torsdag 10. desember 2009

Obamas tale – verdensbilde, selvbilde og politisk program

Barack Obamas tale blir av mange mediesynsere utlagt som et retorisk mesterverk, på grensen til poesi, som VG melder. Men hva ligger under retorikken? Hva slags innsikter om verden er det den formidler? Hva slags amerikansk selvbilde er den uttrykk for? Og hva slags politikk borger den for?

I den følgende teksten vil jeg ta for meg talen, avsnitt for avsnitt, og analysere teksten ut fra dette utgangspunktet. Jeg vil begrense meg til de første to tredelene av talen, det vil si den delen av talen som brukes til å forklare og begrunne USAs bruk av krig som virkemiddel i verdenspolitikken.

Your Majesties, Your Royal Highnesses, Distinguished Members of the Norwegian Nobel Committee, citizens of America, and citizens of the world:
I receive this honor with deep gratitude and great humility. It is an award that speaks to our highest aspirations — that for all the cruelty and hardship of our world, we are not mere prisoners of fate. Our actions matter, and can bend history in the direction of justice.

And yet I would be remiss if I did not acknowledge the considerable controversy that your generous decision has generated. In part, this is because I am at the beginning, and not the end, of my labors on the world stage. Compared to some of the giants of history who have received this prize — Schweitzer and King; Marshall and Mandela — my accomplishments are slight. And then there are the men and women around the world who have been jailed and beaten in the pursuit of justice; those who toil in humanitarian organizations to relieve suffering; the unrecognized millions whose quiet acts of courage and compassion inspire even the most hardened of cynics. I cannot argue with those who find these men and women — some known, some obscure to all but those they help — to be far more deserving of this honor than I.

But perhaps the most profound issue surrounding my receipt of this prize is the fact that I am the Commander-in-Chief of a nation in the midst of two wars. One of these wars is winding down. The other is a conflict that America did not seek; one in which we are joined by forty-three other countries — including Norway — in an effort to defend ourselves and all nations from further attacks.

Et interessant punkt å merke seg her, er at Obama refererer til krigen i Irak som en krig som er i ferd med å roe seg ned (winding down). Kommentaren kommer få dager etter at en serie bombeangrep i Baghdad drepte godt over 100 mennesker i byen. Volden synes å være på vei opp igjen de siste månedene. Utgangspunktet for påstanden om at krigen roer seg ned, skulle derfor måtte basere seg på en av to mulige tankebaner:

1. Obama snakker ut fra et reint amerikansk perspektiv, i betydninga at krigen roer seg ned for USA, ettersom landet er i ferd med å trekke sine styrker ut.

2. Krigen vil roe seg ned som en følge av at USA kommer til å trekke seg ut. Dette ville implisere at krigen er et resultat av USAs tilstedeværelse.

Det er ikke utenkelig at alternativ to vil vise seg å være riktig, men ut fra hva Obama ellers vektlegger i talen sin, er det vanskelig å se at et såpass selvkritisk perspektiv på USAs vegne ligger til grunn. Heller ikke alternativ 1 synes å være rimelig ut fra perspektivene i resten av talen. Dermed må vi over til en alternativ tolkning, som går ut av den fysiske virkeligheten i Irak: Obama ønsker å gi et bilde av et Irak som er i ferd med å stabilisere seg for å rettferdiggjøre forestillinga om at USA trekker seg seirende ut av Irak. Men dette bildet stemmer altså dårlig med den fysiske virkeligheten i Irak.

These questions are not new. War, in one form or another, appeared with the first man. At the dawn of history, its morality was not questioned; it was simply a fact, like drought or disease — the manner in which tribes and then civilizations sought power and settled their differences.

Over time, as codes of law sought to control violence within groups, so did philosophers, clerics, and statesmen seek to regulate the destructive power of war. The concept of a "just war" emerged, suggesting that war is justified only when it meets certain preconditions: if it is waged as a last resort or in self-defense; if the forced used is proportional, and if, whenever possible, civilians are spared from violence.

For most of history, this concept of just war was rarely observed. The capacity of human beings to think up new ways to kill one another proved inexhaustible, as did our capacity to exempt from mercy those who look different or pray to a different God. Wars between armies gave way to wars between nations — total wars in which the distinction between combatant and civilian became blurred. In the span of thirty years, such carnage would twice engulf this continent. And while it is hard to conceive of a cause more just than the defeat of the Third Reich and the Axis powers, World War II was a conflict in which the total number of civilians who died exceeded the number of soldiers who perished.

In the wake of such destruction, and with the advent of the nuclear age, it became clear to victor and vanquished alike that the world needed institutions to prevent another World War. And so, a quarter century after the United States Senate rejected the League of Nations — an idea for which Woodrow Wilson received this Prize — America led the world in constructing an architecture to keep the peace: a Marshall Plan and a United Nations, mechanisms to govern the waging of war, treaties to protect human rights, prevent genocide, and restrict the most dangerous weapons.

Obamas vektlegging av utviklinga av begrepet rettferdig krig framstår ikke som kontroversiell, bortsett fra en liten språklig finesse som kan skjule ganske mye: Han skriver at ”rettferdig krig kan bare føres som en siste mulighet eller i selvforsvar”. Dette eller gjør at Obama åpner for å rettferdiggjøre kriger som, med grunnlag i dagens folkerett, anses som folkerettsstridige. FN-pakten fastsetter nemlig at den eneste formen for krig som er legitim er krig som siste mulighet i selvforsvar. Det er ikke noe rom for noe eller i den setninga, da kan innholdet bli totalt endret.

I motsetning til folkeretten, åpner Obamas tale for at det finns situasjoner hvor krig er siste mulighet, uten at det dreier seg om selvforsvar. Samtidig åpner Obamas tale for en tolkning om at krig er en rettighet for et land som opplever seg angrepet, mens FN-pakten tvert imot påpeker at selv for et land er angrepet, skal det å gå til krig kun være tillatt når dette er siste mulighet for å forsvare seg. Alle andre muligheter for løsning av konflikten må være utprøvd først.

Dette kunne vært bare språklig pirk, eller forsnakkelse, hvis det ikke var for at USA gjennom det siste tiåret har presset på for å endre folkeretten nettopp i den retninga som Obamas, i dag folkerettsstridige, eller åpner for. De neste avsnittene tydeliggjør at det er all grunn til å være observant på hvordan Obama forstår begrepet rettferdig krig.

In many ways, these efforts succeeded. Yes, terrible wars have been fought, and atrocities committed. But there has been no Third World War. The Cold War ended with jubilant crowds dismantling a wall. Commerce has stitched much of the world together. Billions have been lifted from poverty. The ideals of liberty, self-determination, equality and the rule of law have haltingly advanced. We are the heirs of the fortitude and foresight of generations past, and it is a legacy for which my own country is rightfully proud.

A decade into a new century, this old architecture is buckling under the weight of new threats. The world may no longer shudder at the prospect of war between two nuclear superpowers, but proliferation may increase the risk of catastrophe. Terrorism has long been a tactic, but modern technology allows a few small men with outsized rage to murder innocents on a horrific scale.

Moreover, wars between nations have increasingly given way to wars within nations. The resurgence of ethnic or sectarian conflicts; the growth of secessionist movements, insurgencies, and failed states; have increasingly trapped civilians in unending chaos. In today's wars, many more civilians are killed than soldiers; the seeds of future conflict are sewn, economies are wrecked, civil societies torn asunder, refugees amassed, and children scarred.

I do not bring with me today a definitive solution to the problems of war. What I do know is that meeting these challenges will require the same vision, hard work, and persistence of those men and women who acted so boldly decades ago. And it will require us to think in new ways about the notions of just war and the imperatives of a just peace.

We must begin by acknowledging the hard truth that we will not eradicate violent conflict in our lifetimes. There will be times when nations — acting individually or in concert — will find the use of force not only necessary but morally justified.

Obama framstiller her spørsmålet om krig og fred som et stort dilemma, og han gir inntrykk av å være ydmyk: ”Jeg bringer ikke med meg i dag den definitive løsninga på problemene ved krig.” Men så hadde da heller ikke Obama trengt å bringe med seg noen definitiv løsning, for denne løsninga ligger allerede definert i folkeretten. Dersom et land er under angrep fra en fiendtlig makt, har staten rett til å bruke makt for å slå tilbake angrepet; verken mer eller mindre.

Obama framstiller det som det vil foregå en stor diskusjon om man skal eller ikke skal kunne gå til krig. Det ligger implisitt at noen ganger vil man finne at krig er riktig andre ganger ikke. Dersom Obama hadde ønsket å basere seg på folkeretten, hadde han sluppet denne typen dilemma. Krig kan rettferdiggjøres når man har kommet under direkte angrep. Ellers ikke. Ellers skal andre virkemidler anvendes. FNs Sikkerhetsråd kan vedta bruk av makt til støtte for et medlemsland som er under angrep eller når det pågår et folkemord innad i et land. Men det er bare FNs Sikkerhetsråd som kan vedta intervensjon, og det er bare i disse to situasjonene FNs Sikkerhetsråd kan autorisere at andre land enn det angrepne kan bruke militære midler, det vil si gå til krig.

Hadde Obama ønsket at USA skal opptre i tråd med folkeretten, kunne han valgt å henvise nettopp til folkeretten og FN-pakten, og ikke framstilt det som om dette med krig eller ikke krig er et slags evig filosofisk spørsmål som det ikke finns noe absolutt og riktig svar på. Obama indikerer her altså ikke noe grunnleggende brudd med sine to siste forgjengeres politiske linje, hvor folkeretten er plassert på bakrommet.

I make this statement mindful of what Martin Luther King said in this same ceremony years ago — "Violence never brings permanent peace. It solves no social problem: it merely creates new and more complicated ones." As someone who stands here as a direct consequence of Dr. King's life's work, I am living testimony to the moral force of non-violence. I know there is nothing weak —nothing passive — nothing naÏve — in the creed and lives of Gandhi and King.

But as a head of state sworn to protect and defend my nation, I cannot be guided by their examples alone. I face the world as it is, and cannot stand idle in the face of threats to the American people. For make no mistake: evil does exist in the world. A non-violent movement could not have halted Hitler's armies. Negotiations cannot convince al Qaeda's leaders to lay down their arms. To say that force is sometimes necessary is not a call to cynicism — it is a recognition of history; the imperfections of man and the limits of reason.

Her bruker Obama den klassiske, og ultimate, historiske parallellen: Hitler. Behovet for å kontre Hitler, blir nesten alltid trukket fram av stater som har behov for å legitimere en krig. Problemet med parallellen er at den refererer til et klart tilfelle hvor en statsmakt ved militære midler angriper andre stater. Da blir det ganske paradoksalt å påkalle akkurat dette eksemplet for å legitimere igangsetting av krig mot andre stater.

Bruker man parallellen med 2. verdenskrig, som Obama gjør, i relasjon til de to krigene USA er involvert i nå, kan spørsmålet fort bli hvilken stat det egentlig er som har spilt rollen som Nazi-Tyskland. Det er det retoriske problemet med å bruke historiske paralleller til situasjoner som er svært ulike og har svært ulike årsaker. Det ville trolig være klokt, også for Obama, å være tilbakeholden med bruken av Hitlerassosiasjonen i utide.

Al Qaida er et internasjonalt nettverk av islamistiske organisasjoner som bruker terrorangrep som ledd i sin strategi. Det er ikke en stat med et militærapparat, sammenlignbart med Hitlers Tyskland. For å stanse Hitler, ble det nødvendig å frarøve Hitler de midlene han hadde til disposisjon for å angripe andre land, det vil si nedkjempe de tyske invasjonshærene, men også å besette landet Tyskland for dermed å frarøve Hitler ressursene som var nødvendig for å kunne bygge opp en ny invasjonshær.

Som terrororganisasjon opererer Al Qaida fundamentalt annerledes enn en aggressiv stat. Al Qaidas grunnlag for å kunne igangsette terrorangrep er ikke et bestemt land med dets befolkning som kan innrulleres gjennom tvang. Al Qaidas eksistensgrunnlag er det hatet og den avmaktsfølelsen som blomstrer inne i hodene på muslimske befolkningsgrupper overalt i verden. For å planlegge, trene og gjennomføre terroraksjoner, trenger ikke Al-Qaida et bestemt territorium, men organisasjonen trenger unge mennesker som hater så intenst, og opplever avmakt i så ekstrem grad, at de er villige til å dø kun for å sende et symbolsk budskap gjennom å drepe sivile som de oppfatter å tilhøre ”fienden”.

