Den pågående krigen i Ukraina, som Norge og resten av NATO er tungt involvert i med både våpenleveranser, etterretning og trening av de ukrainske regjeringsstyrkene, har kraftig innsnevret ytringsrommet for utenrikspolitisk debatt. Det å påpeke, som mange sikkerhetsanalytikere har gjort for mange år siden, at NATO-utvidelse østover representerer en farlig opptrapping av konflikten med Russland, som kan utløse, og nå har utløst, krig, blir ikke lengre sett på som en legitim analyse i den norske offentlige debatten.
Når jeg på Twitter har påpekt at krigen i Ukraina handler om NATO-utvidelse, og markert meg som motstander av at Norge leverer våpen til den ukrainske regjeringshæren, har jeg fått merke det. Nei, jeg snakker ikke om å bli møtt med krasse svar på argumentene mine, noe som selvsagt ikke bare er legitimt, men nødvendig i et fungerende demokrati. Jeg snakker om angrep på meg som person, nærmere bestemt mitt yrke som lærer og forfatter. Det å mene det jeg mener, er ikke forenlig med det å være lærer og/eller forfatter, mener tydeligvis mange. Og ja, slike ytringer har jeg fått høre før, kanskje særlig i spørsmål knytta til innvandring og asylpolitikk, men da har det kommet fra marginale enkeltpersoner på ytre høyre fløy. Nå har slike ytringer kommet fra lederen i et politisk ungdomsparti (Unge Høyre), en stortingsrepresentant (Erlend Wiborg, Frp), en kjent offentlig debattant (Kjetil Rolness) og en kjent komiker [red: Innlegget hans er sletta, så da velger jeg å ikke nevne navn].
I forlengelsen av dette har jeg også fått en henvendelse fra Aftenposten om en av tweetene mine. I utgangspunktet, når jeg legger ut en tweet, er det for å skape offentlig debatt om innholdet, så det å få muligheten til å utdype til en riksavis er sånn sett positivt. Det er imidlertid symptomatisk at avisa ikke bare er interessert i argumentene for det standpunktet jeg har tatt, men tenker at det også er relevant å be meg om å utdype om, og eventuelt hvordan, det jeg mener påvirker bøker jeg har skrevet og undervisninga jeg gir. Det jeg undrer meg over i forbindelse med et slikt spørsmål, er om Aftenposten da tenker at det er naturlig ellers at lærere og lærebokforfattere bruker denne posisjonen til å agitere for egne standpunkter. Hvis svaret er nei, hvorfor mener Aftenposten da at det er greit å implisere at jeg gjør det, uten noen konkret begrunnelse? Slik jeg ser det, vil det å lage oppslag med den typen negativ vinkling ikke bidra til å opplyse samfunnsdebatten. Det er heller egna til å få de som har meninger som avviker fra det som er offisiell norsk politikk, til å holde munn.
Nå skal jeg likevel ikke forhåndsdømme Aftenposten. De ber meg også om saklige utdypinger, og kanskje har de ønska å lage/ vil de lage en opplysende artikkel som klargjør grunnlaget for uenighet om våpenforsendelser til Ukraina. Gitt de reaksjonene jeg har fått ellers, føler jeg meg imidlertid ikke trygg. Jeg velger derfor å gjengi ordrett spørsmålene jeg mottok, og svarene jeg har levert her, før Aftenposten selv publiserer saken.
Aftenposten: - Hvem er ansvarlige for krigen i Ukraina?
Mitt svar: Jeg mener ansvaret er delt, som det er i de fleste kriger, for eksempel første verdenskrig. Der var Østerrike-Ungarn angripernasjonen, men det blir alt for enkelt å si at alt ansvar lå der. I dagens situasjon kan vi tilsvarende si at Russland uansett ikke har noen rett til å bryte FN-pakten ved å angripe Ukraina militært, men NATO og NATO-land har brutt FN-pakten en rekke ganger, og i det perspektivet bør vi forstå at NATO framstår for andre stater i verden som en trussel. Videre NATO-utvidelse framstår derfor også som en forsterket trussel. Det at NATO kontant avviste kravet om stans i videre NATO-utvidelse, da dette ble framsatt av Russland i desember 2021, var den direkte bakenforliggende årsaken til at Russland gikk til krig. Det var både uklokt og prinsipielt galt, etter mitt syn.
