Hva er galt med Rødts Ukrainaanalyse?

Det pågår en heftig debatt i Rødt om partiet skal støtte opp om den nye konsensusen i Norge, som synes å være at vi skal levere våpen til land i krig. Det som derimot ikke synes å bli diskutert i partiet, er om det er riktig å gi full politisk støtte til den ene parten i Ukrainakrigen. Følgende utsagn, som ligger på Rødts hjemmeside, har så langt jeg kan registrere, ikke blitt diskutert: "Russlands invasjon er en folkerettsstridig angrepskrig, ingenting annet. Rødt støtter dem som nå forsvarer seg mot Putins soldater og kjemper for sin frihet, selvstendighet og demokrati."

"We're carrying out NATO's mission"

Det første leddet "Russlands invasjon er en folkerettsstridig angrepskrig", er jeg også enig i. Men "ingenting annet"? Virkelig? Burde det ikke der i stedet stått "og innebærer en livsfarlig opptrapping av stormaktskonflikten mellom Russland og NATO som kan få katastrofale konsekvenser"? Hvis målet med uttalelsen er å synliggjøre veldig tydelig at Rødt ikke støtter Russland, ville vel et slikt tillegg bidra til å understøtte det. Samtidig ville det fått fram hva som er unikt med situasjonen nå, og som har ført til at vitenskapsfolkene som står bak dommedagsklokka, nå har stilt den på 90 sekunder til midnatt.

Det å utelate stormaktskonflikten fra analysen, samsvarer ikke med hva Ukrainas forsvarsminister Oleksei Reznikov har uttalt: 

In an interview for a Ukrainian TV channel, Reznikov said that during the Madrid summit last summer, NATO considered Russia the greatest threat to the US-led military alliance.

"Today, Ukraine is addressing that threat. We’re carrying out NATO’s mission today, without shedding their blood. We shed our blood, so we expect them to provide weapons," the Ukrainian Minister indicated.

Et splitta folk

"Rødt støtter dem som nå [..] kjemper for sin frihet, selvstendighet og demokrati" heter det på partiets nettside. Men er det dekning for å si at det er et demokrati de kjemper for? 

Da de provestlige partiene som ønsker Ukraina inn i NATO grep makta i 2014, skjedde det på grunnlag av et stort folkeopprør, men det var bare halve, ikke hele folket som var i opprør. Den halvdelen som var i opprør, var den halvdelen som hadde stemt på de provestlige presidentkandidatene som tapte valget i 2010, og de provestlige partiene som tapte valget til nasjonalforsamling i 2012. 

Etter maktovertakelsen har de provestlige partiene konsolidert maktposisjonen ved en kombinasjon av mange maktmidler. Massiv propaganda har vært et virkemiddel som trolig har hatt effekt i forhold til å endre oppfatninger i deler av befolkninga, samtidig som Russlands støtte til separatister og ulovlig anneksjon av Krim svært trolig også har påvirka mange som i utgangspunktet hadde et mer positivt syn på Russland i provestlig retning. Men staten har også brukt repressive virkemidler, som forbud mot Kommunistpartiet, det nest største partiet i den russisktalende delen av landet i 2012. Samtidig har NATOs egen tenketank dokumentert hvordan nynazistiske og andre høyreekstreme grupper ganske straffefritt har kunnet trakassere minoriteter og venstreopposisjon. Lovforbud mot å ytre seg kritisk mot Hitlerkollaboratørene fra andre verdenskrig som er erklært nasjonalhelter, illustrerer også at ytringsfriheten er så begrensa at det ikke gir mening å omtale Ukraina som noe demokrati, slik Rødts uttalelse legger til grunn, selv om det fortsatt holdes valg med ulike kandidater som folk kan velge mellom.

Ved starten av krigen ble demokratiet snevra enda mer inn, da en rekke partier, inkludert partiet som vant alle valgkretser i de ukrainskkontrollerte delene av Donetsk og Lugansk ved valget til nasjonalforsamling i 2019, ble forbudt som prorussiske. 

Det er heller ikke tvil om at det store flertallet på Krim ønsker å være del av Russland, ikke Ukraina. Dette ønsket oppsto ikke i 2014, men er dokumentert av FNs utviklingsprogram, som mellom 2009 og 2011 gjennomførte en serie meningsmålinger på Krim hvor spørsmålet var "ønsker du at Krim skal forlate Ukraina og bli del av Russland". 

Quarter	Yes	No	Undecided
2009 Q3[35]	70%	14%	16%
2009 Q4[35]	67%	15%	18%
2010 Q1[36]	66%	14%	20%
2010 Q2[36]	65%	12%	23%
2010 Q3[36]	67%	11%	22%
2010 Q4[36]	66%	9%	25%
2011 Q4[37]	65.6%	14.2%	20.2%

Tabellen er hentet fra: https://en.wikipedia.org/wiki/2014_Crimean_status_referendum

Selve folkeavstemninga som ble gjennomført med russiske soldater til stede i 2014, kan ikke regnes som noe bevis, men uavhengige meningsmålinger, blant annet en utført av amerikanske Pew Research fant at hele 88 prosent av innbyggerne på Krim mente at myndighetene i Kyiv burde respektere folkeavstemninga. Det samme mente et flertall av de russisktalende i Ukraina.

Ukrainas krigsmål 

Det å levere våpen til Ukraina, men også det å gi utvetydig politisk støtte til den ukrainske regjeringshæren, innebærer noe mer enn å fordømme Russlands folkerettsstridige invasjon. Det innebærer direkte støtte til den ukrainske regjeringas krigsmål. Bør vi virkelig det? I den pågående konflikten, er Ukrainas krigsmål følgende: 

1. Erobre tilbake kontroll over alle deler av Ukrainas folkerettslig anerkjente territorium, ikke bare nye områder erobra av russiske styrker siden 24 februar i fjor, men også Donetsk og Lugansk by og områdene sørøst for disse, som har vært kontrollert av prorussiske opprørere siden 2014, og Krim. Det er svært lite trolig at Ukraina da vil gå med på noen former for politiske eller kulturelt autonomi for disse områdene etter en eventuell erobring. 

2. Bli medlem av NATO. 

Rødt har ikke hatt problemer med å være tydelig mot folkerettsstridige angrepskriger, uten å stille seg sånn at vi automatisk stiller oss bak målene til ledelsen i den staten som har blitt  angrepet tidligere. Da NATO kreativt tolka en resolusjon fra FNs Sikkerhetsråd om beskyttelse av sivile i Libya som en blankofullmakt til å bombe opprørsgruppene i landet fram til seier, fordømte partiet NATOs folkerettsstridige angrepskrig, men uten å gi støtte til Moammar Gadaffis mål om å bli sittende ved makta. Den riktige posisjonen den gangen, var å støtte det resolusjonsteksten også sa, nemlig at det burde bli arrangert fredsforhandlinger mellom regjeringa og opprørsstyrkene, under ledelse av den afrikanske unionen. Tilsvarende fordømte Rødts forgjenger, RV, NATOs folkerettsstridige angrepskrig mot Jugoslavia i 1999, men uten å gi støtte til den jugoslaviske hærens krigsmål om å beholde kontrollen over Kosovo for all framtid. 

Ønsker vi Krajina-modellen? 

Selv om Russlands gjennomføring av folkeavstemning på Krim med påfølgende anneksjon var i strid med folkeretten, vil tilbakeføring av Krim til ukrainsk kontroll utvilsomt være helt i strid med folkemeninga i området. Hva vil skje med alle de som har deltatt i eller samarbeidet med den russiske administrasjonen siden 2014? Presidentrådgiver Anton Gerashchenko har uttalt følgende: 

"A hunt has been declared on collaborators and their life is not protected by law. Our intelligence services are eliminating them, shooting them like pigs".

