Afghanistans sikkerhetssjef Amrullah Saleh hevder at krefter innen Pakistans mektige etterretningsorganisasjon ISI fortsetter å støtte Taliban. Uttalelsen kommer på tross av at pakistanske sikkerhetsstyrker flere ganger i løpet av det siste halvåret har vært i regulære kamper med talibanstyrker på pakistansk side av grensa.
Det kan synes absurd å hevde at krefter innen statsapparatet skulle finne på å støtte en væpnet gruppe samtidig som den samme staten er i direkte væpnet konflikt med den samme gruppa. Ideologisk er det også en avgrunn mellom Pakistans sittende regjering, som springer ut fra det sekulære Pakistan People's Party, og ultraislamistene i Taliban. Det er likevel all grunn til å tro at Saleh er ved sine fulle fem.
Pakistan valgte å støtte Taliban omtrent fra første stund etter at bevegelsen oppsto. Uten den militære utrustninga bevegelsen fikk fra ISI, er det helt usannsynlig at Taliban hadde klart å legge 95 prosent av Afghanistan under seg mellom 1995 og 1998. Som jeg også har skrevet tidligere, anbefalte den relativt sekulært orienterte general Pervez Musharraf allerede i 1993 at Pakistan burde støtte framveksten av radikale islamistiske bevegelser både i Kashmir og Afghanistan. Han fikk støtte for dette fra statsminister Benazir Bhutto, den nå avdøde kona til dagens president, Asif Ali Zardari.
Begrunnelsen for dette, er at Pakistan, helt siden dannelsen av staten, har fryktet å bli omringet av en mulig allianse mellom Afghanistan og India. Viktigere enn å sørge for et regime i Afghanistan som har noen lunde den samme typen samfunnssystem som i Pakistan, har det derfor vært å sørge for at afghanske myndigheter har et fiendtlig forhold til India. Ettersom islamister verden over ser på Kashmir som et slags "andre Palestina", hvor muslimsk jord er kontrollert av en ikke-muslimsk statsmakt, og hvor muslimer utsettes for vold og undertrykkelse, vil India alltid forbli en erkefiende for islamister, nesten på linje med Israel.
Pakistans mål er å frigjøre Kashmir fra indisk okkupasjon, og har derfor opp gjennom årene støttet ulike væpnede kashmirske opprørsgrupper. Frykten for åpen krig mot India, gjør likevel at Pakistan ikke kan gå for langt i å gi direkte militær støtte og treningsbaser til disse gruppene. Et Afghanistan styrt av militante islamister, som Taliban, ville derimot kunne gi langt mer direkte og omfattende støtte, uten at Pakistan ville kunne bli holdt direkte ansvarlig.
Dilemmaet for Pakistan er at landet under Den kalde krigen var en nær alliert av USA, mens erkefienden India hadde gode forbindelser til Sovjetunionen. Fortsatt er Pakistan i stor grad avhengig av USA. Men USA fikk et stort problem med Taliban etter at organisasjonen gikk i kompaniskap med Al-Qaida, som har som sitt viktigste mål å drive USA ut av Den arabiske halvøya, som samlet huser nær 50 prosent av verdens totale kjente oljereserver. Samtidig har Kina i økende grad overtatt rollen Sovjetunionen hadde, som den fremste utfordreren til USAs posisjon som hegemonisk supermakt. Kinas fremste rival som supermakt i Asia er India. Med dette som bakgrunn, har USA og India i økende grad funnet hverandre som geopolitiske partnere.
Pakistan var sammen med Saudi-Arabia og De forente arabiske Emirater det eneste landet som anerkjente Talibanregimet. I og med at Pakistans støtte til Taliban i stor grad var begrunnet med en korrekt antakelse om at Talibanregimet ville bidra til å støtte opprørsgrupper mot Indias okkupasjon av Kashmir, valgte India å gi betydelig støtte til Talibans motstandere i Nordalliansen. Kombinasjonen av de gode direkteforbindelsene mellom India og Nordalliansen fra perioden før 2001, og den nye strategiske tilnærminga mellom India og USA, har ført til at India har fått sterk innflytelse over de nye myndighetene i Afghanistan under president Hamid Karzai. I stedet for å ha Afghanistan som base for aksjoner mot India i Kashmir som Pakistan ikke kan ta ansvar for selv, har Pakistan dermed kommet nærmere marerittett om å bli omringet av både fra øst og nord enn noen gang siden Den røde Hær sto i Afghanistan. I det perspektivet må man forstå hvorfor mektige krefter innad i den pakistanske hæren har fortsatt å støtte Taliban. Der har vi trolig også en hoveddel av forklaringa på hvorfor Taliban har klart å oppnå et så kraftig comeback at bevegelsen nå anslås å ha en tilstedeværelse i 70 prosent av Afghanistan.
Det som må forklares er imidlertid ikke bare hvorfor Pakistan fortsetter å støtte Taliban, men hvorfor Pakistan også samtidig slåss militært mot elementer fra Taliban.
Det er to perspektiver på dette som ikke utelukker hverandre. Den ene handler om at Pakistan ikke på noen måte kan sies å kontrollere Taliban, selv om Taliban er avhengig av den pakistanske støtten. Det at mektige krefter i Pakistan støtter Taliban som et ledd i den geopolitiske striden mot India, betyr ikke at disse kreftene ønsker å se Pakistan styrt etter talibanprinsipper, tvert imot. Denne avklaringa er imidlertid ikke Taliban umiddelbart med på. For Taliban og deres allierte i Al-Qaida, er målet ikke bare å frigjøre Afghanistan og Kashmir fra henholdvis vestlig og indisk okkupasjon. Det handler også om å forvandle samfunnene i alle muslimske land til å samsvare med Talibans ultrakonservative fortolkning av Koranen. For å hindre en talibanisering av deler av Pakistan, har pakistanske sikkerhetsstyrker derfor slått tilbake når Taliban forsøker å bringe kampen inn i deler av Pakistan hvor det ikke i utgangspunktet var meninga at de skulle være aktive. Det betyr likevel ikke at Pakistan ønsker å knuse Taliban, kun å holde bevegelsen i sjakk.
Det andre perspektivet handler om at krigen som landet nå utkjemper mot Taliban på pakistansk side av grensa, er noe landet gjør fordi det er presset av USA. USA kan true med bombetokter inn på pakistansk territorium, noe som også har skjedd flere ganger. Mer alvorlig sett fra pakistansk regjeringshold, er likevel trusselen om at USA kan legge seg enda mer over på Indias side i konflikten mellom de to landene. I dette perspektivet blir krigføringa som pakistanske regjeringsstyrker har gjennomført mot Taliban i grenseområdene, noe landet gjør motvillig for å hindre sterkere sanksjoner fra USA. Dette perspektivet kan bidra til å forstå hvorfor Pakistans store og mektige hær ikke har klart å vinne over stammekrigerne fra Taliban, men tvert imot blitt tvunget til retrett. Hvis man ikke egentlig ønsker å vinne krigen, er det alltid mulig å tape.
Det er grunn til å tro at Pakistan kommer til å fortsette å støtte Taliban og/ eller andre islamistiske grupperinger i Afghanistan så lenge konflikten med India vedvarer. Dette betyr likevel ikke at verken myndighetene eller folkeflertallet i Pakistan ønsker seg et styre lignende Taliban. Med dette som utgangspunkt, er det ingen grunn til å tro at flere vestlige styrker for å sloss mot Taliban i Afghanistan vil ha merkbar effekt på sikt. Pakistan er et fattig land, men en militær stormakt med store militære ressurser som lett kan kanaliseres illegalt inn i til opprørsgrupper i Afghanistan langs den lange og fjellrike grense. Det eneste virkelig effektive tiltaket for å stanse Taliban og skape rom for reell fred og demokrati i Afghanistan, ligger i å få Pakistan til å reelt stanse støtten til Taliban. En strategi for dette er å stanse Pakistan med makt, noe som i praksis kan bety å flytte krigen over til Pakistan. Det er ingen grunn til å tro at ful krig i Pakistan, med sine mer enn 160 millioner innbyggere, vil bli mindre blodig og ødeleggende enn krigen i Afghanistan har vært.
Alternativet ligger i å få til en varig fredsavtale mellom Pakistan og India. Forutsetninga for dette er at man finner en løsning for Kashmir som innebærer slutt på den langvarige okkupasjonen og undertrykkelsen av den kashmirske befolkninga. Nøkkelen til å skape fred og demokrati i Afghanistan, ligger altså i å skape fred og frihet i Kashmir. Med dagens situasjon, med økende rivalisering mellom USA og Kina, og dermed økende interesse fra USA for å bygge en sterk allianse med India mot Kina, er det imidlertid usannsynlig at USA og andre land i Vesten vil bidra med tilstrekkelig press mot India til at det blir mulig å få til en reell fredsløsning for Kashmir.
torsdag 26. mars 2009
lørdag 21. mars 2009
Frankrike inn under USA-paraplyen
Mens USAs innflytelse er i tilbakegang ellers i verden, går Frankrike motstatt vei. Mer enn 40 år etter at Charles de Gaulle tok Frankrike ut av NATOs militære felleskommando, bringer hans etterfølger Nicolas Sarkozy, også fra gaullistpartiet, Frankrike fullt og helt tilbake i folden. Hvorfor?
En grunn ligger i kultur og ideologi. Alle tidligere franske presidenter har stått på den særegne franske revolusjonstradisjonen, og på tradisjonen for en stat som intervenerer offensivt i økonomien. Sarkozy er annerledes med sin ungarsk-adelige bakgrunn, og er langt mer sympatisk innstilt overfor den anglo-amerikanske økonomiske liberalismen.
Viktigere enn dette er likevel de økonomiske interessene. Etter andre verdenskrig forsøkte Frankrike å opprettholde posisjonen som global stormakt. Det mislyktes spektakulært i koloniene i Indokina. Der var motstandsbevegelsen som hadde utviklet seg under den japanske okkupasjonen, på ingen måte innstilt på å slippe Frankrike inn igjen etter krigen. Frankrike måtte abdisere til fordel for USA, som overtok og førte kampen mot de kommunistiske motstandsbevegelsene fram til det endelige tapet i 1975. I Afrika lyktes Frankrike derimot langt bedre. Selv om også Frankrike ble nødt til å la sine tidligere kolonier få formell politisk uavhengighet i løpet av 1960-tallet, lyktes Frankrike i stor grad med å få manøvrert inn presidenter i det fransktalende Afrika som ivaretok franske interesser. Frankrike og franske interesser klarte her å unngå å bli fortrengt av USA.
Mens US-amerikanske og britiske kapitalinteresser i stor grad har smeltet sammen etter 2. verdenskrig, har de franske i stor grad beholdt sin uavhengighet og franske karakter. Og selv om Frankrike og USA/ Storbritannia sto sammen i kampen mot sovjetisk innflytelse i Afrika, var de også konkurrenter om kontrollen over viktige naturressurser. Året etter at de Gaulle hadde meldt Frankrike ut av det militære NATO-samarbeidet, ble denne konkurransen satt på spissen under Biafrakrigen. Franske oljeselskaper inngikk da avtale med utbryterstaten Biafra, noe som førte til at de britiske og amerikanske selskapene som i utgangspunktet var etablert i det oljerike Nigerdeltaet ble kastet ut. Den franske staten fulgte opp med å levere våpen til utbryterstaten, og USA og Storbritannia svarte med støtte til den nigerianske regjeringshæren. Denne proxykrigen mellom vestlige allierte midt under den kalde krigen, kostet mer enn en million menneskeliv.
