Sionismens opprinnelse

1300 palestinere drept under Gazakrigen rundt årsskifte 2008-2209, er siste blodige omgang i en konflikt som har vart siden Israel ble opprettet som stat i 1948. Opprettelsen av en jødisk stat i Palestina, betydde fordrivelse av flere hundretusen av områdets opprinnelige arabisktalende innbyggere. Kampen om landet pågår fortsatt. Mange av de palestinske flyktningene som fortsatt lever, og deres etterkommere, godtar fortsatt ikke at jøder fra Europa og andre deler av verden kom inn og overtok deres hus og eiendommer for å skape en jødisk stat i det som i dag er Israel. Samtidig er det et flertall av jødiske israelere som på ingen måte godtar at den jødiske staten Israel skal være begrenset til de grensene landet fikk etter opprettelsen og den første krigen i 1948. Derfor pågår det fortsatt en prosess hvor det etableres stadig nye jødisk-israelske bosettinger i Øst-Jerusalem og på Vestbredden, mens de opprinnelige palestinske innbyggerne i disse områdene gradvis presses ut.

Konflikten er umiddelbart ikke vanskelig å forstå: Det dreier seg om to folk som begge gjør krav på det samme landområdet. Det som derimot krever forklaring er hvorfor det oppsto en ide blant jøder i Europa og USA på slutten av 1800-tallet om at det burde og kunne opprettes en jødisk stat i Palestina. Det som også krever forklaring er hvordan sionismen, som denne ideen kalles, klarte å oppnå tilstrekkelig gjennomslag hos tilstrekkelig mange mennesker med makt til at staten Israel til slutt ble opprettet. For å forstå sionismen, må man kjenne det jødiske folkets historie.

Det jødiske folkets opprinnelse
I følge Bibelen, oppsto den jødiske religionen med Abraham som utvandret fra Ur i Mesopotamia til Kanaans land, dagens Palestina, for 5000 år siden. Lengre fram i tid trekker jødene sin historie fra Josef, som i følge Bibelen ble solgt som slave til Egypt. Der levde hans etterkommere i flere generasjoner inntil Moses leda folket tilbake til Kanaan. Etter dette følger en bibelsk gullalder under de jødiske kongene David og Salomon.

I motsetning til historiene om Abraham, Josef og Moses, som det ikke finns vitenskapelige etterprøvbare historiske kilder om, samsvarer de bibelske fortellingene om Davids og Solomons kongedømmer med historiske kilder om de to jødiske kongedømmene Israel og Judea, som oppsto rundt år 1000 før vår tid. Disse ble i følge bibelen forent til ett kongedømme av David. Historiske kilder bekrefter også at de to kongedømmene var forent på et tidspunkt fram til omtrent år 930 før vår tid. Fra denne perioden har vi også de første vitenskapelig etterprøvbare historiske kildene som bekrefter at den jødiske monoteistiske religionen ble praktisert i de to kongedømmene, både av herskerklassen og av store deler av folket. Fra denne perioden stammer også det hebraiske språket.

I årene som fulgte etter at Israel og Judea igjen ble uavhengige kongedømmer. Det nordlige kongedømmet, Israel, ble erobret av assyrerne på 800-tallet. Det sørlige Judea holdt stand inntil det ble erobret rundt 580 f.v.t. Erobreren var det nybabylonske riket som hadde tatt over som den dominerende makta i Vest-Asia etter assyrerne. Jødene i Judea gjorde iherdig motstand mot det babylonske riket, og som straff ble jødiske ledere og deres familier tvunget bort fra Judea og holdt i fangenskap i Babylon. Da det nybabylonske riket ble erobret av Perserriket, fikk imidlertid jødene i Babylon returnere til det historiske Judea og hovedstaden Jerusalem. Jødene fortsatte å være den dominerende religiøse gruppa i det tidligere Judea under perserne og de påfølgende hellenistiske rikene, inntil hele Middelhavsområdet kom under kontroll av romerne.

