USAs supermaktsøkonomi

Som verdens dominerende supermakt, har USA en helt særegen posisjon i det globale økonomiske systemet. I denne artikkelen vil jeg analysere de økonomiske fordelene supermaktsstatusen gir, og vise hvordan USA har blitt stadig mer avhengig av å utnytte disse for å opprettholde dagens høye velstandsnivå. Til slutt vil jeg vise hvordan dette forholdet dikterer USAs utenrikspolitikk.

USA som økonomisk supermakt
USA vokste fram som verdens dominerende økonomiske supermakt lenge før landet fikk en tilsvarende posisjon militært og politisk. I følge historikeren Paul Kennedy, passerte USA datidas supermakt, Storbritannia, som verdens største industriprodusent allerede på slutten av 1800-tallet. I år 1900 sto USA for 23,6 prosent av verdens totale vareproduksjon, mens Storbritannia på andreplass sto for 18,5 prosent.

Høydepunktet for USA som økonomisk supermakt var tiårene umiddelbart etter 2. verdenskrig. I 1953 sto USA for hele 44,3 prosent av verdens samlede vareproduksjon. Ikke noe annet land har på noe tidspunkt i verdenshistorien hatt en tilsvarende nominerende rolle for vareproduksjonen i verden som det USA hadde i etterkrigstida. Den nærmeste var Kina i perioden før den industrielle revolusjonen slo gjennom i Vesten. I 1750 sto Kina for 32,8 prosent av verdens vareproduksjon.

USAs andel av verdensproduksjonen gikk gradvis nedover ettersom andre økonomier kom seg på fote etter ødeleggelsene under 2. verdenskrig, men USA holdt stillinga som den suverent ledende industrimakta gjennom hele den kalde krigen.

USAs oljeøkonomi
Mens kull var den ledende energikilden i den første fasen av den industrielle revolusjonen, med Storbritannia som det ledende landet økonomisk, har olje bokstavelig talt vært drivstoffet i verdensøkonomien gjennom hele den perioden hvor USA har vært verdens ledende økonomiske supermakt. Fram til 1974 var da også USA verdens største oljeprodusent.

Gjennom første halvdel av 1900-tallet, var USA også den ledende eksportøren av olje til andre land. USAs oljeproduksjon økte hvert år fram til 1970, men forbruket økte enda mer, slik at toppåret for oljeproduksjonen også var det første året da USA ikke lenger var noen netto oljeeksportør. Etter 1970 har USAs oljeproduksjon gått gradvis nedover, men forbruket har fortsatt å øke. USA har dermed blitt stadig mer avhengig av import av olje. Mens oljeeksporten i første halvdel av 1900-tallet bidro til at USA i denne perioden hadde store overskudd på handelsbalansen med utlandet, er den stadig økende oljeimporten hovedårsaken til at USA har pådratt seg et etterhvert astronomisk underskudd på handelsbalansen etter 1970.

I løpet av 2000-tallet har USA også blitt forbigått som verdens største industriprodusent. Selv om USA fortsatt har det høyeste totale BNP-tallet, viser min utregning basert på tall for samlet kjøpekraftsindeksert BNP, og industrisektorens andel av BNP, fra CIA World Factbook, at Kina i 2007 sto for 16,4 prosent av verdens industriproduksjon. USA fulgte på andreplass med 13,0 prosent. Det er dermed bare det høye forbruksnivået, som altså finansieres gjennom gigantiske underskudd, som gjør at USA foreløpig holder stillinga som verdens største økonomi målt i BNP.

USA som militær supermakt
Mens USA sto på høyden som økonomisk supermakt i tiårene umiddelbart etter andre verdenskrig, må man kunne si at de to tiårene som har gått etter avslutninga av den kalde krigen, har representert høydepunktet for USA som militær supermakt. Mens USA under den kalde krigen hadde en motpol i Sovjetunionen, har perioden etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 blitt definert som en unipolar verden, med kun en gjenstående supermakt. Hvis man ser på statenes militære kostnader, er USA i dag enda mer dominerende som militær supermakt enn landet var som økonomisk supermakt i etterkrigstida. I 2008 sto USA alene for 48 prosent av verdens totale militærutgifter.

Statusen som dominerende militær supermakt gir USA anledning til å tvinge sin vilje på land som USA har konflikter med, gjennom militære angrep. Direkte angrep er likevel ment å være unntaket. Hovedfordelen ligger i at andre stater velger å rette seg etter USAs ønsker ut fra vissheten om at USA har muligheten til å anvende overlegen militærmakt.

Posisjonen som supermakt gjør ikke bare at stater som har potensielle interessekonflikter med USA vil være tilbøyelige til å gi etter. Like viktig er det at mange stater selv aktivt søker allianse med USA for å oppnå fordeler i potensielle konflikter de måtte ha, eller kunne få, med andre stater. Og for å oppnå å få USA som alliansepartner, vil statene ønske å føre en politikk som er fordelaktig for USA.