På tross av dette enorme tapet av menneskeliv, er Biafrakrigen nesten glemt i dag. Dette betydde ikke at rivaliseringa om Afrika mellom nordamerikanske og britiske kapitalinteresser på den ene sida, og franske kapitalinteresser på den andre, var over. Men fram til slutten av den kalde krigen var det likevel "våpenhvile" i den forstand at Frankrike fikk lov til å dominere i de frankofone tidligere franske og belgiske koloniene, mens de britisk-amerikanske interessene dominerte i de anglofone tidligere britiske koloniene. Etter at den kalde krigen var slutt, blusset imidlertid rivaliseringa ut i blodig proxykrig på nytt. Med base i det anglofone Uganda, gikk tutsigerilja til angrep på det franskstøttede huturegimet i Rwanda på begynnelsen av 1990-tallet. Krigen kulminerte i folkemord da tutsigeriljaen var i ferd med å fullføre erobringa av landet i 1994. Folkemordet i Rwanda er ikke glemt, men den politiske realiteten om at dette ble utløst av proxykrig mellom to vestlige allierte, har i stedet blitt forsøkt fortrengt av en beskrivelse av folkemordet som en rein afrikansk stammekrig.
Etter folkemordet, styrtet USAs nye allierte i Rwanda og Uganda Frankrikes nære allierte Mobutu Sese Seko i Zaire, nå Den demokratiske Republikken Kongo. Dermed mistet Frankrike i 1997 kronjuvelen sitt de facto-imperium i Afrika. Disse hendelsene bidro til at forholdet mellom Frankrike og USA var kjølig under presidenttida til Jaques Chiraq fra 1995 til 2007.
Utviklinga i Kongo førte imidlertid til at det etterhvert ble Kina, ikke USA, som fikk det geopolitiske overtaket i landet. Den nye proxykrigen i Kongo, nå mellom USA og Kina, ble den blodigste av alle de afrikanske krigene, med anslagsvis 4 millioner døde. Men i denne konflikten hadde altså Frankrike ikke lenger noen sentral rolle.
Selv om Frankrike og franske interesser har blitt fortrengt fra Kongo og Rwanda, er Frankrike fortsatt en stormakt i andre deler av det frankofone Afrika. Det gjelder blant annet i Sahelområdet, hvor det kan finnes store uutviklede olje- og uranforekomster. En av Frankrikes næreste allierte, er Tsjads president Idriss Deby. Debys regime er imidlertid ustabilt ettersom det har ligget i en mangeårig konflikt med Sudan. Mens Tsjad støtter opprørere i Darfur, støtter Sudan opprørere i Tsjad. I denne kampen står franske interesser dermed overfor en trussel fra Sudan, og dermed også fra Sudans nære allierte Kina. Det er den samme konkurrenten som foreløpig har utmanøvrert USA i Kongo. Det er i lys av den nye realiteten med Kina som den nye hovedutfordreren til franske økonomiske interesser i Afrika, vi må forstå at Frankrike ser det som hensiktsmessig å samordne sine militære styrker nærere med USA. Derfor trer Frankrike på ny inn i NATO felles kommandostruktur.
En grunn ligger i kultur og ideologi. Alle tidligere franske presidenter har stått på den særegne franske revolusjonstradisjonen, og på tradisjonen for en stat som intervenerer offensivt i økonomien. Sarkozy er annerledes med sin ungarsk-adelige bakgrunn, og er langt mer sympatisk innstilt overfor den anglo-amerikanske økonomiske liberalismen.
Viktigere enn dette er likevel de økonomiske interessene. Etter andre verdenskrig forsøkte Frankrike å opprettholde posisjonen som global stormakt. Det mislyktes spektakulært i koloniene i Indokina. Der var motstandsbevegelsen som hadde utviklet seg under den japanske okkupasjonen, på ingen måte innstilt på å slippe Frankrike inn igjen etter krigen. Frankrike måtte abdisere til fordel for USA, som overtok og førte kampen mot de kommunistiske motstandsbevegelsene fram til det endelige tapet i 1975. I Afrika lyktes Frankrike derimot langt bedre. Selv om også Frankrike ble nødt til å la sine tidligere kolonier få formell politisk uavhengighet i løpet av 1960-tallet, lyktes Frankrike i stor grad med å få manøvrert inn presidenter i det fransktalende Afrika som ivaretok franske interesser. Frankrike og franske interesser klarte her å unngå å bli fortrengt av USA.
Mens US-amerikanske og britiske kapitalinteresser i stor grad har smeltet sammen etter 2. verdenskrig, har de franske i stor grad beholdt sin uavhengighet og franske karakter. Og selv om Frankrike og USA/ Storbritannia sto sammen i kampen mot sovjetisk innflytelse i Afrika, var de også konkurrenter om kontrollen over viktige naturressurser. Året etter at de Gaulle hadde meldt Frankrike ut av det militære NATO-samarbeidet, ble denne konkurransen satt på spissen under Biafrakrigen. Franske oljeselskaper inngikk da avtale med utbryterstaten Biafra, noe som førte til at de britiske og amerikanske selskapene som i utgangspunktet var etablert i det oljerike Nigerdeltaet ble kastet ut. Den franske staten fulgte opp med å levere våpen til utbryterstaten, og USA og Storbritannia svarte med støtte til den nigerianske regjeringshæren. Denne proxykrigen mellom vestlige allierte midt under den kalde krigen, kostet mer enn en million menneskeliv.
På tross av dette enorme tapet av menneskeliv, er Biafrakrigen nesten glemt i dag. Dette betydde ikke at rivaliseringa om Afrika mellom nordamerikanske og britiske kapitalinteresser på den ene sida, og franske kapitalinteresser på den andre, var over. Men fram til slutten av den kalde krigen var det likevel "våpenhvile" i den forstand at Frankrike fikk lov til å dominere i de frankofone tidligere franske og belgiske koloniene, mens de britisk-amerikanske interessene dominerte i de anglofone tidligere britiske koloniene. Etter at den kalde krigen var slutt, blusset imidlertid rivaliseringa ut i blodig proxykrig på nytt. Med base i det anglofone Uganda, gikk tutsigerilja til angrep på det franskstøttede huturegimet i Rwanda på begynnelsen av 1990-tallet. Krigen kulminerte i folkemord da tutsigeriljaen var i ferd med å fullføre erobringa av landet i 1994. Folkemordet i Rwanda er ikke glemt, men den politiske realiteten om at dette ble utløst av proxykrig mellom to vestlige allierte, har i stedet blitt forsøkt fortrengt av en beskrivelse av folkemordet som en rein afrikansk stammekrig.
Etter folkemordet, styrtet USAs nye allierte i Rwanda og Uganda Frankrikes nære allierte Mobutu Sese Seko i Zaire, nå Den demokratiske Republikken Kongo. Dermed mistet Frankrike i 1997 kronjuvelen sitt de facto-imperium i Afrika. Disse hendelsene bidro til at forholdet mellom Frankrike og USA var kjølig under presidenttida til Jaques Chiraq fra 1995 til 2007.
Utviklinga i Kongo førte imidlertid til at det etterhvert ble Kina, ikke USA, som fikk det geopolitiske overtaket i landet. Den nye proxykrigen i Kongo, nå mellom USA og Kina, ble den blodigste av alle de afrikanske krigene, med anslagsvis 4 millioner døde. Men i denne konflikten hadde altså Frankrike ikke lenger noen sentral rolle.
Selv om Frankrike og franske interesser har blitt fortrengt fra Kongo og Rwanda, er Frankrike fortsatt en stormakt i andre deler av det frankofone Afrika. Det gjelder blant annet i Sahelområdet, hvor det kan finnes store uutviklede olje- og uranforekomster. En av Frankrikes næreste allierte, er Tsjads president Idriss Deby. Debys regime er imidlertid ustabilt ettersom det har ligget i en mangeårig konflikt med Sudan. Mens Tsjad støtter opprørere i Darfur, støtter Sudan opprørere i Tsjad. I denne kampen står franske interesser dermed overfor en trussel fra Sudan, og dermed også fra Sudans nære allierte Kina. Det er den samme konkurrenten som foreløpig har utmanøvrert USA i Kongo. Det er i lys av den nye realiteten med Kina som den nye hovedutfordreren til franske økonomiske interesser i Afrika, vi må forstå at Frankrike ser det som hensiktsmessig å samordne sine militære styrker nærere med USA. Derfor trer Frankrike på ny inn i NATO felles kommandostruktur.
fredag 20. mars 2009
Darfurkonflikten under opptrapping
Mye tyder nå på at Darfurkonflikten kan stå foran en snarlig opptrapping. Den ene av de to viktigste opprørsgruppene i Darfur, Justice and Equality Movement, som tidligere i år undertegnet en "dialogavtale" med regjeringa i Khartoum, har brutt dialogen og nekter å møte opp til de planlagte forhandlingene i Doha, Qatar. Dette skjer etter at Det internasjonale krigsforbrytertribunalet i Haag utstedte arrestordre på Sudans sittende president, Omar Al-Bashir. Arrestordren kommer i kjølvannet av at USA i lengre tid har arbeidet for at en slik arrestordre skulle utstedes.
Både uavhengige eksperter, Den afrikanske Union og Kina har advart sterkt mot at en arrestordre mot Bashir skulle medføre akkurat en slik opptrapping av konflikten som vi nå ser: Først svarer Sudan med å kaste ut hjelpeorganisasjoner fra vestlige land som har drevet fram arrestordren. Deretter svarer JEM på dette med å trekke seg fra videre forhandlinger. Neste sannsynlige skritt blir at JEM også gjenopptar sine angrep, og at disse angrepene i sin tur vil bli besvart. Det er svært forutsigbart at dette vil medføre nye kollossale lidelser for den allerede sterkt lidende sivilbefolkninga.
Akkurat da det så ut til å være en åpning for å fredsforhandlinger, brenner altså "Det internasjonale samfunnet" til med et tiltak som spisser konflikten, og som med stor sannsynlighet vil lede til en fornyet oppblomstring av den brutale volden som har preget kampen mellom opprørsgruppene SLM og JEM og den lokale militsen, kalt Janjaweed. Mens SLM og JEM representerer ulike ikke-arabiserte folkegrupper i Darfur, kjemper Janjaweed de arabiske og arabiserte folkegruppenes sak i striden om jord- og beiterettigheter i Darfur.
Hva kan så hensikten være med dette? Sudan er, sammen med Kongo, det landet i verden hvor interessene til USA og Kina sterkest og tydeligst kolliderer med hverandre. Det handler om kontroll over olje såvel som uran og andre strategiske ressurser. Begge steder er det per nå Kina som sitter med de sterkeste kortene, med nære forbindelser og inngåtte milliardkontrakter med regjeringene i begge landene. For USA er det derfor et strategisk mål å endre status quo.
