søndag 20. januar 2019

Tapende kandidat erklærer seg som president i DR Kongo

Den tapende opposisjonskandidaten i presidentvalget i DR Kongo, Martin Fayulu, erklærer seg selv som president etter at valgkommisjonen i dag bekreftet at seieren gikk til en annen opposisjonskandidat, Felix Tshisekedi.

Det at en tapende kandidat erklærer seg som president, har ofte vært grunnlaget for å starte en væpnet kamp for makta, spesielt når kandidaten har støtte fra godt bevæpna nabostater, slik Martin Fayulu og hans støttespillere har fra Rwandas diktator Paul Kagame, og fra stormakter, slik Fayulu og Kagame har fra USA og EU.

En forutsetning for at utenforstående stater med sterke interesser skal kunne intervenere, er imidlertid at det faktisk bryter ut folkelige opptøyer av et  visst omfang, og hittil synes det ikke å ha slått til. Al Jazeera rapporterer i dag at det er stille i Kinshasas gater, bortsett fra grupper av Tshisekeditilhengere som jubler over at valgseieren for deres mann har blitt bekrefta.





lørdag 19. januar 2019

Financial Times varsler intervensjon i Kongo

Financial Times, som oftest målbærer interessene og synspunktene til den økonomiske og politiske eliten i Vesten, varsler at Kongo er "på vei mot isolasjon", ved at Vesten med allierte land i Afrika vil nekte å anerkjenne den nyvalgte presidenten i DR Kongo dersom valgmyndighetene i landet bekrefter at dette blir opposisjonskandidat Felix Tshisekedi, og ikke Vestens foretrukne opposisjonskandidat, tidligere underdirektør i Exxon Mobil, Martin Fayulu.

Kongo har avvist uttalelsen fra det rwandiske formannskapet i Afrikanske Union, som har oppfordret valgkommisjonen om å utsette det å gå ut med en offentlig godkjenning av presidentvalget.
Til dette kommenterer Financial Times følgende:

"If Congo ignores the regional body and pushes ahead, the possibility that African leaders would refuse to recognise the new president is strong, and other governments would probably follow their lead. The EU said on Friday that it backed the AU’s intervention and called on the Congolese to co-operate with the incoming AU delegation."

Partiske anklager om valgfusk 
Det formelle utgangspunktet for innblandinga fra det rwandiske formannskapet i AU, og "bekymringa" fra tidligere kolonimakter, er påstander om at valgresultatet ble rigget til fordel for den mindre erfarne opposisjonslederen Felix Tshisekedi, mens den egentlige vinneren var kandidaten til en bred opposisjonsallianse, Martin Fayulu.

Grunnlaget for dette er en resultatanalyse, utført av det som omtaler seg som Congo Research Group, som ble etablert av skribenten Jason Stearns i 2015. Stearns har vært senioranalytiker hos den prointervensjonistiske tenketanken International Crisis Group (ICG). ICG finansieres i hovedsak av vestlige stater, deriblant Norge, i tillegg til at de mottar støtte fra store selskaper og private stiftelser, blant annet Rockefeller og George Soros' stiftelse. Hvem som direkte betaler lønna til Jason Stearns og de øvrige utgiftene til Congo Research Group idag, har jeg ikke klart å bringe på det rene, selv om gruppa har tilknytning til New York University.

Når det gjelder opphavet til rådataene som Stearns analyse baserer seg på, skriver han selv følgende:

"Some journalists received it from members of the opposition close to Martin Fayulu, who said they had obtained it with the help of a whistleblower. [....] Given that the CENI leak came via the Fayulu camp, we could not rely on it without rigorous scrutiny."

Ettersom Stearns selv erkjenner at primærkilden til rådataene som valganalysen som viste Fayulu-seier kom fra Fayulus støttespillere, baserer antakelsen om at rådataene likevel er autentiske på at de i stor grad samsvarer med resultatene fra valgobservatørene fra Den katolske kirka i Kongo. Stearns vurderer også muligheten for at Den katolske kirkas observatørkorps kan ha samarbeidet med Fayulu-leiren om å få fram manipulerte tall valget men avviser denne muligheten:

"But couldn’t the Catholic Church have colluded in providing fake data to corroborate a leak of fake information by the opposition?
Anything is possible. But that would have had to implicate the entire leadership of the Church’s observation mission, as well as other senior clergy. And it would have had to taken place without anyone finding out about the scheme. That scenario is extremely unlikely."

Jason Stearns er imidlertid fullstendig klar over at lederskapet for den katolske kirka i Kongo lenge har vært en aktiv politisk aktør, til støtte for den delen av opposisjonen som Martin Fayulu representerer. Han har nemlig skrevet om dette selv tidligere. For ganske nøyaktig et år siden, skrev han en artikkel hvor han i en forhåpningsfull tone analyserte mulighetene for at den katolske kirka i Kongo skulle kunne klare å forene opposisjonen i Kongo mot president Joseph Kabila:

An organization of lay Catholics––le Comité laïc de coordination (CLC)––organized protests that reverberated in over a hundred parishes of Kinshasa, provoking the government to take drastic measures: beating priests, tear-gassing people inside churches, deploying tanks in front of churches. While the death toll was lower than the September 2016 or January 2015 protests, this one was far better organized, as it could avail itself of the social infrastructure of the Catholic Church: priests joined in the protests, and many used their pulpits to encourage their parishioners to march with them.
Since then, the Catholic Church, which had been trying to avoid being pulled into the political snake pit of Congolese politics, has doubled down.
Kirka har også aktivt engasjert seg til fordel for en bestemt presidentkandidat, nærmere bestemt den korrupsjonsdømte, styrtrike tidligere guvernøren i den ressursrike Katangaprovinsen, Moise Katumbi, som etter at han selv mislyktes i å bli godkjent som presidentkandidat fra sitt belgiske eksil, kastet sin støtte inn i koalisjonen for Martin Fayulu.

