Exit Joint Strike Fighter

Realitetsinnholdet i dagens nyhetsmelding om at kostnadene ved produksjon av det amerikanske Joint Strike Fighter ligger flere ganger over det som ble stilt i utsikt fra Forsvarsdepartementets utredning av kampflyalternativer før jul, er ikke egnet til å skape undring hos noen som har fulgt litt med. Det var helt åpenbart at "utredninga" Forsvarsdepartementet fikk utført, var lite annet enn et tynt lag med propaganda for å rettferdiggjøre en beslutning som allerede for lengst var tatt: Det skulle bli amerikanske fly. For å komme til denne konklusjonen var de tekniske spesifikasjonene skreddersydd for det amerikanske flyet. Men for å dobbeltsikre seg i den offentlige debatten, la man også fram kostnadsanalyser som viste at det svenske flyet også ville bli betydelig dyrere enn det amerikanske. Dette var designet for å stanse debatten fra spesielt SV, men også kritikere innad i Arbeiderpartiet, anført av Håkon Lie, som lenge har propagandert for svenskeflykjøp.

Det oppsiktsvekkende ved dagens nyhet er derfor ikke at en mer nøktern analyse viser at kostnadene ved flyet blir langt høyere enn det som var lagt til grunn. Det oppsiktsvekkende er at denne informasjonen allerede nå kommer fram offentlig. Riktignok er utregningene foretatt i Sverige, og er sånn sett neppe upartiske. Men at informasjonen blir presentert på den måten den blir, som mer eller mindre en objektiv realitet, er oppsiktsvekkende.

At SVs Bjørn Jacobsen umiddelbart ser åpninga for omkamp ved å framholde kostnadskalkylene som ble lagt til grunn for valget av JSF som et bindende bud, er ikke spesielt overraskende. Men at også Høyres Jan Petersen følger på med en kommentar som tilsynelatende legger til grunn at kostnadskalkylene for JSF fra i fjor høst faktisk må regnes som et bindende bud, viser at det norske politiske establishmentet er på vei til å ombestemme seg. Alle med litt kunnskap, og de inkluderer Jan Petersen, visste i fjor høst at kostnadskalkylene var helt urealistiske. Å tro at Lockheed Martin har tenkt å selge fly til Norge for en brøkdel av produksjonskostnadene, er åpenbart det reineste tøv. Når politikerne holder fast på at propagandaregnskapet fra i høst nærmest er en bindende avtale, betyr det derfor at de har tenkt å bruke dette som grunnlag for å trekke seg fra avtalen. Spørsmålet er hvorfor?

Svaret er å finne i USAs raskt fallende stjerne på den internasjonale geopolitiske himmelen. USA har mislykkes i Irak og er i ferd med å gi opp Silkeveistrategien. På tross av at det fortsatt pøses på med soldater til krigen i Afghanistan, åpnes det nå helt tydelig for forhandlinger med Taliban, samtidig som USA har lagt seg i selen for å få et bedre forhold til Russland. Hovedstrategien til USA for å opprettholde sin stormaktsstatus ser i stedet ut til å dreie seg om å kjempe mot Kina om innflytelse i Afrika, med et særlig fokus på Sudan og Kongo.

I dette nye geopolitiske bildet, har USA ikke lenger noen egeninteresse av å opprettholde en sterk allianse med Norge, eller av å forsvare norske interesser i en interessekonflikt med Russland. Det var opprettholdelsen av dette forholdet som var og er den reelle begrunnelsen for valget av JSF som kampfly. Det er også den reelle sikkerhetspolitiske begrunnelsen for at Norge står med soldater i krigen i Afghanistan.

Når denne realiteten bortfaller, blir det ikke lenger bare venstreradikalere og antiimperialister som tenker nordisk forsvarssamarbeid som alternativ til NATO. Da blir dette plutselig også geopolitiske realiteter for borgerlige politikere som har sin hovedinteresse i å forsvare norske egeninteresser i konflikt med Russland. Sannsynligvis kommer prosessen med å kvitte seg med JSF-avtalen til å trekke litt ut i tid fordi nostalgien for NATO og USA-samarbeidet sitter så sterkt i veggene i det norske Forsvaret og i det forsvarspolitiske etablissementet. Men det er bare et spørsmål om tid: Norge kommer aldri til å eie et JSF-fly.