Det afghanske parlamentet vedtok nylig en ny familielov for de sjiamuslimske områdene som i realiteten legaliserer voldtekt i ekteskapet og gir mannen rett til å stenge kvinnelige familiemedlemmer inne. Vedtaket stiller et stort spørsmål ved to av de mest sentrale argumentene for den vestlige militære tilstedeværelsen. Et hovedargument er at den har bidratt til store framskritt for kvinnene i Afghanistan. Vil disse nå gå tapt? Både USAs president Barack Obama og andre NATO-allierte har uttalt at loven er uakseptabel. Det kan bety at de USA- og NATO-ledede militære styrkene vil bruke makta si til å tvinge parlamentet og presidenten til å gå tilbake på vedtaket. Karzai har da også gitt signaler om at det kan være aktuelt. Hva da med argumentet om at USA og NATO er i Afghanistan for å støtte en suveren og demokratisk afghansk stat, slik norske politikere stadig legger vekt på når de argumenterer for fortsatt norsk militær deltakelse?
I denne artikkelen vil jeg undersøke om det reelt eksisterer en motsetning mellom demokrati og kvinnefrigjøring i Afghanistan. Det vil jeg gjøre ved å undersøke premissene for en sånn antakelse; at Afghanistan er et demokrati under utvikling, og at afghanske kvinner faktisk har opplevd store framskritt i årene etter Talibanregimets fall.
Det afghanske ”demokratiet”
Grunnlaget for å karakterisere Afghanistan som et demokrati, ligger i at både presidentvalget i 2004 og parlamentsvalget i 2005 har fått et godkjentstempel av FN, som var medansvarlig for å arrangere valgene, og valgobservatører fra OSSE. OSSEs valgobservatører konkluderte med at presidentvalget var ”prissverdig”. Riktignok ble det rapportert om ”uregelmessigheter”, men i følge OSSE kan disse ”ikke ha gitt betydningsfullt utslag for resultatene”.
De ”uregelmessighetene” OSSE-observatørene konkret refererer til, er imidlertid alt annet enn bagatellmessige. Det dreier seg om:
- at opposisjonskandidatene oppfattet valgfunksjonærene fra Joint Election Management Board (som var en forent operasjon bestående av representanter fra Karzai-regjeringa og FN) som klart partiske i favør av Hamid Karzais kandidatur.
- at blekket som skulle sørge for at hver velger kun var i stand til å avlegge stemme en gang lett lot seg vaske bort, noe som også avstedkom en rekke rapporter om folk som stemte gjentatte ganger.
- mangelfull registrering av velgere, noe som blant annet gjorde det mulig for barn og utenlandske journalister å avlegge stemme.
- at prosessen med å transportere stemmer fra valglokaler til opptellingssteder var usikker, noe som gjorde det mulig for valgfunksjonærer å stappe stemmer i urnene.
- at det forekom trusler og press mot velgerne fra lokale valgfunksjonærer.
OSSEs observatører gir ikke noe konkret forsøk på å beskrive omfanget av de ulike ”uregelmessighetene” ut over å trekke konklusjonen om at disse ”ikke kunne ha gitt betydningsfullt utslag for resultatene”. De fleste internasjonale nyhetsmedier la vekt på OSSE-observatørenes konklusjon om at valget var ”prisverdig”, og få hadde rapportere utstasjonert rundt om i landet for å se hva som faktisk foregikk. Blant de få som faktisk dekket den konkrete gjennomføringa av valget, var freelancejournalisten Christian Parenti. Han beskrev valget som en rein farse hvor:
- blekket rant av fingrene til folk
- mange velgere hadde flere valgkort
- han selv som utenlandsk journalist, også ble utstyrt med flere valgkort
- at folk ble utsatt for massivt press fra lokale kommandanter.
Parenti forteller at i Mazar-e-Sharif (i Balkhprovinsen), hvor han oppholdt seg, var den dominerende kommandanten, Mohammed Atta, lojal til Karzai, og presset folk til å stemme på Karzai. I flere av de omkringliggende områdene var det Rashid Dostum som hadde kontroll. Dostum var selv presidentkandidat, så i disse områdene ble det utøvd tilsvarende press for å få folk til å stemme på Dostum. Parenti rapporterer videre at i en annen del av landet (provinsen Khost) hadde de lokale kommandantene direkte truet innbyggerne med at de ikke ville motta noen beskyttelse fra dem om de ikke stemte på Karzai. En truet rett ut med å brenne ned landsbyen om ikke innbyggerne stemte på Karzai.
De konkrete resultatene fra ulike provinser og distrikter bekrefter i høy grad at velgerne gjennomgående stemte i tråd med hva de lokale kommandantene i området ”anbefalte”. I områdene kontrollert av militsen til den usbekiske krigsherren og tidligere sovjetkollaboratøren Rashid Dostum, vant Dostum (grønt) med over 90 prosent. Tilsvarende vant krigsherren Mohammed Mohaqqiq (lilla) fra det Iran-støttede sjiaislamistiske Wahdatpartiet overveldende i områdene som var kontrollert av Wahdatmilitsen, mens Yunus Qanooni (rødt) vant tilsvarende i områdene som var kontrollert av hans tadsjikiskdominerte militsstyrke.
Flertallet av de lokale krigsherrene i Afghanistan hadde imidlertid inngått tilsvarende avtaler som Mohammed Atta i Balkh inngikk med Hamid Karzai, under press fra ISAF-styrkene. I disse distriktene var det Hamid Karzai (blått) som vant med overveldende flertall. Ettersom dette gjaldt størstedelen av Afghanistans territorium, fikk Karzai på nasjonalt nivå over 55 prosent av stemmene. De tre ledende krigsherrene Qanooni, Mohaqqiq og Dostum måtte nøye seg med mellom 16 og 10 prosent av stemmene på nasjonalt nivå. De mange kandidatene som verken hadde støtte fra USA- og NATO-styrkene eller noen av de lokale krigsherrene, fikk helt marginal oppslutning.
Det kan være liten tvil om at et valg med denne typen massive ”uregelmessigheter” ville blitt fordømt som fullstendig ufritt av enhver reelt uavhengig gruppe av valgobservatører. Når presidentvalget i Afghanistan likevel ble beskrevet som ”prisverdig”, var det fordi OSSEs valgobservatører var alt annet enn en uavhengig kontrollgruppe. Lederen av gruppa var USA-ambassadør Robert Barry. Gitt at USA hadde ledet invasjonen og representerte den desidert sterkeste militærmakta i landet, hadde lederen av observatørgruppe sterke egeninteresser i å framstille valgavviklinga som vellykket. Tilsvarende hadde andre medlemmer i observatørgruppa fra europeiske NATO-allierte en sterk egeninteresse av å opprettholde et godt forhold til USA, og dermed til å bidra til å framstille valgene som vellykkede.
Antakelsen om partiskhet fra observatørgruppa blir også i stor grad bekreftet av Barry selv. I OSSEs eget magasin fra desember 2004, beskriver Barry og presseansvarlig OSSE-delegasjonen, Alexander Nietzsche, i hver sin artikkel, helt eksplisitt hvordan de spilte en direkte politisk rolle under presidentvalget. De beskriver her hvordan de gjennom å gå tidlig ut med uttalelser som legitimerte valget, og ved å avvise at rapporterte uregelmessigheter kunne gi grunnlag for å stille spørsmål ved valgets legitimitet, bidro til å hindre boikott fra opposisjonskandidatene, og til å skape en form for aksept for valgresultatet fra de tapende kandidatenes side. Det er på denne bakgrunnen man må forstå hvordan OSSEs rapport kunne ende med å konkludere slik den gjorde.
Nøyaktig det samme som skjedde under presidentvalget i 2004, skjedde under parlamentsvalget i 2005. Vestlige valgobservatører rapporterte positivt om valget i til dels blomstrende språk. Den amerikanske valgobservatøren Diane Tebelius, omtalte valget som ”Afghanistanmiraklet”. I størstedelen av Afghanistan var det imidlertid de lokale kommandantene som i praksis bestemte hvem befolkninga i området skulle stemme på.
I tillegg til trusler, forekom det også massivt direkte valgfusk i enkelte områder. Kvinnegruppa RAWA referer et eksempel fra Paktiaprovinsen som blir direkte parodisk. Der ble det telt over 20 000 stemmer til tross for at det kun var 10 000 stemmeberettigete i distriktet.
En stor del av de verste krigsforbryterne i Afghanistans historie ble på denne måten valgt til parlamentet. I alt har det blitt anslått at 80 prosent av de valgte kandidatene enten var militskommandanter selv, eller har forbindelser til en av militsene. Blant Afghanistans mest framstående parlamentarikere, finner vi også Abdul-Rasuul Sayyaf, krigsherren som i 1996 inviterte Osama bin Laden tilbake til landet.
Kun i noen få områder av landet, hovedsaklig i noen av de større byene, hadde velgerne et reelt valg. Av de få som kan sies å ha blitt demokratisk valgt til parlamentet, har det store flertallet latt seg true til taushet etter at de inntok setene sine. Det eneste parlamentsmedlemmet som har våget å konfrontere de dominerende krigsherrene åpent og direkte, er Malalai Joya, valgt fra Farah vest i Afghanistan. Hun har til gjengjeld blitt møtt med trusler om drap og voldtekt, både inne i parlamentet og utenfor. I 2007 ble hun suspendert fra setet sitt i parlamentet for resten av valgperioden.
”Kvinnefrigjøring”
Mens enkelte kvinnelige afghanske parlamentsmedlemmer hevder at den familieloven vil gjøre situasjonen for afghanske kvinner verre enn under Taliban, hevder et annet av Afghanistans kvinnelige parlamentsmedlemmer at loven tvert imot er et framskritt.
– Den er kanskje ikke hundre prosent perfekt, men sammenliknet med tidligere lover er den et stort framskritt, sier Shukria Barakzai.
Det er svært vanskelig å se hvordan en lov som krever at en hustru stiller opp på sex med mindre hun er sjuk eller har annen ”gyldig grunn” til å nekte, og som gir ektemannen rett til å nekte henne å gå ut, kan være ”et stort framskritt” for kvinner i Afghanistan. Barakzai kan likevel ha et poeng i forhold til at loven ikke i praksis vil gjøre ting verre enn de allerede er.
For det store flertallet av Afghanistans befolkning betydde Talibans fall at det igjen var mujahedinmilitsene som hadde kontrollert området før Taliban kom til makta, som kom tilbake. Disse gruppene sto alle som en for en ultrakonservativ islamistisk ideologi, ikke fjernt fra det Taliban sto for. Den nye familieloven representerer derfor ingen betydelig reell endring fra situasjonen slik den har vært etter Taliban. Det er heller ikke usannsynlig at Barakzai kan ha rett i at dersom den nye loven faktisk blir praktisert helt bokstavelig, vil den kunne bety noen flere rettigheter for kvinnene i de aktuelle områdene enn det som er rettstilstanden i dag, med den ultrakonservative tolkninga av sharia som har blitt lagt til grunn lokalt. "Æresdrap" på ungdommer som trosser foreldrenes ønsker i forhold til ekteskap, er et stadig økende fenomen. Det skjer i Taliban-kontrollerte områder, men like mye i områder kontrollert av den ISAF-støttede regjeringa.
Ved USAs og NATOs hjelp, har de tidligere mujahedinkommandantene også kunnet innta en rekke formelle maktposisjoner gjennom valg som OSSE altså har erklært som ”prisverdige”. Både grunnloven og andre lover har i hovedsak blitt utformet i samsvar med deres ultrakonservative islamforståelse. Konkret betyr dette blant annet at det å kritisere en konservativ skikk som flerkoneri, noe som er forbudt i flere muslimske land, i Afghanistan regnes som blasfemi og kan straffes med døden. Det var det som skjedde med journaliststudenten Pervez Kambakhsh da han videreformidlet en artikkel som kritiserte flerkoneriet på sitt studiested. Dødsdommen mot Kambakhsh ble etter massivt internasjonalt press omgjort til 20 års fengsel. Dommen forteller likevel svært mye om vilkårene for de som arbeider for likestilling mellom kjønnene i dagens Afghanistan.
En viktig grunn til at Taliban opprinnelig fikk folkelig tilslutning i pashtunske områder i sør da bevegelsen oppsto i 1994, var det ekstreme maktmisbruket fra de herskende mujahedingruppene. Dette innebar blant annet at lokale kommandanter tok seg til rette ved å voldta kvinner i området. Noe av det første Taliban gjorde, var å henge noen av disse kommandantene.
I dag er det de samme brutale militsgruppene som Taliban jaget bort tilbake i formelle maktposisjoner. Dette har gitt dem en ny anledning til å gjenoppta narkotikasmugling og annen regulær gangstervirksomhet som de var kjent for å bedrive før Taliban kom og fordrev dem fra makta. Samtidig har de igjen fått muligheter til å bruke maktposisjoner til å berike seg gjennom korrupsjon. Den ekstreme korrupsjonen gjør at voldtektsforbrytere lett slipper unna i rettsvesenet, dersom en sak i det hele tatt kommer så langt. Flere av de lokale makthaverne har i følge RAWA også gjort seg direkte skyldige i voldtekter.
Det økonomiske forfallet som følger av den ekstreme uttryggheten og den ekstreme korrupsjonen, gjør at verdien av at det nå igjen bygges jenteskoler får begrenset betydning. I praksis finnes det ingen yrkesmuligheter som er åpne for de kvinnene som har tatt utdanning. Summen av alt dette, har gjort at antallet afghanske kvinner som begår selvmord bare fortsetter å øke.
Konklusjon
Den nye familieloven som nylig ble vedtatt i det afghanske parlamentet, har skapt et inntrykk av motsetning mellom målene om kvinnefrigjøring og demokratisering, begge sentrale argumenter for den vestlige militære tilstedeværelsen i Afghanistan. Som parlamentsmedlem Shukria Barakzai påpeker, representerer familieloven imidlertid ikke noe tilbakeskritt i forhold til den rettstilstanden afghanske kvinner reelt sett lever under i dag.
Det finnes sterke kvinner og menn som kjemper for både kvinnefrigjøring og demokrati i Afghanistan, folk som Malalai Joya, aktivistene i RAWA og journaliststudenten Pervez Kambakhsh. Det er imidlertid ikke disse kreftene som støttes av de vestlige militære styrkene i dag. For å sikre seg strategiske kontroll over Afghanistans territorium, og dermed opprettholde sin supermaktsstatus, har USA med allierte gitt makt til ultrakonservative islamistiske militsledere som først og fremst skiller seg fra Taliban ved å være mer korrupte og kriminelt belasta. Gjennom FN og OSSE har de samme vestlige landene utdelt demokratisk legitimitet til militslederne gjennom å sette godkjentstempel på valg preget av så mye trusler og regulært valgfusk at de aldri kunne blitt gitt godkjent noe annet sted.
Hvorvidt de vestlige regjeringene som deltar med militære styrker i Afghanistan, i den aktuelle situasjonen, bruker den reelle makta de har over landets sentrale myndigheter til å tvinge gjennom lovendringer, spiller ingen praktisk rolle fra eller til, verken for Afghanistan som "demokratisk og suveren stat", eller for kvinnenes situasjon. Så lenge alliansen mellom USA og NATO og ultrakonservative islamistiske militsledere fortsetter å kontrollere Afghanistan sammen, vil Afghanistan verken kunne bli en reelt uavhengig stat, et demokrati eller et land hvor kvinner innrømmes normale menneskerettigheter. Det er dermed ikke til å unngå at vestlige politikere vil møte sin egen retorikk om demokrati og kvinnefrigjøring i døra en rekke ganger, også i tida framover.
tirsdag 7. april 2009
torsdag 2. april 2009
Argumentet Rwanda
Når tilhengerne av NATOs out of areastrategi eller EUs innsatsstyrker skal begrunne sitt syn, har farene for folkemord, og viktigheten av å ha et redskap for raskt å kunne gripe inn for å forhindre dette, vært deres viktigste argument. Et av de mest flittig brukte eksemplene er Rwanda.
Den etter hvert nesten offisielle fortellinga, er at massakren i Rwanda fikk utarte fordi Vesten ikke brydde seg om Rwanda og unnlot å blande seg inn fordi Rwanda spesielt og Afrika generelt ikke er særlig viktig. Ser vi på Rwandas faktiske geografi og historie, er det motsatte tilfelle: Rwanda er i første rekke et jordbruksland, men landet med Afrikas høyeste befolkningstetthet, ligger samtidig svært strategisk til på østsida av Kongo, som er et av områdene i verden med de absolutt største uutnytta naturressursene. Vestlige staters ønske om kontroll over dette området har vært sterkt både før og etter uavhengigheten i 1962. Det vestlige ønsket om kontroll, har både vært hovedårsaken til at konflikten mellom ”hutuer” og ”tutsier” i det hele tatt oppsto, og en direkte årsak til den eskaleringa av konflikten som til slutt kulminerte med folkemordet i 1994.
"Hutu" og "tutsi"
Jeg setter ”hutuer” og ”tutsier” i anførselstegn fordi det at vi her snakker om to ulike folkegrupper stemmer dårlig overens med hvordan begrepet folkegruppe defineres i andre sammenhenger. Da snakker man normalt om grupper som har ulikt språk og/ eller religion. Rwanda og nabolandet Burundi er imidlertid to av kun en håndfull land på det afrikanske kontinentet sør for Sahara (de andre er Somalia, Botswana, Lesotho og Swaziland) som kan betegnes som nasjonalstater, i den forstand at det i landet tales ett felles språk som også er morsmål for det overveiende flertallet av befolkninga. Kinyarwanda er morsmål for over 99 prosent av den rwandiske befolkninga.
Helt siden antikken har det vært en kjent strategi for erobrere å opprettholde kontroll gjennom ”splitt og hersk”. I motsetning til de fleste andre afrikanske land, hvor befolkninga faktisk er delt i en rekke ulike folkegrupper med til dels gjensidig helt uforståelige språk, måtte de europeiske kolonierobrerne først konstruere etniske ulikheter i Rwanda, før de kunne utnyttes.