Hadde Stearns inkludert en vurdering av den katolske kirkas politiske rolle i Kongo, basert på sin egen analyse fra ett år tilbake, ville det ikke vært like enkelt å avfeie muligheten for at den katolske kirka har hatt samrøre med Fayulu-leiren for å etablere et narrativ om at Fayulu egentlig vant valget, som en søkt konspirasjonsteori, slik Stearns forsøker å gjøre nå. Både tilbakeholdelsen av slik sentral bakgrunnsinformasjon om den katolske rolle i valganalysen, og tonen i Stearns tidligere artikler om mulighetene for å styrte Kabila, viser ganske tydelig at også Stearns og hans Congo Research Group er noe annet enn et nøytralt forskningsprogram, men tvert imot opererer som en politisk aktør i Kongo. Dette er trolig også bakgrunnen for at Stearns allerede i 2016 ble erklært uønsket i Kongo.

Påfallende meningsmålinger
Da Tshisekedis valgseier ble erklært 10. januar ble resultatet omtalt som "overraskende" i CNN og BBC rapporterer at professor Pierre Engelbregt i tenketanken Atlantic Council mener sannsynligheten for at Tshisekedi skulle få 38 prosent av stemmene i et fritt valg er mindre enn null,  med utgangspunkt i meningsmålinger utført i forkant av valget.

En meningsmåling utført av Congo Research Group i oktober 2018, viste imidlertid at den som ville vunnet presidentvalget om det ble holdt da, var nettopp Felix Tshisekedi, da med 36 prosent av stemmene. I følge en ny og mer referert meningsmåling fra CRG i desember, var oppslutninga om Tshisekedi falt til 24 prosent, mens Martin Fayulu, som kun fikk 8 prosent i oktobermålinga, fikk hele 47 prosent i desembermålinga. Selv dette er vesentlig lavere enn anslaget på 61 prosent som Fayululeiren, med støtte fra den katolske kirkas valgobservatører, hevder å ha fått ved valget.

At Fayulus oppslutning økte etter at han ble erklært som felleskandidat for flere opposisjongrupper i november, er sannsynlig, og reflekteres også i resultatet fra valgkommisjonen. At oppslutninga om Tshisekedi, som valgte å ikke trekke sitt kandidatur til fordel for Fayulu, skal ha falt betraktelig, virker derimot mer påfallende i et afrikansk land hvor etniske lojalitetsbånd oftest er det som betyr mest for politisk mobilisering. Meningsmålinga fra CRG fra oktober, viser ikke overraskende at Tshisekedi står særlig sterkt i de sentrale delene av Kongo, hvor balubafolket som Tshisekedi også tilhører, og er Kongos største etniske gruppe, dominerer.

Gitt at Jason Stearns så tydelig har gjort til kjenne sin antipati for Kabila og sin støtte til den kongolesiske opposisjonen, er det grunn til å vurdere muligheten for at resultatene fra meningsmålinga i desember har blitt manipulert for å underbygge Fayulus krav på makta i tilfelle han skulle gå på et valgnederlag, og at meningsmålinga fra oktober, hvor Tshisekedis oppslutning var veldig nær det offisielle valgresultatet, og hvor bakgrunnstallene er publisert, var mer etterrettelig.

Afrikansk demokrati ikke viktig
Det er et åpent spørsmål om det ble eller ikke ble fusket med valgresultatet ved valget i Den demokratiske republikken Kongo. Vi kan ikke legge til grunn at den katolske kirka eller meningsmålere fra New York-baserte "forskningsgrupper" er mer upartiske enn valgkommisjonen, som ganske sikkert ikke er det. Det er imidlertid langt fra så overraskende som vestlige mainstream-medier skal ha det til, dersom det virkelig var slik at det var opposisjonskandidaten Felix Tshisekedi, som tilhører balubafolket, Kongos mest tallrike etniske gruppe, som faktisk vant valget.

Skulle det likevel ha vært slik at valgresultatet var manipulert, kan det helt utelukkes at det er dette som er årsaken til at Rwandas brutale diktator, som for tida er formann i Den afrikanske Unionen, uttaler bekymring for valget i Kongo.

Hva det egentlig handler om
En talsmann for Tshisekedis parti gjør det tydelig hva saken egentlig dreier seg om:

"The continental body's stance is "the work of some mining lobbies seeking to destabilise the Democratic Republic of Congo in order to perpetuate the looting of this country," the party's secretary-general, Jean-Marc Kabund, said in a statement.

DR Kongo besitter mesteparten av verdens forekomster av to sjeldne metaller som blir stadig viktigere i verdensøkonomien; kobolt og tantalum. Mens tantalum er essensielt i produksjonen av mobiltelefoner og annet elektronisk utstyr, brukes kobolt som komponent i batterier, som får stadig større betydning i bilindustrien, men også i gassturbiner og jetmotorer, ortopediske implantater og mye annet. DR Kongo står idag for 63 prosent av verdensproduksjonen av kobolt, en andel som er antatt å øke til 73 prosent innen 2025Direktøren av det sveitiske gruveselskapet Glencore var trolig på sporet av hva konflikten egentlig handler da han uttalte følgende:

"if cobalt falls into the hands of the Chinese, yeah you won’t see EVs being produced in Europe etc. They are waking up too late." 

Med gode forbindelse til de regjerende myndighetene i Kongo, og med svært konkurransedyktige produsenter og priser, er kinesiske selskaper i ferd med å kjøpe seg stadig større andeler i Kongos koboltutvinning. 

