Nye svar til Aftenposten

Aftenposten jobber fortsatt med en sak basert på premisset om at det er en journalistisk interessant sak at jeg både er lærebokforfatter og motstander av norske våpenleveranser til Ukraina, og kritisk til det rådende norske narrativet om bakgrunnen for krigen. Det er sant at jeg framhever at NATO har skapt viktige forutsetninger for krigen ved i nyere tid ha brutt med FN-paktens absolutte forbud mot bruk av militærmakt som ikke er selvforsvar, og som heller ikke har FN-mandat. Jeg står også fullt og helt ved mine påpekninger om at Russlands krigsforbryterske strategi, med angrep mot Ukrainas elektrisitetsforsyning, følger presedens som NATO skapte i 1999, med ødeleggelse av Jugoslavias elektrisitetsforsyning. 

Selv om jeg ikke har møtt noen som bestrider det konkrete innholdet i disse påpekningene, er det mange som mener det er uhørt å nevne dette i en situasjon hvor NATOs fiende Russland gjør det samme. Det at jeg samtidig understreker at NATOs etablering av presedens ikke rettferdiggjør at Russland følger i NATOs fotspor, og at jeg et uendelig antall ganger har presisert at jeg ikke støtter krigen, er tydeligvis ikke til hinder for å framstille det som at jeg aktivt støtter Russlands krigføring. På Twitter er det mange som legger til grunn at det å ta til orde for at konflikten må løses med forhandlingsbordet, ikke på slagmarken, i seg selv er "krigshissing".

Hvorfor publiserer jeg kommentarene i forkant av oppslag? 

Jeg har ikke oversikt over hvilke av mine uttalelser på Twitter Aftenposten har lagt fram for forlagsdirektør i forlaget mitt for å få en kommentar, men jeg har blitt forelagt selve kommentaren, som er kritisk til det jeg har skrevet. Jeg eier ikke denne kommentaren, så jeg skal unnlate å gjengi den direkte her, før oppslaget er publisert. 

Jeg har svart utfyllende på kommentarene som forlagsdirektøren har gitt, og oppfølgingsspørsmålene jeg har fått fra Aftenposten. Aftenposten har ikke ønsket å gi noen garantier for at de kommentarene jeg selv mener er de viktigste kommer med i deres redaksjonelle produkt. Jeg forstår at summen av kommentarer overstiger det avisa har plass til, men avisa har heller ikke svart på mitt forslag om at jeg selv kan få begrense kommentarene innen en gitt tegngrense for å sikre at det viktigste kommer med. Dette gjør at jeg mener jeg har en begrunnet frykt for at Aftenposten vil levere et tendensiøst oppslag hvor de argumentene og perspektivene jeg mener er de viktigste blir redigert bort. På samme måte som jeg publiserte svarene jeg ga på de opprinnelige spørsmålene jeg mottok tirsdag denne uka, velger jeg derfor å publisere svarene mine på de oppfølgingsspørsmålene jeg har fått i dag.

Lærebokinnhold om Ukraina

Før jeg gjengir kommentarene mine, trengs det noe mer kontekst. Aftenposten har i denne runden særlig satt fokus på en konkret del av læreverket Delta! i samfunnskunnskap, som jeg er medforfatter på. Det dreier seg om en fordypningstekst til kapittel 7, som handler om globale utfordringer. Oppslaget heter "To perspektiver på Ukrainakonflikten", og består av to underoverskrifter; "Ukrainakonflikten - en provestlig framstilling" og "Ukrainakonflikten - en prorussisk framstilling". Til oppslaget følger fire oppgaver som er illustrerende for hva som er formålet med oppslaget: 

1. Hvilke faktainformasjoner kan du finne igjen i både den provestlige og den prorussiske framstillingen?

2. Hvilke faktainformasjoner finnes bare i den provestlige framstillingen, og er utelatt i den prorussiske? Hva slags inntrykk av konflikten bidrar denne informasjonen til å gi?

