torsdag 2. april 2009

Argumentet Rwanda

Når tilhengerne av NATOs out of areastrategi eller EUs innsatsstyrker skal begrunne sitt syn, har farene for folkemord, og viktigheten av å ha et redskap for raskt å kunne gripe inn for å forhindre dette, vært deres viktigste argument. Et av de mest flittig brukte eksemplene er Rwanda.

Den etter hvert nesten offisielle fortellinga, er at massakren i Rwanda fikk utarte fordi Vesten ikke brydde seg om Rwanda og unnlot å blande seg inn fordi Rwanda spesielt og Afrika generelt ikke er særlig viktig. Ser vi på Rwandas faktiske geografi og historie, er det motsatte tilfelle: Rwanda er i første rekke et jordbruksland, men landet med Afrikas høyeste befolkningstetthet, ligger samtidig svært strategisk til på østsida av Kongo, som er et av områdene i verden med de absolutt største uutnytta naturressursene. Vestlige staters ønske om kontroll over dette området har vært sterkt både før og etter uavhengigheten i 1962. Det vestlige ønsket om kontroll, har både vært hovedårsaken til at konflikten mellom ”hutuer” og ”tutsier” i det hele tatt oppsto, og en direkte årsak til den eskaleringa av konflikten som til slutt kulminerte med folkemordet i 1994.

"Hutu" og "tutsi"
Jeg setter ”hutuer” og ”tutsier” i anførselstegn fordi det at vi her snakker om to ulike folkegrupper stemmer dårlig overens med hvordan begrepet folkegruppe defineres i andre sammenhenger. Da snakker man normalt om grupper som har ulikt språk og/ eller religion. Rwanda og nabolandet Burundi er imidlertid to av kun en håndfull land på det afrikanske kontinentet sør for Sahara (de andre er Somalia, Botswana, Lesotho og Swaziland) som kan betegnes som nasjonalstater, i den forstand at det i landet tales ett felles språk som også er morsmål for det overveiende flertallet av befolkninga. Kinyarwanda er morsmål for over 99 prosent av den rwandiske befolkninga.

Helt siden antikken har det vært en kjent strategi for erobrere å opprettholde kontroll gjennom ”splitt og hersk”. I motsetning til de fleste andre afrikanske land, hvor befolkninga faktisk er delt i en rekke ulike folkegrupper med til dels gjensidig helt uforståelige språk, måtte de europeiske kolonierobrerne først konstruere etniske ulikheter i Rwanda, før de kunne utnyttes.

Forestillinga om at ”tutsi” og ”hutu” skulle være to ulike folkegrupper, ble bygd opp med utgangspunkt i arbeidsdeling og klasseforhold i de førkoloniale kongedømmene Rwanda og Burundi. ”Tutsi” var opprinnelig et begrep som ble brukt om nomadiske kvegdrivere, mens ”hutu” ble brukt om bofaste bønder. Kvegnomadene var ofte mer stridsvante enn de bofaste bøndene, noe som resulterte i at kongene og en stor del av adelen var av ”tutsi”-opprinnelse. Men det var ikke noe gjennomgående system i dette. Deler av adelen hadde også rot i den tradisjonelt bofaste ”hutu”-befolkninga. Videre var skillet mellom tutsinomader og hutubønder i ferd med å forsvinne. En sterkt voksende befolkning ga et økende press på jordarealene og mindre rom for ekstensiv kvegdrift. Stadig flere familier som tradisjonelt hadde vært ”tutsier”, ga derfor opp kvegdriften og slo seg ned som bofaste bønder.

Tross dette, greip belgierne tak i denne tradisjonelle arbeidsdelinga, og med utgangspunkt i at tutsinomadene hadde vært overrepresentert i den føydale herskerklassen, kom de opp med ideen om at ”tutsiene” tilhørte en annen og mer høytstående rase som var innvandret nordfra, og som dermed skulle være nærere i slekt med europeerne. Tutsiene skulle være ”hamitter” i motsetning til de lavtstående bantufolkene som hutuene stamma fra. Hamittisk er et samlebegrep som har blitt brukt om de kushittiske språkene i Somalia og det østlige Etiopia, berberspråkene i Nord-Afrika og haussa og andre tsjadspråk i Sentral- og Vest-Afrika.