Hva som er Rwandas hovedinteresse knyttet til den politiske utviklinga i DR Kongo, vises i statistikken for tantalumproduksjon fra amerikanske myndigheter fra 2014. Her framstår DR Kongo kun som nest største produsent med 17 prosent av verdensproduksjonen i 2014. Suverent på topp på denne statistikken var Rwanda, som leverte 50 prosent av verdensproduksjonen. Selv om det også foregår noe produksjon på Rwandas territorium, må mesteparten antas å stamme fra produksjon i  Kongo, i områder som har vært kontrollert av Rwandastøttede militser. Etter at den Rwandastøttede opprørsgruppa M23 ble nedkjempet seint i 2013, har smugling av kongolesisk tantalum til Rwanda blitt noe redusert, slik at andelen av verdensproduksjonen som er registrert tilhørende Rwanda lå på 30 prosent i 2017, mens DR Kongos andel var kommet opp til 28 prosent. Fortsatt foregår imidlertid omfattende smugling av kongolesisk tantalum (i mineralet coltan), men nå involverer smuglingen i større grad også korrupte kongolesiske statstjenestemenn. I følge en forskningsrapport fra 2017 hvitvaskes kongolesisk coltan på følgende måte: 

"The traficking of metals and mineralizations transported from Rubaya passing to Rwanda, is facilitated by the fact that it is easy to obtain Rwandan labels and other documents in the black market. The main metal passing through Goma is white coltan produced in DR Congo. Once in Rwanda, this coltan is mixed with white coltan that is also produced in Rwanda, before it gets introduced into the supplying chain. In this scheme various Rwandan firms like CIMIEX and Union Mines participate."

Det er nok den reelle forklaringa på at rwandiske gruveprodusenters sterke motstand mot et system som gjør metall sporbart til opprinnelsessted, og er samtidig den logiske forklaringa på at Rwandas diktator bruker sitt formannskap i den afrikanske unionen til å forsøke å påvirke utfallet av det kongolesiske presidentvalget.   


   

 

mandag 14. januar 2019

Hvem krever omvalg i DR Kongo?

Oppdatert 18.1.19

Mens Russland og Kina sier kontant nei til å støtte noe internasjonalt krav om omtelling i DR Kongo, argumenterer innflytelsesrike krefter i Vesten, inkludert Financial Times, for at presidentvalget bør erklæres som ugyldig basert på fusk. Lobbyist Riva Levinson, som har arbeidet som rådgiver flere USA-vennlige politikere i ulike afrikanske land, og som beskrives som å stå USAs president Donald Trump nær, oppfordrer  i The Hill til ikke å anerkjenne Tshisekedis valgseier. I den offisielle uttalelsen fra USA "The United States will hold accountable those who perpetrate election violence or undermine democratic processes", er det lett å se en antydning om at USA vil kunne komme med mer offensive politiske utspill i dagene som kommer, spesielt dersom valgkommisjonen opprettholder valgresultatet, og dette leder til mer vold, slik det USA-baserte nyhetsbyrået AP spår. 

Den afrikanske Unionen, under formannskap fra Rwandas president Paul Kagame, kalte inn til ekstraordinært møte i Etiopias hovedstad Addis Abeba for å diskutere situasjonen i Det demokratiske republikken Kongo. Her fikk Kagame med seg de andre statslederne som møtte på å sende en AU-delegasjon til Kongo, og vedta en uttalelse som ber valgkommisjonen utsette offentliggjøringen av valgresultatet. Leder for Kommisjonen i den afrikanske Union, Mossa Faki Mahamat fra Tsjad, uttalte etter møtet at det var "alvorlig tvil" etter at Felix Tshisekedi ble erklært vinner av presidentvalget.

Kongo har kontant avvist kravet fra Kagame, og en talsmann for Tshisekedis parti gjør det tydelig hva saken egentlig dreier seg om:

"The continental body's stance is "the work of some mining lobbies seeking to destabilise the Democratic Republic of Congo in order to perpetuate the looting of this country," the party's secretary-general, Jean-Marc Kabund, said in a statement."

Enhver som ytrer reell opposisjon mot Kagameregimet risikerer, for å sitere Kagame selv, "å dø som en hund". En talsmann for Kagame kalte nylig en minister i Sør-Afrika for "hore" for å ha møtt en rwandisk opposisjonspolitiker. Sør-Afrika har for øvrig lagt seg på Russlands og Kinas ikke-innblandingslinje i konflikten om valgresultatet i Kongo, mens Kagame på sin side lenge har vært en strategisk hovedalliert for USA i Afrika. USA sørget for å få fjernet den sveitsiske dommeren Carla del Ponte fra Den internasjonale Straffedomstolen for Rwanda (ICTR) etter at hun begynte å også etterforske forbrytelser begått av Kagame og hans opprørsgruppe (RPF) under konflikten som førte til folkemordet i 1994. Rwanda blir ofte trukket fram som et positivt eksempel, grunnet god økonomisk vekst, i stor grad grunnet salg av naturressurser som har blitt hentet ut av Rwandastøttede militser som har okkupert rike naturressurser i nettopp den demokratiske republikken Kongo. Som det private amerikanske analysebyrået Stratfor erkjenner i en rapport fra 2012:

"Rwandan interests in eastern DRC are not entirely security-related. North and South Kivu are two of the DRC's most resource-rich provinces and are located on the border, just across Lake Kivu from Rwanda. The area of the DRC that falls under Rwanda's influence has gold, diamonds, cobalt, tin and other precious metals. Rwanda has typically provided rebels with weapons and training in exchange for either the natural resources themselves or for laundering money from DRC mines, which allows Kigali to siphon off some of the revenue from these natural resources. Commanders of the CNDP forced residents in North and South Kivu to mine the mineral cassiterite and then paid below market value, attributing the difference in value to a security fee."

I juli 2018 skrev sørafrikanske Sunday Independent om hvordan Kagame brukte sin posisjon som formann i Den afrikanske union til å overbevise andre afrikanske ledere om å støtte en korrupsjonsdømte, men fortsatt styrtrike, kongolesiske opposisjonspolitikeren Moise Katumbi som etterfølger til Joseph Kabila i den kongolesiske presidentstolen. Etter at forsøkene hans på å komme tilbake fra sitt eksil i Belgia for å stille som presidentkandidat strandet, har Katumbi vært  blant de sentrale støttespillerne for den tapende opposisjonskandidaten Martin Fayulu. En viktig grunn til at Rwandas diktator støtter Katumbi, og derigjennom også Fayulu, er at Katumbis svigerfar er en sentral opposisjonspolitiker i Burundi, mot presidenten der, Pierre Nkurundziza. Mens Kagame tilhører tutsiminoriteten som historisk har dominert både Rwanda og Burundi politisk, er tilhører Nkurunziza hutumajoriteten, og regnes dermed som Kagames regionale hovedfiende. Skulle Martin Fayulu bli president, vil Moise Katumbi etter alt å dømme få en sentral stilling, og det vil igjen sikre Kagames og Rwandas interesser i nabolandet. 

