Mens USAs innflytelse er i tilbakegang ellers i verden, går Frankrike motstatt vei. Mer enn 40 år etter at Charles de Gaulle tok Frankrike ut av NATOs militære felleskommando, bringer hans etterfølger Nicolas Sarkozy, også fra gaullistpartiet, Frankrike fullt og helt tilbake i folden. Hvorfor?
En grunn ligger i kultur og ideologi. Alle tidligere franske presidenter har stått på den særegne franske revolusjonstradisjonen, og på tradisjonen for en stat som intervenerer offensivt i økonomien. Sarkozy er annerledes med sin ungarsk-adelige bakgrunn, og er langt mer sympatisk innstilt overfor den anglo-amerikanske økonomiske liberalismen.
Viktigere enn dette er likevel de økonomiske interessene. Etter andre verdenskrig forsøkte Frankrike å opprettholde posisjonen som global stormakt. Det mislyktes spektakulært i koloniene i Indokina. Der var motstandsbevegelsen som hadde utviklet seg under den japanske okkupasjonen, på ingen måte innstilt på å slippe Frankrike inn igjen etter krigen. Frankrike måtte abdisere til fordel for USA, som overtok og førte kampen mot de kommunistiske motstandsbevegelsene fram til det endelige tapet i 1975. I Afrika lyktes Frankrike derimot langt bedre. Selv om også Frankrike ble nødt til å la sine tidligere kolonier få formell politisk uavhengighet i løpet av 1960-tallet, lyktes Frankrike i stor grad med å få manøvrert inn presidenter i det fransktalende Afrika som ivaretok franske interesser. Frankrike og franske interesser klarte her å unngå å bli fortrengt av USA.
Mens US-amerikanske og britiske kapitalinteresser i stor grad har smeltet sammen etter 2. verdenskrig, har de franske i stor grad beholdt sin uavhengighet og franske karakter. Og selv om Frankrike og USA/ Storbritannia sto sammen i kampen mot sovjetisk innflytelse i Afrika, var de også konkurrenter om kontrollen over viktige naturressurser. Året etter at de Gaulle hadde meldt Frankrike ut av det militære NATO-samarbeidet, ble denne konkurransen satt på spissen under Biafrakrigen. Franske oljeselskaper inngikk da avtale med utbryterstaten Biafra, noe som førte til at de britiske og amerikanske selskapene som i utgangspunktet var etablert i det oljerike Nigerdeltaet ble kastet ut. Den franske staten fulgte opp med å levere våpen til utbryterstaten, og USA og Storbritannia svarte med støtte til den nigerianske regjeringshæren. Denne proxykrigen mellom vestlige allierte midt under den kalde krigen, kostet mer enn en million menneskeliv.
På tross av dette enorme tapet av menneskeliv, er Biafrakrigen nesten glemt i dag. Dette betydde ikke at rivaliseringa om Afrika mellom nordamerikanske og britiske kapitalinteresser på den ene sida, og franske kapitalinteresser på den andre, var over. Men fram til slutten av den kalde krigen var det likevel "våpenhvile" i den forstand at Frankrike fikk lov til å dominere i de frankofone tidligere franske og belgiske koloniene, mens de britisk-amerikanske interessene dominerte i de anglofone tidligere britiske koloniene. Etter at den kalde krigen var slutt, blusset imidlertid rivaliseringa ut i blodig proxykrig på nytt. Med base i det anglofone Uganda, gikk tutsigerilja til angrep på det franskstøttede huturegimet i Rwanda på begynnelsen av 1990-tallet. Krigen kulminerte i folkemord da tutsigeriljaen var i ferd med å fullføre erobringa av landet i 1994. Folkemordet i Rwanda er ikke glemt, men den politiske realiteten om at dette ble utløst av proxykrig mellom to vestlige allierte, har i stedet blitt forsøkt fortrengt av en beskrivelse av folkemordet som en rein afrikansk stammekrig.
Etter folkemordet, styrtet USAs nye allierte i Rwanda og Uganda Frankrikes nære allierte Mobutu Sese Seko i Zaire, nå Den demokratiske Republikken Kongo. Dermed mistet Frankrike i 1997 kronjuvelen sitt de facto-imperium i Afrika. Disse hendelsene bidro til at forholdet mellom Frankrike og USA var kjølig under presidenttida til Jaques Chiraq fra 1995 til 2007.