Det ideelle fra USAs perspektiv, ville være om regimet til Omar Al-Bashir skulle falle. Et alternativ er å få på plass en fredsavtale hvor opprørsbevegelsene SLM og JEM går inn i forhandlingene med en tilsvarende styrke som det den sørsudanesiske opprørsbevegslen SPLM hadde, og hvor utfallet dermed blir en autonomiavtale for Darfur som tilsvarer den som er inngått for Sør-Sudan. Det forutsetter en styrkelse av opprørsgruppene og en svekkelse av regjeringa. Dette kan skje gjennom en internasjonal militærintervensjon som kan legitimeres på grunn av de grusomhetene som vil utspille seg ved en intensivering av krigføringa. Alternativt kan intensiverte grusomheter gjøre det mulig å samle breiere internasjonal oppslutning rundt sanksjoner mot regimet i Khartoum.
Dersom sanksjoner mot Khartoum blir stanset av Kina i FN, noe det mest sannsynlig vil, kan et fokus på alvorlige menneskerettsbrudd i Darfur likevel bidra til å styrke USAs relative geopolitiske posisjon i forhold til Kina. Det vil sette Kina i et svært dårlig lys, og dermed svekke Kinas innflytelse andre steder i verden.
Med dette som utgangspunkt, er det ikke overraskende at USA med allierte nå går knallhardt ut og signaliserer at de har til hensikt å legge all skyld på president Bashir, for alt det det som framover vil kunne skje i forbindelse med opptrappinga av konflikten i Darfur. At konflikten drives fra mer enn en side, vil neppe bli særlig synlig i vestlige medier i ukene og månedene framover.
Oppdatering: 30.3/12.5: Det ser nå paradoksalt nok ut som at beslutninga om å reise tiltale mot Al-Bashir snarere har styrket hans posisjon enn å ha svekket den. Presidenten benekter ikke overraskende fullstendig at sudanske regjeringsstyrker har vært involvert i drap på sivile sudanesere. Han får full støtte fra det arabiske toppmøtet og reiser til Qatar uten noen trussel om arrestasjon hengende over seg. Det internasjonale krigsforbrytertribunalet (ICC) har heller svekket sin egen posisjon. Faren er at flere land nå vil trekke seg fra avtalen. Libyas Moammar Al-Qadaffi, som er valgt til leder for Den afrikanske Union, slår på stortromma og karakteriserer ICC som et forsøk fra tidligere koloniherrer på å rekolonisere tidligere kolonier.
Både uavhengige eksperter, Den afrikanske Union og Kina har advart sterkt mot at en arrestordre mot Bashir skulle medføre akkurat en slik opptrapping av konflikten som vi nå ser: Først svarer Sudan med å kaste ut hjelpeorganisasjoner fra vestlige land som har drevet fram arrestordren. Deretter svarer JEM på dette med å trekke seg fra videre forhandlinger. Neste sannsynlige skritt blir at JEM også gjenopptar sine angrep, og at disse angrepene i sin tur vil bli besvart. Det er svært forutsigbart at dette vil medføre nye kollossale lidelser for den allerede sterkt lidende sivilbefolkninga.
Akkurat da det så ut til å være en åpning for å fredsforhandlinger, brenner altså "Det internasjonale samfunnet" til med et tiltak som spisser konflikten, og som med stor sannsynlighet vil lede til en fornyet oppblomstring av den brutale volden som har preget kampen mellom opprørsgruppene SLM og JEM og den lokale militsen, kalt Janjaweed. Mens SLM og JEM representerer ulike ikke-arabiserte folkegrupper i Darfur, kjemper Janjaweed de arabiske og arabiserte folkegruppenes sak i striden om jord- og beiterettigheter i Darfur.
Hva kan så hensikten være med dette? Sudan er, sammen med Kongo, det landet i verden hvor interessene til USA og Kina sterkest og tydeligst kolliderer med hverandre. Det handler om kontroll over olje såvel som uran og andre strategiske ressurser. Begge steder er det per nå Kina som sitter med de sterkeste kortene, med nære forbindelser og inngåtte milliardkontrakter med regjeringene i begge landene. For USA er det derfor et strategisk mål å endre status quo.
Det ideelle fra USAs perspektiv, ville være om regimet til Omar Al-Bashir skulle falle. Et alternativ er å få på plass en fredsavtale hvor opprørsbevegelsene SLM og JEM går inn i forhandlingene med en tilsvarende styrke som det den sørsudanesiske opprørsbevegslen SPLM hadde, og hvor utfallet dermed blir en autonomiavtale for Darfur som tilsvarer den som er inngått for Sør-Sudan. Det forutsetter en styrkelse av opprørsgruppene og en svekkelse av regjeringa. Dette kan skje gjennom en internasjonal militærintervensjon som kan legitimeres på grunn av de grusomhetene som vil utspille seg ved en intensivering av krigføringa. Alternativt kan intensiverte grusomheter gjøre det mulig å samle breiere internasjonal oppslutning rundt sanksjoner mot regimet i Khartoum.
Dersom sanksjoner mot Khartoum blir stanset av Kina i FN, noe det mest sannsynlig vil, kan et fokus på alvorlige menneskerettsbrudd i Darfur likevel bidra til å styrke USAs relative geopolitiske posisjon i forhold til Kina. Det vil sette Kina i et svært dårlig lys, og dermed svekke Kinas innflytelse andre steder i verden.
Med dette som utgangspunkt, er det ikke overraskende at USA med allierte nå går knallhardt ut og signaliserer at de har til hensikt å legge all skyld på president Bashir, for alt det det som framover vil kunne skje i forbindelse med opptrappinga av konflikten i Darfur. At konflikten drives fra mer enn en side, vil neppe bli særlig synlig i vestlige medier i ukene og månedene framover.
Oppdatering: 30.3/12.5: Det ser nå paradoksalt nok ut som at beslutninga om å reise tiltale mot Al-Bashir snarere har styrket hans posisjon enn å ha svekket den. Presidenten benekter ikke overraskende fullstendig at sudanske regjeringsstyrker har vært involvert i drap på sivile sudanesere. Han får full støtte fra det arabiske toppmøtet og reiser til Qatar uten noen trussel om arrestasjon hengende over seg. Det internasjonale krigsforbrytertribunalet (ICC) har heller svekket sin egen posisjon. Faren er at flere land nå vil trekke seg fra avtalen. Libyas Moammar Al-Qadaffi, som er valgt til leder for Den afrikanske Union, slår på stortromma og karakteriserer ICC som et forsøk fra tidligere koloniherrer på å rekolonisere tidligere kolonier.
søndag 15. mars 2009
Exit Joint Strike Fighter
Realitetsinnholdet i dagens nyhetsmelding om at kostnadene ved produksjon av det amerikanske Joint Strike Fighter ligger flere ganger over det som ble stilt i utsikt fra Forsvarsdepartementets utredning av kampflyalternativer før jul, er ikke egnet til å skape undring hos noen som har fulgt litt med. Det var helt åpenbart at "utredninga" Forsvarsdepartementet fikk utført, var lite annet enn et tynt lag med propaganda for å rettferdiggjøre en beslutning som allerede for lengst var tatt: Det skulle bli amerikanske fly. For å komme til denne konklusjonen var de tekniske spesifikasjonene skreddersydd for det amerikanske flyet. Men for å dobbeltsikre seg i den offentlige debatten, la man også fram kostnadsanalyser som viste at det svenske flyet også ville bli betydelig dyrere enn det amerikanske. Dette var designet for å stanse debatten fra spesielt SV, men også kritikere innad i Arbeiderpartiet, anført av Håkon Lie, som lenge har propagandert for svenskeflykjøp.
Det oppsiktsvekkende ved dagens nyhet er derfor ikke at en mer nøktern analyse viser at kostnadene ved flyet blir langt høyere enn det som var lagt til grunn. Det oppsiktsvekkende er at denne informasjonen allerede nå kommer fram offentlig. Riktignok er utregningene foretatt i Sverige, og er sånn sett neppe upartiske. Men at informasjonen blir presentert på den måten den blir, som mer eller mindre en objektiv realitet, er oppsiktsvekkende.
At SVs Bjørn Jacobsen umiddelbart ser åpninga for omkamp ved å framholde kostnadskalkylene som ble lagt til grunn for valget av JSF som et bindende bud, er ikke spesielt overraskende. Men at også Høyres Jan Petersen følger på med en kommentar som tilsynelatende legger til grunn at kostnadskalkylene for JSF fra i fjor høst faktisk må regnes som et bindende bud, viser at det norske politiske establishmentet er på vei til å ombestemme seg. Alle med litt kunnskap, og de inkluderer Jan Petersen, visste i fjor høst at kostnadskalkylene var helt urealistiske. Å tro at Lockheed Martin har tenkt å selge fly til Norge for en brøkdel av produksjonskostnadene, er åpenbart det reineste tøv. Når politikerne holder fast på at propagandaregnskapet fra i høst nærmest er en bindende avtale, betyr det derfor at de har tenkt å bruke dette som grunnlag for å trekke seg fra avtalen. Spørsmålet er hvorfor?
Svaret er å finne i USAs raskt fallende stjerne på den internasjonale geopolitiske himmelen. USA har mislykkes i Irak og er i ferd med å gi opp Silkeveistrategien. På tross av at det fortsatt pøses på med soldater til krigen i Afghanistan, åpnes det nå helt tydelig for forhandlinger med Taliban, samtidig som USA har lagt seg i selen for å få et bedre forhold til Russland. Hovedstrategien til USA for å opprettholde sin stormaktsstatus ser i stedet ut til å dreie seg om å kjempe mot Kina om innflytelse i Afrika, med et særlig fokus på Sudan og Kongo.
I dette nye geopolitiske bildet, har USA ikke lenger noen egeninteresse av å opprettholde en sterk allianse med Norge, eller av å forsvare norske interesser i en interessekonflikt med Russland. Det var opprettholdelsen av dette forholdet som var og er den reelle begrunnelsen for valget av JSF som kampfly. Det er også den reelle sikkerhetspolitiske begrunnelsen for at Norge står med soldater i krigen i Afghanistan.
Når denne realiteten bortfaller, blir det ikke lenger bare venstreradikalere og antiimperialister som tenker nordisk forsvarssamarbeid som alternativ til NATO. Da blir dette plutselig også geopolitiske realiteter for borgerlige politikere som har sin hovedinteresse i å forsvare norske egeninteresser i konflikt med Russland. Sannsynligvis kommer prosessen med å kvitte seg med JSF-avtalen til å trekke litt ut i tid fordi nostalgien for NATO og USA-samarbeidet sitter så sterkt i veggene i det norske Forsvaret og i det forsvarspolitiske etablissementet. Men det er bare et spørsmål om tid: Norge kommer aldri til å eie et JSF-fly.
Det oppsiktsvekkende ved dagens nyhet er derfor ikke at en mer nøktern analyse viser at kostnadene ved flyet blir langt høyere enn det som var lagt til grunn. Det oppsiktsvekkende er at denne informasjonen allerede nå kommer fram offentlig. Riktignok er utregningene foretatt i Sverige, og er sånn sett neppe upartiske. Men at informasjonen blir presentert på den måten den blir, som mer eller mindre en objektiv realitet, er oppsiktsvekkende.
