NATO-trusselen

Hvorfor angrep Russland Ukraina? Ser vi på kronologien, er svaret enkelt: I desember 2021 stilte Russland krav til NATO om å permanent stanse den videre utvidelsen av allianse generelt, og prosessen med å inkludere Ukraina spesielt. I januar 2022 avviser NATO dette som en non-starter, og så rapporterte blant andre New York Times at det går mot krig som følge av dette, tidlig i februar. Likevel finner du knapt noe norsk eller annet vestlig medium som beskriver denne årsakssammehengen. I stedet parafraseres Putins taler og tidligere uttalelser temmelig fritt og kreativt, for å konstruere andre begrunnelser for krigen enn den som faktisk ble gitt, knytta til NATO-utvidelsen.

Om vi erkjenner at krigen starta på grunn av motsetninga mellom Russland og NATO om NATO-utvidelse, betyr ikke det at Russlands ansvar for å ha igangsatt krigen forsvinner, men det innebærer en erkjennelse av at Russland ser på NATO som en stor trussel. Det samsvarer ikke med selvforståelsen av NATO i Norge og andre NATO-land. De fleste i Norge tenker at NATO er en forsvarsallianse som gir trygghet mot å bli angrepet for medlemslandene, og i utgangspunktet ikke noe annet.

Fra forsvarspakt til bred militærallianse

Siden 1999 har NATO imidlertid hatt et strategisk konsept som inkluderer såkalt ikke-artikkel 5-operasjoner. Artikkel 5 er kjerneartikkelen i NATO, som innebærer at et angrep på ett medlem automatisk skal oppfattes som et angrep på alle, og forplikte de andre medlemslandene til å komme det angrepne landet til unnsetning. Ikke-artikkel 5, betyr da bruk av militærmakt som ikke har å gjøre med forsvaret av et medlemsland. Med ikke-artikkel 5-konseptet inkludert, er det ikke lengre formelt sett dekkende å omtale NATO som en forsvarsallianse. NATO må i stedet beskrives som en militærallianse med et bredt og åpent mandat.

Artikkel 6 eksplisitt definerer NATOs operasjonsområde til det nordatlantiske området, spesifikt nord for den nordlige vendekretsen (23°26N). Dette ble skrevet inn eksplisitt fordi halvparten av medlemslandene ved oppstarten fortsatt var kolonimakter med kolonier i Afrika, Asia eller Latin-Amerika sør for denne linja, og for blant andre Norge var det viktig at NATO-medlemskapet ikke skulle forplikte oss til å bistå Portugal, som fortsatte å være et fascistisk diktatur til 1975, i kampen for å bevare koloniimperiet. Det nye konseptet med ikke-artikkel 5-operasjoner, har derimot et globalt operasjonsområde.

Allerede før det nye konseptet ble vedtatt, hadde NATOs organisasjon blitt brukt til å gjennomføre oppdrag på vegne av FN. Mens fredsbevarende operasjoner tidligere ble organisert som egne FN-oppdrag, fikk NATO et hovedansvar for FN-operasjonen i Bosnia fra 1992-95. Det at NATO som organisasjon blir brukt til å utføre FN-oppdrag, er likevel ikke noe vesentlig nytt sammenlignet med at NATO-land også tidligere deltok i FN-oppdrag direkte. Det virkelig nye, var at NATO i 1999 gjennomførte en militæroperasjon retta mot Føderasjonen Jugoslavia, som da besto av Serbia og Montenegro, uten noen form for støttende vedtak i FNs Sikkerhetsråd.

Aggresjons- og krigsforbrytelser

Det å bruke militærmakt mot en suveren stat, slik NATO gjorde mot Jugoslavia i 1999, uten at det er i selvforsvar, og uten at det er med fullmakt fra et vedtak i FNs Sikkerthetsråd, er et direkte brudd på FN-pakten. Det er en aggresjonsforbrytelse. I tillegg til selve aggresjonsforbrytelsen, benytta NATO seg i denne krigen også av en militærstrategi som innebar direkte brudd på Genevekonvensjonene som forbyr målretta angrep mot sivile installasjoner. Både bombinga av serbisk kringkasting og den systematiske ødeleggelsen av landets elektrisitetsnett og annen infrastruktur, må regnes som rene krigsforbrytelser.

