mandag 9. januar 2017

Gulfmonarkene – Vestens varige venner?


Saudi-Arabia og de andre eneveldige konge- og sjeikdømmene rundt Persiagulfen har gjennom den kalde krigen og fram til i dag vært Vestens viktigste allierte i Midtøsten. Vil det fortsette med Trump?


Et av de retoriske poengene som Donald Trump effektivt kunne bruke mot Hillary Clinton i presidentvalgkampen, er hykleriet som ligger i hennes framstilling av seg selv som forkjemper for kvinners rettigheter, tatt i betraktning hennes nære bånd til de mest kvinneundertrykkende av alle stater i verden.  Vi snakker da om Saudi-Arabia og de andre eneveldige og shariabaserte konge- og sjeikdømmene som har samlet seg i Samarbeidsrådet for arabiske stater i Gulfen, bedre kjent som Gulfrådet.


Sørsmålet er likevel om Trump som president vil løsne på båndene mellom USA og Vesten og Gulfmonarkene. For dette er en allianse som på ingen måte er avgrensa til Clinton eller begrunna med Gulfmonarkenes rundhånda donasjoner til Clinton Foundation.


Gulfoljas betydning
Helt siden mellomkrigstida har landene rundt Persiagulfen vært viktige oljeleverandører. USA har imidlertid i mesteparten av perioden vært selvforsynt med olje, og etter at USA ble en nettoimportør av olje har størstedelen av importen kommet fra mer nærliggende produsentland som Venezuela og Mexico.


Fram til et stykke ut i etterkrigstida, var det i hovedsak amerikanske og andre vestligeide oljeselskaper som utvant olja i Midtøsten.  Da den demokratisk valgte regjeringa i Iran valgte å nasjonalisere britisk-amerikanske selskapet som sto for mesteparten av oljeutvinninga i 1951, utløste det en politisk konflikt som endte med at de vestlige stormaktene støttet et militærkupp ledet av kongen, shahen.


Men mer enn det direkte økonomiske tapet i seg selv, er det grunn til å se det Vestenstøtta kongekuppet i Iran i 1953 som et resultat av frykt for at den politiske radikaliseringa som lå bak nasjonaliseringa skulle føre Iran inn i Sovjetunionens interessesfære. Da Saudi-Arabia og vestallierte Gulfstater nasjonaliserte oljeselskapene i løpet av 1970-tallet, uten at dette på noe tilsvarende vis var koblet til noen politisk radikaliseringsprosess, fikk vi ingen tilsvarende konflikt med Vesten.


Det er altså verken innenriksøkonomiske forsyningsbehov eller profittinteressene til oljeselskapene isolert som kan forklare hvorfor politisk kontroll over den oljerike Gulfregionen tillegges helt avgjørende vekt i USAs utenrikspolitikk. Forklaringa ligger først og fremst i oljas geopolitiske betydning, og de økonomiske implikasjonene av dette igjen.   