Utviklinga i Kongo førte imidlertid til at det etterhvert ble Kina, ikke USA, som fikk det geopolitiske overtaket i landet. Den nye proxykrigen i Kongo, nå mellom USA og Kina, ble den blodigste av alle de afrikanske krigene, med anslagsvis 4 millioner døde. Men i denne konflikten hadde altså Frankrike ikke lenger noen sentral rolle.
Selv om Frankrike og franske interesser har blitt fortrengt fra Kongo og Rwanda, er Frankrike fortsatt en stormakt i andre deler av det frankofone Afrika. Det gjelder blant annet i Sahelområdet, hvor det kan finnes store uutviklede olje- og uranforekomster. En av Frankrikes næreste allierte, er Tsjads president Idriss Deby. Debys regime er imidlertid ustabilt ettersom det har ligget i en mangeårig konflikt med Sudan. Mens Tsjad støtter opprørere i Darfur, støtter Sudan opprørere i Tsjad. I denne kampen står franske interesser dermed overfor en trussel fra Sudan, og dermed også fra Sudans nære allierte Kina. Det er den samme konkurrenten som foreløpig har utmanøvrert USA i Kongo. Det er i lys av den nye realiteten med Kina som den nye hovedutfordreren til franske økonomiske interesser i Afrika, vi må forstå at Frankrike ser det som hensiktsmessig å samordne sine militære styrker nærere med USA. Derfor trer Frankrike på ny inn i NATO felles kommandostruktur.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
5 kommentarer:
Dette er for så vidt en spennende utvikling innad i Europa også. Kan det være at Frankrike forsøker å redusere britenes innflytelse i NATO nå som den britiske økonomien går ad undas? Det er forresten et oppslag med at Obama tilbyr Iran å begynne med blanke ark. Er de virkelig så redde for Kina at de er villig til å kompromisse med Iran?
Jeg tviler på om rivalisering med Storbritannia er en sentral motivasjon. Storbritannia er i dag i liten grad en sjølstendig imperialistisk aktør. I hovedsak er Storbritannia kun en underavdeling av USA. En styrka allianse mellom Frankrike og USA, vil derfor også medføre sterkere forbindelser mellom Frankrike og Storbritannia.
Dette med Iran er en annen sak. Jeg tviler veldig på at vi faktisk vil se en tilnærming mellom USA og Iran. Det stemmer i hvert fall ikke overens med mitt bilde av USAs geopolitiske strategi. Jeg skal innrømme at jeg er litt i villrede om dette, og må lansere to alternative hypoteser:
1. Obama tenker faktisk sjølstendige tanker og ønsker seg genuint fred, også om dette vil medføre en tilbaketrekning av USA fra posisjonen som dominerende supermakt. Altså Obama som USAs svar på Gorbatsjov.
Dette ville, tror jeg, være for godt til å være sant. Den totale kollapsen for USA som supermakt kan være nærmere enn mange hadde sett for seg, men jeg tviler på at Obama har til hensikt å bli USAs Gorbatsjov. Derfor har jeg nok mer tro på den alternative hypotesen:
2. Dette er bare et taktisk spill for å vinne tid i en situasjon hvor USA strever veldig med å konsolidere en form for innflytelse i såvel som Irak som Afghanistan, og foreløpig (inntil det eventuelt lykkes å få dratt mer av Taliban over på USAs side: http://globalgeopolitikk.blogspot.com/2008/12/usa-sttter-talibans-retur-til-makta.html) er avhengig av å samarbeide nært med Irans klienter i begge landene.
Iran kan jeg ikke nok om til å uttale meg utover det avisene rapporterer at Obama sier. Hans valg av medarbeidere impliserer nok likevel mer av det gamle. På den annen side var også Gorbatsjov betraktet som en hauk da han ble valgt.
Så er jeg uenig med deg når det gjelder Frankrike. Som jeg ser det har Frankrike endelig innsett at de er en annenrangs stormakt, noe de burde innsett allerede etter den fransk-preussiske krig i 1871. Frankrike har alltid forsøkt å spille en større politisk rolle enn deres ressurser skulle tilsi, med et spesielt ønske om å dominere alle settinger de deltar i. Derfor holdt de britene unna EF i første runden, derfor trakk de seg reelt sett ut av NATO i 66. Før var det mulig å leke storebror i EU og sjefe rundt i Afrika.