I 2011 begikk NATO en ny aggresjonsforbrytelse, denne gangen i Libya. I motsetning til Jugoslavia i 1999, forelå det i Libya et vedtak i FNs Sikkehetsråd som åpna for bruk av militærmakt for å hindre libyske militære styrker fra å angripe sivile og bruke flyvåpenet sitt mot opprørsstyrkene. Selv om NATO ikke var nevnt i resolusjonen, ble det vurdert å være folkerettslig legitimt da NATO meldte seg til å sørge for at resolusjonen ble innfridd. Det resolusjonsteksten ba om, var våpenhvile og fredsforhandlinger i regi av den afrikanske unionen. Det som skjedde etterpå, var imidlertid at NATO ikke tok ansvar for å gjennomføre FN-oppdraget, men tok kommandoen gjennom å omdefinere oppdraget. Sør-Afrika, som satt i Sikkerhetsrådet og stemte for den opprinnelige resolusjonen, har fordømt NATO for å motarbeide den fredsrollen den afrikanske unionen var ment å ha, og i stedet gjennomføre en flybombingskampanje i koordinasjon med opprørsstyrkene, for å hjelpe disse til militær seier over regjeringsstyrkene. Krigen endte med at landets tidligere leder, Moammar Gadaffi ble tatt til fange og torturert til døde.

Humanitære intervensjoner og påskudd

Få vil i dag bestride at krigen mot Jugoslavia var i strid med FN-pakten. Forsvaret av krigen tar i stedet utgangspunkt i at dette var en nødssituasjon hvor NATO var nødt til å sette folkeretten midlertidig til side, fordi det var en akutt fare for folkemord i Kosovoprovinsen i Serbia, samtidig som det ikke ville kunne bli vedtatt noen resolusjon om å gripe inn i FNs Sikkerhetsråd, fordi Russland ville blokkert det.

 Men hva var grunnlaget for å anta dette? I Bosnia hadde Russland vært med på å gi mandat til en NATO-operasjon som i hovedsak ble retta mot de bosniske serberne, på tross av at serbere og russere deler gresk-ortodoks religion, og historisk har vært allierte. Det skjedde fordi det faktisk ble utført folkemord av de bosnisk-serbiske styrkene under Bosniakrigen. 

Det å skulle redde menneskeliv kan i noen tilfeller være gode begrunnelser for bruk av militærmakt, men det kan også fungere som påskudd for dekke over mindre edle motiver knytta til ønske om kontroll over ressurser eller strategisk viktige landområder. Bruk av slike påskudd var vanlig gjennom kolonitida. Blant annet brukte Belgias kong Leopold kamp mot slavehandel som påskudd for sin ekstremt hensynsløse kolonisering av Kongo. Det at FN-pakten fastslår at det må et vedtak i FNs Sikkerhetsråd som ingen av de fem stormaktene med vetorett stemmer imot før militærmakt kan brukes til annet enn selvforsvar, var ment å garantere mot slikt misbruk av retten til å intervenere med militærmakt til å fremme andre typer av interesser. Var det nettopp et slikt misbruk av humanitære begrunnelser for å legitimere bruk av militærmakt til å fremme andre typer interesser som skjedde i forbindelse med NATOs kriger mot Jugoslavia i 1999 og Libya i 20011?