Katumbi har også svært gode forbindelser til Zambias president, Edgar Lungu, som har gått ut med støtte til kravet fra den tapende opposisjonskandidaten Martin Fayulu om omtelling av stemmene i presidentvalget i DR Kongo. Der er det også etniske bånd. Lungu er etnisk bemba, og det samme er  Katumbi fra morssiden, Fra farssiden har Katumbi sefardisk-jødisk opprinnelse. Etnisk tilhørighet er i praksis den avgjørende konfliktlinja i de fleste afrikanske land, og Lungu har i særlig grad fått kritikk for å bygge opp maktbasen sin på å bygge opp etniske konflikter. I likhet med Kagame er Lungu en nær alliert av USA i regionen.

Kommisjonslederen i den afrikanske Union, Mossa Faki Mahamat, representerer Tsjad, et brutalt diktatur ledet av Idriss Deby siden 1990. Deby har imidlertid vært en nær militær alliert av Frankrike og USA, blant annet som base for darfurske opprørsstyrker i konflikt med nabolandet Sudan.

I tillegg til regimene i Rwanda, Zambia og Tsjad, deltok også Ugandas diktator siden 1986, Yoweri Museveni, på krisemøtet som ble avholdt i Etiopias hovedstad Addis Abeba. Ved siden av Kagame og hans Rwandastøttede militser, var det Museveni som sto som hovedarkitekt bak krigen i Kongo fra 1997 til 2003 ved å støtte en kongolesisk opprørsgruppe ble ledet av Jean-Pierre Bemba, den andre styrtrike opposisjonspolitikeren som ble nektet å stille selv til presidentvalget, og som derfor i stedet valgte å støtte opp om kandidaturet til Martin Fayulu.

En femte møtedeltaker som har støttet omtelling i DR Kongo, er presidenten i Republikken Kongo, Denis Sassou Nguesso som for tida holder  formannskapet i CIRGL, Den internasjonale konferansen for de store innsjøer-regionen. Sassou Nguesso var diktator i en ettpartistat fra 1979 til 1991, tapte det første demokratiske valget i landet i 1992 og var deretter opposisjonsleder i fem år før han kom tilbake som opprørsleder etter at han nedkjempet styrker lojale mot den demokratisk valgte presidenten Pascal Lissouba i 1997. Siden det har Sassou Nguesso sørget for å vinne alle valg han har organisert. Under borgerkrigen hevdet Lissouba at Sassou Nguessos styrker fikk støtte fra tidligere støttespillere for tidligere diktator Mobutu Sese Seko i DR Kongo (kalt Zaire under Mobutu), noe som bidro til at president Laurent Kabila, far og forgjenger til Joseph Kabila, sendte styrker inn i nabolandet for å hjelpe Lissouba, og siden det har det vært et dårlig forhold mellom lederne i de to kongostatene.

Se også min bakgrunnsartikkel fra 2008 om kampen om Kongo.



lørdag 12. januar 2019

"Feil" valgvinner i DR Kongo

Vestlige regjeringer uttrykker "bekymring" for situasjonen i Den demokratiske republikken Kongo etter at den katolske kirka i har hevdet at det offisielle valgresultatet ikke samsvarer med deres observasjoner, og USA har flyttet tropper inn i nabolaget...

I de fleste tilfeller er det en god indikasjon på et velfungerende demokrati når opposisjonen i landet vinner et presidentvalg, men det gjelder ikke for Den demokratiske republikken Kongo, i følge vestlige politiske ledere. Det var "feil" opposisjonskandidat som vant.

Utenriksministrene i den gamle kolonimakta Belgia, og i Frankrike, som har fortsatt å være den dominerende aktøren i det frankofone Afrika etter den formelle avkoloniseringa, har uttrykt at det offisielle resultatet, hvor opposisjonskandidat Felix Tshisekedi vant med 38 prosent av stemmene, "ikke er i samsvar med resultatene", og at det i virkeligheten var den andre opposisjonskandidaten, Martin Fayulu, som vant. Også den britiske utenriksministeren er "veldig bekymret for avvikene". 

Mistankene går i retning av at seieren for Tshisekedi er et resultat av en avtale på kammerset mellom han og avgående president Kabila, med sikte på å snyte den egentlige valgvinneren Fayulu for valgseieren. Som Fayulu selv formulerer det: "Felix Tshisekedi har blitt nominert av Kabila for å videreføre Kabila-regimet. For idag heter bossen Kabila".

Den katolske kirkas rolle
I følge Fayulus kampanjeteam vant han en overlegen seier med 60 prosent av stemmene. Slike påstander fra valgtapere er ikke uvanlige i afrikanske land, men det som skaper et inntrykk av at Fayulus påstander har mer troverdighet, er at de også støttes av utsagn fra Den katolske kirka i Kongos biskopkonferanse (CENCO) som rapporteres å ha hatt 40,000 valgobservatører på plass rundt om i landet.

Det er lett å anta at en institusjon som den katolske kirka i Kongo er partipolitisk uavhengig og nøytral, og dermed også lett å legge til grunn at anklagene om valgfusk og samrøre mellom avgående president og vinnende opposisjonskandidat er berettigede. Det kan ikke utelukkes at en slik avtale har funnet sted, og at Fayulu reelt vant valget, men den implisitte framstillinga av den katolske kirka i Kongo som en upartisk og nøytral observatør til valget som både har preget norsk og annen internasjonal presse, samsvarer absolutt ikke med realitetene. 