Den jødiske diasporaen
I Oldtida levde jødene i Palestina i stor grad som andre folkeslag. Flertallet var bønder. Palestinas geografiske posisjon som endepunkt for karavanetransporten fra Østen bidro imidlertid til at det også var mange jøder som var involvert i handel. Dette gjaldt særlig fra den hellenistiske perioden etter Alexander den stores erobringer, og framover . På samme måte som et annet folkeslag fra Midtøsten, fønikerne, noen århundrer tidligere, førte handelsvirksomheten til at mange jøder etablerte seg i byer rundt omkring hele Middelhavet, og etter hvert også i andre deler av Romerriket. I handelssammenheng var det en fordel for jødene at de hadde et sterkt moralsk fellesskap gjennom felles religion. Det gjorde det lettere for en jødisk kjøpmann å stole på at kontrakter inngått med andre jødiske kjøpmenn kom til å bli overholdt og at gjeld kom til å bli betalt. Dermed kunne jødene også lettere gi hverandre kreditt.

I følge jødisk tradisjon, stammer den jødiske diasporaen fra år 70 vår tid da romerne slo ned et jødisk opprør, reiv det hellige templet i Jerusalem og forviste jødene fra byen. Realiteten er imidletid at handelsvirksomheten hadde skapt en stor jødisk diaspora lenge før den tid. I følge Abraham Leon, var det på den tida det jødiske opprøret utspant seg fire ganger så mange jøder i andre deler av Romerriket som det var i Palestina. Det at noen tusen jøder ble fordrevet fra Jerusalem spilte relativt liten rolle i den sammenhengen. Jødene ble nemlig ikke fordrevet fra andre deler av Palestina. Tvert imot, de forble majoritetsbefolkninga i Palestina helt til den muslimske invasjonen på 600-tallet.

Jødenes økonomiske posisjon i Middelalderen
Kristendommen oppsto først som en jødisk sekt med basis i de fattigere delene av den jødiske bybefolkninga rundt omkring i Romerriket. Kristendommen representerte et opprør både mot dominansen til de velstående handelsmennene innad i de jødiske samfunnene, og mot det romerske herredømmet. Til å begynne med forsøkte de romerske herskerne å slå ned det kristne opprøret med omfattende kristenforfølgelser. Men etter hvert som kristendommen også spredte seg til stadig større deler av den ikke-jødiske befolkninga, begynte også mer velstående mennesker å tiltrekkes av kristendommen. Kristendommen endret dermed også klassekarakter. Det opprinnelige opprøret mot de rike ble omgjort til en motstand kun mot de formene for rikdom som preget den jødiske overklassen; profitt fra handel. Kristendommen ble dermed også godseiernes religion. På 300-tallet ble kristendommen erklært som statsreligion i Romerriket. Fra å predike opprør, ble kristendommen en ideologi som preket underkastelse overfor statsmakta så vel som for Gud

Etter at kristendommen ble gjort til statsreligion i Romerriket, ble alle andre religioner i det før så flerreligiøse Romerriket eliminert i løpet av et par århundrer. Jødedommen var den eneste ikke-kristne religionen som fortsatt ble akseptert, ettersom den i så stor grad bygde på en felles forestillingsverden.

Det kristendommen bar med seg av arven fra den første perioden som jødisk underklassesekt, var motstanden mot handelsprofitt og spesielt det å låne ut penger for renter. Dette ble sett på som syndig og ukristelig. Det at handelen ikke brøyt fullstendig sammen, hang i stor grad sammen med at forbudet mot handelsprofitt og renter kun gjaldt for kristne. Jødene var unntatt og kunne fortsette å drive handel på kreditt. De kunne også drive utlånsvirksomhet og formidle kapital gjennom pantelånsvirksomhet. Det var nemlig ikke forbudt for kristne å betale renter, bare å ta renter.

