Selbekks sionisme

Vebjørn Selbekk skriver i en kronikk i Aftenposten om hvorfor han, som ikke-jøde, kaller seg som sionist, og hvorfor han mener begrepet burde være en hedersbetegnelse. Kronikken inneholder både noen typiske og noen litt mindre typiske argumentasjonsrekker, og er derfor såpass interessant at jeg har her valgt å analysere artikkelens budskap og retorikk, avsnitt for avsnitt, med Selbekks tekst her i kursiv. 

Slagordet «Ingen sionister i våre gater» har lydt under demonstrasjoner i flere norske byer. Vel, jeg er sionist og har tenkt å fortsette å ferdes akkurat hvor jeg vil, uansett hva historieløse Palestina-aktivister måtte mene.

Referansen til slagordet "Ingen sionister i våre gater", er en indirekte referanse til det folkemordet som pågår akkurat nå i Gaza, men det er også den eneste referansen til dette i hele innlegget. Selbekks premiss blir dermed at sionismen er en ide som kan diskuteres løsrevet fra sin historiske praksis, som er folkemord. Folkemordet i Gaza er den siste og mest dramatiske omdreiningen, den som direkte har tatt flest palestinske sivile liv gjennom hele konflikten. Staten Israel kunne imidlertid ikke blitt opprettet uten det folkemordet sionistiske militser begikk mot sivile palestinere under krigen i 1948, hvor massakren i Deir Yassin er den mest kjente. "Som i Deir Yassin, så overalt" uttalte Menachim Begin, leder for den sionistiske militsgruppa Irgun, og senere statsminister og leder for partiet Merut, forløperen til partiet Likud som sittende statsminister Benjamin Netanyahus parti. 

Massakrene førte til at rundt 3/4 av palestinerne som levde i det området som i 1949 ble anerkjent av FN som staten Israel, flyktet. Uten denne flukten ville ikke dette området hatt et jødisk flertall, og dermed kunne det heller ikke blitt en jødisk stat, i hvert fall ikke en på overflaten demokratisk jødisk stat. Det er derfor ingen tilfeldighet at Israel gjennom alle år har nektet palestinerne som flyktet å returnere til sine hjem etter at krigen var over, slik ethvert menneske som ikke er dømt for en forbrytelse har rett til. Det at en slik grunnleggende krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter lå til grunn for opprettelsen av Israel som jødisk stat, blir som regel aldri kommentert av selverklærte sionister.

For i debatten om sionisme som denne vinteren har gått blant annet i Aftenposten, er det viktig å huske én ting: Også ikke-jøder og ikke-israelere kan være sionister. Sionisme er nemlig en politisk idé som kan – og etter min mening bør – støttes, uavhengig av nasjonalitet, religion og etnisitet.

Selbekk skal ha honnør for at han her etablerer et helt korrekt skille mellom det å være jøde og det å være sionist. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom de to begrepene. Man kan være jøde og sionist, men man kan også være jøde og antisionist. Tilsvarende kan ikke-jøder, som Selbekk, være sionister, mens andre, som meg, er antisionister. Sionist er en politisk betegnelse, mens jøde er en etnisk betegnelse. Det å koble etniske og politiske betegnelser sammen er nettopp noe av det som oftest leder til rasistisk trakassering og undertrykkelse, og gjelder like mye det å tillegge jøder en bestemt politisk oppfatning som å tillegge muslimer tilsvarende. 

Det jeg vil innvende mot Selbekks kommentar, er at han her ikke presiserer at det først og fremst er andre sionister som blander sammen og gir inntrykk av at det å fordømme sionisme som politisk ide er det samme som jødehat. Dette gjøres bevisst i et forsøk på å framstille antisionisme som antisemittisme, og dermed slippe debatten om sionismens politiske grunnlag og virkninger. Men nei, motstand mot sionisme innebærer like mye motstand mot ikke-jøder som Velbjørn Selbekk som mot jødiske sionister, og det er IKKE jødehat. Tvert imot er det viktig å anerkjenne at mange av de viktigste forkjemperne for palestinske rettigheter og mot sionismen som ide internasjonalt, er jøder. I USA er Jewish Voice for Peace blant de største og mest aktive gruppene i kampen mot Israels pågående folkemord i Gaza.