Situasjonen i Kosovo før 24 mars 1999

Begrunnelsen for NATOs bombekampanje mot Jugoslavia i 1999, var menneskerettighetsovergrepene som ble begått av serbiske styrker mot den etnisk albanske befolkninga som utgjør det store flertallet i Kosovoregionen. Utgangspunktet var en etnisk-nasjonal konflikt som gikk mange år tilbake. Serbia hadde i årene før undertrykt ønsket om selvstendighet fra det etnisk albanske flertallet med harde metoder, noe som gjorde at mange kosovoalbanere hadde flykta til ulike land i Vest-Europa, deriblant Norge. Utover på 1990-tallet vokste motstanden, og i årene før NATO gikk til angrep, starta den separatistiske opprørsgruppa UCK å rette væpna angrep på serbiske politi- og sikkerhetsstyrker. Motangrepene fra serbiske styrker drepte langt flere, de fleste stridende UCK-soldater, men det var også sivile blant de drepte. Det samla antallet drepte anslås til et sted mellom 1500-2000 personer i perioden fram til NATO gikk i gang med bombekampanjen 24. mars 1999.

Selv om undertrykkelsen av det albanske flertallet var høyst reell, mange hadde flykta og kamphandlingene hadde krevd et betydelig antall menneskeliv, var det likevel ikke noe av det som hadde skjedd i Kosovo før NATO begynte å bombe som på noe vis nærmer seg beskrivelsen av et folkemord. Det skjedde imidlertid etter at bombinga var i gang. Bombinga førte til at serbiske militsgrupper søkte hevn mot albanske sivile på en mye mer omfattende og systematisk måte enn tidligere, noe som førte til at flere hundretusen i løpet av få uker flykta over grensene til Albania eller Makedonia. Men denne masseflukten, som om den hadde blitt permanent kunne blitt beskrevet som etnisk rensing, skjedde altså som en følge av bombinga, etter at NATOs bombing var i gang. Det har ikke blitt påvist at det eksisterte planer om å igangsette noen form for fordrivelse av den albanske flertallsbefolkninga som ville blitt igangsatt uavhengig av NATOs bombing.

På flere måter var situasjonen i Kosovo sammenlignbar med situasjonen i Øst-Anatalia i NATO-landet Tyrkia på samme tid. I begge områdene kjempa regjeringsstyrker mot separatistiske opprøre med utspring i en etnisk gruppe som er minoritet i landet som helhet, men majoriteten i området hvor kampene foregikk. Mens det for Serbia var den albanske UCK-geriljaen som var fienden, var det den kurdiske PKK-geriljaen som var Tyrkias fiende. Både albanere i Serbia og kurdere i Tyrkia ble nekta kulturelt og politisk autonomi i de områdene de utgjør flertallet. Den viktigste forskjellen på Kosovo og Øst-Anatolia, også omtalt som tyrkisk Kurdistan, var omfanget av konflikten. Mens det altså var mellom 1500 og 2000 drepte i Kosovo før NATO-bombinga starta, var tallet på drepte konflikten mellom Tyrkia og PKK kommet opp i 35 000.

Er det så troverdig at NATO så det som nødvendig å bryte FN-paktens forbud mot bruk av militærmakt uten at det er selvforsvar og uten mandat fra FNs Sikkerhetsråd på grunn av etnisk undertrykkelse i Kosovo, samtidig som NATO ikke gjorde noe som helst for å stanse NATO-medlemmet Tyrkia fra å gjennomføre tilsvarende undertrykkelse i eget land? Gitt at tallet på drepte var mange ganger høyere i tyrkisk Kurdistan enn i Kosovo, mener jeg at svaret ganske selvinnlysende må være nei. 

Falske anklager om Libya

Heller ikke i intervensjonen i Libya, framstår det som troverdig at de offisielle humanitære motivene for å intervenere var de reelle. Det har blant annet vist seg i ettertid, at anklager som USAs FN-ambassadør Susan Rice spredte i forkant av vedtaket i FNs Sikkerhetsråd, om at libyske regjeringsstyrker, ble utstyrt med viagratabletter for å kunne begå massevoldtekter, var oppkonstruerte. Libya var utvilsomt et diktatur, men det å styrte et diktatur er ikke en legitim begrunnelse for å intervenere, og heller ikke troverdig tatt i betraktning at alle de andre statene i den arabiske verden som har vært og fortsetter å være Vestens allierte, var og er diktaturer, minst like brutale som Gadaffis Libya. 