Jeg har lagt en mer utfyllende analyse av mitt syn på krigen i denne artikkelen:
Aftenposten: - Hva er din analyse om hva som vil skje hvis den vestlige våpenstøtten til Ukraina opphører?
Mitt svar: Det ville bety at Vesten er åpen for en forhandlingsløsning.
Aftenposten:- Skjønner jeg deg riktig hvis jeg leser deg slik at hvis Nato ikke hadde lagt til rette for våpenstøtte i Ukraina, så hadde det ikke vært krig i Ukraina?
Mitt svar: Ikke alene, nei. Det som kunne forhindret krigen, var at NATO erklærte at videre NATO-utvidelse i retning Russland er uaktuelt.
Aftenposten: - Hvorfor mener du det er viktig at Rødt står på standpunktet om ikke å sende våpen til Ukraina? Tror du partiet vil endre mening?
Mitt svar: Jeg mener det er viktig at det finnes et parti i Norge som er på linje med de fleste land i verden, som peker på forhandlinger som løsninga, ikke intensivert krigføring. Jeg er ikke særlig aktiv i partiet, så jeg vet lite om hvordan stemninga er.
Aftenposten: - Reflekteres ditt politiske syn i de lærebøkene du har vært med på å lage?
Mitt svar: Lærebøker i samfunnsfag skal beskrive fakta så objektivt at alle kan være enige i det som står der, uavhengig av politisk ståsted. Samtidig er perspektivmangfold et kjerneelement i læreplanen. En lærebok skal derfor også presentere ulike syn på kontroversielle spørsmål, men igjen så objektivt at alle, uansett hva de mener om spørsmålet kan si at, ja, mitt standpunkt er referert korrekt.
Hva tenker du om at ditt eget forlag tar avstand fra dine politiske standpunkter?
Jeg vet ikke hva forlaget har uttalt til det jeg har skrevet, så det kan jeg ikke kommentere.
Aftenposten: - Løfter du ditt politiske syn inn i din undervisning? Hvis ja, på hvilken måte?
Mitt svar: Nei, jeg er tvert imot veldig tydelig på at jeg ikke vil si hva jeg mener om politisk kontroversielle spørsmål når jeg diskuterer slike spørsmål med elevene, uansett hva temaet er. Det handler mest om at jeg mener det er viktig for at elevene ikke feilaktig skal tenke at de bør mene noe bestemt for å få god karakter, noe som vil være til hinder for å få fram mest mulig ulike synspunkter på temaene vi diskuterer. I dagens situasjon, noe dette intervjuet også reflekterer, opplever jeg at det å løfte fram ulike perspektiver og synspunkter på årsakene til krigen ikke blir akseptert i samfunnsdebatten. Det blir tolket som at det å i det hele tatt nevne argumentene russerne bruker i seg er en form for støtte til Russland. Dette har jeg tatt hensyn til ved IKKE å ta opp krigen i Ukraina som tema i undervisninga mi. Når vi har sett på årsaker og virkninger til konflikter, har jeg i stedet sett på konflikten i DR Kongo.
Etter dette har jeg fått følgende oppfølgingsspørsmål fra Aftenposten:
Aftenposten: Er du medlem i Rødt per nå? Har du betalt medlemskontigent?
Mitt svar: Jeg er litt usikker på om jeg regnes som medlem eller ikke. Jeg har fått faktura på medlemskontingent, men har ikke betalt den. Hvis landsmøtet opprettholder partiets nåværende vedtatte politikk, tror jeg nok at jeg vil betale den da.
Aftenposten: Kan din twitter-tråd forstås som et innlegg i debatten om våpenstøtte til Ukraina i Rødt?
Mitt svar: Ja, det skulle vel være ganske åpenbart at det er det som har vært utgangspunktet (?).
Jeg har informert Aftenposten om at jeg vil forhåndspublisere svarene mine med følgende kommentar:
Ellers tenker jeg å informere om at jeg holder på med en artikkel på bloggen min om ytringsklimaet i Norge i dag, og da kommer jeg til å ta med spørsmålene jeg har fått fra dere, og svarene jeg har levert. Artikkelen blir lagt ut på bloggen min om et par timer. Jeg kommer også til å legge ut en tweet hvor jeg lenker til bloggartikkelen.
1 kommentar:
Flott svar!
Magnar Husby
Legg inn en kommentar