- Pakistan støtter fortsatt Taliban

Afghanistans sikkerhetssjef Amrullah Saleh hevder at krefter innen Pakistans mektige etterretningsorganisasjon ISI fortsetter å støtte Taliban. Uttalelsen kommer på tross av at pakistanske sikkerhetsstyrker flere ganger i løpet av det siste halvåret har vært i regulære kamper med talibanstyrker på pakistansk side av grensa.

Det kan synes absurd å hevde at krefter innen statsapparatet skulle finne på å støtte en væpnet gruppe samtidig som den samme staten er i direkte væpnet konflikt med den samme gruppa. Ideologisk er det også en avgrunn mellom Pakistans sittende regjering, som springer ut fra det sekulære Pakistan People's Party, og ultraislamistene i Taliban. Det er likevel all grunn til å tro at Saleh er ved sine fulle fem.

Pakistan valgte å støtte Taliban omtrent fra første stund etter at bevegelsen oppsto. Uten den militære utrustninga bevegelsen fikk fra ISI, er det helt usannsynlig at Taliban hadde klart å legge 95 prosent av Afghanistan under seg mellom 1995 og 1998. Som jeg også har skrevet tidligere, anbefalte den relativt sekulært orienterte general Pervez Musharraf allerede i 1993 at Pakistan burde støtte framveksten av radikale islamistiske bevegelser både i Kashmir og Afghanistan. Han fikk støtte for dette fra statsminister Benazir Bhutto, den nå avdøde kona til dagens president, Asif Ali Zardari.

Begrunnelsen for dette, er at Pakistan, helt siden dannelsen av staten, har fryktet å bli omringet av en mulig allianse mellom Afghanistan og India. Viktigere enn å sørge for et regime i Afghanistan som har noen lunde den samme typen samfunnssystem som i Pakistan, har det derfor vært å sørge for at afghanske myndigheter har et fiendtlig forhold til India. Ettersom islamister verden over ser på Kashmir som et slags "andre Palestina", hvor muslimsk jord er kontrollert av en ikke-muslimsk statsmakt, og hvor muslimer utsettes for vold og undertrykkelse, vil India alltid forbli en erkefiende for islamister, nesten på linje med Israel.

Pakistans mål er å frigjøre Kashmir fra indisk okkupasjon, og har derfor opp gjennom årene støttet ulike væpnede kashmirske opprørsgrupper. Frykten for åpen krig mot India, gjør likevel at Pakistan ikke kan gå for langt i å gi direkte militær støtte og treningsbaser til disse gruppene. Et Afghanistan styrt av militante islamister, som Taliban, ville derimot kunne gi langt mer direkte og omfattende støtte, uten at Pakistan ville kunne bli holdt direkte ansvarlig.

Dilemmaet for Pakistan er at landet under Den kalde krigen var en nær alliert av USA, mens erkefienden India hadde gode forbindelser til Sovjetunionen. Fortsatt er Pakistan i stor grad avhengig av USA. Men USA fikk et stort problem med Taliban etter at organisasjonen gikk i kompaniskap med Al-Qaida, som har som sitt viktigste mål å drive USA ut av Den arabiske halvøya, som samlet huser nær 50 prosent av verdens totale kjente oljereserver. Samtidig har Kina i økende grad overtatt rollen Sovjetunionen hadde, som den fremste utfordreren til USAs posisjon som hegemonisk supermakt. Kinas fremste rival som supermakt i Asia er India. Med dette som bakgrunn, har USA og India i økende grad funnet hverandre som geopolitiske partnere.

Pakistan var sammen med Saudi-Arabia og De forente arabiske Emirater det eneste landet som anerkjente Talibanregimet. I og med at Pakistans støtte til Taliban i stor grad var begrunnet med en korrekt antakelse om at Talibanregimet ville bidra til å støtte opprørsgrupper mot Indias okkupasjon av Kashmir, valgte India å gi betydelig støtte til Talibans motstandere i Nordalliansen. Kombinasjonen av de gode direkteforbindelsene mellom India og Nordalliansen fra perioden før 2001, og den nye strategiske tilnærminga mellom India og USA, har ført til at India har fått sterk innflytelse over de nye myndighetene i Afghanistan under president Hamid Karzai. I stedet for å ha Afghanistan som base for aksjoner mot India i Kashmir som Pakistan ikke kan ta ansvar for selv, har Pakistan dermed kommet nærmere marerittett om å bli omringet av både fra øst og nord enn noen gang siden Den røde Hær sto i Afghanistan. I det perspektivet må man forstå hvorfor mektige krefter innad i den pakistanske hæren har fortsatt å støtte Taliban. Der har vi trolig også en hoveddel av forklaringa på hvorfor Taliban har klart å oppnå et så kraftig comeback at bevegelsen nå anslås å ha en tilstedeværelse i 70 prosent av Afghanistan.