Den katolske kirka har gjennom flere år vært sentral i å organisere politisk motstand mot president Joseph Kabila og en aktiv støttespiller for bestemte deler av opposisjonen. Jason Stearns, som blant annet har arbeidet for tenketanken International Crisis Group, som får sin hovedfinansiering fra vestlige stater, inkludert Norge, beskriver i en artikkel fra 2012 hvordan at den katolske kirka, sammen med opposisjonen, fånyttes forsøkte å organisere opptøyer mot presidentvalget i 2011.

I januar 2018, analyserer Stearns, nå i en artikkel publisert på nettstedet til Congo Research Group, hvordan kirkas menn sto sentralt i organisering av opptøyer mot myndighetene i 2017 og siden det har tatt en militant tone i kampen mot den til da sittende presidenten. Han refererer blant annet en tale fra Sebastien Muyengo, biskop av Uvira, som oppfordret soldater og offiserer i hæren og politiet til å slutte å følge ordre fra de politiske myndighetene og i stedet "forsvare folket".

Kirkelig støtte til straffedømt milliardær
Kirkas ledere har ikke bare tatt stilling mot Kabila, men også aktivt for noen av hans politiske utfordrere, og da i særlig grad Moise Katumbi. Katumbi, som tidligere er guvernør i den ressursrike provinsen Katanga, har store verdier å drive politisk kampanje med, etter at han solgte gruveselskapet han opprettet til det franskeide transnasjonale selskapet Necotrans for det som i følge Forbes var i overkant av 130 millioner US dollar, altså godt over en milliard norske kroner. Han har imidlertid  
levd i selvpålagt eksil i den gamle kolonimakta Belgia de seineste årene, etter at han ble dømt til tre års fengsel for en korrupt eiendomstransaksjon og for ulovlig å ha ansatt leiesoldater. Da den straffedømte milliardærpolitikeren ville returnere til Kongo for å erklære seg som presidentkandidat i 2018, ble privatflyet hans imidlertid nektet innflygingstillatelse av kongolesiske myndigheter. Dette fikk den katolske kirkas Biskopkonferanse i Kongo til å reagere kraftig

“The Congolese Bishops’ Conference (Cenco) strongly urges the Congolese authorities to reconsider their decision by letting Moïse Katumbi enter the country and apply as any other candidate,”
“Such segregationist treatment is not justified and can unnecessarily lead to unfortunate consequences that must be avoided. Such a refusal in many ways resembles a denial of identity, which no human society can tolerate,” 

I følge en kritisk kronikk i Washington Times, er det en åpen hemmelighet at Katumbi står for mye av finansieringa av den katolske kirka i Kongo. 

Straffedømte milliardærer støtter "den ekte valgvinneren"
Etter at han måtte innse at slaget var tapt for hans egne planer om å stille som presidentkandidat, har Katumbi gitt sin støtte til mannen som den katolske kirka hevder vant valget, Martin Fayulu.

En annen ledende opposisjonspolitiker som ga sin støtte til Fayulu før valget, er Jean-Pierre Bemba. Bemba har i følge BBC en "fargerik" biografi som sønn av en styrtrik forretningsmann med nære bånd til diktatoren gjennom flere tiår, Mobutu Sese Seko. Under den andre Kongokrigen mellom 1997 og 2003 var Bemba leder for en kongolesisk opprørsgruppe som ble støttet av diktatoren i Uganda, Yoweri Museveni. Denne opprørsgruppa var den viktigste rivalen til den Rwanda-støttende opprørsgruppa, og kontrollerte periodevis store deler av det ressursrike Øst-Kongo. Bemba ble enda rikere i løpet av denne tragiske perioden for Kongos folk.

I 2002 ble opprørsgruppa til Bemba også involvert i borgerkrigen i Den sentralafrikanske republikken, og det var i denne sammenhengen det ble dokumentert at gruppa gjennomførte alvorlige krigsforbrytelser som Bemba seinere ble dømt som ansvarlig for i den internasjonale krigsforbryterdomstolen. Han fikk en fengselsdom på 18 år, men denne ble i 2018 opphevet i ankesaken med 3 mot 2 dommere, med henvisning til at det ikke er godt nok dokumentert at Bemba kjente til de uhyrlighetene hans opprørssoldater begikk.   

Fayulus bånd til vestlig storkapital
Som nevnt lever en av Martin Fayulus nære politiske støttespillere, milliardærpolitikeren Moise Katumbi, i eksil i Belgia, samtidig som han har solgt selskapet sitt, med utvinningsrettighetene det muligens aldri hadde, til et fransk transnasjonalt selskap for en milliardsum. Den andre pengesterke støttespilleren, Jean-Pierre Bemba, var leder for en milits støttet av Ugandas diktator Yoweri Museveni, og Museveni har på sin side en av Vestens næreste allierte i Afrika. Fayulu selv hadde tidligere en direktørstilling i oljeselskapet Exxon Mobil. Dette kan representere en alternativ forklaring på hvorfor vestlige utenriksministre mener det var feil opposisjonskandidat som vant presidentvalget i Den demokratiske republikken Kongo.

Det er også en mulig alternativ forklaring på at USA har flyttet spesialstyrker til Gabon, i påvente av en mulig krisesituasjon i Kongo i kjølvannet av valget.   

tirsdag 11. april 2017

USAs beviser for at syriske regjeringsstyrker sto bak giftgassangrep i Khan Shaykhoun

Etter at Vladimir Putin tidligere på dagen krevde en internasjonal granskning og hevdet at giftgassangrepet i Khan Shaykhoun trolig var falsk flagg, har New York Times lagt ut en deklassifisert etterretningsrapport som imøtegår Putins anklager, og legger ut USAs beviser for at det var regjeringshæren som var ansvarlig. I det følgende skal jeg ta for meg bevisene som presenteres i rapporten punkt for punkt. Rapporten begynner med følgende innledning:




The Assad regime's Use of Chemical Weapons on April 4, 2017


The United States is confident that the Syrian regime conducted a chemical weapon attack, using the nerve agent sarin, against its own people in the town of Khan Shaykhoun in Southern Idlib province on April 4, 2017. According to observers at the scene, the attack resulted in at least 50 and up to 100 fatalaties (including many children), with hundreds of additional injuries.
We have confidence in our intelligence because we have signals intelligence and geospatial intelligence, laboratory analysis of physiological samples collected from multiple victims, as well as a significant body of open source reporting, that tells a clear and consistent story. We cannot publicly release all available intelligence on this attack due to the need to protect sources and methods, but the following includes an unclassified summary of the US Intelligence Community's analysis of this attack.




