Hvem er vår tids quislinger?

Begrepet "quisling" må kun brukes om dem som kjempet på Hitlers side under andre verdenskrig, og om dem som støtter det samme politiske innholdet som Vidkun Quisling i sin tid sto for i dag. Annen bruk av begrepet er historieforfalskning.

I utallige debatter har jeg selv blitt omtalt av våre politiske motstandere som "quisling". Det samme gjelder de fleste andre tillitsvalgte og aktivister i FOR, illustrert av denne "debatten" på Facebooksida til Lars Birkelund: 

Samtidig har jeg også selv brukt begrepet, blant andre om Stepan Bandera og hans gruppe OUN(B), som i etterkant av den provestlige maktovertakelsen har hatt offisiell status som nasjonalhelter i Ukraina. Det har blant andre John Færseth reagert på:

"Uskikket til å undervise historie", altså. Jeg følgende svarer følgende: 

Begrepet quisling ble opprinnelig brukt om Hitlers medløpere i Holocaust under andre verdenskrig, altså om ikke-tyske nazister. Det er den historisk korrekte betegnelsen. Så har vestlig propaganda i etterkrigstida søkt å omdefinere begrepet på en slik måte at det kunne passe til å sverte Sovjetunionens allierte i stedet. Dermed kom man i den meningsløse situasjonen at finske partisaner blir omtalt som quislinger, selv om de altså aktivt drepte norske, faktiske quislinger, som i hovedsak kjempet med finske styrker på Østfronten under andre verdenskrig. Denne historieløse utvanningen av quislingbegrepet må bekjempes. Quisling skal brukes om medløpere til folkemorderiske stater som Nazi-Tyskland og dagens Israel, og ikke grupper og personer som aktivt kjemper imot denne politikken, verken historisk eller i dag. Og ut fra denne, historiefaglig korrekte, beskrivelsen av quisling, var Stepan Bandera utvilsomt en quisling.

For å underbygge dette, refererer jeg til følgende sider i verket Hitlers Shadow, som handler om ulike nazistiske kollaboratørgrupper under andre verdenskrig. Kapittel 5 er dedikert nettopp til Stepan Bandera og hans gruppe: 

Færseth gir seg likevel ikke. Han skriver: 

Jeg svarer igjen: 

Begrepet "landssviker" vil i praksis alltid være en subjektiv vurdering. Quisling selv, og alle quislingene under krigen, beskrev seg selv som ultrapatrioter. Ingen norsk politiker var mer fokusert på militær opprustning og fremming av nasjonal identitet før krigen, og om noen ble kalt "landssvikere" den gangen av, ikke bare NS, men også de borgerlige på Stortinget generelt, så var det jo marxistene som kjempet med det brukne geværet som symbol, men som under selve krigen ble motstandsbevegelsen. Så "landssviket" til Quisling handlet om å ikke følge linja til den norske regjeringa da den, i motsetning til den danske, tok det riktige valget å flykte under den tyske invasjonen. Men det var mange på borgerlig side, ikke bare Quisling, som beskrev valget om å flykte landet som "landssvik", og hadde krigen endt motsatt ville selvsagt Nygaardsvollregjeringa ha blitt omtalt som landssvikerne av det offisielle Norge. 

Bandera var ikke opprinnelig Sovjetborger, men tvert imot borger av Polen. Så formelt var han en sviker av sitt "fedreland", Polen. Men nettopp fordi også Polen var et undertrykkende etnosjåvinistisk regime, er det få som sier han var landssviker mot Polen, siden han som etnisk ukrainer ikke hadde sine etniske rettigheter respektert. Men motsatt, da Sovjet i 1939 gikk inn i NETTOPP de etnisk ukrainske (og hviterussiske) delene av Polen, som også var de som hadde den høyeste prosentandelen jøder, for å forhindre Tyskland også tok kontroll over disse delene av landet, omtaler vestlig propaganda dette, den dag i dag, som et "angrep på Polen". Så Bandera får fripass for aktivt å ha støttet Tyskland, da Tyskland angrep hans opprinnelige hjemland Polen, mens Sovjet blir beskrevet som aggressor for å ha beskyttet etniske ukrainere, hviterussere og jøder i Øst-Polen mot tysk okkupasjon. Og ja, Bandera ble en sviker mot Sovjet-Republikken Ukraina, som hans hjemområder ble del av fra 1939, da Tyskland angrep i 1941. 