For å nedkjempe Al Qaidas eksisterende ”hær” av trenere og selvmordsaktivister, har man minimal nytte av tradisjonelle militære midler. Det man trenger er etterretningsinnsats for å spore opp de aktuelle personene, og koordinert politiinnsats for å arrestere dem. For å nekte Al-Qaida muligheten til å bygge opp nye ”hærer” av selvmordsaktivister, nytter det ikke å okkupere et landområde. Tvert imot har det vist seg at Al Qaidas evne til å rekruttere nye rekrutter til selvmordsoppdrag er dramatisk mye større i land som er under militær okkupasjon enn land som ikke er det.

Samtlige av de terroristene som sto bak 11. septemberterroren var fra Saudi-Arabia eller Egypt, noe som også var ganske representativt for hvor Al-Qaida rekrutterte før 2001. Verken Egypt eller Saudi-Arabia ble angrepet etter 11. september, noe som er naturlig ettersom begge statene var og er USA-vennlige diktaturer. Etter invasjonene av Afghanistan og Irak har nettopp Afghanistan og Irak blitt de viktigste rekrutteringsarenaene for Al-Qaida. Parallellen mellom USAs ”krig mot terror” og kampen mot Hitler halter derfor ikke bare på det politiske nivået. Den halter også på det strategiske og taktiske planet.

I raise this point because in many countries there is a deep ambivalence about military action today, no matter the cause. At times, this is joined by a reflexive suspicion of America, the world's sole military superpower.

Yet the world must remember that it was not simply international institutions - not just treaties and declarations - that brought stability to a post-World War II world. Whatever mistakes we have made, the plain fact is this: the United States of America has helped underwrite global security for more than six decades with the blood of our citizens and the strength of our arms. The service and sacrifice of our men and women in uniform has promoted peace and prosperity from Germany to Korea, and enabled democracy to take hold in places like the Balkans. We have borne this burden not because we seek to impose our will. We have done so out of enlightened self-interest - because we seek a better future for our children and grandchildren, and we believe that their lives will be better if other peoples' children and grandchildren can live in freedom and prosperity.

Obama hevder her at USA, med sine kriger og militære intervensjoner, har vært en støtte for global sikkerhet i mer enn seks tiår. Det spørs da hva han legger i "global sikkerhet". Sikkerhet for hvem? Det som er sikkert, er at USA, dels gjennom direkte intervensjon, som i Den dominikanske republikken i 1965, men oftere indirekte gjennom støtte til opprørsgrupper, som Contras i Nicaragua på 1980-tallet, CIA-organiserte militærkupp, som i Guatemala i 1954 og Chile i 1973, trening av statsorganiserte dødsskadroner, som i Guatemala, Honduras og El Salvador, ikke kan sies å ha vært en kraft for å stabilisere demokrati og menneskerettigheter i Latin-Amerika.

Det er også tvilsomt om folk i Vietnam og Kambodsja, som opplevde å bli bombet med blant annet kjemiske våpen som napalm, opplevde USAs militære bidrag som "stabiliserende", gitt de over 3 millioner dødsofrene som fulgte av krigen. Heller ikke de pårørende til den halve millionen som ble massakrert som følge av det USA-støttede militærkuppet i Indonesia i 1965, kan ha klart å se på USAs involvering i regionen som "stabiliserende".

Gitt at det i dag er stor internasjonal konsensus om at USA har spilt en høyst tvilsom rolle, både i forhold til demokrati i en rekke land, og i forhold til bruk av krigsstrategier (blant annet bruk av kjemiske våpen) som utvilsomt faller under definisjonen av krigsforbrytelser, må det karakteriseres som ganske oppsiktsvekkende at det i Obamas fredspristale ikke forekommer fnugg av selvkritikk på USAs vegne for alt dette, og at den globale motstanden mot den rollen USA har spilt de siste seks tiårene avfeies som en implisitt irrasjonell, "refleksiv mistenksomhet rettet mot verdens eneste supermakt".

So yes, the instruments of war do have a role to play in preserving the peace. And yet this truth must coexist with another - that no matter how justified, war promises human tragedy. The soldier's courage and sacrifice is full of glory, expressing devotion to country, to cause and to comrades in arms. But war itself is never glorious, and we must never trumpet it as such.

So part of our challenge is reconciling these two seemingly irreconcilable truths - that war is sometimes necessary, and war is at some level an expression of human feelings. Concretely, we must direct our effort to the task that President Kennedy called for long ago. "Let us focus," he said, "on a more practical, more attainable peace, based not on a sudden revolution in human nature but on a gradual evolution in human institutions."

What might this evolution look like? What might these practical steps be?

To begin with, I believe that all nations - strong and weak alike - must adhere to standards that govern the use of force. I - like any head of state - reserve the right to act unilaterally if necessary to defend my nation. Nevertheless, I am convinced that adhering to standards strengthens those who do, and isolates - and weakens - those who don't.

The world rallied around America after the 9/11 attacks, and continues to support our efforts in Afghanistan, because of the horror of those senseless attacks and the recognized principle of self-defense. Likewise, the world recognized the need to confront Saddam Hussein when he invaded Kuwait - a consensus that sent a clear message to all about the cost of aggression.

Furthermore, America cannot insist that others follow the rules of the road if we refuse to follow them ourselves. For when we don't, our action can appear arbitrary, and undercut the legitimacy of future intervention - no matter how justified.

This becomes particularly important when the purpose of military action extends beyond self defense or the defense of one nation against an aggressor. More and more, we all confront difficult questions about how to prevent the slaughter of civilians by their own government, or to stop a civil war whose violence and suffering can engulf an entire region.

I believe that force can be justified on humanitarian grounds, as it was in the Balkans, or in other places that have been scarred by war. Inaction tears at our conscience and can lead to more costly intervention later. That is why all responsible nations must embrace the role that militaries with a clear mandate can play to keep the peace.

På Balken spilte USA, sammen med sine allierte, en dobbelt rolle, både som bidragsyter til en FN-mandatert fredsbevarende styrke i Bosnia, og som hovedleverandør av våpen og ammunisjon til to av sidene i konflikten; Kroatia og Den bosnisk-kroatiske føderasjonen. Tilsvarende var situasjonen noen år seinere i forhold til konflikten i Kosovo, hvor USA med allierte framstilte seg som nøytrale meglere, men samtidig trente den kosovoalbanske geriljaen UCK fra baser i Albania.

Obama hevder at militære styrker "med et klart mandat" har en rolle i å bevare fred, med referanse til Balkan. Dermed impliserer han at USA hadde et slikt mandat for å intervenere, noe som i tilfellet krigen mot Jugoslavia i 1999 er direkte feilaktig. Krigen ble startet uten noen form for FN-mandat, og på tross av to av Sikkerhetsrådets vetomakters eksplisitte motstand. Det var da heller ikke noe grunnlag for Sikkerhetsrådet for å fatte vedtak om intervensjon med grunnlag i FN-pakten. Jugoslavia hadde ikke angrepet noe naboland. Det foregikk heller ikke noe folkemord i Kosovo, selv om det utvilsomt foregikk overgrep mot den albanske flertallsbefolkninga fra serbiske sikkerhetsstyrker. Ved å angripe Jugoslavia uten FN-mandat, bidro USA til å underminere folkeretten.

Påstanden om at intervensjon var nødvendig for å hindre etnisk rensing, som ble brukt den gangen uten å være direkte nevnt av Obama, mangler troverdighet ettersom flyktningestrømmen ut av Kosovo først startet etter at krigen var igangsatt fra USAs og NATOs side. Derimot er det sant at det har foregått omfattende etnisk rensing i deler av det tidligere Jugoslavia. Hele den serbisk-etniske befolkninga i Krajina, og mesteparten av den serbiske befolkninga i Øst-Slavonia i Kroatia, har blitt fordrevet, i alt 600 000 mennesker. Dette gjorde verken USA eller NATO noe for å stanse. Tvert imot, USA leverte våpnene til den kroatiske hæren som gjennomførte fordrivinga, og løftet ikke en pekefinger i protest.

Kosovoalbanerne har fått sin uavhengige stat, noe som er i tråd med folkeflertallets vilje blant flertallsbefolkninga av albanere. Men også anerkjennelsen av Kosovo som uavhengig stat er et eksplisitt brudd mot folkeretten, selv om det kan hevdes å være i tråd med demokratiske prinsipper. Det har imidlertid satt en presidens som kan være svært farlig for verdensfreden.

I store deler av verden finns det områder innenfor eksisterende stater hvor etniske minoritetsgrupper er i flertall, og hvor demokratiske beslutninger i den aktuelle regionen ville ført til flertall for uavhengighet. Dersom retten til løsrivelse skal gjøres til allmenngyldig prinsipp for alle områder og distrikter hvor flertallet ønsker det, kan det faktisk føre til at stater vil søke voldelige metoder for å endre den etniske sammensetninga av befolkninga i området før en slik avstemning kan avholdes, for å kunne holde på områder som vil kunne være strategisk viktige eller ressursmessig rike.

Alternativt kan det lede til at også andre stormakter med ønske om kontroll over mindre land kan utnytte slike konflikter til å styrke sin egen posisjon. Dette så vi eksplisitt for et drøyt år siden da Russland brukte nøyaktig samme typen argumentasjon som NATO i Kosovo for å intervenere mot Georgia, og for å anerkjenne Sør-Ossetia og Abkhasia som uavhengige stater.

Mens Obama ga uttrykk for at krig eller ikke krig kan være et dilemma på grunn av de menneskelige kostnadene ved krig, berørte talen hans ikke slike politiske dilemmaer knyttet til offensiv bruk av militærmakt. Han drøftet ikke hvordan en krig for å løse ett bestemt problem kan bidra til at problemet i seg selv forverres, og heller ikke hvordan problemet kan forplante seg og skape nye kriger og konflikter andre steder i verden.

America's commitment to global security will never waiver. But in a world in which threats are more diffuse, and missions more complex, America cannot act alone. This is true in Afghanistan. This is true in failed states like Somalia, where terrorism and piracy is joined by famine and human suffering. And sadly, it will continue to be true in unstable regions for years to come.

The leaders and soldiers of NATO countries - and other friends and allies - demonstrate this truth through the capacity and courage they have shown in Afghanistan. But in many countries, there is a disconnect between the efforts of those who serve and the ambivalence of the broader public. I understand why war is not popular. But I also know this: the belief that peace is desirable is rarely enough to achieve it. Peace requires responsibility. Peace entails sacrifice. That is why NATO continues to be indispensable. That is why we must strengthen UN and regional peacekeeping, and not leave the task to a few countries. That is why we honor those who return home from peacekeeping and training abroad to Oslo and Rome; to Ottawa and Sydney; to Dhaka and Kigali - we honor them not as makers of war, but as wagers of peace.

Obama påpeker her at "krig ikke er populært". Det han unnlater å gå inn på, er hvorfor krigen i Afghanistan, helt spesifikt, ikke er populær. Skulle man gå inn med parallellen han trakk tidligere med 2. verdenskrig, så var jo den krigen en krig som krevde enormt mye større ofre enn krigen i Afghanistan. Men det var en krig som folket i de deltakende landene likevel forsto og aksepterte bredt. Det var en eksistensiell krig. Det var en krig for overlevelse. Det fantes ikke noe alternativ til krig i det tilfellet, og det fantes en realistisk, om enn enormt kostbar, strategi for å skape fred gjennom å vinne krigen.

Krigen i Afghanistan er ikke en eksistensiell krig, det er ikke en krig uten alternativer. Det er en krig for å oppnå bestemte geopolitiske mål, verken mer eller mindre. Samtidig finns det heller ikke i Afghanistan noen realistisk strategi for å vinne fred gjennom å vinne krigen. Det er dette som er årsaken til at det er flertall mot krigen i Afghanistan i samtlige land som deltar i den. Det er ikke totalpasifistisk motstand mot krig i enhver sammenheng som har så stor oppslutning.