Forestillinga om at ”tutsi” og ”hutu” skulle være to ulike folkegrupper, ble bygd opp med utgangspunkt i arbeidsdeling og klasseforhold i de førkoloniale kongedømmene Rwanda og Burundi. ”Tutsi” var opprinnelig et begrep som ble brukt om nomadiske kvegdrivere, mens ”hutu” ble brukt om bofaste bønder. Kvegnomadene var ofte mer stridsvante enn de bofaste bøndene, noe som resulterte i at kongene og en stor del av adelen var av ”tutsi”-opprinnelse. Men det var ikke noe gjennomgående system i dette. Deler av adelen hadde også rot i den tradisjonelt bofaste ”hutu”-befolkninga. Videre var skillet mellom tutsinomader og hutubønder i ferd med å forsvinne. En sterkt voksende befolkning ga et økende press på jordarealene og mindre rom for ekstensiv kvegdrift. Stadig flere familier som tradisjonelt hadde vært ”tutsier”, ga derfor opp kvegdriften og slo seg ned som bofaste bønder.
Tross dette, greip belgierne tak i denne tradisjonelle arbeidsdelinga, og med utgangspunkt i at tutsinomadene hadde vært overrepresentert i den føydale herskerklassen, kom de opp med ideen om at ”tutsiene” tilhørte en annen og mer høytstående rase som var innvandret nordfra, og som dermed skulle være nærere i slekt med europeerne. Tutsiene skulle være ”hamitter” i motsetning til de lavtstående bantufolkene som hutuene stamma fra. Hamittisk er et samlebegrep som har blitt brukt om de kushittiske språkene i Somalia og det østlige Etiopia, berberspråkene i Nord-Afrika og haussa og andre tsjadspråk i Sentral- og Vest-Afrika.
Ingenting tyder på at det noen gang har foregått noen innvandring til Rwanda eller områdene rundt fra noen av disse områdene. At tutsiene skulle være ”hamitter” er dermed det reine og skjære oppspinn. Derimot er det tenkelig at noen av kvegdriverfamiliene faktisk kan ha innvandret nordfra, men i så fall fra Sør-Sudan, et område som er befolket av folkegrupper som snakker ulike nilotiske språk. Den nilotiske språkfamilien er akkurat like ”afrikansk” som bantuspråkene som snakkes i det sentrale og sørlige Afrika. I den grad enkelte tutsifamilier hadde aner fra det nilotiske språkområdet i Sudan, hadde alle uansett gått over til å bruke bantuspråket kinyarwanda lenge før europeerne ankom. Og ingen fysiske trekk kunne skille en tutsi fra en hutu.
Favorisering av tutsier
Dette hindret likevel ikke de belgiske koloniherrene fra å sette i verk et program for systematisk å favorisere ”det naturlige herrefolket”. Den opprinnelige adelen ble renset for hutuer og fra denne ”reine” tutsiadelen rekrutterte belgierne alle tjenestemenn til koloniadministrasjonen. Tutsibarn fikk også tilbud om vestlig utdanning, mens alle hutuer ble holdt nede med tunge skatter, omfattende tvangsarbeid og uten muligheter for utdanning.
Det skulle ikke mer enn en generasjon med slik systematisk forskjellsbehandling til før belgierne lyktes med å skape den subjektive oppfatninga om to folkegrupper blant rwanderne som hadde manglet i utgangspunktet. Hos tutsiene ble følelsen av overlegenhet dyrket fram sammen med frykten for hevn fra det undertrykte hutuflertallet. Hos hutuene vokste aggresjonen mot tutsiene, spesielt blant grupper i hutubefolkninga som tradisjonelt hadde tilhørt de øverste sosiale lagene.
Hutusjåvinisme med fransk støtte
Etter andre verdenskrig ble det klart at koloniherrenes storhetstid gikk mot slutten. Rwanda ble formelt satt under FN-administrasjon med oppdrag å forberede Rwanda for uavhengighet, selv om mandatet ble gitt til den samme belgiske koloniadministrasjonen som før krigen. Da det nærmet seg tida for uavhengigheten, endret belgierne sin politikk, ved å begynne å favorisere den hittil undertrykte hutueliten. Valget som ble avholdt i 1959 under belgisk overoppsyn, ble vunnet av det hutusjåvinistiske PARMEHUTU. Da Rwanda formelt fikk sin uavhengighet i 1962, var det derfor denne hutueliten som kom til makta.
Denne eliten var både korrupt og udugelig på alle vis i forhold til å skape økonomisk utvikling for det rwandiske folket. Men den var en trofast alliert for de belgiske selskapene som videreførte sin virksomhet etter uavhengigheten, og for Frankrike. Etter den formelle uavhengigheten for koloniene, fortsatte Frankrike å utgjøre den ledende økonomiske, politiske og militære maktfaktoren over hele det fransktalende Afrika. Frankrike utvidet dermed sitt innflytelsesområde til også å inkludere de tidligere belgiske koloniene Kongo (lenge kalt Zaïre), Rwanda og Burundi.
Tutsiopprør med USA-støtte
Hutueliten i Rwanda holdt seg ved makta ved en kombinasjon av militær og politisk støtte fra Frankrike og anti-tutsi demagogi. Allerede kort tid etter uavhengigheten resulterte dette i pogromer mot tutsibefolkninga, og flere hundretusen flyktet over grensene til nabolandene, spesielt Uganda.
Blant den fallerte tutsieliten var det mange som drømte om svunne tider da tutsiene, riktignok under vestlig-imperial overhøyhet, var herrefolket i Rwanda. I 1985 oppsto den tutsidominerte geriljaorganisasjonen Rwandas Patriotiske Front (FPR), med base i Uganda.
I 1990 gikk FPR til et regulært angrep på Rwandas regjeringsstyrker med mål om å erobre makta i landet. FPR hadde i forkant av dette fått både militær og økonomisk støtte fra Ugandas president, Yoweri Museveni, som FPR-styrkene hadde vært med på å bringe til makta i 1986. Museveniregimet orienterte seg raskt mot USA og utviklet seg til å bli USAs mest trofaste og lojale allierte i Afrika.
Uganda var fram til 1962 britisk koloni. Det at Uganda, hvor engelsk fortsatt er offisielt språk, har vendt seg mot USA, føyer seg inn i et mønster. Det spesielle forholdet mellom Storbritannia og USA, har lange tradisjoner. Det er rotfestet i felles språk og kultur, men også i et langvarig økonomisk partnerskap mellom britiske og amerikanske kapitalinteresser. Dette partnerskapet har tillatt amerikanske selskaper å ekspandere i de tidligere britiske koloniene i Afrika etter at disse ble formelt uavhengige på 1960-tallet.
Like lenge som den anglo-amerikanske aksen har eksistert, har det eksistert et rivaliseringsforhold til franske og allierte kontinental-europeiske interesser. Så lenge den kalde krigen varte, aksepterte USA riktignok at franske og belgiske selskaper fikk beholde det ekstremt naturrike Sentral-Afrika som sin interessesfære, så lenge Frankrike dermed bidro til å holde Sovjetunionen ute. Men da Frankrike gjorde et forsøk på å utvide sin interessesone fra Kamerun inn i de oljerike delene av Nigeria, ved å støtte separatistbevegelsen i Biafra, slo USA og Storbritannia tilbake ved solid støtte til den nigerianske regjeringshæren. Biafrakrigen var for øvrig en av de blodigste i Afrikas historie og utløste en sultkatastrofe av enorme dimensjoner.
Amerikanske selskaper så lenge med sultne øyne på de enorme naturrikdommene som gjemmer seg i det frankofone Sentral-Afrikas regnskoger, uten å kunne gjøre stort. Etter at den kalde krigen tok slutt, begynte imidlertid også amerikanske myndigheter å se med nye øyne på Frankrikes dominerende rolle i området og startet arbeidet med å utvikle en strategi for å øke USAs innflytelse i regionen på bekostning av Frankrike.
Da tutsigeriljaen FPR angrep Rwanda fra sine baser i USA-vennlige Uganda, så USA derfor dette som en mulighet for å skyve sine posisjoner fram. Da det første angrepet i 1990, ble slått tilbake av rwandiske regjeringssoldater, ble major Paul Kagame (i dag Rwandas president) fløyet inn fra USA hvor han hadde fått militær utdanning, for å lede FPR-styrkene. Kagame reorganiserte FPR, og med våpen fra USA-allierte Ugandas regjeringshær, satte han i 1993 i gang et nytt invasjonsforsøk. FPR trengte nå langt inn på rwandisk territorium.
Folkemordet
Dette så Frankrike som en alvorlig trussel mot sin innflytelse og fløy inn fallskjermsoldater for å sloss sammen med den rwandiske regjeringshæren. I denne situasjonen gikk FPR med på våpenhvile. Denne var imidlertid på ingen måte stabil. FPR, støttet av Uganda og USA, var på ingen måte interessert i å legge til side sine maktambisjoner.
Våpenhvilen ga imidlertid hutueliten en anledning til å mobilisere. Massiv antitutsiagitasjon ble spredt gjennom media hvor skrekkscenariet om en tilbakevending til gamle tutsiherredømmet ble malt fram. Det ble tatt skritt for å væpne organiserte hutusjåvinister over hele landet og planer ble lagt for å eliminere ”fienden”, det vil si hele tutsibefolkninga og alle hutuer som avviste hutusjåvinistenes budskap, i det øyeblikket kampene eventuelt ville bryte ut på ny.
Startskuddet for blodbadet, kom da FPR-soldater, som under våpenhvileavtalen var utstasjonert i hovedstaden Kigali, skøyt ned flyet med presidentene Habyarimana i Rwanda og Ntaryamira i Burundi. Begge presidentene, som begge var hutuer, ble drept. Kampene mellom FPR og regjeringshæren brøyt da ut på nytt, og omtrent samtidig satte hutuekstremistene i gang massakrene på tutsier over hele Rwanda.
Den offisielle fortellinga
Hele denne lange historien om direkte vestlig oppkonstruksjon og utnyttelse av den etniske konflikten i Rwanda til egen fordel, blir som regel utelatt når historien om Rwandas folkemord blir fortalt. Historien startes der jeg velger å slutte, i det blodbadet er et faktum. ”Skammen” som ”verdenssamfunnet” (et mye brukt pseudonym for Vesten) bærer på sine skuldre, er i følge den offisielt fortalte historien, ikke det å ha satt sine griske ambisjoner om kontroll over Sentral-Afrikas naturrikdommer foran hensynet til afrikaneres liv og sikkerhet gjennom aktivt å delta i, og støtte opp om, voldelige og sjåvinistiske grupper på den ene eller den andre sida. Nei, skammen var at ”verdenssamfunnet” (altså Vesten) ikke sto klar med en stor invasjonshær som kunne gå inn i Rwanda og avvæpne morderne i det de vel var i gang. Moralen er at NATO, og gjerne også EU, må utvikle slike styrker for å kunne ordne opp dersom en tilsvarende situasjon skulle oppstå i framtida.
De som kjører fram denne historien, hopper ikke bare over forhistorien. De unnlater også glatt å diskutere de mange praktiske problemene og begrensningene et slikt intervensjonsprogram ville stått overfor. Det som er sikkert er at en liten høyteknologisk utrusta hærstyrke ikke ville kunne gjort stort i en situasjon hvor fienden ikke er en klart lokalisert hærstyrke, men består av helt vanlige landsbyboere spredt over hele landet, væpna med landbruksredskaper og et brennende hat. For å avvæpne en slik fiende, ville man trenge en formidabel hærstyrke på mange titusen mann og en gigantisk transportaksjon med flyslipp av soldater i fallskjerm over hele landet. Og selv da ville tidsproblemet nødvendigvis føre til at det beste man kunne håpe på, ville være å begrense omfanget på massakrene noe.
Og hva skulle de eventuelle NATO-soldatene gjøre etter at de hadde beslaglagt alle våpnene og jordbruksredskapene? Skulle Rwanda bli en NATO-koloni, eller skulle man avholde nye valg? Skulle man i så fall manipulere valgene for å få fram ”moderate” politikere, eller skulle man avholde helt frie valg og dermed med stor sannsynlighet bringe de samme hutusjåvinistene som sto bak massakrene tilbake til makta? Hva ville i så fall skje da?
Det kan tenkes, selv om det langt fra er sikkert, at omfanget av massakrene kunne blitt noe begrenset dersom Frankrike og USA hadde klart å enes om mål og utrustning for en storintervensjon i det de så at massakrene var et faktum. Men forutsetninga for at en slik operasjon skulle kunne iverksettes, ville vært at USA og Frankrike da var i stand til å komme fram til en enighet om hvems klienter som egentlig skulle styre Rwanda, og dermed hvilke selskaper som skulle kunne bruke landet som en brikke i spillet om de enorme ressursene i landområdene rundt.
Tatt i betraktning at det var disse samme imperialistmaktene som hadde utrustet morderne og krigsherrene på hver sin side gjennom flere år, blir det mer realistisk å håpe på at Jesus skulle komme tilbake og ordne opp enn å tro at en av partene ville være villig til å vike plassen, bare fordi voldsnivået i konflikten var blitt trappet opp. Hadde en slik altruisme fra en av imperialistmaktene virkelig vært tenkbar, hadde man uansett ikke trengt noen stor intervensjon for å stoppe folkemordet. Prosessen fram mot folkemordet kunne på et hvilket som helst tidspunkt i perioden før folkemordet virkelig var i gang, blitt stoppet av at enten USA eller Frankrike, hadde trukket støtten til sin klient.
Konklusjon
For å oppsummere argumentet Rwanda: Det som kunne stanset folkemordet, ikke bare muligens lagt en viss begrensning på omfanget av det, var om ”verdenssamfunnet” (altså Vesten) faktisk hadde latt Rwanda i fred, og unnlatt å gjøre alt de gjorde for å bygge opp det hatet og konflikten som til slutt kokte over i massakrer. Utenlandsk innblanding var selve kjernen i problemet i Rwanda, ikke løsninga som aldri kom.
Den etter hvert nesten offisielle fortellinga, er at massakren i Rwanda fikk utarte fordi Vesten ikke brydde seg om Rwanda og unnlot å blande seg inn fordi Rwanda spesielt og Afrika generelt ikke er særlig viktig. Ser vi på Rwandas faktiske geografi og historie, er det motsatte tilfelle: Rwanda er i første rekke et jordbruksland, men landet med Afrikas høyeste befolkningstetthet, ligger samtidig svært strategisk til på østsida av Kongo, som er et av områdene i verden med de absolutt største uutnytta naturressursene. Vestlige staters ønske om kontroll over dette området har vært sterkt både før og etter uavhengigheten i 1962. Det vestlige ønsket om kontroll, har både vært hovedårsaken til at konflikten mellom ”hutuer” og ”tutsier” i det hele tatt oppsto, og en direkte årsak til den eskaleringa av konflikten som til slutt kulminerte med folkemordet i 1994.
"Hutu" og "tutsi"
Jeg setter ”hutuer” og ”tutsier” i anførselstegn fordi det at vi her snakker om to ulike folkegrupper stemmer dårlig overens med hvordan begrepet folkegruppe defineres i andre sammenhenger. Da snakker man normalt om grupper som har ulikt språk og/ eller religion. Rwanda og nabolandet Burundi er imidlertid to av kun en håndfull land på det afrikanske kontinentet sør for Sahara (de andre er Somalia, Botswana, Lesotho og Swaziland) som kan betegnes som nasjonalstater, i den forstand at det i landet tales ett felles språk som også er morsmål for det overveiende flertallet av befolkninga. Kinyarwanda er morsmål for over 99 prosent av den rwandiske befolkninga.
Helt siden antikken har det vært en kjent strategi for erobrere å opprettholde kontroll gjennom ”splitt og hersk”. I motsetning til de fleste andre afrikanske land, hvor befolkninga faktisk er delt i en rekke ulike folkegrupper med til dels gjensidig helt uforståelige språk, måtte de europeiske kolonierobrerne først konstruere etniske ulikheter i Rwanda, før de kunne utnyttes.
Forestillinga om at ”tutsi” og ”hutu” skulle være to ulike folkegrupper, ble bygd opp med utgangspunkt i arbeidsdeling og klasseforhold i de førkoloniale kongedømmene Rwanda og Burundi. ”Tutsi” var opprinnelig et begrep som ble brukt om nomadiske kvegdrivere, mens ”hutu” ble brukt om bofaste bønder. Kvegnomadene var ofte mer stridsvante enn de bofaste bøndene, noe som resulterte i at kongene og en stor del av adelen var av ”tutsi”-opprinnelse. Men det var ikke noe gjennomgående system i dette. Deler av adelen hadde også rot i den tradisjonelt bofaste ”hutu”-befolkninga. Videre var skillet mellom tutsinomader og hutubønder i ferd med å forsvinne. En sterkt voksende befolkning ga et økende press på jordarealene og mindre rom for ekstensiv kvegdrift. Stadig flere familier som tradisjonelt hadde vært ”tutsier”, ga derfor opp kvegdriften og slo seg ned som bofaste bønder.
Tross dette, greip belgierne tak i denne tradisjonelle arbeidsdelinga, og med utgangspunkt i at tutsinomadene hadde vært overrepresentert i den føydale herskerklassen, kom de opp med ideen om at ”tutsiene” tilhørte en annen og mer høytstående rase som var innvandret nordfra, og som dermed skulle være nærere i slekt med europeerne. Tutsiene skulle være ”hamitter” i motsetning til de lavtstående bantufolkene som hutuene stamma fra. Hamittisk er et samlebegrep som har blitt brukt om de kushittiske språkene i Somalia og det østlige Etiopia, berberspråkene i Nord-Afrika og haussa og andre tsjadspråk i Sentral- og Vest-Afrika.
Ingenting tyder på at det noen gang har foregått noen innvandring til Rwanda eller områdene rundt fra noen av disse områdene. At tutsiene skulle være ”hamitter” er dermed det reine og skjære oppspinn. Derimot er det tenkelig at noen av kvegdriverfamiliene faktisk kan ha innvandret nordfra, men i så fall fra Sør-Sudan, et område som er befolket av folkegrupper som snakker ulike nilotiske språk. Den nilotiske språkfamilien er akkurat like ”afrikansk” som bantuspråkene som snakkes i det sentrale og sørlige Afrika. I den grad enkelte tutsifamilier hadde aner fra det nilotiske språkområdet i Sudan, hadde alle uansett gått over til å bruke bantuspråket kinyarwanda lenge før europeerne ankom. Og ingen fysiske trekk kunne skille en tutsi fra en hutu.