I en krigssituasjon som ikke inkluderer atomvåpen, blir kontroll over olje av helt avgjørende betydning. Verdens mest avanserte fly, raketter, stridsvogner, krigsskip og annet militært utstyr er ikke mye verdt uten tilstrekkelig drivstoff. Oljetilgang er også avgjørende for å drive rustningsindustrien og annen essensiell industri som må til for å opprettholde samfunnsdrift og evnen til å videreføre krig.
Selv om USA ikke er avhengig av olje fra Gulfen til eget forbruk, heller ikke i krigstid, er USAs allierte i Vest-Europa og Øst-Asia helt avhengige av denne oljen, og det samme er i økende grad USAs viktigste rival på verdensarenaen, Kina. Det å ha politisk kontroll i Midtøsten er dermed avgjørende for å kunne trygge leveransene av olje til strategiske allierte, og like viktig, for å kunne stenge leveransene til hovedmotstanderen. Så lenge USA gjennom politiske allianser understøtta av våpenleveranser og baseavtaler opprettholder geopolitisk dominans i Gulfregionen, har USA også et militærstrategisk overtak på Kina.
USAs supermaktsøkonomi
For den amerikanske eliten er det å miste statusen som enerådende supermakt en avgjørende politisk-ideologisk trussel. Forestillinga om «American exceptionalism», det vil si forestillinga om USA som en hegemonisk makt med evne og vilje til å diktere politisk utvikling i alle politisk viktige deler av verden, er en like viktig del av den amerikanske politiske identiteten som troen på markedets usynlige hånd og «the self made man». Men det er også i høy grad et økonomisk spørsmål.
Det som har gjort det mulig for USAs økonomi å ha en forbruksdrevet vekst basert på økende handelsunderskudd gjennom lang tid, er to faktorer. Den første er bruken av dollar som internasjonalt byttemiddel. Det gjør det mulig for USA å trykke opp stadig flere penger for å dekke inn det økende underskuddet, uten at dette leder til hyperinflasjon slik det ville gjort i ethvert annet land. Det at dollaren fortsatt har en dominerende rolle som internasjonalt byttemiddel, har uten tvil sammenheng med USAs dominerende politiske rolle i verden, som igjen er et produkt av USAs posisjon som den dominerende militære supermakta.
Den andre faktoren er kapitalstrømmen som skyldes repatriering av profitt fra USA-eide transnasjonale selskaper. Selskapseierskap er det ene økonomiske området hvor USA fortsatt innehar den dominerende lederposisjonen globalt. I følge Fortune 500, er 134 av verdens 500 største selskaper hjemmehørende i USA, ned fra 153 i 2008. Men Kina kommer halsende etter. 101 av de 500 største selskapene er nå kinesiskeide.
Det som er særlig verdt å merke seg når man sammenligner de dominerende USA-eide selskapene med globale storselskaper som er hjemmehørende i andre land, er fire forhold:
1. Den relativt svake posisjonen for selskaper innen industrisektorer hvor konkurransen selskapene imellom først og fremst avgjøres av selskapenes evne til å drive fram kostnadseffektive produksjonsprosesser, som metall- og bilindustri.
2. Den sterke posisjonen for selskaper som er avhengig av et kjøpekraftig innenlandsk marked, spesielt bank og forsikring, private helseforetak og varehandel. Siden disse bransjene i hovedsak er fokusert på hjemmemarkedet, bidrar profitten fra disse selskapene i mindre grad til å kompensere for underskuddet på handelsbalansen.
3. Den sterke posisjonen for sektorer hvor det er statsmakt og politiske beslutninger som i siste instans avgjør hvilke selskaper som oppnår suksess eller fiasko. USA-eide olje- og oljeserviceselskaper er fortsatt blant de viktigste globalt, for i oljeindustrien er det ikke private forbrukere, men regjeringer, som gjerne ønsker å blidgjøre den ledende supermakten, som avgjør konkurransen gjennom tildeling av utvinningsblokker.
En annen sektor hvor konkurransen avgjøres politisk, er våpen- og flysektoren. Konkurransen mellom svenske Saab og amerikanske Lockhead Martin om leveranser av kampfly til Norge, viser med all mulig tydelighet hvordan politiske forhold er styrende for utfallet.
Den viktigste bransjen hvor USA-eide selskaper gjør det godt i en global konkurranse som avgjøres av forbrukere på grunnlag av pris og kvalitet, er selskapene innenfor elektrisk og elektronisk utstyr. At USA-eide selskaper gjør det godt på dette området, har sammenheng med at teknologien som anvendes ofte utvikles som spinn-offs fra militær forskning og fra militærindustrien.
4. USA har total dominans i bransjer hvor samspillet av politisk, ideologisk og kulturell dominans er avgjørende. Alle de tre mediekonsernene som er på Fortune 500-lista er hjemmehørende i USA. Samtidig har USA også en sterk posisjon innen merkevarebaserte forbruksvarer, som drikkevarer og tobakk.
Israel og Gulfmonarkene
USAs økonomi er altså basert på forutsetninga om at USA fortsatt er verdens dominerende supermakt, og USAs rolle som dominerende supermakt forutsetter geopolitisk kontroll i Persiagulfen. Spørsmålet er hvorfor USAs og Vestens geopolitiske kontroll i regionen må hvile på allianse med sterkt kvinneundertrykkende eneveldige monarkier. Dette er det umulig å forstå uten å trekke inn USAs relasjon til Israel.
USAs bastante støtte til Israel er først og fremst et produkt av amerikansk innenrikspolitikk. Mens de jødiske velgergruppene, som i hovedsak er sterke Israeltilhengere, er viktige for det demokratiske partiet, spesielt som økonomiske bidragsytere, utgjør enda mer fanatiske Israeltilhengere blant kristenfundamentalistene bortimot halvparten av det republikanske partiets kjernevelgere.
På grunn av USAs støtte til Israel, ble mange vanlige arabere positivt innstilte til Sovjetunionen under den kalde krigen. Sovjetunionen støttet da også den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og radikale nasjonalistiske arabiske ledere, som Hafez Al Assad i Syria. For det saudiske kongehuset og de andre eneveldige monarkene ved Persiagulfen, var radikale republikanske krefter imidlertid en direkte trussel mot deres fysiske overlevelse. Det gjorde at USA ble deres naturlige allierte, på tross av USAs støtte til Israel.
Gulfstatenes statsideologi, knyttet til kongen som opprettholder av Guds lov, sharia, gjorde det mulig å holde folkemassene unna politisk makt, og gitt folkets sympati med palestinerne og motstand tilhørende motstand mot Israels sterkeste forsvarer, var og er det en ideologi som også ivaretar USAs strategiske behov, uavhengig av hvor fremmed ideologien måtte framstå for den amerikanske befolkninga.
Sekterisk hat som forsvarsstrategi
Iran, som ikke er et arabisktalende land, hadde i utgangspunktet et vennskapelig forhold til Israel. Dette endra seg imidlertid dramatisk etter at den USA- og Israelvennlige shahen ble styrta gjennom den islamske revolusjonen i 1979.  Den nye islamske republikken i Iran ønsket å spre revolusjonens ideer om motstand både mot Vestens ideer og politisk allianse med Vesten også til den arabiske verden.
Iran har søkt å bygge allianse mot USA og Israel med alle som vil være med, enten det er snakk om sekulære regimer, som Assadregimet i Syria, sjiaislamistiske grupper, som Hizbollah i Libanon, eller sunniislamistiske grupper, som Hamas i Palestina.
Saudi-Arabia og de andre Gulfrådsstatene har derimot gjort seg helt avhengige av våpenleveranser og etterretningssamarbeid med USA for å overleve. På tross av at den nye islamske republikkens konservative ideologi er nærere Saudi-Arabias enn den mer sekulære, liberale politikken som den avsatte shahen sto for, er Irans arbeid for å mobilisere en felles front i hele den muslimske verden mot Israel, som dermed også er en front mot USA, dermed ikke bare en stor trussel mot Israel. Det er i like stor grad en trussel for Saudi-Arabia og de andre Gulfstatene.
Den arabiske våren i 2011, som felte de sekulære provestlige regimene i Tunisia og Egypt, viste at det å hvile seg på rå våpenmakt alene, gjør provestlige autoritære regimer sårbare. Saudi-Arabia med allierte trenger også en ideologisk base for sin motmobilisering mot Iran, og denne finns i sunniislamsk sekterisme. Mens Iran gjerne kan gå i allianse med relativt moderate sunniislamske bevegelser som Hamas, er det umulig med noen allianse mellom Iran og ekstremistiske salafistgrupper, som ser på sjiamuslimer som vantro eller frafalne.
For å demme opp mot faren for flere Iran-inspirert opprør, både i landet selv og i andre allierte arabiske land, har Saudi-Arabia lagt stor vekt på å vise seg fram som et land som forsvarer sunnimuslimer, mot sjiamuslimske Iran. Den sekteriske agitasjonen fra saudi-arabiske medier har særlig vært retta mot Irak etter at sjiadominerte Iranvennlige partier vant valgene der i 2005. Selv om USA har framstilt seg som en motstander av sekterisk politikk, har landet i realiteten gitt full støtte til den saudiarabiske narrativen om at de Iranvennlige sjiadominerte partiene må begrenses av hensyn til den sunnimuslimske minoriteten. Det er på basis av en slik sekterisk hatideologi, primært retta mot sjiamuslimer, at forløperen til IS, Islamsk Stat i Irak - ISI, ble etablert i 2007.
Det syriske opprøret som i likhet med opprøret i Bahrain oppsto i kjølvannet av den arabiske våren i Tunisia og Egypt i 2011, har også utviklet seg i en veldig sekterisk retning. Mens Saudi-Arabia og Forente Arabiske Emirater intervenerte militært for å knuse demokratiopprøret i Bahrain, hvor flertallet er sjiamuslimer, har de samme Gulfstatene vært de  mest ivrige støttespillerne for opprørerne i Syria, sammen med Vesten.
I krass kontrast til mediaframstillinga i Vesten, er de såkalt moderate syriske opprørsgruppene fullstendig dominert av ekstreme salafistiske grupper som Ahrar al-Sham og Jaish al-Islam. Dette er grupper som både omtaler sjiamuslimer som vantro eller frafalne, og som definerer demokrati som å være i strid med islam. Målet for disse «moderate» opprørsgruppene er en shariastyrt stat, ganske tilsvarende hva Saudi-Arabia er. Det er dermed ikke særlig paradoksalt at de også har samarbeida nært med al-Qaidas offisielle avdeling i Syria, Nusrafronten (som rett nok nylig har offisielt gjort seg uavhengig av al-Qaida, og omdøpt seg til Fatah al-Sham-fronten). Nusrafronten ble etablert av ISI i 2012, og ISI og Nusrafronten var både organisatorisk og ideologisk knyttet sammen inntil personlig rivalisering skapte en splittelse i 2014.
Trumps motsigelser
Donald Trump har i valgkampen kritisert Hillary Clintons nære forbindelser til Saudi-Arabia. Han har også riktig påpekt at Hillary Clintons forslag om å etablere en «flyforbudssone» for å beskytte opprørskontrollerte områder mot syriske og russiske flyangrep, ville kunne utløst tredje verdenskrig. Han har også nektet å ta avstand fra Putin og Russland, og tvert imot stått fast på at han ønsker gode forbindelser og samarbeid med Russland om å bekjempe Islamsk Stat. Han har også uttalt at selv om Assad er en «drittsekk», er det ikke gitt at det er lurt å støtte gruppene som vil styrte han.
Alt dette peker mot at USA under Trump vil komme til å bryte den langvarige alliansen med Saudi-Arabia. Men Trump har samtidig uttalt at han vil rive i filler atomavtalen med Iran, og at han vil gi ubetinga støtte til Israel, blant annet ved å flytte ambassaden til Jerusalem, og dermed anerkjenne Israels folkerettsstridige anneksjon av Øst-Jerusalem.
Trump vil altså skjerpe motsetningene til Iran og palestinerne og dermed de arabiske folkemassene, men samtidig føre en politikk overfor Syria som ikke bare vil styrke Russland, men også Iran og den arabiske motstandsfronten mot Israel. Gjennomfører han begge delene av sin uttalte politikk samtidig, betyr det at USA, tross symbolske gester til Israel, effektivt styrker posisjonen for Israels motstandere og spiller USA helt ut over sidelinja som stormakt i Midtøsten. Dermed faller grunnlaget for USAs posisjon som supermakt.
Det er ikke sikkert at det er dette Trump egentlig vil, og enda mindre sikkert at han får det til, om han virkelig vil, gitt den makta Israelvennlige krefter har i amerikansk politikk. Det er derfor ikke gitt at alliansen mellom USA og Vesten og Saudi-Arabia og de andre eneveldige og kvinneundertrykkende monarkene i Gulfrådet, vil ta slutt med Donald Trump i Det hvite Hus. Men den usikkerheten uttalelsene hans har skapt om dette, er trolig hovedgrunnen til at han på ingen måte var maktetablissementets kandidat ved valget.  