Let me make one final point about the use of force. Even as we make difficult decisions about going to war, we must also think clearly about how we fight it. The Nobel Committee recognized this truth in awarding its first prize for peace to Henry Dunant - the founder of the Red Cross, and a driving force behind the Geneva Conventions.

Where force is necessary, we have a moral and strategic interest in binding ourselves to certain rules of conduct. And even as we confront a vicious adversary that abides by no rules, I believe that the United States of America must remain a standard bearer in the conduct of war. That is what makes us different from those whom we fight. That is a source of our strength. That is why I prohibited torture. That is why I ordered the prison at Guantanamo Bay closed. And that is why I have reaffirmed America's commitment to abide by the Geneva Conventions. We lose ourselves when we compromise the very ideals that we fight to defend. And we honor those ideals by upholding them not just when it is easy, but when it is hard.

Det er ikke bare på Guantanamo at USA har forbrudt seg mot Genevekonvensjonen. Tilstanden er sannsynligvis vesentlig verre i enkelte andre forvaringsanstalter. Spesielt er det knyttet alvorlige anklager mot USAs fangebehandling på Bagrambasen i Afghanistan. Det kan tenkes at Obama også har tenkt å gjøre noe med dette problemet, men bare unnlot å nevne det i foredraget, men det er også en fare for at Obama vil slå seg til ro med å ha stengt Guantanamo. Dersom det siste er tilfelle, vil USA fortsatt ikke være et av landene som med rette kan hevde å følge Genevekonvensjonene.

I have spoken to the questions that must weigh on our minds and our hearts as we choose to wage war. But let me turn now to our effort to avoid such tragic choices, and speak of three ways that we can build a just and lasting peace.

First, in dealing with those nations that break rules and laws, I believe that we must develop alternatives to violence that are tough enough to change behavior - for if we want a lasting peace, then the words of the international community must mean something. Those regimes that break the rules must be held accountable. Sanctions must exact a real price. Intransigence must be met with increased pressure - and such pressure exists only when the world stands together as one.

One urgent example is the effort to prevent the spread of nuclear weapons, and to seek a world without them. In the middle of the last century, nations agreed to be bound by a treaty whose bargain is clear: all will have access to peaceful nuclear power; those without nuclear weapons will forsake them; and those with nuclear weapons will work toward disarmament. I am committed to upholding this treaty. It is a centerpiece of my foreign policy. And I am working with President Medvedev to reduce America and Russia's nuclear stockpiles.

But it is also incumbent upon all of us to insist that nations like Iran and North Korea do not game the system. Those who claim to respect international law cannot avert their eyes when those laws are flouted. Those who care for their own security cannot ignore the danger of an arms race in the Middle East or East Asia. Those who seek peace cannot stand idly by as nations arm themselves for nuclear war.

Obama tar for seg farene ved et mulig atomkappløp i Midtøsten, en trussel som er høyst reell. Et atomkappløp involverer imidlertid to parter, og da blir det påfallende at Obama bare nevner en av partene, og kun den parten som hittil ikke har skaffet seg atomvåpen. Den parten som allerede har skaffet seg atomvåpen i strid med internasjonale avtaler, Israel, nevnes ikke av Obama.

Trussel om sanksjoner kan være et aktuelt virkemiddel for å motvirke at Iran faktisk skaffer seg atomvåpen, men det kan også anvendes for å tvinge Israel til å oppgi sine atomvåpen. Det å få til en avtale hvor Israel gir opp sine atomvåpen i bytte med at Iran åpner alle deler av sitt atomprogram for internasjonal inspeksjon, er dessuten realistisk å få i stand med Iran, selv uten trusselen om sanksjoner.

The same principle applies to those who violate international law by brutalizing their own people. When there is genocide in Darfur; systematic rape in Congo; or repression in Burma - there must be consequences. And the closer we stand together, the less likely we will be faced with the choice between armed intervention and complicity in oppression.

For å begrunne behovet for internasjonale sanksjoner mot land som forbryter seg mot internasjonal rett, nevner Obama folkemord i Darfur og massevoldtekt i Kongo. Ut fra de faktisk forholdene hadde det vært mer rimelig å snu på det. Krigen i Kongo mellom 1998 og 2003 kostet flere millioner menneskeliv. Konflikten i Darfur har kostet mange tusen menneskeliv. Nøyaktig hvor mange er usikkert og omstridt, men at konflikten i skala og antall drepte er vesentlig mindre enn konflikten i Kongo er ikke omstridt.

Obama velger likevel å bruke folkemordsbegrepet i tilknytning til situasjonen i Darfur. Darfurkonflikten har sitt opphav i en komplisert lokal ressurskonflikt, i tillegg til en nasjonal politisk konflikt. Over det hele ligger også geopolitiske forhold, hvor Kina har gode relasjoner til regimet i Khartoum, mens USA har nære forbindelser til regimet i nabolandet Tsjad, som støtter opprørsbevegelser i Darfur. Darfur og Sudan generelt antas å ha noen av Afrikas største uutviklede oljereserver, og kontrollen over disse vil ha betydning for framtidas geopolitiske styrkeforhold. Per i dag har regjeringa i Sudan skaffet seg sterkere kontroll i Darfur enn på flere år, volden er på vei ned og mange flyktninger har returnert. Spørsmålet blir dermed hvem som vil tjene på at styrkeforholdet endres gjennom at det eventuelt innføres sanksjoner mot Sudan som følge av anklager om folkemord. Det er ikke gitt at det vil være sivilbefolkninga i Darfur.

Tilsvarende bør man analysere kommentaren om Kongo, men da med motsatt fortegn. Voldtekt har vært et alvorlig aspekt ved konflikten i landet, men drap på millioner av mennesker gjennom en blodig krig bør heller ikke oversees. Dersom volden i Darfurkonflikten skal kunne defineres som folkemord, blir det veldig vanskelig å se hvorfor man ikke burde snakke om folkemord i forbindelse med de omfattende massakrene som har blitt begått i Kongo, særlig av rwandiske regjeringsstyrker og allierte militsstyrker i Kongo. En mulig forklaring, kan være at regjeringa i Rwanda er en av USAs næreste allierte i regionen.

tirsdag 20. oktober 2009

Det viktige spillet for galleriet

Etter avsløringa av omfattende valgfusk ved første valgomgang i det afghanske presidentvalget 20. august, offentliggjøres i dag de endelige resultatene. For andre gang. Nå viser de at det må til en andre valgomgang mellom sittende president Hamid Karzai og hans tidligere utenriksminister, Abdullah Abdullah. Første gang de offentliggjordes, viste de at sittende president Hamid Karzai hadde vunnet med rundt 55 prosent av stemmene.

De fleste afghanere trakk nok på skuldrene av dette. Presidentvalget var det tredje valget i Afghanistan siden 2004, og det tredje som i praksis ble avgjort gjennom avtaler mellom ulike militsledere og klanledere med makt til å kommandere innbyggerne i ”sine” distrikter. Det var også det tredje valget på rad hvor afghanerne opplevde en sterk oppfordring til å stemme fra sine myndigheter, gjerne flere ganger hver, men samtidig opplevde tilsvarende trusler mot å stemme fra Taliban og andre opprørsgrupper.

Det som er forskjellig fra valgene i 2004 og 2005 til valget i august i år, er at Taliban har styrket sin stilling. Langt flere har derfor valgt å høre på oppfordringa fra Taliban om ikke å stemme, og langt færre har valgt å høre på oppfordringa fra myndighetene om å gå og stemme, gjerne flere ganger. Dette har først og fremst vært tilfelle i områdene dominert av den største folkegruppa, pashtunerne, som utgjør drøyt 40 prosent av Afghanistans befolkning. Dette er distriktene hvor president Hamid Karzai tidligere hadde sine sterkeste forbindelser. Områdene hvor den tadsjikiske folkegruppa dominerer, som samlet utgjør i underkant av 30 prosent av Afghanistans befolkning, har derimot stemt som ”normalt”, altså mange ganger hver i flere tilfeller.

Hvis man skulle benyttet samme tilnærming som tidligere valg, hvor alle disse stemmene ble telt og tatt som tegn på ”god valgdeltakelse”, ville resultatet fort kunne blitt at opposisjonskandidaten, tadsjiken Abdullah Abdullah hadde vunnet, og ikke Karzai. Det var for å motvirke det faktum at folk stemte som ”normalt” i de tadsjikiske områdene, at Karzais støttespillere fant det naturlig å ”fylle på” med de stemmene som uteble i de Talibankontrollerte pashtunske områdene. På den måten ble den ”normale etniske balansen” i stemmetallene gjenopprettet.

For afghanere flest hadde trolig denne framgangsmåten ikke blitt sett på som noe stort problem. Det store problemet for afghanere flest, er uansett krigen og korrupsjonen og maktmisbruket fra krigsherrene som regjerer landet på lokalnivået, ikke hvordan disse gjør opp seg imellom om maktfordelinga sentralt. Om de ekstra stemmene for Karzai som valgfunksjonærer fylte på fra Talibankontrollerte distrikter, hadde uteblitt, hadde det ikke endret det grunnleggende. Det ville fortsatt vært omfattende valgfusk med flerstemming, og viktigst, det ville fortsatt vært de lokale krigsherrene som bestemte hvordan folk i hver landsby skulle stemme. Altså fortsatt ikke noe i nærheten av det vi i Norge kaller demokrati. Det siste afghanere flest roper etter, er en ny andre valgomgang; en ny omgang med trusselkrysspress fra okkupasjonsstyrker og regjeringstro militsledere på den ene sida, og Taliban på den andre.

I det nye ”valgresultatet” som i dag har blitt offentliggjort, har så mange hundretusen Karzaistemmer blitt forkastet at han ikke lenger har de nødvendige 50 prosentene for å avgjøre i første valgomgang. Det er imidlertid fortsatt et valgresultat som inneholder en rekke falske stemmer, både for Karzai og Abdullah, både med ”stemmestapping” fra valgfunksjonærer og fra folk som har stemt flere ganger. Det eneste som er tatt bort er stemmene fra de direkte fiktive valglokalene i Talibanområder. Det friserte ”valgresultatet” viser fortsatt en overlegen seier til Karzai, så overlegen at det ikke er noen tvil om hvem som er utpekt til å gå av med seieren i 2. valgomgang.

Når valget uansett er preget av omfattende fusk, når det uansett ikke er snakk om at afghanerne får stemme av egen fri vilje, og når det uansett er klart at de reelle makthaverne i Afghanistan, okkupasjonsmaktene USA og NATO, fortsatt har bestemt seg for at det er Karzai som skal vinne, hvorfor da presse Karzai og hans støttespillere til å akseptere at han ikke fikk 50 prosent i første runde, og hvorfor utsette det afghanske folket for maset og stresset med en andre valgomgang?

Svaret er at det er et spill for galleriet. Det er nemlig galleriet, i dette tilfellet befolkningene i NATO-landene, som i praksis avgjør framtida for okkupasjonsregimet. Valget i august var ikke grunnleggende mindre demokratisk enn tidligere valg. Lavere enn null kommer man uansett ikke. Men kombinasjonen av etniske spenninger innad i krigsherrekoalisjonen som NATO styrer sammen med, et sterkere Taliban og en klønete og en veldig direkte og gjennomskubar form for valgfusk for å kompensere for dette, har gjort at troen på det afghanske demokratiet også har blitt alvorlig svekket i den opinionen hvor dette faktisk er viktig, nemlig den vestlige.

Uten å kunne vise til en afghansk folkevalgt regjering, som ”ber om vår tilstedeværelse” blir NATO-styrkene mye tydeligere i okkupantrollen. Uten forestillinga om et demokrati som våre soldater kjemper for å forsvare mot religiøse ekstremister, blir det mye lettere å få øye på de reelle økonomiske og geostrategiske målene med militæroperasjonen. Dette er mål som er viktige for mektige krefter innad i USA, men også i de andre NATO-landene. Men det er samtidig mål som det vil være vanskelig å få et flertall av befolkningene i Vesten til å mene at det er verdt å kjempe for. Spesielt blir det vanskelig å finne nok unge soldater som er villige til å verve seg og risikere å dø for et slikt oppdrag.