Dette innebærer at en ukrainsk framrykking må antas å bli fulgt av en massiv folkeflukt fra områdene som har vært kontrollert av Russland eller prorussiske separatister. Dette skjedde, nesten helt uten oppmerksomhet fra vestlige medier, da Kroatia inntok det tidligere etnisk serbiske Krajina, som fram til 1995 var kontrollert av serbiske separatister. Det er sannsynlig at tilsvarende vil skje med svært mange av de etniske russerne som utgjør 30 prosent i Donetsk og Lugansk, og flertallet på Krim, og trolig også mange av de russisktalende ukrainerne i området. Forskjellen fra Krajina, er størrelsen på området. Får vi et tilsvarende utfall som i Krajina, vil millioner flykte over grensa til Russland. Der vil de skape et enormt flyktningproblem, og livsfarlig politisk bitterhet mot Vesten.

Er det noen grunn til at Rødt skal støtte en løsning som totalt setter folkemeninga på Krim og i Donbass til side, og som med stor sannsynlighet vil lede til en massiv folkefordrivelse? Vil vi støtte kampen for NATO, en militærallianse som systematisk setter folkeretten og andre staters suverenitet til side, når det passer NATO-landenes interesser?

Hvis svaret på dette er nei, blir både misvisende og politisk feil å si at "Rødt støtter dem som nå forsvarer seg mot Putins soldater og kjemper for sin frihet, selvstendighet og demokrati." Det riktige er i stedet å si at "Rødt støtter kravet fra blant andre den afrikanske union om at kamphandlingene fra begge sider stanser umiddelbart, og at fredsforhandlinger i regi av FN kommer i gang".

Støtt desertørene!

Blant de konkrete handlingspunktene på Rødts hjemmeside, står det å "svekke russisk kampmoral ved å gi beskyttelse til russiske desertører". Det er et godt forslag som i motsetning til våpenleveranser kan være et aktivt bidrag til å stanse krigen. Men hva med ukrainske desertører? Hva med de som ikke støtter målet om NATO-medlemskap, som ikke ønsker ukrainifisering av de russisktalende områdene, og som nekter å være med på å hylle naziforbrytere fra andre verdenskrig som nasjonalhelter? Bør ikke de også få støtte og beskyttelse i Norge? Jeg sier jo. 

  

    

Den norske propagandavirkeligheten

Siden juleferien har det at jeg er lærebokforfatter samtidig som jeg har ytret meg kritisk til Norges og NATOs politikk og bidrag til den pågående krigen i Ukraina, blitt gjenstand for offentlig debatt i Norge. Som jeg har kommentert tidligere, arbeidet Aftenposten med en sak om dette gjennom forrige uke, som kom ut i nettutgave tirsdag 17.1. Som vi kan se, har saken dreid fra det at jeg i det hele tatt er lærer og lærebokforfatter, samtidig som jeg mener det jeg mener, til det jeg konkret har skrevet om Ukrainakonflikten i læreverket Delta! Denne teksten som har tittelen "To perspektiver på Ukrainakonflikten" og undertitlene "Ukrainakonflikten - en provestlig framstilling" og "Ukrainakonflikten - en prorussisk framstilling", var også utgangspunktet for en kommentarartikkel fra journalist Therese Sollien. Dagen etter fikk jeg inn et svarinnlegg.

Både nyhetssaken, kommentarartikkelen og mitt svarinnlegg kom på trykk i papirutgava 20.1, svarinnlegget rett nok flere sider lengre bak de to andre artiklene, i debattspalten. På grunnlag av dette ble jeg kontaktet av Dagsnytt 18 om jeg ville møte Sollien til debatt fredag kveld. Det svarte jeg umiddelbart ja til. Sollien derimot, kunne ikke, men jeg svarte da ja til å stille i Dagsnytt 18 på mandag 23.1. i stedet. Jeg håper Sollien også vil stille, slik at det blir noe av, for dette er en veldig viktig debatt.

Solliens premisser

Utgangspunktet for Sollien, er at den provestlige framstillinga, som jeg altså også er forfatter av, er riktig. "Nøyaktig hva som er feil og "provestlig" i denne framstillingen, er ikke godt å si", kommenterer hun. Og nei, det er ingen faktafeil i den provestlige framstillinga, så langt jeg kjenner til. Hensikten var ikke å skrive noe som var feil, men illustrere hvordan propaganda kan bygges opp utelukkende ved hjelp av empirisk sanne påstander, men som imidlertid er ensidig valg ut for å sette en side i en konflikt i et godt lys, og den andre sida i et negativt lys. Den provestlige framstillinga er provestlig fordi ingenting av det som kan bidra til å skape forståelse for synspunktene til Russland og de prorussiske separatistene i Donbass er tatt med. Det kommer i den prorussiske versjonen.

Men det er ikke Sollien med på: "Skal man finne bedre eksempel på falsk balanse, må man stå opp tidlig om morgenen. Her sidestiller man en sann historie med propaganda og løgn. Det er ikke balanse i det hele tatt". La meg her understreke at jeg ville vært helt enig med Sollien i at det å stille opp en sann provestlig framstilling opp mot en prorussisk framstilling som helt eller delvis består av løgn, ville vært falsk balanse, og faglig helt uholdbart. Jeg mener ikke at "sannhet kun er et produkt som blir knesatt av folk med makt". Hvilke sannheter som det skal være lov å bringe fram og ikke, er imidlertid i høyeste grad et produkt som blir knesatt av folk med makt. Og selve denne saken illustrerer det på en måte som jeg ikke tror Sollien har vært bevisst på.

Den prorussiske framstillingen er også verifiserte fakta! 

"Hvilke kilder skal elevene bruke for å besvare oppgaveteksten?" spør hun. Svaret er ingen ut over tekstene i læreboka. Oppgavene er utforma med det som utgangspunkt at elevene skal analysere og sammenligne de to tekstene, ikke behøve å hente informasjon fra andre tekster. "Hvor skal de lete for å finne ut om det er faktainformasjon i den russiske propagandaen?". De skal ikke det. Den jobben har jeg, mine medforfattere, redaktør og konsulenter i forlaget gjort, i 2019. Alt som står i den prorussiske framstillinga er skrevet inn fordi det er fakta i like stor grad som det elevene kan finne i den provestlige. Forskjellen er at her er det bare fakta som støtter opp om forestillinga om at det Russland gjorde var riktig som er tatt med. Fakta som at Russland med invasjonen og anneksjonen av Krim brøyt folkeretten, må du til den provestlige framstillinga for å finne. Det står imidlertid ikke noe i den prorussiske versjonen som benekter fakta som er presentert i den provestlige. Det står for eksempel ikke at Russland hadde folkeretten på sin side da landet invaderte.

I den virkelige samfunnsdebatten blir også direkte løgnaktige påstander, påstander som er uriktige selv om avsenderen selv tror de er riktige, og påstander som kan være riktige, men hvor kildegrunnlaget for å hevde at det er sant er svakt, blandet sammen med sanne påstander. Men hadde vi gjort det i denne teksten, på en av, eller begge sidene, ville poenget med at propaganda også kan bygges opp ved rene, men selektivt utvalgte, fakta, bli borte. Det ville dessuten kreve et nivå av kildesøk- og kildevurderingsferdigheter blant både elever og lærere som ikke kan forutsettes på videregående generelt, og spesielt ikke på VG1, som dette verket er skrevet for. Det var en grunn for å velge den formen på tekst her, framfor å hente inn en ekte tekst, skrevet av en ekte prorusser, som lett kunne endt med å bestå delvis av usannheter eller faktuelt omstridte påstander. 