At SVs Bjørn Jacobsen umiddelbart ser åpninga for omkamp ved å framholde kostnadskalkylene som ble lagt til grunn for valget av JSF som et bindende bud, er ikke spesielt overraskende. Men at også Høyres Jan Petersen følger på med en kommentar som tilsynelatende legger til grunn at kostnadskalkylene for JSF fra i fjor høst faktisk må regnes som et bindende bud, viser at det norske politiske establishmentet er på vei til å ombestemme seg. Alle med litt kunnskap, og de inkluderer Jan Petersen, visste i fjor høst at kostnadskalkylene var helt urealistiske. Å tro at Lockheed Martin har tenkt å selge fly til Norge for en brøkdel av produksjonskostnadene, er åpenbart det reineste tøv. Når politikerne holder fast på at propagandaregnskapet fra i høst nærmest er en bindende avtale, betyr det derfor at de har tenkt å bruke dette som grunnlag for å trekke seg fra avtalen. Spørsmålet er hvorfor?
Svaret er å finne i USAs raskt fallende stjerne på den internasjonale geopolitiske himmelen. USA har mislykkes i Irak og er i ferd med å gi opp Silkeveistrategien. På tross av at det fortsatt pøses på med soldater til krigen i Afghanistan, åpnes det nå helt tydelig for forhandlinger med Taliban, samtidig som USA har lagt seg i selen for å få et bedre forhold til Russland. Hovedstrategien til USA for å opprettholde sin stormaktsstatus ser i stedet ut til å dreie seg om å kjempe mot Kina om innflytelse i Afrika, med et særlig fokus på Sudan og Kongo.
I dette nye geopolitiske bildet, har USA ikke lenger noen egeninteresse av å opprettholde en sterk allianse med Norge, eller av å forsvare norske interesser i en interessekonflikt med Russland. Det var opprettholdelsen av dette forholdet som var og er den reelle begrunnelsen for valget av JSF som kampfly. Det er også den reelle sikkerhetspolitiske begrunnelsen for at Norge står med soldater i krigen i Afghanistan.
Når denne realiteten bortfaller, blir det ikke lenger bare venstreradikalere og antiimperialister som tenker nordisk forsvarssamarbeid som alternativ til NATO. Da blir dette plutselig også geopolitiske realiteter for borgerlige politikere som har sin hovedinteresse i å forsvare norske egeninteresser i konflikt med Russland. Sannsynligvis kommer prosessen med å kvitte seg med JSF-avtalen til å trekke litt ut i tid fordi nostalgien for NATO og USA-samarbeidet sitter så sterkt i veggene i det norske Forsvaret og i det forsvarspolitiske etablissementet. Men det er bare et spørsmål om tid: Norge kommer aldri til å eie et JSF-fly.
lørdag 14. mars 2009
Sionismens opprinnelse
1300 palestinere drept under Gazakrigen rundt årsskifte 2008-2209, er siste blodige omgang i en konflikt som har vart siden Israel ble opprettet som stat i 1948. Opprettelsen av en jødisk stat i Palestina, betydde fordrivelse av flere hundretusen av områdets opprinnelige arabisktalende innbyggere. Kampen om landet pågår fortsatt. Mange av de palestinske flyktningene som fortsatt lever, og deres etterkommere, godtar fortsatt ikke at jøder fra Europa og andre deler av verden kom inn og overtok deres hus og eiendommer for å skape en jødisk stat i det som i dag er Israel. Samtidig er det et flertall av jødiske israelere som på ingen måte godtar at den jødiske staten Israel skal være begrenset til de grensene landet fikk etter opprettelsen og den første krigen i 1948. Derfor pågår det fortsatt en prosess hvor det etableres stadig nye jødisk-israelske bosettinger i Øst-Jerusalem og på Vestbredden, mens de opprinnelige palestinske innbyggerne i disse områdene gradvis presses ut.
Konflikten er umiddelbart ikke vanskelig å forstå: Det dreier seg om to folk som begge gjør krav på det samme landområdet. Det som derimot krever forklaring er hvorfor det oppsto en ide blant jøder i Europa og USA på slutten av 1800-tallet om at det burde og kunne opprettes en jødisk stat i Palestina. Det som også krever forklaring er hvordan sionismen, som denne ideen kalles, klarte å oppnå tilstrekkelig gjennomslag hos tilstrekkelig mange mennesker med makt til at staten Israel til slutt ble opprettet. For å forstå sionismen, må man kjenne det jødiske folkets historie.
Det jødiske folkets opprinnelse
I følge Bibelen, oppsto den jødiske religionen med Abraham som utvandret fra Ur i Mesopotamia til Kanaans land, dagens Palestina, for 5000 år siden. Lengre fram i tid trekker jødene sin historie fra Josef, som i følge Bibelen ble solgt som slave til Egypt. Der levde hans etterkommere i flere generasjoner inntil Moses leda folket tilbake til Kanaan. Etter dette følger en bibelsk gullalder under de jødiske kongene David og Salomon.
I motsetning til historiene om Abraham, Josef og Moses, som det ikke finns vitenskapelige etterprøvbare historiske kilder om, samsvarer de bibelske fortellingene om Davids og Solomons kongedømmer med historiske kilder om de to jødiske kongedømmene Israel og Judea, som oppsto rundt år 1000 før vår tid. Disse ble i følge bibelen forent til ett kongedømme av David. Historiske kilder bekrefter også at de to kongedømmene var forent på et tidspunkt fram til omtrent år 930 før vår tid. Fra denne perioden har vi også de første vitenskapelig etterprøvbare historiske kildene som bekrefter at den jødiske monoteistiske religionen ble praktisert i de to kongedømmene, både av herskerklassen og av store deler av folket. Fra denne perioden stammer også det hebraiske språket.
I årene som fulgte etter at Israel og Judea igjen ble uavhengige kongedømmer. Det nordlige kongedømmet, Israel, ble erobret av assyrerne på 800-tallet. Det sørlige Judea holdt stand inntil det ble erobret rundt 580 f.v.t. Erobreren var det nybabylonske riket som hadde tatt over som den dominerende makta i Vest-Asia etter assyrerne. Jødene i Judea gjorde iherdig motstand mot det babylonske riket, og som straff ble jødiske ledere og deres familier tvunget bort fra Judea og holdt i fangenskap i Babylon. Da det nybabylonske riket ble erobret av Perserriket, fikk imidlertid jødene i Babylon returnere til det historiske Judea og hovedstaden Jerusalem. Jødene fortsatte å være den dominerende religiøse gruppa i det tidligere Judea under perserne og de påfølgende hellenistiske rikene, inntil hele Middelhavsområdet kom under kontroll av romerne.
Den jødiske diasporaen
I Oldtida levde jødene i Palestina i stor grad som andre folkeslag. Flertallet var bønder. Palestinas geografiske posisjon som endepunkt for karavanetransporten fra Østen bidro imidlertid til at det også var mange jøder som var involvert i handel. Dette gjaldt særlig fra den hellenistiske perioden etter Alexander den stores erobringer, og framover . På samme måte som et annet folkeslag fra Midtøsten, fønikerne, noen århundrer tidligere, førte handelsvirksomheten til at mange jøder etablerte seg i byer rundt omkring hele Middelhavet, og etter hvert også i andre deler av Romerriket. I handelssammenheng var det en fordel for jødene at de hadde et sterkt moralsk fellesskap gjennom felles religion. Det gjorde det lettere for en jødisk kjøpmann å stole på at kontrakter inngått med andre jødiske kjøpmenn kom til å bli overholdt og at gjeld kom til å bli betalt. Dermed kunne jødene også lettere gi hverandre kreditt.
I følge jødisk tradisjon, stammer den jødiske diasporaen fra år 70 vår tid da romerne slo ned et jødisk opprør, reiv det hellige templet i Jerusalem og forviste jødene fra byen. Realiteten er imidletid at handelsvirksomheten hadde skapt en stor jødisk diaspora lenge før den tid. I følge Abraham Leon, var det på den tida det jødiske opprøret utspant seg fire ganger så mange jøder i andre deler av Romerriket som det var i Palestina. Det at noen tusen jøder ble fordrevet fra Jerusalem spilte relativt liten rolle i den sammenhengen. Jødene ble nemlig ikke fordrevet fra andre deler av Palestina. Tvert imot, de forble majoritetsbefolkninga i Palestina helt til den muslimske invasjonen på 600-tallet.
Jødenes økonomiske posisjon i Middelalderen
Kristendommen oppsto først som en jødisk sekt med basis i de fattigere delene av den jødiske bybefolkninga rundt omkring i Romerriket. Kristendommen representerte et opprør både mot dominansen til de velstående handelsmennene innad i de jødiske samfunnene, og mot det romerske herredømmet. Til å begynne med forsøkte de romerske herskerne å slå ned det kristne opprøret med omfattende kristenforfølgelser. Men etter hvert som kristendommen også spredte seg til stadig større deler av den ikke-jødiske befolkninga, begynte også mer velstående mennesker å tiltrekkes av kristendommen. Kristendommen endret dermed også klassekarakter. Det opprinnelige opprøret mot de rike ble omgjort til en motstand kun mot de formene for rikdom som preget den jødiske overklassen; profitt fra handel. Kristendommen ble dermed også godseiernes religion. På 300-tallet ble kristendommen erklært som statsreligion i Romerriket. Fra å predike opprør, ble kristendommen en ideologi som preket underkastelse overfor statsmakta så vel som for Gud
Etter at kristendommen ble gjort til statsreligion i Romerriket, ble alle andre religioner i det før så flerreligiøse Romerriket eliminert i løpet av et par århundrer. Jødedommen var den eneste ikke-kristne religionen som fortsatt ble akseptert, ettersom den i så stor grad bygde på en felles forestillingsverden.
Det kristendommen bar med seg av arven fra den første perioden som jødisk underklassesekt, var motstanden mot handelsprofitt og spesielt det å låne ut penger for renter. Dette ble sett på som syndig og ukristelig. Det at handelen ikke brøyt fullstendig sammen, hang i stor grad sammen med at forbudet mot handelsprofitt og renter kun gjaldt for kristne. Jødene var unntatt og kunne fortsette å drive handel på kreditt. De kunne også drive utlånsvirksomhet og formidle kapital gjennom pantelånsvirksomhet. Det var nemlig ikke forbudt for kristne å betale renter, bare å ta renter.
Da Islam oppsto og spredte seg til hele Midtøsten og Nord-Afrika samt den iberiske halvøya, tok den nye religionen også opp i seg kristendommens forbud mot renter. Men også islam tolererte jødedommen ved siden av kristendom og islam, som monoteistiske bokreligioner. Jødene fikk dermed en svært viktig økonomisk funksjon i hele Middelhavsområdet, både i kristne og muslimske land. Mens de gjenværende jødene som drev med jordbruk i Palestina i hovedsak gikk over til islam etter den muslimske erobringa på 600-tallet, førte muligheten for å kunne ta renter og drive handel på kreditt, samt fordelen i handel ved å tilhøre et integrert fellesskap på tvers av politiske grenser, til at jødedommen ble bevart som en minoritetsreligion blant de kommersielle klassene både i den kristne og den muslimske verden.