Da Islam oppsto og spredte seg til hele Midtøsten og Nord-Afrika samt den iberiske halvøya, tok den nye religionen også opp i seg kristendommens forbud mot renter. Men også islam tolererte jødedommen ved siden av kristendom og islam, som monoteistiske bokreligioner. Jødene fikk dermed en svært viktig økonomisk funksjon i hele Middelhavsområdet, både i kristne og muslimske land. Mens de gjenværende jødene som drev med jordbruk i Palestina i hovedsak gikk over til islam etter den muslimske erobringa på 600-tallet, førte muligheten for å kunne ta renter og drive handel på kreditt, samt fordelen i handel ved å tilhøre et integrert fellesskap på tvers av politiske grenser, til at jødedommen ble bevart som en minoritetsreligion blant de kommersielle klassene både i den kristne og den muslimske verden.

Middelalderens jødehat: pantelåneren
Selv om jødedommen gjennom Middelalderen ble tillatt å eksistere ved siden av kristendommen i de fleste europeiske land, var det på ingen måte sånn at jødene ble vurdert som likeverdige med de kristne. Tvert imot, det ble ofte sett på med stor grad av mistenksomhet som noen som sto utenfor det ordinære samfunnet. De ble også utsatt for direkte diskriminerende lover. Blant annet var det i flere land forbudt for jøder å eie jord og forbudt for jøder å drive håndverk innen mange laug.

Religiøs intoleranse var den offisielle begrunnelsen for denne diskrimineringa, men under lå det også økonomiske og politiske motiver. Det at jødene hadde anledning til å ta renter og dessuten hadde et nettverk gjennom religionen spredt over mange land, gjorde at mange var svært vellykkede som forretningsdrivende og akkumulerte stor rikdom. Hadde de fått anledning til å omgjøre kapital til jordeiendom, kunne de også fått betydelig politisk makt, og utfordra datidas herskere. Mange hadde uansett betydelig potensiell makt gjennom å kontrollere en betydelig del av pengetilgangen i samfunnet.

Det folkelige jødehatet var ikke bare begrunnet i religiøs intoleranse. Det hadde også en materiell basis i det at folk flest oftest kom i kontakt med pantelåneren når det var dårlige tider. Dersom en fattig bonde hadde vært nødt til å pantsette familieklenodier for å komme over en vanskelig periode, og ikke var i stand til å betale løsesummen innen kontraktens utløp, ville klenodiet være pantelånerens eiendom. Den jødiske pantelåneren som i stor grad var utestengt fra andre næringer, var avhengige av å drive forretningene sine profesjonelt, og kunne ikke tillate seg å være sentimental i sånne situasjoner.

Herskere var også avhengige av å låne penger fra jødene for å finansiere kriger og andre store prosjekter. I stedet for å betale tilbake pengene selv, lot de ofte jødene få tilbake pengene ved å gi dem retten til å kreve inn skattene fra folket. Ved siden av pantelåneren, møtte bønder og håndverkere i Europa derfor også ofte jødene som skatteinnkrevere. Det bidro til at folk fattigfolk fikk et bilde av jødene som grådige. Det hendte derfor også at vanlige folk satte i gang pogromer, uten at det kom som initiativ fra makthaverne. Oftest var det likevel herskere som så seg tjent med det, som initierte jødepogromer. Frykten for pogromer gjorde at de fleste store jødiske pengeutlånerne holdt en lav og tilbaketrukket profil som passet den kristne jordeiende herskerklassen. Det sørget for at jødenes politiske makt ble langt mindre enn det størrelsen på kapitalen deres ellers ville tilsagt.

Det moderne jødehatet: kommunisten
Etter den protestantiske reformasjonen ble forbudet mot å ta renter gradvis oppmyket i det kristne Europa. Men selv om det etter hvert ble fritt fram også for kristne i Vest-Europa å drive bankvirksomhet med renter, hadde jødene opparbeidet seg kunnskap og kapital som gjorde at de likevel kunne opprettholde en dominerende posisjon på dette området.

