Er Russland verre enn NATO?

Går vi mot våpenleveranser til Ukraina, må det logiske være at vi heller ikke støtter Ukraina i den pågående krigen, på samme måte som vi ikke støttet Jugoslavias, Iraks eller Libyas militære motstand mot NATO/USA i 1999, 2003 og 2011. I denne artikkelen skal jeg forklare hvorfor.

Det er ingen tvil om at Russland er en imperialistisk stormakt bygd på en reaksjonær nasjonalistisk ideologi. Det at Putin i sin tale før invasjonen langt på vei ga Lenin skylda for konflikten[1], burde gi alle på venstresida som i Putins Russland ser et håp om Sovjetunionens hjemkomst, grunn til å kaste analysen sin i søpla. Det er tsar Nikolaj II som er Putins ideologiske ideal, ikke Lenin.

Det er heller ingen tvil om at Russland har brutt FN-paktens forbud mot angrepskrig, og dermed brutt Folkeretten. Ukraina har som en angrepet stat, lovlig rett til å forsvare seg militært. Diskusjonen på norsk venstreside i dag handler ikke om dette. Det diskusjonen handler om er følgende tre spørsmål, som henger nært sammen:

1.     Bør venstresida ikke bare skal nøye seg med å påpeke at Ukraina etter Folkeretten har rett til å forsvare seg militært, men også aktivt støtte den ukrainske militære motstanden verbalt og materielt? I forlengelse av dette kommer også spørsmålet om det er rett av Norge å bryte det tidligere selvpålagte forbudet mot å levere våpen til land i krig.  

2.     Var NATOs angrepskriger mot Jugoslavia i 1999 og Libya i 2011, samt USAs koalisjon av villige som inkluderte mange NATO-land, og en del ikke-NATO-land, blant andre Ukraina,  tilsvarende ulovlige som Russlands angrepskrig mot Ukraina i dag? I forlengelsen av dette kommer også spørsmålet om de angrepne statene i disse tilfellene hadde tilsvarende rett til å forsvare seg militært som det Ukraina har i dag. 

3    Er det er relevant og politisk akseptabelt å diskutere spørsmål 2 i den nåværende situasjonen?

De som mener at svaret på spørsmål 3 er nei, argumenterer for at en slik diskusjon drar fokuset bort fra det russiske angrepets imperialistiske karakter, og framstår som en slags form for unnskyldning for den russiske krigføringa, såkalt «whataboutisme».

I praksis har de fleste av de som mener det ikke er legitimt å diskutere spørsmål 2 nå, likevel gjort seg opp en mening om spørsmålet, og svaret de gir er nei. Med unntak av eventuelle ekstremt marginale utgrupper, var det aldri på noe tidspunkt i Norge noen på venstresida som mente at vi burde støtte Jugoslavias militære kamp mot NATO og deres allierte på slagmarken, den kosovoalbanske UCK-militsen. Det var heller ingen som heiet på militær seier for Saddam Husseins styrker i Irak eller Moammar al-Qaddaffis styrker i Libya. Det korrekte svaret på spørsmål to er imidlertid ja. 

Analyse av NATOs kriger avgjør holdning til Ukrainakrigen

Alle i Norge vet at krigen mot Irak var ulovlig, mens flere tror at NATO-krigene mot Jugoslavia og Libya hadde en form for legalitet. Men dette er ganske enkelt feil. Det finnes ingenting noe sted i Folkeretten som gir mandat til NATO om å foreta seg noe militært utenfor eget territorium, uten eksplisitt mandat fra FNs Sikkerhetsråd. Og FNs Sikkerhetsråd gjorde ingen vedtak angående militær inngripen mot Jugoslavia i 1999. Det ble gjort et vedtak i forhold til Libya i 2011, men det vedtaket sa var at det skulle innføres et flyforbud mot Libya slik at al-Gaddaffi ikke skulle kunne bruke flyvåpenet mot opprørsstyrkene, samt at det måtte legges til rette for våpenhvile og fredsforhandlinger i regi av den Afrikanske Union. Resolusjonen nevnte ikke NATO med et ord, og ga ikke noen mandat til å bombe regjeringsstyrkene på bakken for å hjelpe opprørsstyrkene fram til militær seier. Dette var tvert imot i direkte strid med det resolusjonen sa skulle skje.

Når angrepene var folkerettsstridige, betyr det at statene som var angrepet hadde folkerettslig rett til å forsvare seg militært, på nøyaktig samme måte som Ukraina har det i dag. Men det var altså i praksis ingen i Norge som mente at Jugoslavia, Irak og Libya burde forsvare seg etter beste evne militært.  Hvorfor ikke?