Blant de mest utbredte formene for spredning av uriktige påstander, er parafraseringer av motparten som dreier meningsinnholdet i en retning som gjør at motparten framstår groteskt, eller som, nettopp, en løgner. Og akkurat dette virkemiddelet benytter Sollien seg av i kommentarartikkelen sin når hun først siterer det som faktisk står i teksten, og deretter parafraserer på følgende måte: "Nazister, intet mindre. Russland beskytter liksom etniske russere mot ukrainske nazister ved å ta kontroll over Krym".

Parafraseringen innebærer en betraktelig overdrivelse av det som faktisk står i teksten. Det som står er at "Flertallet i de sørlige og østlige områdene [..] tar også avstand fra den ukrainsk-nasjonalistiske ideologien som blant annet hyller grupper som i perioder samarbeidet med Hitler under andre verdenskrig og deltok i Holocaust". Overdrivelsen som ligger i Solliens parafrasering er så stor at det som uttrykkes må kunne omtales som en løgn. Dermed kan hun tillate seg å omtale den prorussiske framstillingen som "propaganda og løgn", mens det som helt konkret står der, faktisk er sant.

Sollien og Rolness - propagandister og propagandaofre

Jeg skal ikke tillegge Sollien så ondsinna motiver at hun helt bevisst dreier innholdet i en sitat som hun vet er sann framstilling til en parafrasering som i sin helhet blir usann, for dermed å manipulere fram et inntrykk av at selve teksten også er usann. Mest sannsynlig har hun trodd at det som ordrett står i teksten også er usant, og at parafraseringa dermed var reelt sett dekkende. At det i hvert fall må ha vært slik for Kjetil Rolness, ser vi tydelig i kommentaren han har lagt ut på Facebook, som refererer til mitt svar til Sollien i Aftenposten. 

Rolness skriver "Dette [tekstsitatet gjengitt over] er isolert sett sant, hevder Holgersen. Og viser til heltestatusen til Stepan Bandera, en ukrainsk nasjonalist som samarbeidet Nazi-Tyskland mot Sovjet. Men Bandera er en svært kontroversiell historisk figur i Ukraina. Og hvor mange ukrainere støtter den fascistiske formen for nasjonalisme han sto for? Cirka to prosent på landsbasis. Men utsagnet i læreboken gir inntrykk av at den er offisiell ideologi i Ukraina. Så Holgersens delsannhet er i seg selv propaganda. Ikke fordi den utelater fakta. Men fordi den forvrenger fakta".

Jeg er helt enig med Rolness i hvordan det som står i lærebokteksten må forstås. Det må absolutt forstås som at heltedyrkingen av Stepan Bandera er offisiell ideologi i Ukraina. Hvis det hadde vært sånn at heltedyrkinga av Bandera var begrensa til to prosent (antakeligvis en referanse til oppslutninga om det høyreradikale partiet Svoboda ved det siste valget til nasjonalforsamling) hadde Sollien og Rolness hatt helt rett i kritikken sin. Da hadde den prorussiske teksten forvrengt virkeligheten, og bidratt til å skape et falskt inntrykk av hva som er fakta og ikke blant norske elever. 

Men realiteten er ikke slik Rolness og trolig også Sollien har trodd. Den nettopp er tvert imot nøyaktig slik Rolness påpeker at lærebokteksten gir inntrykk av. Dyrkingen av Bandera er nasjonal ideologi i Ukraina. Det ville Rolness ha sett bevis for om han hadde tatt seg bryet med å sjekke kildene som det var vist til i det samme innlegget som han kommenterer. Den første kilden, fra Times of Israel, viser til at Ukrainas jødiske komite i 2019 reagerte med avsky mot at bystyret i hovedstaden Kyiv har oppkalt en gate etter massemorderen. Den andre kilden, fra det velrennomerte amerikanske magasinet New Republic, beskriver loven som ble innført i 2015, som "beskytter minnet om de som kjempet for Ukrainas uavhengighet", inkludert, og eksplisitt nevnt, UPA, militsen som ble grunnlaget av Stepan Bandera. Det å rakke ned på, eller benekte denne gruppas betydning, er en straffbar handling ut fra denne loven. Stort mer entydig offisiell hyllest er det vel ikke mulig å få? Og bare for å gni det inn: Ukrainas øverstkommenderende, Valerij Zaluzjnyj, har flere ganger latt seg avbilde foran portretter av Bandera, sist tidligere denne måneden, på Banderas fødselsdag. Samme dag sendte også den ukrainske nasjonalforsamlingen ut en hyllingstweet, med sitat fra Bandera, som vist i bildet. Ikke bare Russland, men også Ukrainas nære allierte på slagmarken nå, Polen, reagerer med avsky på denne hyllesten. 

Rolness representerer nok en ganske unik kombinasjon av intellektuell latskap og arroganse, når han videre i teksten sin, basert på sin egen feilaktige forestilling om hva som er realitetene i Ukraina, skriver "Spørsmålet ikke bare består, men må stilles skarpere: Hvordan kan personer med et slikt forhold til fakta og kunnskap skrive lærebøker for norske elever?"

Spørsmålet blir stilt, fordi Rolness ikke har kunnet forestille seg at det han leser ut av lærebokteksten faktisk kan være virkeligheten. Han antar derfor at det må være en kraftig fordreining, over grensa til løgn, og antar det så automatisk at han ikke en gang tenker det er nødvendig å lese innholdet i de kildene han nettopp har fått presentert. At en tilsvarende tanke har dukket opp hos Therese Sollien, er mer enn rimelig, og til hennes forsvar skrev hun sin kommentar før jeg kom med et svar som inneholdt kildedokumentasjon på at det faktiske innholdet i lærebokteksten er riktig. Kilder som beskriver disse forholdene er heller ikke lette å finne. Jeg har aldri sett noe norsk etablert medium presentere denne delen av virkeligheten om Ukraina. Og selv om New Republic er anerkjent som seriøst, er det ikke en spesielt godt kjent publikasjon. Times of Israel er heller ikke en publikasjon norske journalister må antas å ha lest ofte.

Men det er vel ikke fordi det er helt journalistisk uinteressant at verken Solliens egen avis, eller noen andre norske medier har presentert omfanget av Banderadyrkelsen i den ukrainske staten, og hvordan ytringsfriheten også er begrenset ved lov for å ivareta denne Hitlerkollaboratørens ære og minne. Begrunnelsen for at dette er utelatt alle andre steder enn i læreboka Delta! er ganske åpenbart politisk. Dette er faktaopplysninger som ikke passer inn i bildet av et demokratisk Ukraina som ristet av seg det russiske åket under Maidanrevolusjonen i 2014.

Bortluking av slik informasjon blir også selvforsterkende. Når informasjon som kan nyansere bildet i utgangspunktet ikke finnes, blir informasjon som peker i den retning umiddelbart mistenkeliggjort og antatt å måtte være feil, slik vi ser i reaksjonen fra Sollien og Rolness. Måten jeg har blitt møtt på, er illustrerende for hvordan informasjonen blir stadig mer sensurert. Når jeg blir møtt med krav om sparken som lærebokforfatter, eventuelt også som lærer, fra kjente samfunnstopper, og klagene strømmer inn til forlaget, hva ville da skjedd med en journalist som laget en tilsvarende nyhets- eller bakgrunnssak? Hva ville skjedd med forskere som uttaler seg mer nyansert om årsakene til konflikten enn det propagandabildet vi har blitt vant med? Det siste vet vi. 