3. Hvilke faktainformasjoner finnes bare i den prorussiske framstillingen, og er utelatt i den provestlige? Hva slags inntrykk av konflikten bidrar denne informasjonen til å gi? 

4. Hvilke av informasjonene som er utelatt i enten den provestlige eller den prorussiske versjonen mener du er helt avgjørende for å få et riktig bilde av hva konflikten handler om? Begrunn svaret.

Konsulentuttalelse fra mai 2022 

Det at motstandere av de synspunktene og perspektivene på krigen jeg legger vekt på har søkt å bruke min rolle som lærer og forfatter mot meg, er ikke noe som begynte nå. Det begynte ganske umiddelbart etter at krigen starta. Klager som ble sendt inn til forlaget av folk som hadde sett hva jeg skrev på Twitter, uten at de hadde sett på konkret innhold i noen av de bøkene jeg har vært med på å forfatte, førte til at forlaget besluttet å gjennomføre en ekstern revisjon av siste utgave av læreverket Delta! for samfunnskunnskap. 

Konsulentuttalelsen er referert til i det jeg har blitt forelagt av forlagsdirektørens uttalelse. Hovedkonklusjonen i denne er imidlertid ikke gjengitt, og den lyder som følger: "Boka som en helhet lar mange politiske argumenter komme frem, både langs høyre-venstre-aksen og de grønne strømningene". 

Til kapittel 7 generelt og fordypningsteksten om Ukraina spesielt, som Aftenposten oppsummerer at konsulenten har vært kritisk til, skriver konsulenten følgende: 

"Et kapittel med mange krevende emner, men med god balanse. Også her er kapitlene preget av ulike synspunkter fra et bredt politisk spekter. Delen om Ukraina er uheldig i dagens situasjon, men er interessant i seg selv, og jeg er enig i at også her må ulike sider komme frem. [..] Når man leser om det russiske syn, så hadde det vært langt bedre om det var en russisk fremstilling (en kilde) enn at en medforfatter er budbringeren".

Jeg er prinsipielt enig i kritikken konsulenten presenterer til formen på oppslaget. Begrunnelsen for å velge å skrive teksten selv, var knyttet til tids- og arbeidspress. Det sagt, er jeg ikke overbevist om at den kritikken som har blitt reist nå, ville blitt mindre om vi faktisk hadde sluppet til en prorussisk skribent. 

Aftenpostens spørsmål og mine svar

Under følger spørsmålene jeg har fått, og kommentarene jeg har gitt til Aftenposten i dag. 

Aftenposten: Har du noen kommentar til disse uttalelsene fra forlaget?

Mitt svar: Om forlagsdirektøren ønsker å uttale seg politisk om den pågående krigen i Ukraina og Norges rolle i denne, og uttrykker uenighet i de standpunktene jeg har gitt uttrykk for, er det selvsagt en demokratisk rett hun har. Jeg mener at jeg også har en tilsvarende rett, og at det at jeg uttaler meg om politiske tema samtidig som jeg er lærebokforfatter, ikke er prinsipielt ulikt det at hun uttaler seg om politiske tema samtidig som hun er forlagsdirektør. Om det betyr at hun snakker på vegne av forlaget, og at forlaget har en mening om krigens årsaker og Norges rolle i den, vil jeg si at det er et eksempel på at de normale omstendighetene rundt politisk debatt i Norge er satt til side. Det er et eksempel på at aktører som normalt forholder seg nøytralt til politiske spørsmål, nå går ut og markerer tydelig syn. 

Kommentaren om at det er skapt "falsk balanse", illustrerer slik jeg ser det at ideen om perspektivmangfold settes under sterkt press når Norge er indirekte deltaker i en pågående krig. 