 

Islamofobi og antisemittisme - tvillingideologier

Denne artikkelen ble først publisert på Nye Meninger 9. august 2011. Jeg velger å publisere artikkelen her nå, ettersom Nye Meninger har innført registrering for å lese artiklene.

I denne artikkelen vil jeg vise hvordan den ideverdenen som selverklært kalles ”islamkritikk” sammenfaller med antisemittismens ideverden. Men først vil jeg grunngi hvorfor det å sammenstille disse ideene ikke bare er legitimt men også nødvendig.


Aldri mer Holocaust

Etter 2. Verdenskrig lovte alle verdens stater at den formen for menneskelig grusomhet som utspilte seg gjennom Holocaust aldri mer skulle kunne gjentas. Et viktig element i dette er kunnskap om hva som skjedde i Holocaust. Som lærer i historie i den videregående skolen, er min opplevelse at dette i hovedsak har lyktes i Norge.



De aller fleste elever kjenner både begrepet Holocaust og hovedtrekkene i hvordan dette artet seg i form av konsentrasjonsleire, gasskamre og forbrenningsovner. Mange har også fått kjennskap til personlige opplevelser av grusomhetene. Selv om det etterhvert finns få overlevende fra konsentrasjonsleirene å snakke med, har vi litteratur som Anne Franks Dagbok og en rekke filmer. Slik kunnskap gir grunnlag for å bygge opp empati og moralsk avstandtakelse. Dette er viktige elementer i det å bygge opp en folkelig beredskap mot framveksten av tilsvarende politiske bevegelser og regimer som det som utførte Holocaust.



Empati og moralsk avstandtakelse er nødvendig men ikke tilstrekkelig som politisk vaksinering mot nye Holocaust. Det er også nødvendig å forstå hvordan og hvorfor nazismen som ide kunne vokse fram og oppnå stor oppslutning i et høyt utvikla industriland som Tyskland. På dette feltet er min opplevelse fra skolehverdagen at det står langt dårligere til. Nesten ingen elever kjenner ved starten av historieundervisninga i 3. klasse på videregående til hvordan Adolf Hitler faktisk kom til makta. Mange tror han kom til makta gjennom militærkupp. Andre tror han kom til makta gjennom at flertallet av tyske velgere stemte på nazistene. Nesten ingen vet at Hitler kom til makta med rundt 1/3 av velgerne i ryggen som leder for en koalisjonsregjering med tradisjonelle borgerlige politikere.

Forståelsen av hvorfor jødehatet kunne blomstre så sterkt i store deler av Europa i denne tida er også svært begrensa. En del kjenner til at Hitler ga jødene skylda for alt som var galt, spesielt den økonomiske krisa og Tysklands tap i 1. verdenskrig. Men nesten ingen kjenner mer i detalj til hvordan den antisemittiske retorikken var bygd opp og hvordan den klarte å bli så bredt akseptert som den ble. Dette handler ikke bare om at hver tredje tysker ved det siste frie valget i november 1932 stemte på NSDAP. Det handler også om hvordan disse holdningene hadde så bred aksept at det framsto som akseptabelt for velgere og støttespillere av det ledende konservative protestantiske partiet DNVP at partiet gikk inn i koalisjon med NSDAP, og at de to partiene også fikk med seg utbrytere fra høyrefløyen av det katolske kristendemokratiske partiet Zentrum inn i regjeringa som ble dannet i januar 1933.



Nå er jeg heller ikke av den oppfatninga at slik detaljkunnskap bør forutsettes fra elevene når de går ut av ungdomsskolen. Det å formidle denne typen historisk kunnskap hører absolutt hjemme nettopp i historieundervisninga på VG3. Poenget mitt er snarere at heller ikke her blir denne kunnskapen tilstrekkelig prioritert av lærebokforfattere og lærere. Når man, som man må, må gjøre valg i hva som skal fokuseres, mener jeg at dette er en viktigere samfunnsoppgave å formidle kunnskap om enn for eksempel hvordan kampene på øst- og vestfrontene utvikla seg. Hvis elevene, som de ofte har, allerede har kunnskap om hva Holocaust besto i fra ungdomsskolen, er det å formidle årsakene til at antisemittismen kunne vokse fram i Europa på denne tida kanskje også en viktigere oppgave i videregående skolen enn å repetere og utdype hvordan Holocaust ble gjennomført i praksis.



Konkret kunnskap om den forestillingsverdenen som levde og florerte i Europa før 2. Verdenskrig har altså et konkret formål i dagens virkelighet i forhold til å kunne gjenkjenne og identifisere farene ved lignende tankesett i en tidlig fase, før slike ideologier får anledning til å vokse og spre seg til å anta genocidale proporsjoner. Men for at kunnskap om den retorikken og det tankesettet som førte til framveksten av nazismen virkelig skal kunne nyttegjøres, må det også samfunnsdebatten akseptere som både nyttig og relevant påpekninger av likheter til dette tankegodset når det dukker opp. Det må ikke aksepteres at slike påpekninger avfeies uten debatt som ”hitling”. Det gjelder sjølsagt når antisemittismen igjen viser seg i form av nynazisme eller på annen måte. Men relevansen i kunnskapene og erfaringene fra tida før 2. verdenskrig må ikke begrenses til å identifisere og påpeke hatretorikk rettet mot jøder.



Forfølgelse og i verste fall folkemord har også ramma, og kan også ramme, andre folkegrupper og religiøse minoriteter. Usaklige og upresise sammenligninger med antisemittisme skal selvsagt også påtales og imøtegåes for å hindre trivialisering av referanser av dette svært viktige historisk-politiske referansepunktet. Men dersom det er slik, som jeg mener å kunne vise at det er, at det finns svært mange paralleller mellom tradisjonell antisemittisme slik det særlig kom til uttrykk i Europa før 2. verdenskrig, og viktige deler av dagens islamfiendtlige retorikk, da er det ikke bare relevant og legitimt, men riktig og viktig å bemerke dette. Det blir da viktig ikke bare at noen påpeker dette en gang, men at det blir påpekt igjen og igjen av så mange som mulig hver gang noen gjør bruk av typer av retorikk som vi har denne typen av historisk erfaring med, sånn at ingen kan unngå å høre det, bli klar over parallellene og dermed kanskje gå en runde til med seg selv i forhold til argumentene og retorikken man bruker. At toneangivende politikere som Erna Solberg går ut med dette, blir spesielt riktig og viktig.




Fra religionskritikk til rasisme

Et hovedargument mot å sammenstille islamofobi og antisemittisme, er forestillinga om at ”islamkritikken” kun retter seg mot en ide, en religion, mens antisemittismen retter seg mot en folkegruppe. Noe slikt klart skille finns imidlertid ikke når man studerer antisemittismens historie. Også antisemittismen har sitt utgangspunkt i spesifikk kritikk av den jødiske religionen. Kritikken av jødene som folk har i stor grad vært en oppfølging av kritikk av jødedommen i det at jødene er bærere av jødedommen akkurat som muslimer er bærere av islam. Den moderne rasebiologiske forestillingsverdenen om jødene som var viktig for Hitler personlig er et mye yngre historisk fenomen enn antisemittismen, og også mye mindre viktig enn ”jødedomskritikken” for å forstå omfanget av, og oppslutninga rundt, antisemittiske konspirasjonsteorier i Europa fram mot 2. verdenskrig.