Hva er reell balanse og hva er propaganda? 

Får jeg møte Sollien til debatt i Dagsnytt 18, vil jeg ønske å stille henne følgende spørsmål: 

1. Var du klar over, da du skrev kommentaren, at all faktainformasjonen som gis i den prorussiske framstillinga kan verifiseres med troverdige (seriøse og ikke prorussiske) kilder, i like stor grad som faktainformasjonen som gis i den provestlige framstillinga?

2. Hvis nei, gjorde du noen informasjonssøk for å undersøke om påstander du antok måtte være direkte løgn eller kraftig fordreide, likevel kunne være sanne? Hvis ja, hva fant du, og hva fant du ikke? 

3. Hvis nei, hva forteller det om medievirkeligheten du som journalist i Norges største avis lever i, at du etter å ha lest den prorussiske framstillinga antok, at mye, om ikke alt, av det som sto der måtte være løgn, uten å se behovet for å undersøke noe?

4. Når du nå har blitt presentert for dokumentasjon på at de konkrete faktapåstandene i den prorussiske framstillinga faktisk er sanne, så lenge du forholder deg til det konkrete som står der, og ikke fordreid parafrasering av den typen du selv begikk i kommentaren, vil du da fortsatt opprettholde påstanden om at teksten i sin helhet, med begge framstillingene og oppgavene til elevene, skaper falsk balanse?

5. Er det noe som er sentralt i fortellinga om konflikten fram til 2019, da teksten ble skrevet, som elevene ikke blir gjort kjent med, når informasjonen i begge framstillingene blir tatt i betraktning?

6. Hvis nei, gir ikke oppgavene elevene i oppdrag å vurdere om den informasjonen som bare finnes i den provestlige er avgjørende for å få et riktig bilde av konflikten, og dermed bidra til å belyse hvordan den prorussiske versjonen er propaganda, selv om den isolert sett består av sanne faktaframstillinger?

7. Gir ikke oppgavene elevene anledning  til å konkludere med at informasjonen som står i den prorussiske framstillinga ikke er særlig viktig for å forstå konfliktens essens, og dermed understøtte ditt syn om at den provestlige framstillinga ikke er propaganda, men sann, fordi det som står der essensielt sett er alt det som er sentralt i konflikten, hvis de faktisk mener det?

8. Hvis du da likevel mener at det er skadelig at elevene blir presentert for den prorussiske propagandaframstillinga, selv om de blir gitt redskapene for å avsløre hva slags propanda det er, hvorfor det? Ønsker du å opprettholde et bilde av konflikten som er ensidig, ved at informasjon som noen potensielt vil mene er sentral for å forstå konflikten, holdes tilbake? Gjør ikke i så fall det deg til propagandisten her?

  

 

Nye svar til Aftenposten

Aftenposten jobber fortsatt med en sak basert på premisset om at det er en journalistisk interessant sak at jeg både er lærebokforfatter og motstander av norske våpenleveranser til Ukraina, og kritisk til det rådende norske narrativet om bakgrunnen for krigen. Det er sant at jeg framhever at NATO har skapt viktige forutsetninger for krigen ved i nyere tid ha brutt med FN-paktens absolutte forbud mot bruk av militærmakt som ikke er selvforsvar, og som heller ikke har FN-mandat. Jeg står også fullt og helt ved mine påpekninger om at Russlands krigsforbryterske strategi, med angrep mot Ukrainas elektrisitetsforsyning, følger presedens som NATO skapte i 1999, med ødeleggelse av Jugoslavias elektrisitetsforsyning. 

Selv om jeg ikke har møtt noen som bestrider det konkrete innholdet i disse påpekningene, er det mange som mener det er uhørt å nevne dette i en situasjon hvor NATOs fiende Russland gjør det samme. Det at jeg samtidig understreker at NATOs etablering av presedens ikke rettferdiggjør at Russland følger i NATOs fotspor, og at jeg et uendelig antall ganger har presisert at jeg ikke støtter krigen, er tydeligvis ikke til hinder for å framstille det som at jeg aktivt støtter Russlands krigføring. På Twitter er det mange som legger til grunn at det å ta til orde for at konflikten må løses med forhandlingsbordet, ikke på slagmarken, i seg selv er "krigshissing".

Hvorfor publiserer jeg kommentarene i forkant av oppslag? 

Jeg har ikke oversikt over hvilke av mine uttalelser på Twitter Aftenposten har lagt fram for forlagsdirektør i forlaget mitt for å få en kommentar, men jeg har blitt forelagt selve kommentaren, som er kritisk til det jeg har skrevet. Jeg eier ikke denne kommentaren, så jeg skal unnlate å gjengi den direkte her, før oppslaget er publisert. 

Jeg har svart utfyllende på kommentarene som forlagsdirektøren har gitt, og oppfølgingsspørsmålene jeg har fått fra Aftenposten. Aftenposten har ikke ønsket å gi noen garantier for at de kommentarene jeg selv mener er de viktigste kommer med i deres redaksjonelle produkt. Jeg forstår at summen av kommentarer overstiger det avisa har plass til, men avisa har heller ikke svart på mitt forslag om at jeg selv kan få begrense kommentarene innen en gitt tegngrense for å sikre at det viktigste kommer med. Dette gjør at jeg mener jeg har en begrunnet frykt for at Aftenposten vil levere et tendensiøst oppslag hvor de argumentene og perspektivene jeg mener er de viktigste blir redigert bort. På samme måte som jeg publiserte svarene jeg ga på de opprinnelige spørsmålene jeg mottok tirsdag denne uka, velger jeg derfor å publisere svarene mine på de oppfølgingsspørsmålene jeg har fått i dag.

Lærebokinnhold om Ukraina

Før jeg gjengir kommentarene mine, trengs det noe mer kontekst. Aftenposten har i denne runden særlig satt fokus på en konkret del av læreverket Delta! i samfunnskunnskap, som jeg er medforfatter på. Det dreier seg om en fordypningstekst til kapittel 7, som handler om globale utfordringer. Oppslaget heter "To perspektiver på Ukrainakonflikten", og består av to underoverskrifter; "Ukrainakonflikten - en provestlig framstilling" og "Ukrainakonflikten - en prorussisk framstilling". Til oppslaget følger fire oppgaver som er illustrerende for hva som er formålet med oppslaget: 

1. Hvilke faktainformasjoner kan du finne igjen i både den provestlige og den prorussiske framstillingen?

2. Hvilke faktainformasjoner finnes bare i den provestlige framstillingen, og er utelatt i den prorussiske? Hva slags inntrykk av konflikten bidrar denne informasjonen til å gi?

3. Hvilke faktainformasjoner finnes bare i den prorussiske framstillingen, og er utelatt i den provestlige? Hva slags inntrykk av konflikten bidrar denne informasjonen til å gi? 

4. Hvilke av informasjonene som er utelatt i enten den provestlige eller den prorussiske versjonen mener du er helt avgjørende for å få et riktig bilde av hva konflikten handler om? Begrunn svaret.

Konsulentuttalelse fra mai 2022 

Det at motstandere av de synspunktene og perspektivene på krigen jeg legger vekt på har søkt å bruke min rolle som lærer og forfatter mot meg, er ikke noe som begynte nå. Det begynte ganske umiddelbart etter at krigen starta. Klager som ble sendt inn til forlaget av folk som hadde sett hva jeg skrev på Twitter, uten at de hadde sett på konkret innhold i noen av de bøkene jeg har vært med på å forfatte, førte til at forlaget besluttet å gjennomføre en ekstern revisjon av siste utgave av læreverket Delta! for samfunnskunnskap. 