Kommentar: Vi ser at mye av informasjonen som gis i innledningen retter seg mot å skape følelser hos leseren. Det er tydeligst ved referansen til at det var mange barn blant de drepte, og formuleringa om at "det syriske regimet" rettet angrepet mot "sitt eget folk". Den konkrete informasjonen som gis er at USA fastslår at giftgassen som ble brukt er sarin, og at dette er bekreftet i laboratorieundersøkelser. Dette kan godt være sant, uten at det beviser noe om hvem som var i besittelse av sarinen og som slapp den ut over innbyggerne og barna i Khan Shaykhoun.


Innledningen hevder imidlertid at USA sitter på signaletterretning og geolokaliseringsetterretning, samt åpne kilder, som gir en klar og konsistent fortelling som gjør at USA er sikre på at det var Assadregimet som sto bak, uten at hva dette konkret består i presenteres her. Det presiseres at ikke all informasjon USA mener å ha kan avsløres på grunn av hensynet til kilder og metoder, men hovedfunnene i forhold til hva slags informasjon USAs etterretningstjenester bygger på i sin sikre analyse, forespeiles vi å bli informert om i det følgende:




Summary of the US Intelligence Community's Assessment of the April 4 Attack
The Syrian regime maintains the capability and intent to use chemical weapons against the opposition to prevent the loss of territory deemed critical to its survival. We assess that Damascus launched this chemical attack in response to an opposition offensive in northern Hama province that threatened key infrastructure. Senior regime military leaders were probably involved in planning the attack.




Kommentar: Det første avsnittet tar for seg noe som er sentralt for påtalemyndigheten i enhver kriminalsak: Etablere motiv. Kronargumentet mot forestillinga om at det er den syriske regjeringa som sto bak, er det oppfattede fraværet av motiv. Den syriske regjeringa ble oppfattet å være i ferd med å vinne, både diplomatisk og militært på det tidspunktet giftgassangrepet fant sted. Opprørerne, som tilsvarende ble oppfattet å være på vikende front, hadde derimot et ganske så åpenbart motiv for å orkestrere en hendelse som kan få USA og andre vestlige stormakter til å gripe inn for å endre utfallet. Dermed har Russland og Syria fått gehør hos mange for at dette mer sannsynlig var "falsk flagg".



Det USAs etterretning presenterer her, er et annet bilde. Regjeringshæren sto overfor en offensiv fra opposisjonen i Hama som truet vital infrastruktur for regimet. Ut fra dette blir det mindre ulogisk å se for seg at regjeringshæren har tydd til giftgass i desperasjon. Rapporten gir imidlertid ingen forklaring på hva slags sentral infrastruktur som skal ha vært truet og som kan ha gitt en logisk forklaring på at den syriske regjeringshæren valgte å bruke giftgass, med det store potensialet for politisk backlash som dette valget måtte innebære. Spørsmålet er om andre kilder støtter opp om etterretningens framstilling av realiteten.




Det gjør de ikke. Det er riktig at opprørsstyrker gjennomførte en offensiv i nordlige Hamaprovinsen, men tidspunktet stemmer ikke med USAs fortelling. Fram til og med 20 mars hadde frontlinja i denne provinsen ligget stabilt gjennom lengre tid: https://syria.liveuamap.com/en/time/20.03.2017. Offensiven startet 21. mars, og opprørsstyrkene hadde først framgang fordi angrepet kom som en overraskelse. 27. mars ser vi av det interaktive kartet Syrialivemap at opprørerne har sin hittil største utbredelse i området: https://syria.liveuamap.com/en/time/27.03.2017. Dersom giftgassangrepet var blitt gjennomført på det tidspunktet, hadde det vært lettere å akseptere det motivet som USAs etterretningstjenester søker å påvise. Men 28. mars begynte regjeringsstyrkene en motoffensiv. Og fra da og fram til og med dagen for giftgassangrepet, har opprørsstyrkene igjen vært på defensiven, også her, og regjeringsstyrkene har tilbakeerobret praktisk talt alle deler av territoriet som opprørne vant mellom 20 og 27. mars: https://syria.liveuamap.com/en/time/02.04.2017.




I lys av dette, har ikke USAs etterretning her lyktes med å påvise noe troverdig motiv hos regjeringsstyrkene knyttet til noen desperat militær situasjon for syriske regjeringsstyrker i området nær Khan Shaykhoun på det tidspunktet giftgassen ble sluppet. Snarere bidrar analysen av utviklingen i Hamaoffensiven til å styrke den alternative forklaringen: Heller ikke dette siste forsøket på å slå tilbake etter tapet av Øst-Aleppo og flere områder i sentrale deler av Syria til regjeringsstyrkene lyktes. Desperasjonen blant opposisjonsstyrkene må antas å ha vært voksende.




A significant body of pro opposition social media reports indicate that the chemical attack began in Khan Shaykhoun at 6.55 AM local time on April 4.


Our information indicates that the chemical agent was delievered by a regime Su 22 fixed-wing aircraft that took off from the regime-controlled Shayrat Airfield. These aircraft were in the vicinity of Khan Shaykhoun approximately 20 minutes before reports of the chemical attack began and vacated the area shortly after the attack.

