fredag 6. februar 2009

Russland - vår venn

Etter krigen om Sør-Ossetia i sommer, var forholdet mellom Russland og Vesten, spesielt USA, på et lavmål for perioden etter Den kalde krigen. Men samtidig var USA blitt kjørt på defensiven for mange steder i verden til på sikt å kunne opprettholde posisjonen som enerådende global supermakt. Noe måtte endres: "Change was coming". Dette forsto også USAs storkapitalister som i hovedsak valgte å satse pengene sine på Obama framfor McCain. Hva "change" ville bety i praksis på geopolitikkens område, var mindre enn klart under valgkampen. Min antakelse var imidlertid at Obama ville forsøke å bygge en ny strategisk allianse med Russland.

USA på vei mot tap
Grunnen er enkel: Bushadministrasjonen forsøkte å bygge en vestlig allianse med Japan, Sør-Korea, Australia og EU under USAs ledelse for å dominere verden. Dette mislyktes. Hovedgrunnen er at det gradvis har vokst fram en motallianse til Vestens dominans, ganske broket, men likevel. Denne består i dag av Kina, Russland (pluss Hviterussland), Iran og en del radikale regjeringer i Latin-Amerika, anført av Venezuela. Med Kinas fenomenale økonomiske vekst i kombinasjon med Russlands, Irans og Venezuelas overlegne tilgang på naturressurser, er det rett og slett så enkelt som at kjøttvekta tipper stadig mer i Vestens disfavør. Selv om man skulle klare å få India til å bryte det tradisjonelt gode forholdet til Russland og gå helt over på USAs side, ville det ikke være nok til å bygge den varige verdensdominerende maktblokken som USAs storkapital er avhengig av. Med dette som utgangspunkt, har USA også slitt med å samle hele Vesten under sin paraply. Dette viste seg særlig i forkant av invasjonen av Irak. Skal USA kunne fortsette å være med på "the winning team" i den globale geopolitiske konkurransen, er USA derfor avhengig av å bryte ut minst en av de fire hovedbestanddelene i den anti-vestlige blokken.

Feilslått regimeskiftepolitikk
De landene som økonomisk-strukturelt passer best inn i rollen som underordnede alliansepartnere for USA, er Iran og Venezuela. De har store naturressurser som USA trenger, spesielt olje, men få eller ingen store selskaper som framstår som viktige konkurrenter for de USA-eide transnasjonale selskapene på verdensmarkedet.

Problemet for USA, er at disse landene i dag har regjeringer som det av ideologiske årsaker er umulige å se for seg som partnere for USA, uten regimeskifte. Nettopp derfor var regimeskifte kjennetegnet for Bushadministrasjonens geopolitiske strategi. I forhold til Venezuela, har USA har gjennom Bush-perioden forsøkt å støtte de kreftene som med lovlige eller ulovlige metoder har villet styrte Hugo Chavez og stanse hans sosialistiske prosjekt. Samtidig var det trolig en viktig del av motivasjonen for Irakinvasjonen å bygge opp en base for seinere også å kunne styrte regimet i Iran, innenfra eller utenfra.

Både i forhold til Venezuela og Iran har regimeskiftestrategien mislyktes spektakulert. Det mislykkede USA-støttede militærkuppet mot Chavez i 2002, bidro til å radikalisere Chavez og sette politikken hans på en mer eksplisitt sosialistisk kurs. Tilsvarende førte motstanden i Irak etter invasjonen i 2003, til at USA var nødt til å alliere seg med de sjiaislamistiske partiene som Iran hadde støttet helt siden krigen mellom Iran og Irak på 1980-tallet. Fjerning av Irans gamle fiende Saddam Hussein har dermed endt med å øke Irans innflytelse i Midtøsten betraktelig.

Umulige og mulige allianser
Folkerepublikken Kina har for lengst forlatt sosialismen. Landet sliter også med sine egne islamistiske opprørsgrupper i Xinjiangprovinsen i vest, og har dermed noen felles utfordringer med USA. Økonomisk-strukturelle årsaker gjør imidlertid at USA og Kina er dømt til å forbli rivaler. Kinesiske selskaper framstår i stadig flere økonomiske sektorer som vestlige selskapers viktigste konkurrenter. Kina har i løpet av de siste tiårene hatt en økonomisk vekst som har vært fire ganger raskere enn USAs. Kina har dermed ingen grunn til å inngå noe partnerskap med USA dersom det ikke er på betingelser som gjør det mulig å opprettholde denne overlegne veksttakten. Det ville gjøre USA til juniorpartner i alliansen i løpet av et par tiår. Allianse med Kina betyr dermed at USA frivillig abdiserer som verdens ledende supermakt. Det er ikke aktuelt.