Derfor blir det en ny valgomgang i Afghanistan i november. Sannsynligvis vil NATO, FN og Karzai-administrasjonen ha lært av fadesen i august. Det vil fortsatt bli omfattende valgfusk på den måten det har foregått på ved alle tidligere valg i Afghanistan. Men man vil neppe få tilsvarende klønete gjennomføring, og ingen resultater fra helt fiktive valglokaler. Samtidig vil man ha en mer strømlinjeformet administrasjon i FN og mer profesjonelle pressetalsmenn på plass. Man vil få raske og entydige uttalelser om at nå er fusket ryddet opp i, noe er demokratiet på vei tilbake.

Forhåpentligvis vil det som skjedde i august få i det minste noe av pressen som dekker valget til å stille kritiske spørsmål. Det er ingen grunn til å være alt for optimistisk i forhold til dette. Men forhåpentligvis vil opinionen i Vesten fortsatt huske valgfadesen fra august, og fortsatt forstå at et regime som gjennomfører denne typen fusk ikke har blitt forvandlet i løpet av noen måneder. I beste fall vil det skape et folkelig press som vil føre til at flere vestlige land følger Australias eksempel.

lørdag 19. september 2009

Mot NATO-sammenbrudd i Afghanistan

For bare få måneder siden fantes det fortsatt en viss tro blant ledende politikere i NATO-landene på at krigsstrategien mot Taliban før eller siden ville lykkes. Det var bare et spørsmål om å holde ut lenge nok. Nå blir det stadig tydeligere at NATO har startet prosessen med å kapitulere. Det rakner på alle kanter, militært, moralsk og politisk.

I juli satte amerikanske og britiske soldater i gang en massiv militæroperasjon for å forsøke å knekke Talibans viktigste base i Helmand. Nå er det klart at forsøket har mislyktes spektakulært. USA har alene tapt over 100 soldater siden offensiven startet. I tillegg har også britene, danskene og andre med styrker i området hatt betydelige tapstall i offensiven. Uavhengig rapportering fra kampsonen er i dag umulig, men det er all grunn til å anta at offensiven har påført den afghanske sivilbefolkninga nye store tap, uten at dette har ført til at målene om å drive Taliban ut av området eller sikre området for afghanske myndigheter, har kommet noe nærmere.

Offensiven var ment å skulle utkjempes sammen med afghanske soldater fra den afghanske regjeringshæren, men det har i veldig liten grad lyktes å få de afghanske regjeringssoldatene, som i all hovedsak er rekruttert fra andre folkegrupper fra andre deler av Afghanistan, til å risikere livet mot den pashtunske opprørsbevegelsen som Taliban er. ISAF-soldatene har i praksis måttet bære hele risikoen og hele kostnaden ved operasjonen alene.

Mens ISAF har kjempet en forgjeves kamp mot lokale landsbyboere som i økende grad assosierer seg med Taliban i Helmand og Kandahar, har Taliban i samme periode utvidet sitt operasjonsområde. Opprørsbevegelsen opererer nå i absolutt alle deler av Afghanistan hvor det lever pashtunere. Nylig slo Taliban til med angrep i Kunduz som ligger i en liten enklave av pashtunsk befolkning helt i nordøst.

Forsvaret for militæroperasjonen har gjennom de åtte årene som har gått, hele tiden legitimert seg gjennom de angivelige framgangene Afghanistan har opplevd i forhold til demokrati og menneskerettigheter, spesielt kvinnerettigheter. Kritikere av operasjonen har hele tida påpekt at retorikken er hul. Det har blitt grundig dokumentert at også valgene i 2004 og 2005 var preget av omfattende trusler og valgfusk. Det hersker egentlig ingen tvil om at lokale guvernører og politikommandanter gjennom hele perioden har bestått av kriminelt belastede krigsherrer som i de fleste tilfeller ikke har hatt noe mer moderne kvinnesyn enn Taliban. Det er heller ingen tvil om at omtrent like mange afghanske sivile har blitt drept av NATO-bombing som i Taliban-aksjoner. Disse faktaopplysningene har imidlertid i minimal grad klart å trenge gjennom til toneangivende medier, og i enda mindre grad kommet inn i den politiske debatten i NATO-land. Inntil nå.

Det første store tilbakeslaget var den nylig vedtatte familieloven som skal gjelde for sjiamuslimene i Afghanistan. Loven kodifiserer, svart på hvitt, en ekstremt undertrykkende praksis, hvor det blant annet tillates at menn kan stenge kvinner inne når og hvor lenge de vil, og nekte dem mat om de nekter sex. Realiteten kan godt være, som den kvinnelige afghanske parlamentarikeren Shukria Barakzai hevder, at den nye familieloven reelt er et framskritt for kvinnerettigheter i Afghanistan. Grunnen er at de tidligere mujahedinkommandantene som med NATOs hjelp kunne gjenoppta kontrollen i sine gamle distrikter, gjennomgående står for en ultrakonservativ tolkning av islam som ikke på noe vesentlig punkt skiller seg fra Talibans tolkning. Hovedforskjellen har i mange tilfeller vært at Taliban har stått for en mindre korrupt og mer konsekvent praktisering av de strenge islamfortolkningene.

Mange mujahedinkommandanter har utnyttet maktposisjonene sine til å forgripe seg på lokale kvinner, jenter og gutter. Afghanske feminister har i årevis påpekt at det nye mujahedinregimet som NATO har installert, er et redselsregime for kvinner, men har ikke nådd gjennom lydmuren i media som i stede har fokusert ensidig på den angivelige framgangen representert ved bygging av jenteskoler. Det at den nye familieloven kodifiserer undertrykkinga, svart på hvitt, har imidlertid ført til at kvinnefiendtligheten hos det NATO-støttede mujahedinregimet har blitt umulig å skyve under teppet lenger.

Det andre kraftige tilbakeslaget var det nylig avholdte presidentvalget. Trusler, manipulasjon, stemming gjentatte ganger, menn som stemte for koner og hele familien dominerte presidentvalget i 2004 og parlamentsvalget i 2005. De internasjonale valgobservatørene, som i hovedsak kom fra land som deltar i ISAF-styrken, konkluderte på tross av dette med at valgene ”i hovedsak” var frie og rettferdige.

I OSSEs eget magasin fra desember 2004, beskriver sjefen for OSSEs observatørgruppe, tidligere USA-ambassadør til Bulgaria, Robert Barry og presseansvarlig i OSSE-delegasjonen, Alexander Nietzsche, i hver sin artikkel, helt eksplisitt hvordan de spilte en direkte politisk rolle under presidentvalget. De beskriver her hvordan de gjennom å gå tidlig ut med uttalelser som legitimerte valget, og ved å avvise at rapporterte uregelmessigheter kunne gi grunnlag for å stille spørsmål ved valgets legitimitet, bidro til å hindre boikott fra opposisjonskandidatene, og til å skape en form for aksept for valgresultatet fra de tapende kandidatenes side. Det er på denne bakgrunnen man må forstå hvordan OSSEs rapport kunne ende med å konkludere slik den gjorde.

Også denne gangen forsøkte observatørkorpset, denne gangen fra EU, seg først med påstander om at valget ”i hovedsak var fritt og rettferdig”, og at i den grad det var mangler ved valget, skyldtes dette først og fremst truslene mot velgere fra Taliban. Forskjellen fra de tidligere valgene, var at det denne gangen også var at trusler og flergangsstemming ikke lenger var tilstrekkelig til å få opp valgdeltakelsen i de pashtunske distriktene.

Ettersom størstedelen av den pashtunske landsbygda reelt kontrolleres av Taliban, ble det også nødvendig for Karzai-administrasjonen å gjennomføre forfalskning et stort antall stemmer, til dels fra helt fiktive stemmelokaler, for å unngå å tape mot utfordreren Abdullah Abdullah. Abdullahs allierte blant de tadsjikiske krigsherrene i Jamaat-e Islami, kontrollerer nemlig fortsatt i all hovedsak de tadsjikiskdominerte regionene av landet. De har derfor fortsatt kunnet hente ut stemmer gjennom ”de etablerte” formene for valgfusk; bestikkelser, trusler og flerstemming. Det store antallet forfalskede stemmer for Karzai denne gangen, har dermed gjort det umulig å opprettholde fasaden om et afghansk demokrati. Dette er et veldig kraftig slag mot NATOs propagandafortelling om Afghanistan.

Kombinasjonen av militære tilbakeslag med økende antall soldater som kommer hjem i likposer, og forfallet av den moralske autoriteten knyttet til argumentene om kvinnefrigjøring og demokrati, har ført til at motstanden mot krigen blant befolkningene i NATO-landene har økt dramatisk. Det har hele tida vært et klart flertall mot krigsdeltakelsen i land som Tyskland, Frankrike og Italia. Tidligere har det derimot vært støtte fra et flertall i de statene som har tatt de tyngste militære kostnadene og tapene, Storbritannia, Canada og USA. Dette har snudd i løpet av de siste månedene. I Storbritannia er nå over 60 prosent av befolkninga mot krigen, og i USA viste den siste meningsmålinga 58 prosent mot.

I Canada har den konservative regjeringa, som første land i alliansen satt en endelig dato for uttrekning av styrkene, til 2011. Også den ellers så krigsvillige statsministeren i Italia, Silvio Berlusconi, har sett skrifta på veggen og uttalt at de italienske styrkene bør ut ”så snart som mulig”, uten at han har fastsatt noen konkret dato.

I Norge viste den siste meningsmålinga fra i sommer fortsatt flertall for norsk tilstedeværelse. Den rødgrønne regjeringa har heller ikke kommet med antydninger så langt i retning av at norske styrker bør komme hjem snart. SV har imidlertid i partiprogrammet sitt at alle styrkene bør hentes hjem, og den siste meningsmålinga ble tatt opp før det skandaløse presidentvalget.

Om den norske regjeringa skulle ende i Afghanistan, som den danske i Irak, som de siste av USAs allierte til å hente soldatene hjem, vil det bli til skade for regjeringas popularitet blant velgerne, for Norges rykte internasjonalt og for norske soldaters sikkerhet. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at det vil endre noe på de militære og politiske realitetene. Afghanistankrigen er nå tapt, på samme måte som Irak krigen ble det omtrent i 2007. Det kommer neppe til å gå mange måneder før tilbaketrekningen begynner.

tirsdag 8. september 2009

Hvem fusket i afghansk presidentvalg?

Ikke overraskende viser de offisielle valgresultatene fra Afghanistan nå at sittende president Hamid Karzai vinner presidentvalget med over 50 prosent av stemmene. Han slipper dermed en andre valgomgang. Resultatet kommer som produkt av systematisk valgfusk. Fra en rekke stemmelokaler i den sørlige delen av landet rapporteres det om stabler med stemmesedler for Karzai. Problemet er at nesten ingen stemte i disse delene av landet. I tillegg til dette kommer trusler mot befolkninga i mange områder fra lokale krigsherrer og muligheter for å stemme gjentatte ganger.

De sistnevnte forholdene var også til stede ved det forrige presidentvalget i 2004. Den gangen konkluderte likevel de offisielle valgobservatørene fra OSSE at valget var "i hovedsak fritt og demokratisk". Dette har blitt tatt som grunnlag for å bruke argumenter som at "Afghanistans demokratisk valgte regjering ber oss om å bli" i debatten rundt Norges militære tilstedeværelse.

Denne gangen har det vært tydelig at truslene fra Taliban om ikke å stemme, har overgått truslene fra Karzai- og NATO-allierte krigsherrer om å stemme og å stemme for Karzai. Valgdeltakelsen har derfor vært tilnærmet null i store deler av den pashtunske landsbygda i sør. Det var i disse distriktene Karzai i hovedsak sikret seg valgseieren i 2004.

I de ikke-pashtunske distriktene i nord er det derimot fortsatt lokale regjeringsallierte krigsherrer fra det som før ble omtalt som Nordalliansen som har kontroll. Her har den reelle valgoppslutninga vært vesentlig høyere. Det betyr ikke nødvendigvis at valget har vært friere ettersom de lokale krigsherrene vil kunne svare med represalier mot landsbyer som ikke leverer forventa resultat. Problemet for Karzai, og Karzais støttespillere i USA og NATO, er at krigsherrene i disse områdene i langt større grad større Karzais motkandidat, tidligere utenriksminister Abdullah Abdullah.