Det at også antisemittismen har gjort bruk av ”religionskritikk” kan selvsagt ikke bety at all religionskritikk framover skal måtte regnes som en form for rasisme. Både jødedommen og islam, kristendommen og andre religioner kan og skal kunne kritiseres helt legitimt for så vel metafysiske trossetninger som sosial praksis. Det som skiller saklig kritikk av jødedommen fra antisemittisk retorikk og saklig kritikk av islam fra islamofobisk retorikk er kombinasjonen av to forhold: Mangel på kontekstualitet og mangel på proporsjonalitet i kritikken.



Mangelen på kontekstualitet handler om at kritikerne av jødedommen eller islam forholder seg til religiøse tekster fra oldtida og middelalderen som om de skulle være moderne politiske pamfletter, og til religioner som om de skulle være sammenlignbare med moderne politiske ideologier. Enten man leser Tanakh og Talmud eller Koranen og Hadith, eller for den saks skyld den kristne Bibelen eller de hinduiske Vedatekstene, kan man, dersom man leter etter det, finne autentiske sitater og passasjer som framstår som både groteske eller bisarre sett med moderne øyne. I fortolkninga av hva som er religionenes ”sanne karakter” ser man konsekvent bort fra passasjer som formidler motstridende og mer humane budskap, og fortolkninger som utøverne av religionene selv vektlegger i forståelsen av de vanskelige delene av de religiøse tekstene
Dersom man også forholder seg til utøvernes egen forståelse av religionen, velger man konsekvent å forholde seg til de mest ortodokse, fundamentalistiske og politisk reaksjonære fortolkerne innad i religionene. Det paradoksale oppstår dermed i det at de mest unyanserte religionskritikerne og de mest reaksjonære kreftene innad i hver av religionene i praksis står sammen i den kampen om hva som er riktig fortolkning og forståelse av religionens budskap som pågår innad i alle religioner.

Religiøse mennesker må tåle å bli konfrontert med vanskelig forklarbare passasjer fra egne religiøse tekster og må finne seg i at det blir stilt spørsmål fra ikke-troende rundt det faktum at vi likevel anser våre tekster som budskap fra Gud. Det at ikke-troende stiller seg undrende og eller kritiske til at vi likevel velger å tro, er ikke rasisme uavhengig av om kritikken framstår som reflektert eller pedantisk og unyansert. Religionskritikken nærmer seg derimot ”negativ stigmatisering av bestemte etniske grupper” når den blir monoman og utelukkende retta mot én bestemt religion.



Det som har kjennetegnet antisemittisk religionskritikk er at alle mulige problematiske passasjer fra jødiske hellige tekster har blitt sett på som beviser på jødedommens iboende onde karakter, mens passasjer med tilsvarende eller tilsvarende problematisk innhold fra Bibelen blir kontekstualisert eller bortforklart. Tilsvarende skjer nå med islam. Sitater fra Koranen eller Hadith blir hentet fram for å underbygge en forestilling om at islam, spesifikt, representerer alle mulige former for ondskap. Typisk for disse ”islamkritikerne” er at de samtidig ”frikjenner” både kristendommen og jødedommen for sitater fra deres hellige tekster som framstår som like ille med moderne briller
Også i bruken av ”representanter” for religionen selv, opptrer antisemitter og islamofober systematisk selektivt. ”Jødedomskritikere” som i dag gjerne velger å referere til jødiske ekstremister og terrorister som Baruch Goldstein som representanter for det jødiske, og ”islamkritikere” som bruker terrorister som Osama bin Laden eller marginale politiske ekstremister som britiske Anjum Chaudhary blir framført som beviser for islams sanne karakter, har tatt det endelige steget fra religionskritikk til rasistisk stigmatisering.




Overtakelse av Europa

Antisemittismen i sin mest ekstreme form inneholder forestillinger om at jødene arbeider målbevisst for å tilrane seg makta i land etter land med sikte på verdensherredømme. Tilsvarende forestillinger finner man i de moderne islamofobiske konspirasjonsteoriene. I nazismen framstilles det som om jødiske kapitalister og kommunister arbeider sammen for å etablere et ”jødebolsjevikisk” verdensdiktatur. I denne konspirasjonsteorien er ikke-jødiske venstresideaktivister å regne som medløpere og forrædere mot det hvite kristne Europa. Også i de islamofobe konspirasjonsteoriene forstås ikke-muslimer på venstresida som medløpere og forrædere som tilrettelegger for islamsk maktovertakelse i det kristne Europa.



En nyanseforskjell er det i det at den antisemittiske konspirasjonsteorien går direkte til det politiske nivået hvor maktovertakelse fra venstresida, enten det skjer gjennom parlamentariske valg eller arbeiderrevolusjon leder direkte til innføring av ”jødebolsjevikisk” diktatur. I den islamofobe konspirasjonsteorien er maktovertakelsen gradvis og gjør bruk av demografiske våpen som fødsler og ekteskap i tillegg til asylinstituttet for å oversvømme Europa.



Selv om det her ligger noen nyanseforskjeller i den konkrete metoden for maktovertakelse, er begge teoriene like fjerne fra de empiriske realitetene. Men ved å referere til enkeltelementer av sannhet og overdrive disse massivt, har de likevel klart å overbevise en ikke ubetydelig mengde mennesker. Teorien om ”jødebolsjevismen” kunne empirisk vise til at jødene faktisk var betydelig overrepresentert blant de ledende kommunistiske revolusjonære. Leder for Den røde arme under borgerkrigen, Leon Trotskij var jøde. Det samme var den første lederen for Den kommunistiske internasjonalen, Grigorij Zinovjev. Også lederen for det ungarske kommunistiske revolusjonsforsøket i 1919, Bela Kun, og flere av de ledende tyske kommunistiske revolusjonære, blant andre legendariske Rosa Luxemburg, var jøder, i tillegg til at selve grunnleggeren av kommunismen, Karl Marx, var av jødisk opphav. Samtidig var det også en historisk realitet at mange jøder var velstående og særlig involvert i finansbransjen. Kjernepunktet, forestillinga om at de kommunistiske og de kapitalistiske jødene sto i ledtog med hverandre, var imidlertid løgn.



Teorien om at Europa vil bli til Eurabia gjennom kombinasjon av asylinnvandring, høyere fødselstall, henteekteskap og, har også små elementer av sannhet i seg. En betydelig andel av asylsøkerne til Vest-Europa har de seinere årene kommet fra muslimske land, men antallet asylsøkere som får bli er i sum forsvinnende lite sammenlignet med antallet ikke-muslimske arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa. Muslimene har hatt høyere fødselstall enn ikke-muslimer, men denne differansen er i ferd med å forsvinne helt. Ekteskap for muslimske minoritetsungdommer går fortsatt i betydelig grad i retning av foreldrenes hjemland, men trenden er nedadgående. Skulle henteekteskap fra foreldrenes hjemland kunne gi muslimsk flertall i et land som Tyskland, med dagens fruktbarhetsrater, måtte alle tyrkiske ungdommer i Tyskland gifte seg med en tyrker fra Tyrkia i flere titalls generasjoner inntil de historiske landskapene Øst-Thrakia og Anatolia, som Tyrkia består av, ville ligget fullstendig folketomme igjen, klare til å bli gjenskapt som naturlig villmark. Tilsvarende kunne et muslimsk flertall i Frankrike gjennom familiegjenforening bare tenkes om både Marokko og Algerie ble tilsvarende fullstendig avfolka.