Ingenting tyder på at det noen gang har foregått noen innvandring til Rwanda eller områdene rundt fra noen av disse områdene. At tutsiene skulle være ”hamitter” er dermed det reine og skjære oppspinn. Derimot er det tenkelig at noen av kvegdriverfamiliene faktisk kan ha innvandret nordfra, men i så fall fra Sør-Sudan, et område som er befolket av folkegrupper som snakker ulike nilotiske språk. Den nilotiske språkfamilien er akkurat like ”afrikansk” som bantuspråkene som snakkes i det sentrale og sørlige Afrika. I den grad enkelte tutsifamilier hadde aner fra det nilotiske språkområdet i Sudan, hadde alle uansett gått over til å bruke bantuspråket kinyarwanda lenge før europeerne ankom. Og ingen fysiske trekk kunne skille en tutsi fra en hutu.

Favorisering av tutsier
Dette hindret likevel ikke de belgiske koloniherrene fra å sette i verk et program for systematisk å favorisere ”det naturlige herrefolket”. Den opprinnelige adelen ble renset for hutuer og fra denne ”reine” tutsiadelen rekrutterte belgierne alle tjenestemenn til koloniadministrasjonen. Tutsibarn fikk også tilbud om vestlig utdanning, mens alle hutuer ble holdt nede med tunge skatter, omfattende tvangsarbeid og uten muligheter for utdanning.

Det skulle ikke mer enn en generasjon med slik systematisk forskjellsbehandling til før belgierne lyktes med å skape den subjektive oppfatninga om to folkegrupper blant rwanderne som hadde manglet i utgangspunktet. Hos tutsiene ble følelsen av overlegenhet dyrket fram sammen med frykten for hevn fra det undertrykte hutuflertallet. Hos hutuene vokste aggresjonen mot tutsiene, spesielt blant grupper i hutubefolkninga som tradisjonelt hadde tilhørt de øverste sosiale lagene.

Hutusjåvinisme med fransk støtte
Etter andre verdenskrig ble det klart at koloniherrenes storhetstid gikk mot slutten. Rwanda ble formelt satt under FN-administrasjon med oppdrag å forberede Rwanda for uavhengighet, selv om mandatet ble gitt til den samme belgiske koloniadministrasjonen som før krigen. Da det nærmet seg tida for uavhengigheten, endret belgierne sin politikk, ved å begynne å favorisere den hittil undertrykte hutueliten. Valget som ble avholdt i 1959 under belgisk overoppsyn, ble vunnet av det hutusjåvinistiske PARMEHUTU. Da Rwanda formelt fikk sin uavhengighet i 1962, var det derfor denne hutueliten som kom til makta.

Denne eliten var både korrupt og udugelig på alle vis i forhold til å skape økonomisk utvikling for det rwandiske folket. Men den var en trofast alliert for de belgiske selskapene som videreførte sin virksomhet etter uavhengigheten, og for Frankrike. Etter den formelle uavhengigheten for koloniene, fortsatte Frankrike å utgjøre den ledende økonomiske, politiske og militære maktfaktoren over hele det fransktalende Afrika. Frankrike utvidet dermed sitt innflytelsesområde til også å inkludere de tidligere belgiske koloniene Kongo (lenge kalt Zaïre), Rwanda og Burundi.

Tutsiopprør med USA-støtte
Hutueliten i Rwanda holdt seg ved makta ved en kombinasjon av militær og politisk støtte fra Frankrike og anti-tutsi demagogi. Allerede kort tid etter uavhengigheten resulterte dette i pogromer mot tutsibefolkninga, og flere hundretusen flyktet over grensene til nabolandene, spesielt Uganda.

Blant den fallerte tutsieliten var det mange som drømte om svunne tider da tutsiene, riktignok under vestlig-imperial overhøyhet, var herrefolket i Rwanda. I 1985 oppsto den tutsidominerte geriljaorganisasjonen Rwandas Patriotiske Front (FPR), med base i Uganda.

I 1990 gikk FPR til et regulært angrep på Rwandas regjeringsstyrker med mål om å erobre makta i landet. FPR hadde i forkant av dette fått både militær og økonomisk støtte fra Ugandas president, Yoweri Museveni, som FPR-styrkene hadde vært med på å bringe til makta i 1986. Museveniregimet orienterte seg raskt mot USA og utviklet seg til å bli USAs mest trofaste og lojale allierte i Afrika.