Det eneste alternativet til å fortsette Bushregimets regimeskiftestrategi, er derfor å begrave den gamle stridsøksa i forhold til Russland. Russlands regjering er prokapitalistisk og har i likhet med Kina egne problemer med islamistiske opprørere, i Tsjetsjenia. En allianse med Russland forutsetter derfor ikke noe regimeskifte. Prisen er i stedet økonomisk og geopolitisk. En allianse med Russland ville måtte bli en allianse av relativt likeverdige parter, en allianse hvor USA vil måtte avse store deler av verden til en russisk interessesfære. Men Russland har under halvparten så mange innbyggere som USA, og et langt mer begrenset vekstpotensial enn Kina. En allianse med Russland vil derfor, selv om den vil koste enkelte amerikanske selskapsinteresser dyrt, ikke være selvutslettende for USAs posisjon som dominerende verdensmakt på samme måte som en tenkt allianse med Kina.

Tydelige signaler
Obama sendte tidlig signaler om at bygginga av et rakettskjold i Europa ikke lenger var noen hovedprioritet for USA. (Merknad 17.9: Kursendringa er nå også formelt bekreftet av Tsjekkias utenriksminister.) Dette var på tross av at Bushadministrasjonen hadde klart å få hele NATO, inkludert den norske regjeringa som hadde motstand mot rakettskjoldet nedtegnet som et punkt i regjeringserklæringa, med på å inkludere rakettskjoldsplanene i det kollektive forsvaret, og å bygge det ut til å dekke større deler av NATO. Retorisk har rakettskjoldsplanene blitt satt fram som et ledd i forsvaret mot et mulig framtidig Iran med atomvåpen, men plasseringa av installasjonene gjorde det tydelig for alle som ville se, at dette grunnleggende sett handlet om en langsiktig plan for å marginalisere Russland. Russland har da også svart på disse signalene fra Obama med å stanse planene om utplassering av nye raketter i Kaliningradenklaven.

Det vi ser starten på nå, kan være et strategisk samarbeid om Afghanistan. Russland sier seg altså villig til å hjelpe Vestens krig i Afghanistan med å åpne forsyningslinjer fra nord, til erstatning for de stadig mer sårbare forsyningslinjene fra sør, gjennom Pakistan. Dette blir imidlertid et strategisk samarbeid som Russland velger å gå inn i ut fra styrke, mens USA går inn ut fra svakhet, altså et samarbeid på Russlands premisser. Russland vil hjelpe USA til å bekjempe Al-Qaida og deres allierte i Afghanistan, for dermed å sikre sine strategisk viktigste interesser på den arabiske halvøya. Det som blir prisen, blir at USA må kaste Silkeveisstrategien om å skape et belte av proamerikanske stater fra Tyrkia til Kyrgyzstan, i søppelkassa. Og for å vise at dette er alvor, har Russland presset Kyrgyzstan til å stenge USAs base i Manas, uten at USA har kunnet stille opp med noen form for motpress.

Jusjenko og Saakashvili får fyken
Tanken på en ny russisk-amerikansk strategisk allianse vil være svært ubekvem for enkelte. Det gjelder særlig beltet av nasjonalistiske og høyreorienterte regjeringer fra Baltikum, via Ukraina til Georgia. Disse vil bli ofret i en deal hvor Russland vil bli sikret retten til økonomisk og politisk dominans i hele sitt gamle imperium. De baltiske statene er rett nok allerede tatt opp i NATO som et produkt av Bushdoktrinen, men Viktor Jusjenko i Ukraina og Mikhail Saakashvili i Georgia kan trolig skyte en hvit pil etter sine ambisjoner om NATO-medlemskap.

Under den nylige gasskonflikten mellom Russland og Ukraina, holdt USA seg påfallende passivt. Ukraina ble påført et ydmykende nederlag, og Jusjenko er tydelig på vei ut på sidelinja til fordel for Julia Timosjenko som synes langt mer pragmatisk i forholdet til Russland.

Også for Mikhail Saakashvili er spillet over. Han kommer til å bli vitne til at den russiske de facto anneksjonen av Abkhasia og Sør-Ossetia kommer til å bli bredt akseptert, om enn riktignok ikke formelt anerkjent, i det internasjonale samfunnet. Dermed har han ingenting annet enn en ødelagt økonomi å vise folket sitt for sin nasjonalistiske retorikk. Han sitter dermed på oppsigelse, og den kan komme snart.