De ukrainerne som kjempet MED Den røde Arme, mot Nazi-Tyskland i 1941, var de faktiske patriotene, selv om de nettopp IKKE var etnonasjonalister. Og ja, den etniske gruppa i det gamle Polen som suverent mobiliserte bredest og mest entusiastisk til fordel for det nye hjemlandet Sovjet-Ukraina, var jødene. Og nettopp derfor var Bandera og hans gruppe så entusiastiske tilhengere av å bringe "de tyske metodene" for å kvitte seg med jødene som folk, til Ukraina. 

Hvis man tross alt dette, tross Banderas åpenlyse samarbeid med Hitler i starten av krigen, og tross hans aktive støtte til Holocaust, fortsatt nekter for at Bandera var nazist, og tilgir ham alt annet fordi han hadde en fall-out med Hitler over om Ukraina skulle være en selvstendig, likestilt, nazistisk stat, eller del av Stor-Tyskland innen den nazistiske nyordninga av verden, vil jeg absolutt si at quisling er den historisk riktige betegnelsen. For Quisling hadde en tilsvarende konflikt med Terboven over hvilken plass hans norsk-nazistiske regjering skulle ha i styringa av Norge, versus tyske okkupasjonsmyndigheter, selv om konflikten aldri ble like spisset som konflikten mellom Bandera og Hitler. 

Den apologetiske framstillinga av at Bandera satt i konsentrasjonsleir store deler av krigen, er implisitt løgnaktig fordi det skaper bilde av Bandera som fange i en utryddelsesleir sammen med jøder og kommunister. Realiteten var at han satt i forvaring på VIP-celle og var mer enn frisk nok til å bli sluppet ut igjen i slutten av krigen, da han og hans gruppe igjen kastet seg med stor entusiasme inn i krigen mot den Røde Arme, og bidro aktivt til å senke tempoet i dens framgang, noe som gjorde det mulig for Hitler å få avlivet mange titusen flere jøder i Auschwitz, samtidig som UPA også søkte å rense den vestukrainske landsbygda helt for de få jødene som hadde klart å hjemme seg unna fram til da. 

Så ja, det å omtale Bandera som en "helt med mangler og noen feil", er ren og skjær historieforfalskning. Bandera var en grusom nazist, og det moralsk riktige er å spytte på graven hans og på gravene til ALLE som kjempet med ham, enten man er ukrainer eller ikke. Men altså, ut fra din (for så vidt vanlige i Norge i dag) definisjon av "quisling", som stempler alle som ikke er lojale mot en gitt regjering, som vilkårlig og subjektivt blir vurdert som legitim, blir alle de som faktisk "vanærerer" minnet om Bandera og hans menn, stemplet som "quislinger" av dem som selv hyller Ukrainas egen Quisling, i politisk forstand, som nasjonalhelt. Så i denne bruken av begrepet quisling har vi full sirkel, og et begrep som tømmes for ethvert meningsfullt, objektivt, innhold.

Til dette svarer Færseth: 

Og jeg kommenterer tilbake på nytt: 

Jeg sier at quislinger var quislinger på grunn av sin politiske ideologi, og ja, den norske etterkrigstidas forsøk på å definere quisling kun på grunnlag av lojalitet til den norske Nygaardsvollregjeringa, er faglig sett uholdbar. Selvfølgelig må vi se på quislingenes faktiske politiske motivasjon for å gjøre det de gjorde, og støtte til Finlands "motstandskamp" og antikommunisme, var absolutt en hovedmotivasjon for de fleste. Det å forsøke å retusjere vekk denne realiteten, fordi det innebærer å anerkjenne NSernes egen realitet som deres egen, er ikke historiefaglig holdbar. 