Konsulentuttalelsen er referert til i det jeg har blitt forelagt av forlagsdirektørens uttalelse. Hovedkonklusjonen i denne er imidlertid ikke gjengitt, og den lyder som følger: "Boka som en helhet lar mange politiske argumenter komme frem, både langs høyre-venstre-aksen og de grønne strømningene". 

Til kapittel 7 generelt og fordypningsteksten om Ukraina spesielt, som Aftenposten oppsummerer at konsulenten har vært kritisk til, skriver konsulenten følgende: 

"Et kapittel med mange krevende emner, men med god balanse. Også her er kapitlene preget av ulike synspunkter fra et bredt politisk spekter. Delen om Ukraina er uheldig i dagens situasjon, men er interessant i seg selv, og jeg er enig i at også her må ulike sider komme frem. [..] Når man leser om det russiske syn, så hadde det vært langt bedre om det var en russisk fremstilling (en kilde) enn at en medforfatter er budbringeren".

Jeg er prinsipielt enig i kritikken konsulenten presenterer til formen på oppslaget. Begrunnelsen for å velge å skrive teksten selv, var knyttet til tids- og arbeidspress. Det sagt, er jeg ikke overbevist om at den kritikken som har blitt reist nå, ville blitt mindre om vi faktisk hadde sluppet til en prorussisk skribent. 

Aftenpostens spørsmål og mine svar

Under følger spørsmålene jeg har fått, og kommentarene jeg har gitt til Aftenposten i dag. 

Aftenposten: Har du noen kommentar til disse uttalelsene fra forlaget?

Mitt svar: Om forlagsdirektøren ønsker å uttale seg politisk om den pågående krigen i Ukraina og Norges rolle i denne, og uttrykker uenighet i de standpunktene jeg har gitt uttrykk for, er det selvsagt en demokratisk rett hun har. Jeg mener at jeg også har en tilsvarende rett, og at det at jeg uttaler meg om politiske tema samtidig som jeg er lærebokforfatter, ikke er prinsipielt ulikt det at hun uttaler seg om politiske tema samtidig som hun er forlagsdirektør. Om det betyr at hun snakker på vegne av forlaget, og at forlaget har en mening om krigens årsaker og Norges rolle i den, vil jeg si at det er et eksempel på at de normale omstendighetene rundt politisk debatt i Norge er satt til side. Det er et eksempel på at aktører som normalt forholder seg nøytralt til politiske spørsmål, nå går ut og markerer tydelig syn. 

Kommentaren om at det er skapt "falsk balanse", illustrerer slik jeg ser det at ideen om perspektivmangfold settes under sterkt press når Norge er indirekte deltaker i en pågående krig. 

Jeg kan ikke se at det finnes grunnlag for å stille spørsmål ved lærebokas objektivitet. Kvalitetssikringa som ble gjennomført i vår, fant ikke politisk slagside i tekstene jeg har skrevet som samsvarer med mine personlige meninger. Interessant nok et av områdene hvor konsulenten fant en lett tendens til slagside, diskusjonen rundt rusreform og legalisering som presenteres i kapittel 3. Der skrev konsulenten at "det virker som argumentasjonen for legalisering har fått noe mer plass enn mot". Det syns jeg er litt artig i og med at mange av de som kjenner meg fra Twitter før krigen starta, først og fremst kjenner meg som en ihuga motstander av legalisering og avkriminalisering av narkotika. 

Aftenposten: Hvorfor valgte du å utforme oppgavene på denne måten?

Mitt svar: Et av tre kjerneelementer i læreplanen i samfunnskunnskap er "Perspektivmangfold og samfunnskritisk tenkning" og under dette står det at "Elevene skal kunne vurdere sammenhenger i samfunnet ut fra forskjellige perspektiver". Et av kompetansemålene sier at elevene skal "utforske hvordan interesser og ideologisk ståsted påvirker våre argumenter og valg av kilder, og reflektere over hvordan det gir seg utslag i forskjellige meninger". For å gi elevene forutsetninger for å nå disse målene, har verket flere steder presentert ulike tekster fra eksterne bidragsytere. Det gjelder først og fremst på innenrikspolitiske stridsspørsmål, men vi har også hatt spørsmål om utenrikspolitiske tema. 

I utgavene fra 2013 og 2018 presenterte vi to ulike syn på NATOs oppdrag i Afghanistan. Her brukte vi nettopp eksterne bidragsytere, slik konsulenten mente vi burde ha gjort til Ukrainaoppslaget. Argumentene for fortsatt NATO-tilstedeværelse ble presentert av Aina Slinning fra Atlanterhavskomiteen, mens argumentene mot ble presentert av Fredsinitiativets daværende leder, Reza Rezaee. Under planlegginga av 2020-versjonen, så vi at disse bidragene ikke lengre framsto som aktuelle. Utviklinga hadde vist såpass entydig at det pessimistiske og NATO-kritiske perspektivet  var det riktige at tekstene ikke lengre framsto som en meningsfull kontrastering til grunn for diskusjon. Det at Taliban kom tilbake til makta et år etter at boka kom ut, viste at denne redaksjonelle vurderinga var riktig. 

Det var enighet i redaksjonen om at vi burde ta opp en annen internasjonal konfliktsak til å erstatte Afghanistandiskusjonen. Vi var også enige om at Ukraina så ut til å kunne bli en mer aktuell konflikt. Dessverre var denne analysen enda mer riktig enn vi frykta. 

Det å samle inn og bearbeide eksterne bidrag, er en tidkrevende prosess, og i tidspresset vi sto i, valgte vi å ta en snarvei, ved å i stedet la meg skrive de to variantene. Begrunnelsen for dette, var at jeg hadde jobbet mye med Ukrainakonflikten tidligere, da jeg skrev en lengre fordypningstekst til bokas nettstedet om konflikten, da den først brøyt ut i 2014.    

Aftenposten: Reflekter teksten om det prorussiske synet i teksten ditt eget syn på konflikten? 

Mitt svar: Nei. Begge tekstene er skrevet i den hensikt å presentere ensidige propagandaframstillinger. Det er det også mitt syn at de er, i like stor grad. Det at den provestlige versjonen i dag blir presentert som den ene og fulle og udiskutable sannheten i norsk offentlighet, er skremmende illustrerende for hva slags politisk situasjon vi befinner oss i. Det er en tydelig kontrast til såpass nylig som i 2019, da ingen i redaksjonen, og ingen konsulenter, reagerte på på teksten eller oppgavene. Vi har heller ikke mottatt klager på form eller innhold på teksten fra noen lærere eller elever i løpet av de to årene som har gått fra boka kom ut til krigen starta.

Mine svar til Aftenposten

Den pågående krigen i Ukraina, som Norge og resten av NATO er tungt involvert i med både våpenleveranser, etterretning og trening av de ukrainske regjeringsstyrkene, har kraftig innsnevret ytringsrommet for utenrikspolitisk debatt. Det å påpeke, som mange sikkerhetsanalytikere har gjort for mange år siden, at NATO-utvidelse østover representerer en farlig opptrapping av konflikten med Russland, som kan utløse, og nå har utløst, krig, blir ikke lengre sett på som en legitim analyse i den norske offentlige debatten.