Uten å ha sett de konkrete resultatene på provinsnivå, er det grunn til å anta at Abdullah har vunnet med braksifre i de tadsjikiskdominerte områdene i nordøst og vest. Karzai kan derimot ha fått flere stemmer i de hazaradominerte områdene sentralt i Afghanistan og i de usbekiskdominerte områdene i nordvest. Det har sammenheng med at Karzai har inngått allianse med det hazaradominerte sjiafundamentalistiske partiet Hezb-e Wahdat, leda av visepresidentkandidaten til Karzai, Abdul-Karim Khalili, og med den usbekiske militslederen og krigsforbryteren Abdul-Rashid Dostum. Alliansen med Khalilis Hezb-e Wahdat har blant annet bidratt til at den ekstremt kvinneundertrykkende familieloven for afghanske sjiamuslimer har passert gjennom såvel parlamentet som presidentens signatur. Tilsvarende har krigsherren Dostum fått tilbake frie tøyler til å drive sin kriminelle virksomhet i sitt gamle rike i nordvest.

Alliansen med krigsherrer blant hazaraene og usbekerne er likevel ikke nok til å vinne valget så lenge de lokale krigsherrene blant tadsjikene, som er den klart nest største befolkningsgruppa, slutter opp om Abdullah, og Karzais egen folkegruppe, pashtunerne, i stor grad følger Talibans oppfordring om valgboikott. Hadde valgfusket denne gangen vært begrensa til de metodene som ble benytta forrige gang, med trusler og bestikkelser, ville valgseieren trolig gått til Abdullah. Det er i hvert fall svært usannsynlig at Karzai kunne vunnet over 50 prosent i første valgomgang og dermed sluppet omkamp mot Abdullah. For å vinne tilstrekkelig klart til å unngå en 2. valgomgang var det derfor denne gangen også nødvendig å pøse på med falske stemmer fra valgdistrikter hvor få eller ingen stemte. Denne typen valgfusk er langt mer gjennomskubart enn trusler og bestikkelser via lokale krigsherrer. Det har da også kommet fram i en rekke medierapporter.

Rapportene om omfattende og systematisk valgfusk til støtte for den sittende presidenten virker underminerende på Vestenss argumentasjon om at man bygger demokrati i Afghanistan, og på argumentet om at den militære tilstedeværelsen er ønska av en demokratisk valgt regjering. Spørsmålet er så hvordan de vestlige landene som har styrker i den NATO-ledede ISAF-styrken konkret stiller seg til valgfusket.

Den offisielle forklaringa vil trolig bli at man tar avstand fra valgfusk, men at man ikke vil blande seg inn i indre afghanske anliggender. Denne argumentasjonen mangler troverdighet på to nivåer: For det første er det ikke sånn at vestlige stater, spesielt ikke de som har militære styrker i Afghanistan, pleier å ta så lett på godt begrunna påstander om valgfusk når det utøves i land med regjeringer som ansees som fiendtlig innstilt til vestlige økonomiske og geopolitiske interesser. Det er ikke mange uker siden det var et omfattende raseri blant vestlige ledere på alle nivåer over antatt valgfusk i Irans presidentvalg. Robert Mugabe har blitt framstilt som selve demonen gjennom mer enn et tiår, på grunn av tilsvarende forhold. Samtidig har valg i andre land, som Hviterussland, også blitt fordømt og regimet møtt med sanksjoner, til tross for at de påståtte uregelmessighetene der for det første er mikroskopiske i forhold til det systematiske valgfusket i Afghanistan, og for det andre også mangler klar dokumentasjon. Det siste gjelder i enda større grad nylig avholdte valg i Nicaragua, hvor Norge og flere andre vestlige land har holdt igjen bistand på grunnlag av helt udokumenterte påstander fra opposisjonen om uregelmessigheter ved et lokalvalg.

Det andre punktet som gjør at Vestens holdning overfor det afghanske valgfusket ikke er troverdig, er det faktum at Afganistans regjering er fullt og helt avhengig av NATO-styrkene. I motsetning til de overnevnte landene, hvor Vestens innflytelse på valgprosessen er minimal, har NATO-landene hatt alle forutsetninger for å diktere rammene rundt valget i Afghanistan. Hvis man ville, kunne ISAF-styrkene vært brukt til å sikre gjennomføringa av et valg uten valgfusk. Hadde det skjedd, kunne ISAF økt sin legitimitet i den afghanske befolkninga. Så hvorfor gjorde man ikke dette?

Svaret er enkelt. Det var viktigere å få valgt den ønskede kandidaten valg, raskt og effektivt. Det var tilfelle med valget i 2004, og det er tilfelle nå. Selv om Abdullah også framstår som Vestens mann, som tidligere utenriksminister, er de kreftene som står bak hans kandidatur, blant de tadsjikiske krigsherrene, alt for uavhengige og Iranvennlige. De reelle geopolitiske målsettingene går nødvendigvis alltid foran.

lørdag 11. juli 2009

Fostre velgerregistrert i Afghanistan

Mye tyder på at det NATO-støttede regimet til Hamid Karzai planlegger et "valgskred" for Karzai ved presidentvalget til høsten som både i omfang og metode overgår det "valgskredet" støttespillerne for Mahmoud Ahmedinejad nylig arrangerte for han i presidentvalget i Iran. Hovedelementet i denne strategien er avtaler med lokale militsledere i ulike deler av Afghanistan. I bytte med avtaler som gir støttespillere for militslederne inntektsbringende maktposisjoner sentralt og/ eller sementerer deres makt over "sine" lokale områder og innbyggere, lover de å levere stemmer for Karzai under valget.

Ved det forrige presidentvalget, i 2004, ble harde metoder tatt i bruk av de lokale militslederne for å levere det ønskede valgresultatet, inkludert trusler om nedbrenning av landsbyer. Den gangen hadde Karzai imidlertid ikke fått til avtaler med alle de sentrale militslederne. Både usbeklederen Rashid Dostum, hazaralederen Mohammed Mohaqqiq og tadsjiklederen Yunus Qanooni stilte til valg og vant ikke overraskende overlegent i områdene som var kontrollert av deres respektive militser. Støtten fra ISAF og avtaler med de fleste pashtunske og noen militsledere fra andre folkegrupper, inkludert Mohammed Atta i Mazar i-Sharif, var likevel tilstrekkelig til å sikre Karzai 57 prosent den gangen. Denne gangen er alle de betydningsfulle militslederne akkomodert innenfor Karzaifronten, som blant annet stiller med de beryktede militslederne Mohammed Qasim Fahim og Karim Khalili som visepresidentkandidater. Det kan borge for et enda bedre valgresultat for Karzai denne gangen.

Det som kan ødelegge, er at den reelle valgdeltakelsen trolig vil bli langt lavere. Det er delvis fordi det som fantes av reell støtte for den NATO-støttede regjeringa i de regjeringskontrollerte delene av landet i 2004 i dag i stor grad er borte. Misnøyen viser seg blant annet ved at ungdommer i Kabul river ned valgplakater på vei hjem fra skolen. Samtidig kontrollerer Taliban i dag reelt størstedelen av den pashtunske landsbygda. For å kompensere for dette, er det all grunn til å tro at man i enda større grad vil benytte seg av en metode som også ble benyttet sist; en svært rundhåndet utdeling av stemmekort, og reell mulighet for samme person til å stemme flere ganger. Blant de mer parodiske utslagene av dette nå, er utdeling av stemmekort til spebarn og enda ufødte fostre.

onsdag 3. juni 2009

Afghansk kvinneaktivistleder svarer

Motstandere av fortsatt norsk deltakelse i NATOs militæroperasjon i Afghanistan, blir ofte møtt med følgende spørsmål: Kan ikke dette føre til at Taliban kommer tilbake til makta? Eller til full borgerkrig? Og hva er egentlig alternativet til å støtte Karzairegjeringa?

Dette er spørsmål som også de demokratiske kreftene i Afghanistan har måttet forholde seg til. I dette intervjuet svarer Zoya (som kun bruker fornavnet av sikkerhetshensyn), leder for RAWA, Afghanistans største og mest aktive feministorganisasjon, blant annet på disse spørsmålene. Under har jeg oversatt deler av intervjuet til norsk.

Hva er RAWAs holdning til USAs og NATOs militære tilstedeværelse i Afghanistan?

I 2001 okkuperte USA og deres allierte Afghanistan under slagordene “krig mot terror,”
“kvinnerettigheter,” “frigjøring” and “demokrati". Men da de installerte et brutale og kriminelle krigsherrer etter Talibans fall, forsto alle at Afghanistan igjen hadde blitt et sjakkbrett for verdensmakter. De har sine langsiktige planer i Afghanistan, og vårt folks lidelser, spesielt kvinnenes, har blitt misbrukt til å legitimere den utenlandske militære tilstedeværelsen i landet vårt.

USA invaderte Afghanistan for å oppnå sine geopolitiske, økonomiske og regionale strategiske målsettinger og omforme Afghanistan til en sterk militærbase i regionen. I løpet av de siste sju årene har disse styrkene ytterligere komplisert situasjonen i Afghanistan. Ikke bare har de pumpet millioner av dollar inn i lommene til hensynsløse krigsherrer, men Taliban og andre terrorgrupper er mektigere i dag. [...]

Er du ikke redd for en borgerkrig om USA og NATO skulle trukket seg tilbake fra Afghanistan?

RAWA støtter kravet om tilbaketrekning av USAs og NATOs styrker fordi okkupasjon ikke er noen løsning. De dreper hele tida sivile, til og med bryllupsfester. Tror du ikke at vi også er mennesker med hjerter? Hva ville amerikanerne gjort om en okkupant drepte så mange sivile i USA? Vi har en god historie i Afghanistan når det gjelder å kaste ut okkupanter, og dette er en kilde til stolthet. [...]

Hvis det blir en tilbaketrekning vil det sannsynligvis bli en borgerkrig mellom Nordalliansen og Taliban, men det vil ikke bli verre enn det som holder på nå. Når disse styrkene trekkes ut vil vi i det minste ikke lenger være et okkupert land. Det er det afghanske folkets plikt å bli kvitt de indre fiendene, men idag er våre indre fiender støttet opp av USA og NATO som er våre utenforstående fiender. Grunnen til at fundamentalistene er mektige er at de har alltid blitt støttet av USA som har gitt milliarder av dollar til Nordalliansen, penger som har gått rett i lommene til krigsherrer og narkobaroner. Folket gråter av sult, selger barna sine for fem dollar, så hvor har milliardene blitt av?

Hva slags løsninger foreslår RAWA?

Tilbaketrekning av militære styrker må følges av andre handlinger fra regjeringer, hvis de virkelig ønsker å hjelpe oss slik de hevder. De må stanse støtten til enhver terroristgruppe, inkludert Nordalliansen som ødela Afghanistan før Taliban kom. De bør også innføres sanksjoner mot regjeringer som støtter Taliban, som Iran og Pakistan. Krigsherrer bør bli brakt inn for den
Internasjononale Straffedomstolen for forbrytelser mot menneskeheten. Hvis de virkelig ønsker fred og stabilitet i vårt land, ville løsninga være å støtte demokratisk-orienterte organisasjoner og enkeltpersoner i Afghanistan, men i løpet av de siste årene har det blitt lagt mye press mot slike grupper for å gi opp.

I dag er de demokratiske organisasjonene svake fordi ingen hjelper dem. Hvis de mottok støtte, ville de vokse seg sterke. Og de demokratiske kreftene må forene seg og sloss mot fundamentalistene. Budskapet fra RAWA til frihetselskende folk er å støtte de demokratiske organisasjonene i Afghanistan. Frihet , demokrati og rettferdighet kan ikke tvinges gjennom med geværene til en utenlandsk makt; de er verdier som bare kan oppnås av vårt folk og av demokrati-elskende krefter gjennom en hard, besluttsom og lang kamp. De som hevder å ha gitt disse verdiene til det afghanske folket gjennom militærmakt ønsker bare å presse landet vårt inn i slaveri. Det er vårt ansvar å stå opp både mot fundamentalister og okkupasjoner.

tirsdag 12. mai 2009

Drepte i Afghanistan

I denne artikkelen vil jeg forsøke å holde oversikt over meldinger over hvem som drepes i krigen i Afghanistan, og av hvem. Artikkelen vil kontinuerlig oppdateres.

