torsdag 26. januar 2023

Hva er galt med Rødts Ukrainaanalyse?

Det pågår en heftig debatt i Rødt om partiet skal støtte opp om den nye konsensusen i Norge, som synes å være at vi skal levere våpen til land i krig. Det som derimot ikke synes å bli diskutert i partiet, er om det er riktig å gi full politisk støtte til den ene parten i Ukrainakrigen. Følgende utsagn, som ligger på Rødts hjemmeside, har så langt jeg kan registrere, ikke blitt diskutert: "Russlands invasjon er en folkerettsstridig angrepskrig, ingenting annet. Rødt støtter dem som nå forsvarer seg mot Putins soldater og kjemper for sin frihet, selvstendighet og demokrati."


"We're carrying out NATO's mission"

Det første leddet "Russlands invasjon er en folkerettsstridig angrepskrig", er jeg også enig i. Men "ingenting annet"? Virkelig? Burde det ikke der i stedet stått "og innebærer en livsfarlig opptrapping av stormaktskonflikten mellom Russland og NATO som kan få katastrofale konsekvenser"? Hvis målet med uttalelsen er å synliggjøre veldig tydelig at Rødt ikke støtter Russland, ville vel et slikt tillegg bidra til å understøtte det. Samtidig ville det fått fram hva som er unikt med situasjonen nå, og som har ført til at vitenskapsfolkene som står bak dommedagsklokka, nå har stilt den på 90 sekunder til midnatt.

Det å utelate stormaktskonflikten fra analysen, samsvarer ikke med hva Ukrainas forsvarsminister Oleksei Reznikov har uttalt

In an interview for a Ukrainian TV channel, Reznikov said that during the Madrid summit last summer, NATO considered Russia the greatest threat to the US-led military alliance.

"Today, Ukraine is addressing that threat. We’re carrying out NATO’s mission today, without shedding their blood. We shed our blood, so we expect them to provide weapons," the Ukrainian Minister indicated.


Et splitta folk

"Rødt støtter dem som nå [..] kjemper for sin frihet, selvstendighet og demokrati" heter det på partiets nettside. Men er det dekning for å si at det er et demokrati de kjemper for? 

Da de provestlige partiene som ønsker Ukraina inn i NATO grep makta i 2014, skjedde det på grunnlag av et stort folkeopprør, men det var bare halve, ikke hele folket som var i opprør. Den halvdelen som var i opprør, var den halvdelen som hadde stemt på de provestlige presidentkandidatene som tapte valget i 2010, og de provestlige partiene som tapte valget til nasjonalforsamling i 2012

Etter maktovertakelsen har de provestlige partiene konsolidert maktposisjonen ved en kombinasjon av mange maktmidler. Massiv propaganda har vært et virkemiddel som trolig har hatt effekt i forhold til å endre oppfatninger i deler av befolkninga, samtidig som Russlands støtte til separatister og ulovlig anneksjon av Krim svært trolig også har påvirka mange som i utgangspunktet hadde et mer positivt syn på Russland i provestlig retning. Men staten har også brukt repressive virkemidler, som forbud mot Kommunistpartiet, det nest største partiet i den russisktalende delen av landet i 2012. Samtidig har NATOs egen tenketank dokumentert hvordan nynazistiske og andre høyreekstreme grupper ganske straffefritt har kunnet trakassere minoriteter og venstreopposisjon. Lovforbud mot å ytre seg kritisk mot Hitlerkollaboratørene fra andre verdenskrig som er erklært nasjonalhelter, illustrerer også at ytringsfriheten er så begrensa at det ikke gir mening å omtale Ukraina som noe demokrati, slik Rødts uttalelse legger til grunn, selv om det fortsatt holdes valg med ulike kandidater som folk kan velge mellom.

Ved starten av krigen ble demokratiet snevra enda mer inn, da en rekke partier, inkludert partiet som vant alle valgkretser i de ukrainskkontrollerte delene av Donetsk og Lugansk ved valget til nasjonalforsamling i 2019, ble forbudt som prorussiske

Det er heller ikke tvil om at det store flertallet på Krim ønsker å være del av Russland, ikke Ukraina. Dette ønsket oppsto ikke i 2014, men er dokumentert av FNs utviklingsprogram, som mellom 2009 og 2011 gjennomførte en serie meningsmålinger på Krim hvor spørsmålet var "ønsker du at Krim skal forlate Ukraina og bli del av Russland". 

QuarterYesNoUndecided
2009 Q3[35]70%14%16%
2009 Q4[35]67%15%18%
2010 Q1[36]66%14%20%
2010 Q2[36]65%12%23%
2010 Q3[36]67%11%22%
2010 Q4[36]66%9%25%
2011 Q4[37]65.6%14.2%20.2%

Tabellen er hentet fra: https://en.wikipedia.org/wiki/2014_Crimean_status_referendum

Selve folkeavstemninga som ble gjennomført med russiske soldater til stede i 2014, kan ikke regnes som noe bevis, men uavhengige meningsmålinger, blant annet en utført av amerikanske Pew Research fant at hele 88 prosent av innbyggerne på Krim mente at myndighetene i Kyiv burde respektere folkeavstemninga. Det samme mente et flertall av de russisktalende i Ukraina.