Den legitime og gode grunnen til ikke å støtte disse landenes militære motstandskamp, selv om den var folkerettslig legitim, var at motstand mot overmakten ikke ville kunne føre til et annet resultat enn flere drepte og mer lidelse. Det var ikke noe realistisk håp om at Jugoslavia, Irak eller Libya skulle kunne stå imot den voldsomme militære overmakten fra NATO/ USA med Ukraina og andre villige. Med mindre Russland eller Kina hadde intervenert direkte militært på de angrepne partenes side, og dermed skapt sannsynlighet for tredje verdenskrig, ville våpenforsyninger fra disse landene, som kunne påført angriperstatene en del mer militære tap, samtidig også påført befolkningen i de angrepne landene mer lidelse gjennom å forlenge krigen. Det var derfor enighet på den antiimperialistiske venstresida, som ikke aktivt støtta en eller begge NATOs angrepskriger, om at motstand mot Vestens krigføring burde fokusere på politiske ikke-voldelig metoder.

Tror vi egentlig på NATOs krigsretorikk?

Så er det også noen som eksplisitt eller implisitt mener at grunnen til at vi ikke støttet den militære motstanden fra Jugoslavia, Irak og Libya, men kan støtte Ukraina i dag likevel. Noen begrunner det med at disse landene var diktaturer som undertrykte egen befolkning, mens Ukraina er et demokrati (noe som i seg selv er en høyst tvilsom påstand gitt at det nye regimet som kom til makta med ukonstitusjonelle maktmidler i 2014 også har undertrykt opposisjonen i ettertid, blant annet med forsøk på å forby mot Kommunistpartiet som var nest største parti i sør- og øst-Ukraina ved valget i 2012). En annen begrunnelse er at Russlands påstander om voldsbruk fra Ukraina fra høyreradikale grupper er blank løgn, mens NATOs argumentasjon i hovedsak var sann, selv om den ikke var folkerettslig holdbar.

Denne argumentasjonen kan avvises på to nivåer. For det første er den irrelevant. Det å akseptere en moralsk forskjell på NATOs kriger og Russlands basert på forestillinger om at NATOs begrunnelser om humanitær intervensjon var sanne, er i praksis det samme som å akseptere at Vesten HAR et nivå av moralsk rett til å heve seg over Folkeretten. Uavhengig av OM påstandene fra NATO var sanne eller ikke, innebærer det å i det hele tatt akseptere relevansen av argumentasjonen, derfor at man delvis aksepterer det nykoloniale premisset om at vestlige land ikke bør møtes med den mest alvorlige formen for motstand når de setter seg selv som dommer over andre staters politikk overfor egne innbyggere, i de tilfellene hvor det ikke kan få med seg FNs Sikkerhetsråd på dette.

For det andre, om vi mener at NATOs argumentasjon innebærer noen form for formildende omstendighet for aggresjon, plikter vi å også vurdere holdbarheten i Russlands retorikk bak angrepet på Ukraina. Om vi ikke gjør det, legger vi reelt sett til grunn det kolonial-rasistiske utgangspunktet om at vestlige stormakter har naturgitte rettigheter til intervensjon som andre stormakter ikke har. Hvis vi aksepterer at diskusjon om hva som var situasjonen for kosovoalbanere i forkant av NATO-bombinga i 1999 (8 661 albanske sivile ble drept i løpet av konflikten, men det store flertallet av disse etter at NATO intervenerte) er relevant på annen måte enn som en beskrivelse av hva NATO-propagandaen gikk ut på, plikter vi å tilsvarende vurdere hva som har vært situasjonen for de russisktalende i Donbass (Russland hevder at 2600 sivile i Donbass har blitt drept av ukrainsk beskytning mellom 2014 og 23. februar 2022) i etterkant av kuppet i Ukraina i 2014 . 

Går vi konkret inn på inn Russlands argumentasjon, finner vi at det som kan dokumenteres av vold og overgrep mot russisktalende er langt unna å kvalifisere til et folkemord, slik russisk propaganda hevder. Men det var like langt unna sannheten at det var et folkemord på gang i Kosovo i 1999, eller i Libya i 2011, som NATOs intervensjoner forhindret. Folkerettslig er det riktig å avvise Russlands argumentasjon om situasjonen for de russisktalende i Ukraina som en irrelevant avsporing, men da er det logisk og folkerettslig helt uholdbart å samtidig mene at NATOs retorikk for egne angrepskriger skal tas på alvor.

NATO har rustet opp Ukraina

Det som er signifikant annerledes ved Russlands pågående krig mot Ukraina, sammenlignet med NATOs tidligere angrepskriger, er at Ukraina militært sett er en mye mer likeverdig motstander for Russland, både størrelsesmessig og når det gjelder militær utrustning enn det Jugoslavia og Libya var overfor NATO. Det er i stor grad et produkt av at Ukraina, selv om landet ikke har vært offisielt kandidatland til NATO, likevel har blitt utrustet og trent av NATO. Det er altså den påbegynte NATO-integrasjonen som er hovedgrunnen til at Ukraina biter såpass godt fra seg militært som landet gjør, samtidig som det er planene om videre NATO-opprustning og eventuelt framtidig opptak som fullt medlem, som var den direkte begrunnelsen for Russlands angrepskrig. NATO er altså både årsak til Russlands angrepskrig, og samtidig årsaken til at Russland ikke vinner denne krigen like raskt og effektivt som NATO vant sine folkerettsstridige angrepskriger. NATO er dermed også årsaken til at deler av den selverklært NATO-kritiske norske venstresida har kunnet gi uttrykk for håp om at Ukraina skal vinne konflikten militært.

