Den norske propagandavirkeligheten

Siden juleferien har det at jeg er lærebokforfatter samtidig som jeg har ytret meg kritisk til Norges og NATOs politikk og bidrag til den pågående krigen i Ukraina, blitt gjenstand for offentlig debatt i Norge. Som jeg har kommentert tidligere, arbeidet Aftenposten med en sak om dette gjennom forrige uke, som kom ut i nettutgave tirsdag 17.1. Som vi kan se, har saken dreid fra det at jeg i det hele tatt er lærer og lærebokforfatter, samtidig som jeg mener det jeg mener, til det jeg konkret har skrevet om Ukrainakonflikten i læreverket Delta! Denne teksten som har tittelen "To perspektiver på Ukrainakonflikten" og undertitlene "Ukrainakonflikten - en provestlig framstilling" og "Ukrainakonflikten - en prorussisk framstilling", var også utgangspunktet for en kommentarartikkel fra journalist Therese Sollien. Dagen etter fikk jeg inn et svarinnlegg.

Både nyhetssaken, kommentarartikkelen og mitt svarinnlegg kom på trykk i papirutgava 20.1, svarinnlegget rett nok flere sider lengre bak de to andre artiklene, i debattspalten. På grunnlag av dette ble jeg kontaktet av Dagsnytt 18 om jeg ville møte Sollien til debatt fredag kveld. Det svarte jeg umiddelbart ja til. Sollien derimot, kunne ikke, men jeg svarte da ja til å stille i Dagsnytt 18 på mandag 23.1. i stedet. Jeg håper Sollien også vil stille, slik at det blir noe av, for dette er en veldig viktig debatt.

Solliens premisser

Utgangspunktet for Sollien, er at den provestlige framstillinga, som jeg altså også er forfatter av, er riktig. "Nøyaktig hva som er feil og "provestlig" i denne framstillingen, er ikke godt å si", kommenterer hun. Og nei, det er ingen faktafeil i den provestlige framstillinga, så langt jeg kjenner til. Hensikten var ikke å skrive noe som var feil, men illustrere hvordan propaganda kan bygges opp utelukkende ved hjelp av empirisk sanne påstander, men som imidlertid er ensidig valg ut for å sette en side i en konflikt i et godt lys, og den andre sida i et negativt lys. Den provestlige framstillinga er provestlig fordi ingenting av det som kan bidra til å skape forståelse for synspunktene til Russland og de prorussiske separatistene i Donbass er tatt med. Det kommer i den prorussiske versjonen.

Men det er ikke Sollien med på: "Skal man finne bedre eksempel på falsk balanse, må man stå opp tidlig om morgenen. Her sidestiller man en sann historie med propaganda og løgn. Det er ikke balanse i det hele tatt". La meg her understreke at jeg ville vært helt enig med Sollien i at det å stille opp en sann provestlig framstilling opp mot en prorussisk framstilling som helt eller delvis består av løgn, ville vært falsk balanse, og faglig helt uholdbart. Jeg mener ikke at "sannhet kun er et produkt som blir knesatt av folk med makt". Hvilke sannheter som det skal være lov å bringe fram og ikke, er imidlertid i høyeste grad et produkt som blir knesatt av folk med makt. Og selve denne saken illustrerer det på en måte som jeg ikke tror Sollien har vært bevisst på.

Den prorussiske framstillingen er også verifiserte fakta! 

"Hvilke kilder skal elevene bruke for å besvare oppgaveteksten?" spør hun. Svaret er ingen ut over tekstene i læreboka. Oppgavene er utforma med det som utgangspunkt at elevene skal analysere og sammenligne de to tekstene, ikke behøve å hente informasjon fra andre tekster. "Hvor skal de lete for å finne ut om det er faktainformasjon i den russiske propagandaen?". De skal ikke det. Den jobben har jeg, mine medforfattere, redaktør og konsulenter i forlaget gjort, i 2019. Alt som står i den prorussiske framstillinga er skrevet inn fordi det er fakta i like stor grad som det elevene kan finne i den provestlige. Forskjellen er at her er det bare fakta som støtter opp om forestillinga om at det Russland gjorde var riktig som er tatt med. Fakta som at Russland med invasjonen og anneksjonen av Krim brøyt folkeretten, må du til den provestlige framstillinga for å finne. Det står imidlertid ikke noe i den prorussiske versjonen som benekter fakta som er presentert i den provestlige. Det står for eksempel ikke at Russland hadde folkeretten på sin side da landet invaderte.

I den virkelige samfunnsdebatten blir også direkte løgnaktige påstander, påstander som er uriktige selv om avsenderen selv tror de er riktige, og påstander som kan være riktige, men hvor kildegrunnlaget for å hevde at det er sant er svakt, blandet sammen med sanne påstander. Men hadde vi gjort det i denne teksten, på en av, eller begge sidene, ville poenget med at propaganda også kan bygges opp ved rene, men selektivt utvalgte, fakta, bli borte. Det ville dessuten kreve et nivå av kildesøk- og kildevurderingsferdigheter blant både elever og lærere som ikke kan forutsettes på videregående generelt, og spesielt ikke på VG1, som dette verket er skrevet for. Det var en grunn for å velge den formen på tekst her, framfor å hente inn en ekte tekst, skrevet av en ekte prorusser, som lett kunne endt med å bestå delvis av usannheter eller faktuelt omstridte påstander. 