Kommentar: Det er ingen grunn til å betvile at syriske fly faktisk har vært over Khan Shaykhoun på det aktuelle tidspunktet, men selv om fly har vært over byen og sluppet bomber på det aktuelle tidspunktet, beviser det ikke at giftgassen kom derfra.




Additionally, our information indicates personnel historically associated with Syria's chemical weapons program were at Shayrat Airfield in late March making preparations for an upcoming attack in Northern Syria, and they were present at the airfield on the day of the attack.

Kommentar: Denne informasjonen skaper inntrykk av at amerikansk etterretning har vært i stand til å fotfølge sentrale personer knyttet til det syriske kjemiske våpenprogrammet, og vært i stand til å observere planlegging av et angrep i lengre tid før angrepet ble gjennomført. Det ligger i sakens natur at rapporten ikke avslører hvem dette er og hvordan informasjonen er framskaffet, og det er dermed også en type informasjon som det vil være umulig for andre å etterprøve. Skulle det vise seg å være korrekt informasjon, er dette et reelt bevis for at flyplassen var base for giftgassangrepet, men den åpner samtidig for spekulasjoner knyttet til hvem av de involverte amerikansk eller alliert etterretning har hatt tilgang til ved flyplassen, hvilken rolle disse personene kan ha hatt i forberedelsene, og hva som kan forklare at etterretningen ikke rapporterte disse forberedelsene til FN i forkant av angrepet, gitt at Syria har forpliktet seg på å kvitte seg med sine kjemiske våpen.






Hours after the April 4 attack, there were hundreds of accounts of victims presenting symptoms consistent with sarin exposure, such as frothing at the nose and mouth, twitching, and pinpoint pupils. This constellation of symptoms is inconsistent with exposure to a respiratory irritant like chlorine - which the regime has also used in attacks - and is extremely unlikely to have resultet from a conventional attack because of the number of victims in the videos and the absence of other visible injuries. Open source accounts posted following the attack reported that first responders also had difficulty breathing, and that some lost consciousness after coming into contact with victims- consistent with secondary exposure to a nerve agent.

By 12.15 PM local time, broadcasted local videos included images of dead children of varying ages. Accounts of a hospital being bombed began to emerge at 1.10 local, with follow on videos showing a bombing of a nearby hospital that had been flooded with victims of the sarin attack. Commercial satellite imagery from April 6 showed impact craters around the hospital that are consistent with open source reports of a conventional attack on a hospital after the chemical attack. Later on April 4, local physicians posted videos specifically pointing out constricting pupils (a telltale symptom of nerve agent exposure), medical staff with body suits on, and treatment involving antropine, which is an antidote for nerve agents such as sarin.
We are certain that the opposition could not have fabricated all of the videos and other reporting of chemical attacks. Doing so would required a highly organized campaign to deceive multiple media outlets and human rights organizations while evading detection. In addition, we have independently confirmed that some of the videos were shot at the approximate times and locations described in the footage.


Further, World Health Organization stated on April 5 that its analysis of the victims of the attack in Syria showed they had been exposed to nerve agents, citing absense of external injuries and death due to suffocation. Doctors without Borders said that medical teams treating affected patients found symptoms consistent with exposure to a neurotoxic agent such as sarin.  And Amnesty International said evidence pointed to an air-launched chemical attack. Subsequent laboratory analysis of physiological samples collected from multiple victims detected signatures of the nerve agent sarin. 
Kommentar: Avsnittene refererer omfattattende dokumentasjon på at mennesker i Khan Shaykhoun reelt ble utsatt for saringass, og at dette ikke var noe fingert situasjon. Det den svært omfattende dokumentasjonen tvert imot viser, er at mange, på et svært tidlig tidspunkt etter angrepet, arbeidet med å dokumentere angrepet, og at disse var klar over hvilke symptomer de skulle se etter for å få vist til verden og spre til verden at det var sarin som var blitt brukt. Bortsett fra en enkelt setning, sier all denne dokumentasjonen imidlertid ingenting om hvordan saringassen ble spredt. Spørsmålet som må reises er på hva slags kompetanse Amnesty International sitter på som gjør det mulig for dem å trekke en konklusjon om at gassen ble spredt gjennom et luftangrep og ikke på andre måter. Dette blir ikke presisert i rapporten.


Går vi til Amnesty Internationals hjemmeside, finner vi at organisasjonen har rukket å samle betydelig dokumentasjon allerede 5. april, nok til å kreve at FNs Sikkerhetsråd må gjennomføre "decisive action" mot Syria, noe det er naturlig å tolke som militære angrep. I artikkelens ingress står det at "Experts believe a nerve agent such as sarin gas was deployed from the air". I selve teksten i artikkelen står det imidlertid ingen referanse til hvem disse ekspertene er, eller hva de bygger sine analyser på. USAs etterretning basererer altså en analyse av at giftgassen ble spredt via et luftangrep på påstander fra en menneskerettsorganisasjon uten spesialkompetanse på verken medisinske eller militære spørsmål, som refererer ikke navngitte "eksperter" i ingressen på en rapport, som ikke klargjør hvem eller hva dette handler om i selve rapportteksten. Normalt skulle man kunne trodd at det ville være motsatt. At USAs etterretning selv sitter med eksperter med kompetanse til å fastslå fra hvor et bestemt angrep må ha kommet, og at andre organisasjoner så kan sitere dette som dokumentasjon. Men her var det altså motsatt: USAs etterretning siterer Amnesty International i et spørsmål av teknisk-vitenskapelig karakter. Det kan ikke kalles overbevisende grunnlag for å trekke en konklusjon.


Hva er bevist, og hva er ikke bevist?
USAs etterretning refererer i sin rapport omfattende og overbevisende dokumentasjon på to forhold:
1. Innbyggere i Khan Shaykhoun ble utsatt for saringass morningen 4. april 2017.
2. Syriske kampfly utførte bombeangrep mot byen på samme tid og i etterkant.


USAs etterretning hevder samtidig å vite at giftgassen ble spredt gjennom et syrisk flyangrep og at dette var resultatet av en bevisst strategi for å stanse opprørerne fra å true vital infrastruktur for regjeringsstyrkene.