Middelalderens jødehat: pantelåneren
Selv om jødedommen gjennom Middelalderen ble tillatt å eksistere ved siden av kristendommen i de fleste europeiske land, var det på ingen måte sånn at jødene ble vurdert som likeverdige med de kristne. Tvert imot, det ble ofte sett på med stor grad av mistenksomhet som noen som sto utenfor det ordinære samfunnet. De ble også utsatt for direkte diskriminerende lover. Blant annet var det i flere land forbudt for jøder å eie jord og forbudt for jøder å drive håndverk innen mange laug.
Religiøs intoleranse var den offisielle begrunnelsen for denne diskrimineringa, men under lå det også økonomiske og politiske motiver. Det at jødene hadde anledning til å ta renter og dessuten hadde et nettverk gjennom religionen spredt over mange land, gjorde at mange var svært vellykkede som forretningsdrivende og akkumulerte stor rikdom. Hadde de fått anledning til å omgjøre kapital til jordeiendom, kunne de også fått betydelig politisk makt, og utfordra datidas herskere. Mange hadde uansett betydelig potensiell makt gjennom å kontrollere en betydelig del av pengetilgangen i samfunnet.
Det folkelige jødehatet var ikke bare begrunnet i religiøs intoleranse. Det hadde også en materiell basis i det at folk flest oftest kom i kontakt med pantelåneren når det var dårlige tider. Dersom en fattig bonde hadde vært nødt til å pantsette familieklenodier for å komme over en vanskelig periode, og ikke var i stand til å betale løsesummen innen kontraktens utløp, ville klenodiet være pantelånerens eiendom. Den jødiske pantelåneren som i stor grad var utestengt fra andre næringer, var avhengige av å drive forretningene sine profesjonelt, og kunne ikke tillate seg å være sentimental i sånne situasjoner.
Herskere var også avhengige av å låne penger fra jødene for å finansiere kriger og andre store prosjekter. I stedet for å betale tilbake pengene selv, lot de ofte jødene få tilbake pengene ved å gi dem retten til å kreve inn skattene fra folket. Ved siden av pantelåneren, møtte bønder og håndverkere i Europa derfor også ofte jødene som skatteinnkrevere. Det bidro til at folk fattigfolk fikk et bilde av jødene som grådige. Det hendte derfor også at vanlige folk satte i gang pogromer, uten at det kom som initiativ fra makthaverne. Oftest var det likevel herskere som så seg tjent med det, som initierte jødepogromer. Frykten for pogromer gjorde at de fleste store jødiske pengeutlånerne holdt en lav og tilbaketrukket profil som passet den kristne jordeiende herskerklassen. Det sørget for at jødenes politiske makt ble langt mindre enn det størrelsen på kapitalen deres ellers ville tilsagt.
Det moderne jødehatet: kommunisten
Etter den protestantiske reformasjonen ble forbudet mot å ta renter gradvis oppmyket i det kristne Europa. Men selv om det etter hvert ble fritt fram også for kristne i Vest-Europa å drive bankvirksomhet med renter, hadde jødene opparbeidet seg kunnskap og kapital som gjorde at de likevel kunne opprettholde en dominerende posisjon på dette området.
Det å drive utlånsvirksomhet forutsetter at man kan sette opp regnskap og at dermed at man både behersker skrivekunsten og matematikkfaget. Dette bidro til å skape en tradisjon for teoretisk lærdom blant jødene. Ved siden av bankvirksomhet kom jødene derfor også til å få en sentral rolle innen moderne virksomheter som vitenskap, forlagsvirksomhet og presse. Med framveksten av det moderne industrisamfunnet og parlamentarisk demokrati fikk også pressen stadig større betydning som ”den fjerde statsmakt”. Jødenes ofte framstående posisjon førte til at de ble utsatt for utstrakt misunnelse og mistenkeliggjøring fra ikke-jøder, selv om det religiøse grunnlaget for å fordømme jødene som ”syndige” forsvant med bortfallet av renteforbudet i vestlig kristendom.
Da pengeutlån mot renter ble tillatt også for kristne, forsvant det materielle behovet for å beholde jødene. I Vest-Europa førte det til en forsterkning av forfølgelsen av jødene. Mange valgte å flytte østover, spesielt til det store polsk-litauiske riket, som også inkluderte det som i dag er Hviterussland og Ukraina. Der var holdningene til jødene i utgangspunktet var mer tolerant, samtidig som det konservative katolske synet på renter som synd også holdt seg lengre. Andre vesteuropeiske jøder søkte å holde en lavest mulig profil, blant annet ved å snakke og kle seg og ta navn som var identiske med det den kristne befolkninga de levde blant hadde. Mange sluttet også å praktisere religionen aktivt og enkelte tok skrittet helt ut og konverterte til kristendommen.
Fokuset på teoretisk kunnskap gjorde at jødene i mange tilfeller var de som først og i størst grad fikk tilgang til nye ideer. Samtidig førte undertrykkelsen av jødene til at mange jøder stilte var sterkt kritiske til det eksisterende samfunnet. Opplysningstidas tanker om rasjonalitet, universelle menneskerettigheter og demokrati fikk derfor et sterkt fotfeste blant mange jøder.
Selv om mange jøder var velstående, har det alltid vært et klart flertall av jødene som tilhørte et temmelig fattig småborgerskap av småhandlere og pantelånere. Med den industrielle revolusjonen forsvant mye av grunnlaget for småborgerskapets eksistens, og mange søkte seg derfor til arbeid i industrien. Men også blant de fattigere jødene sto tradisjonen for teoretisk kunnskap sterkt. Kombinasjonen av det å selv være arbeider og kunne lese og skaffe seg kunnskap om verden, var forutsetninger for utviklinga av en organisert arbeiderbevegelse. Spesielt i land i Sentral- og Øst-Europa, hvor det levde mange fattige jøder, samtidig som analfabetismen var stor i den øvrige befolkninga, var en svært stor del av fagforeningsledere og ledere for sosialistiske partier jøder. Dette gjaldt i særlig grad Russland, som etter 1600-tallet gradvis tok over størstedelen av det gamle polsk-litauiske riket, hvor den største jødiske befolkninga befant seg.
Jødiske arbeidere hadde opplevd undertrykkelse på etnisk grunnlag, i tillegg til å bli utbyttet som arbeidere. Jødene hadde også fra tidligere en opplevelse av fellesskap på tvers av landegrensene. Kombinasjonen av dette bidro til at det var særlig mange jødiske arbeiderledere som støttet opp om den nyeste og mest radikale av ideene som vokste fram på 1800-tallet; marxismen.
Marxismen går til frontalangrep på nasjonalismen, ideen om at mennesker med felles språk, kultur og historie tilhører et fellesskap på tvers av klasseskiller. Nasjonalismen var selve limet i de borgerlig statene som gjennom 1800-tallet hadde vokst fram i Europa, parallelt med kapitalismens og den industrielle revolusjonens gjennombrudd. Marxismen representerer det stikk motsatte: Marx parole ”arbeidere i alle land, foren dere!” er ikke bare en oppfordring til arbeidere i ulike land om å unngå å skyte på hverandre i krig. I parolen ligger det også en oppfordring om i stedet å rette våpnene mot kapitalistene og den borgerlige staten som undertrykker og utbytter arbeiderne.
Dette var naturlig nok tanker som skremte alle eiendomsbesittende klasser i det europeiske samfunnet fra slutten av 1800-tallet. For selv om en stor del av Europas ledende marxister var jøder, var marxismen på ingen måte begrenset til jødene. Ideen vokste seg stadig sterkere i den organiserte arbeiderbevegelsen i mange land, også i land med svært få jøder, som Norge. Her var det ingen av de mest framtredende arbeiderlederen hadde jødisk bakgrunn.
Det er likevel et faktum at svært mange av de ledende marxistene internasjonalt har hatt jødisk bakgrunn, selv om de aller færreste har vært troende jøder. Grunnleggeren av ideen, Karl Marx, var av jødisk avstamning selv om faren hans var blant de som under presset fra et voksende jødehat i Tyskland valgte å konvertere til luthersk kristendom. Mange av de mest ledende revolusjonære under den russiske revolusjonen hadde jødisk bakgrunn. Det gjaldt blant andre Lenins kone, Nadezjda Krupskaja, Leon Trotskij, som kommanderte Den røde Hæren til seier under borgerkrigen, og Grigorij Zinovjev som var den første lederen for Komintern, den kommunistiske internasjonalen. Også i Tyskland og Ungarn, de eneste andre landene som faktisk opplevde arbeiderrevolusjoner i kjølvannet av Oktoberrevolusjonen i Russland, hadde en stor del av de ledende revolusjonære jødisk bakgrunn. I Ungarn var Bela Kun lederen for den kortvarige ungarske sovjetrepublikken i 1919. I Tyskland ledet Hugo Haase antikrigsfraksjonen av det sosialdemokratiske partiet gjennom 1. verdenskrig. Det var dette partiet som ledet an i opprøret blant soldater og arbeidere i november 1918 som førte til at keiserdømmet falt og krigen ble avsluttet. Rosa Luxemburg, som også regnes blant marxismens mest ledende teoretikere, og sto i spissen for et forsøk på kommunistisk maktovertakelse i Berlin i januar 1919. Karl Radek var Kominterns fremste representant i Tyskland og sto sentralt i flere forsøk på å organisere kommunistisk arbeiderrevolusjon i Tyskland mellom 1920 og 1923.
Det faktumet at mange av de revolusjonære lederne hadde jødisk bakgrunn, ble av marxismens fiender på høyresida forsøkt utnyttet til å framstille marxismen som et jødisk komplott for å oppnå verdensherredømme. Ved å spille på det tradisjonelle jødehatet basert på jødenes samfunnsmessige posisjon som pantelånere og skatteinnkrevere, forsøkte høyreradikale bevegelser å trekke den ikke-jødiske arbeidere bort fra marxismen. Adolf Hitler og hans nasjonalsosialister perfeksjonerte konstruksjonen av et sammensvergelsesbilde basert på middel- og overklassens frykt for den kommunistiske jøden, kombinert med fattigfolks historiske hat mot den jødiske pantelåneren og skatteinnkreveren.
”Sionisme mot bolsjevisme”
Marxistene appellerte til mange unge radikale jøder, spesielt fra lavere sosiale lag, ettersom problemet med undertrykkelse av jødene ville bli løst gjennom etableringa av en sosialistisk verdensføderasjon, med like rettigheter for alle folkeslag, og hvor alle nasjonale og etniske identiteter etter hvert ville viskes ut. Selv om nasjonalsosialistene konstruerte en fiksjon om en jødisk sammensvergelse bestående av jødiske kapitalister og kommunister, var realiteten at jødiske kapitalister, så vel som tradisjonelle og religiøse jøder, fryktet marxismens ”gudløse” klassekampideologi like mye som ikke-jødiske kapitalister og konservative.