Religiøs løgn/Taqqiya

Et felles element i begge konspirasjonsteoriene er at jøder/muslimer per definisjon ikke er til å stole på. Igjen, ved bruk av mistolka sitater fra de hellige tekstene, blir det utledet at jøder/muslimer ser på det å lyve for ikke-jøder/ikke-muslimer ikke som en synd men som en dyd eller en nødvendighet for å nå målet. På det grunnlaget kunne forestillinga om ”Den evige jøde” utvikle seg i retning eksistensen av en egen biologisk jødisk rase. Selv om jødene eventuelt sa at de hadde forlatt den jødiske troen, sa at de var ateister og internasjonalister, var alt i realiteten bare et stort skuespill for å narre ikke-jødiske arbeidere til å slutte seg til marxismen som bare er en front for jøde-kapitalistisk diktatur.



Tilsvarende blir det faktum at det overveldende flertallet av muslimer i Vesten avviser ekstreme islamister og støtter opp om progressive og eksplisitt feministiske partier ved valg, bortforklart med at muslimene stemmer taktisk i den nåværende situasjonen og venter med å vise sitt ”sanne jeg” til de gjennom innvandring har blitt flertall. Da vil de snu om og avskaffe demokratiet gjennom demokratiet og innføre et muslimsk khalifat med straffelovgiving etter modell av Saudi-Arabia eller Taliban.



På samme måte som det er umulig for en jødisk marxist å bevise for en antisemitt at han faktisk er marxist og tilhenger av et internasjonalt fellesskap hvor alle mennesker har like rettigheter uavhengig av etnisk eller religiøs bakgrunn, er det umulig for en muslimsk demokrat å bevise for en islamofob at han faktisk er tilhenger av flerpartisystem, religionsfrihet og kvinner i arbeidslivet. Han vil alltid kunne bli møtt med at det han sier bare er ”Taqqiya”. Da hjelper det ikke å forklare at ”taqqiya”, altså hvit løgn, kun handler om det ellers absolutte forbudet mot løgn i islam når man står i en akutt situasjon og løgnen potensielt kan redde eget liv eller andres liv.



Muslimer, jøder og voldtekt

Mindre ekstreme varianter av antisemittisme og islamofobi legger mindre vekt på trusselen om jødisk/muslimsk maktovertakelse og mer vekt på de angivelige nedbrytende effektene deres tilstedeværelse i samfunnet har. Påstander om at jøder/muslimer står for spesielt mye asosial adferd og ulike typer kriminalitet står her sentralt.



Forestillinga om den jødiske voldtektsforbryteren var et av de mest brukte propagandaelementene i nazistisk hatpropaganda i mellomkrigstida. Tilsvarende er forestillinga om den muslimske voldtektsforbryteren et av de mest brukte temaene i islamofobisk retorikk.



Det er åpenbart sannsynlig at det i løpet av mellomkrigsårene i Tyskland forekom at en jødisk mann voldtok en etnisk tysk kvinne. Det er også høyst sannsynlig at en ikke-jødisk mann voldtok en jødisk kvinne i denne perioden. Tilsvarende er det ingen tvil om at finns tilfeller av muslimske menn som har voldtatt ikke-muslimske kvinner. Ikke-muslimske menn har også voldtatt muslimske kvinner. Selv om ”islamkritikerne” nok vil erkjenne dette, framstiller de det gjerne som om de aller fleste voldtekter i Norge og andre vestlige land i dag begås av muslimer og hevder samtidig at noe tilsvarende ikke var tilfelle i forhold til jøder i mellomkrigstida, og at parallellen i forhold til politisk retorikk derfor ikke blir relevant fordi den ene retorikken var løgnaktig og den andre sann
Realiteten er at verken ”islamkritikernes” påstand om at muslimer i dag er overrepresentert på voldtektsstatistikken eller antisemittenes framstillinger av den typiske voldtektsmannen som jøde har noen dekning i empiriske fakta. Det føres ingen statistikk noe sted på gjerningsmenns religiøse tilhørighet i forhold til noen former for kriminalitet. Oslopolitiet fører derimot statistikk på gjerningsmenns geografiske opprinnelse. Av kjente gjerningsmenn de siste årene har nær halvparten hatt ikke-vestlig bakgrunn. Nær halvparten ikke-vestlige forteller oss dermed at over halvparten har vestlig bakgrunn. At en person er ”ikke-vestlig” forteller oss samtidig fortsatt ingenting om personens religion. Den ”ikke-vestlige” befolkninga i Oslo kommer fra en rekke land i Asia, Afrika og Latin-Amerika og i mange av disse landene er andelen muslimer minimal. Med mindre det er sånn at ”ikke-muslimske ikke-vestlige” aldri begår voldtekter, i motsetning til vestlige, må vi legge til grunn at andelen av voldtekter begått av muslimer er vesentlig færre enn halvparten, også i Oslo. Samtidig er det ikke i Oslo, hvor andelen av muslimer er høyest, som rapporterer flest voldtekter i forhold til innbyggertall i Norge, men Finnmark, hvor det er svært få muslimer. En framstilling om at de fleste voldtektsmenn er muslimer må dermed åpenbart være direkte løgnaktig.



Med basis i at muslimene utgjør en betydelig andel av de ”ikke-vestlige” i Oslo, og en antakelse om at muslimer ikke er underrepresentert i forhold til andre ”ikke-vestlige” kan ”islamkritikerne” logisk komme i land med en sannsynliggjøring av at muslimer er noe overrepresenterte på voldtektsstatistikken for Oslo. Det er heller ikke utenkelig at tilsvarende bilder kan eksistere i andre byer i Europa med betydelig muslimsk minoritetsbefolkning. Spørsmålet er så om dette legitimerer stempling av muslimer som voldtektsmenn og islam som en religion som innbyr til dette.



Hvis man mener at en viss overrepresentasjon av muslimer på voldtektsstatistikken i europeiske storbyer i dag rettferdiggjør bruk av politisk propaganda som framhever voldtekt som et samfunnsproblem knyttet til islam og muslimer, må implikasjonen av dette bli at dersom det faktisk var en overrepresentasjon av jøder på voldtektsstatistikkene i storbyer som Berlin og Wien i mellomkrigsårene kan også politisk propaganda som framhever voldtekt som et samfunnsproblem knyttet til jødedom og jøder rettferdiggjøres. Jeg sitter ikke på noen form for statistikk som kan belyse dette.



Siden jeg uansett ikke mener at overrepresentasjon av en gitt etnisk eller religiøs gruppe på en gitt kriminalstatistikk legitimerer det å stemple hele den etniske gruppa til denne formen for kriminalitet og bruke det i politisk agitasjon, ser jeg heller ikke på det å finne ut av om jøder var overrepresenterte på voldtektsstatistikkene for Wien og Berlin i mellomkrigstida som noen viktig, eller en gang legitim, oppgave for historikere. Ser man på de sosiale bakgrunnsfaktorene som kan forklare en sannsynlig moderat overrepresentasjon av muslimer på voldtektsstatistikkene i vesteuropeiske storbyer i dag, vil man imidlertid kunne finne de samme bakgrunnsfaktorene for store deler av den jødiske befolkninga i tysktalende områder i mellomkrigstida.



En av faktorene som er korrelert med voldtektsanmeldelser, er sosial bakgrunn. Fattige og sosialt marginaliserte menn er, om de ikke nødvendigvis voldtar oftere enn sosialt vellykka menn, i hvert fall oftere anmeldt og dømt for å ha begått voldtekter. Den muslimske befolkninga i Vest-Europa har i hovedsak enten bakgrunn fra arbeidsinnvandrere fra Sør-Asia, Tyrkia eller Nord-Afrika i tida fram til den økonomiske krisa på 1970-tallet, eller fra flyktninger og asylsøkere fra muslimske land som har vært herja av krig i perioden etter 1990. Begge disse gruppene har gjennomgående en lavere sosioøkonomisk status enn majoritetsbefolkninga.