Når jeg på Twitter har påpekt at krigen i Ukraina handler om NATO-utvidelse, og markert meg som motstander av at Norge leverer våpen til den ukrainske regjeringshæren, har jeg fått merke det. Nei, jeg snakker ikke om å bli møtt med krasse svar på argumentene mine, noe som selvsagt ikke bare er legitimt, men nødvendig i et fungerende demokrati. Jeg snakker om angrep på meg som person, nærmere bestemt mitt yrke som lærer og forfatter. Det å mene det jeg mener, er ikke forenlig med det å være lærer og/eller forfatter, mener tydeligvis mange. Og ja, slike ytringer har jeg fått høre før, kanskje særlig i spørsmål knytta til innvandring og asylpolitikk, men da har det kommet fra marginale enkeltpersoner på ytre høyre fløy. Nå har slike ytringer kommet fra lederen i et politisk ungdomsparti (Unge Høyre), en stortingsrepresentant (Erlend Wiborg, Frp), en kjent offentlig debattant (Kjetil Rolness) og en kjent komiker [red: Innlegget hans er sletta, så da velger jeg å ikke nevne navn].

I forlengelsen av dette har jeg også fått en henvendelse fra Aftenposten om en av tweetene mine. I utgangspunktet, når jeg legger ut en tweet, er det for å skape offentlig debatt om innholdet, så det å få muligheten til å utdype til en riksavis er sånn sett positivt. Det er imidlertid symptomatisk at avisa ikke bare er interessert i argumentene for det standpunktet jeg har tatt, men tenker at det også er relevant å be meg om å utdype om, og eventuelt hvordan, det jeg mener påvirker bøker jeg har skrevet og undervisninga jeg gir. Det jeg undrer meg over i forbindelse med et slikt spørsmål, er om Aftenposten da tenker at det er naturlig ellers at lærere og lærebokforfattere bruker denne posisjonen til å agitere for egne standpunkter. Hvis svaret er nei, hvorfor mener Aftenposten da at det er greit å implisere at jeg gjør det, uten noen konkret begrunnelse? Slik jeg ser det, vil det å lage oppslag med den typen negativ vinkling ikke bidra til å opplyse samfunnsdebatten. Det er heller egna til å få de som har meninger som avviker fra det som er offisiell norsk politikk, til å holde munn.

Nå skal jeg likevel ikke forhåndsdømme Aftenposten. De ber meg også om saklige utdypinger, og kanskje har de ønska å lage/ vil de lage en opplysende artikkel som klargjør grunnlaget for uenighet om våpenforsendelser til Ukraina. Gitt de reaksjonene jeg har fått ellers, føler jeg meg imidlertid ikke trygg. Jeg velger derfor å gjengi ordrett spørsmålene jeg mottok, og svarene jeg har levert her, før Aftenposten selv publiserer saken.

Aftenposten: - Hvem er ansvarlige for krigen i Ukraina?

Mitt svar: Jeg mener ansvaret er delt, som det er i de fleste kriger, for eksempel første verdenskrig. Der var Østerrike-Ungarn angripernasjonen, men det blir alt for enkelt å si at alt ansvar lå der. I dagens situasjon kan vi tilsvarende si at Russland uansett ikke har noen rett til å bryte FN-pakten ved å angripe Ukraina militært, men NATO og NATO-land har brutt FN-pakten en rekke ganger, og i det perspektivet bør vi forstå at NATO framstår for andre stater i verden som en trussel. Videre NATO-utvidelse framstår derfor også som en forsterket trussel. Det at NATO kontant avviste kravet om stans i videre NATO-utvidelse, da dette ble framsatt av Russland i desember 2021, var den direkte bakenforliggende årsaken til at Russland gikk til krig. Det var både uklokt og prinsipielt galt, etter mitt syn. 

Jeg har lagt en mer utfyllende analyse av mitt syn på krigen i denne artikkelen: 

http://globalgeopolitikk.blogspot.com/2022/04/er-russland-verre-enn-nato.html

Aftenposten: - Hva er din analyse om hva som vil skje hvis den vestlige våpenstøtten til Ukraina opphører?

Mitt svar: Det ville bety at Vesten er åpen for en forhandlingsløsning. 

Aftenposten:- Skjønner jeg deg riktig hvis jeg leser deg slik at hvis Nato ikke hadde lagt til rette for våpenstøtte i Ukraina, så hadde det ikke vært krig i Ukraina?

Mitt svar: Ikke alene, nei. Det som kunne forhindret krigen, var at NATO erklærte at videre NATO-utvidelse i retning Russland er uaktuelt. 

Aftenposten: - Hvorfor mener du det er viktig at Rødt står på standpunktet om ikke å sende våpen til Ukraina? Tror du partiet vil endre mening?

Mitt svar: Jeg mener det er viktig at det finnes et parti i Norge som er på linje med de fleste land i verden, som peker på forhandlinger som løsninga, ikke intensivert krigføring. Jeg er ikke særlig aktiv i partiet, så jeg vet lite om hvordan stemninga er. 

Aftenposten: - Reflekteres ditt politiske syn i de lærebøkene du har vært med på å lage? 

Mitt svar: Lærebøker i samfunnsfag skal beskrive fakta så objektivt at alle kan være enige i det som står der, uavhengig av politisk ståsted. Samtidig er perspektivmangfold et kjerneelement i læreplanen. En lærebok skal derfor også presentere ulike syn på kontroversielle spørsmål, men igjen så objektivt at alle, uansett hva de mener om spørsmålet kan si at, ja, mitt standpunkt er referert korrekt.

Hva tenker du om at ditt eget forlag tar avstand fra dine politiske standpunkter?

Jeg vet ikke hva forlaget har uttalt til det jeg har skrevet, så det kan jeg ikke kommentere. 

Aftenposten: - Løfter du ditt politiske syn inn i din undervisning? Hvis ja, på hvilken måte?

Mitt svar: Nei, jeg er tvert imot veldig tydelig på at jeg ikke vil si hva jeg mener om politisk kontroversielle spørsmål når jeg diskuterer slike spørsmål med elevene, uansett hva temaet er. Det handler mest om at jeg mener det er viktig for at elevene ikke feilaktig skal tenke at de bør mene noe bestemt for å få god karakter, noe som vil være til hinder for å få fram mest mulig ulike synspunkter på temaene vi diskuterer. I dagens situasjon, noe dette intervjuet også reflekterer, opplever jeg at det å løfte fram ulike perspektiver og synspunkter på årsakene til krigen ikke blir akseptert i samfunnsdebatten. Det blir tolket som at det å i det hele tatt nevne argumentene russerne bruker i seg er en form for støtte til Russland. Dette har jeg tatt hensyn til ved IKKE å ta opp krigen i Ukraina som tema i undervisninga mi. Når vi har sett på årsaker og virkninger til konflikter, har jeg i stedet sett på konflikten i DR Kongo.

Etter dette har jeg fått følgende oppfølgingsspørsmål fra Aftenposten: 

Aftenposten: Er du medlem i Rødt per nå? Har du betalt medlemskontigent?

Mitt svar: Jeg er litt usikker på om jeg regnes som medlem eller ikke. Jeg har fått faktura på medlemskontingent, men har ikke betalt den. Hvis landsmøtet opprettholder partiets nåværende vedtatte politikk, tror jeg nok at jeg vil betale den da.

Aftenposten: Kan din twitter-tråd forstås som et innlegg i debatten om våpenstøtte til Ukraina i Rødt? 

Mitt svar: Ja, det skulle vel være ganske åpenbart at det er det som har vært utgangspunktet (?).

Jeg har informert Aftenposten om at jeg vil forhåndspublisere svarene mine med følgende kommentar: 

Ellers tenker jeg å informere om at jeg holder på med en artikkel på bloggen min om ytringsklimaet i Norge i dag, og da kommer jeg til å ta med spørsmålene jeg har fått fra dere, og svarene jeg har levert. Artikkelen blir lagt ut på bloggen min om et par timer. Jeg kommer også til å legge ut en tweet hvor jeg lenker til bloggartikkelen. 