Lista er basert kun på hendelser som er rapportert av internasjonal presse. Det vil aldri kunne få med alle hendelser, og summen av drepte vil derfor etter all sannsynlighet bli betydelig lavere enn det virkelige tallet.

Kun med utgangspunkt i hendelsene som er referert under, var USAs styrker og de NATO-ledede ISAF-styrkene direkte ansvarlige for drap på 586 sivile afghanere i løpet av de siste 13 månedene, fra juli 2008 til august 2009. Av disse var nær halvparten barn.

NATO hevder selv at en stor del av disse sivile tapene skyldes at Taliban bruker levende skjold. Argument har imidlertid en tendens til å bli brukt hver gang NATO bomber områder hvor de tror det befinner seg talibanere, enten det i ettertid faktisk viste seg å ha vært talibansoldater der eller ikke.

Å hevde at det er fienden som egentlig er skyld i egne drap på sivile fordi de oppholder seg i sivile områder, er også en argumentasjon taliban benytter seg av, ettersom også ISAF-styrkene aktivt oppsøker sivile områder. I et Dagsrevyinnslag i fjor høst uttalte en av de norske soldatene som ble intervjuet at han opplevde seg som trygg i den landsbyen de var i da intervjuet ble gjort ettersom det var så mange sivile rundt dem. "Taliban ønsker ikke å angripe oss når de risikerer at mange av deres egne også blir drept", uttalte han.

Dette viser en tenkning som ligger farlig nær bruk av sivile skjold også blant de norske ISAF-styrkene. Men like lite som ISAF-soldatene lar seg hindre av tilstedeværelsen av sivile når de ønsker å bombe det de antar å være talibanstillinger, gir det at ISAF-styrkene liker å omgi seg med afghanske sivile noen varig trygghet. Ser man på lista over sivile som er drept av Taliban, er det også der et stort flertall som "har kommet i veien" når det egentlige målet var ISAF-styrker som oppholdt seg nær sivile.

I følge folkeretten har verken NATOs ISAF-styrker eller Taliban noen rett til å unnskylde egne drap på sivile med at fienden oppholder seg i sivile områder eller nær sivile.

Norske soldater
17.4.09: 1 etterretningsoffiser drept i Taliban-selvmordsangrep på veien mellom Mazar-e Sharif og Meymaneh
28.11.07: 1 soldat drept av veibombe ved Meymaneh
23. 7.07: 1 spesialsoldat drept i kamper i Lowgar
1.5.04: 1 soldat drept i rakettangrep i Kabul

Afghanske sivile
5.8.09: 5 bønder drept av ISAF-luftangrep i Kandahar
5.8.09: 2 barn, 2 kvinner og 1 mann drept av veibombe i Helmand
4.8.09: 3 barn og 1 voksen drept av ISAF-soldater i Kandahar
25.7.09: 1 mann drept av norske ISAF-soldater i Faryab
20.7.09: 2 menn og ett barn drept av ISAF-soldater i Kunduz
20.7.09: 12 drept av veibombe i Farah
17.7.09: 7 voksne og 4 barn drept av veibombe i Kandahar
12.7.09: 1 drept i skuddveksling mellom ISAF-styrker og Taliban i Logar
9.7.09: 13 barn og 8 voksne sivile drept i bombeeksplosjon i Logar
8.7.09: 2 barn, 2 kvinner og 4 menn drept i ISAF-bombetokt i Ghazni
23.6.09: 2 forbipasserende drept i Talibanangrep mot ISAF-kolonne i Ghazni
23.6.09: 3 UNHCR-ansatte drept av veibombe i Jowzjan
20.6.09: 3 kvinner drept av ISAF-styrker i Kunar
20.6.09: 5 kvinner og 3 menn drept av veibombe i Zabol
19.6.09: 3 kvinner og 3 menn drept av veibombe i Herat
18.6.09: 1 barn og 2 menn drept av bombe i Kandahar
9.6.09: 5 barn og 5 voksne drept i ISAF-bombeangrep i Ghor
9.6..09: 1 barn drept i bombeeksplosjon med motstridende forklaringer i Kunar
7.6.09: 1 kvinne og 1 barn drept av veibombe i Kandahar
4.6.09: 4 bønder drept av veibombe i Kandahar
1.6.09: 6 drept av ISAF-styrker i Badghis
26.5.09: 3 drept i Talibanangrep mot ISAF-styrker i Kabul
22.5.09: 1 anleggsarbeider drept i USA-luftangrep i Wardak
20.5.09: 1 mann drept i USA-luftangrep i Paktika
19.5.09: 8 drept i ISAF-angrep i Helmand
13.5.09: 2 drept av USA-styrker i Wardak
12.5.09: 2 drept i Talibanangrep mot guvernørkontorer i Khost
10.5.09: 8 drept av veibombe i Nangarhar
10.5.09: 3 drept av veibombe i Zabol
7.5.09: 16 drept i Talibanangrep mot britiske ISAF-styrker i Helmand
5.5.09: 1 mann drept av amerikanske militærkontraktører i Kabul
4.5.09: 93 barn, 25 kvinner og 22 menn drept i to ISAF-bombeangrep mot landsbyer i Farah
4.5.09: 12 drept av veibombe i Zabol
3.5.09: 4 drept i Taliban-bombeangrep mot politistasjon i Helmand
3.5.09: 1 jente drept av ISAF-styrker i Farah
17.4.09: 1 barn, 1 kvinne og 1 mann drept i ISAF-luftangrep i i ISAF-angrep i Helmand
13.4.09: 2 barn, 1 kvinne og 3 menn drept i USA-luftangrep i Kunar
9.4.09: 1 barn drept i bombeangrep mot politi i Helmand
8.4.09: 3 barn, 1 kvinne og 1 mann drept av USA-styrker i Khost
3.4.09: 1 kvinne drept i ISAF-luftangrep i Logar
31.3.09: 1 barn og 1 kvinne drept av USA-styrker i Laghman
31.3.09: 1 gutt drept av ISAF-styrker i Khost
30.3.09: 4 drept i selvmordsangrep mot politi i Kandaharprovinsen
29.3.09: 1 mannlig motorsyklist drept av ISAF-styrker i Helmand
25.3.09: 2 bønder drept av ISAF-styrker i Khost
25.3.09: 7 drept av veibombe i Khost
24.3.09: 1 mannlig bilist drept av ISAF-styrker i Logar
19.3.09: 2 menn drept av USA-styrker i Nangarhar
15.3.09: 2 barn drept i ISAF-luftangrep i Kapisa
15.3.09: 3 drept i ulike angrep i Afghanistan
15.4.09: 1 drept i bombeangrep mot guvernøren i Kandahar
14.3.09: 5 bønder drept i ISAF-angrep i Logar
8.3.09: 1 barn drept av ISAF-styrker i skuddveksling med Taliban i Helmand
3.09: 1 liten jente drept av danske ISAF-soldater i Helmand
23.2.09: 8 drept i ISAF-luftangrep i Helmand
23.2.09: 2 barn drept av ISAF-styrker i Kandahar
17.2.09: 2 barn, 6 kvinner og 5 menn drept i ISAF-angrep i Herat
17.2.09: 2 drept av ISAF-styrker i Kandahar
15.2.09: 3 veiarbeidere drept i Talibanangrep i Kunar
15.2.09: 5 drept av veibombe i Kandaharprovinsen
12.2.09: 5 barn drept i ISAF-angrep mot landsby i Uruzgan
10.2.09: 1 barn drept i ISAF-angrep mot landsby i Uruzgan
7.2.09: 1 lærer drept av ISAF-styrker i Khost
6.2.09: 6 drept i ISAF-angrep i Zabul
3.2.09: 1 mann på motorsykkel drept av ISAF-styrker i Helmand
1.2.09: 2 barn drept av ISAF-styrker i skuddveksling med Taliban i Helmand
1.2.09: 2 menn drept i ISAF-bombeangrep i Ghazni
31.1.09: 1 lokal stammeleder drept av ISAF-styrker i Paktika
23.1.09: 22 drept i ISAF-angrep mot landsby i Laghman
21.1.09: 3 menn drept av ISAF-styrker i Helmand
19.1.09: 25 drept i ISAF-angrep mot landsby i Kapisa
9.1.09: 8 drept i Taliban-selvmordsangrep mot politi i Nimroz
9.1.09: 3 drept av veibombe mot ISAF-styrker i Kandahar
28.12.08: 14 skoleelever drept i Taliban-selvmordsangrep mot ISAF-styrker i Khost
13.12.08: 4 drept av ISAF-soldater som skøyt mot buss i Wardak
10.12.08: 1 drept av ISAF-flybombing av politistasjon ved feiltakelse
27.11.08: 4 drept i selvmordsangrep mot ISAF-styrker i Kabul
13.11.08: 20 drept i Taliban-selvmordsangrep mot ISAF-militærkolonne i Nangarhar
12.11.08: 6 drept av bilbombe mot provinsrådet i Kandahar
9.11.09: 14 sivile sikkerhetsvakter drept av ISAF-styrker i Khost
5.11.08: 23 barn, 10 kvinner og 4 menn drept i ISAF-flyangrep mot bryllup i Kandahar
5.11.08: 7 drept i ISAF-flyangrep i Badghis (i kamper som involverte norske styrker)
1.11.08: 7 drept i ISAF-angrep i Khost
16.10.08: 27 drept i ISAF-angrep i Helmand
14.10.08: 9 drept av veibombe rettet mot ISAF-kolonne i Uruzgan
8.9.08: 2 drept i ISAF-flyangrep i Khost
23.8.08: 10 drept av veibombe i Kandahar
22.8.08: 61 barn, 15 kvinner og 15 menn drept i ISAF-luftangrep i Azizabad i Herat
18.8.08: 4 drept i ISAF-angrep i Helmand
13.8.08: 4 drept i Taliban-angrep i Logar
11.8.08: 8 drept i ISAF-luftangrep i Uruzgan
28.7.08: 2 barn og en mann skutt av ISAF-styrker i Kandahar
27.7.08: 4 skutt av ISAF-styrker
22.7.08: 3 drept av selvmordsbomber i Kabul
17.7.08: 8 drept i ISAF-luftangrep i Farah
17.7.08: 4 drept i ISAF-angrep i Herat
13.7.08: 19 drept i selvmordsangrep mot politi i Uruzgan
7.7.08: 40 drept i selvmordsaksjon mot den indiske ambassaden i Kabul
6.7.08: 47 drept i ISAF-luftangrep mot brudefølge