Det å drive utlånsvirksomhet forutsetter at man kan sette opp regnskap og at dermed at man både behersker skrivekunsten og matematikkfaget. Dette bidro til å skape en tradisjon for teoretisk lærdom blant jødene. Ved siden av bankvirksomhet kom jødene derfor også til å få en sentral rolle innen moderne virksomheter som vitenskap, forlagsvirksomhet og presse. Med framveksten av det moderne industrisamfunnet og parlamentarisk demokrati fikk også pressen stadig større betydning som ”den fjerde statsmakt”. Jødenes ofte framstående posisjon førte til at de ble utsatt for utstrakt misunnelse og mistenkeliggjøring fra ikke-jøder, selv om det religiøse grunnlaget for å fordømme jødene som ”syndige” forsvant med bortfallet av renteforbudet i vestlig kristendom.

Da pengeutlån mot renter ble tillatt også for kristne, forsvant det materielle behovet for å beholde jødene. I Vest-Europa førte det til en forsterkning av forfølgelsen av jødene. Mange valgte å flytte østover, spesielt til det store polsk-litauiske riket, som også inkluderte det som i dag er Hviterussland og Ukraina. Der var holdningene til jødene i utgangspunktet var mer tolerant, samtidig som det konservative katolske synet på renter som synd også holdt seg lengre. Andre vesteuropeiske jøder søkte å holde en lavest mulig profil, blant annet ved å snakke og kle seg og ta navn som var identiske med det den kristne befolkninga de levde blant hadde. Mange sluttet også å praktisere religionen aktivt og enkelte tok skrittet helt ut og konverterte til kristendommen.

Fokuset på teoretisk kunnskap gjorde at jødene i mange tilfeller var de som først og i størst grad fikk tilgang til nye ideer. Samtidig førte undertrykkelsen av jødene til at mange jøder stilte var sterkt kritiske til det eksisterende samfunnet. Opplysningstidas tanker om rasjonalitet, universelle menneskerettigheter og demokrati fikk derfor et sterkt fotfeste blant mange jøder.
Selv om mange jøder var velstående, har det alltid vært et klart flertall av jødene som tilhørte et temmelig fattig småborgerskap av småhandlere og pantelånere. Med den industrielle revolusjonen forsvant mye av grunnlaget for småborgerskapets eksistens, og mange søkte seg derfor til arbeid i industrien. Men også blant de fattigere jødene sto tradisjonen for teoretisk kunnskap sterkt. Kombinasjonen av det å selv være arbeider og kunne lese og skaffe seg kunnskap om verden, var forutsetninger for utviklinga av en organisert arbeiderbevegelse. Spesielt i land i Sentral- og Øst-Europa, hvor det levde mange fattige jøder, samtidig som analfabetismen var stor i den øvrige befolkninga, var en svært stor del av fagforeningsledere og ledere for sosialistiske partier jøder. Dette gjaldt i særlig grad Russland, som etter 1600-tallet gradvis tok over størstedelen av det gamle polsk-litauiske riket, hvor den største jødiske befolkninga befant seg.

Jødiske arbeidere hadde opplevd undertrykkelse på etnisk grunnlag, i tillegg til å bli utbyttet som arbeidere. Jødene hadde også fra tidligere en opplevelse av fellesskap på tvers av landegrensene. Kombinasjonen av dette bidro til at det var særlig mange jødiske arbeiderledere som støttet opp om den nyeste og mest radikale av ideene som vokste fram på 1800-tallet; marxismen.

Marxismen går til frontalangrep på nasjonalismen, ideen om at mennesker med felles språk, kultur og historie tilhører et fellesskap på tvers av klasseskiller. Nasjonalismen var selve limet i de borgerlig statene som gjennom 1800-tallet hadde vokst fram i Europa, parallelt med kapitalismens og den industrielle revolusjonens gjennombrudd. Marxismen representerer det stikk motsatte: Marx parole ”arbeidere i alle land, foren dere!” er ikke bare en oppfordring til arbeidere i ulike land om å unngå å skyte på hverandre i krig. I parolen ligger det også en oppfordring om i stedet å rette våpnene mot kapitalistene og den borgerlige staten som undertrykker og utbytter arbeiderne.