Favorisering av tutsier
Dette hindret likevel ikke de belgiske koloniherrene fra å sette i verk et program for systematisk å favorisere ”det naturlige herrefolket”. Den opprinnelige adelen ble renset for hutuer og fra denne ”reine” tutsiadelen rekrutterte belgierne alle tjenestemenn til koloniadministrasjonen. Tutsibarn fikk også tilbud om vestlig utdanning, mens alle hutuer ble holdt nede med tunge skatter, omfattende tvangsarbeid og uten muligheter for utdanning.
Det skulle ikke mer enn en generasjon med slik systematisk forskjellsbehandling til før belgierne lyktes med å skape den subjektive oppfatninga om to folkegrupper blant rwanderne som hadde manglet i utgangspunktet. Hos tutsiene ble følelsen av overlegenhet dyrket fram sammen med frykten for hevn fra det undertrykte hutuflertallet. Hos hutuene vokste aggresjonen mot tutsiene, spesielt blant grupper i hutubefolkninga som tradisjonelt hadde tilhørt de øverste sosiale lagene.
Hutusjåvinisme med fransk støtte
Etter andre verdenskrig ble det klart at koloniherrenes storhetstid gikk mot slutten. Rwanda ble formelt satt under FN-administrasjon med oppdrag å forberede Rwanda for uavhengighet, selv om mandatet ble gitt til den samme belgiske koloniadministrasjonen som før krigen. Da det nærmet seg tida for uavhengigheten, endret belgierne sin politikk, ved å begynne å favorisere den hittil undertrykte hutueliten. Valget som ble avholdt i 1959 under belgisk overoppsyn, ble vunnet av det hutusjåvinistiske PARMEHUTU. Da Rwanda formelt fikk sin uavhengighet i 1962, var det derfor denne hutueliten som kom til makta.
Denne eliten var både korrupt og udugelig på alle vis i forhold til å skape økonomisk utvikling for det rwandiske folket. Men den var en trofast alliert for de belgiske selskapene som videreførte sin virksomhet etter uavhengigheten, og for Frankrike. Etter den formelle uavhengigheten for koloniene, fortsatte Frankrike å utgjøre den ledende økonomiske, politiske og militære maktfaktoren over hele det fransktalende Afrika. Frankrike utvidet dermed sitt innflytelsesområde til også å inkludere de tidligere belgiske koloniene Kongo (lenge kalt Zaïre), Rwanda og Burundi.
Tutsiopprør med USA-støtte
Hutueliten i Rwanda holdt seg ved makta ved en kombinasjon av militær og politisk støtte fra Frankrike og anti-tutsi demagogi. Allerede kort tid etter uavhengigheten resulterte dette i pogromer mot tutsibefolkninga, og flere hundretusen flyktet over grensene til nabolandene, spesielt Uganda.
Blant den fallerte tutsieliten var det mange som drømte om svunne tider da tutsiene, riktignok under vestlig-imperial overhøyhet, var herrefolket i Rwanda. I 1985 oppsto den tutsidominerte geriljaorganisasjonen Rwandas Patriotiske Front (FPR), med base i Uganda.
I 1990 gikk FPR til et regulært angrep på Rwandas regjeringsstyrker med mål om å erobre makta i landet. FPR hadde i forkant av dette fått både militær og økonomisk støtte fra Ugandas president, Yoweri Museveni, som FPR-styrkene hadde vært med på å bringe til makta i 1986. Museveniregimet orienterte seg raskt mot USA og utviklet seg til å bli USAs mest trofaste og lojale allierte i Afrika.
Uganda var fram til 1962 britisk koloni. Det at Uganda, hvor engelsk fortsatt er offisielt språk, har vendt seg mot USA, føyer seg inn i et mønster. Det spesielle forholdet mellom Storbritannia og USA, har lange tradisjoner. Det er rotfestet i felles språk og kultur, men også i et langvarig økonomisk partnerskap mellom britiske og amerikanske kapitalinteresser. Dette partnerskapet har tillatt amerikanske selskaper å ekspandere i de tidligere britiske koloniene i Afrika etter at disse ble formelt uavhengige på 1960-tallet.
Like lenge som den anglo-amerikanske aksen har eksistert, har det eksistert et rivaliseringsforhold til franske og allierte kontinental-europeiske interesser. Så lenge den kalde krigen varte, aksepterte USA riktignok at franske og belgiske selskaper fikk beholde det ekstremt naturrike Sentral-Afrika som sin interessesfære, så lenge Frankrike dermed bidro til å holde Sovjetunionen ute. Men da Frankrike gjorde et forsøk på å utvide sin interessesone fra Kamerun inn i de oljerike delene av Nigeria, ved å støtte separatistbevegelsen i Biafra, slo USA og Storbritannia tilbake ved solid støtte til den nigerianske regjeringshæren. Biafrakrigen var for øvrig en av de blodigste i Afrikas historie og utløste en sultkatastrofe av enorme dimensjoner.
Amerikanske selskaper så lenge med sultne øyne på de enorme naturrikdommene som gjemmer seg i det frankofone Sentral-Afrikas regnskoger, uten å kunne gjøre stort. Etter at den kalde krigen tok slutt, begynte imidlertid også amerikanske myndigheter å se med nye øyne på Frankrikes dominerende rolle i området og startet arbeidet med å utvikle en strategi for å øke USAs innflytelse i regionen på bekostning av Frankrike.
Da tutsigeriljaen FPR angrep Rwanda fra sine baser i USA-vennlige Uganda, så USA derfor dette som en mulighet for å skyve sine posisjoner fram. Da det første angrepet i 1990, ble slått tilbake av rwandiske regjeringssoldater, ble major Paul Kagame (i dag Rwandas president) fløyet inn fra USA hvor han hadde fått militær utdanning, for å lede FPR-styrkene. Kagame reorganiserte FPR, og med våpen fra USA-allierte Ugandas regjeringshær, satte han i 1993 i gang et nytt invasjonsforsøk. FPR trengte nå langt inn på rwandisk territorium.
Folkemordet
Dette så Frankrike som en alvorlig trussel mot sin innflytelse og fløy inn fallskjermsoldater for å sloss sammen med den rwandiske regjeringshæren. I denne situasjonen gikk FPR med på våpenhvile. Denne var imidlertid på ingen måte stabil. FPR, støttet av Uganda og USA, var på ingen måte interessert i å legge til side sine maktambisjoner.
Våpenhvilen ga imidlertid hutueliten en anledning til å mobilisere. Massiv antitutsiagitasjon ble spredt gjennom media hvor skrekkscenariet om en tilbakevending til gamle tutsiherredømmet ble malt fram. Det ble tatt skritt for å væpne organiserte hutusjåvinister over hele landet og planer ble lagt for å eliminere ”fienden”, det vil si hele tutsibefolkninga og alle hutuer som avviste hutusjåvinistenes budskap, i det øyeblikket kampene eventuelt ville bryte ut på ny.
Startskuddet for blodbadet, kom da FPR-soldater, som under våpenhvileavtalen var utstasjonert i hovedstaden Kigali, skøyt ned flyet med presidentene Habyarimana i Rwanda og Ntaryamira i Burundi. Begge presidentene, som begge var hutuer, ble drept. Kampene mellom FPR og regjeringshæren brøyt da ut på nytt, og omtrent samtidig satte hutuekstremistene i gang massakrene på tutsier over hele Rwanda.
Den offisielle fortellinga
Hele denne lange historien om direkte vestlig oppkonstruksjon og utnyttelse av den etniske konflikten i Rwanda til egen fordel, blir som regel utelatt når historien om Rwandas folkemord blir fortalt. Historien startes der jeg velger å slutte, i det blodbadet er et faktum. ”Skammen” som ”verdenssamfunnet” (et mye brukt pseudonym for Vesten) bærer på sine skuldre, er i følge den offisielt fortalte historien, ikke det å ha satt sine griske ambisjoner om kontroll over Sentral-Afrikas naturrikdommer foran hensynet til afrikaneres liv og sikkerhet gjennom aktivt å delta i, og støtte opp om, voldelige og sjåvinistiske grupper på den ene eller den andre sida. Nei, skammen var at ”verdenssamfunnet” (altså Vesten) ikke sto klar med en stor invasjonshær som kunne gå inn i Rwanda og avvæpne morderne i det de vel var i gang. Moralen er at NATO, og gjerne også EU, må utvikle slike styrker for å kunne ordne opp dersom en tilsvarende situasjon skulle oppstå i framtida.
De som kjører fram denne historien, hopper ikke bare over forhistorien. De unnlater også glatt å diskutere de mange praktiske problemene og begrensningene et slikt intervensjonsprogram ville stått overfor. Det som er sikkert er at en liten høyteknologisk utrusta hærstyrke ikke ville kunne gjort stort i en situasjon hvor fienden ikke er en klart lokalisert hærstyrke, men består av helt vanlige landsbyboere spredt over hele landet, væpna med landbruksredskaper og et brennende hat. For å avvæpne en slik fiende, ville man trenge en formidabel hærstyrke på mange titusen mann og en gigantisk transportaksjon med flyslipp av soldater i fallskjerm over hele landet. Og selv da ville tidsproblemet nødvendigvis føre til at det beste man kunne håpe på, ville være å begrense omfanget på massakrene noe.
Og hva skulle de eventuelle NATO-soldatene gjøre etter at de hadde beslaglagt alle våpnene og jordbruksredskapene? Skulle Rwanda bli en NATO-koloni, eller skulle man avholde nye valg? Skulle man i så fall manipulere valgene for å få fram ”moderate” politikere, eller skulle man avholde helt frie valg og dermed med stor sannsynlighet bringe de samme hutusjåvinistene som sto bak massakrene tilbake til makta? Hva ville i så fall skje da?
Det kan tenkes, selv om det langt fra er sikkert, at omfanget av massakrene kunne blitt noe begrenset dersom Frankrike og USA hadde klart å enes om mål og utrustning for en storintervensjon i det de så at massakrene var et faktum. Men forutsetninga for at en slik operasjon skulle kunne iverksettes, ville vært at USA og Frankrike da var i stand til å komme fram til en enighet om hvems klienter som egentlig skulle styre Rwanda, og dermed hvilke selskaper som skulle kunne bruke landet som en brikke i spillet om de enorme ressursene i landområdene rundt.
Tatt i betraktning at det var disse samme imperialistmaktene som hadde utrustet morderne og krigsherrene på hver sin side gjennom flere år, blir det mer realistisk å håpe på at Jesus skulle komme tilbake og ordne opp enn å tro at en av partene ville være villig til å vike plassen, bare fordi voldsnivået i konflikten var blitt trappet opp. Hadde en slik altruisme fra en av imperialistmaktene virkelig vært tenkbar, hadde man uansett ikke trengt noen stor intervensjon for å stoppe folkemordet. Prosessen fram mot folkemordet kunne på et hvilket som helst tidspunkt i perioden før folkemordet virkelig var i gang, blitt stoppet av at enten USA eller Frankrike, hadde trukket støtten til sin klient.
Konklusjon
For å oppsummere argumentet Rwanda: Det som kunne stanset folkemordet, ikke bare muligens lagt en viss begrensning på omfanget av det, var om ”verdenssamfunnet” (altså Vesten) faktisk hadde latt Rwanda i fred, og unnlatt å gjøre alt de gjorde for å bygge opp det hatet og konflikten som til slutt kokte over i massakrer. Utenlandsk innblanding var selve kjernen i problemet i Rwanda, ikke løsninga som aldri kom.
torsdag 26. mars 2009
- Pakistan støtter fortsatt Taliban
Afghanistans sikkerhetssjef Amrullah Saleh hevder at krefter innen Pakistans mektige etterretningsorganisasjon ISI fortsetter å støtte Taliban. Uttalelsen kommer på tross av at pakistanske sikkerhetsstyrker flere ganger i løpet av det siste halvåret har vært i regulære kamper med talibanstyrker på pakistansk side av grensa.
Det kan synes absurd å hevde at krefter innen statsapparatet skulle finne på å støtte en væpnet gruppe samtidig som den samme staten er i direkte væpnet konflikt med den samme gruppa. Ideologisk er det også en avgrunn mellom Pakistans sittende regjering, som springer ut fra det sekulære Pakistan People's Party, og ultraislamistene i Taliban. Det er likevel all grunn til å tro at Saleh er ved sine fulle fem.
Pakistan valgte å støtte Taliban omtrent fra første stund etter at bevegelsen oppsto. Uten den militære utrustninga bevegelsen fikk fra ISI, er det helt usannsynlig at Taliban hadde klart å legge 95 prosent av Afghanistan under seg mellom 1995 og 1998. Som jeg også har skrevet tidligere, anbefalte den relativt sekulært orienterte general Pervez Musharraf allerede i 1993 at Pakistan burde støtte framveksten av radikale islamistiske bevegelser både i Kashmir og Afghanistan. Han fikk støtte for dette fra statsminister Benazir Bhutto, den nå avdøde kona til dagens president, Asif Ali Zardari.
Begrunnelsen for dette, er at Pakistan, helt siden dannelsen av staten, har fryktet å bli omringet av en mulig allianse mellom Afghanistan og India. Viktigere enn å sørge for et regime i Afghanistan som har noen lunde den samme typen samfunnssystem som i Pakistan, har det derfor vært å sørge for at afghanske myndigheter har et fiendtlig forhold til India. Ettersom islamister verden over ser på Kashmir som et slags "andre Palestina", hvor muslimsk jord er kontrollert av en ikke-muslimsk statsmakt, og hvor muslimer utsettes for vold og undertrykkelse, vil India alltid forbli en erkefiende for islamister, nesten på linje med Israel.
Pakistans mål er å frigjøre Kashmir fra indisk okkupasjon, og har derfor opp gjennom årene støttet ulike væpnede kashmirske opprørsgrupper. Frykten for åpen krig mot India, gjør likevel at Pakistan ikke kan gå for langt i å gi direkte militær støtte og treningsbaser til disse gruppene. Et Afghanistan styrt av militante islamister, som Taliban, ville derimot kunne gi langt mer direkte og omfattende støtte, uten at Pakistan ville kunne bli holdt direkte ansvarlig.
Dilemmaet for Pakistan er at landet under Den kalde krigen var en nær alliert av USA, mens erkefienden India hadde gode forbindelser til Sovjetunionen. Fortsatt er Pakistan i stor grad avhengig av USA. Men USA fikk et stort problem med Taliban etter at organisasjonen gikk i kompaniskap med Al-Qaida, som har som sitt viktigste mål å drive USA ut av Den arabiske halvøya, som samlet huser nær 50 prosent av verdens totale kjente oljereserver. Samtidig har Kina i økende grad overtatt rollen Sovjetunionen hadde, som den fremste utfordreren til USAs posisjon som hegemonisk supermakt. Kinas fremste rival som supermakt i Asia er India. Med dette som bakgrunn, har USA og India i økende grad funnet hverandre som geopolitiske partnere.
Pakistan var sammen med Saudi-Arabia og De forente arabiske Emirater det eneste landet som anerkjente Talibanregimet. I og med at Pakistans støtte til Taliban i stor grad var begrunnet med en korrekt antakelse om at Talibanregimet ville bidra til å støtte opprørsgrupper mot Indias okkupasjon av Kashmir, valgte India å gi betydelig støtte til Talibans motstandere i Nordalliansen. Kombinasjonen av de gode direkteforbindelsene mellom India og Nordalliansen fra perioden før 2001, og den nye strategiske tilnærminga mellom India og USA, har ført til at India har fått sterk innflytelse over de nye myndighetene i Afghanistan under president Hamid Karzai. I stedet for å ha Afghanistan som base for aksjoner mot India i Kashmir som Pakistan ikke kan ta ansvar for selv, har Pakistan dermed kommet nærmere marerittett om å bli omringet av både fra øst og nord enn noen gang siden Den røde Hær sto i Afghanistan. I det perspektivet må man forstå hvorfor mektige krefter innad i den pakistanske hæren har fortsatt å støtte Taliban. Der har vi trolig også en hoveddel av forklaringa på hvorfor Taliban har klart å oppnå et så kraftig comeback at bevegelsen nå anslås å ha en tilstedeværelse i 70 prosent av Afghanistan.
Det som må forklares er imidlertid ikke bare hvorfor Pakistan fortsetter å støtte Taliban, men hvorfor Pakistan også samtidig slåss militært mot elementer fra Taliban.
Det er to perspektiver på dette som ikke utelukker hverandre. Den ene handler om at Pakistan ikke på noen måte kan sies å kontrollere Taliban, selv om Taliban er avhengig av den pakistanske støtten. Det at mektige krefter i Pakistan støtter Taliban som et ledd i den geopolitiske striden mot India, betyr ikke at disse kreftene ønsker å se Pakistan styrt etter talibanprinsipper, tvert imot. Denne avklaringa er imidlertid ikke Taliban umiddelbart med på. For Taliban og deres allierte i Al-Qaida, er målet ikke bare å frigjøre Afghanistan og Kashmir fra henholdvis vestlig og indisk okkupasjon. Det handler også om å forvandle samfunnene i alle muslimske land til å samsvare med Talibans ultrakonservative fortolkning av Koranen. For å hindre en talibanisering av deler av Pakistan, har pakistanske sikkerhetsstyrker derfor slått tilbake når Taliban forsøker å bringe kampen inn i deler av Pakistan hvor det ikke i utgangspunktet var meninga at de skulle være aktive. Det betyr likevel ikke at Pakistan ønsker å knuse Taliban, kun å holde bevegelsen i sjakk.