Med Tysklands klare rolle som reelt sett makthavende i EU som vi har sett i forbindelse med finanskrisen og den økte konkurransen i Afrika er det naturlig for Frankrike å skaffe seg økt spillerom i Europa og verden gjennom å alliere seg med amerikanerne. Men dette er også som jeg ser det motivert ut i fra et ønske om å være den dominerende europeiske aktøren på verdenscenen, en rolle britene nå innehar og Tyskland ikke vil inneha. Ergo ser jeg mer motivasjonen ut i fra Frankrikes ønske om å være den ledende makten i Europa, enn fransk imperialismes håpløse prosjekter i Afrika
Stormaktsstatus er ikke noe abstrakt, men et helt konkret forhold som gjør at et lands selskaper blir i stand til å dominere et gitt område økonomisk hvor det aktuelle landet er den dominerende stormakten. Du har helt rett i at Frankrike ikke har vært noen stormakt i Europa etter den fransk-prøysiske krigen. Det jeg ikke forstår, er hvorfor full integrasjon i NATO vil bidra til at Storbritannias rolle i Europa skulle bli utfordra. I så fall skulle man jo forvente at Storbritannia ville vært mindre begeistra for Frankrikes reintegrering, men det har jeg ikke sett noen tegn til, tvert imot. Jeg vil også stille et stort spørsmål ved om Storbritannia faktisk har opptrådt som den dominerende stormakta i Europa i den siste tida. Jeg vil hevde at Storbritannias siste stunt som uavhengig stormakt var under Suezkrisa i 1956. Etter dette har Storbritannia opptrådt som et reint underbruk av USAs imperialisme, og britisk kapital har også nesten fullt og helt blitt integrert i nordamerikansk storkapital. Studerer man EUs utenrikspolitikk (som jo verken er spesielt klar eller kraftfull), er det heller tysk storkapital som har satt premissene. Jeg ser heller ikke at fransk kapital i særlig grad fokuserer sine interesser mot Øst-Europa, og at det å spille en hovedrolle som stormakt i Europa dermed er noen fransk prioritet. De franske økonomiske ekspansjonsinteressene ligger først og fremst i Afrika og Midtøsten.
Så lenge det var mulig, var det beste for fransk kapital at Frankrike klarte å opptre som uavhengig stormakt i dette området. Da slapp franske storselskaper å dele profitten fra utnyttelse av ressurser og markedede i den frankofone sonen med andre.
Det nest beste er å delta i en imperialistisk blokk som sammen dominerer et gitt område. Da får landets kapital tilgang til områdets ressurser, men må finne seg i å dele med selskaper fra de andre maktene i blokken. Norsk imperialisme er utelukkende av denne typen. Derfor har norsk kapital, i motsetning til fransk, alltid vært krypende overfor først Storbritannia, siden USA. Rentene og avdragene på å bli tatt med på laget i den USA-leda imperialistiske blokken, betaler i dag med styrker i Afghanistan.
Med Kinas framrykking i Afrika, innser også fransk storkapital, og dermed den politiske høyresida, at de Gaulle-æraen er over, og at det smarteste er å gå inn under USA-paraplyen sammen med andre småimperialister, blant andre Norge. Derfor har også Sarkozy vært den eneste NATO-allierte som i løpet av det siste året har bidratt med flere og skarpere kampstyrker til USAs krig i Afghanistan.
Legger man en strengt geopolitisk materialistisk analyse til grunn er det selvfølgelig lite rom for det jeg skisserer. Jeg mener likevel at det er mulig å finne en "kongen på haugen" trend i fransk utenrikspolitikk, selv om den fort kan være tilstede for å mobilisere til et nasjonalistisk prosjekt basert rundt "franske" verdier.
Så mener jeg også at Frankrike har oppfattet Storbritannia som et problem. Frankrikes hovedmål i Europa er å være den tyngste europeiske politiske aktøren i Europa og EU-samarbeidet. Tysklands tradisjonelle uvilje mot å være politisk ledende i Europa har gjort det mulig for franskmennene å dominere politisk på kontinentet gjennom å holde britene unna den politiske varmen. Nå virker det som at Tyskland har tatt ledelsen i EU-samarbeidet noe Merkels makt i finanskrisen har vist. Det er det naturlig for Frankrike å søke seg nærmere USA, som inntil nå har vært britenes sterkeste kort. Ergo må britene marginaliseres for at Frankrike skal oppnå full politisk uttelling for et amerikansk regime med godvilje på kontinentet etter valget av Obama. De fleste europeiske velgere husker britenes totale underordning til Bushregimet
Så jeg mener derfor at det er et politisk aspekt ved å knytte seg til det mange i verden oppfatter som et regimeskiftet i USA. De propagandamessige hensynene er åpenbare, på samme måte som det var store propagandapoenger for erkeimperialisten Chiraq å gå imot Irakkrigen
Legg inn en kommentar