Det er den samme feilen som ligger til grunn for at Novemberrevolusjonen og den bayerske sovjetrepublikken er retusjert vekk fra de fleste lærebøker i historie, fordi denne delen av historien gir empirisk støtte til Hitlers Dolkestøtslegende. Men nazismen kan ikke bekjempes gjennom retursjering og forfalskning av den ekte historien. Den må bekjempes på ideologisk grunnlag. Vi må forklare at jødene som sto i spissen for både Novemberrevolusjonen og den bayerske sovjetrepublikken var helter som sto for de riktige verdiene i menneskehetens historie, mens nasjonalismen er feil og ond, ikke forsøke å løgnaktig omskrive historien slik at Hitlers dolkestøtslegende framstår som absurd og uten empirisk referanse. Vi lærer ingenting av hvordan vi kan stanse nazilignende ideologier fra å vokse fram på nytt, ved å framstille den drøye tredelen av Tysklands befolkning som på et eller flere tidspunkter aktivt stemte på nazistene som irrasjonelle monstre. Vi lærer heller ikke noe av å avskrive Quisling og NS som en marginal sekt, gitt at 40 prosent av det norske offiserskorpset faktisk ble medlemmer...

John Færseth forsøker seg nå med en klassisk liten hersketeknikk: "Vennen da.."

Jeg velger her å svare med noen nye historiske referanser til hvordan begrepet har blitt brukt feilaktig, blant annet i Afghanistankrigen på 1980-tallet: 

Jeg forholder meg til den opprinnelige definisjonen av quisling, og sier at den omskrivinga av definisjonen som vestlige propagandister har jobbet med i ettertida, er historiefaglig et falsum, og ikke annet enn tom retorikk. 

For eksempel ble PDPA-regjeringa i Afghanistan avskrevet i norsk retorikk som en quislingregjering, selv om den kom til makta i 1978 på egenhånd, og med den samme metoden (militærkupp) som den USA-vennlige regjeringa den erstattet. Begrunnelsen for denne retorikken var at den fikk støtte av Sovjet fra 1979, mens islamistiske mujahedin, som ideologisk altså var 98 prosent idententisk med dagens Talibanregime, da ble framstilt som motstandshelter på linje med "gutta på skauen", bare mye tøffere (og det var de..) 

Tilsvarende kommer vi altså i den absurde situasjonen at finske partisaner som kjempet med Den røde Armeen, MOT Finlands regjeringshær under andre verdenskrig, avvises som quislinger, samtidig som de altså rent fysisk kjempet og døde i krigen MOT Quislings faktiske menn, som kjempet MED den finske regjeringshæren, og Nazi-Tyskland. Jeg skjønner at du foretrekker å diskutere Vinterkrigen, og helst vil unngå å diskutere "Fortsettelseskrigen", men det er denne krigen som illustrerer absurditeten i den quislingdefinisjonen som du og andre provestlige propagandister har søkt å knesette etter andre verdenskrigs slutt. 

Mye av denne propagandaen har nettopp hatt til hensikt å fjerne quislingstempelet fra personer og grupper som faktisk kjempet på Hitlers side under andre verdenskrig, fordi disse i hovedsak ble allierte av Vesten gjennom den kalde krigen, med den greske borgerkrigen som det tydeligste eksemplet. 

På samme måte har begrepet totalitarisme, som opprinnelig beskrev filosofien bak italiensk fascisme, blitt omdefinert av vestlige kald-krigs-propagandister på en slik måte at begrepet skulle favne Sovjetunionen, og plassere Sovjet i samme kategori som Nazi-Tyskland, men utelukke autoritære regimer som var alliert med Vesten. Det absurde viser seg i det at denne totalitarismedefinisjonen anvendt konkret, også utelukker Mussolinis Italia, som begrepet altså hadde sin opprinnelse i. 

Så jo, det at en gitt definisjon av et begrep nå brukes bredt, til og med så bredt at mange ikke er seg bevisst dets propagandistiske forhistorie, er IKKE et argument for å godta denne feilbruken videre. På samme måte som totalitarismebegrepet må passe på det fascistiske Italia på 1920-tallet, må quislingbegrepet passe på de gruppene i andre okkuperte land som kjempet på samme side som de norske quislingene, og IKKE på dem som kjempet på alliert side. 

Færseths siste innlegg i debatten er heldigvis saklig: 

Og jeg svarer med følgende tekstreferanse fra SNL: