Mine svar til Klassekampen

 Klassekampen har i dag et oppslag med tittelen  "Kan starte nytt parti". Jeg er blant de tre som er intervjua i oppslaget, og jeg skal ikke klage på framstillinga. Fokuset i artikkelen er på at det kan bli etablert et nytt parti, og ikke på begrunnelsene for at det er galt å sende våpen til den pågående krigen i Ukraina. Jeg fikk imidlertid spørsmål av journalisten også om dette, samt at jeg også svarte mer utfyllende på spørsmålet om hvordan jeg oppfatter den norske debatten om våpenleveransene enn det som ble tatt med. Derfor vil jeg legge ut spørsmålene jeg fikk, og svarene jeg leverte i fullversjon her. 

1.       Kvifor er du motstandar av at Noreg skal sende våpen til Ukraina?

 

For det første fordi våpenleveransene er del av en eskalerende stormaktskonflikt mellom Russland og NATO som raskt kan gå over i atomkrig og menneskehetens utslettelse.

 

For det andre fordi våpenleveransene i beste fall bare forlenger krigen, uten at resultatet blir noe annet enn at flere dør før vi får det samme resultatet som om partene setter seg til forhandlingsbordet med en gang.

 

For det tredje fordi ønskescenariet for NATO, med militær seier for den ukrainske regjeringshæren, med erobring av Donbass og Krim, trolig vil utløse massive overgrep mot den prorussiske befolkninga i området, og enorme flyktningestrømmer over til Russland.

 

Også en russisk militær seier vil være katastrofal, men også det scenariet blir mer sannsynlig ved fortsatte våpenleveranser, fordi det hindrer våpenhvile og fredsforhandlinger nå. Det er NATO og den ukrainske regjeringa som nå motsetter seg dette, ikke Russland.   

 

2.       Kva tykkjer du om den norske våpen-debatten?

 

Den er prega av den norske medievirkeligheten, som igjen er prega av at Norge er en aktiv deltaker i konflikten. Alle hovedstrømsmedier har tydelig sett det som sin oppgave å mobilisere befolkninga til å støtte våpenleveranser. Alle analyser av aktørenes motiver blir fordreid og karikert, og sentrale kjennsgjerninger, som at alle uavhengige meningsmålinger viser at et overveldende flertall på Krim ønsker å forbli i Russland, blir underslått. Det å ta til orde for at folkerettsbrudd fra Russland bør håndteres på samme måte som tilsvarende folkerettsbrudd fra NATO, USA og Israel, avvises som «whataboutisme» eller Putinapologi.

 

I tillegg til at mediene opptrer ensidig propagandistisk, blir også privatpersoner som uttaler seg kritisk til det rådende narrativet utsatt for hetskampanjer som blant annet rettes inn mot arbeidsgiver, noe jeg personlig har erfart, heldigvis uten at det har fått noen konsekvenser for meg, foreløpig.

 

Det finnes ingen mulighet for at folk i Norge kan danne seg et realistisk bilde av konflikten i dette miljøet, og dermed er det heller ikke overraskende at nordmenns holdning til spørsmålet avviker så voldsomt som det gjør, fra det som er hovedholdninga i verden, som er å støtte våpenhvile og fredsforhandlinger nå.

 

 

3.       Er det riktig at du no vil melde deg ut av partiet Raudt grunna vedtaket dei gjorde i helga?

 

Ja, jeg har allerede gjort det.

 

4.       Kor lenge har du vore med i partiet?

 

Siden jeg meldte meg ut av SV i 2011, i protest mot SVs støtte til NATOs folkerettsstridige angrepskrig mot Libya.

 

5.       Tykkjer du våpenmotstandarar på den radikale venstresida bør lage eit nytt parti?

 

       Ja. Det å støtte NATOs krigføring nå, er ikke en isolert sak, men et spørsmål med store følgevirkninger. Rødt har allerede blitt et parti for militær opprustning. Det å være for militær opprustning bidrar ikke bare til å øke krigsfaren, men gjør det også helt umulig å løse det globale klimaproblemet, som nest etter atomtrusselen er den største eksistensielle trusselen mot menneskeheten, spesielt for verdens fattigste. Det gjør det også umulig å finne rom for velferdsforbedringer i Norge. Det å være for NATO-krig i Ukraina, er derfor uforenlig med å være et rødt, grønt og sosialistisk parti også på alle andre samfunnsområder.