Frykten for at nettopp dette som nå skjer, ville skje, kan muligens være en forklaring på at Saakashvili satte igang den militært sett håpløse krigen for å gjenerobre Sør-Ossetia under OL i Beijing. Håpet kan ha vært at krigen ville påvirke valgkampen i favør av den trofaste og prinsippielt antirussiske John McCain. Det virket også. Oppslutninga om McCain økte, og en periode etter krigen hadde han flertall på meningsmålingnene, men det var ikke tilstrekkelig.

Under presset fra en voksende finanskrise, skjønte amerikansk storkapital at en videreføring av Bushdoktrinen rett og slett ikke var en oppskrift for seier, men for totalt nederlag. En Obamadoktrine om strategisk tilbaketog fra Sentral-Asia og Øst-Europa, for å konsolidere stillinga i Midtøsten og ellers i verden, virket mer realistisk. Det kan ha vært en medvirkende årsak til at storkapitalen i 2008 valgte å spytte inn langt større summer inn i valgkampanjen til Obama og demokratene, enn til McCain og republikanerne.

Russland - vår venn!
For Norge vil en allianse mellom USA og Russland bety at de militære og sikkerhetspolitiske begrensningene for videre utvikling av de økonomiske forbindelsene mellom Norge og Russland, vil bli borte. Det vil særlig oljeindustrien applaudere sterkt. Men samtidig vil Norge trolig måtte akseptere en russisk løsning på delelinjespørsmålet. Den reduserte spenninga i Nord vil også bli forsøkt brukt som et argument for ytterligere å dreie Norges forsvar over i retning av en uttrykningsstyrke til bruk under fjerne himmelstrøk, blant annet i Afghanistan. Men samtidig vil det kunne gi argumenter til partier som mener at dette kan åpne for at vi generelt trenger å bruke mindre penger på militæret

2 kommentarer:

anders sa...

Det er som jeg ser det to problemer med denne strategien.

1. Forholdet til India og Pakistan. Pakistan sitter i klisteret hvis din analyse stemmer og kan fort reagere med å aktivt støtte Taliban igjen, en strategi Kina sikkert ikke er i mot med tanke på situasjonen i Afghanistan. India er også en tradisjonell fiende av Kina, men vil sannsynligvis kreve løsere amerikanske bånd til Pakistan, noe som skaper problemer i Afghanistan. I tillegg er det snart valg i India, et valg som er spennende både fordi amerikanerne ikke kan støtte BJP eller Congress, men også fordi den såkalte tredje fronten sannsynligvis havner på vippen med det CPI-(M) som en viktig part, et parti som både er anti-imperialistisk og pro-kinesisk. Vinner Congress må de sannsynligvis støtte seg på CPI og CPI(M), vinner BJP skader det forholdet til Pakistan.

2. Det andre problemet er de dominerende EU-landene. Selv om det virker som om Tyskland knytter seg til Russland for å svekke Polen og Frankrike tradisjonelt sett er USA-skeptisk er det likevel et problem for EU som sådan å akseptere en amerikansk strategi der Russland får dominere deler av Øst-Europa med tanke på EUs retorikk rundt østutvidelsen. De nye EU-landene bør også med god grunn frykte en amerikansk politikk som du skisserer. Spesielt Polen har et problem hvis USA etterlater dem til sin skjebne skvisa mellom Russland og Tyskland.

Torgeir sa...

Poenget i forhold til India og Pakistan har du helt rett i. Det er et betydelig strategisk dilemma for USA. Blir det en fast allianse med Russland, vil imidlertid Afghanistan i seg selv ikke lenger ha noen stor strategiske betydning for USA. Afghanistan er ikke rikt på ressurser, men er viktig som transittland. Men en allianse med Russland innebærer at Sentral-Asia vil forbli russisk interessesone og transitten vil fortsette gjennom Russland. Afghanistan blir da irrelevant i denne sammenhengen.

Det som forblir en prioritet for USA er kampen mot Al-Qaida og andre arabiske grupper som truer USAs stilling i Arabia. Men med realisering av en allianse med Russland og India, vil USA kunne overlate mer av ansvaret for krigen i Afghanistan til disse. Blant annet fordi et nytt krigsengasjement i Afghanistan kanskje ikke er blant de mest lystelige framtidsutsiktene for Russland, er det ikke gitt at Russland ser det som SIN interesse å gå inn i noen forpliktende allianse med USA. Mitt tips er at Russland vil lene seg tilbake og hente det beste fra gode forbindelser med både Kina og USA i årene framover.

Når det gjelder Polen, tror jeg det er av mindre betydning. De får værsågod å innordne seg. Den sittende regjeringa der er da også mer pragmatisk og mindre ultranasjonalistisk enn den forrige.