Ukrainas krigsmål 

Det å levere våpen til Ukraina, men også det å gi utvetydig politisk støtte til den ukrainske regjeringshæren, innebærer noe mer enn å fordømme Russlands folkerettsstridige invasjon. Det innebærer direkte støtte til den ukrainske regjeringas krigsmål. Bør vi virkelig det? I den pågående konflikten, er Ukrainas krigsmål følgende: 

1. Erobre tilbake kontroll over alle deler av Ukrainas folkerettslig anerkjente territorium, ikke bare nye områder erobra av russiske styrker siden 24 februar i fjor, men også Donetsk og Lugansk by og områdene sørøst for disse, som har vært kontrollert av prorussiske opprørere siden 2014, og Krim. Det er svært lite trolig at Ukraina da vil gå med på noen former for politiske eller kulturelt autonomi for disse områdene etter en eventuell erobring. 

2. Bli medlem av NATO. 

Rødt har ikke hatt problemer med å være tydelig mot folkerettsstridige angrepskriger, uten å stille seg sånn at vi automatisk stiller oss bak målene til ledelsen i den staten som har blitt  angrepet tidligere. Da NATO kreativt tolka en resolusjon fra FNs Sikkerhetsråd om beskyttelse av sivile i Libya som en blankofullmakt til å bombe opprørsgruppene i landet fram til seier, fordømte partiet NATOs folkerettsstridige angrepskrig, men uten å gi støtte til Moammar Gadaffis mål om å bli sittende ved makta. Den riktige posisjonen den gangen, var å støtte det resolusjonsteksten også sa, nemlig at det burde bli arrangert fredsforhandlinger mellom regjeringa og opprørsstyrkene, under ledelse av den afrikanske unionen. Tilsvarende fordømte Rødts forgjenger, RV, NATOs folkerettsstridige angrepskrig mot Jugoslavia i 1999, men uten å gi støtte til den jugoslaviske hærens krigsmål om å beholde kontrollen over Kosovo for all framtid. 


Ønsker vi Krajina-modellen? 

Selv om Russlands gjennomføring av folkeavstemning på Krim med påfølgende anneksjon var i strid med folkeretten, vil tilbakeføring av Krim til ukrainsk kontroll utvilsomt være helt i strid med folkemeninga i området. Hva vil skje med alle de som har deltatt i eller samarbeidet med den russiske administrasjonen siden 2014? Presidentrådgiver Anton Gerashchenko har uttalt følgende

"A hunt has been declared on collaborators and their life is not protected by law. Our intelligence services are eliminating them, shooting them like pigs".

Dette innebærer at en ukrainsk framrykking må antas å bli fulgt av en massiv folkeflukt fra områdene som har vært kontrollert av Russland eller prorussiske separatister. Dette skjedde, nesten helt uten oppmerksomhet fra vestlige medier, da Kroatia inntok det tidligere etnisk serbiske Krajina, som fram til 1995 var kontrollert av serbiske separatister. Det er sannsynlig at tilsvarende vil skje med svært mange av de etniske russerne som utgjør 30 prosent i Donetsk og Lugansk, og flertallet på Krim, og trolig også mange av de russisktalende ukrainerne i området. Forskjellen fra Krajina, er størrelsen på området. Får vi et tilsvarende utfall som i Krajina, vil millioner flykte over grensa til Russland. Der vil de skape et enormt flyktningproblem, og livsfarlig politisk bitterhet mot Vesten.

Er det noen grunn til at Rødt skal støtte en løsning som totalt setter folkemeninga på Krim og i Donbass til side, og som med stor sannsynlighet vil lede til en massiv folkefordrivelse? Vil vi støtte kampen for NATO, en militærallianse som systematisk setter folkeretten og andre staters suverenitet til side, når det passer NATO-landenes interesser?

Hvis svaret på dette er nei, blir både misvisende og politisk feil å si at "Rødt støtter dem som nå forsvarer seg mot Putins soldater og kjemper for sin frihet, selvstendighet og demokrati." Det riktige er i stedet å si at "Rødt støtter kravet fra blant andre den afrikanske union om at kamphandlingene fra begge sider stanser umiddelbart, og at fredsforhandlinger i regi av FN kommer i gang".


Støtt desertørene!

Blant de konkrete handlingspunktene på Rødts hjemmeside, står det å "svekke russisk kampmoral ved å gi beskyttelse til russiske desertører". Det er et godt forslag som i motsetning til våpenleveranser kan være et aktivt bidrag til å stanse krigen. Men hva med ukrainske desertører? Hva med de som ikke støtter målet om NATO-medlemskap, som ikke ønsker ukrainifisering av de russisktalende områdene, og som nekter å være med på å hylle naziforbrytere fra andre verdenskrig som nasjonalhelter? Bør ikke de også få støtte og beskyttelse i Norge? Jeg sier jo. 

  

    

8 kommentarer:

Magnar Husby sa...