Dette var naturlig nok tanker som skremte alle eiendomsbesittende klasser i det europeiske samfunnet fra slutten av 1800-tallet. For selv om en stor del av Europas ledende marxister var jøder, var marxismen på ingen måte begrenset til jødene. Ideen vokste seg stadig sterkere i den organiserte arbeiderbevegelsen i mange land, også i land med svært få jøder, som Norge. Her var det ingen av de mest framtredende arbeiderlederen hadde jødisk bakgrunn.

Det er likevel et faktum at svært mange av de ledende marxistene internasjonalt har hatt jødisk bakgrunn, selv om de aller færreste har vært troende jøder. Grunnleggeren av ideen, Karl Marx, var av jødisk avstamning selv om faren hans var blant de som under presset fra et voksende jødehat i Tyskland valgte å konvertere til luthersk kristendom. Mange av de mest ledende revolusjonære under den russiske revolusjonen hadde jødisk bakgrunn. Det gjaldt blant andre Lenins kone, Nadezjda Krupskaja, Leon Trotskij, som kommanderte Den røde Hæren til seier under borgerkrigen, og Grigorij Zinovjev som var den første lederen for Komintern, den kommunistiske internasjonalen. Også i Tyskland og Ungarn, de eneste andre landene som faktisk opplevde arbeiderrevolusjoner i kjølvannet av Oktoberrevolusjonen i Russland, hadde en stor del av de ledende revolusjonære jødisk bakgrunn. I Ungarn var Bela Kun lederen for den kortvarige ungarske sovjetrepublikken i 1919. I Tyskland ledet Hugo Haase antikrigsfraksjonen av det sosialdemokratiske partiet gjennom 1. verdenskrig. Det var dette partiet som ledet an i opprøret blant soldater og arbeidere i november 1918 som førte til at keiserdømmet falt og krigen ble avsluttet. Rosa Luxemburg, som også regnes blant marxismens mest ledende teoretikere, og sto i spissen for et forsøk på kommunistisk maktovertakelse i Berlin i januar 1919. Karl Radek var Kominterns fremste representant i Tyskland og sto sentralt i flere forsøk på å organisere kommunistisk arbeiderrevolusjon i Tyskland mellom 1920 og 1923.

Det faktumet at mange av de revolusjonære lederne hadde jødisk bakgrunn, ble av marxismens fiender på høyresida forsøkt utnyttet til å framstille marxismen som et jødisk komplott for å oppnå verdensherredømme. Ved å spille på det tradisjonelle jødehatet basert på jødenes samfunnsmessige posisjon som pantelånere og skatteinnkrevere, forsøkte høyreradikale bevegelser å trekke den ikke-jødiske arbeidere bort fra marxismen. Adolf Hitler og hans nasjonalsosialister perfeksjonerte konstruksjonen av et sammensvergelsesbilde basert på middel- og overklassens frykt for den kommunistiske jøden, kombinert med fattigfolks historiske hat mot den jødiske pantelåneren og skatteinnkreveren.

”Sionisme mot bolsjevisme”
Marxistene appellerte til mange unge radikale jøder, spesielt fra lavere sosiale lag, ettersom problemet med undertrykkelse av jødene ville bli løst gjennom etableringa av en sosialistisk verdensføderasjon, med like rettigheter for alle folkeslag, og hvor alle nasjonale og etniske identiteter etter hvert ville viskes ut. Selv om nasjonalsosialistene konstruerte en fiksjon om en jødisk sammensvergelse bestående av jødiske kapitalister og kommunister, var realiteten at jødiske kapitalister, så vel som tradisjonelle og religiøse jøder, fryktet marxismens ”gudløse” klassekampideologi like mye som ikke-jødiske kapitalister og konservative.