I 1896 publiserte den ungarsk-østerrikske jødiske advokaten og journalisten Theodor Herzl en bok med tittelen Der Judenstat. Dette ble starten på en ny politisk bevegelse; sionismen. Sionistene mente at løsninga på jødeforfølgelsene kun ville finnes i at jødene ble som andre folkeslag, etablert med en egen nasjonalstat i sitt eget hjemland. På den måten kunne jødene slippe å fortsette å leve som minoritet blant andre folkeslag, med den forfølgelsen og undertrykkelsen sionistene mente at dette nødvendigvis og uansett ville medføre. Samtidig ville man, ved å gi jødene et hjemland og en egen nasjonalisme å samles om, trekke jøder fra lavere sosiale lag bort fra den internasjonalistiske marxismen.
Sionistene besto både av sekulære jøder, og konservative religiøse. For de sekulære var det i utgangspunktet ikke så viktig nøyaktig hvor et framtidig jødisk nasjonalhjem ble etablert, så lenge det var et område som hadde de nødvendige økonomiske betingelsene for å brøfø en jødisk innvandrerbefolking. For de religiøse var det imidlertid aldri noen tvil om hvor det lovede landet lå: Det var i Palestina. For å skape størst mulig oppslutning om det sionistiske prosjektet, ble en ny jødisk stat i Palestina også raskt definert som målet for de sekulære sionistene. Ganske snart begynte de første jødiske bosetterne å kjøpe jord og slå seg ned i Palestina som da fortsatt lå under det tyrkisk-osmanske riket.
Den sionistiske ideen om å etablere et jødisk nasjonalhjem i Palestina, ble raskt populær også blant flere ikke-jødiske politikere på den europeiske høyresida, spesielt i Storbritannia.
Britene hadde under 1. verdenskrig lovt støtte til arabisk uavhengighet i bytte mot arabisk kamp mot det osmanske riket. Etter krigen ble dette løftet brutt, og Frankrike (med Syria og Libanon) og Storbritannia med Palestina, Jordan og Irak) delte størstedelen av de arabisktalende delene av Det osmanske riket mellom seg. Under britisk okkupasjon økte tempoet i den sionistiske-jødiske bosettinga i Palestina dramatisk. Bakgrunnen for dette var Balfourerklæringa av 1917, hvor britene avtalte med ledende sionister å støtte opprettelsen av et jødisk nasjonalhjem i Palestina.
Blant de mest ihuga forkjemperne for denne avtalen var Winston Churchill. I essayet ”sionisme mot bolsjevisme” fra 1920 klargjør han hvordan han ser for seg at etableringa av en jødisk stat kunne motvirke den økende sympatien for kommunismen blant mange jøder. Churchill så dessuten for seg at en jødisk stat under britisk beskyttelse ville tjene det britiske imperiets strategiske interesser i Midtøsten.
Stalins sionisme
På samme måte som både jødiske og ikke-jødiske antikommunister så på sionismen som en motkraft til den sterke prokommunistiske holdninga blant europeiske jøder, så også jødiske kommunister på sionismen som en reaksjonær rasistisk ideologi, i ledtog med imperialismen. Trotskij var blant de som tidligst og sterkest fordømte sionismen. Stalin var derimot ikke like avvisende. Tvert imot, i 1934 opprettet Stalin et eget sovjetisk Zion i det autonome området Birobidzjan i Det fjerne Østen. Dette kan dels sees som et utslag av Stalins generelle nasjonalitetspolitikk, hvor det ble opprettet egne sovjetrepublikker, autonome sovjetrepublikker, autonome regioner eller autonome områder, for så å si hver av de ulike etniske gruppene som hadde levd inn under det russiske riket som kommunistene arvet. Men støtten til en egen sovjetisk variant av sionismen kan også sees som uttrykk for frykt for den jødiske innflytelsen i Kommunistpartiet ettersom flere av hans viktigste rivaler der i var jøder.
Uansett hva det var som var Stalins motiver, ga hans prosionistiske holdning seg også uttrykk gjennom at Sovjetunionen, sammen med Storbritannia og USA, stemte for FN-resolusjonen som i 1947 slo fast at det tidligere britiske mandatområdet Palestina skulle deles mellom en jødisk-sionistisk og en palestinsk stat.
Det at halvparten av hjemlandet deres skulle gis bort til sionistiske settlere, ble på ingen måte akseptert av den fra før bosatte arabisktalende palestinske befolkninga. Dette gjaldt ikke bare det muslimske flertallet, men også det betydelige kristne mindretallet og det lille palestinsk-jødiske mindretallet. Mens den jødiske minoriteten som hadde levd i Palestina i generasjoner, og snakket arabisk som dagligspråk, ble sett på som palestinske medborgere, ble strømmen av sionistiske jøder fra andre deler av verden sett på som okkupanter og kolonister. Heller ikke regjeringene i andre arabiske land kunne akseptere at det som i flere hundre år hadde vært et 100 prosent arabisk landområde skulle deles og halvparten gis bort til en sionistisk settlerstat. Opprettelsesvedtaket i FN ble derfor møtt med full militær mobilisering fra de arabiske nabostatene og opprør fra de palestinske innbyggerne. De sionistiske kolonistene som i 1948 proklamerte opprettelsen av staten Israel klarte likevel å slå tilbake og etablere staten med grenser som gikk betydelig ut over det området som FNs delingsplan la opp til. Flere hundretusen palestinere ble fordrevet.
Når sionistene lyktes med dette, var den direkte støtten fra Sovjetunionen minst like viktig som den da mer halvhjertede støtten fra Storbritannia og USA. De fleste våpnene sionistene brukte kom nemlig fra Tsjekkoslovakia, som på det tidspunktet var plassert trygt innenfor den sovjetiskdominerte sonen i Europa.
Konklusjon
Sionismen, ideen om å etablere et hjemland for jødene, oppsto blant religiøse og velstående jøder i Europa og USA på slutten av 1800-tallet, som en kombinert reaksjon på voksende jødehat i Europa og den framvoksende marxismen, som sto særlig sterkt blant jødene. Jødehatet blant de ikke-jødiske eiendomsbesittende klassene, vokste i denne perioden nettopp som en reaksjon på det faktum at mange jøder spilte en svært aktiv rolle i den revolusjonære arbeiderbevegelsen i andre halvdel av 1800 og første halvdel av 1900-tallet. Fra før eksisterte det et folkelig jødehat med rot i jødenes sterke posisjon innen utlånsvirksomhet, noe som gjorde at mange sto i gjeld til jøder. Denne dominansen var en arv fra Middelalderen, da jødene var de eneste som ikke var omfattet av kristendommens syn på renter som synd.
Sionistene utpekte Palestina som stedet hvor den jødiske staten skulle opprettes, fordi det var der de bibelske kongedømmene Israel og Judea eksisterte for mellom 3000 og 2500 år siden. Flere ikke-jødiske politikere på høyresida støttet sionismen fordi den ble sett på som en kraft som kunne føre jødene bort fra marxismen. I tillegg mente blant andre Winston Churchill at en jødisk stat under britisk beskyttelse ville tjene det britiske imperiets interesser i et strategisk viktig område. Britene la derfor til rette for sionistisk innvandring til Palestina etter at de overtok kontrollen over Palestina etter 1. verdenskrig.
Jødiske marxister, som Trotskij, var sterkt antisionistiske, men Stalin, som fryktet jødiske rivaler til makta i Sovjetunionen, var positiv til et eget jødisk hjemland. Fordi Sovjetunionen under Stalins ledelse støttet opprettelsen av en jødisk stat i Palestina sammen med Storbritannia og USA, ble det flertall for dette i FN tross sterk motstand fra de omkringliggende arabiske statene.
Konflikten er umiddelbart ikke vanskelig å forstå: Det dreier seg om to folk som begge gjør krav på det samme landområdet. Det som derimot krever forklaring er hvorfor det oppsto en ide blant jøder i Europa og USA på slutten av 1800-tallet om at det burde og kunne opprettes en jødisk stat i Palestina. Det som også krever forklaring er hvordan sionismen, som denne ideen kalles, klarte å oppnå tilstrekkelig gjennomslag hos tilstrekkelig mange mennesker med makt til at staten Israel til slutt ble opprettet. For å forstå sionismen, må man kjenne det jødiske folkets historie.
Det jødiske folkets opprinnelse
I følge Bibelen, oppsto den jødiske religionen med Abraham som utvandret fra Ur i Mesopotamia til Kanaans land, dagens Palestina, for 5000 år siden. Lengre fram i tid trekker jødene sin historie fra Josef, som i følge Bibelen ble solgt som slave til Egypt. Der levde hans etterkommere i flere generasjoner inntil Moses leda folket tilbake til Kanaan. Etter dette følger en bibelsk gullalder under de jødiske kongene David og Salomon.
I motsetning til historiene om Abraham, Josef og Moses, som det ikke finns vitenskapelige etterprøvbare historiske kilder om, samsvarer de bibelske fortellingene om Davids og Solomons kongedømmer med historiske kilder om de to jødiske kongedømmene Israel og Judea, som oppsto rundt år 1000 før vår tid. Disse ble i følge bibelen forent til ett kongedømme av David. Historiske kilder bekrefter også at de to kongedømmene var forent på et tidspunkt fram til omtrent år 930 før vår tid. Fra denne perioden har vi også de første vitenskapelig etterprøvbare historiske kildene som bekrefter at den jødiske monoteistiske religionen ble praktisert i de to kongedømmene, både av herskerklassen og av store deler av folket. Fra denne perioden stammer også det hebraiske språket.
I årene som fulgte etter at Israel og Judea igjen ble uavhengige kongedømmer. Det nordlige kongedømmet, Israel, ble erobret av assyrerne på 800-tallet. Det sørlige Judea holdt stand inntil det ble erobret rundt 580 f.v.t. Erobreren var det nybabylonske riket som hadde tatt over som den dominerende makta i Vest-Asia etter assyrerne. Jødene i Judea gjorde iherdig motstand mot det babylonske riket, og som straff ble jødiske ledere og deres familier tvunget bort fra Judea og holdt i fangenskap i Babylon. Da det nybabylonske riket ble erobret av Perserriket, fikk imidlertid jødene i Babylon returnere til det historiske Judea og hovedstaden Jerusalem. Jødene fortsatte å være den dominerende religiøse gruppa i det tidligere Judea under perserne og de påfølgende hellenistiske rikene, inntil hele Middelhavsområdet kom under kontroll av romerne.
Den jødiske diasporaen
I Oldtida levde jødene i Palestina i stor grad som andre folkeslag. Flertallet var bønder. Palestinas geografiske posisjon som endepunkt for karavanetransporten fra Østen bidro imidlertid til at det også var mange jøder som var involvert i handel. Dette gjaldt særlig fra den hellenistiske perioden etter Alexander den stores erobringer, og framover . På samme måte som et annet folkeslag fra Midtøsten, fønikerne, noen århundrer tidligere, førte handelsvirksomheten til at mange jøder etablerte seg i byer rundt omkring hele Middelhavet, og etter hvert også i andre deler av Romerriket. I handelssammenheng var det en fordel for jødene at de hadde et sterkt moralsk fellesskap gjennom felles religion. Det gjorde det lettere for en jødisk kjøpmann å stole på at kontrakter inngått med andre jødiske kjøpmenn kom til å bli overholdt og at gjeld kom til å bli betalt. Dermed kunne jødene også lettere gi hverandre kreditt.