Militarisert supermaktsøkonomi
Det som har gjort det mulig for USAs økonomi å ha en forbruksdrevet vekst basert på økende handelsunderskudd gjennom lang tid, er to faktorer. Den første er bruken av dollar som internasjonalt byttemiddel. Det gjør det mulig for USA å trykke opp stadig flere penger for å dekke inn det økende underskuddet, uten at dette leder til hyperinflasjon slik det ville gjort i ethvert annet land. Det at dollaren fortsatt har en dominerende rolle som internasjonalt byttemiddel, har uten tvil sammenheng med USAs dominerende politiske rolle i verden, som igjen er et produkt av USAs posisjon som den dominerende militære supermakta.

Den andre faktoren er kapitalstrømmen som skyldes repatriering av profitt fra USA-eide transnasjonale selskaper. Selskapseierskap er det ene økonomiske området hvor USA fortsatt innehar den dominerende lederposisjonen globalt. Av verdens 500 største selskaper i 2008, er 153 hjemmehørende i USA.

De viktigste bransjene for USA-eide transnasjonale selskaper er som følger:

1.Bank og finans
2.Olje og gass
3.Helse
4.Varehandel
5.Elektrisk og elektronisk utstyr
6.Bil
7.Telekom
8.Næringsmidler og tobakk
9.Våpen og fly
10.Vann og elektrisitet

Det som er særlig verdt å merke seg når man sammenligner de dominerende USA-eide selskapene med globale storselskaper som er hjemmehørende i andre land, er tre forhold:

1. Den relativt svake posisjonen for selskaper innen tradisjonelle industrisektorer hvor konkurransen selskapene imellom først og fremst avgjøres av selskapenes evne til produktinnovasjon og utvikling av kostseffektive produksjonsprosseser. Metallindustri og kjemisk industri, befinner seg ikke på topp ti-lista i USA, men har en viktig rolle i andre industriland. Også selskapene innen bilindustrien som USA en gang dominerte, har en svakere rolle i USA enn i andre industriland.

2. Den sterke posisjonen for selskaper som er avhengig av et kjøpekraftig innenlandsk marked. Det gjelder bank og finans, som også innehar en klar lederposisjon blant globale selskaper med base i andre land. Det mest spesielle for USA er den dominerende rollen private helseforetak har. I de fleste land tilhører helse i hovedsak offentlig sektor. Også selskaper innen varehandelen har en særlig sterk posisjon blant de USA-eide storselskapene. Siden disse bransjene i hovedsak er fokusert på hjemmemarkedet, bidrar profitten fra disse selskapene i mindre grad til å kompensere for underskuddet på handelsbalansen.

3. Den sterke posisjonen for sektorer hvor det er statsmakt og politiske beslutninger som i siste instans avgjør hvilke selskaper som oppnår suksess eller fiasko. Selv om USA er på vei nedover som oljeprodusent, holder USA-eide oljeselskaper fortsatt posisjonen globalt. I oljeindustrien er det ikke private forbrukere, men regjeringer som avgjør konkurransen gjennom tildeling av utvinningsblokker. Det betyr igjen at USAs rolle som supermakt, som regjeringene i andre land frykter og ønsker å blidgjøre, har helt konkrete virkninger for lønnsomheten i USAs største kapitalsegment innen realøkonomien.

En annen sektor hvor konkurransen avgjøres politisk, er våpen- og flysektoren. Konkurransen mellom svenske Saab og amerikanske Lockhead Martin om leveranser av kampfly til Norge, viser med all mulig tydelighet hvordan politiske forhold er styrende for utfallet. Våpen og fly-industrien er den enkeltindustrien hvor USA har den relativt sett sterkeste posisjonen internasjonalt.

Den viktigste bransjen hvor USA-eide selskaper gjør det godt i en global konkurranse som avgjøres av forbrukere på grunnlag av pris og kvalitet, er selskapene innenfor elektrisk og elektronisk utstyr. At USA-eide selskaper gjør det godt på dette området, har sammenheng med at teknologien som anvendes ofte utvikles som spinn-offs fra militær forskning og fra militærindustrien.

Oppsummert ser vi hvordan USAs økonomi er fullstendig avhengig av opprettholdelse av USAs militære supermaktsstatus. Vi har å gjøre med en forbruksdrevet økonomi som finansieres av et stort og voksende handelsunderskudd. Dette dekkes delvis inn av bruken av dollar som betalingsmiddel, noe som er betinget av at USA innehar posisjonen som dominerende økonomi og dominerende supermakt. Delvis dekkes det inn av repatriering av profitt fra transnasjonale selskaper, men altså først og fremst i bransjer hvor suksess eller fiasko avgjøres av regjeringer, ikke forbrukere på et marked, og hvor USAs militære supermaktsposisjon dermed har direkte avgjørende betydning for selskapenes lønnsomhet.