Antakelsen om at giftgassen ble spredt av syriske flyangrep baserer seg på to informasjoner. Det ene er en referanse til hva ikke navngitte eksperter har sagt og blitt referert på i ingressen, men ikke i hovedteksten, i en Amnestyrapport. Det må ansees som et særdeles tynt bevis.  Det andre er informasjon som synes å stamme fra etterretningskilder knyttet til selve flybasen. Sistnevnte er et langt mer tungtveiende bevis, men her er bevisenes innhold ikke referert, og det blir dermed umulig fra et nøytralt perspektiv å vurdere kildenes innsikt og hensikt. Vi blir overlatt til å stole på USAs etterretnings vurdering og presentasjon, og i et historisk perspektiv er det liten grunn til å gjøre dette.


Rapportens troverdighet svekkes også av at den inneholder informasjon som påviselig er gal. Regjeringsstyrkene var ikke i en presset situasjon som følge av opprørernes Hamaoffensiv da giftgassen ble sluppet løs på innbyggerne i Khan Shaykhoun. Tvert imot viser dokumentasjon som USAs etterretning må ha kjent til, at regjeringsstyrkerne var kommet på offensiven allerede en uke før giftgassen ble spredt. I den grad noen var preget av desperasjon, må det ha vært opprørerne, og bevisene knyttet til motiv peker derfor sterkere mot dem.  
 


















    









tirsdag 27. september 2016

USA åpner for antiluftskyts til al-Qaida

En hovedgrunn til at våpenstillstandsavtalen i Syria som varte en knapp uke brøyt sammen, er at USA ikke har lyktes med å få "de moderate opprørsgruppene", inkludert Free Syrian Army, som Norge er med på å trene i Jordan, til å bryte forbindelsene med Jabhat Fatah al-Sham. Denne gruppa gikk tidligere gikk under navnet Jabhat al-Nusra, og var al-Qaidas offisielle avdeling i Syria. Nå er jihadistgruppa formelt uavhengig organisatorisk, men har ikke skiftet ideologi og har ikke foretatt noe politisk brudd med al-Qaida.

Etter at våpenstillstandsavtalen brøyt sammen, har Russland og den syriske regjeringshæren intensivert sin bombing av opprørskontrollerte områder, blant annet i det østlige Aleppo. Denne intensiverte bombinga har blitt fordømt i stadig kraftigere ordelag fra de vestlige stormaktene. Nå har USA også lansert sitt militære motsvar.

Som jeg har skrevet om tidligere, har Saudi-Arabia lenge ivret for å gi opprørerne, som altså inkluderer al-Qaida, tilgang til håndbårne antiluftskyts for å kunne forsvare seg mot de russiske og syriske flyene. I følge Reuters er USA nå i ferd med å gi klarsignalet for en slik opptrapping. Altså: Syriske opprørsgrupper som samarbeider med al-Qaida på slagmarken og nekter å bryte med al-Qaida politisk, skal få bakke til luft-raketter. Altså: Al-Qaida skal få vestligproduserte bakke til luft-raketter. Altså: Internasjonal luftfart blir...spennende...

torsdag 16. juni 2016

Opprørerne som Norge skal trene bombes av Russland

I følge nettstedet ISIS Live Map har russiske kampfly i dag bombet styrker tilhørende den såkalte New Syrian Army i ørkenen sørøst i Syria. New Syrian Army er den opprørsgruppa som norske offiserer er på vei til Jordan for å trene, og som de kan komme til å følge med i kamp inn i Syria. Skjer det vil de norske offiserene også kunne bli måltavler for russiske bombefly.

New Syrian Army ble i følge BBC etablert i november 2015. NSA skal ha blitt trent opp av Purity and Development Front, som omtales som "moderate islamister".

I følge Washington Post er New Syrian Army den eneste fungerende gruppa ut fra 500-millioner-dollar-programmet for å trene og utruste syriske opprørere "for å bekjempe ISIS".

New Syrian Army fullførte USAs treningsprogram i Jordan, og har derfra infiltrert inn i Syria og så, i mars, har gruppa rykket raskt fram og tatt kontroll over et større ørkenområde fra grensa mot Jordan og opp til Tanaf grenseposten mot Irak som ble erobret i mars. Derfra har gruppa fortsatt å utvide sitt kontrollområde nordover, opp mot Deir Ezzour-provinsen, som flertallet i gruppa skal ha sin opprinnelse i. Størstedelen av Deir Ezzour-provinsen er under IS' kontroll, men den syriske regjeringhæren har et feste i selve byen Deir Ezzour og har de siste ukene vært på offensiven mot IS her.

NSA er offisielt tilslutta paraplyorganisasjonen Free Syrian Army, som er tilknyttet Nasjonalkoalisjonen av Syriske Opposisjonskrefter, som vestlige land anerkjenner som de legitime representantene for det syriske folket, på bekostning av den FN-anerkjente syriske regjeringa i Damaskus. Selv om FSA-militsene tidvis også kjemper mot IS, har hovedfienden hele tida vært den syriske regjeringshæren. Unntaket har vært elementer fra FSA som siden har brutt med FSA og slått seg sammen med kurdiske YPG i Syrian Democratic Forces.

FSA består av en rekke militser, og i Aleppo- og Idlibprovinsene samarbeider nå flere av disse med al-Qaidas avdeling i Syria, Nusrafronten.  Fram til nå har det ikke blitt rapportert at New Syrian Army-gruppa samarbeider med al-Qaida eller har vært i direkte kamp med syriske regjeringsstyrker eller deres russiske støttespillere. Fra og med i dag er det altså ikke lenger tilfellet. Diskusjonen om det norske bidraget kan derfor ikke begrenses til en diskusjon om Norge skal eller ikke skal delta i militært i kampen mot IS i Syria. Den er også nødt til å handle om hvorvidt vi er villige til å ta en kamp med Russland i den syriske ørkenen.