Sionisme er ganske enkelt oppfatningen om at det jødiske folket, som alle andre folkeslag, har rett til en egen nasjon. Et sted på Jorden som de kan kalle sitt eget.  

Dette resonnementet bygger på en 1800-talls-etnonasjonalistisk forestilling om at enhver stat er koblet til et bestemt folk, forstått som etniske grupper. Det finnes tusenvis av etniske grupper i verden, og bare et lite mindretall av disse utgjør flertallet i noen bestemt stat. Siden Selbekk neppe har tenkt å foreslå at hver eneste av disse skal få sin egen stat nå, er det ikke slik at han, eller noen andre, reelt mener at det jødiske folket har rett til en en nasjon, forstått som stat, som alle andre folkeslag. Den moderne forståelsen av folk og nasjon, er løsrevet fra etnisitet og vektlegger motsatt at alle har rett til å være borger med fulle rettigheter i en stat, uavhengig av etnisitet. Bare i fellesskap, kan alle de 250 ulike etniske gruppene i Kamerun, for eksempel, ha en nasjon, en stat. Norge er blant statene hvor en etnisk gruppe dominerer i størstedelen av landet, men vi har heldigvis forlatt det etnonasjonalistiske perspektivet om at Norge er en stat av og for etniske nordmenn.

Palestinsk nasjonsidentitet er tilsvarende inkluderende. Selv om sunnimuslimer utgjør flertallet av palestinerne, er det å være kristen palestiner sett på som helt likeverdig, og historisk var også jødene i Palestina regnet som palestinere, på lik linje med alle andre. Sionismen er derimot eksplisitt ekskluderende. Det handler om at en av gruppene med historisk tilknytning til Palestina, har rett til sin egen stat, ikke om at jødene skal kunne ha statsborgerlige rettigheter på lik linje med andre i Palestina. Som vist tidligere, forutsatte denne ideen massefordriving av 3/4 av de muslimske og kristne palestinerne fra det som skulle bli Israel, for å bli etablert som en jødisk stat i den forstand at jødene utgjør et klart flertall av borgerne. Sionister framholder ofte at den palestinske kristne og muslimske minoriteten som ble igjen har fått fulle statsborgerlige rettigheter. Det er bare delvis sant, men det er uansett ikke det viktige. Det viktige er at sionismen forutsatte fordrivelsen av tre fjerdeler av den opprinnelige palestinske befolkningen, og fortsetter å forutsette at etterkommerne av de fordrevne aldri skal kunne returnere, annet enn som midlertidige fremmedarbeidere. Dette er en dypt rasistisk og kolonial tenkning. Det som er sant er derfor som min amerikansk-jødiske venn Peter Eisenstein sier: "You don't have to be a Jew to be a Zionist. You just have to be a racist."

I en tid der det å være sionist i økende grad blir stemplet som noe ekstremt, bør det minnes om at det var FNs støtte til den sionistiske tanken om en egen jødisk stat som er grunnen til at Israel i sin tid ble opprettet.

Det er riktig at FN i 1947 foreslo en delingsplan for Palestina, med opprettelsen av en jødisk-sionistisk og en palestinsk-arabisk stat. Denne delingsplanen delte landet nesten 50-50, men den palestinsk-arabiske staten var tildelt størstedelen av området som i utgangspunktet var befolket med palestinske landsbyer, mens den jødiske staten var mye ørken i tillegg til den delen av kyststrekninga hvor de største jødiske bosettingene var blitt etablert. Hadde denne planen blitt realiteten, ville den jødiske staten som var tegnet opp hatt et relativt knapt jødisk flertall mens den palestinske staten ville hatt et lite jødisk mindretall. Det FN aldri foreslo, var etablering av en jødisk stat ved fordrivelse av ikke-jødiske palestinere, slik det skjedde da Israel ble opprettet i 1949 i et område som omfattet ikke halvparten men rundt 3/4 av det historiske Palestina. Tvert imot har FN fastslått, gjentatte ganger, at palestinerne som ble fordrevet i 1948 har rett til å returnere, en rett sionistene altså vil nekte dem. 