Andre ISAF-styrker
11.7.09: 2 amerikanske soldater drept i Helmand
10.7.09: 6 britiske soldater drept i Helmand
9.7.09: 2 amerikanske soldater drept av veibombe i "Sør"
9.7.09: 2 britiske soldater drept i Helmand
7.7.09: 1 britisk soldat drept i Helmand
6.7.09: 4 amerikanske militærinstruktører drept i "nord"
6.7.09: 2 amerikanske soldater drept av veibombe i "sør"
6.7.09: 1 amerikansk soldt drept i granatangrep i "øst"
6.7.09: 1 britisk og 2 kanadiske soldater drept i Zabul
5.7.09: 2 amerikanske soldater drept i angrep mot militærbase i "øst"
5.7.09: 1 britisk soldat drept i Helmand
4.7.09: 2 britiske soldater drept i Helmand
1.7.09: 2 britiske soldater drept i Helmand
23.6.09: 3 tyske soldater drept i bakholdsangrep i Kunduz
21.6.09: 3 amerikanske soldater drept i rakettangrep mot Baghrambasen
20.6.09: 1 amerikansk soldat drept i opprørsangrep i "øst"
20.6.09: 1 britisk soldat drept av veibombe i Helmand
19.6.09: 2 amerikanske soldater drept av veibombe i Kandahar
17.6.09: 3 danske soldater drept av veibombe i Helmand
4.6.09: 3 amerikanske soldater drept i opprørsangrep i Kapisa
2.6.09: 1 amerikansk ISAF-soldat drept i opprørsangrep i "øst"
1.6.09: 4 amerikanske ISAF-soldater drept i to bombeangrep i Wardak
30.5.09: 2 britiske soldater drept i Helmand
26.5.09: 3 amerikanske soldater drept i Talibangrep i Kabul
20.5.09: 2 amerikanske soldater drept nord for Kabul
14.5.09: 1 britisk soldat drept i Helmand
7.5.09: 4 briter drept i Talibanangrep i Helmand
1.5.09: 5 ISAF-soldater drept i Talibanangrep mot styrkene i "øst"
30.4.09: 2 latviske soldater drept i Talibanangrep i Kunar
14.4.09: 1 kvinnelig kanadisk soldat drept i veibombe i Kandahar
7.4.09: En nederlandsk soldat drept i rakettangrep mot militærbase i Uruzgan
21.3.09: 1 ISAF-soldat drept i kamper i "sør"
20.3.09: 4 kanadiske soldater drept
15.3.09: 2 britiske soldater drept av veibombe i Helmand
15.3.09: 4 amerikanske soldater drept i ulike angrep i Afghanistan
14.3.09: 1 britisk soldat drept i angrep i Helmand
14.3.09: 1 fransk soldat drept i angrep i Kapisa
4.3.09: 3 kanadiske soldater drept av veibombe i "sør"
15.2.09: 1 drept i "indirekte skyting" i "øst"
10.2.09: 2 drept av veibombe i Kunar
9.1.09: 2 amerikanske soldater drept av veibombe i Kandahar
19.12.08: 3 danske soldater drept av veibombe i Helmand
19.12.o8: 1 nederlandsk soldat drept av mine i Uruzgan
4.12.08: 2 danske soldater drept i kamper i Helmand
13.11.08: 2 ISAF-soldater drept i bombeangrep i "sør"
13.11.08: 1 amerikansk soldat drept i selvmordsangrep mot militærkolonne i Nangarhar
9.11.08: 2 spanske soldater drept i selvmordsangrep i Herat
22.10.08: 3 amerikanske soldater drept av veibombe i "vest"
16.10.08: Amerikansk soldat drept av afghansk politi
30.9.08: 3 amerikanske soldater drept i Paktia
8.9.08: 3 ISAF-soldater drept av veibombe i "øst"
3.9.08: 3 kanadiske soldater drept i Zharidistriktet
21.8.08: 3 kanadiske soldater drept av veibombe i Zharidistriktet
20.8.08: 3 polske soldater drept av veibombe i Ghazni
19.8.08: 10 franske soldater drept i kamper øst for Kabul
12.8.08: Britisk soldat drept i selvmordsangrep i Kabul
12.8.08: Kanadisk soldat drept i kamper i Kandahar
25.7.08: Dansk soldat drept
13.7.08: 9 amerikanske soldater drept i Talibanangrep i Kunar
13.7.08: Ungarsk soldat drept av veibombe i Baghlan

Afghanske soldater, politi og andre statsansatte
12.7.09: 1 politi drept i kamp mot opprørsstyrker i Paktia
11.7.09: 4 politi drept av veibombe i Logar
9.7.09: 4 politi drept i bombeeksplosjon i Logar
23.6.09: 1 politi drept i Talibanangrep i Ghazni
23.6.09: 3 soldater drept i selvmordsangrep i Kandahar
22.6.09: 2 soldater drept i kamper mot Taliban i Farah
18.6.09: 1 politi drept i kamper i Uruzgan
18.6.09: 8 politi drept i Kandahar
11.6.09: 1 soldat drept i kamper i Baghlan
7.6.09: 1 sikkerhetsvakt drept av veibombe i Zabol
7.6.09: 4 sikkerhetsvakter drept i Talibanangrep i Paktika
7.6.09: Politisjef drept i Talibanangrep i Paktika
7.6.09: 4 politi drept i Talibanangrep i Faryab
6.6.09: 1 soldat drept i kamp med Taliban i Ghazni
3.6.09: 10 sikkerhetsvakter drept av to veibomber i Paktika
1.6.09: 4 politi drept i Talibanangrep i Kunduz
31.5.09: 4 politi drept i Talibanangrep i Farah
12.5.09: 7 drept i Talibanangrep mot guvernørkontorer i Khost
4.5.09: 6 sikkerhetsvakter drept i Talibanangrep i Zabol
30.4.09: 3 soldater drept i Talibanangrep i Kunar
10.4.09: 1 politi drept i bombeangrep vest for Mazar-e Sharif
9.4.09: Fire politi drept i bombeangrep i Helmand.
2.4.09: 13 drept i Talibanangrep mot provinsrådet i Kandahar
30.3.09: 5 politi drept i selvmordsaksjon i Dund i Kandaharprovinsen
19.3.09: Et parlamentsmedlem og 4 sikkerhetsvakter drept av veibombe i Helmand
15.3.09: Mellom 6 og 9 politi drept av selvmordsbomber i Helmand
23.2.09: 1 politi drept i selvmordsangrep i Nimroz
11.2.09: 8 drept i bombeangrep i "sør"
11.2.09: 6 politi og 16 andre drept i Talibanangrep mot regjeringsbygninger i Kabul
5.2.09: 6 livvakter drept i bombeangrep mot guvernør i Helmand
2.2.09: 18 politi drept i selvmordsangrep i Uruzgan
9.1.09: 1 politi drept i selvmordsangrep i Nimroz
28.12.08: 2 sikkerhetsvakter drept i Taliban-selvmordsangrep i Khost
10.12.08: 6 politi drept av ISAF-flybombing av politistasjon ved feiltakelse
28.11.08: 13 soldater og politi drept i Taliban-bakholdsangrep i Badghis
26.11.08: 5 politi drept i Talibanangrep mot kontrollpost i Helmand
18.11.08: 6 soldater drept i Talibanangrep i Farahprovinsen
22.10.08: 9 soldater drept av ISAF-feilbombing i Khost
24.09.08: 3 politi drept av veibombe i Kabul
4.8.08: 4 politi drept i Talibanangrep i Ghazni
13.7.08: 5 politi drept i selvmordsangrep i Uruzgan

Afghanske opprørsstyrker
12.7.09: 2 drept i kamp i Paktia
11.7.09: 12 drept i kamp i Uruzgan
5.7.09: 30 drept i bombeangrep i Paktika
22.6.09: 9 drept i kamper i Farah
19.6.06: 26 angivelig drept i bombeangrep i Helmand
196.09: 7 angivelig drept i ulike angrep i Helmand
18.6.09: 7 drept i kamper i Kandahar
18.6.09: 16 drept i kamper i Uruzgan
11.6.09: 12 drept i kamper i Baghlan
7.6.09: 20 drept i kamp i Zabol
6.6.09: 2 drept i kamp i Ghazni
31.5.09: 18 drept i kamper i Farah
28.5.09: 35 drept i kamper i Zabol
25.5.09: 3 drept i kamper i Ghazni
25.5.09: 8 drept i kamper i Uruzgan
13.5.09: 11 drept i kamper i Paktika
12.5.09: 11 drept i angrep mot guvernørkontorer i Khost
1.5.09: 16 drept i kamper i Zabol
18.4.09: 3 drept under arrestasjon i Logar
18.4.09: 1 drept i Khost
18.4.09: 2 drept i kamper i Farah
30.3.09: 30 drept i kamper i Uruzgan
27.3.09: 11 drept i kamper i Helmand
15.3.09: 5 drept i kamper i Kandaharprovinsen
22.2.09: 8 drept i bombeangrep i Helmand
22.2.09: 11 drept i Kandahar og Khost
21.2.09: 2 drept i ISAF-angrep i Herat
15.2.09: 9 drept i ISAF-luftangrep i Badghis
9.1.09: 5 drept i ISAF-angrep i Zabol
6.1.09: 32 drept i ISAF-angrep i Alishing-distriktet øst for Kabul
29.11.08: 33 drept i kamper mot ISAF-styrker i Ghazni
26.11.08: 15 drept i kamp mot ISAF-styrker i Kandaharprovinsen
26.11.08: 10 drept i kamper mot ISAF-styrker ulike steder i Paktia og Paktika
1.11.08: 18 drept i angrep i Khost
23.10.08: 35 drept i kamper i Uruzgan
12.10.08: 42 drept i kamper i Helmand
7.10.08: 43 drept i kamper i Zabol
15.8.08: 36 drept i kamper i "sør"
4.8.08: 17 drept i Helmand
25.7.08: 40 drept i ISAF-luftangrep i Ghazni
22.07.08: Talibanleder drept i Helmand

tirsdag 7. april 2009

Demokrati mot kvinnefrigjøring i Afghanistan?

Det afghanske parlamentet vedtok nylig en ny familielov for de sjiamuslimske områdene som i realiteten legaliserer voldtekt i ekteskapet og gir mannen rett til å stenge kvinnelige familiemedlemmer inne. Vedtaket stiller et stort spørsmål ved to av de mest sentrale argumentene for den vestlige militære tilstedeværelsen. Et hovedargument er at den har bidratt til store framskritt for kvinnene i Afghanistan. Vil disse nå gå tapt? Både USAs president Barack Obama og andre NATO-allierte har uttalt at loven er uakseptabel. Det kan bety at de USA- og NATO-ledede militære styrkene vil bruke makta si til å tvinge parlamentet og presidenten til å gå tilbake på vedtaket. Karzai har da også gitt signaler om at det kan være aktuelt. Hva da med argumentet om at USA og NATO er i Afghanistan for å støtte en suveren og demokratisk afghansk stat, slik norske politikere stadig legger vekt på når de argumenterer for fortsatt norsk militær deltakelse?

I denne artikkelen vil jeg undersøke om det reelt eksisterer en motsetning mellom demokrati og kvinnefrigjøring i Afghanistan. Det vil jeg gjøre ved å undersøke premissene for en sånn antakelse; at Afghanistan er et demokrati under utvikling, og at afghanske kvinner faktisk har opplevd store framskritt i årene etter Talibanregimets fall.

Det afghanske ”demokratiet”
Grunnlaget for å karakterisere Afghanistan som et demokrati, ligger i at både presidentvalget i 2004 og parlamentsvalget i 2005 har fått et godkjentstempel av FN, som var medansvarlig for å arrangere valgene, og valgobservatører fra OSSE. OSSEs valgobservatører konkluderte med at presidentvalget var ”prissverdig”. Riktignok ble det rapportert om ”uregelmessigheter”, men i følge OSSE kan disse ”ikke ha gitt betydningsfullt utslag for resultatene”.

De ”uregelmessighetene” OSSE-observatørene konkret refererer til, er imidlertid alt annet enn bagatellmessige. Det dreier seg om:
- at opposisjonskandidatene oppfattet valgfunksjonærene fra Joint Election Management Board (som var en forent operasjon bestående av representanter fra Karzai-regjeringa og FN) som klart partiske i favør av Hamid Karzais kandidatur.
- at blekket som skulle sørge for at hver velger kun var i stand til å avlegge stemme en gang lett lot seg vaske bort, noe som også avstedkom en rekke rapporter om folk som stemte gjentatte ganger.
- mangelfull registrering av velgere, noe som blant annet gjorde det mulig for barn og utenlandske journalister å avlegge stemme.
- at prosessen med å transportere stemmer fra valglokaler til opptellingssteder var usikker, noe som gjorde det mulig for valgfunksjonærer å stappe stemmer i urnene.
- at det forekom trusler og press mot velgerne fra lokale valgfunksjonærer.

OSSEs observatører gir ikke noe konkret forsøk på å beskrive omfanget av de ulike ”uregelmessighetene” ut over å trekke konklusjonen om at disse ”ikke kunne ha gitt betydningsfullt utslag for resultatene”. De fleste internasjonale nyhetsmedier la vekt på OSSE-observatørenes konklusjon om at valget var ”prisverdig”, og få hadde rapportere utstasjonert rundt om i landet for å se hva som faktisk foregikk. Blant de få som faktisk dekket den konkrete gjennomføringa av valget, var freelancejournalisten Christian Parenti. Han beskrev valget som en rein farse hvor:
- blekket rant av fingrene til folk
- mange velgere hadde flere valgkort
- han selv som utenlandsk journalist, også ble utstyrt med flere valgkort
- at folk ble utsatt for massivt press fra lokale kommandanter.