Jeg er stort sett enig.

Unknown sa...

Hva med betinget støtte, f.eks. at våpenstøtte forutsetter vilje fra Ukrainas side til forhandlinger om kompromiss på bl.a. de områder du omtaler (Krims osv.)?

Magnar Husby sa...

Jeg kan ikke se at Ukraina har noen rett til å overkjøre viljen til befolkningen på Krim. Jeg tror også at en folkerettslig prøving av dette ikke kan begrunnes entydig heller. Med Luhansk og Donetsk er det litt annerledes, men myndighetene og størstedelen av folket her har jo alt erklært seg og blitt akseptert som russiske. Jeg mener det er den russisketniske befolkningen i Ukraina som selv må avgjøre om de lenger vil være en del av Ukraina.Rødt bør så absolutt ikke støtte Ukrainas rett til å undertrykke dem.

Torgeir Salih Holgersen sa...

Russland har sagt seg interessert i forhandlinger. Da er det unødvendig å gi betinga våpenstøtte. Det holder å ta imot invitasjonen og sette seg ned. Våpenstøtte nå tjener motsatt effekt, til å oppildne den ukrainske regjeringa til å kjempe videre. Hvis Russland var kategorisk mot forhandlinger, bare kreft betingelsesløs kapitulasjon, ville det vært annerledes.

Torgeir Salih Holgersen sa...

Jeg tenker at Krim og Donbass bør behandles ulikt, av flere grunner. En viktig forskjell var at Krim fra tidligere var en autonom republikk under Ukraina, men før det en autonom republikk under den russiske sovjetrepublikken. Det å la folket der avgjøre i en ny folkeavstemning, overvåka av FN, hvilket land de ønsker å tilhøre, noe som garantert vil gi flertall for Russland, vil være helt i tråd med folkeretten OM det blir vedtatt som del av en fredsplan i FNs Sikkerhetsråd.

For de nylig annekterte oblastene, mener jeg at det er en langt bedre løsning om vi får forhandlet oss fram til at Russland opphever disse anneksjonene, mot at Ukraina samtidig vedtar grunnlovsendringer som gir disse regionene utstrakt kulturelt, inkludert språklig, autonomi, i tråd med det som ble forutsatt i Minsk II-avtalen, og også medinnflytelse på den nasjonale sikkerhets- og utenrikspolitikken, inkludert vetorett på tilslutning til nye internasjonale organisasjoner. De vil de facto blokkere NATO-medlemskap for all framtid, siden det ikke finnes noen sannsynlighet for at det prorussiske flertallet der faktisk vil stemme fram politikere som vil godkjenne et NATO-medlemskap, men åpne døra for EU-medlemskap på sikt, OM EU vil ta den byrden den ukrainske økonomien representerer, vel og merke. Det å la disse oblastene forbli i Ukraina, er dermed ikke bare bedre for Ukraina, og folkerettens prinsipper om staters suverenitet. Det vil også, med en slik løsning, være bedre for den langsiktige stabiliteten rundt Svartehavet, inkludert Russland selv. Men nettopp av samme årsak, er det grunn til å frykte at Vesten ikke vil være interessert i en slik fredelig og balansert konfliktavslutning.

Unknown sa...

Kan det dokumenteres at Russland er villig til forhandlinger? Er det i så fall kjent om det er stilt ultimate krav og ev. hvilke?
Hva har USA7Nato sagt om forhandlinger?

Magnar Husby sa...

Russland ville ha forhandlinger i flere måneder før de i det hele tatt vurderte invasjon. Men det ble avslått av Vesten. Russland har nettopp sagt at de kan forhandle med Vesten om sikkerhetsordninger. Hvordan det er med forhandlinger om Ukraina er derimot p.t. mer uklart. Vesten har hatt "forhandlingsutspill" som de vet er fullstendig uakseptable for Russland. Der står vi. Vesten vil ikke ha forhandlinger. Vesten vil beseire Russland og overta styringen. Så det blir krig i Ukraina til Russland har vunnet eller tapt. Og deretter begynner krigen mot selve Russland. Krigen mot Kina har også begynt. NATO innbiller seg at de kan få Sør-Korea og Japan med på den og har sendt Stoltenberg dit i den hensikt. Hva Vesten kommer til å satse på etterhvert, vet ingen. Inntil videre har de bare en tanke i hodet: Krig, sanksjoner og tvang for å bli jordens eneherskere. Jeg syntes ikke invasjonen i Ukraina var noe klokt trekk av Russland. Jeg hadde ventet at de hadde prøvd andre ting først. Nå er jeg slett ikke sikker lenger. Kanskje det oppgjøret Russland har satt i gang, var nødvendig. Og det tragiske er at Vesten er villig til å ofre Ukraina i eget spill.

Torgeir Salih Holgersen sa...

Russia is ready to negotiate with all parties involved in the war in Ukraine but Kyiv and its Western backers have refused to engage in talks, President Vladimir Putin said in an interview aired on Sunday.
https://www.reuters.com/world/europe/putin-says-russia-ready-negotiate-over-ukraine-2022-12-25/