For meg personlig er det tre hovedgrunner til at jeg som ikke-jøde og ikke-israeler er sionist, og til at jeg støtter både opprettelsen, overlevelsen og utviklingen av Israel.

1. Verdenshistoriens mest forfulgte folk trenger en trygg havn.

Jødenes historie er en lidelseshistorie. Intet folk har vært utsatt for så ekstreme overgrep som dem. Antisemittismen – det evige hatet mot jødene – går som et blodspor gjennom verdenshistorien.

Og det kulminerte i holocaust, det industrielle massemordet på seks millioner jøder under andre verdenskrig. Det laveste punktet som menneskeheten noensinne har nådd.

Jeg er selv barnebarn av en tysk wehrmachtsoffiser som kjempet blant annet på Østfronten, der noen av de verste bestialitetene mot jøder ble begått. Jeg vokste opp med disse grusomme historiene.

Ønsket om å vise solidaritet med historiens mest forfulgte folk var det som inspirerte mannen som kanskje er den fremste sionisten i norsk etterkrigstid, Arbeiderpartiets mektige partisekretær Haakon Lie.

«Da krigen var slutt, fortalte vår følelse for rettferdighet oss at det jødiske folk måtte få et hjem hvor de ikke mer skulle være utsatt for ydmykelser, forfølgelser, pogromer og massakre. Hitlers utryddelse av seks millioner jøder – også hundrer av våre landsmenn av jødisk herkomst – gjorde at det ikke fantes tvil i vår sjel: Jødenes sak var vår sak», skrev Lie i sin selvbiografi «Slik jeg ser det».  

Til dette er det å si at det er helt korrekt at jødene i høy grad har vært ofre for europeisk intoleranse og rasisme, spesielt fra korstogstiden og framover. MEN det er et typisk uttrykk for eurosentrisk-kolonial tenkning å framstille det som at jødenes lidelseshistorie er unik. Jødene ble utsatt for et massivt forsøk på folkemord under andre verdenskrig, men utallige amerikanske og australske urfolk har faktisk blitt utslettet av europeisk kolonialisme. Heller ikke i det at jødene har blitt utsatt for rasisme og folkemord i selve Europa er unikt. Romfolket led samme skjebne under andre verdenskrig. Det eneste som er helt unikt med jødenes historie med rasisme, er at de har blitt utsatt for massiv rasistisk undertrykkelse og forsøk på folkemord, selv om de fleste er relativt lyse i huden.

Det å vektlegge dette handler ikke om å nedvurdere de lidelsene jødene har blitt utsatt for, spesielt under andre verdenskrig, men om å vise at folkemord ikke er noe uvanlig i moderne vestlig historie, men tvert imot et grunnelement i kolonialismen som fysisk har skapt Vesten som kulturelt område og politisk konsept. Framstillinga av jødenes lidelseshistorie som unik, er en fortsettelse av denne koloniale rasistiske grunntenkninga som også har gått ut over jødene, men som nå går ut over palestinerne, som Selbekk skriver så lite om i kronikken sin.

2. Å støtte Israel er å fremme demokrati og vestlige frihetsverdier.

Israel er Midtøstens eneste virkelige demokrati, den eneste rettsstaten, det eneste landet med ytringsfrihet og en fri presse.