Parenti forteller at i Mazar-e-Sharif (i Balkhprovinsen), hvor han oppholdt seg, var den dominerende kommandanten, Mohammed Atta, lojal til Karzai, og presset folk til å stemme på Karzai. I flere av de omkringliggende områdene var det Rashid Dostum som hadde kontroll. Dostum var selv presidentkandidat, så i disse områdene ble det utøvd tilsvarende press for å få folk til å stemme på Dostum. Parenti rapporterer videre at i en annen del av landet (provinsen Khost) hadde de lokale kommandantene direkte truet innbyggerne med at de ikke ville motta noen beskyttelse fra dem om de ikke stemte på Karzai. En truet rett ut med å brenne ned landsbyen om ikke innbyggerne stemte på Karzai.

De konkrete resultatene fra ulike provinser og distrikter bekrefter i høy grad at velgerne gjennomgående stemte i tråd med hva de lokale kommandantene i området ”anbefalte”. I områdene kontrollert av militsen til den usbekiske krigsherren og tidligere sovjetkollaboratøren Rashid Dostum, vant Dostum (grønt) med over 90 prosent. Tilsvarende vant krigsherren Mohammed Mohaqqiq (lilla) fra det Iran-støttede sjiaislamistiske Wahdatpartiet overveldende i områdene som var kontrollert av Wahdatmilitsen, mens Yunus Qanooni (rødt) vant tilsvarende i områdene som var kontrollert av hans tadsjikiskdominerte militsstyrke.

Flertallet av de lokale krigsherrene i Afghanistan hadde imidlertid inngått tilsvarende avtaler som Mohammed Atta i Balkh inngikk med Hamid Karzai, under press fra ISAF-styrkene. I disse distriktene var det Hamid Karzai (blått) som vant med overveldende flertall. Ettersom dette gjaldt størstedelen av Afghanistans territorium, fikk Karzai på nasjonalt nivå over 55 prosent av stemmene. De tre ledende krigsherrene Qanooni, Mohaqqiq og Dostum måtte nøye seg med mellom 16 og 10 prosent av stemmene på nasjonalt nivå. De mange kandidatene som verken hadde støtte fra USA- og NATO-styrkene eller noen av de lokale krigsherrene, fikk helt marginal oppslutning.

Det kan være liten tvil om at et valg med denne typen massive ”uregelmessigheter” ville blitt fordømt som fullstendig ufritt av enhver reelt uavhengig gruppe av valgobservatører. Når presidentvalget i Afghanistan likevel ble beskrevet som ”prisverdig”, var det fordi OSSEs valgobservatører var alt annet enn en uavhengig kontrollgruppe. Lederen av gruppa var USA-ambassadør Robert Barry. Gitt at USA hadde ledet invasjonen og representerte den desidert sterkeste militærmakta i landet, hadde lederen av observatørgruppe sterke egeninteresser i å framstille valgavviklinga som vellykket. Tilsvarende hadde andre medlemmer i observatørgruppa fra europeiske NATO-allierte en sterk egeninteresse av å opprettholde et godt forhold til USA, og dermed til å bidra til å framstille valgene som vellykkede.

Antakelsen om partiskhet fra observatørgruppa blir også i stor grad bekreftet av Barry selv. I OSSEs eget magasin fra desember 2004, beskriver Barry og presseansvarlig OSSE-delegasjonen, Alexander Nietzsche, i hver sin artikkel, helt eksplisitt hvordan de spilte en direkte politisk rolle under presidentvalget. De beskriver her hvordan de gjennom å gå tidlig ut med uttalelser som legitimerte valget, og ved å avvise at rapporterte uregelmessigheter kunne gi grunnlag for å stille spørsmål ved valgets legitimitet, bidro til å hindre boikott fra opposisjonskandidatene, og til å skape en form for aksept for valgresultatet fra de tapende kandidatenes side. Det er på denne bakgrunnen man må forstå hvordan OSSEs rapport kunne ende med å konkludere slik den gjorde.

Nøyaktig det samme som skjedde under presidentvalget i 2004, skjedde under parlamentsvalget i 2005. Vestlige valgobservatører rapporterte positivt om valget i til dels blomstrende språk. Den amerikanske valgobservatøren Diane Tebelius, omtalte valget som ”Afghanistanmiraklet”. I størstedelen av Afghanistan var det imidlertid de lokale kommandantene som i praksis bestemte hvem befolkninga i området skulle stemme på.

I tillegg til trusler, forekom det også massivt direkte valgfusk i enkelte områder. Kvinnegruppa RAWA referer et eksempel fra Paktiaprovinsen som blir direkte parodisk. Der ble det telt over 20 000 stemmer til tross for at det kun var 10 000 stemmeberettigete i distriktet.

En stor del av de verste krigsforbryterne i Afghanistans historie ble på denne måten valgt til parlamentet. I alt har det blitt anslått at 80 prosent av de valgte kandidatene enten var militskommandanter selv, eller har forbindelser til en av militsene. Blant Afghanistans mest framstående parlamentarikere, finner vi også Abdul-Rasuul Sayyaf, krigsherren som i 1996 inviterte Osama bin Laden tilbake til landet.

Kun i noen få områder av landet, hovedsaklig i noen av de større byene, hadde velgerne et reelt valg. Av de få som kan sies å ha blitt demokratisk valgt til parlamentet, har det store flertallet latt seg true til taushet etter at de inntok setene sine. Det eneste parlamentsmedlemmet som har våget å konfrontere de dominerende krigsherrene åpent og direkte, er Malalai Joya, valgt fra Farah vest i Afghanistan. Hun har til gjengjeld blitt møtt med trusler om drap og voldtekt, både inne i parlamentet og utenfor. I 2007 ble hun suspendert fra setet sitt i parlamentet for resten av valgperioden.

Mens enkelte kvinnelige afghanske parlamentsmedlemmer hevder at den familieloven vil gjøre situasjonen for afghanske kvinner verre enn under Taliban, hevder et annet av Afghanistans kvinnelige parlamentsmedlemmer at loven tvert imot er et framskritt.
– Den er kanskje ikke hundre prosent perfekt, men sammenliknet med tidligere lover er den et stort framskritt, sier Shukria Barakzai.

Det er svært vanskelig å se hvordan en lov som krever at en hustru stiller opp på sex med mindre hun er sjuk eller har annen ”gyldig grunn” til å nekte, og som gir ektemannen rett til å nekte henne å gå ut, kan være ”et stort framskritt” for kvinner i Afghanistan. Barakzai kan likevel ha et poeng i forhold til at loven ikke i praksis vil gjøre ting verre enn de allerede er.

For det store flertallet av Afghanistans befolkning betydde Talibans fall at det igjen var mujahedinmilitsene som hadde kontrollert området før Taliban kom til makta, som kom tilbake. Disse gruppene sto alle som en for en ultrakonservativ islamistisk ideologi, ikke fjernt fra det Taliban sto for. Den nye familieloven representerer derfor ingen betydelig reell endring fra situasjonen slik den har vært etter Taliban. Det er heller ikke usannsynlig at Barakzai kan ha rett i at dersom den nye loven faktisk blir praktisert helt bokstavelig, vil den kunne bety noen flere rettigheter for kvinnene i de aktuelle områdene enn det som er rettstilstanden i dag, med den ultrakonservative tolkninga av sharia som har blitt lagt til grunn lokalt. "Æresdrap" på ungdommer som trosser foreldrenes ønsker i forhold til ekteskap, er et stadig økende fenomen. Det skjer i Taliban-kontrollerte områder, men like mye i områder kontrollert av den ISAF-støttede regjeringa.

Ved USAs og NATOs hjelp, har de tidligere mujahedinkommandantene også kunnet innta en rekke formelle maktposisjoner gjennom valg som OSSE altså har erklært som ”prisverdige”. Både grunnloven og andre lover har i hovedsak blitt utformet i samsvar med deres ultrakonservative islamforståelse. Konkret betyr dette blant annet at det å kritisere en konservativ skikk som flerkoneri, noe som er forbudt i flere muslimske land, i Afghanistan regnes som blasfemi og kan straffes med døden. Det var det som skjedde med journaliststudenten Pervez Kambakhsh da han videreformidlet en artikkel som kritiserte flerkoneriet på sitt studiested. Dødsdommen mot Kambakhsh ble etter massivt internasjonalt press omgjort til 20 års fengsel. Dommen forteller likevel svært mye om vilkårene for de som arbeider for likestilling mellom kjønnene i dagens Afghanistan.

En viktig grunn til at Taliban opprinnelig fikk folkelig tilslutning i pashtunske områder i sør da bevegelsen oppsto i 1994, var det ekstreme maktmisbruket fra de herskende mujahedingruppene. Dette innebar blant annet at lokale kommandanter tok seg til rette ved å voldta kvinner i området. Noe av det første Taliban gjorde, var å henge noen av disse kommandantene.

I dag er det de samme brutale militsgruppene som Taliban jaget bort tilbake i formelle maktposisjoner. Dette har gitt dem en ny anledning til å gjenoppta narkotikasmugling og annen regulær gangstervirksomhet som de var kjent for å bedrive før Taliban kom og fordrev dem fra makta. Samtidig har de igjen fått muligheter til å bruke maktposisjoner til å berike seg gjennom korrupsjon. Den ekstreme korrupsjonen gjør at voldtektsforbrytere lett slipper unna i rettsvesenet, dersom en sak i det hele tatt kommer så langt. Flere av de lokale makthaverne har i følge RAWA også gjort seg direkte skyldige i voldtekter.

Det økonomiske forfallet som følger av den ekstreme uttryggheten og den ekstreme korrupsjonen, gjør at verdien av at det nå igjen bygges jenteskoler får begrenset betydning. I praksis finnes det ingen yrkesmuligheter som er åpne for de kvinnene som har tatt utdanning. Summen av alt dette, har gjort at antallet afghanske kvinner som begår selvmord bare fortsetter å øke.

Den nye familieloven som nylig ble vedtatt i det afghanske parlamentet, har skapt et inntrykk av motsetning mellom målene om kvinnefrigjøring og demokratisering, begge sentrale argumenter for den vestlige militære tilstedeværelsen i Afghanistan. Som parlamentsmedlem Shukria Barakzai påpeker, representerer familieloven imidlertid ikke noe tilbakeskritt i forhold til den rettstilstanden afghanske kvinner reelt sett lever under i dag.

Det finnes sterke kvinner og menn som kjemper for både kvinnefrigjøring og demokrati i Afghanistan, folk som Malalai Joya, aktivistene i RAWA og journaliststudenten Pervez Kambakhsh. Det er imidlertid ikke disse kreftene som støttes av de vestlige militære styrkene i dag. For å sikre seg strategiske kontroll over Afghanistans territorium, og dermed opprettholde sin supermaktsstatus, har USA med allierte gitt makt til ultrakonservative islamistiske militsledere som først og fremst skiller seg fra Taliban ved å være mer korrupte og kriminelt belasta. Gjennom FN og OSSE har de samme vestlige landene utdelt demokratisk legitimitet til militslederne gjennom å sette godkjentstempel på valg preget av så mye trusler og regulært valgfusk at de aldri kunne blitt gitt godkjent noe annet sted.

Hvorvidt de vestlige regjeringene som deltar med militære styrker i Afghanistan, i den aktuelle situasjonen, bruker den reelle makta de har over landets sentrale myndigheter til å tvinge gjennom lovendringer, spiller ingen praktisk rolle fra eller til, verken for Afghanistan som "demokratisk og suveren stat", eller for kvinnenes situasjon. Så lenge alliansen mellom USA og NATO og ultrakonservative islamistiske militsledere fortsetter å kontrollere Afghanistan sammen, vil Afghanistan verken kunne bli en reelt uavhengig stat, et demokrati eller et land hvor kvinner innrømmes normale menneskerettigheter. Det er dermed ikke til å unngå at vestlige politikere vil møte sin egen retorikk om demokrati og kvinnefrigjøring i døra en rekke ganger, også i tida framover.