Geopolitisk oljeøkonomi
Midtøsten har i årene etter 1970 dominert USAs utenrikspolitiske agenda. Det er ikke tilfeldig. Som tidligere nevnt, var 1970 det året USA nådde toppen som oljeprodusent og samme år gikk USA fra å være netto eksportør til å bli netto importør av olje. Statene på den arabiske halvøya, Irak og Iran er samlet i besittelse av nesten 2/3 av verdens gjenværende kjente oljereserver.

Politisk kontroll i Midtøsten er av avgjørende betydning for USA på to nivåer: Det at anslagsvis 2/3 av verdens gjenværende kjente oljereserver ligger i denne regionen, gjør at regionen fortsatt vil være den uten sammenligning mest interessante og profitable regionen for globale oljeselskaper å investere i. Mens det meste av verdens øvrige gjenværende oljereserver ligger vanskelig til, og krever så store investeringer at de kun blir lønnsomme med en svært høy oljepris, har området rundt Persiagulfen fortsatt uutviklede felt som er forholdsvis lett tilgjengelige og billige å utvinne.

Det er politiske forhold som har sørget for dette. For det første har landene i regionen med vilje holdt igjen investeringene for derigjennom å opprettholde høye oljepriser. For det andre gjennomførte de fleste landene i løpet av 1960- og -70-tallet nasjonalisering av sine respektive oljeindustrier, noe som innebar at den mer avanserte lete- og utvinningsteknologien i Vesten i liten grad har hatt tilgang. Det gjelder i særlig grad Irak, som etter først et tiår med krig mot Iran, og deretter et drøyt tiår med FN-sanksjoner, er det landet som har verdens suverent laveste oljeproduksjon sett i forhold til størrelsen på de gjenværende oljereservene. Til tross for at Norge kun anslås å ha 0,6 prosent av verdens gjenværende oljereserver, utvinner vi i dag mer olje enn Irak, som antas å inneha hele 10,4 prosent av verdens gjenværende olje. Bare Saudi-Arabia (med anslagsvis 24,4 prosent) antas å ha mer olje enn Irak. Iran innehar tredjeplassen med 9,2 prosent, mens Kuwait og De forente Arabiske Emirater deler fjerdeplassen med 9 prosent hver.

Varige amerikanske militærbaser i Irak vil både kunne påvirke mulighetene amerikanske oljeselskaper vil ha til å vinne kampen om utvinningsfelt i landet, og bidra til å sikre amerikanske investeringer mot eventuelle framtidige nasjonaliseringer.

Mulighetene for lønnsomme investeringer for USAs oljeselskaper er likevel ikke den viktigste grunnen til at USA ønsker politisk kontroll med området rundt Persiagulfen. Det understrekes av det faktum at USAs nære allierte, det saudiske kongehuset, var blant de som gjennomførte nasjonalisering av oljeindustrien og sendte amerikanske såvel som andre utenlandske oljeselskaper på dør. Det er foreløpig ikke aktuell politikk i Saudi-Arabia å åpne opp på nytt for utenlandsk oljekapital. Når USA pleier nære politiske og militære allianser med Saudi-Arabia og andre monarkiske diktaturstater på den arabiske halvøya med nasjonaliserte oljeøkonomier, er det altså ikke profitt for amerikanske oljeselskaper som er motivet.

Olje er uten sammenligning verdens viktigste strategiske ressurs. Når Stalingrad anses som det mest avgjørende slaget under 2. verdenskrig, er det fordi seier for Hitler i dette slaget ville lagt veien åpen til Sovjetunionens daværende viktigste oljeproduksjonsområde i Baku ved Kaspihavet. Med fri tilgang til kaspisk olje, ville den tyske stridsevnen fått en kraftig forsterkning, mens den sovjetiske stridsevnen ville blitt tilsvarende svekket av tapet.

I dag er den militære oljeavhengigheten langt større enn tilfellet var under 2. verdenskrig. Verdens mest avanserte fly, raketter, stridsvogner, krigsskip og annet militært utstyr er ikke mye verdt uten tilstrekkelig drivstoff.

Så lenge USA var selvforsynt med olje, var det ikke nødvendig for USA å kontrollere store områder utenfor landets egne grenser for å kunne opptre som en militær supermakt når det var påkrevd. Men i dag er forutsetninga for fortsatt USA-dominans politisk kontroll med tilstrekkelige oljeleveranser i utlandet til å sikre drift av såvel våpensystemer, som militær og sivil produksjon i en konfliktsituasjon.

Jo mer USA er avhengig av å importere olje, jo mer påkrevd blir det for USA å etablere politisk kontroll gjennom å opprettholde vennligsinnede regimer i de viktigste oljeeksporterende landene for å kunne opprettholde posisjonen som militær supermakt. Når dette skjer samtidig med at USAs økonomi blir stadig mer avhengig av supermaktsposisjonen for å opprettholde velstandsnivået, bør ingen undres over at USA synes villig til å ta i bruk alle mulige metoder for i størst mulig grad å opprettholde politisk kontroll over området rundt Persiagulfen.