Landets ekspresident Moshe Katzav og eksstatsminister Ehud Olmert har begge sonet lange fengselsstraffer. Førstnevnte for seksuelle overgrep, den andre for økonomiske misligheter. Også sittende statsminister Benjamin Netanyahu har korrupsjonssaker gående mot seg i det israelske rettsvesenet.

Hvilken forskjell fra nabostatene som omgir Israel.

Maktpersoner i disse landene har sikkert minst like mange svin på skogen. Men despotene sitter likevel trygt. For i motsetning til israelerne trenger de ikke frykte rettsvesenet, det kontrollerer de selv.

De behøver ikke å være bekymret for at mediene skal avsløre dem. En uavhengig presse finnes nemlig ikke.

Og de kan se bort fra faren for velgernes dom, for frie valg er kun en illusjon.

Religiøse og seksuelle minoriteter behandles på en skikkelig måte i Israel. Det siste er kanskje det aller mest slående. I Tel Aviv og Jerusalem arrangeres det Pride-parader, men iranske homofile risikerer å bli hengt i heisekraner på torget i Teheran.

I en av de verste regionene for menneskerettighetene er Israel et lys i mørket.

Dette poenget har jeg kommentert på denne bloggen før, i 2011. Det var i en artikkel om den arabiske våren med tittelen Israel - "Midtøstens eneste demokrati" - ønsker å forbli det. Jeg velger å gjengi teksten igjen her i sin helhet: 

Gjennom opprøret mot diktaturene i Tunisia og Egypt, har USA vist vaklende og usikker holdning. Det samme har mange ledende politikere og toneangivende synsere i Vest-Europa. Dette skulle i utgangspunktet vært oppsiktsvekkende. Hvorfor støtter ikke landene som hevder seg å være ledere for "Den frie verden" utvetydig opp om demonstranter som krever reelt demokrati i land som i årtier har vært brutale diktaturer?

Det eneste vestlige landet som gjennom de siste ukenes hendelser har vist en helt konsekvent holdning til hendelsene er Israel. Israel har konsekvent avvist tanken om demokrati i Egypt. I mye av retorikken snakkes det om farene knyttet til Det muslimske Brorskapet. Det snakkes om faren for terrorangrep og om faren for islamisering og, dermed, selvmotsigende, om hvordan demokratisering kan "true demokratiet". Men Israels motstand mot egyptisk demokrati, og demokrati generelt i noe arabisk land, handler verken om Brorskapet eller om islamisme generelt. Det handler om at Israel har kunnet ture fram med folkerettsstridige anneksjoner av palestinsk land nettopp fordi de har hatt stilltiende aksept, og sikkerhetspolitiske allianser, med de arabiske diktatoriske regimene, som ingen demokratisk valgt arabisk regjering, islamistisk eller sekulær, noen gang kunne gått med på.

Dette sies nå også helt åpent av Israels egne støttespillere. Artikkelen nedenfor har jeg henta i sin helhet fra Med Israel for Fred sin hjemmeside.

Hva ønsker egentlig Obama med Egypt?

Publisert: Tirsdag 8. februar 2011

Av Kenneth O. Bakken

Det er ikke så lett å forstå måten amerikanerne slåss for egne interesser i Egypt, mener Zvi Bar'el som er journalist i den israelske avisen Ha'aretz.

USAs politikk i Midtøsten har de siste årene blitt kritisert, både fra israelsk og arabisk hold, for å være vinglete og usikker. De samme tendensene mener mange å ha sett i håndteringen av demonstrasjonene i Egypt.

Fryktelig feilvalg

President Barack Obamas administrasjon krevde først Egypts president Hosni Mubaraks umiddelbare avgang og demokratiske reformer allerede på et tidlig tidspunkt av demonstrasjonene. Både israelske og amerikanske analytikere har karakterisert dette som et fryktelig strategisk feilvalg.

Egypts regjering har vært en av USAs tetteste allierte i Midtøsten. Det faktum at amerikanerne valgte å snu ryggen til dem ved første mulighet, sender et dårlig signal til landets andre allierte i Midtøsten. Ikke minst i Israel har man vært bekymret for om noe liknende kan skje i framtiden med deres forhold til Washington.

Skiftet kurs igjen

Dessuten kan et demokratisk Egypt slå beina under det tette samarbeidet Egypt har med USA, fordi islamistene kan komme til makten, frykter man. Bekymringen har ikke minsket den siste uken. Slagordene demonstrantene har skreket ut over Tahrir plass i Kairo har vært imot Israels blokade av Gaza, amerikaniseringen av arabisk kultur og krigen i Irak.

Til slutt innså Obama-administrasjonen disse problemene, da de søndag tilsynelatende skiftet politisk kurs - igjen. Søndag påpekte utenriksminister Hillary Clinton under en pressekonferanse at Egypts grunnlov krever nytt valg 60 dager etter at Mubarak har gått av. På nåværende tidspunkt ville en slik situasjon ført til kaos. Dessuten er det ikke tid nok til å organisere et rettferdig og åpent valg.

Kan ikke få i pose og sekk

Midtøsten-analytiker for Ha'aretz, Zvi Bar'el, er ikke overbevist om at amerikanerne heller denne gangen har forstått sitt eget eller Israels beste.

USA ønsker fortsatt et demokratisk Egypt, på tross av farene ved det. Men demokratiseringen skal nå skje i ordnede former. Ikke som en revolusjon, men som en planlagt prosess.

- Men det er umulig å ønske demokrati og samtidig være imot Det muslimske brorskap, å ønske at Mubarak skal gå av raskt og samtidig sørge for at den neste presidenten ikke er fra venstresiden (islamistene, und. anm.), skriver han.

"Våre" muligheter

Fullt så skeptisk uttalte ikke president Barack Obama seg da han ble intervjuet av nyhetskanalen Fox News søndag.

- Det er mange sekulære mennesker i Egypt. Det er et stort antall lærere og et sivilsamfunn i Egypt som også ønsker å komme i forgrunnen. Så det er viktig for oss å ikke si at våre eneste to muligheter er Det muslimske brorskap eller et undertrykket folk, sa presidenten.

- Han understreket "våre" - USAs "muligheter" - ikke Egypts. Men demonstrasjonene var ikke for ham, arresterer Bar'el ham på.

Sekulært Egypt ingen garanti

Til slutt peker den israelske journalisten på et opprør i Egypt i 2004, gjennomført av bevegelsen Kifaya ("nok er nok") som et eksempel på at Obama kan ta feil. Denne grupperingen protesterte mot utsiktene til at presidentmakten i Egypt skulle gå i arv, slik kongeposisjonen gjør i Norge. Det var en sekulær organisasjon med velutdannede egyptere, men som likevel tok til orde for en full konfrontasjon med "det zionistisk-amerikanske prosjekt".

- Disse var ikke fra Det muslimske brorskap, minner Bar'el om.

Selv ikke de sekulære kreftene i Egypt er altså en garanti for at amerikanske og israelske interesser ivaretas i et demokratisk Egypt, er hans poeng.

Det vi ser her, er altså at Israel og deres norske venner i 2011 var konsekvent negative til ethvert forsøk med demokrati i Egypt, ikke bare fra Det muslimske brorskapet, men også sekulære krefter. Grunnen sies åpent å være at demokrati ikke vil gi et politisk resultat som er i tråd med Israels og USAs interesser. Analysen er selvsagt helt korrekt, men samtidig hundre prosent kynisk, og dypt rasistisk, fordi den nettopp forteller oss at Israel trenger USA-støttede diktaturer i nabolaget for selv å kunne være trygt. Dessverre kunne Bakken, MIFF, Selbekk og Israel puste lettet ut i 2013, da det USA-finansierte militæret i Egypt styrtet den første og eneste folkevalgte presidenten, Mohammed Mursi, som døde etter å ha blitt mishandlet i fengsel i flere år. Denne knusingen av Egypts demokrati, med USAs støtte, og til støtte for Israel, er også forklaringen på at USA pleier forbindelser, og støtter opp under, alle de eneveldige monarkiene på den arabiske halvøya, i Jordan og i Marokko. Bare i Irak er det i dag en form for demokrati, og det skyldes at USA mistet kontrollen over landet på grunn av massiv motstand etter den amerikanske invasjonen i 2003.

3. Israel bærer de tyngste byrdene i vår felles kamp mot terror og ekstrem islamisme.

De som hater Israel, hater også oss.

Den ekstreme islamismen forakter alt det vi står for. Jihadistene hater vår tro, vår frihet, retten til å si, trykke og tegne det vi vil, likestillingen mellom kjønnene. Listen er lang. Men mest av alt avskyr de det jødiske folket og den jødiske staten.

Hamas, Den islamske staten (IS), Al Qaida og andre grupper som preges av denne ideologien, betrakter Israel som Vestens ytterste utpost i den muslimske verden. Som en kreftsvulst som må fjernes, skjæres bort. «Fra elven til havet.» Midtøsten blir ikke ren før den jødiske staten er borte.

På samme måte betrakter disse ekstremistene den ikke-islamske delen av verden, og særlig de vestlige demokratiene, som «krigens hus». Det dekadente Vesten må tvinges til underkastelse.

Det blir ikke salaam – fred – før verden er underlagt deres ekstreme tolkning av den islamske religionen. Slik står Vesten og Israel i et skjebnefellesskap i vår felles kamp mot den islamistiske terroren, som siden 2001 jevnlig også har rammet våre storbyer. 

I denne delen av teksten, forsøker Selbekk å plassere Hamas i samme bås som IS og Al-Qaida. Det finnes det ikke noe grunnlag for. Hamas er en pragmatisk gruppe som selv om den er sosialt konservativ, samarbeider med sekulære og venstreorienterte grupper som PFLP i kampen, og selv om Hamas er en sunnimuslimsk organisasjon, er deres næreste allierte utenfor landet sjiamuslimske Hizbollah i Libanon og Iran. Dette står i krass motsetning al-Qaida og i enda større grad IS. Grunnleggeren av det som senere skulle bli IS, jordaneren Abu Musab al-Zarqawi, skrev i 2004 et brev som angivelig skulle til Osama bin Laden, men som ble oppfanget av etterretning på veien dit. Selv om det i teorien var et brev ment for al-Qaida-lederen, bar formen på brevet mer preg av en appell til et globalt publikum.

I brevet som ble lagt ut og fortsatt finns på US State Departments hjemmeside, og som ble tilrettelagt for pressen på en rekke språk av amerikanske myndigheter, skriver al-Zarqawi blant annet følgende:

Sjiaene har erklært en hemmlig krig mot islams folk. De er sunnienes nære, farlige fiende, selv om amerikanerne også er en erkefiende. Faren sjiaene representerer er imidlertid større, og skaden de påfører [den islamske] nasjonen er verre og mer ødeleggende enn den skaden amerikanerne forvolder.

USAs kampanjen for å “spre kunnskap” om al-Zarqawis gruppes agenda hadde som eksplisitt målsetting å slå inn en kile mellom den sunnidominerte motstandsbevegelsen og Iraks sjiamuslimske flertall. Effekten ble av brigadegeneral Mark Kimmitt omtalt på følgende måte: «Zarqawi-PSYOP-programmet er den mest vellykkede informasjonskampanjen til dags dato.»