Ukraina har i den situasjonen landet er i folkerettslig rett til å forsvare seg militært, men uten NATO-støtten i forkant og underveis, gjør dette ikke annet enn å utsette nederlaget og utvide de sivile lidelsene og ødeleggelsene, på samme måte som motstanden mot NATO/USA fra Jugoslavia, Irak og Libya. Det å støtte aktivt opp om Ukrainas militære motstand, men samtidig motsette seg landets reelle integrering i NATO, er dermed ikke bare politisk hodeløst, men også hjerteløst. Men, som vi har sett med Jugoslavia, Irak og Libya, er det å anerkjenne noens folkerettslige rett til å forsvare seg militært, ikke det samme som å si at vi bør støtte den konkrete bruken av denne retten. HVIS vi skal støtte BRUKEN av denne retten, er det logisk å også støtte den så konkret som mulig, gjennom våpenleveranser, selv om en viss tilbakeholdenhet for å unngå opptrapping mot verdenskrig selvsagt også gir mening. Men det logiske er da å legge seg på den linja som den norske regjeringa og Stortingsflertallet har lagt seg på.

Hvorfor bør vi ikke støtte Ukrainas militære motstandskamp?

Hvis vi går imot våpenleveranser, må det logiske være at vi heller ikke aktivt støtter Ukraina i den pågående krigen, på samme måte som vi ikke støttet Jugoslavia, Irak eller Libyas krigføring i 1999, 2003, og 2011. Til grunn for det ligger overordnede prinsipper om likebehandling av tilsvarende situasjoner, men også en analyse av hva effekten av en eventuell ukrainsk militær seier vil være.

Det har blitt hevdet at en seier for Russland over Ukraina, ville gi Putins Russland tro på muligheten for å gå videre med nye krav over for vestlige land, særlig overfor de baltiske statene. Dette er ikke helt urimelig å se for seg, ettersom de også har store russisktalende minoriteter, som også behandles dårlig sammenlignet med det som ellers er politikken overfor etniske minoriteter i EU. En seier for Ukraina mot Russland vil motsatt være en seier NATO. Det betyr likevel ikke at de vestlige imperialistiske statene har sikret seg et endelig hegemoni inn i det neste århundret, slik strategien deres tar sikte på.  For å oppnå det, er det avgjørende å sikre kontroll over flere strategiske naturressurser og markeder. Mange av disse befinner seg i Afrika, men mange også på det eurasiske kontinentet, inkludert i Russland og Kina. 

Det finnes mange indre, særlig etniske spenninger i både Russland og Kina som et offensivt og seierssikkert Vesten vil søke å utnytte. Det er naivt og helt i strid med analysen av kapitalismens imperialistiske fase, å innbille seg at Vesten ikke vil søke å utnytte dette, og dermed skape nye konflikter, på sine premisser, akkurat som Russland også kan det.

OM vi velger å se bort fra de russiske argumentene for krigen, og ikke tror på at ekstreme nasjonalister innad i det ukrainske militæret vil gå hardt og brutalt fram mot russisktalende i Donbass og på Krim etter en ukrainsk militær seier, vil vi uansett stå igjen med et NATO som indirekte har vunnet en krig mot Russland. Det vil gi fornyet selvtillit, tilsvarende den selvtilliten som NATO hadde ved utgangen av den kalde krigen. Det var denne selvtilliten som ledet til Jugoslavia-, Irak- og Libyakrigene, og som vil lede mot nye kriger, for eksempel i Tsjetsjenia og Dagestan, eller Xinjiang eller Tibet. En venstreside som heier på seier for et NATO-væpnet Ukraina i den pågående konflikten, heier altså reelt på NATO-seier i den pågående imperialistiske stormaktsrivaliseringa mot Russland og Kina.

Paralleller til første verdenskrig

De var reaksjonære de som heiet på Russland og Nikolaj II under første verdenskrig, og de er like reaksjonære de som heier på Russland og Putin under den pågående krigen i Ukraina. Men de var også like reaksjonære de som stemte for krigsbevilgninger i den tyske Riksdagen i 1914, med begrunnelse i den trusselen det reaksjonære og imperialistiske Russland under tsar Nikolaj II utgjorde. For de støttet i realiteten den like imperialistiske politikken til Nikolajs tremenning, keiser Wilhelm II av Tyskland. Og helt tilsvarende er de som i dag støtter aktivt opp om den NATO-støttede krigføringa fra Ukraina, støttespillere for det like imperialistiske og aggressive NATO, enten de er klar over det selv eller ikke. Den riktige linja fra en antiimperialistisk venstreside kan derfor ikke være noe annet enn å si ned med våpnene, og stille kravet til Vesten og Ukraina like mye som til Russland. 

---

[1] Fordi Lenin, heller enn å integrere alle områder av det tidligere Tsar-Russland hvor de røde fikk kontroll gjennom borgerkrigen i det nye Sovjet-Russland, konstruerte Sovjetunionen, hvor større områder med ikke-russisk flertall, som Ukraina, fikk status som egne sovjetrepublikker, likestilt med den russiske sovjetrepublikken