Uganda var fram til 1962 britisk koloni. Det at Uganda, hvor engelsk fortsatt er offisielt språk, har vendt seg mot USA, føyer seg inn i et mønster. Det spesielle forholdet mellom Storbritannia og USA, har lange tradisjoner. Det er rotfestet i felles språk og kultur, men også i et langvarig økonomisk partnerskap mellom britiske og amerikanske kapitalinteresser. Dette partnerskapet har tillatt amerikanske selskaper å ekspandere i de tidligere britiske koloniene i Afrika etter at disse ble formelt uavhengige på 1960-tallet.

Like lenge som den anglo-amerikanske aksen har eksistert, har det eksistert et rivaliseringsforhold til franske og allierte kontinental-europeiske interesser. Så lenge den kalde krigen varte, aksepterte USA riktignok at franske og belgiske selskaper fikk beholde det ekstremt naturrike Sentral-Afrika som sin interessesfære, så lenge Frankrike dermed bidro til å holde Sovjetunionen ute. Men da Frankrike gjorde et forsøk på å utvide sin interessesone fra Kamerun inn i de oljerike delene av Nigeria, ved å støtte separatistbevegelsen i Biafra, slo USA og Storbritannia tilbake ved solid støtte til den nigerianske regjeringshæren. Biafrakrigen var for øvrig en av de blodigste i Afrikas historie og utløste en sultkatastrofe av enorme dimensjoner.

Amerikanske selskaper så lenge med sultne øyne på de enorme naturrikdommene som gjemmer seg i det frankofone Sentral-Afrikas regnskoger, uten å kunne gjøre stort. Etter at den kalde krigen tok slutt, begynte imidlertid også amerikanske myndigheter å se med nye øyne på Frankrikes dominerende rolle i området og startet arbeidet med å utvikle en strategi for å øke USAs innflytelse i regionen på bekostning av Frankrike.

Da tutsigeriljaen FPR angrep Rwanda fra sine baser i USA-vennlige Uganda, så USA derfor dette som en mulighet for å skyve sine posisjoner fram. Da det første angrepet i 1990, ble slått tilbake av rwandiske regjeringssoldater, ble major Paul Kagame (i dag Rwandas president) fløyet inn fra USA hvor han hadde fått militær utdanning, for å lede FPR-styrkene. Kagame reorganiserte FPR, og med våpen fra USA-allierte Ugandas regjeringshær, satte han i 1993 i gang et nytt invasjonsforsøk. FPR trengte nå langt inn på rwandisk territorium.

Folkemordet
Dette så Frankrike som en alvorlig trussel mot sin innflytelse og fløy inn fallskjermsoldater for å sloss sammen med den rwandiske regjeringshæren. I denne situasjonen gikk FPR med på våpenhvile. Denne var imidlertid på ingen måte stabil. FPR, støttet av Uganda og USA, var på ingen måte interessert i å legge til side sine maktambisjoner.

Våpenhvilen ga imidlertid hutueliten en anledning til å mobilisere. Massiv antitutsiagitasjon ble spredt gjennom media hvor skrekkscenariet om en tilbakevending til gamle tutsiherredømmet ble malt fram. Det ble tatt skritt for å væpne organiserte hutusjåvinister over hele landet og planer ble lagt for å eliminere ”fienden”, det vil si hele tutsibefolkninga og alle hutuer som avviste hutusjåvinistenes budskap, i det øyeblikket kampene eventuelt ville bryte ut på ny.

Startskuddet for blodbadet, kom da FPR-soldater, som under våpenhvileavtalen var utstasjonert i hovedstaden Kigali, skøyt ned flyet med presidentene Habyarimana i Rwanda og Ntaryamira i Burundi. Begge presidentene, som begge var hutuer, ble drept. Kampene mellom FPR og regjeringshæren brøyt da ut på nytt, og omtrent samtidig satte hutuekstremistene i gang massakrene på tutsier over hele Rwanda.

Den offisielle fortellinga
Hele denne lange historien om direkte vestlig oppkonstruksjon og utnyttelse av den etniske konflikten i Rwanda til egen fordel, blir som regel utelatt når historien om Rwandas folkemord blir fortalt. Historien startes der jeg velger å slutte, i det blodbadet er et faktum. ”Skammen” som ”verdenssamfunnet” (et mye brukt pseudonym for Vesten) bærer på sine skuldre, er i følge den offisielt fortalte historien, ikke det å ha satt sine griske ambisjoner om kontroll over Sentral-Afrikas naturrikdommer foran hensynet til afrikaneres liv og sikkerhet gjennom aktivt å delta i, og støtte opp om, voldelige og sjåvinistiske grupper på den ene eller den andre sida. Nei, skammen var at ”verdenssamfunnet” (altså Vesten) ikke sto klar med en stor invasjonshær som kunne gå inn i Rwanda og avvæpne morderne i det de vel var i gang. Moralen er at NATO, og gjerne også EU, må utvikle slike styrker for å kunne ordne opp dersom en tilsvarende situasjon skulle oppstå i framtida.