En annen forklaringsfaktor kan være at menn som kommer fra samfunn med et tradisjonelt patriarkalsk kjønnsrollemønster er mer tilbøyelige til å begå voldtekt enn menn som er vokst opp med likestillingsidealer. De landene flertallet av muslimene i Vest-Europa har opprinnelse i, er utvilsomt mindre økonomisk utvikla og mer prega av patriarkalske holdninger som typisk preger tradisjonelle jordbrukssamfunn.



Hva så med jødene i mellomkrigstida? Det er viktig her å skille mellom to grupper. ”De gamle jødene” var i stor grad assimilert sosialt og kulturelt i den tyske befolkninga. De var ofte velstående på grunn av historiske tradisjoner som knytter jødene til blant annet finansvirksomhet. Det er lite sannsynlig at denne kategorien jøder var overrepresentert på typer av kriminalitet som i størst grad begås av sosialt marginaliserte grupper. I storbyer som Wien og Berlin var imidlertid flertallet av jødene i mellomkrigstida ikke velstående ”gamle jøder” men ”nye jøder” som relativt nylig, fra slutten av 1800-tallet og fram mot 1. verdenskrig hadde flyttet vestover fra området som tidligere var del av det store polsk-litauiske riket.



Det var i det polsk-litauiske riket at de fleste europeiske jødene hadde kunnet søke tilflukt etter at antisemittismen strammet grepet om Vest-Europa, spesielt fra reformasjonen. Jødene her var ikke spesielt rike, men involvert i småhandel og håndverk, i tillegg til pantlånervirksomhet. Med delinga av Polen og begynnende modernisering av økonomien i disse områdene kom jødene under dobbelt press fra økonomiske drivkrefter som gjorde deres tradisjonelle økonomiske roller overflødige, og økende antisemittisme, spesielt fra det russiske tsarriket. Mange reiste da vestover og ble del av proletariatet i den raskt framvoksende industrien i det tysktalende området. Økonomisk var disse jødene derfor i det nedre sjiktet i samfunnet. Samtidig hadde de, i likhet med muslimene i Vest-Europa i dag, relativt nylig utvandra fra mindre økonomisk utvikla områder som fortsatt var tradisjonelle jordbrukssamfunn, med tilhørende patriarkalske verdinormer. Det er derfor ikke usannsynlig at disse jødene kan ha vært overrepresentert på de samme kriminalstatistikkene som muslimer i Vest-Europa kan være overrepresenterte på i dag. Det er samtidig sannsynlig at et lite element av tabloidisert sannhet kan ha bidratt til å gi nazistenes propaganda mot jødene som blant annet voldtektsmenn en sterkere klangbunn i befolkninga, i kombinasjon med selektiv sitering fra jødiske hellige tekster som er nevnt tidligere i artikkelen.



Konklusjon

Skal vi nå unngå nye perioder med systematisk diskriminering av bestemte etniske eller religiøse grupper og i verste fall folkemord, er det viktig å kjenne til det tankesettet og den retorikken som muliggjorde nazismen og holocaust i sin tid. Derfor er det ikke bare legitimt, med viktig å påpeke det når nye tankeretninger oppstår med klare likheter til det antisemittiske tankegodset fra tida før 2. Verdenskrig. En betydelig del av den retorikken som rettes mot islam og muslimer i dag har mange og slående likheter med antisemittisk retorikk.



Et kjernepunkt i både antisemittisk og islamofobisk retorikk er bruk av utvalgte sitater fra de hellige tekstene som presenteres på en måte som framstiller den aktuelle religionen i et svært negativt lys. Det typiske for antisemittisk retorikk er at det bare er de jødiske hellige tekstene som utsettes for denne typen ”kritikk” mens det typiske for islamofobisk retorikk er at det bare er islams hellige tekster som utsettes for denne formen for ”kritikk”.



I både antisemittismen og islamofobien finner vi en ytterliggående variant som framhever forestillinga om at henholdvis jødene og muslimene konspirerer for å underlegge seg Europa og Verden og redusere ikke-jøder/ikke-muslimer til slaver eller annenrangs borgere. Det er nyanseforskjeller i nøyaktig hvordan maktovertakelsen skal skje, men et felles referansepunkt er hvordan jødene/muslimene er allierte med den forræderiske politiske venstresida. Et annet felles referansepunkt er at konspirasjonsteoriene henter ut små elementer av sannhet som settes sammen til en gedigen løgn.



I både antisemittismen og islamofobien finner vi også en retorikk rettet mot en minoritetsgruppe hvor denne stemples som årsak til kriminalitet, og spesielt seksualforbrytelser. I denne retorikken fremmes det gjerne svært bastante påstander om omfang og andelen av jøders/muslimers andel av forbrytelsene som både mangler fullstendig empirisk faktagrunnlag og som også befinner seg skyhøyt over det som på noen måte kan sannsynliggjøres. I den grad det faktisk kan tenkes å eksistere en viss overrepresentasjon av enten jøder eller muslimer på gitte kriminalstatistikker, blir slike tendenser forklart som utslag av religionens iboende ondskap snarere enn som utslag av de konkrete sosiale omstendighetene som befolkningsgruppene lever under.

tirsdag 27. september 2016

USA åpner for antiluftskyts til al-Qaida

En hovedgrunn til at våpenstillstandsavtalen i Syria som varte en knapp uke brøyt sammen, er at USA ikke har lyktes med å få "de moderate opprørsgruppene", inkludert Free Syrian Army, som Norge er med på å trene i Jordan, til å bryte forbindelsene med Jabhat Fatah al-Sham. Denne gruppa gikk tidligere gikk under navnet Jabhat al-Nusra, og var al-Qaidas offisielle avdeling i Syria. Nå er jihadistgruppa formelt uavhengig organisatorisk, men har ikke skiftet ideologi og har ikke foretatt noe politisk brudd med al-Qaida.

Etter at våpenstillstandsavtalen brøyt sammen, har Russland og den syriske regjeringshæren intensivert sin bombing av opprørskontrollerte områder, blant annet i det østlige Aleppo. Denne intensiverte bombinga har blitt fordømt i stadig kraftigere ordelag fra de vestlige stormaktene. Nå har USA også lansert sitt militære motsvar.

Som jeg har skrevet om tidligere, har Saudi-Arabia lenge ivret for å gi opprørerne, som altså inkluderer al-Qaida, tilgang til håndbårne antiluftskyts for å kunne forsvare seg mot de russiske og syriske flyene. I følge Reuters er USA nå i ferd med å gi klarsignalet for en slik opptrapping. Altså: Syriske opprørsgrupper som samarbeider med al-Qaida på slagmarken og nekter å bryte med al-Qaida politisk, skal få bakke til luft-raketter. Altså: Al-Qaida skal få vestligproduserte bakke til luft-raketter. Altså: Internasjonal luftfart blir...spennende...

torsdag 16. juni 2016

Opprørerne som Norge skal trene bombes av Russland

I følge nettstedet ISIS Live Map har russiske kampfly i dag bombet styrker tilhørende den såkalte New Syrian Army i ørkenen sørøst i Syria. New Syrian Army er den opprørsgruppa som norske offiserer er på vei til Jordan for å trene, og som de kan komme til å følge med i kamp inn i Syria. Skjer det vil de norske offiserene også kunne bli måltavler for russiske bombefly.

New Syrian Army ble i følge BBC etablert i november 2015. NSA skal ha blitt trent opp av Purity and Development Front, som omtales som "moderate islamister".