I følge jødisk tradisjon, stammer den jødiske diasporaen fra år 70 vår tid da romerne slo ned et jødisk opprør, reiv det hellige templet i Jerusalem og forviste jødene fra byen. Realiteten er imidletid at handelsvirksomheten hadde skapt en stor jødisk diaspora lenge før den tid. I følge Abraham Leon, var det på den tida det jødiske opprøret utspant seg fire ganger så mange jøder i andre deler av Romerriket som det var i Palestina. Det at noen tusen jøder ble fordrevet fra Jerusalem spilte relativt liten rolle i den sammenhengen. Jødene ble nemlig ikke fordrevet fra andre deler av Palestina. Tvert imot, de forble majoritetsbefolkninga i Palestina helt til den muslimske invasjonen på 600-tallet.
Jødenes økonomiske posisjon i Middelalderen
Kristendommen oppsto først som en jødisk sekt med basis i de fattigere delene av den jødiske bybefolkninga rundt omkring i Romerriket. Kristendommen representerte et opprør både mot dominansen til de velstående handelsmennene innad i de jødiske samfunnene, og mot det romerske herredømmet. Til å begynne med forsøkte de romerske herskerne å slå ned det kristne opprøret med omfattende kristenforfølgelser. Men etter hvert som kristendommen også spredte seg til stadig større deler av den ikke-jødiske befolkninga, begynte også mer velstående mennesker å tiltrekkes av kristendommen. Kristendommen endret dermed også klassekarakter. Det opprinnelige opprøret mot de rike ble omgjort til en motstand kun mot de formene for rikdom som preget den jødiske overklassen; profitt fra handel. Kristendommen ble dermed også godseiernes religion. På 300-tallet ble kristendommen erklært som statsreligion i Romerriket. Fra å predike opprør, ble kristendommen en ideologi som preket underkastelse overfor statsmakta så vel som for Gud
Etter at kristendommen ble gjort til statsreligion i Romerriket, ble alle andre religioner i det før så flerreligiøse Romerriket eliminert i løpet av et par århundrer. Jødedommen var den eneste ikke-kristne religionen som fortsatt ble akseptert, ettersom den i så stor grad bygde på en felles forestillingsverden.
Det kristendommen bar med seg av arven fra den første perioden som jødisk underklassesekt, var motstanden mot handelsprofitt og spesielt det å låne ut penger for renter. Dette ble sett på som syndig og ukristelig. Det at handelen ikke brøyt fullstendig sammen, hang i stor grad sammen med at forbudet mot handelsprofitt og renter kun gjaldt for kristne. Jødene var unntatt og kunne fortsette å drive handel på kreditt. De kunne også drive utlånsvirksomhet og formidle kapital gjennom pantelånsvirksomhet. Det var nemlig ikke forbudt for kristne å betale renter, bare å ta renter.
Da Islam oppsto og spredte seg til hele Midtøsten og Nord-Afrika samt den iberiske halvøya, tok den nye religionen også opp i seg kristendommens forbud mot renter. Men også islam tolererte jødedommen ved siden av kristendom og islam, som monoteistiske bokreligioner. Jødene fikk dermed en svært viktig økonomisk funksjon i hele Middelhavsområdet, både i kristne og muslimske land. Mens de gjenværende jødene som drev med jordbruk i Palestina i hovedsak gikk over til islam etter den muslimske erobringa på 600-tallet, førte muligheten for å kunne ta renter og drive handel på kreditt, samt fordelen i handel ved å tilhøre et integrert fellesskap på tvers av politiske grenser, til at jødedommen ble bevart som en minoritetsreligion blant de kommersielle klassene både i den kristne og den muslimske verden.
Middelalderens jødehat: pantelåneren
Selv om jødedommen gjennom Middelalderen ble tillatt å eksistere ved siden av kristendommen i de fleste europeiske land, var det på ingen måte sånn at jødene ble vurdert som likeverdige med de kristne. Tvert imot, det ble ofte sett på med stor grad av mistenksomhet som noen som sto utenfor det ordinære samfunnet. De ble også utsatt for direkte diskriminerende lover. Blant annet var det i flere land forbudt for jøder å eie jord og forbudt for jøder å drive håndverk innen mange laug.
Religiøs intoleranse var den offisielle begrunnelsen for denne diskrimineringa, men under lå det også økonomiske og politiske motiver. Det at jødene hadde anledning til å ta renter og dessuten hadde et nettverk gjennom religionen spredt over mange land, gjorde at mange var svært vellykkede som forretningsdrivende og akkumulerte stor rikdom. Hadde de fått anledning til å omgjøre kapital til jordeiendom, kunne de også fått betydelig politisk makt, og utfordra datidas herskere. Mange hadde uansett betydelig potensiell makt gjennom å kontrollere en betydelig del av pengetilgangen i samfunnet.
Det folkelige jødehatet var ikke bare begrunnet i religiøs intoleranse. Det hadde også en materiell basis i det at folk flest oftest kom i kontakt med pantelåneren når det var dårlige tider. Dersom en fattig bonde hadde vært nødt til å pantsette familieklenodier for å komme over en vanskelig periode, og ikke var i stand til å betale løsesummen innen kontraktens utløp, ville klenodiet være pantelånerens eiendom. Den jødiske pantelåneren som i stor grad var utestengt fra andre næringer, var avhengige av å drive forretningene sine profesjonelt, og kunne ikke tillate seg å være sentimental i sånne situasjoner.
Herskere var også avhengige av å låne penger fra jødene for å finansiere kriger og andre store prosjekter. I stedet for å betale tilbake pengene selv, lot de ofte jødene få tilbake pengene ved å gi dem retten til å kreve inn skattene fra folket. Ved siden av pantelåneren, møtte bønder og håndverkere i Europa derfor også ofte jødene som skatteinnkrevere. Det bidro til at folk fattigfolk fikk et bilde av jødene som grådige. Det hendte derfor også at vanlige folk satte i gang pogromer, uten at det kom som initiativ fra makthaverne. Oftest var det likevel herskere som så seg tjent med det, som initierte jødepogromer. Frykten for pogromer gjorde at de fleste store jødiske pengeutlånerne holdt en lav og tilbaketrukket profil som passet den kristne jordeiende herskerklassen. Det sørget for at jødenes politiske makt ble langt mindre enn det størrelsen på kapitalen deres ellers ville tilsagt.
Det moderne jødehatet: kommunisten
Etter den protestantiske reformasjonen ble forbudet mot å ta renter gradvis oppmyket i det kristne Europa. Men selv om det etter hvert ble fritt fram også for kristne i Vest-Europa å drive bankvirksomhet med renter, hadde jødene opparbeidet seg kunnskap og kapital som gjorde at de likevel kunne opprettholde en dominerende posisjon på dette området.
Det å drive utlånsvirksomhet forutsetter at man kan sette opp regnskap og at dermed at man både behersker skrivekunsten og matematikkfaget. Dette bidro til å skape en tradisjon for teoretisk lærdom blant jødene. Ved siden av bankvirksomhet kom jødene derfor også til å få en sentral rolle innen moderne virksomheter som vitenskap, forlagsvirksomhet og presse. Med framveksten av det moderne industrisamfunnet og parlamentarisk demokrati fikk også pressen stadig større betydning som ”den fjerde statsmakt”. Jødenes ofte framstående posisjon førte til at de ble utsatt for utstrakt misunnelse og mistenkeliggjøring fra ikke-jøder, selv om det religiøse grunnlaget for å fordømme jødene som ”syndige” forsvant med bortfallet av renteforbudet i vestlig kristendom.
Da pengeutlån mot renter ble tillatt også for kristne, forsvant det materielle behovet for å beholde jødene. I Vest-Europa førte det til en forsterkning av forfølgelsen av jødene. Mange valgte å flytte østover, spesielt til det store polsk-litauiske riket, som også inkluderte det som i dag er Hviterussland og Ukraina. Der var holdningene til jødene i utgangspunktet var mer tolerant, samtidig som det konservative katolske synet på renter som synd også holdt seg lengre. Andre vesteuropeiske jøder søkte å holde en lavest mulig profil, blant annet ved å snakke og kle seg og ta navn som var identiske med det den kristne befolkninga de levde blant hadde. Mange sluttet også å praktisere religionen aktivt og enkelte tok skrittet helt ut og konverterte til kristendommen.
Fokuset på teoretisk kunnskap gjorde at jødene i mange tilfeller var de som først og i størst grad fikk tilgang til nye ideer. Samtidig førte undertrykkelsen av jødene til at mange jøder stilte var sterkt kritiske til det eksisterende samfunnet. Opplysningstidas tanker om rasjonalitet, universelle menneskerettigheter og demokrati fikk derfor et sterkt fotfeste blant mange jøder.
Selv om mange jøder var velstående, har det alltid vært et klart flertall av jødene som tilhørte et temmelig fattig småborgerskap av småhandlere og pantelånere. Med den industrielle revolusjonen forsvant mye av grunnlaget for småborgerskapets eksistens, og mange søkte seg derfor til arbeid i industrien. Men også blant de fattigere jødene sto tradisjonen for teoretisk kunnskap sterkt. Kombinasjonen av det å selv være arbeider og kunne lese og skaffe seg kunnskap om verden, var forutsetninger for utviklinga av en organisert arbeiderbevegelse. Spesielt i land i Sentral- og Øst-Europa, hvor det levde mange fattige jøder, samtidig som analfabetismen var stor i den øvrige befolkninga, var en svært stor del av fagforeningsledere og ledere for sosialistiske partier jøder. Dette gjaldt i særlig grad Russland, som etter 1600-tallet gradvis tok over størstedelen av det gamle polsk-litauiske riket, hvor den største jødiske befolkninga befant seg.
Jødiske arbeidere hadde opplevd undertrykkelse på etnisk grunnlag, i tillegg til å bli utbyttet som arbeidere. Jødene hadde også fra tidligere en opplevelse av fellesskap på tvers av landegrensene. Kombinasjonen av dette bidro til at det var særlig mange jødiske arbeiderledere som støttet opp om den nyeste og mest radikale av ideene som vokste fram på 1800-tallet; marxismen.
Marxismen går til frontalangrep på nasjonalismen, ideen om at mennesker med felles språk, kultur og historie tilhører et fellesskap på tvers av klasseskiller. Nasjonalismen var selve limet i de borgerlig statene som gjennom 1800-tallet hadde vokst fram i Europa, parallelt med kapitalismens og den industrielle revolusjonens gjennombrudd. Marxismen representerer det stikk motsatte: Marx parole ”arbeidere i alle land, foren dere!” er ikke bare en oppfordring til arbeidere i ulike land om å unngå å skyte på hverandre i krig. I parolen ligger det også en oppfordring om i stedet å rette våpnene mot kapitalistene og den borgerlige staten som undertrykker og utbytter arbeiderne.