De som kjører fram denne historien, hopper ikke bare over forhistorien. De unnlater også glatt å diskutere de mange praktiske problemene og begrensningene et slikt intervensjonsprogram ville stått overfor. Det som er sikkert er at en liten høyteknologisk utrusta hærstyrke ikke ville kunne gjort stort i en situasjon hvor fienden ikke er en klart lokalisert hærstyrke, men består av helt vanlige landsbyboere spredt over hele landet, væpna med landbruksredskaper og et brennende hat. For å avvæpne en slik fiende, ville man trenge en formidabel hærstyrke på mange titusen mann og en gigantisk transportaksjon med flyslipp av soldater i fallskjerm over hele landet. Og selv da ville tidsproblemet nødvendigvis føre til at det beste man kunne håpe på, ville være å begrense omfanget på massakrene noe.

Og hva skulle de eventuelle NATO-soldatene gjøre etter at de hadde beslaglagt alle våpnene og jordbruksredskapene? Skulle Rwanda bli en NATO-koloni, eller skulle man avholde nye valg? Skulle man i så fall manipulere valgene for å få fram ”moderate” politikere, eller skulle man avholde helt frie valg og dermed med stor sannsynlighet bringe de samme hutusjåvinistene som sto bak massakrene tilbake til makta? Hva ville i så fall skje da?

Det kan tenkes, selv om det langt fra er sikkert, at omfanget av massakrene kunne blitt noe begrenset dersom Frankrike og USA hadde klart å enes om mål og utrustning for en storintervensjon i det de så at massakrene var et faktum. Men forutsetninga for at en slik operasjon skulle kunne iverksettes, ville vært at USA og Frankrike da var i stand til å komme fram til en enighet om hvems klienter som egentlig skulle styre Rwanda, og dermed hvilke selskaper som skulle kunne bruke landet som en brikke i spillet om de enorme ressursene i landområdene rundt.

Tatt i betraktning at det var disse samme imperialistmaktene som hadde utrustet morderne og krigsherrene på hver sin side gjennom flere år, blir det mer realistisk å håpe på at Jesus skulle komme tilbake og ordne opp enn å tro at en av partene ville være villig til å vike plassen, bare fordi voldsnivået i konflikten var blitt trappet opp. Hadde en slik altruisme fra en av imperialistmaktene virkelig vært tenkbar, hadde man uansett ikke trengt noen stor intervensjon for å stoppe folkemordet. Prosessen fram mot folkemordet kunne på et hvilket som helst tidspunkt i perioden før folkemordet virkelig var i gang, blitt stoppet av at enten USA eller Frankrike, hadde trukket støtten til sin klient.

Konklusjon
For å oppsummere argumentet Rwanda: Det som kunne stanset folkemordet, ikke bare muligens lagt en viss begrensning på omfanget av det, var om ”verdenssamfunnet” (altså Vesten) faktisk hadde latt Rwanda i fred, og unnlatt å gjøre alt de gjorde for å bygge opp det hatet og konflikten som til slutt kokte over i massakrer. Utenlandsk innblanding var selve kjernen i problemet i Rwanda, ikke løsninga som aldri kom.

1 kommentar:

DUŠKA ALŽBĚTA sa...

Jeg vil anbefale Le_ meridian-finansieringstjenester til enhver som har behov for økonomisk hjelp, og de vil holde deg oppdatert på høye kataloger for ytterligere behov. Nok en gang vil jeg rose deg selv og dine ansatte for ekstraordinær service og kundeservice, da dette er en stor ressurs for ditt selskap og en hyggelig opplevelse for kunder som meg selv. Ønsker deg lykke til for fremtiden.Le meridianfinansieringstjeneste er den beste måten å få et enkelt lån, her er det e-post..lfdsloans@lemeridianfds.com Eller snakk med Mr Benjamin On WhatsApp Via_ + 1-989-394-3740 Takk Du for at du hjelper meg med lån igjen i mitt hjerte, jeg er evig takknemlig.