    

Er Russland verre enn NATO?

Går vi mot våpenleveranser til Ukraina, må det logiske være at vi heller ikke støtter Ukraina i den pågående krigen, på samme måte som vi ikke støttet Jugoslavias, Iraks eller Libyas militære motstand mot NATO/USA i 1999, 2003 og 2011. I denne artikkelen skal jeg forklare hvorfor.

Det er ingen tvil om at Russland er en imperialistisk stormakt bygd på en reaksjonær nasjonalistisk ideologi. Det at Putin i sin tale før invasjonen langt på vei ga Lenin skylda for konflikten[1], burde gi alle på venstresida som i Putins Russland ser et håp om Sovjetunionens hjemkomst, grunn til å kaste analysen sin i søpla. Det er tsar Nikolaj II som er Putins ideologiske ideal, ikke Lenin.

Det er heller ingen tvil om at Russland har brutt FN-paktens forbud mot angrepskrig, og dermed brutt Folkeretten. Ukraina har som en angrepet stat, lovlig rett til å forsvare seg militært. Diskusjonen på norsk venstreside i dag handler ikke om dette. Det diskusjonen handler om er følgende tre spørsmål, som henger nært sammen:

1.     Bør venstresida ikke bare skal nøye seg med å påpeke at Ukraina etter Folkeretten har rett til å forsvare seg militært, men også aktivt støtte den ukrainske militære motstanden verbalt og materielt? I forlengelse av dette kommer også spørsmålet om det er rett av Norge å bryte det tidligere selvpålagte forbudet mot å levere våpen til land i krig.  

2.     Var NATOs angrepskriger mot Jugoslavia i 1999 og Libya i 2011, samt USAs koalisjon av villige som inkluderte mange NATO-land, og en del ikke-NATO-land, blant andre Ukraina,  tilsvarende ulovlige som Russlands angrepskrig mot Ukraina i dag? I forlengelsen av dette kommer også spørsmålet om de angrepne statene i disse tilfellene hadde tilsvarende rett til å forsvare seg militært som det Ukraina har i dag. 

3    Er det er relevant og politisk akseptabelt å diskutere spørsmål 2 i den nåværende situasjonen?

De som mener at svaret på spørsmål 3 er nei, argumenterer for at en slik diskusjon drar fokuset bort fra det russiske angrepets imperialistiske karakter, og framstår som en slags form for unnskyldning for den russiske krigføringa, såkalt «whataboutisme».

I praksis har de fleste av de som mener det ikke er legitimt å diskutere spørsmål 2 nå, likevel gjort seg opp en mening om spørsmålet, og svaret de gir er nei. Med unntak av eventuelle ekstremt marginale utgrupper, var det aldri på noe tidspunkt i Norge noen på venstresida som mente at vi burde støtte Jugoslavias militære kamp mot NATO og deres allierte på slagmarken, den kosovoalbanske UCK-militsen. Det var heller ingen som heiet på militær seier for Saddam Husseins styrker i Irak eller Moammar al-Qaddaffis styrker i Libya. Det korrekte svaret på spørsmål to er imidlertid ja. 

Analyse av NATOs kriger avgjør holdning til Ukrainakrigen

Alle i Norge vet at krigen mot Irak var ulovlig, mens flere tror at NATO-krigene mot Jugoslavia og Libya hadde en form for legalitet. Men dette er ganske enkelt feil. Det finnes ingenting noe sted i Folkeretten som gir mandat til NATO om å foreta seg noe militært utenfor eget territorium, uten eksplisitt mandat fra FNs Sikkerhetsråd. Og FNs Sikkerhetsråd gjorde ingen vedtak angående militær inngripen mot Jugoslavia i 1999. Det ble gjort et vedtak i forhold til Libya i 2011, men det vedtaket sa var at det skulle innføres et flyforbud mot Libya slik at al-Gaddaffi ikke skulle kunne bruke flyvåpenet mot opprørsstyrkene, samt at det måtte legges til rette for våpenhvile og fredsforhandlinger i regi av den Afrikanske Union. Resolusjonen nevnte ikke NATO med et ord, og ga ikke noen mandat til å bombe regjeringsstyrkene på bakken for å hjelpe opprørsstyrkene fram til militær seier. Dette var tvert imot i direkte strid med det resolusjonen sa skulle skje.

Når angrepene var folkerettsstridige, betyr det at statene som var angrepet hadde folkerettslig rett til å forsvare seg militært, på nøyaktig samme måte som Ukraina har det i dag. Men det var altså i praksis ingen i Norge som mente at Jugoslavia, Irak og Libya burde forsvare seg etter beste evne militært.  Hvorfor ikke?

Den legitime og gode grunnen til ikke å støtte disse landenes militære motstandskamp, selv om den var folkerettslig legitim, var at motstand mot overmakten ikke ville kunne føre til et annet resultat enn flere drepte og mer lidelse. Det var ikke noe realistisk håp om at Jugoslavia, Irak eller Libya skulle kunne stå imot den voldsomme militære overmakten fra NATO/ USA med Ukraina og andre villige. Med mindre Russland eller Kina hadde intervenert direkte militært på de angrepne partenes side, og dermed skapt sannsynlighet for tredje verdenskrig, ville våpenforsyninger fra disse landene, som kunne påført angriperstatene en del mer militære tap, samtidig også påført befolkningen i de angrepne landene mer lidelse gjennom å forlenge krigen. Det var derfor enighet på den antiimperialistiske venstresida, som ikke aktivt støtta en eller begge NATOs angrepskriger, om at motstand mot Vestens krigføring burde fokusere på politiske ikke-voldelig metoder.

Tror vi egentlig på NATOs krigsretorikk?

Så er det også noen som eksplisitt eller implisitt mener at grunnen til at vi ikke støttet den militære motstanden fra Jugoslavia, Irak og Libya, men kan støtte Ukraina i dag likevel. Noen begrunner det med at disse landene var diktaturer som undertrykte egen befolkning, mens Ukraina er et demokrati (noe som i seg selv er en høyst tvilsom påstand gitt at det nye regimet som kom til makta med ukonstitusjonelle maktmidler i 2014 også har undertrykt opposisjonen i ettertid, blant annet med forsøk på å forby mot Kommunistpartiet som var nest største parti i sør- og øst-Ukraina ved valget i 2012). En annen begrunnelse er at Russlands påstander om voldsbruk fra Ukraina fra høyreradikale grupper er blank løgn, mens NATOs argumentasjon i hovedsak var sann, selv om den ikke var folkerettslig holdbar.

Denne argumentasjonen kan avvises på to nivåer. For det første er den irrelevant. Det å akseptere en moralsk forskjell på NATOs kriger og Russlands basert på forestillinger om at NATOs begrunnelser om humanitær intervensjon var sanne, er i praksis det samme som å akseptere at Vesten HAR et nivå av moralsk rett til å heve seg over Folkeretten. Uavhengig av OM påstandene fra NATO var sanne eller ikke, innebærer det å i det hele tatt akseptere relevansen av argumentasjonen, derfor at man delvis aksepterer det nykoloniale premisset om at vestlige land ikke bør møtes med den mest alvorlige formen for motstand når de setter seg selv som dommer over andre staters politikk overfor egne innbyggere, i de tilfellene hvor det ikke kan få med seg FNs Sikkerhetsråd på dette.