I 1896 publiserte den ungarsk-østerrikske jødiske advokaten og journalisten Theodor Herzl en bok med tittelen Der Judenstat. Dette ble starten på en ny politisk bevegelse; sionismen. Sionistene mente at løsninga på jødeforfølgelsene kun ville finnes i at jødene ble som andre folkeslag, etablert med en egen nasjonalstat i sitt eget hjemland. På den måten kunne jødene slippe å fortsette å leve som minoritet blant andre folkeslag, med den forfølgelsen og undertrykkelsen sionistene mente at dette nødvendigvis og uansett ville medføre. Samtidig ville man, ved å gi jødene et hjemland og en egen nasjonalisme å samles om, trekke jøder fra lavere sosiale lag bort fra den internasjonalistiske marxismen.

Sionistene besto både av sekulære jøder, og konservative religiøse. For de sekulære var det i utgangspunktet ikke så viktig nøyaktig hvor et framtidig jødisk nasjonalhjem ble etablert, så lenge det var et område som hadde de nødvendige økonomiske betingelsene for å brøfø en jødisk innvandrerbefolking. For de religiøse var det imidlertid aldri noen tvil om hvor det lovede landet lå: Det var i Palestina. For å skape størst mulig oppslutning om det sionistiske prosjektet, ble en ny jødisk stat i Palestina også raskt definert som målet for de sekulære sionistene. Ganske snart begynte de første jødiske bosetterne å kjøpe jord og slå seg ned i Palestina som da fortsatt lå under det tyrkisk-osmanske riket.

Den sionistiske ideen om å etablere et jødisk nasjonalhjem i Palestina, ble raskt populær også blant flere ikke-jødiske politikere på den europeiske høyresida, spesielt i Storbritannia.
Britene hadde under 1. verdenskrig lovt støtte til arabisk uavhengighet i bytte mot arabisk kamp mot det osmanske riket. Etter krigen ble dette løftet brutt, og Frankrike (med Syria og Libanon) og Storbritannia med Palestina, Jordan og Irak) delte størstedelen av de arabisktalende delene av Det osmanske riket mellom seg. Under britisk okkupasjon økte tempoet i den sionistiske-jødiske bosettinga i Palestina dramatisk. Bakgrunnen for dette var Balfourerklæringa av 1917, hvor britene avtalte med ledende sionister å støtte opprettelsen av et jødisk nasjonalhjem i Palestina.

Blant de mest ihuga forkjemperne for denne avtalen var Winston Churchill. I essayet ”sionisme mot bolsjevisme” fra 1920 klargjør han hvordan han ser for seg at etableringa av en jødisk stat kunne motvirke den økende sympatien for kommunismen blant mange jøder. Churchill så dessuten for seg at en jødisk stat under britisk beskyttelse ville tjene det britiske imperiets strategiske interesser i Midtøsten.

Stalins sionisme
På samme måte som både jødiske og ikke-jødiske antikommunister så på sionismen som en motkraft til den sterke prokommunistiske holdninga blant europeiske jøder, så også jødiske kommunister på sionismen som en reaksjonær rasistisk ideologi, i ledtog med imperialismen. Trotskij var blant de som tidligst og sterkest fordømte sionismen. Stalin var derimot ikke like avvisende. Tvert imot, i 1934 opprettet Stalin et eget sovjetisk Zion i det autonome området Birobidzjan i Det fjerne Østen. Dette kan dels sees som et utslag av Stalins generelle nasjonalitetspolitikk, hvor det ble opprettet egne sovjetrepublikker, autonome sovjetrepublikker, autonome regioner eller autonome områder, for så å si hver av de ulike etniske gruppene som hadde levd inn under det russiske riket som kommunistene arvet. Men støtten til en egen sovjetisk variant av sionismen kan også sees som uttrykk for frykt for den jødiske innflytelsen i Kommunistpartiet ettersom flere av hans viktigste rivaler der i var jøder.