Det andre perspektivet handler om at krigen som landet nå utkjemper mot Taliban på pakistansk side av grensa, er noe landet gjør fordi det er presset av USA. USA kan true med bombetokter inn på pakistansk territorium, noe som også har skjedd flere ganger. Mer alvorlig sett fra pakistansk regjeringshold, er likevel trusselen om at USA kan legge seg enda mer over på Indias side i konflikten mellom de to landene. I dette perspektivet blir krigføringa som pakistanske regjeringsstyrker har gjennomført mot Taliban i grenseområdene, noe landet gjør motvillig for å hindre sterkere sanksjoner fra USA. Dette perspektivet kan bidra til å forstå hvorfor Pakistans store og mektige hær ikke har klart å vinne over stammekrigerne fra Taliban, men tvert imot blitt tvunget til retrett. Hvis man ikke egentlig ønsker å vinne krigen, er det alltid mulig å tape.
Det er grunn til å tro at Pakistan kommer til å fortsette å støtte Taliban og/ eller andre islamistiske grupperinger i Afghanistan så lenge konflikten med India vedvarer. Dette betyr likevel ikke at verken myndighetene eller folkeflertallet i Pakistan ønsker seg et styre lignende Taliban. Med dette som utgangspunkt, er det ingen grunn til å tro at flere vestlige styrker for å sloss mot Taliban i Afghanistan vil ha merkbar effekt på sikt. Pakistan er et fattig land, men en militær stormakt med store militære ressurser som lett kan kanaliseres illegalt inn i til opprørsgrupper i Afghanistan langs den lange og fjellrike grense. Det eneste virkelig effektive tiltaket for å stanse Taliban og skape rom for reell fred og demokrati i Afghanistan, ligger i å få Pakistan til å reelt stanse støtten til Taliban. En strategi for dette er å stanse Pakistan med makt, noe som i praksis kan bety å flytte krigen over til Pakistan. Det er ingen grunn til å tro at ful krig i Pakistan, med sine mer enn 160 millioner innbyggere, vil bli mindre blodig og ødeleggende enn krigen i Afghanistan har vært.
Alternativet ligger i å få til en varig fredsavtale mellom Pakistan og India. Forutsetninga for dette er at man finner en løsning for Kashmir som innebærer slutt på den langvarige okkupasjonen og undertrykkelsen av den kashmirske befolkninga. Nøkkelen til å skape fred og demokrati i Afghanistan, ligger altså i å skape fred og frihet i Kashmir. Med dagens situasjon, med økende rivalisering mellom USA og Kina, og dermed økende interesse fra USA for å bygge en sterk allianse med India mot Kina, er det imidlertid usannsynlig at USA og andre land i Vesten vil bidra med tilstrekkelig press mot India til at det blir mulig å få til en reell fredsløsning for Kashmir.
Det kan synes absurd å hevde at krefter innen statsapparatet skulle finne på å støtte en væpnet gruppe samtidig som den samme staten er i direkte væpnet konflikt med den samme gruppa. Ideologisk er det også en avgrunn mellom Pakistans sittende regjering, som springer ut fra det sekulære Pakistan People's Party, og ultraislamistene i Taliban. Det er likevel all grunn til å tro at Saleh er ved sine fulle fem.
Pakistan valgte å støtte Taliban omtrent fra første stund etter at bevegelsen oppsto. Uten den militære utrustninga bevegelsen fikk fra ISI, er det helt usannsynlig at Taliban hadde klart å legge 95 prosent av Afghanistan under seg mellom 1995 og 1998. Som jeg også har skrevet tidligere, anbefalte den relativt sekulært orienterte general Pervez Musharraf allerede i 1993 at Pakistan burde støtte framveksten av radikale islamistiske bevegelser både i Kashmir og Afghanistan. Han fikk støtte for dette fra statsminister Benazir Bhutto, den nå avdøde kona til dagens president, Asif Ali Zardari.
Begrunnelsen for dette, er at Pakistan, helt siden dannelsen av staten, har fryktet å bli omringet av en mulig allianse mellom Afghanistan og India. Viktigere enn å sørge for et regime i Afghanistan som har noen lunde den samme typen samfunnssystem som i Pakistan, har det derfor vært å sørge for at afghanske myndigheter har et fiendtlig forhold til India. Ettersom islamister verden over ser på Kashmir som et slags "andre Palestina", hvor muslimsk jord er kontrollert av en ikke-muslimsk statsmakt, og hvor muslimer utsettes for vold og undertrykkelse, vil India alltid forbli en erkefiende for islamister, nesten på linje med Israel.
Pakistans mål er å frigjøre Kashmir fra indisk okkupasjon, og har derfor opp gjennom årene støttet ulike væpnede kashmirske opprørsgrupper. Frykten for åpen krig mot India, gjør likevel at Pakistan ikke kan gå for langt i å gi direkte militær støtte og treningsbaser til disse gruppene. Et Afghanistan styrt av militante islamister, som Taliban, ville derimot kunne gi langt mer direkte og omfattende støtte, uten at Pakistan ville kunne bli holdt direkte ansvarlig.
Dilemmaet for Pakistan er at landet under Den kalde krigen var en nær alliert av USA, mens erkefienden India hadde gode forbindelser til Sovjetunionen. Fortsatt er Pakistan i stor grad avhengig av USA. Men USA fikk et stort problem med Taliban etter at organisasjonen gikk i kompaniskap med Al-Qaida, som har som sitt viktigste mål å drive USA ut av Den arabiske halvøya, som samlet huser nær 50 prosent av verdens totale kjente oljereserver. Samtidig har Kina i økende grad overtatt rollen Sovjetunionen hadde, som den fremste utfordreren til USAs posisjon som hegemonisk supermakt. Kinas fremste rival som supermakt i Asia er India. Med dette som bakgrunn, har USA og India i økende grad funnet hverandre som geopolitiske partnere.
Pakistan var sammen med Saudi-Arabia og De forente arabiske Emirater det eneste landet som anerkjente Talibanregimet. I og med at Pakistans støtte til Taliban i stor grad var begrunnet med en korrekt antakelse om at Talibanregimet ville bidra til å støtte opprørsgrupper mot Indias okkupasjon av Kashmir, valgte India å gi betydelig støtte til Talibans motstandere i Nordalliansen. Kombinasjonen av de gode direkteforbindelsene mellom India og Nordalliansen fra perioden før 2001, og den nye strategiske tilnærminga mellom India og USA, har ført til at India har fått sterk innflytelse over de nye myndighetene i Afghanistan under president Hamid Karzai. I stedet for å ha Afghanistan som base for aksjoner mot India i Kashmir som Pakistan ikke kan ta ansvar for selv, har Pakistan dermed kommet nærmere marerittett om å bli omringet av både fra øst og nord enn noen gang siden Den røde Hær sto i Afghanistan. I det perspektivet må man forstå hvorfor mektige krefter innad i den pakistanske hæren har fortsatt å støtte Taliban. Der har vi trolig også en hoveddel av forklaringa på hvorfor Taliban har klart å oppnå et så kraftig comeback at bevegelsen nå anslås å ha en tilstedeværelse i 70 prosent av Afghanistan.
Det som må forklares er imidlertid ikke bare hvorfor Pakistan fortsetter å støtte Taliban, men hvorfor Pakistan også samtidig slåss militært mot elementer fra Taliban.
Det er to perspektiver på dette som ikke utelukker hverandre. Den ene handler om at Pakistan ikke på noen måte kan sies å kontrollere Taliban, selv om Taliban er avhengig av den pakistanske støtten. Det at mektige krefter i Pakistan støtter Taliban som et ledd i den geopolitiske striden mot India, betyr ikke at disse kreftene ønsker å se Pakistan styrt etter talibanprinsipper, tvert imot. Denne avklaringa er imidlertid ikke Taliban umiddelbart med på. For Taliban og deres allierte i Al-Qaida, er målet ikke bare å frigjøre Afghanistan og Kashmir fra henholdvis vestlig og indisk okkupasjon. Det handler også om å forvandle samfunnene i alle muslimske land til å samsvare med Talibans ultrakonservative fortolkning av Koranen. For å hindre en talibanisering av deler av Pakistan, har pakistanske sikkerhetsstyrker derfor slått tilbake når Taliban forsøker å bringe kampen inn i deler av Pakistan hvor det ikke i utgangspunktet var meninga at de skulle være aktive. Det betyr likevel ikke at Pakistan ønsker å knuse Taliban, kun å holde bevegelsen i sjakk.
Det andre perspektivet handler om at krigen som landet nå utkjemper mot Taliban på pakistansk side av grensa, er noe landet gjør fordi det er presset av USA. USA kan true med bombetokter inn på pakistansk territorium, noe som også har skjedd flere ganger. Mer alvorlig sett fra pakistansk regjeringshold, er likevel trusselen om at USA kan legge seg enda mer over på Indias side i konflikten mellom de to landene. I dette perspektivet blir krigføringa som pakistanske regjeringsstyrker har gjennomført mot Taliban i grenseområdene, noe landet gjør motvillig for å hindre sterkere sanksjoner fra USA. Dette perspektivet kan bidra til å forstå hvorfor Pakistans store og mektige hær ikke har klart å vinne over stammekrigerne fra Taliban, men tvert imot blitt tvunget til retrett. Hvis man ikke egentlig ønsker å vinne krigen, er det alltid mulig å tape.
Det er grunn til å tro at Pakistan kommer til å fortsette å støtte Taliban og/ eller andre islamistiske grupperinger i Afghanistan så lenge konflikten med India vedvarer. Dette betyr likevel ikke at verken myndighetene eller folkeflertallet i Pakistan ønsker seg et styre lignende Taliban. Med dette som utgangspunkt, er det ingen grunn til å tro at flere vestlige styrker for å sloss mot Taliban i Afghanistan vil ha merkbar effekt på sikt. Pakistan er et fattig land, men en militær stormakt med store militære ressurser som lett kan kanaliseres illegalt inn i til opprørsgrupper i Afghanistan langs den lange og fjellrike grense. Det eneste virkelig effektive tiltaket for å stanse Taliban og skape rom for reell fred og demokrati i Afghanistan, ligger i å få Pakistan til å reelt stanse støtten til Taliban. En strategi for dette er å stanse Pakistan med makt, noe som i praksis kan bety å flytte krigen over til Pakistan. Det er ingen grunn til å tro at ful krig i Pakistan, med sine mer enn 160 millioner innbyggere, vil bli mindre blodig og ødeleggende enn krigen i Afghanistan har vært.
Alternativet ligger i å få til en varig fredsavtale mellom Pakistan og India. Forutsetninga for dette er at man finner en løsning for Kashmir som innebærer slutt på den langvarige okkupasjonen og undertrykkelsen av den kashmirske befolkninga. Nøkkelen til å skape fred og demokrati i Afghanistan, ligger altså i å skape fred og frihet i Kashmir. Med dagens situasjon, med økende rivalisering mellom USA og Kina, og dermed økende interesse fra USA for å bygge en sterk allianse med India mot Kina, er det imidlertid usannsynlig at USA og andre land i Vesten vil bidra med tilstrekkelig press mot India til at det blir mulig å få til en reell fredsløsning for Kashmir.
lørdag 21. mars 2009
Frankrike inn under USA-paraplyen
Mens USAs innflytelse er i tilbakegang ellers i verden, går Frankrike motstatt vei. Mer enn 40 år etter at Charles de Gaulle tok Frankrike ut av NATOs militære felleskommando, bringer hans etterfølger Nicolas Sarkozy, også fra gaullistpartiet, Frankrike fullt og helt tilbake i folden. Hvorfor?
En grunn ligger i kultur og ideologi. Alle tidligere franske presidenter har stått på den særegne franske revolusjonstradisjonen, og på tradisjonen for en stat som intervenerer offensivt i økonomien. Sarkozy er annerledes med sin ungarsk-adelige bakgrunn, og er langt mer sympatisk innstilt overfor den anglo-amerikanske økonomiske liberalismen.
Viktigere enn dette er likevel de økonomiske interessene. Etter andre verdenskrig forsøkte Frankrike å opprettholde posisjonen som global stormakt. Det mislyktes spektakulært i koloniene i Indokina. Der var motstandsbevegelsen som hadde utviklet seg under den japanske okkupasjonen, på ingen måte innstilt på å slippe Frankrike inn igjen etter krigen. Frankrike måtte abdisere til fordel for USA, som overtok og førte kampen mot de kommunistiske motstandsbevegelsene fram til det endelige tapet i 1975. I Afrika lyktes Frankrike derimot langt bedre. Selv om også Frankrike ble nødt til å la sine tidligere kolonier få formell politisk uavhengighet i løpet av 1960-tallet, lyktes Frankrike i stor grad med å få manøvrert inn presidenter i det fransktalende Afrika som ivaretok franske interesser. Frankrike og franske interesser klarte her å unngå å bli fortrengt av USA.
Mens US-amerikanske og britiske kapitalinteresser i stor grad har smeltet sammen etter 2. verdenskrig, har de franske i stor grad beholdt sin uavhengighet og franske karakter. Og selv om Frankrike og USA/ Storbritannia sto sammen i kampen mot sovjetisk innflytelse i Afrika, var de også konkurrenter om kontrollen over viktige naturressurser. Året etter at de Gaulle hadde meldt Frankrike ut av det militære NATO-samarbeidet, ble denne konkurransen satt på spissen under Biafrakrigen. Franske oljeselskaper inngikk da avtale med utbryterstaten Biafra, noe som førte til at de britiske og amerikanske selskapene som i utgangspunktet var etablert i det oljerike Nigerdeltaet ble kastet ut. Den franske staten fulgte opp med å levere våpen til utbryterstaten, og USA og Storbritannia svarte med støtte til den nigerianske regjeringshæren. Denne proxykrigen mellom vestlige allierte midt under den kalde krigen, kostet mer enn en million menneskeliv.
På tross av dette enorme tapet av menneskeliv, er Biafrakrigen nesten glemt i dag. Dette betydde ikke at rivaliseringa om Afrika mellom nordamerikanske og britiske kapitalinteresser på den ene sida, og franske kapitalinteresser på den andre, var over. Men fram til slutten av den kalde krigen var det likevel "våpenhvile" i den forstand at Frankrike fikk lov til å dominere i de frankofone tidligere franske og belgiske koloniene, mens de britisk-amerikanske interessene dominerte i de anglofone tidligere britiske koloniene. Etter at den kalde krigen var slutt, blusset imidlertid rivaliseringa ut i blodig proxykrig på nytt. Med base i det anglofone Uganda, gikk tutsigerilja til angrep på det franskstøttede huturegimet i Rwanda på begynnelsen av 1990-tallet. Krigen kulminerte i folkemord da tutsigeriljaen var i ferd med å fullføre erobringa av landet i 1994. Folkemordet i Rwanda er ikke glemt, men den politiske realiteten om at dette ble utløst av proxykrig mellom to vestlige allierte, har i stedet blitt forsøkt fortrengt av en beskrivelse av folkemordet som en rein afrikansk stammekrig.
Etter folkemordet, styrtet USAs nye allierte i Rwanda og Uganda Frankrikes nære allierte Mobutu Sese Seko i Zaire, nå Den demokratiske Republikken Kongo. Dermed mistet Frankrike i 1997 kronjuvelen sitt de facto-imperium i Afrika. Disse hendelsene bidro til at forholdet mellom Frankrike og USA var kjølig under presidenttida til Jaques Chiraq fra 1995 til 2007.
Utviklinga i Kongo førte imidlertid til at det etterhvert ble Kina, ikke USA, som fikk det geopolitiske overtaket i landet. Den nye proxykrigen i Kongo, nå mellom USA og Kina, ble den blodigste av alle de afrikanske krigene, med anslagsvis 4 millioner døde. Men i denne konflikten hadde altså Frankrike ikke lenger noen sentral rolle.
Selv om Frankrike og franske interesser har blitt fortrengt fra Kongo og Rwanda, er Frankrike fortsatt en stormakt i andre deler av det frankofone Afrika. Det gjelder blant annet i Sahelområdet, hvor det kan finnes store uutviklede olje- og uranforekomster. En av Frankrikes næreste allierte, er Tsjads president Idriss Deby. Debys regime er imidlertid ustabilt ettersom det har ligget i en mangeårig konflikt med Sudan. Mens Tsjad støtter opprørere i Darfur, støtter Sudan opprørere i Tsjad. I denne kampen står franske interesser dermed overfor en trussel fra Sudan, og dermed også fra Sudans nære allierte Kina. Det er den samme konkurrenten som foreløpig har utmanøvrert USA i Kongo. Det er i lys av den nye realiteten med Kina som den nye hovedutfordreren til franske økonomiske interesser i Afrika, vi må forstå at Frankrike ser det som hensiktsmessig å samordne sine militære styrker nærere med USA. Derfor trer Frankrike på ny inn i NATO felles kommandostruktur.
En grunn ligger i kultur og ideologi. Alle tidligere franske presidenter har stått på den særegne franske revolusjonstradisjonen, og på tradisjonen for en stat som intervenerer offensivt i økonomien. Sarkozy er annerledes med sin ungarsk-adelige bakgrunn, og er langt mer sympatisk innstilt overfor den anglo-amerikanske økonomiske liberalismen.
Viktigere enn dette er likevel de økonomiske interessene. Etter andre verdenskrig forsøkte Frankrike å opprettholde posisjonen som global stormakt. Det mislyktes spektakulært i koloniene i Indokina. Der var motstandsbevegelsen som hadde utviklet seg under den japanske okkupasjonen, på ingen måte innstilt på å slippe Frankrike inn igjen etter krigen. Frankrike måtte abdisere til fordel for USA, som overtok og førte kampen mot de kommunistiske motstandsbevegelsene fram til det endelige tapet i 1975. I Afrika lyktes Frankrike derimot langt bedre. Selv om også Frankrike ble nødt til å la sine tidligere kolonier få formell politisk uavhengighet i løpet av 1960-tallet, lyktes Frankrike i stor grad med å få manøvrert inn presidenter i det fransktalende Afrika som ivaretok franske interesser. Frankrike og franske interesser klarte her å unngå å bli fortrengt av USA.
