Darfurkonflikten under opptrapping

Mye tyder nå på at Darfurkonflikten kan stå foran en snarlig opptrapping. Den ene av de to viktigste opprørsgruppene i Darfur, Justice and Equality Movement, som tidligere i år undertegnet en "dialogavtale" med regjeringa i Khartoum, har brutt dialogen og nekter å møte opp til de planlagte forhandlingene i Doha, Qatar. Dette skjer etter at Det internasjonale krigsforbrytertribunalet i Haag utstedte arrestordre på Sudans sittende president, Omar Al-Bashir. Arrestordren kommer i kjølvannet av at USA i lengre tid har arbeidet for at en slik arrestordre skulle utstedes.

Både uavhengige eksperter, Den afrikanske Union og Kina har advart sterkt mot at en arrestordre mot Bashir skulle medføre akkurat en slik opptrapping av konflikten som vi nå ser: Først svarer Sudan med å kaste ut hjelpeorganisasjoner fra vestlige land som har drevet fram arrestordren. Deretter svarer JEM på dette med å trekke seg fra videre forhandlinger. Neste sannsynlige skritt blir at JEM også gjenopptar sine angrep, og at disse angrepene i sin tur vil bli besvart. Det er svært forutsigbart at dette vil medføre nye kollossale lidelser for den allerede sterkt lidende sivilbefolkninga.

Akkurat da det så ut til å være en åpning for å fredsforhandlinger, brenner altså "Det internasjonale samfunnet" til med et tiltak som spisser konflikten, og som med stor sannsynlighet vil lede til en fornyet oppblomstring av den brutale volden som har preget kampen mellom opprørsgruppene SLM og JEM og den lokale militsen, kalt Janjaweed. Mens SLM og JEM representerer ulike ikke-arabiserte folkegrupper i Darfur, kjemper Janjaweed de arabiske og arabiserte folkegruppenes sak i striden om jord- og beiterettigheter i Darfur.

Hva kan så hensikten være med dette? Sudan er, sammen med Kongo, det landet i verden hvor interessene til USA og Kina sterkest og tydeligst kolliderer med hverandre. Det handler om kontroll over olje såvel som uran og andre strategiske ressurser. Begge steder er det per nå Kina som sitter med de sterkeste kortene, med nære forbindelser og inngåtte milliardkontrakter med regjeringene i begge landene. For USA er det derfor et strategisk mål å endre status quo.

Det ideelle fra USAs perspektiv, ville være om regimet til Omar Al-Bashir skulle falle. Et alternativ er å få på plass en fredsavtale hvor opprørsbevegelsene SLM og JEM går inn i forhandlingene med en tilsvarende styrke som det den sørsudanesiske opprørsbevegslen SPLM hadde, og hvor utfallet dermed blir en autonomiavtale for Darfur som tilsvarer den som er inngått for Sør-Sudan. Det forutsetter en styrkelse av opprørsgruppene og en svekkelse av regjeringa. Dette kan skje gjennom en internasjonal militærintervensjon som kan legitimeres på grunn av de grusomhetene som vil utspille seg ved en intensivering av krigføringa. Alternativt kan intensiverte grusomheter gjøre det mulig å samle breiere internasjonal oppslutning rundt sanksjoner mot regimet i Khartoum.

Dersom sanksjoner mot Khartoum blir stanset av Kina i FN, noe det mest sannsynlig vil, kan et fokus på alvorlige menneskerettsbrudd i Darfur likevel bidra til å styrke USAs relative geopolitiske posisjon i forhold til Kina. Det vil sette Kina i et svært dårlig lys, og dermed svekke Kinas innflytelse andre steder i verden.

Med dette som utgangspunkt, er det ikke overraskende at USA med allierte nå går knallhardt ut og signaliserer at de har til hensikt å legge all skyld på president Bashir, for alt det det som framover vil kunne skje i forbindelse med opptrappinga av konflikten i Darfur. At konflikten drives fra mer enn en side, vil neppe bli særlig synlig i vestlige medier i ukene og månedene framover.

Oppdatering: 30.3/12.5: Det ser nå paradoksalt nok ut som at beslutninga om å reise tiltale mot Al-Bashir snarere har styrket hans posisjon enn å ha svekket den. Presidenten benekter ikke overraskende fullstendig at sudanske regjeringsstyrker har vært involvert i drap på sivile sudanesere. Han får full støtte fra det arabiske toppmøtet og reiser til Qatar uten noen trussel om arrestasjon hengende over seg. Det internasjonale krigsforbrytertribunalet (ICC) har heller svekket sin egen posisjon. Faren er at flere land nå vil trekke seg fra avtalen. Libyas Moammar Al-Qadaffi, som er valgt til leder for Den afrikanske Union, slår på stortromma og karakteriserer ICC som et forsøk fra tidligere koloniherrer på å rekolonisere tidligere kolonier.