I følge Washington Post er New Syrian Army den eneste fungerende gruppa ut fra 500-millioner-dollar-programmet for å trene og utruste syriske opprørere "for å bekjempe ISIS".

New Syrian Army fullførte USAs treningsprogram i Jordan, og har derfra infiltrert inn i Syria og så, i mars, har gruppa rykket raskt fram og tatt kontroll over et større ørkenområde fra grensa mot Jordan og opp til Tanaf grenseposten mot Irak som ble erobret i mars. Derfra har gruppa fortsatt å utvide sitt kontrollområde nordover, opp mot Deir Ezzour-provinsen, som flertallet i gruppa skal ha sin opprinnelse i. Størstedelen av Deir Ezzour-provinsen er under IS' kontroll, men den syriske regjeringhæren har et feste i selve byen Deir Ezzour og har de siste ukene vært på offensiven mot IS her.

NSA er offisielt tilslutta paraplyorganisasjonen Free Syrian Army, som er tilknyttet Nasjonalkoalisjonen av Syriske Opposisjonskrefter, som vestlige land anerkjenner som de legitime representantene for det syriske folket, på bekostning av den FN-anerkjente syriske regjeringa i Damaskus. Selv om FSA-militsene tidvis også kjemper mot IS, har hovedfienden hele tida vært den syriske regjeringshæren. Unntaket har vært elementer fra FSA som siden har brutt med FSA og slått seg sammen med kurdiske YPG i Syrian Democratic Forces.

FSA består av en rekke militser, og i Aleppo- og Idlibprovinsene samarbeider nå flere av disse med al-Qaidas avdeling i Syria, Nusrafronten.  Fram til nå har det ikke blitt rapportert at New Syrian Army-gruppa samarbeider med al-Qaida eller har vært i direkte kamp med syriske regjeringsstyrker eller deres russiske støttespillere. Fra og med i dag er det altså ikke lenger tilfellet. Diskusjonen om det norske bidraget kan derfor ikke begrenses til en diskusjon om Norge skal eller ikke skal delta i militært i kampen mot IS i Syria. Den er også nødt til å handle om hvorvidt vi er villige til å ta en kamp med Russland i den syriske ørkenen.

søndag 5. juni 2016

Vesten til Russland: - Ikke bomb al-Qaida!

Det er ikke nytt at al-Qaidas lokale avdeling i Syria, Nusrafronten, samarbeider med syriske opprørsgrupper som får støtte av Vesten. Den største og sterkeste av opprørsgruppene som omtales som "de moderate opprørerne", Ahrar al-Sham, har i Idlibprovinsen hatt et formalisert samarbeid med Nusrafronten siden mars 2015, gjennom den såkalte Erobringshæren, Jaish al-Fatah. Idlib er også den eneste av Syrias provinser som hvor størstedelen er kontrollert av opprørsgrupper som ikke er IS.

Som jeg også har omtalt tidligere, har Los Angeles Times beskrevet hvordan også opprørskoalisjonen Free Syrian Army fra 1. april har samarbeidet med Nusrafronten på slagmarken. Mens Ahrar al-Sham og andre islamistiske opprørsgrupper som i lengre tid har samarbeidet med al-Qaida har fått våpen av Tyrkia, Saudi-Arabia og andre vestligallierte muslimske land, men ikke direkte fra Vesten, har Free Syrian Army fått både våpen og trening direkte fra USA og andre vestlige land. Free Syrian Army er formelt knyttet til den opposisjonelle Nasjonalkoalisjonen, som Norge og andre vestlige land offisielt anerkjenner.

Fram til nylig har vestlige land rettet hard kritikk mot russiske bombeangrep som har rammet vestligstøttede "moderate opprørere" og gjennomgående unnlatt å forholde seg til det faktum at disse gruppene har samarbeider med Nusrafronten, og at Nusrafronten derfor har operert i de samme områdene som "de moderate".

Nå har det blitt et skifte i omtalen av realitetene. Al Jazeera omtalte i dag det faktum at Ahrar al-Sham samarbeider med Nusrafronten i Jaish al-Fatah, og i en artikkel i nyhetsbyrået AFP fra 4.6 refereres åpent motsetninga mellom Russland og de vestlige stormaktene, hvor Vestmaktene motsetter seg russisk bombing av a-Qaida i Syria fordi Nusrafronten samarbeider med  de "moderate opprørsgruppene":     

The "main priority" for Moscow, Lavrov said in an interview this week, was "more direct, effective and forceful measures" against IS and Al-Nusra Front, whereas Western powers were opposed to the jihadist Nusra being targeted because of its alliances with "moderate" rebels.

I følge Al Jazeera-journalist Zeina Khodr, er Russland svært skuffet over at USA ikke har villet samarbeide i kampen mot både IS og al-Qaida, men har latt Nusrafronten og deres allierte bruke våpenstillstanden til å omgruppere og lansere nye offensiver, og forbereder nå en offensiv mot al-Qaidas Nusrafront i Idlib og Aleppo-provinsene.

onsdag 20. april 2016

Utelatelsespropaganda

Journalistiske kriterier kan ikke forklare at norsk presse unnlater å nevne at de vestligstøttede opprørsgruppene i Syria nå kjemper sammen med al-Qaida.

Mandag 18.4 igangsatte en koalisjon av ti opprørsgrupper en offensiv mot regjeringsstyrkene i flere provinser i Syria. Dette ble ingen høyt prioritert nyhetssak i norske medier. Det ble for eksempel ikke nevnt på Dagsrevyen, men flere nettaviser, deriblant VG, gjenga hele eller deler av en NTB-artikkel om saken. I denne kan vi lese følgende:

– Etter en økning i brudd fra regimets styrker, deriblant målrettet fordriving av mennesker og vedvarende bombing av boligområder, kunngjør vi starten på en kamp som svar, heter det i en uttalelse undertegnet av ti væpnede grupper.

Blant dem er den mektige islamistgruppa Ahrar al-Sham og flere fraksjoner som kjemper under Den frie syriske hærs flagg.

Påstanden om at opprørernes offensiv kommer som et svar på angrep fra regjeringsstyrkene, gjentas lenger ned i artikkelen:
– Jeg mener ikke at dette er en oppfordring til vold, det er ikke annet enn en oppfordring til selvforsvar sa Mohammad Alloush, som sitter i HNCs delegasjon for opprørsgruppa Jaish al-Islam.

Artikkelen får også plass til å referere USAs utenriksminister John Kerry som “er blant dem som har anklaget regimet for omfattende brudd på våpenhvilen. Han ba fredag Russland om å legge press på Damaskus for å stanse offensiven.”
NTB-artikkelen fant altså plass til å referere tre ulike kilder som siteres på uttalelser som tilsier at det er regjeringsstyrkene som har brutt våpenhvilen. To av sitatene er uttalelser fra opprørsgruppene selv, og en av dem er fra USAs utenriksminister.

USA finansierer og leverer våpen til de samme opprørsgruppene som kommer til orde i artikkelen. Janes Defense Weekly skrev nylig en artikkel om hvilke våpen som har blitt levert siden november. Det var bakgrunnsinformasjon som det ikke ble plass til i denne artikkelen.
Selv om det framgår av artikkelen at den syriske regjeringssiden har en annen oppfatning av hvem som har startet våpenhvilebruddene («Partene anklager hverandre for opptrappingen»), ble det ikke plass til noen sitater fra den syriske regjeringen, eller fra Russland.

Det går an å ane et mønster i dette jeg allerede har gjengitt, men det jeg finner vanskeligst å tro kan være journalistisk begrunnet, er bortvalget av informasjon om hvilke grupper som er involvert i den nye opprørsoffensiven.
I artikkelen nevnes det at grupper tilknyttet Free Syrian Army er med på offensiven. Free Syrian Army er ikke blant de største opprørsgruppene i dag, men var den første av de syriske opprørsgruppene som tok til våpen, og er den opprørskoalisjonen som åpent har mottatt våpenstøtte, trening og finansiering fra USA og andre vestlige land.