Mens US-amerikanske og britiske kapitalinteresser i stor grad har smeltet sammen etter 2. verdenskrig, har de franske i stor grad beholdt sin uavhengighet og franske karakter. Og selv om Frankrike og USA/ Storbritannia sto sammen i kampen mot sovjetisk innflytelse i Afrika, var de også konkurrenter om kontrollen over viktige naturressurser. Året etter at de Gaulle hadde meldt Frankrike ut av det militære NATO-samarbeidet, ble denne konkurransen satt på spissen under Biafrakrigen. Franske oljeselskaper inngikk da avtale med utbryterstaten Biafra, noe som førte til at de britiske og amerikanske selskapene som i utgangspunktet var etablert i det oljerike Nigerdeltaet ble kastet ut. Den franske staten fulgte opp med å levere våpen til utbryterstaten, og USA og Storbritannia svarte med støtte til den nigerianske regjeringshæren. Denne proxykrigen mellom vestlige allierte midt under den kalde krigen, kostet mer enn en million menneskeliv.
På tross av dette enorme tapet av menneskeliv, er Biafrakrigen nesten glemt i dag. Dette betydde ikke at rivaliseringa om Afrika mellom nordamerikanske og britiske kapitalinteresser på den ene sida, og franske kapitalinteresser på den andre, var over. Men fram til slutten av den kalde krigen var det likevel "våpenhvile" i den forstand at Frankrike fikk lov til å dominere i de frankofone tidligere franske og belgiske koloniene, mens de britisk-amerikanske interessene dominerte i de anglofone tidligere britiske koloniene. Etter at den kalde krigen var slutt, blusset imidlertid rivaliseringa ut i blodig proxykrig på nytt. Med base i det anglofone Uganda, gikk tutsigerilja til angrep på det franskstøttede huturegimet i Rwanda på begynnelsen av 1990-tallet. Krigen kulminerte i folkemord da tutsigeriljaen var i ferd med å fullføre erobringa av landet i 1994. Folkemordet i Rwanda er ikke glemt, men den politiske realiteten om at dette ble utløst av proxykrig mellom to vestlige allierte, har i stedet blitt forsøkt fortrengt av en beskrivelse av folkemordet som en rein afrikansk stammekrig.
Etter folkemordet, styrtet USAs nye allierte i Rwanda og Uganda Frankrikes nære allierte Mobutu Sese Seko i Zaire, nå Den demokratiske Republikken Kongo. Dermed mistet Frankrike i 1997 kronjuvelen sitt de facto-imperium i Afrika. Disse hendelsene bidro til at forholdet mellom Frankrike og USA var kjølig under presidenttida til Jaques Chiraq fra 1995 til 2007.
Utviklinga i Kongo førte imidlertid til at det etterhvert ble Kina, ikke USA, som fikk det geopolitiske overtaket i landet. Den nye proxykrigen i Kongo, nå mellom USA og Kina, ble den blodigste av alle de afrikanske krigene, med anslagsvis 4 millioner døde. Men i denne konflikten hadde altså Frankrike ikke lenger noen sentral rolle.
Selv om Frankrike og franske interesser har blitt fortrengt fra Kongo og Rwanda, er Frankrike fortsatt en stormakt i andre deler av det frankofone Afrika. Det gjelder blant annet i Sahelområdet, hvor det kan finnes store uutviklede olje- og uranforekomster. En av Frankrikes næreste allierte, er Tsjads president Idriss Deby. Debys regime er imidlertid ustabilt ettersom det har ligget i en mangeårig konflikt med Sudan. Mens Tsjad støtter opprørere i Darfur, støtter Sudan opprørere i Tsjad. I denne kampen står franske interesser dermed overfor en trussel fra Sudan, og dermed også fra Sudans nære allierte Kina. Det er den samme konkurrenten som foreløpig har utmanøvrert USA i Kongo. Det er i lys av den nye realiteten med Kina som den nye hovedutfordreren til franske økonomiske interesser i Afrika, vi må forstå at Frankrike ser det som hensiktsmessig å samordne sine militære styrker nærere med USA. Derfor trer Frankrike på ny inn i NATO felles kommandostruktur.
fredag 20. mars 2009
Darfurkonflikten under opptrapping
Mye tyder nå på at Darfurkonflikten kan stå foran en snarlig opptrapping. Den ene av de to viktigste opprørsgruppene i Darfur, Justice and Equality Movement, som tidligere i år undertegnet en "dialogavtale" med regjeringa i Khartoum, har brutt dialogen og nekter å møte opp til de planlagte forhandlingene i Doha, Qatar. Dette skjer etter at Det internasjonale krigsforbrytertribunalet i Haag utstedte arrestordre på Sudans sittende president, Omar Al-Bashir. Arrestordren kommer i kjølvannet av at USA i lengre tid har arbeidet for at en slik arrestordre skulle utstedes.
Både uavhengige eksperter, Den afrikanske Union og Kina har advart sterkt mot at en arrestordre mot Bashir skulle medføre akkurat en slik opptrapping av konflikten som vi nå ser: Først svarer Sudan med å kaste ut hjelpeorganisasjoner fra vestlige land som har drevet fram arrestordren. Deretter svarer JEM på dette med å trekke seg fra videre forhandlinger. Neste sannsynlige skritt blir at JEM også gjenopptar sine angrep, og at disse angrepene i sin tur vil bli besvart. Det er svært forutsigbart at dette vil medføre nye kollossale lidelser for den allerede sterkt lidende sivilbefolkninga.
Akkurat da det så ut til å være en åpning for å fredsforhandlinger, brenner altså "Det internasjonale samfunnet" til med et tiltak som spisser konflikten, og som med stor sannsynlighet vil lede til en fornyet oppblomstring av den brutale volden som har preget kampen mellom opprørsgruppene SLM og JEM og den lokale militsen, kalt Janjaweed. Mens SLM og JEM representerer ulike ikke-arabiserte folkegrupper i Darfur, kjemper Janjaweed de arabiske og arabiserte folkegruppenes sak i striden om jord- og beiterettigheter i Darfur.
Hva kan så hensikten være med dette? Sudan er, sammen med Kongo, det landet i verden hvor interessene til USA og Kina sterkest og tydeligst kolliderer med hverandre. Det handler om kontroll over olje såvel som uran og andre strategiske ressurser. Begge steder er det per nå Kina som sitter med de sterkeste kortene, med nære forbindelser og inngåtte milliardkontrakter med regjeringene i begge landene. For USA er det derfor et strategisk mål å endre status quo.
Det ideelle fra USAs perspektiv, ville være om regimet til Omar Al-Bashir skulle falle. Et alternativ er å få på plass en fredsavtale hvor opprørsbevegelsene SLM og JEM går inn i forhandlingene med en tilsvarende styrke som det den sørsudanesiske opprørsbevegslen SPLM hadde, og hvor utfallet dermed blir en autonomiavtale for Darfur som tilsvarer den som er inngått for Sør-Sudan. Det forutsetter en styrkelse av opprørsgruppene og en svekkelse av regjeringa. Dette kan skje gjennom en internasjonal militærintervensjon som kan legitimeres på grunn av de grusomhetene som vil utspille seg ved en intensivering av krigføringa. Alternativt kan intensiverte grusomheter gjøre det mulig å samle breiere internasjonal oppslutning rundt sanksjoner mot regimet i Khartoum.
Dersom sanksjoner mot Khartoum blir stanset av Kina i FN, noe det mest sannsynlig vil, kan et fokus på alvorlige menneskerettsbrudd i Darfur likevel bidra til å styrke USAs relative geopolitiske posisjon i forhold til Kina. Det vil sette Kina i et svært dårlig lys, og dermed svekke Kinas innflytelse andre steder i verden.
Med dette som utgangspunkt, er det ikke overraskende at USA med allierte nå går knallhardt ut og signaliserer at de har til hensikt å legge all skyld på president Bashir, for alt det det som framover vil kunne skje i forbindelse med opptrappinga av konflikten i Darfur. At konflikten drives fra mer enn en side, vil neppe bli særlig synlig i vestlige medier i ukene og månedene framover.
Oppdatering: 30.3/12.5: Det ser nå paradoksalt nok ut som at beslutninga om å reise tiltale mot Al-Bashir snarere har styrket hans posisjon enn å ha svekket den. Presidenten benekter ikke overraskende fullstendig at sudanske regjeringsstyrker har vært involvert i drap på sivile sudanesere. Han får full støtte fra det arabiske toppmøtet og reiser til Qatar uten noen trussel om arrestasjon hengende over seg. Det internasjonale krigsforbrytertribunalet (ICC) har heller svekket sin egen posisjon. Faren er at flere land nå vil trekke seg fra avtalen. Libyas Moammar Al-Qadaffi, som er valgt til leder for Den afrikanske Union, slår på stortromma og karakteriserer ICC som et forsøk fra tidligere koloniherrer på å rekolonisere tidligere kolonier.
Både uavhengige eksperter, Den afrikanske Union og Kina har advart sterkt mot at en arrestordre mot Bashir skulle medføre akkurat en slik opptrapping av konflikten som vi nå ser: Først svarer Sudan med å kaste ut hjelpeorganisasjoner fra vestlige land som har drevet fram arrestordren. Deretter svarer JEM på dette med å trekke seg fra videre forhandlinger. Neste sannsynlige skritt blir at JEM også gjenopptar sine angrep, og at disse angrepene i sin tur vil bli besvart. Det er svært forutsigbart at dette vil medføre nye kollossale lidelser for den allerede sterkt lidende sivilbefolkninga.
Akkurat da det så ut til å være en åpning for å fredsforhandlinger, brenner altså "Det internasjonale samfunnet" til med et tiltak som spisser konflikten, og som med stor sannsynlighet vil lede til en fornyet oppblomstring av den brutale volden som har preget kampen mellom opprørsgruppene SLM og JEM og den lokale militsen, kalt Janjaweed. Mens SLM og JEM representerer ulike ikke-arabiserte folkegrupper i Darfur, kjemper Janjaweed de arabiske og arabiserte folkegruppenes sak i striden om jord- og beiterettigheter i Darfur.
Hva kan så hensikten være med dette? Sudan er, sammen med Kongo, det landet i verden hvor interessene til USA og Kina sterkest og tydeligst kolliderer med hverandre. Det handler om kontroll over olje såvel som uran og andre strategiske ressurser. Begge steder er det per nå Kina som sitter med de sterkeste kortene, med nære forbindelser og inngåtte milliardkontrakter med regjeringene i begge landene. For USA er det derfor et strategisk mål å endre status quo.
Det ideelle fra USAs perspektiv, ville være om regimet til Omar Al-Bashir skulle falle. Et alternativ er å få på plass en fredsavtale hvor opprørsbevegelsene SLM og JEM går inn i forhandlingene med en tilsvarende styrke som det den sørsudanesiske opprørsbevegslen SPLM hadde, og hvor utfallet dermed blir en autonomiavtale for Darfur som tilsvarer den som er inngått for Sør-Sudan. Det forutsetter en styrkelse av opprørsgruppene og en svekkelse av regjeringa. Dette kan skje gjennom en internasjonal militærintervensjon som kan legitimeres på grunn av de grusomhetene som vil utspille seg ved en intensivering av krigføringa. Alternativt kan intensiverte grusomheter gjøre det mulig å samle breiere internasjonal oppslutning rundt sanksjoner mot regimet i Khartoum.
Dersom sanksjoner mot Khartoum blir stanset av Kina i FN, noe det mest sannsynlig vil, kan et fokus på alvorlige menneskerettsbrudd i Darfur likevel bidra til å styrke USAs relative geopolitiske posisjon i forhold til Kina. Det vil sette Kina i et svært dårlig lys, og dermed svekke Kinas innflytelse andre steder i verden.
Med dette som utgangspunkt, er det ikke overraskende at USA med allierte nå går knallhardt ut og signaliserer at de har til hensikt å legge all skyld på president Bashir, for alt det det som framover vil kunne skje i forbindelse med opptrappinga av konflikten i Darfur. At konflikten drives fra mer enn en side, vil neppe bli særlig synlig i vestlige medier i ukene og månedene framover.
Oppdatering: 30.3/12.5: Det ser nå paradoksalt nok ut som at beslutninga om å reise tiltale mot Al-Bashir snarere har styrket hans posisjon enn å ha svekket den. Presidenten benekter ikke overraskende fullstendig at sudanske regjeringsstyrker har vært involvert i drap på sivile sudanesere. Han får full støtte fra det arabiske toppmøtet og reiser til Qatar uten noen trussel om arrestasjon hengende over seg. Det internasjonale krigsforbrytertribunalet (ICC) har heller svekket sin egen posisjon. Faren er at flere land nå vil trekke seg fra avtalen. Libyas Moammar Al-Qadaffi, som er valgt til leder for Den afrikanske Union, slår på stortromma og karakteriserer ICC som et forsøk fra tidligere koloniherrer på å rekolonisere tidligere kolonier.
søndag 15. mars 2009
Exit Joint Strike Fighter
Realitetsinnholdet i dagens nyhetsmelding om at kostnadene ved produksjon av det amerikanske Joint Strike Fighter ligger flere ganger over det som ble stilt i utsikt fra Forsvarsdepartementets utredning av kampflyalternativer før jul, er ikke egnet til å skape undring hos noen som har fulgt litt med. Det var helt åpenbart at "utredninga" Forsvarsdepartementet fikk utført, var lite annet enn et tynt lag med propaganda for å rettferdiggjøre en beslutning som allerede for lengst var tatt: Det skulle bli amerikanske fly. For å komme til denne konklusjonen var de tekniske spesifikasjonene skreddersydd for det amerikanske flyet. Men for å dobbeltsikre seg i den offentlige debatten, la man også fram kostnadsanalyser som viste at det svenske flyet også ville bli betydelig dyrere enn det amerikanske. Dette var designet for å stanse debatten fra spesielt SV, men også kritikere innad i Arbeiderpartiet, anført av Håkon Lie, som lenge har propagandert for svenskeflykjøp.
Det oppsiktsvekkende ved dagens nyhet er derfor ikke at en mer nøktern analyse viser at kostnadene ved flyet blir langt høyere enn det som var lagt til grunn. Det oppsiktsvekkende er at denne informasjonen allerede nå kommer fram offentlig. Riktignok er utregningene foretatt i Sverige, og er sånn sett neppe upartiske. Men at informasjonen blir presentert på den måten den blir, som mer eller mindre en objektiv realitet, er oppsiktsvekkende.
At SVs Bjørn Jacobsen umiddelbart ser åpninga for omkamp ved å framholde kostnadskalkylene som ble lagt til grunn for valget av JSF som et bindende bud, er ikke spesielt overraskende. Men at også Høyres Jan Petersen følger på med en kommentar som tilsynelatende legger til grunn at kostnadskalkylene for JSF fra i fjor høst faktisk må regnes som et bindende bud, viser at det norske politiske establishmentet er på vei til å ombestemme seg. Alle med litt kunnskap, og de inkluderer Jan Petersen, visste i fjor høst at kostnadskalkylene var helt urealistiske. Å tro at Lockheed Martin har tenkt å selge fly til Norge for en brøkdel av produksjonskostnadene, er åpenbart det reineste tøv. Når politikerne holder fast på at propagandaregnskapet fra i høst nærmest er en bindende avtale, betyr det derfor at de har tenkt å bruke dette som grunnlag for å trekke seg fra avtalen. Spørsmålet er hvorfor?
Svaret er å finne i USAs raskt fallende stjerne på den internasjonale geopolitiske himmelen. USA har mislykkes i Irak og er i ferd med å gi opp Silkeveistrategien. På tross av at det fortsatt pøses på med soldater til krigen i Afghanistan, åpnes det nå helt tydelig for forhandlinger med Taliban, samtidig som USA har lagt seg i selen for å få et bedre forhold til Russland. Hovedstrategien til USA for å opprettholde sin stormaktsstatus ser i stedet ut til å dreie seg om å kjempe mot Kina om innflytelse i Afrika, med et særlig fokus på Sudan og Kongo.
I dette nye geopolitiske bildet, har USA ikke lenger noen egeninteresse av å opprettholde en sterk allianse med Norge, eller av å forsvare norske interesser i en interessekonflikt med Russland. Det var opprettholdelsen av dette forholdet som var og er den reelle begrunnelsen for valget av JSF som kampfly. Det er også den reelle sikkerhetspolitiske begrunnelsen for at Norge står med soldater i krigen i Afghanistan.
Når denne realiteten bortfaller, blir det ikke lenger bare venstreradikalere og antiimperialister som tenker nordisk forsvarssamarbeid som alternativ til NATO. Da blir dette plutselig også geopolitiske realiteter for borgerlige politikere som har sin hovedinteresse i å forsvare norske egeninteresser i konflikt med Russland. Sannsynligvis kommer prosessen med å kvitte seg med JSF-avtalen til å trekke litt ut i tid fordi nostalgien for NATO og USA-samarbeidet sitter så sterkt i veggene i det norske Forsvaret og i det forsvarspolitiske etablissementet. Men det er bare et spørsmål om tid: Norge kommer aldri til å eie et JSF-fly.
Det oppsiktsvekkende ved dagens nyhet er derfor ikke at en mer nøktern analyse viser at kostnadene ved flyet blir langt høyere enn det som var lagt til grunn. Det oppsiktsvekkende er at denne informasjonen allerede nå kommer fram offentlig. Riktignok er utregningene foretatt i Sverige, og er sånn sett neppe upartiske. Men at informasjonen blir presentert på den måten den blir, som mer eller mindre en objektiv realitet, er oppsiktsvekkende.
At SVs Bjørn Jacobsen umiddelbart ser åpninga for omkamp ved å framholde kostnadskalkylene som ble lagt til grunn for valget av JSF som et bindende bud, er ikke spesielt overraskende. Men at også Høyres Jan Petersen følger på med en kommentar som tilsynelatende legger til grunn at kostnadskalkylene for JSF fra i fjor høst faktisk må regnes som et bindende bud, viser at det norske politiske establishmentet er på vei til å ombestemme seg. Alle med litt kunnskap, og de inkluderer Jan Petersen, visste i fjor høst at kostnadskalkylene var helt urealistiske. Å tro at Lockheed Martin har tenkt å selge fly til Norge for en brøkdel av produksjonskostnadene, er åpenbart det reineste tøv. Når politikerne holder fast på at propagandaregnskapet fra i høst nærmest er en bindende avtale, betyr det derfor at de har tenkt å bruke dette som grunnlag for å trekke seg fra avtalen. Spørsmålet er hvorfor?