Alternative geostrategiske motiver

Spørsmålet som da melder seg, er hva som alternativt kunne være NATOs motiv for å gripe inn i Jugoslavia og Libya. Når det gjelder Libya, er det enkelt å peke på at landet har Afrikas største oljereserver. Kosovo er derimot et ganske ressursfattig område. Hva skulle NATO med det? 

Det underliggende motivet for å ønske NATO-utvidelse østover, skal jeg søke å forklare i en kommende artikkel. Det vi imidlertid kan fastslå, er at da krigen mot Jugoslavia starta i mars 1999, var det kun ett land på Balkan som var medlem i NATO; Hellas. Ved siden av Hellas, var forbundsrepublikken Jugoslavia fortsatt den sterkeste militærmakta på Balkan. Ved siden av Serbia, som var den folkerikeste av de tidligere republikkene i Jugoslavia, var også Montenegro fortsatt med, noe som ga Jugoslavia tilgang til Adriaterhavet. Mens det mye større Jugoslavia som eksisterte under den kalde krigen, holdt en uavhengig posisjon mellom øst og vest, på tross av at landet hadde et kommunistisk ettpartisystem på lik linje med østblokklandene, hadde det reduserte Jugoslavia bestående av Serbia og Montenegro gjenoppliva de sterke forbindelsene til Russland som eksisterte i perioden fram til første verdenskrig. En alliert av Russland lå altså nord for NATO-landet Hellas, med den nest sterkeste militærmakta, og tilgang til Adriaterhavet. Dette kunne også potensielt påvirke det politiske veivalget i andre Balkanstater med hovedsaklig gresk-ortodoks befolkning; Makedonia, Bulgaria og Romania.

Etter bombekrigen mot Jugoslavia, ble Kosovoprovisen løsrevet fra serbisk kontroll, og direkte administrert av NATO fram til den folkevalgte forsamlinga erklærte Kosovo som en uavhengig stat i 2008. Også etter det har NATO-styrkene hatt det overordna sikkerhetsansvaret for Kosovo, og dermed også sikret NATO en sterk tilsteværelse midt på Balkan. Ødeleggelsen av Jugoslavia gikk hardt ut over økonomien, og dette førte senere til at presidenten, Slobodan Milosevic ble styrta. Etter det fikk også Serbia en vestvennlig regjering, noe som imidlertid ikke varte særlig lenge, blant annet på grunn av den dype bitterheten som fortsatt eksisterer i den serbiske befolkninga mot NATO. Montenegro har imidlertid løsrevet seg fra føderasjonen, og sammen med både Slovenia, Kroatia og Makedonia, blitt NATO-medlemmer. Også Albania, Bulgaria og Romania har blitt NATO-medlemmer etter krigen, mens Serbia, som fortsatt ikke er det, og fortsatt har en Russlandvennlig regjering, nå er avskåret fra adgang til havet.

NATO-trusselen som krigsårsak

Gitt at NATO har oppkonstruert humanitære påskudd for å sette folkeretten til side og gå til angrepskrig mot to selvstendige stater, med katastrofale følger for disse, er det lett å forstå at bildet av NATO som en "snill" forsvarsallianse, som preger oppfatninga blant folk i Norge, ikke er tilsvarende utbredt i andre deler av verden. Spesielt Russland, som eksplisitt er definert som rival, har grunn til å oppleve NATO-utvidelse inn mot egne grenser som en trussel. Det er derfor ingen grunn til å tvile på at det var frykt for NATO-utvidelse til Ukraina som førte til at Russland først stilte et ultimatum til NATO om å stanse utvidelsen, og så, etter at dette ble avvist, gå til krig mot Ukraina for å fysisk hindre NATO-utvidelsen fra å kunne skje. Det er ingen grunn til å oppkonstruere andre motiver for krigen fra Russlands side.