Jeg kan ikke se at det finnes grunnlag for å stille spørsmål ved lærebokas objektivitet. Kvalitetssikringa som ble gjennomført i vår, fant ikke politisk slagside i tekstene jeg har skrevet som samsvarer med mine personlige meninger. Interessant nok et av områdene hvor konsulenten fant en lett tendens til slagside, diskusjonen rundt rusreform og legalisering som presenteres i kapittel 3. Der skrev konsulenten at "det virker som argumentasjonen for legalisering har fått noe mer plass enn mot". Det syns jeg er litt artig i og med at mange av de som kjenner meg fra Twitter før krigen starta, først og fremst kjenner meg som en ihuga motstander av legalisering og avkriminalisering av narkotika. 

Aftenposten: Hvorfor valgte du å utforme oppgavene på denne måten?

Mitt svar: Et av tre kjerneelementer i læreplanen i samfunnskunnskap er "Perspektivmangfold og samfunnskritisk tenkning" og under dette står det at "Elevene skal kunne vurdere sammenhenger i samfunnet ut fra forskjellige perspektiver". Et av kompetansemålene sier at elevene skal "utforske hvordan interesser og ideologisk ståsted påvirker våre argumenter og valg av kilder, og reflektere over hvordan det gir seg utslag i forskjellige meninger". For å gi elevene forutsetninger for å nå disse målene, har verket flere steder presentert ulike tekster fra eksterne bidragsytere. Det gjelder først og fremst på innenrikspolitiske stridsspørsmål, men vi har også hatt spørsmål om utenrikspolitiske tema. 

I utgavene fra 2013 og 2018 presenterte vi to ulike syn på NATOs oppdrag i Afghanistan. Her brukte vi nettopp eksterne bidragsytere, slik konsulenten mente vi burde ha gjort til Ukrainaoppslaget. Argumentene for fortsatt NATO-tilstedeværelse ble presentert av Aina Slinning fra Atlanterhavskomiteen, mens argumentene mot ble presentert av Fredsinitiativets daværende leder, Reza Rezaee. Under planlegginga av 2020-versjonen, så vi at disse bidragene ikke lengre framsto som aktuelle. Utviklinga hadde vist såpass entydig at det pessimistiske og NATO-kritiske perspektivet  var det riktige at tekstene ikke lengre framsto som en meningsfull kontrastering til grunn for diskusjon. Det at Taliban kom tilbake til makta et år etter at boka kom ut, viste at denne redaksjonelle vurderinga var riktig. 

Det var enighet i redaksjonen om at vi burde ta opp en annen internasjonal konfliktsak til å erstatte Afghanistandiskusjonen. Vi var også enige om at Ukraina så ut til å kunne bli en mer aktuell konflikt. Dessverre var denne analysen enda mer riktig enn vi frykta. 

Det å samle inn og bearbeide eksterne bidrag, er en tidkrevende prosess, og i tidspresset vi sto i, valgte vi å ta en snarvei, ved å i stedet la meg skrive de to variantene. Begrunnelsen for dette, var at jeg hadde jobbet mye med Ukrainakonflikten tidligere, da jeg skrev en lengre fordypningstekst til bokas nettstedet om konflikten, da den først brøyt ut i 2014.    

Aftenposten: Reflekter teksten om det prorussiske synet i teksten ditt eget syn på konflikten? 

Mitt svar: Nei. Begge tekstene er skrevet i den hensikt å presentere ensidige propagandaframstillinger. Det er det også mitt syn at de er, i like stor grad. Det at den provestlige versjonen i dag blir presentert som den ene og fulle og udiskutable sannheten i norsk offentlighet, er skremmende illustrerende for hva slags politisk situasjon vi befinner oss i. Det er en tydelig kontrast til såpass nylig som i 2019, da ingen i redaksjonen, og ingen konsulenter, reagerte på på teksten eller oppgavene. Vi har heller ikke mottatt klager på form eller innhold på teksten fra noen lærere eller elever i løpet av de to årene som har gått fra boka kom ut til krigen starta.