Dette var naturlig nok tanker som skremte alle eiendomsbesittende klasser i det europeiske samfunnet fra slutten av 1800-tallet. For selv om en stor del av Europas ledende marxister var jøder, var marxismen på ingen måte begrenset til jødene. Ideen vokste seg stadig sterkere i den organiserte arbeiderbevegelsen i mange land, også i land med svært få jøder, som Norge. Her var det ingen av de mest framtredende arbeiderlederen hadde jødisk bakgrunn.
Det er likevel et faktum at svært mange av de ledende marxistene internasjonalt har hatt jødisk bakgrunn, selv om de aller færreste har vært troende jøder. Grunnleggeren av ideen, Karl Marx, var av jødisk avstamning selv om faren hans var blant de som under presset fra et voksende jødehat i Tyskland valgte å konvertere til luthersk kristendom. Mange av de mest ledende revolusjonære under den russiske revolusjonen hadde jødisk bakgrunn. Det gjaldt blant andre Lenins kone, Nadezjda Krupskaja, Leon Trotskij, som kommanderte Den røde Hæren til seier under borgerkrigen, og Grigorij Zinovjev som var den første lederen for Komintern, den kommunistiske internasjonalen. Også i Tyskland og Ungarn, de eneste andre landene som faktisk opplevde arbeiderrevolusjoner i kjølvannet av Oktoberrevolusjonen i Russland, hadde en stor del av de ledende revolusjonære jødisk bakgrunn. I Ungarn var Bela Kun lederen for den kortvarige ungarske sovjetrepublikken i 1919. I Tyskland ledet Hugo Haase antikrigsfraksjonen av det sosialdemokratiske partiet gjennom 1. verdenskrig. Det var dette partiet som ledet an i opprøret blant soldater og arbeidere i november 1918 som førte til at keiserdømmet falt og krigen ble avsluttet. Rosa Luxemburg, som også regnes blant marxismens mest ledende teoretikere, og sto i spissen for et forsøk på kommunistisk maktovertakelse i Berlin i januar 1919. Karl Radek var Kominterns fremste representant i Tyskland og sto sentralt i flere forsøk på å organisere kommunistisk arbeiderrevolusjon i Tyskland mellom 1920 og 1923.
Det faktumet at mange av de revolusjonære lederne hadde jødisk bakgrunn, ble av marxismens fiender på høyresida forsøkt utnyttet til å framstille marxismen som et jødisk komplott for å oppnå verdensherredømme. Ved å spille på det tradisjonelle jødehatet basert på jødenes samfunnsmessige posisjon som pantelånere og skatteinnkrevere, forsøkte høyreradikale bevegelser å trekke den ikke-jødiske arbeidere bort fra marxismen. Adolf Hitler og hans nasjonalsosialister perfeksjonerte konstruksjonen av et sammensvergelsesbilde basert på middel- og overklassens frykt for den kommunistiske jøden, kombinert med fattigfolks historiske hat mot den jødiske pantelåneren og skatteinnkreveren.
”Sionisme mot bolsjevisme”
Marxistene appellerte til mange unge radikale jøder, spesielt fra lavere sosiale lag, ettersom problemet med undertrykkelse av jødene ville bli løst gjennom etableringa av en sosialistisk verdensføderasjon, med like rettigheter for alle folkeslag, og hvor alle nasjonale og etniske identiteter etter hvert ville viskes ut. Selv om nasjonalsosialistene konstruerte en fiksjon om en jødisk sammensvergelse bestående av jødiske kapitalister og kommunister, var realiteten at jødiske kapitalister, så vel som tradisjonelle og religiøse jøder, fryktet marxismens ”gudløse” klassekampideologi like mye som ikke-jødiske kapitalister og konservative.
I 1896 publiserte den ungarsk-østerrikske jødiske advokaten og journalisten Theodor Herzl en bok med tittelen Der Judenstat. Dette ble starten på en ny politisk bevegelse; sionismen. Sionistene mente at løsninga på jødeforfølgelsene kun ville finnes i at jødene ble som andre folkeslag, etablert med en egen nasjonalstat i sitt eget hjemland. På den måten kunne jødene slippe å fortsette å leve som minoritet blant andre folkeslag, med den forfølgelsen og undertrykkelsen sionistene mente at dette nødvendigvis og uansett ville medføre. Samtidig ville man, ved å gi jødene et hjemland og en egen nasjonalisme å samles om, trekke jøder fra lavere sosiale lag bort fra den internasjonalistiske marxismen.
Sionistene besto både av sekulære jøder, og konservative religiøse. For de sekulære var det i utgangspunktet ikke så viktig nøyaktig hvor et framtidig jødisk nasjonalhjem ble etablert, så lenge det var et område som hadde de nødvendige økonomiske betingelsene for å brøfø en jødisk innvandrerbefolking. For de religiøse var det imidlertid aldri noen tvil om hvor det lovede landet lå: Det var i Palestina. For å skape størst mulig oppslutning om det sionistiske prosjektet, ble en ny jødisk stat i Palestina også raskt definert som målet for de sekulære sionistene. Ganske snart begynte de første jødiske bosetterne å kjøpe jord og slå seg ned i Palestina som da fortsatt lå under det tyrkisk-osmanske riket.
Den sionistiske ideen om å etablere et jødisk nasjonalhjem i Palestina, ble raskt populær også blant flere ikke-jødiske politikere på den europeiske høyresida, spesielt i Storbritannia.
Britene hadde under 1. verdenskrig lovt støtte til arabisk uavhengighet i bytte mot arabisk kamp mot det osmanske riket. Etter krigen ble dette løftet brutt, og Frankrike (med Syria og Libanon) og Storbritannia med Palestina, Jordan og Irak) delte størstedelen av de arabisktalende delene av Det osmanske riket mellom seg. Under britisk okkupasjon økte tempoet i den sionistiske-jødiske bosettinga i Palestina dramatisk. Bakgrunnen for dette var Balfourerklæringa av 1917, hvor britene avtalte med ledende sionister å støtte opprettelsen av et jødisk nasjonalhjem i Palestina.
Blant de mest ihuga forkjemperne for denne avtalen var Winston Churchill. I essayet ”sionisme mot bolsjevisme” fra 1920 klargjør han hvordan han ser for seg at etableringa av en jødisk stat kunne motvirke den økende sympatien for kommunismen blant mange jøder. Churchill så dessuten for seg at en jødisk stat under britisk beskyttelse ville tjene det britiske imperiets strategiske interesser i Midtøsten.
Stalins sionisme
På samme måte som både jødiske og ikke-jødiske antikommunister så på sionismen som en motkraft til den sterke prokommunistiske holdninga blant europeiske jøder, så også jødiske kommunister på sionismen som en reaksjonær rasistisk ideologi, i ledtog med imperialismen. Trotskij var blant de som tidligst og sterkest fordømte sionismen. Stalin var derimot ikke like avvisende. Tvert imot, i 1934 opprettet Stalin et eget sovjetisk Zion i det autonome området Birobidzjan i Det fjerne Østen. Dette kan dels sees som et utslag av Stalins generelle nasjonalitetspolitikk, hvor det ble opprettet egne sovjetrepublikker, autonome sovjetrepublikker, autonome regioner eller autonome områder, for så å si hver av de ulike etniske gruppene som hadde levd inn under det russiske riket som kommunistene arvet. Men støtten til en egen sovjetisk variant av sionismen kan også sees som uttrykk for frykt for den jødiske innflytelsen i Kommunistpartiet ettersom flere av hans viktigste rivaler der i var jøder.
Uansett hva det var som var Stalins motiver, ga hans prosionistiske holdning seg også uttrykk gjennom at Sovjetunionen, sammen med Storbritannia og USA, stemte for FN-resolusjonen som i 1947 slo fast at det tidligere britiske mandatområdet Palestina skulle deles mellom en jødisk-sionistisk og en palestinsk stat.
Det at halvparten av hjemlandet deres skulle gis bort til sionistiske settlere, ble på ingen måte akseptert av den fra før bosatte arabisktalende palestinske befolkninga. Dette gjaldt ikke bare det muslimske flertallet, men også det betydelige kristne mindretallet og det lille palestinsk-jødiske mindretallet. Mens den jødiske minoriteten som hadde levd i Palestina i generasjoner, og snakket arabisk som dagligspråk, ble sett på som palestinske medborgere, ble strømmen av sionistiske jøder fra andre deler av verden sett på som okkupanter og kolonister. Heller ikke regjeringene i andre arabiske land kunne akseptere at det som i flere hundre år hadde vært et 100 prosent arabisk landområde skulle deles og halvparten gis bort til en sionistisk settlerstat. Opprettelsesvedtaket i FN ble derfor møtt med full militær mobilisering fra de arabiske nabostatene og opprør fra de palestinske innbyggerne. De sionistiske kolonistene som i 1948 proklamerte opprettelsen av staten Israel klarte likevel å slå tilbake og etablere staten med grenser som gikk betydelig ut over det området som FNs delingsplan la opp til. Flere hundretusen palestinere ble fordrevet.
Når sionistene lyktes med dette, var den direkte støtten fra Sovjetunionen minst like viktig som den da mer halvhjertede støtten fra Storbritannia og USA. De fleste våpnene sionistene brukte kom nemlig fra Tsjekkoslovakia, som på det tidspunktet var plassert trygt innenfor den sovjetiskdominerte sonen i Europa.
Konklusjon
Sionismen, ideen om å etablere et hjemland for jødene, oppsto blant religiøse og velstående jøder i Europa og USA på slutten av 1800-tallet, som en kombinert reaksjon på voksende jødehat i Europa og den framvoksende marxismen, som sto særlig sterkt blant jødene. Jødehatet blant de ikke-jødiske eiendomsbesittende klassene, vokste i denne perioden nettopp som en reaksjon på det faktum at mange jøder spilte en svært aktiv rolle i den revolusjonære arbeiderbevegelsen i andre halvdel av 1800 og første halvdel av 1900-tallet. Fra før eksisterte det et folkelig jødehat med rot i jødenes sterke posisjon innen utlånsvirksomhet, noe som gjorde at mange sto i gjeld til jøder. Denne dominansen var en arv fra Middelalderen, da jødene var de eneste som ikke var omfattet av kristendommens syn på renter som synd.
Sionistene utpekte Palestina som stedet hvor den jødiske staten skulle opprettes, fordi det var der de bibelske kongedømmene Israel og Judea eksisterte for mellom 3000 og 2500 år siden. Flere ikke-jødiske politikere på høyresida støttet sionismen fordi den ble sett på som en kraft som kunne føre jødene bort fra marxismen. I tillegg mente blant andre Winston Churchill at en jødisk stat under britisk beskyttelse ville tjene det britiske imperiets interesser i et strategisk viktig område. Britene la derfor til rette for sionistisk innvandring til Palestina etter at de overtok kontrollen over Palestina etter 1. verdenskrig.
Jødiske marxister, som Trotskij, var sterkt antisionistiske, men Stalin, som fryktet jødiske rivaler til makta i Sovjetunionen, var positiv til et eget jødisk hjemland. Fordi Sovjetunionen under Stalins ledelse støttet opprettelsen av en jødisk stat i Palestina sammen med Storbritannia og USA, ble det flertall for dette i FN tross sterk motstand fra de omkringliggende arabiske statene.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