Svaret er å finne i USAs raskt fallende stjerne på den internasjonale geopolitiske himmelen. USA har mislykkes i Irak og er i ferd med å gi opp Silkeveistrategien. På tross av at det fortsatt pøses på med soldater til krigen i Afghanistan, åpnes det nå helt tydelig for forhandlinger med Taliban, samtidig som USA har lagt seg i selen for å få et bedre forhold til Russland. Hovedstrategien til USA for å opprettholde sin stormaktsstatus ser i stedet ut til å dreie seg om å kjempe mot Kina om innflytelse i Afrika, med et særlig fokus på Sudan og Kongo.
I dette nye geopolitiske bildet, har USA ikke lenger noen egeninteresse av å opprettholde en sterk allianse med Norge, eller av å forsvare norske interesser i en interessekonflikt med Russland. Det var opprettholdelsen av dette forholdet som var og er den reelle begrunnelsen for valget av JSF som kampfly. Det er også den reelle sikkerhetspolitiske begrunnelsen for at Norge står med soldater i krigen i Afghanistan.
Når denne realiteten bortfaller, blir det ikke lenger bare venstreradikalere og antiimperialister som tenker nordisk forsvarssamarbeid som alternativ til NATO. Da blir dette plutselig også geopolitiske realiteter for borgerlige politikere som har sin hovedinteresse i å forsvare norske egeninteresser i konflikt med Russland. Sannsynligvis kommer prosessen med å kvitte seg med JSF-avtalen til å trekke litt ut i tid fordi nostalgien for NATO og USA-samarbeidet sitter så sterkt i veggene i det norske Forsvaret og i det forsvarspolitiske etablissementet. Men det er bare et spørsmål om tid: Norge kommer aldri til å eie et JSF-fly.
lørdag 14. mars 2009
Sionismens opprinnelse
1300 palestinere drept under Gazakrigen rundt årsskifte 2008-2209, er siste blodige omgang i en konflikt som har vart siden Israel ble opprettet som stat i 1948. Opprettelsen av en jødisk stat i Palestina, betydde fordrivelse av flere hundretusen av områdets opprinnelige arabisktalende innbyggere. Kampen om landet pågår fortsatt. Mange av de palestinske flyktningene som fortsatt lever, og deres etterkommere, godtar fortsatt ikke at jøder fra Europa og andre deler av verden kom inn og overtok deres hus og eiendommer for å skape en jødisk stat i det som i dag er Israel. Samtidig er det et flertall av jødiske israelere som på ingen måte godtar at den jødiske staten Israel skal være begrenset til de grensene landet fikk etter opprettelsen og den første krigen i 1948. Derfor pågår det fortsatt en prosess hvor det etableres stadig nye jødisk-israelske bosettinger i Øst-Jerusalem og på Vestbredden, mens de opprinnelige palestinske innbyggerne i disse områdene gradvis presses ut.
Konflikten er umiddelbart ikke vanskelig å forstå: Det dreier seg om to folk som begge gjør krav på det samme landområdet. Det som derimot krever forklaring er hvorfor det oppsto en ide blant jøder i Europa og USA på slutten av 1800-tallet om at det burde og kunne opprettes en jødisk stat i Palestina. Det som også krever forklaring er hvordan sionismen, som denne ideen kalles, klarte å oppnå tilstrekkelig gjennomslag hos tilstrekkelig mange mennesker med makt til at staten Israel til slutt ble opprettet. For å forstå sionismen, må man kjenne det jødiske folkets historie.
Det jødiske folkets opprinnelse
I følge Bibelen, oppsto den jødiske religionen med Abraham som utvandret fra Ur i Mesopotamia til Kanaans land, dagens Palestina, for 5000 år siden. Lengre fram i tid trekker jødene sin historie fra Josef, som i følge Bibelen ble solgt som slave til Egypt. Der levde hans etterkommere i flere generasjoner inntil Moses leda folket tilbake til Kanaan. Etter dette følger en bibelsk gullalder under de jødiske kongene David og Salomon.
I motsetning til historiene om Abraham, Josef og Moses, som det ikke finns vitenskapelige etterprøvbare historiske kilder om, samsvarer de bibelske fortellingene om Davids og Solomons kongedømmer med historiske kilder om de to jødiske kongedømmene Israel og Judea, som oppsto rundt år 1000 før vår tid. Disse ble i følge bibelen forent til ett kongedømme av David. Historiske kilder bekrefter også at de to kongedømmene var forent på et tidspunkt fram til omtrent år 930 før vår tid. Fra denne perioden har vi også de første vitenskapelig etterprøvbare historiske kildene som bekrefter at den jødiske monoteistiske religionen ble praktisert i de to kongedømmene, både av herskerklassen og av store deler av folket. Fra denne perioden stammer også det hebraiske språket.
I årene som fulgte etter at Israel og Judea igjen ble uavhengige kongedømmer. Det nordlige kongedømmet, Israel, ble erobret av assyrerne på 800-tallet. Det sørlige Judea holdt stand inntil det ble erobret rundt 580 f.v.t. Erobreren var det nybabylonske riket som hadde tatt over som den dominerende makta i Vest-Asia etter assyrerne. Jødene i Judea gjorde iherdig motstand mot det babylonske riket, og som straff ble jødiske ledere og deres familier tvunget bort fra Judea og holdt i fangenskap i Babylon. Da det nybabylonske riket ble erobret av Perserriket, fikk imidlertid jødene i Babylon returnere til det historiske Judea og hovedstaden Jerusalem. Jødene fortsatte å være den dominerende religiøse gruppa i det tidligere Judea under perserne og de påfølgende hellenistiske rikene, inntil hele Middelhavsområdet kom under kontroll av romerne.
Den jødiske diasporaen
I Oldtida levde jødene i Palestina i stor grad som andre folkeslag. Flertallet var bønder. Palestinas geografiske posisjon som endepunkt for karavanetransporten fra Østen bidro imidlertid til at det også var mange jøder som var involvert i handel. Dette gjaldt særlig fra den hellenistiske perioden etter Alexander den stores erobringer, og framover . På samme måte som et annet folkeslag fra Midtøsten, fønikerne, noen århundrer tidligere, førte handelsvirksomheten til at mange jøder etablerte seg i byer rundt omkring hele Middelhavet, og etter hvert også i andre deler av Romerriket. I handelssammenheng var det en fordel for jødene at de hadde et sterkt moralsk fellesskap gjennom felles religion. Det gjorde det lettere for en jødisk kjøpmann å stole på at kontrakter inngått med andre jødiske kjøpmenn kom til å bli overholdt og at gjeld kom til å bli betalt. Dermed kunne jødene også lettere gi hverandre kreditt.
I følge jødisk tradisjon, stammer den jødiske diasporaen fra år 70 vår tid da romerne slo ned et jødisk opprør, reiv det hellige templet i Jerusalem og forviste jødene fra byen. Realiteten er imidletid at handelsvirksomheten hadde skapt en stor jødisk diaspora lenge før den tid. I følge Abraham Leon, var det på den tida det jødiske opprøret utspant seg fire ganger så mange jøder i andre deler av Romerriket som det var i Palestina. Det at noen tusen jøder ble fordrevet fra Jerusalem spilte relativt liten rolle i den sammenhengen. Jødene ble nemlig ikke fordrevet fra andre deler av Palestina. Tvert imot, de forble majoritetsbefolkninga i Palestina helt til den muslimske invasjonen på 600-tallet.
Jødenes økonomiske posisjon i Middelalderen
Kristendommen oppsto først som en jødisk sekt med basis i de fattigere delene av den jødiske bybefolkninga rundt omkring i Romerriket. Kristendommen representerte et opprør både mot dominansen til de velstående handelsmennene innad i de jødiske samfunnene, og mot det romerske herredømmet. Til å begynne med forsøkte de romerske herskerne å slå ned det kristne opprøret med omfattende kristenforfølgelser. Men etter hvert som kristendommen også spredte seg til stadig større deler av den ikke-jødiske befolkninga, begynte også mer velstående mennesker å tiltrekkes av kristendommen. Kristendommen endret dermed også klassekarakter. Det opprinnelige opprøret mot de rike ble omgjort til en motstand kun mot de formene for rikdom som preget den jødiske overklassen; profitt fra handel. Kristendommen ble dermed også godseiernes religion. På 300-tallet ble kristendommen erklært som statsreligion i Romerriket. Fra å predike opprør, ble kristendommen en ideologi som preket underkastelse overfor statsmakta så vel som for Gud
Etter at kristendommen ble gjort til statsreligion i Romerriket, ble alle andre religioner i det før så flerreligiøse Romerriket eliminert i løpet av et par århundrer. Jødedommen var den eneste ikke-kristne religionen som fortsatt ble akseptert, ettersom den i så stor grad bygde på en felles forestillingsverden.
Det kristendommen bar med seg av arven fra den første perioden som jødisk underklassesekt, var motstanden mot handelsprofitt og spesielt det å låne ut penger for renter. Dette ble sett på som syndig og ukristelig. Det at handelen ikke brøyt fullstendig sammen, hang i stor grad sammen med at forbudet mot handelsprofitt og renter kun gjaldt for kristne. Jødene var unntatt og kunne fortsette å drive handel på kreditt. De kunne også drive utlånsvirksomhet og formidle kapital gjennom pantelånsvirksomhet. Det var nemlig ikke forbudt for kristne å betale renter, bare å ta renter.
Da Islam oppsto og spredte seg til hele Midtøsten og Nord-Afrika samt den iberiske halvøya, tok den nye religionen også opp i seg kristendommens forbud mot renter. Men også islam tolererte jødedommen ved siden av kristendom og islam, som monoteistiske bokreligioner. Jødene fikk dermed en svært viktig økonomisk funksjon i hele Middelhavsområdet, både i kristne og muslimske land. Mens de gjenværende jødene som drev med jordbruk i Palestina i hovedsak gikk over til islam etter den muslimske erobringa på 600-tallet, førte muligheten for å kunne ta renter og drive handel på kreditt, samt fordelen i handel ved å tilhøre et integrert fellesskap på tvers av politiske grenser, til at jødedommen ble bevart som en minoritetsreligion blant de kommersielle klassene både i den kristne og den muslimske verden.
Middelalderens jødehat: pantelåneren
Selv om jødedommen gjennom Middelalderen ble tillatt å eksistere ved siden av kristendommen i de fleste europeiske land, var det på ingen måte sånn at jødene ble vurdert som likeverdige med de kristne. Tvert imot, det ble ofte sett på med stor grad av mistenksomhet som noen som sto utenfor det ordinære samfunnet. De ble også utsatt for direkte diskriminerende lover. Blant annet var det i flere land forbudt for jøder å eie jord og forbudt for jøder å drive håndverk innen mange laug.
Religiøs intoleranse var den offisielle begrunnelsen for denne diskrimineringa, men under lå det også økonomiske og politiske motiver. Det at jødene hadde anledning til å ta renter og dessuten hadde et nettverk gjennom religionen spredt over mange land, gjorde at mange var svært vellykkede som forretningsdrivende og akkumulerte stor rikdom. Hadde de fått anledning til å omgjøre kapital til jordeiendom, kunne de også fått betydelig politisk makt, og utfordra datidas herskere. Mange hadde uansett betydelig potensiell makt gjennom å kontrollere en betydelig del av pengetilgangen i samfunnet.
Det folkelige jødehatet var ikke bare begrunnet i religiøs intoleranse. Det hadde også en materiell basis i det at folk flest oftest kom i kontakt med pantelåneren når det var dårlige tider. Dersom en fattig bonde hadde vært nødt til å pantsette familieklenodier for å komme over en vanskelig periode, og ikke var i stand til å betale løsesummen innen kontraktens utløp, ville klenodiet være pantelånerens eiendom. Den jødiske pantelåneren som i stor grad var utestengt fra andre næringer, var avhengige av å drive forretningene sine profesjonelt, og kunne ikke tillate seg å være sentimental i sånne situasjoner.
Herskere var også avhengige av å låne penger fra jødene for å finansiere kriger og andre store prosjekter. I stedet for å betale tilbake pengene selv, lot de ofte jødene få tilbake pengene ved å gi dem retten til å kreve inn skattene fra folket. Ved siden av pantelåneren, møtte bønder og håndverkere i Europa derfor også ofte jødene som skatteinnkrevere. Det bidro til at folk fattigfolk fikk et bilde av jødene som grådige. Det hendte derfor også at vanlige folk satte i gang pogromer, uten at det kom som initiativ fra makthaverne. Oftest var det likevel herskere som så seg tjent med det, som initierte jødepogromer. Frykten for pogromer gjorde at de fleste store jødiske pengeutlånerne holdt en lav og tilbaketrukket profil som passet den kristne jordeiende herskerklassen. Det sørget for at jødenes politiske makt ble langt mindre enn det størrelsen på kapitalen deres ellers ville tilsagt.
Det moderne jødehatet: kommunisten
Etter den protestantiske reformasjonen ble forbudet mot å ta renter gradvis oppmyket i det kristne Europa. Men selv om det etter hvert ble fritt fram også for kristne i Vest-Europa å drive bankvirksomhet med renter, hadde jødene opparbeidet seg kunnskap og kapital som gjorde at de likevel kunne opprettholde en dominerende posisjon på dette området.
Det å drive utlånsvirksomhet forutsetter at man kan sette opp regnskap og at dermed at man både behersker skrivekunsten og matematikkfaget. Dette bidro til å skape en tradisjon for teoretisk lærdom blant jødene. Ved siden av bankvirksomhet kom jødene derfor også til å få en sentral rolle innen moderne virksomheter som vitenskap, forlagsvirksomhet og presse. Med framveksten av det moderne industrisamfunnet og parlamentarisk demokrati fikk også pressen stadig større betydning som ”den fjerde statsmakt”. Jødenes ofte framstående posisjon førte til at de ble utsatt for utstrakt misunnelse og mistenkeliggjøring fra ikke-jøder, selv om det religiøse grunnlaget for å fordømme jødene som ”syndige” forsvant med bortfallet av renteforbudet i vestlig kristendom.
Da pengeutlån mot renter ble tillatt også for kristne, forsvant det materielle behovet for å beholde jødene. I Vest-Europa førte det til en forsterkning av forfølgelsen av jødene. Mange valgte å flytte østover, spesielt til det store polsk-litauiske riket, som også inkluderte det som i dag er Hviterussland og Ukraina. Der var holdningene til jødene i utgangspunktet var mer tolerant, samtidig som det konservative katolske synet på renter som synd også holdt seg lengre. Andre vesteuropeiske jøder søkte å holde en lavest mulig profil, blant annet ved å snakke og kle seg og ta navn som var identiske med det den kristne befolkninga de levde blant hadde. Mange sluttet også å praktisere religionen aktivt og enkelte tok skrittet helt ut og konverterte til kristendommen.
Fokuset på teoretisk kunnskap gjorde at jødene i mange tilfeller var de som først og i størst grad fikk tilgang til nye ideer. Samtidig førte undertrykkelsen av jødene til at mange jøder stilte var sterkt kritiske til det eksisterende samfunnet. Opplysningstidas tanker om rasjonalitet, universelle menneskerettigheter og demokrati fikk derfor et sterkt fotfeste blant mange jøder.
Selv om mange jøder var velstående, har det alltid vært et klart flertall av jødene som tilhørte et temmelig fattig småborgerskap av småhandlere og pantelånere. Med den industrielle revolusjonen forsvant mye av grunnlaget for småborgerskapets eksistens, og mange søkte seg derfor til arbeid i industrien. Men også blant de fattigere jødene sto tradisjonen for teoretisk kunnskap sterkt. Kombinasjonen av det å selv være arbeider og kunne lese og skaffe seg kunnskap om verden, var forutsetninger for utviklinga av en organisert arbeiderbevegelse. Spesielt i land i Sentral- og Øst-Europa, hvor det levde mange fattige jøder, samtidig som analfabetismen var stor i den øvrige befolkninga, var en svært stor del av fagforeningsledere og ledere for sosialistiske partier jøder. Dette gjaldt i særlig grad Russland, som etter 1600-tallet gradvis tok over størstedelen av det gamle polsk-litauiske riket, hvor den største jødiske befolkninga befant seg.
Jødiske arbeidere hadde opplevd undertrykkelse på etnisk grunnlag, i tillegg til å bli utbyttet som arbeidere. Jødene hadde også fra tidligere en opplevelse av fellesskap på tvers av landegrensene. Kombinasjonen av dette bidro til at det var særlig mange jødiske arbeiderledere som støttet opp om den nyeste og mest radikale av ideene som vokste fram på 1800-tallet; marxismen.
Marxismen går til frontalangrep på nasjonalismen, ideen om at mennesker med felles språk, kultur og historie tilhører et fellesskap på tvers av klasseskiller. Nasjonalismen var selve limet i de borgerlig statene som gjennom 1800-tallet hadde vokst fram i Europa, parallelt med kapitalismens og den industrielle revolusjonens gjennombrudd. Marxismen representerer det stikk motsatte: Marx parole ”arbeidere i alle land, foren dere!” er ikke bare en oppfordring til arbeidere i ulike land om å unngå å skyte på hverandre i krig. I parolen ligger det også en oppfordring om i stedet å rette våpnene mot kapitalistene og den borgerlige staten som undertrykker og utbytter arbeiderne.
Dette var naturlig nok tanker som skremte alle eiendomsbesittende klasser i det europeiske samfunnet fra slutten av 1800-tallet. For selv om en stor del av Europas ledende marxister var jøder, var marxismen på ingen måte begrenset til jødene. Ideen vokste seg stadig sterkere i den organiserte arbeiderbevegelsen i mange land, også i land med svært få jøder, som Norge. Her var det ingen av de mest framtredende arbeiderlederen hadde jødisk bakgrunn.