Selv om IS også har gjennomført terrorangrep mot mål i Vesten, har organisasjonen i hovedsak rettet seg mot sjiamuslimer, spesielt i Irak og Syria, men også i Afghanistan og Pakistan, og organisasjonens to siste store aksjoner var mot Iran, på fireårsmarkeringen for USAs drap på general Qasim Suleimani, og, nylig, mot konsertlokalet i Moskva. IS retter seg altså i hovedsak mot USAs og Israels geopolitiske rivaler, og har aldri rettet noe angrep mot Israel, selv ikke i perioden hvor en IS-gruppe kontrollerte deler av Syria som grenser direkte opp mot den israelskokkuperte Golanhøyden. I denne perioden uttalte også Israels daværende forsvarsminister, Moshe Ya'alon, at "In Syria, if the choice is between Iran and the Islamic State, I choose the Islamic State." 

Slagordet "From the river to the sea, Palestine will be free", handler ikke om at jøder skal drepes eller fordrives fra Palestina, men om at alle skal ha like rettigheter i et samlet fritt Palestina. Det Selbekk velger å ikke nevne, er at samtlige partier i Israels sittende regjering også bruker slagordet "From the river to the sea", men da mener de at hele området mellom Jordanelva og Middelhavet, det vil si hele det historiske Palestina, inkludert både hele Vestbredden og Gaza, skal inngå i en jødisk stat.

Dette understreket Netanjahu i september i fjor, da han i en tale i FNs generalforsamling holdt fram et kart som viste "det nye Midtøsten", hvor Israel altså inkluderer hele det historiske Palestina, samt det syriske Golan. Problemet for Netanjahu og alle som fortsetter å forsvare Israel, er at det samlet sett er et ikke-jødisk flertall i dette området. Skal dette likevel bestå som jødisk stat, må det enten være en apartheidstat hvor et stort flertall av palestinerne er fratatt borgerrettigheter i staten de lever under, eller det må bety at palestinerne utsettes for et massivt folkemord hvor en stor andel drepes og enda flere fordrives fra landet sitt. Det er det siste som skjer nå. 

Så betyr ikke det å være sionist at man støtter det som den til enhver tid sittende regjering i Israel gjør. For også jeg er kritisk til utviklingen under de siste årene av Benjamin Netanyahus regjeringstid. For å kunne holde seg ved makten har han alliert seg med ytterliggående krefter både politisk og religiøst.

Og den ekstreme forsvars- og etterretningskollapsen 7. oktober i fjor vil for alltid henge ved Netanyahu og hans ettermæle.

Ingen nasjoner er feilfrie, og overgrep skjer. Ikke minst når man befinner seg under hardt press. Det har Israel gjort i alle de årene landet har eksistert.

Kanskje er det forfatteren Hermann Willis som aller best har satt ord på den jødiske statens situasjon: «Israel er et demokrati som gjør så godt de kan, akkurat som oss.»

Premisset Selbekk legger til grunn, er at det er jødene i Israel som gjennom sine demokratiske valg har rett til å velge ikke bare sin egen, men også palestinernes skjebne. Selbekk gir inntrykk av at han skulle ønske at israelske velgere hadde valgt en annen enn Netanjahu, og selv om han ikke konkretiserer hva det er med de høyreekstreme regjeringspartnernes politikk han ikke liker, kan man jo anta at det handler om politikken for å reokkupere, deportere og bosette Gaza, samt å fordrive palestinere fra landsbyer på Vestbredden som ligger nær jødiske bosettinger. Selbekk er altså ikke glad for at Israel velger å gå for folkemordspolitikk, men han respekterer at dette er et valg jødiske velgere må få ta, i en jødisk stat. Det er sionismens ideologiske essens, og det er grunnen til at selv om ingen kan forhindre Selbekk fra å være stolt sionist inne i seg, bør han ikke kunne framstå som det i offentligheten uten å bli møtt med sosiale sanksjoner som han bør oppleve som ubehagelige. Slagordet "ingen sionister i våre gater!" er et antirasistisk, et godt og et riktig slagord. Det er like viktig for at palestinere skal kunne oppleve trygghet en gang, som slagordet "ingen nazister i våre gater!" er for at jøder og andre minoriteter skal kunne oppleve trygghet.