I tillegg nevnes den islamistiske opprørsgruppa Ahrar al-Sham. Men er det ikke av journalistisk interesse også å nevne at den mest aktive deltakeren i opprørsoffensiven er Nusrafronten, al-Qaidas lokalavdeling i Syria?
NTB-artikkelen som norske medier har basert seg på, er trolig en forkortet oversettelse av en eller flere artikler fra engelskspråklige nyhetsbyråer. BBC har blant annet en lengre artikkel om opprørsoffensiven, som også utelater å nevne al-Qaidas rolle. Det finnes imidlertid også flere engelskspråklige nyhetsbyråer som har denne informasjonen med i sin framstilling, rett nok langt ned i teksten, og ikke uthevet. Det gjelder blant annet AP, som skriver følgende:

The Britain-based Syrian Observatory for Human Rights confirmed the rebels seized control of at least two areas and said al-Qaida's branch in Syria, the Nusra Front, is taking part in the fighting.

Det vestlige nyhetsmediet som har skrevet grundigst om våpenhvilebruddene er Los Angeles Times, som allerede 4. april rapporterte at en koalisjon av opprørsgrupper, som spenner fra Free Syrian Army, men dominert av Nusrafronten, har igangsatt koordinerte angrep mot regjeringskontrollerte landsbyer sør i Aleppoprovinsen:

the jihadists had the cooperation of other Islamist groups, as well as so-called moderate rebel factions operating under the banner of the Western-backed Free Syrian Army. These groups, which included participants in the Geneva talks peace such as Jaish Islam (Islam Army), unleashed an intense shelling barrage that paved the way for the militants to advance -- in violation of the cease-fire agreement.

Jeg tror det ville være interessant for norske lesere å få vite at syriske opprørere som har fått våpen levert av våre allierte i NATO, nå inngår i et kampforbund dominert av al-Qaida. Det er også ganske politisk sensasjonelt. Så hvorfor nevnes det ikke?
Flere av de toneangivende internasjonale mediene er eid og kontrollert av aktører som aktivt støtter en av partene i den syriske borgerkrigen. Det gjelder i høy grad den britiske staten, som eier BBC.

Propagandaen fra de ledende nyhetsbyråene tar ikke form av åpen agitasjon eller direkte løgn, men skjer gjennom en veldig tydelig slagside i utvalget av hva slags kildeutsagn, og hva slags faktainformasjon, som presenteres og framheves, og hva som utelates. Men lesere som ikke er kjent med den informasjonen som utelates via andre kilder, vil ikke kunne se denne slagsiden. Dersom norske redaksjoner ønsker å gi leserne upartisk og objektiv informasjon om det som skjer i konflikten, er den nødvendig å søke aktivt etter flere kilder enn de som brukes idag.

tirsdag 12. april 2016

Fransk regimeendringsretorikk ignorerer al-Qaida

Ved å gi de syriske regjeringsstyrkene skylda for våpenstillstandsbrudd igangsatt av vestligstøttede opprørsgrupper i åpen allianse med al-Qaida, markerer Frankrike at landet fortsatt er den fremste agitatoren i Vesten for regimeendring i Syria.

Som jeg skrev i forrige post, synes våpenstillstandsavtalen som har gitt en pustepause til det lidende syriske folket i fire uker, å gå mot slutten. Den gamle kolonimakta i Syria, Frankrike, forsøker å framstille det som at det er regjeringsstyrkene som er ansvarlige for det forestående sammenbruddet. Reuters siterer Romain Nadal, offisiell talsmann for fransk UD, som uttaler at "the regime and its allies' offensives around Aleppo and Eastern Ghouta are a threat to the cessation of hostilities."

Men som Los Angeles Times har rapportert, ble våpenstillstanden først brutt fredag første april, ved at de Vestenstøttede opprørerne sluttet seg til en offensiv i Aleppoprovinsen, ledet av Nusrafronten, al-Qaidas lokalavdeling i Syria:

On Friday, jihadists with the Nusra Front, Al Qaeda’s Syrian affiliate, spearheaded a punishing attack on Al Eis, a village nestled among a string of hills 16 miles southwest of Aleppo city on a supply route linking Hama and Aleppo provinces. [...] the jihadists had the cooperation of other Islamist groups, as well as so-called moderate rebel factions operating under the banner of the Western-backed Free Syrian Army. These groups, which included participants in the Geneva talks peace such as Jaish Islam (Islam Army), unleashed an intense shelling barrage that paved the way for the militants to advance -- in violation of the cease-fire agreement.

Også i det andre området som den franske talsmannen nevner, Damaskusforstaden Øst-Ghouta, er Nusrafronten, som ikke er del av våpenstillstandsavtalen, den mest sentrale aktøren blant opprørerne. Voice of America rapporterte følgende i oktober 2015:

Three major Islamist rebel groups have launched a joint operations center in an eastern suburb of the Syrian capital in a concerted effort to fight the Syrian government and its allied Russian forces.
The al-Nusra Front, al-Qaida’s affiliate in Syria, is one of the groups that have signed the new agreement, according to a statement the groups released Thursday on social media. The other two are Ahrar al-Sham and the Islamic Union of Jund al-Sham, according to their websites. [...]

The newly established command center in eastern Damascus, called Jund al-Malahem or the Soldiers of Epics, will be operating in areas that have been under the rebel control. The aim is “to interlace efforts in order to counter this ruthless campaign on Muslim lands,” the statement read. [...]

The largest of the three groups, al-Nusra Front, which is designated as a terrorist organization by the U.S., has been planning to establish such a center for a while, reports say. The group is trying to strengthen its foothold in the Damascus area after losses to the regime forces elsewhere in the northwestern province of Idlib.

Nusrafronten er altså den sterkeste av opprørsgruppene som opererer i Øst-Ghouta, og har her dannet en fellesfront med to Saudi-støttede salafistiske opprørsgrupper. Siden Nusrafronten naturlig nok aldri har vært del av våpenstillstandsavtalen, er regjeringsstyrkenes angrep mot Nusrafrontens stillinger der ikke et brudd på våpenstillstanden.

Frankrike har lenge inntatt den mest haukete posisjonen i forhold til Syria av alle vestlige land. Selv etter at det britiske parlamentet hadde stemt imot britisk deltakelse i de planlagte flyangrepene mot syriske styrker i etterkant av giftgassangrepet mot Damaskusforstaden al-Ghouta i august 2013, var Frankrikes president Francois Hollande fortsatt klar til angrep. Først da også Barack Obama fikk kalde føtter, i følge Watergate-journalisten Seymour Hersh fordi bevisene pekte mot al-Qaida og tyrkisk etterretning heller enn mot syriske regjeringsstyrker, måtte Frankrike måtte også Frankrike legge bort krigsplanene.

Frankrikes nylig avgåtte utenriksminister Laurent Fabius, har ikke lagt skjul på sin skuffelse over at Obama la vekk krigsplanene i 2013. Den franske UD-talsmannen Nadals uttalelser tyder ikke på at Fabius' avgang har betydd en mindre krigersk holdning fra Frankrike overfor sin tidligere koloni. Til tross for at Frankrike nylig selv har vært offer for flere jihadistiske terrorangrep, viser den franske retorikken, som legger all skyld på regjeringsstyrkene, og som helt ignorerer al-Qaidas sentrale rolle i voldsopptrappinga i Syria, tydelig at kampen mot jihadistiske terrornettverk for Frankrike er helt underordnet målet om regimeendring i sin tidligere koloni.