Det er likevel et faktum at svært mange av de ledende marxistene internasjonalt har hatt jødisk bakgrunn, selv om de aller færreste har vært troende jøder. Grunnleggeren av ideen, Karl Marx, var av jødisk avstamning selv om faren hans var blant de som under presset fra et voksende jødehat i Tyskland valgte å konvertere til luthersk kristendom. Mange av de mest ledende revolusjonære under den russiske revolusjonen hadde jødisk bakgrunn. Det gjaldt blant andre Lenins kone, Nadezjda Krupskaja, Leon Trotskij, som kommanderte Den røde Hæren til seier under borgerkrigen, og Grigorij Zinovjev som var den første lederen for Komintern, den kommunistiske internasjonalen. Også i Tyskland og Ungarn, de eneste andre landene som faktisk opplevde arbeiderrevolusjoner i kjølvannet av Oktoberrevolusjonen i Russland, hadde en stor del av de ledende revolusjonære jødisk bakgrunn. I Ungarn var Bela Kun lederen for den kortvarige ungarske sovjetrepublikken i 1919. I Tyskland ledet Hugo Haase antikrigsfraksjonen av det sosialdemokratiske partiet gjennom 1. verdenskrig. Det var dette partiet som ledet an i opprøret blant soldater og arbeidere i november 1918 som førte til at keiserdømmet falt og krigen ble avsluttet. Rosa Luxemburg, som også regnes blant marxismens mest ledende teoretikere, og sto i spissen for et forsøk på kommunistisk maktovertakelse i Berlin i januar 1919. Karl Radek var Kominterns fremste representant i Tyskland og sto sentralt i flere forsøk på å organisere kommunistisk arbeiderrevolusjon i Tyskland mellom 1920 og 1923.
Det faktumet at mange av de revolusjonære lederne hadde jødisk bakgrunn, ble av marxismens fiender på høyresida forsøkt utnyttet til å framstille marxismen som et jødisk komplott for å oppnå verdensherredømme. Ved å spille på det tradisjonelle jødehatet basert på jødenes samfunnsmessige posisjon som pantelånere og skatteinnkrevere, forsøkte høyreradikale bevegelser å trekke den ikke-jødiske arbeidere bort fra marxismen. Adolf Hitler og hans nasjonalsosialister perfeksjonerte konstruksjonen av et sammensvergelsesbilde basert på middel- og overklassens frykt for den kommunistiske jøden, kombinert med fattigfolks historiske hat mot den jødiske pantelåneren og skatteinnkreveren.
”Sionisme mot bolsjevisme”
Marxistene appellerte til mange unge radikale jøder, spesielt fra lavere sosiale lag, ettersom problemet med undertrykkelse av jødene ville bli løst gjennom etableringa av en sosialistisk verdensføderasjon, med like rettigheter for alle folkeslag, og hvor alle nasjonale og etniske identiteter etter hvert ville viskes ut. Selv om nasjonalsosialistene konstruerte en fiksjon om en jødisk sammensvergelse bestående av jødiske kapitalister og kommunister, var realiteten at jødiske kapitalister, så vel som tradisjonelle og religiøse jøder, fryktet marxismens ”gudløse” klassekampideologi like mye som ikke-jødiske kapitalister og konservative.
I 1896 publiserte den ungarsk-østerrikske jødiske advokaten og journalisten Theodor Herzl en bok med tittelen Der Judenstat. Dette ble starten på en ny politisk bevegelse; sionismen. Sionistene mente at løsninga på jødeforfølgelsene kun ville finnes i at jødene ble som andre folkeslag, etablert med en egen nasjonalstat i sitt eget hjemland. På den måten kunne jødene slippe å fortsette å leve som minoritet blant andre folkeslag, med den forfølgelsen og undertrykkelsen sionistene mente at dette nødvendigvis og uansett ville medføre. Samtidig ville man, ved å gi jødene et hjemland og en egen nasjonalisme å samles om, trekke jøder fra lavere sosiale lag bort fra den internasjonalistiske marxismen.
Sionistene besto både av sekulære jøder, og konservative religiøse. For de sekulære var det i utgangspunktet ikke så viktig nøyaktig hvor et framtidig jødisk nasjonalhjem ble etablert, så lenge det var et område som hadde de nødvendige økonomiske betingelsene for å brøfø en jødisk innvandrerbefolking. For de religiøse var det imidlertid aldri noen tvil om hvor det lovede landet lå: Det var i Palestina. For å skape størst mulig oppslutning om det sionistiske prosjektet, ble en ny jødisk stat i Palestina også raskt definert som målet for de sekulære sionistene. Ganske snart begynte de første jødiske bosetterne å kjøpe jord og slå seg ned i Palestina som da fortsatt lå under det tyrkisk-osmanske riket.
Den sionistiske ideen om å etablere et jødisk nasjonalhjem i Palestina, ble raskt populær også blant flere ikke-jødiske politikere på den europeiske høyresida, spesielt i Storbritannia.
Britene hadde under 1. verdenskrig lovt støtte til arabisk uavhengighet i bytte mot arabisk kamp mot det osmanske riket. Etter krigen ble dette løftet brutt, og Frankrike (med Syria og Libanon) og Storbritannia med Palestina, Jordan og Irak) delte størstedelen av de arabisktalende delene av Det osmanske riket mellom seg. Under britisk okkupasjon økte tempoet i den sionistiske-jødiske bosettinga i Palestina dramatisk. Bakgrunnen for dette var Balfourerklæringa av 1917, hvor britene avtalte med ledende sionister å støtte opprettelsen av et jødisk nasjonalhjem i Palestina.
Blant de mest ihuga forkjemperne for denne avtalen var Winston Churchill. I essayet ”sionisme mot bolsjevisme” fra 1920 klargjør han hvordan han ser for seg at etableringa av en jødisk stat kunne motvirke den økende sympatien for kommunismen blant mange jøder. Churchill så dessuten for seg at en jødisk stat under britisk beskyttelse ville tjene det britiske imperiets strategiske interesser i Midtøsten.
Stalins sionisme
På samme måte som både jødiske og ikke-jødiske antikommunister så på sionismen som en motkraft til den sterke prokommunistiske holdninga blant europeiske jøder, så også jødiske kommunister på sionismen som en reaksjonær rasistisk ideologi, i ledtog med imperialismen. Trotskij var blant de som tidligst og sterkest fordømte sionismen. Stalin var derimot ikke like avvisende. Tvert imot, i 1934 opprettet Stalin et eget sovjetisk Zion i det autonome området Birobidzjan i Det fjerne Østen. Dette kan dels sees som et utslag av Stalins generelle nasjonalitetspolitikk, hvor det ble opprettet egne sovjetrepublikker, autonome sovjetrepublikker, autonome regioner eller autonome områder, for så å si hver av de ulike etniske gruppene som hadde levd inn under det russiske riket som kommunistene arvet. Men støtten til en egen sovjetisk variant av sionismen kan også sees som uttrykk for frykt for den jødiske innflytelsen i Kommunistpartiet ettersom flere av hans viktigste rivaler der i var jøder.
Uansett hva det var som var Stalins motiver, ga hans prosionistiske holdning seg også uttrykk gjennom at Sovjetunionen, sammen med Storbritannia og USA, stemte for FN-resolusjonen som i 1947 slo fast at det tidligere britiske mandatområdet Palestina skulle deles mellom en jødisk-sionistisk og en palestinsk stat.
Det at halvparten av hjemlandet deres skulle gis bort til sionistiske settlere, ble på ingen måte akseptert av den fra før bosatte arabisktalende palestinske befolkninga. Dette gjaldt ikke bare det muslimske flertallet, men også det betydelige kristne mindretallet og det lille palestinsk-jødiske mindretallet. Mens den jødiske minoriteten som hadde levd i Palestina i generasjoner, og snakket arabisk som dagligspråk, ble sett på som palestinske medborgere, ble strømmen av sionistiske jøder fra andre deler av verden sett på som okkupanter og kolonister. Heller ikke regjeringene i andre arabiske land kunne akseptere at det som i flere hundre år hadde vært et 100 prosent arabisk landområde skulle deles og halvparten gis bort til en sionistisk settlerstat. Opprettelsesvedtaket i FN ble derfor møtt med full militær mobilisering fra de arabiske nabostatene og opprør fra de palestinske innbyggerne. De sionistiske kolonistene som i 1948 proklamerte opprettelsen av staten Israel klarte likevel å slå tilbake og etablere staten med grenser som gikk betydelig ut over det området som FNs delingsplan la opp til. Flere hundretusen palestinere ble fordrevet.
Når sionistene lyktes med dette, var den direkte støtten fra Sovjetunionen minst like viktig som den da mer halvhjertede støtten fra Storbritannia og USA. De fleste våpnene sionistene brukte kom nemlig fra Tsjekkoslovakia, som på det tidspunktet var plassert trygt innenfor den sovjetiskdominerte sonen i Europa.
Konklusjon
Sionismen, ideen om å etablere et hjemland for jødene, oppsto blant religiøse og velstående jøder i Europa og USA på slutten av 1800-tallet, som en kombinert reaksjon på voksende jødehat i Europa og den framvoksende marxismen, som sto særlig sterkt blant jødene. Jødehatet blant de ikke-jødiske eiendomsbesittende klassene, vokste i denne perioden nettopp som en reaksjon på det faktum at mange jøder spilte en svært aktiv rolle i den revolusjonære arbeiderbevegelsen i andre halvdel av 1800 og første halvdel av 1900-tallet. Fra før eksisterte det et folkelig jødehat med rot i jødenes sterke posisjon innen utlånsvirksomhet, noe som gjorde at mange sto i gjeld til jøder. Denne dominansen var en arv fra Middelalderen, da jødene var de eneste som ikke var omfattet av kristendommens syn på renter som synd.
Sionistene utpekte Palestina som stedet hvor den jødiske staten skulle opprettes, fordi det var der de bibelske kongedømmene Israel og Judea eksisterte for mellom 3000 og 2500 år siden. Flere ikke-jødiske politikere på høyresida støttet sionismen fordi den ble sett på som en kraft som kunne føre jødene bort fra marxismen. I tillegg mente blant andre Winston Churchill at en jødisk stat under britisk beskyttelse ville tjene det britiske imperiets interesser i et strategisk viktig område. Britene la derfor til rette for sionistisk innvandring til Palestina etter at de overtok kontrollen over Palestina etter 1. verdenskrig.
Jødiske marxister, som Trotskij, var sterkt antisionistiske, men Stalin, som fryktet jødiske rivaler til makta i Sovjetunionen, var positiv til et eget jødisk hjemland. Fordi Sovjetunionen under Stalins ledelse støttet opprettelsen av en jødisk stat i Palestina sammen med Storbritannia og USA, ble det flertall for dette i FN tross sterk motstand fra de omkringliggende arabiske statene.
Konflikten er umiddelbart ikke vanskelig å forstå: Det dreier seg om to folk som begge gjør krav på det samme landområdet. Det som derimot krever forklaring er hvorfor det oppsto en ide blant jøder i Europa og USA på slutten av 1800-tallet om at det burde og kunne opprettes en jødisk stat i Palestina. Det som også krever forklaring er hvordan sionismen, som denne ideen kalles, klarte å oppnå tilstrekkelig gjennomslag hos tilstrekkelig mange mennesker med makt til at staten Israel til slutt ble opprettet. For å forstå sionismen, må man kjenne det jødiske folkets historie.
Det jødiske folkets opprinnelse
I følge Bibelen, oppsto den jødiske religionen med Abraham som utvandret fra Ur i Mesopotamia til Kanaans land, dagens Palestina, for 5000 år siden. Lengre fram i tid trekker jødene sin historie fra Josef, som i følge Bibelen ble solgt som slave til Egypt. Der levde hans etterkommere i flere generasjoner inntil Moses leda folket tilbake til Kanaan. Etter dette følger en bibelsk gullalder under de jødiske kongene David og Salomon.
I motsetning til historiene om Abraham, Josef og Moses, som det ikke finns vitenskapelige etterprøvbare historiske kilder om, samsvarer de bibelske fortellingene om Davids og Solomons kongedømmer med historiske kilder om de to jødiske kongedømmene Israel og Judea, som oppsto rundt år 1000 før vår tid. Disse ble i følge bibelen forent til ett kongedømme av David. Historiske kilder bekrefter også at de to kongedømmene var forent på et tidspunkt fram til omtrent år 930 før vår tid. Fra denne perioden har vi også de første vitenskapelig etterprøvbare historiske kildene som bekrefter at den jødiske monoteistiske religionen ble praktisert i de to kongedømmene, både av herskerklassen og av store deler av folket. Fra denne perioden stammer også det hebraiske språket.
I årene som fulgte etter at Israel og Judea igjen ble uavhengige kongedømmer. Det nordlige kongedømmet, Israel, ble erobret av assyrerne på 800-tallet. Det sørlige Judea holdt stand inntil det ble erobret rundt 580 f.v.t. Erobreren var det nybabylonske riket som hadde tatt over som den dominerende makta i Vest-Asia etter assyrerne. Jødene i Judea gjorde iherdig motstand mot det babylonske riket, og som straff ble jødiske ledere og deres familier tvunget bort fra Judea og holdt i fangenskap i Babylon. Da det nybabylonske riket ble erobret av Perserriket, fikk imidlertid jødene i Babylon returnere til det historiske Judea og hovedstaden Jerusalem. Jødene fortsatte å være den dominerende religiøse gruppa i det tidligere Judea under perserne og de påfølgende hellenistiske rikene, inntil hele Middelhavsområdet kom under kontroll av romerne.
Den jødiske diasporaen
I Oldtida levde jødene i Palestina i stor grad som andre folkeslag. Flertallet var bønder. Palestinas geografiske posisjon som endepunkt for karavanetransporten fra Østen bidro imidlertid til at det også var mange jøder som var involvert i handel. Dette gjaldt særlig fra den hellenistiske perioden etter Alexander den stores erobringer, og framover . På samme måte som et annet folkeslag fra Midtøsten, fønikerne, noen århundrer tidligere, førte handelsvirksomheten til at mange jøder etablerte seg i byer rundt omkring hele Middelhavet, og etter hvert også i andre deler av Romerriket. I handelssammenheng var det en fordel for jødene at de hadde et sterkt moralsk fellesskap gjennom felles religion. Det gjorde det lettere for en jødisk kjøpmann å stole på at kontrakter inngått med andre jødiske kjøpmenn kom til å bli overholdt og at gjeld kom til å bli betalt. Dermed kunne jødene også lettere gi hverandre kreditt.
I følge jødisk tradisjon, stammer den jødiske diasporaen fra år 70 vår tid da romerne slo ned et jødisk opprør, reiv det hellige templet i Jerusalem og forviste jødene fra byen. Realiteten er imidletid at handelsvirksomheten hadde skapt en stor jødisk diaspora lenge før den tid. I følge Abraham Leon, var det på den tida det jødiske opprøret utspant seg fire ganger så mange jøder i andre deler av Romerriket som det var i Palestina. Det at noen tusen jøder ble fordrevet fra Jerusalem spilte relativt liten rolle i den sammenhengen. Jødene ble nemlig ikke fordrevet fra andre deler av Palestina. Tvert imot, de forble majoritetsbefolkninga i Palestina helt til den muslimske invasjonen på 600-tallet.
Jødenes økonomiske posisjon i Middelalderen
Kristendommen oppsto først som en jødisk sekt med basis i de fattigere delene av den jødiske bybefolkninga rundt omkring i Romerriket. Kristendommen representerte et opprør både mot dominansen til de velstående handelsmennene innad i de jødiske samfunnene, og mot det romerske herredømmet. Til å begynne med forsøkte de romerske herskerne å slå ned det kristne opprøret med omfattende kristenforfølgelser. Men etter hvert som kristendommen også spredte seg til stadig større deler av den ikke-jødiske befolkninga, begynte også mer velstående mennesker å tiltrekkes av kristendommen. Kristendommen endret dermed også klassekarakter. Det opprinnelige opprøret mot de rike ble omgjort til en motstand kun mot de formene for rikdom som preget den jødiske overklassen; profitt fra handel. Kristendommen ble dermed også godseiernes religion. På 300-tallet ble kristendommen erklært som statsreligion i Romerriket. Fra å predike opprør, ble kristendommen en ideologi som preket underkastelse overfor statsmakta så vel som for Gud
Etter at kristendommen ble gjort til statsreligion i Romerriket, ble alle andre religioner i det før så flerreligiøse Romerriket eliminert i løpet av et par århundrer. Jødedommen var den eneste ikke-kristne religionen som fortsatt ble akseptert, ettersom den i så stor grad bygde på en felles forestillingsverden.
Det kristendommen bar med seg av arven fra den første perioden som jødisk underklassesekt, var motstanden mot handelsprofitt og spesielt det å låne ut penger for renter. Dette ble sett på som syndig og ukristelig. Det at handelen ikke brøyt fullstendig sammen, hang i stor grad sammen med at forbudet mot handelsprofitt og renter kun gjaldt for kristne. Jødene var unntatt og kunne fortsette å drive handel på kreditt. De kunne også drive utlånsvirksomhet og formidle kapital gjennom pantelånsvirksomhet. Det var nemlig ikke forbudt for kristne å betale renter, bare å ta renter.
Da Islam oppsto og spredte seg til hele Midtøsten og Nord-Afrika samt den iberiske halvøya, tok den nye religionen også opp i seg kristendommens forbud mot renter. Men også islam tolererte jødedommen ved siden av kristendom og islam, som monoteistiske bokreligioner. Jødene fikk dermed en svært viktig økonomisk funksjon i hele Middelhavsområdet, både i kristne og muslimske land. Mens de gjenværende jødene som drev med jordbruk i Palestina i hovedsak gikk over til islam etter den muslimske erobringa på 600-tallet, førte muligheten for å kunne ta renter og drive handel på kreditt, samt fordelen i handel ved å tilhøre et integrert fellesskap på tvers av politiske grenser, til at jødedommen ble bevart som en minoritetsreligion blant de kommersielle klassene både i den kristne og den muslimske verden.