Det som må forklares er imidlertid ikke bare hvorfor Pakistan fortsetter å støtte Taliban, men hvorfor Pakistan også samtidig slåss militært mot elementer fra Taliban.

Det er to perspektiver på dette som ikke utelukker hverandre. Den ene handler om at Pakistan ikke på noen måte kan sies å kontrollere Taliban, selv om Taliban er avhengig av den pakistanske støtten. Det at mektige krefter i Pakistan støtter Taliban som et ledd i den geopolitiske striden mot India, betyr ikke at disse kreftene ønsker å se Pakistan styrt etter talibanprinsipper, tvert imot. Denne avklaringa er imidlertid ikke Taliban umiddelbart med på. For Taliban og deres allierte i Al-Qaida, er målet ikke bare å frigjøre Afghanistan og Kashmir fra henholdvis vestlig og indisk okkupasjon. Det handler også om å forvandle samfunnene i alle muslimske land til å samsvare med Talibans ultrakonservative fortolkning av Koranen. For å hindre en talibanisering av deler av Pakistan, har pakistanske sikkerhetsstyrker derfor slått tilbake når Taliban forsøker å bringe kampen inn i deler av Pakistan hvor det ikke i utgangspunktet var meninga at de skulle være aktive. Det betyr likevel ikke at Pakistan ønsker å knuse Taliban, kun å holde bevegelsen i sjakk.

Det andre perspektivet handler om at krigen som landet nå utkjemper mot Taliban på pakistansk side av grensa, er noe landet gjør fordi det er presset av USA. USA kan true med bombetokter inn på pakistansk territorium, noe som også har skjedd flere ganger. Mer alvorlig sett fra pakistansk regjeringshold, er likevel trusselen om at USA kan legge seg enda mer over på Indias side i konflikten mellom de to landene. I dette perspektivet blir krigføringa som pakistanske regjeringsstyrker har gjennomført mot Taliban i grenseområdene, noe landet gjør motvillig for å hindre sterkere sanksjoner fra USA. Dette perspektivet kan bidra til å forstå hvorfor Pakistans store og mektige hær ikke har klart å vinne over stammekrigerne fra Taliban, men tvert imot blitt tvunget til retrett. Hvis man ikke egentlig ønsker å vinne krigen, er det alltid mulig å tape.

Det er grunn til å tro at Pakistan kommer til å fortsette å støtte Taliban og/ eller andre islamistiske grupperinger i Afghanistan så lenge konflikten med India vedvarer. Dette betyr likevel ikke at verken myndighetene eller folkeflertallet i Pakistan ønsker seg et styre lignende Taliban. Med dette som utgangspunkt, er det ingen grunn til å tro at flere vestlige styrker for å sloss mot Taliban i Afghanistan vil ha merkbar effekt på sikt. Pakistan er et fattig land, men en militær stormakt med store militære ressurser som lett kan kanaliseres illegalt inn i til opprørsgrupper i Afghanistan langs den lange og fjellrike grense. Det eneste virkelig effektive tiltaket for å stanse Taliban og skape rom for reell fred og demokrati i Afghanistan, ligger i å få Pakistan til å reelt stanse støtten til Taliban. En strategi for dette er å stanse Pakistan med makt, noe som i praksis kan bety å flytte krigen over til Pakistan. Det er ingen grunn til å tro at ful krig i Pakistan, med sine mer enn 160 millioner innbyggere, vil bli mindre blodig og ødeleggende enn krigen i Afghanistan har vært.

Alternativet ligger i å få til en varig fredsavtale mellom Pakistan og India. Forutsetninga for dette er at man finner en løsning for Kashmir som innebærer slutt på den langvarige okkupasjonen og undertrykkelsen av den kashmirske befolkninga. Nøkkelen til å skape fred og demokrati i Afghanistan, ligger altså i å skape fred og frihet i Kashmir. Med dagens situasjon, med økende rivalisering mellom USA og Kina, og dermed økende interesse fra USA for å bygge en sterk allianse med India mot Kina, er det imidlertid usannsynlig at USA og andre land i Vesten vil bidra med tilstrekkelig press mot India til at det blir mulig å få til en reell fredsløsning for Kashmir.