For det andre, om vi mener at NATOs argumentasjon innebærer noen form for formildende omstendighet for aggresjon, plikter vi å også vurdere holdbarheten i Russlands retorikk bak angrepet på Ukraina. Om vi ikke gjør det, legger vi reelt sett til grunn det kolonial-rasistiske utgangspunktet om at vestlige stormakter har naturgitte rettigheter til intervensjon som andre stormakter ikke har. Hvis vi aksepterer at diskusjon om hva som var situasjonen for kosovoalbanere i forkant av NATO-bombinga i 1999 (8 661 albanske sivile ble drept i løpet av konflikten, men det store flertallet av disse etter at NATO intervenerte) er relevant på annen måte enn som en beskrivelse av hva NATO-propagandaen gikk ut på, plikter vi å tilsvarende vurdere hva som har vært situasjonen for de russisktalende i Donbass (Russland hevder at 2600 sivile i Donbass har blitt drept av ukrainsk beskytning mellom 2014 og 23. februar 2022) i etterkant av kuppet i Ukraina i 2014 . 

Går vi konkret inn på inn Russlands argumentasjon, finner vi at det som kan dokumenteres av vold og overgrep mot russisktalende er langt unna å kvalifisere til et folkemord, slik russisk propaganda hevder. Men det var like langt unna sannheten at det var et folkemord på gang i Kosovo i 1999, eller i Libya i 2011, som NATOs intervensjoner forhindret. Folkerettslig er det riktig å avvise Russlands argumentasjon om situasjonen for de russisktalende i Ukraina som en irrelevant avsporing, men da er det logisk og folkerettslig helt uholdbart å samtidig mene at NATOs retorikk for egne angrepskriger skal tas på alvor.

NATO har rustet opp Ukraina

Det som er signifikant annerledes ved Russlands pågående krig mot Ukraina, sammenlignet med NATOs tidligere angrepskriger, er at Ukraina militært sett er en mye mer likeverdig motstander for Russland, både størrelsesmessig og når det gjelder militær utrustning enn det Jugoslavia og Libya var overfor NATO. Det er i stor grad et produkt av at Ukraina, selv om landet ikke har vært offisielt kandidatland til NATO, likevel har blitt utrustet og trent av NATO. Det er altså den påbegynte NATO-integrasjonen som er hovedgrunnen til at Ukraina biter såpass godt fra seg militært som landet gjør, samtidig som det er planene om videre NATO-opprustning og eventuelt framtidig opptak som fullt medlem, som var den direkte begrunnelsen for Russlands angrepskrig. NATO er altså både årsak til Russlands angrepskrig, og samtidig årsaken til at Russland ikke vinner denne krigen like raskt og effektivt som NATO vant sine folkerettsstridige angrepskriger. NATO er dermed også årsaken til at deler av den selverklært NATO-kritiske norske venstresida har kunnet gi uttrykk for håp om at Ukraina skal vinne konflikten militært.

Ukraina har i den situasjonen landet er i folkerettslig rett til å forsvare seg militært, men uten NATO-støtten i forkant og underveis, gjør dette ikke annet enn å utsette nederlaget og utvide de sivile lidelsene og ødeleggelsene, på samme måte som motstanden mot NATO/USA fra Jugoslavia, Irak og Libya. Det å støtte aktivt opp om Ukrainas militære motstand, men samtidig motsette seg landets reelle integrering i NATO, er dermed ikke bare politisk hodeløst, men også hjerteløst. Men, som vi har sett med Jugoslavia, Irak og Libya, er det å anerkjenne noens folkerettslige rett til å forsvare seg militært, ikke det samme som å si at vi bør støtte den konkrete bruken av denne retten. HVIS vi skal støtte BRUKEN av denne retten, er det logisk å også støtte den så konkret som mulig, gjennom våpenleveranser, selv om en viss tilbakeholdenhet for å unngå opptrapping mot verdenskrig selvsagt også gir mening. Men det logiske er da å legge seg på den linja som den norske regjeringa og Stortingsflertallet har lagt seg på.

Hvorfor bør vi ikke støtte Ukrainas militære motstandskamp?

Hvis vi går imot våpenleveranser, må det logiske være at vi heller ikke aktivt støtter Ukraina i den pågående krigen, på samme måte som vi ikke støttet Jugoslavia, Irak eller Libyas krigføring i 1999, 2003, og 2011. Til grunn for det ligger overordnede prinsipper om likebehandling av tilsvarende situasjoner, men også en analyse av hva effekten av en eventuell ukrainsk militær seier vil være.

Det har blitt hevdet at en seier for Russland over Ukraina, ville gi Putins Russland tro på muligheten for å gå videre med nye krav over for vestlige land, særlig overfor de baltiske statene. Dette er ikke helt urimelig å se for seg, ettersom de også har store russisktalende minoriteter, som også behandles dårlig sammenlignet med det som ellers er politikken overfor etniske minoriteter i EU. En seier for Ukraina mot Russland vil motsatt være en seier NATO. Det betyr likevel ikke at de vestlige imperialistiske statene har sikret seg et endelig hegemoni inn i det neste århundret, slik strategien deres tar sikte på.  For å oppnå det, er det avgjørende å sikre kontroll over flere strategiske naturressurser og markeder. Mange av disse befinner seg i Afrika, men mange også på det eurasiske kontinentet, inkludert i Russland og Kina. 

Det finnes mange indre, særlig etniske spenninger i både Russland og Kina som et offensivt og seierssikkert Vesten vil søke å utnytte. Det er naivt og helt i strid med analysen av kapitalismens imperialistiske fase, å innbille seg at Vesten ikke vil søke å utnytte dette, og dermed skape nye konflikter, på sine premisser, akkurat som Russland også kan det.

OM vi velger å se bort fra de russiske argumentene for krigen, og ikke tror på at ekstreme nasjonalister innad i det ukrainske militæret vil gå hardt og brutalt fram mot russisktalende i Donbass og på Krim etter en ukrainsk militær seier, vil vi uansett stå igjen med et NATO som indirekte har vunnet en krig mot Russland. Det vil gi fornyet selvtillit, tilsvarende den selvtilliten som NATO hadde ved utgangen av den kalde krigen. Det var denne selvtilliten som ledet til Jugoslavia-, Irak- og Libyakrigene, og som vil lede mot nye kriger, for eksempel i Tsjetsjenia og Dagestan, eller Xinjiang eller Tibet. En venstreside som heier på seier for et NATO-væpnet Ukraina i den pågående konflikten, heier altså reelt på NATO-seier i den pågående imperialistiske stormaktsrivaliseringa mot Russland og Kina.

Paralleller til første verdenskrig

De var reaksjonære de som heiet på Russland og Nikolaj II under første verdenskrig, og de er like reaksjonære de som heier på Russland og Putin under den pågående krigen i Ukraina. Men de var også like reaksjonære de som stemte for krigsbevilgninger i den tyske Riksdagen i 1914, med begrunnelse i den trusselen det reaksjonære og imperialistiske Russland under tsar Nikolaj II utgjorde. For de støttet i realiteten den like imperialistiske politikken til Nikolajs tremenning, keiser Wilhelm II av Tyskland. Og helt tilsvarende er de som i dag støtter aktivt opp om den NATO-støttede krigføringa fra Ukraina, støttespillere for det like imperialistiske og aggressive NATO, enten de er klar over det selv eller ikke. Den riktige linja fra en antiimperialistisk venstreside kan derfor ikke være noe annet enn å si ned med våpnene, og stille kravet til Vesten og Ukraina like mye som til Russland. 

---

[1] Fordi Lenin, heller enn å integrere alle områder av det tidligere Tsar-Russland hvor de røde fikk kontroll gjennom borgerkrigen i det nye Sovjet-Russland, konstruerte Sovjetunionen, hvor større områder med ikke-russisk flertall, som Ukraina, fikk status som egne sovjetrepublikker, likestilt med den russiske sovjetrepublikken