Middelalderens jødehat: pantelåneren
Selv om jødedommen gjennom Middelalderen ble tillatt å eksistere ved siden av kristendommen i de fleste europeiske land, var det på ingen måte sånn at jødene ble vurdert som likeverdige med de kristne. Tvert imot, det ble ofte sett på med stor grad av mistenksomhet som noen som sto utenfor det ordinære samfunnet. De ble også utsatt for direkte diskriminerende lover. Blant annet var det i flere land forbudt for jøder å eie jord og forbudt for jøder å drive håndverk innen mange laug.
Religiøs intoleranse var den offisielle begrunnelsen for denne diskrimineringa, men under lå det også økonomiske og politiske motiver. Det at jødene hadde anledning til å ta renter og dessuten hadde et nettverk gjennom religionen spredt over mange land, gjorde at mange var svært vellykkede som forretningsdrivende og akkumulerte stor rikdom. Hadde de fått anledning til å omgjøre kapital til jordeiendom, kunne de også fått betydelig politisk makt, og utfordra datidas herskere. Mange hadde uansett betydelig potensiell makt gjennom å kontrollere en betydelig del av pengetilgangen i samfunnet.
Det folkelige jødehatet var ikke bare begrunnet i religiøs intoleranse. Det hadde også en materiell basis i det at folk flest oftest kom i kontakt med pantelåneren når det var dårlige tider. Dersom en fattig bonde hadde vært nødt til å pantsette familieklenodier for å komme over en vanskelig periode, og ikke var i stand til å betale løsesummen innen kontraktens utløp, ville klenodiet være pantelånerens eiendom. Den jødiske pantelåneren som i stor grad var utestengt fra andre næringer, var avhengige av å drive forretningene sine profesjonelt, og kunne ikke tillate seg å være sentimental i sånne situasjoner.
Herskere var også avhengige av å låne penger fra jødene for å finansiere kriger og andre store prosjekter. I stedet for å betale tilbake pengene selv, lot de ofte jødene få tilbake pengene ved å gi dem retten til å kreve inn skattene fra folket. Ved siden av pantelåneren, møtte bønder og håndverkere i Europa derfor også ofte jødene som skatteinnkrevere. Det bidro til at folk fattigfolk fikk et bilde av jødene som grådige. Det hendte derfor også at vanlige folk satte i gang pogromer, uten at det kom som initiativ fra makthaverne. Oftest var det likevel herskere som så seg tjent med det, som initierte jødepogromer. Frykten for pogromer gjorde at de fleste store jødiske pengeutlånerne holdt en lav og tilbaketrukket profil som passet den kristne jordeiende herskerklassen. Det sørget for at jødenes politiske makt ble langt mindre enn det størrelsen på kapitalen deres ellers ville tilsagt.
Det moderne jødehatet: kommunisten
Etter den protestantiske reformasjonen ble forbudet mot å ta renter gradvis oppmyket i det kristne Europa. Men selv om det etter hvert ble fritt fram også for kristne i Vest-Europa å drive bankvirksomhet med renter, hadde jødene opparbeidet seg kunnskap og kapital som gjorde at de likevel kunne opprettholde en dominerende posisjon på dette området.
Det å drive utlånsvirksomhet forutsetter at man kan sette opp regnskap og at dermed at man både behersker skrivekunsten og matematikkfaget. Dette bidro til å skape en tradisjon for teoretisk lærdom blant jødene. Ved siden av bankvirksomhet kom jødene derfor også til å få en sentral rolle innen moderne virksomheter som vitenskap, forlagsvirksomhet og presse. Med framveksten av det moderne industrisamfunnet og parlamentarisk demokrati fikk også pressen stadig større betydning som ”den fjerde statsmakt”. Jødenes ofte framstående posisjon førte til at de ble utsatt for utstrakt misunnelse og mistenkeliggjøring fra ikke-jøder, selv om det religiøse grunnlaget for å fordømme jødene som ”syndige” forsvant med bortfallet av renteforbudet i vestlig kristendom.
Da pengeutlån mot renter ble tillatt også for kristne, forsvant det materielle behovet for å beholde jødene. I Vest-Europa førte det til en forsterkning av forfølgelsen av jødene. Mange valgte å flytte østover, spesielt til det store polsk-litauiske riket, som også inkluderte det som i dag er Hviterussland og Ukraina. Der var holdningene til jødene i utgangspunktet var mer tolerant, samtidig som det konservative katolske synet på renter som synd også holdt seg lengre. Andre vesteuropeiske jøder søkte å holde en lavest mulig profil, blant annet ved å snakke og kle seg og ta navn som var identiske med det den kristne befolkninga de levde blant hadde. Mange sluttet også å praktisere religionen aktivt og enkelte tok skrittet helt ut og konverterte til kristendommen.
Fokuset på teoretisk kunnskap gjorde at jødene i mange tilfeller var de som først og i størst grad fikk tilgang til nye ideer. Samtidig førte undertrykkelsen av jødene til at mange jøder stilte var sterkt kritiske til det eksisterende samfunnet. Opplysningstidas tanker om rasjonalitet, universelle menneskerettigheter og demokrati fikk derfor et sterkt fotfeste blant mange jøder.
Selv om mange jøder var velstående, har det alltid vært et klart flertall av jødene som tilhørte et temmelig fattig småborgerskap av småhandlere og pantelånere. Med den industrielle revolusjonen forsvant mye av grunnlaget for småborgerskapets eksistens, og mange søkte seg derfor til arbeid i industrien. Men også blant de fattigere jødene sto tradisjonen for teoretisk kunnskap sterkt. Kombinasjonen av det å selv være arbeider og kunne lese og skaffe seg kunnskap om verden, var forutsetninger for utviklinga av en organisert arbeiderbevegelse. Spesielt i land i Sentral- og Øst-Europa, hvor det levde mange fattige jøder, samtidig som analfabetismen var stor i den øvrige befolkninga, var en svært stor del av fagforeningsledere og ledere for sosialistiske partier jøder. Dette gjaldt i særlig grad Russland, som etter 1600-tallet gradvis tok over størstedelen av det gamle polsk-litauiske riket, hvor den største jødiske befolkninga befant seg.
Jødiske arbeidere hadde opplevd undertrykkelse på etnisk grunnlag, i tillegg til å bli utbyttet som arbeidere. Jødene hadde også fra tidligere en opplevelse av fellesskap på tvers av landegrensene. Kombinasjonen av dette bidro til at det var særlig mange jødiske arbeiderledere som støttet opp om den nyeste og mest radikale av ideene som vokste fram på 1800-tallet; marxismen.
Marxismen går til frontalangrep på nasjonalismen, ideen om at mennesker med felles språk, kultur og historie tilhører et fellesskap på tvers av klasseskiller. Nasjonalismen var selve limet i de borgerlig statene som gjennom 1800-tallet hadde vokst fram i Europa, parallelt med kapitalismens og den industrielle revolusjonens gjennombrudd. Marxismen representerer det stikk motsatte: Marx parole ”arbeidere i alle land, foren dere!” er ikke bare en oppfordring til arbeidere i ulike land om å unngå å skyte på hverandre i krig. I parolen ligger det også en oppfordring om i stedet å rette våpnene mot kapitalistene og den borgerlige staten som undertrykker og utbytter arbeiderne.
Dette var naturlig nok tanker som skremte alle eiendomsbesittende klasser i det europeiske samfunnet fra slutten av 1800-tallet. For selv om en stor del av Europas ledende marxister var jøder, var marxismen på ingen måte begrenset til jødene. Ideen vokste seg stadig sterkere i den organiserte arbeiderbevegelsen i mange land, også i land med svært få jøder, som Norge. Her var det ingen av de mest framtredende arbeiderlederen hadde jødisk bakgrunn.
Det er likevel et faktum at svært mange av de ledende marxistene internasjonalt har hatt jødisk bakgrunn, selv om de aller færreste har vært troende jøder. Grunnleggeren av ideen, Karl Marx, var av jødisk avstamning selv om faren hans var blant de som under presset fra et voksende jødehat i Tyskland valgte å konvertere til luthersk kristendom. Mange av de mest ledende revolusjonære under den russiske revolusjonen hadde jødisk bakgrunn. Det gjaldt blant andre Lenins kone, Nadezjda Krupskaja, Leon Trotskij, som kommanderte Den røde Hæren til seier under borgerkrigen, og Grigorij Zinovjev som var den første lederen for Komintern, den kommunistiske internasjonalen. Også i Tyskland og Ungarn, de eneste andre landene som faktisk opplevde arbeiderrevolusjoner i kjølvannet av Oktoberrevolusjonen i Russland, hadde en stor del av de ledende revolusjonære jødisk bakgrunn. I Ungarn var Bela Kun lederen for den kortvarige ungarske sovjetrepublikken i 1919. I Tyskland ledet Hugo Haase antikrigsfraksjonen av det sosialdemokratiske partiet gjennom 1. verdenskrig. Det var dette partiet som ledet an i opprøret blant soldater og arbeidere i november 1918 som førte til at keiserdømmet falt og krigen ble avsluttet. Rosa Luxemburg, som også regnes blant marxismens mest ledende teoretikere, og sto i spissen for et forsøk på kommunistisk maktovertakelse i Berlin i januar 1919. Karl Radek var Kominterns fremste representant i Tyskland og sto sentralt i flere forsøk på å organisere kommunistisk arbeiderrevolusjon i Tyskland mellom 1920 og 1923.
Det faktumet at mange av de revolusjonære lederne hadde jødisk bakgrunn, ble av marxismens fiender på høyresida forsøkt utnyttet til å framstille marxismen som et jødisk komplott for å oppnå verdensherredømme. Ved å spille på det tradisjonelle jødehatet basert på jødenes samfunnsmessige posisjon som pantelånere og skatteinnkrevere, forsøkte høyreradikale bevegelser å trekke den ikke-jødiske arbeidere bort fra marxismen. Adolf Hitler og hans nasjonalsosialister perfeksjonerte konstruksjonen av et sammensvergelsesbilde basert på middel- og overklassens frykt for den kommunistiske jøden, kombinert med fattigfolks historiske hat mot den jødiske pantelåneren og skatteinnkreveren.
”Sionisme mot bolsjevisme”
Marxistene appellerte til mange unge radikale jøder, spesielt fra lavere sosiale lag, ettersom problemet med undertrykkelse av jødene ville bli løst gjennom etableringa av en sosialistisk verdensføderasjon, med like rettigheter for alle folkeslag, og hvor alle nasjonale og etniske identiteter etter hvert ville viskes ut. Selv om nasjonalsosialistene konstruerte en fiksjon om en jødisk sammensvergelse bestående av jødiske kapitalister og kommunister, var realiteten at jødiske kapitalister, så vel som tradisjonelle og religiøse jøder, fryktet marxismens ”gudløse” klassekampideologi like mye som ikke-jødiske kapitalister og konservative.
I 1896 publiserte den ungarsk-østerrikske jødiske advokaten og journalisten Theodor Herzl en bok med tittelen Der Judenstat. Dette ble starten på en ny politisk bevegelse; sionismen. Sionistene mente at løsninga på jødeforfølgelsene kun ville finnes i at jødene ble som andre folkeslag, etablert med en egen nasjonalstat i sitt eget hjemland. På den måten kunne jødene slippe å fortsette å leve som minoritet blant andre folkeslag, med den forfølgelsen og undertrykkelsen sionistene mente at dette nødvendigvis og uansett ville medføre. Samtidig ville man, ved å gi jødene et hjemland og en egen nasjonalisme å samles om, trekke jøder fra lavere sosiale lag bort fra den internasjonalistiske marxismen.
Sionistene besto både av sekulære jøder, og konservative religiøse. For de sekulære var det i utgangspunktet ikke så viktig nøyaktig hvor et framtidig jødisk nasjonalhjem ble etablert, så lenge det var et område som hadde de nødvendige økonomiske betingelsene for å brøfø en jødisk innvandrerbefolking. For de religiøse var det imidlertid aldri noen tvil om hvor det lovede landet lå: Det var i Palestina. For å skape størst mulig oppslutning om det sionistiske prosjektet, ble en ny jødisk stat i Palestina også raskt definert som målet for de sekulære sionistene. Ganske snart begynte de første jødiske bosetterne å kjøpe jord og slå seg ned i Palestina som da fortsatt lå under det tyrkisk-osmanske riket.
Den sionistiske ideen om å etablere et jødisk nasjonalhjem i Palestina, ble raskt populær også blant flere ikke-jødiske politikere på den europeiske høyresida, spesielt i Storbritannia.
Britene hadde under 1. verdenskrig lovt støtte til arabisk uavhengighet i bytte mot arabisk kamp mot det osmanske riket. Etter krigen ble dette løftet brutt, og Frankrike (med Syria og Libanon) og Storbritannia med Palestina, Jordan og Irak) delte størstedelen av de arabisktalende delene av Det osmanske riket mellom seg. Under britisk okkupasjon økte tempoet i den sionistiske-jødiske bosettinga i Palestina dramatisk. Bakgrunnen for dette var Balfourerklæringa av 1917, hvor britene avtalte med ledende sionister å støtte opprettelsen av et jødisk nasjonalhjem i Palestina.
Blant de mest ihuga forkjemperne for denne avtalen var Winston Churchill. I essayet ”sionisme mot bolsjevisme” fra 1920 klargjør han hvordan han ser for seg at etableringa av en jødisk stat kunne motvirke den økende sympatien for kommunismen blant mange jøder. Churchill så dessuten for seg at en jødisk stat under britisk beskyttelse ville tjene det britiske imperiets strategiske interesser i Midtøsten.
Stalins sionisme
På samme måte som både jødiske og ikke-jødiske antikommunister så på sionismen som en motkraft til den sterke prokommunistiske holdninga blant europeiske jøder, så også jødiske kommunister på sionismen som en reaksjonær rasistisk ideologi, i ledtog med imperialismen. Trotskij var blant de som tidligst og sterkest fordømte sionismen. Stalin var derimot ikke like avvisende. Tvert imot, i 1934 opprettet Stalin et eget sovjetisk Zion i det autonome området Birobidzjan i Det fjerne Østen. Dette kan dels sees som et utslag av Stalins generelle nasjonalitetspolitikk, hvor det ble opprettet egne sovjetrepublikker, autonome sovjetrepublikker, autonome regioner eller autonome områder, for så å si hver av de ulike etniske gruppene som hadde levd inn under det russiske riket som kommunistene arvet. Men støtten til en egen sovjetisk variant av sionismen kan også sees som uttrykk for frykt for den jødiske innflytelsen i Kommunistpartiet ettersom flere av hans viktigste rivaler der i var jøder.
Uansett hva det var som var Stalins motiver, ga hans prosionistiske holdning seg også uttrykk gjennom at Sovjetunionen, sammen med Storbritannia og USA, stemte for FN-resolusjonen som i 1947 slo fast at det tidligere britiske mandatområdet Palestina skulle deles mellom en jødisk-sionistisk og en palestinsk stat.
Det at halvparten av hjemlandet deres skulle gis bort til sionistiske settlere, ble på ingen måte akseptert av den fra før bosatte arabisktalende palestinske befolkninga. Dette gjaldt ikke bare det muslimske flertallet, men også det betydelige kristne mindretallet og det lille palestinsk-jødiske mindretallet. Mens den jødiske minoriteten som hadde levd i Palestina i generasjoner, og snakket arabisk som dagligspråk, ble sett på som palestinske medborgere, ble strømmen av sionistiske jøder fra andre deler av verden sett på som okkupanter og kolonister. Heller ikke regjeringene i andre arabiske land kunne akseptere at det som i flere hundre år hadde vært et 100 prosent arabisk landområde skulle deles og halvparten gis bort til en sionistisk settlerstat. Opprettelsesvedtaket i FN ble derfor møtt med full militær mobilisering fra de arabiske nabostatene og opprør fra de palestinske innbyggerne. De sionistiske kolonistene som i 1948 proklamerte opprettelsen av staten Israel klarte likevel å slå tilbake og etablere staten med grenser som gikk betydelig ut over det området som FNs delingsplan la opp til. Flere hundretusen palestinere ble fordrevet.
Når sionistene lyktes med dette, var den direkte støtten fra Sovjetunionen minst like viktig som den da mer halvhjertede støtten fra Storbritannia og USA. De fleste våpnene sionistene brukte kom nemlig fra Tsjekkoslovakia, som på det tidspunktet var plassert trygt innenfor den sovjetiskdominerte sonen i Europa.
Konklusjon
Sionismen, ideen om å etablere et hjemland for jødene, oppsto blant religiøse og velstående jøder i Europa og USA på slutten av 1800-tallet, som en kombinert reaksjon på voksende jødehat i Europa og den framvoksende marxismen, som sto særlig sterkt blant jødene. Jødehatet blant de ikke-jødiske eiendomsbesittende klassene, vokste i denne perioden nettopp som en reaksjon på det faktum at mange jøder spilte en svært aktiv rolle i den revolusjonære arbeiderbevegelsen i andre halvdel av 1800 og første halvdel av 1900-tallet. Fra før eksisterte det et folkelig jødehat med rot i jødenes sterke posisjon innen utlånsvirksomhet, noe som gjorde at mange sto i gjeld til jøder. Denne dominansen var en arv fra Middelalderen, da jødene var de eneste som ikke var omfattet av kristendommens syn på renter som synd.
Sionistene utpekte Palestina som stedet hvor den jødiske staten skulle opprettes, fordi det var der de bibelske kongedømmene Israel og Judea eksisterte for mellom 3000 og 2500 år siden. Flere ikke-jødiske politikere på høyresida støttet sionismen fordi den ble sett på som en kraft som kunne føre jødene bort fra marxismen. I tillegg mente blant andre Winston Churchill at en jødisk stat under britisk beskyttelse ville tjene det britiske imperiets interesser i et strategisk viktig område. Britene la derfor til rette for sionistisk innvandring til Palestina etter at de overtok kontrollen over Palestina etter 1. verdenskrig.
Jødiske marxister, som Trotskij, var sterkt antisionistiske, men Stalin, som fryktet jødiske rivaler til makta i Sovjetunionen, var positiv til et eget jødisk hjemland. Fordi Sovjetunionen under Stalins ledelse støttet opprettelsen av en jødisk stat i Palestina sammen med Storbritannia og USA, ble det flertall for dette i FN tross sterk motstand fra de omkringliggende arabiske statene.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