Uansett hva det var som var Stalins motiver, ga hans prosionistiske holdning seg også uttrykk gjennom at Sovjetunionen, sammen med Storbritannia og USA, stemte for FN-resolusjonen som i 1947 slo fast at det tidligere britiske mandatområdet Palestina skulle deles mellom en jødisk-sionistisk og en palestinsk stat.

Det at halvparten av hjemlandet deres skulle gis bort til sionistiske settlere, ble på ingen måte akseptert av den fra før bosatte arabisktalende palestinske befolkninga. Dette gjaldt ikke bare det muslimske flertallet, men også det betydelige kristne mindretallet og det lille palestinsk-jødiske mindretallet. Mens den jødiske minoriteten som hadde levd i Palestina i generasjoner, og snakket arabisk som dagligspråk, ble sett på som palestinske medborgere, ble strømmen av sionistiske jøder fra andre deler av verden sett på som okkupanter og kolonister. Heller ikke regjeringene i andre arabiske land kunne akseptere at det som i flere hundre år hadde vært et 100 prosent arabisk landområde skulle deles og halvparten gis bort til en sionistisk settlerstat. Opprettelsesvedtaket i FN ble derfor møtt med full militær mobilisering fra de arabiske nabostatene og opprør fra de palestinske innbyggerne. De sionistiske kolonistene som i 1948 proklamerte opprettelsen av staten Israel klarte likevel å slå tilbake og etablere staten med grenser som gikk betydelig ut over det området som FNs delingsplan la opp til. Flere hundretusen palestinere ble fordrevet.

Når sionistene lyktes med dette, var den direkte støtten fra Sovjetunionen minst like viktig som den da mer halvhjertede støtten fra Storbritannia og USA. De fleste våpnene sionistene brukte kom nemlig fra Tsjekkoslovakia, som på det tidspunktet var plassert trygt innenfor den sovjetiskdominerte sonen i Europa.

Konklusjon
Sionismen, ideen om å etablere et hjemland for jødene, oppsto blant religiøse og velstående jøder i Europa og USA på slutten av 1800-tallet, som en kombinert reaksjon på voksende jødehat i Europa og den framvoksende marxismen, som sto særlig sterkt blant jødene. Jødehatet blant de ikke-jødiske eiendomsbesittende klassene, vokste i denne perioden nettopp som en reaksjon på det faktum at mange jøder spilte en svært aktiv rolle i den revolusjonære arbeiderbevegelsen i andre halvdel av 1800 og første halvdel av 1900-tallet. Fra før eksisterte det et folkelig jødehat med rot i jødenes sterke posisjon innen utlånsvirksomhet, noe som gjorde at mange sto i gjeld til jøder. Denne dominansen var en arv fra Middelalderen, da jødene var de eneste som ikke var omfattet av kristendommens syn på renter som synd.

Sionistene utpekte Palestina som stedet hvor den jødiske staten skulle opprettes, fordi det var der de bibelske kongedømmene Israel og Judea eksisterte for mellom 3000 og 2500 år siden. Flere ikke-jødiske politikere på høyresida støttet sionismen fordi den ble sett på som en kraft som kunne føre jødene bort fra marxismen. I tillegg mente blant andre Winston Churchill at en jødisk stat under britisk beskyttelse ville tjene det britiske imperiets interesser i et strategisk viktig område. Britene la derfor til rette for sionistisk innvandring til Palestina etter at de overtok kontrollen over Palestina etter 1. verdenskrig.

Jødiske marxister, som Trotskij, var sterkt antisionistiske, men Stalin, som fryktet jødiske rivaler til makta i Sovjetunionen, var positiv til et eget jødisk hjemland. Fordi Sovjetunionen under Stalins ledelse støttet opprettelsen av en jødisk stat i Palestina sammen med Storbritannia og USA, ble det flertall for dette i FN tross sterk motstand fra de omkringliggende arabiske statene.