Blant de mest utbredte formene for spredning av uriktige påstander, er parafraseringer av motparten som dreier meningsinnholdet i en retning som gjør at motparten framstår groteskt, eller som, nettopp, en løgner. Og akkurat dette virkemiddelet benytter Sollien seg av i kommentarartikkelen sin når hun først siterer det som faktisk står i teksten, og deretter parafraserer på følgende måte: "Nazister, intet mindre. Russland beskytter liksom etniske russere mot ukrainske nazister ved å ta kontroll over Krym".

Parafraseringen innebærer en betraktelig overdrivelse av det som faktisk står i teksten. Det som står er at "Flertallet i de sørlige og østlige områdene [..] tar også avstand fra den ukrainsk-nasjonalistiske ideologien som blant annet hyller grupper som i perioder samarbeidet med Hitler under andre verdenskrig og deltok i Holocaust". Overdrivelsen som ligger i Solliens parafrasering er så stor at det som uttrykkes må kunne omtales som en løgn. Dermed kan hun tillate seg å omtale den prorussiske framstillingen som "propaganda og løgn", mens det som helt konkret står der, faktisk er sant.

Sollien og Rolness - propagandister og propagandaofre

Jeg skal ikke tillegge Sollien så ondsinna motiver at hun helt bevisst dreier innholdet i en sitat som hun vet er sann framstilling til en parafrasering som i sin helhet blir usann, for dermed å manipulere fram et inntrykk av at selve teksten også er usann. Mest sannsynlig har hun trodd at det som ordrett står i teksten også er usant, og at parafraseringa dermed var reelt sett dekkende. At det i hvert fall må ha vært slik for Kjetil Rolness, ser vi tydelig i kommentaren han har lagt ut på Facebook, som refererer til mitt svar til Sollien i Aftenposten. 

Rolness skriver "Dette [tekstsitatet gjengitt over] er isolert sett sant, hevder Holgersen. Og viser til heltestatusen til Stepan Bandera, en ukrainsk nasjonalist som samarbeidet Nazi-Tyskland mot Sovjet. Men Bandera er en svært kontroversiell historisk figur i Ukraina. Og hvor mange ukrainere støtter den fascistiske formen for nasjonalisme han sto for? Cirka to prosent på landsbasis. Men utsagnet i læreboken gir inntrykk av at den er offisiell ideologi i Ukraina. Så Holgersens delsannhet er i seg selv propaganda. Ikke fordi den utelater fakta. Men fordi den forvrenger fakta".

Jeg er helt enig med Rolness i hvordan det som står i lærebokteksten må forstås. Det må absolutt forstås som at heltedyrkingen av Stepan Bandera er offisiell ideologi i Ukraina. Hvis det hadde vært sånn at heltedyrkinga av Bandera var begrensa til to prosent (antakeligvis en referanse til oppslutninga om det høyreradikale partiet Svoboda ved det siste valget til nasjonalforsamling) hadde Sollien og Rolness hatt helt rett i kritikken sin. Da hadde den prorussiske teksten forvrengt virkeligheten, og bidratt til å skape et falskt inntrykk av hva som er fakta og ikke blant norske elever. 

Men realiteten er ikke slik Rolness og trolig også Sollien har trodd. Den nettopp er tvert imot nøyaktig slik Rolness påpeker at lærebokteksten gir inntrykk av. Dyrkingen av Bandera er nasjonal ideologi i Ukraina. Det ville Rolness ha sett bevis for om han hadde tatt seg bryet med å sjekke kildene som det var vist til i det samme innlegget som han kommenterer. Den første kilden, fra Times of Israel, viser til at Ukrainas jødiske komite i 2019 reagerte med avsky mot at bystyret i hovedstaden Kyiv har oppkalt en gate etter massemorderen. Den andre kilden, fra det velrennomerte amerikanske magasinet New Republic, beskriver loven som ble innført i 2015, som "beskytter minnet om de som kjempet for Ukrainas uavhengighet", inkludert, og eksplisitt nevnt, UPA, militsen som ble grunnlaget av Stepan Bandera. Det å rakke ned på, eller benekte denne gruppas betydning, er en straffbar handling ut fra denne loven. Stort mer entydig offisiell hyllest er det vel ikke mulig å få? Og bare for å gni det inn: Ukrainas øverstkommenderende, Valerij Zaluzjnyj, har flere ganger latt seg avbilde foran portretter av Bandera, sist tidligere denne måneden, på Banderas fødselsdag. Samme dag sendte også den ukrainske nasjonalforsamlingen ut en hyllingstweet, med sitat fra Bandera, som vist i bildet. Ikke bare Russland, men også Ukrainas nære allierte på slagmarken nå, Polen, reagerer med avsky på denne hyllesten. 

Rolness representerer nok en ganske unik kombinasjon av intellektuell latskap og arroganse, når han videre i teksten sin, basert på sin egen feilaktige forestilling om hva som er realitetene i Ukraina, skriver "Spørsmålet ikke bare består, men må stilles skarpere: Hvordan kan personer med et slikt forhold til fakta og kunnskap skrive lærebøker for norske elever?"

Spørsmålet blir stilt, fordi Rolness ikke har kunnet forestille seg at det han leser ut av lærebokteksten faktisk kan være virkeligheten. Han antar derfor at det må være en kraftig fordreining, over grensa til løgn, og antar det så automatisk at han ikke en gang tenker det er nødvendig å lese innholdet i de kildene han nettopp har fått presentert. At en tilsvarende tanke har dukket opp hos Therese Sollien, er mer enn rimelig, og til hennes forsvar skrev hun sin kommentar før jeg kom med et svar som inneholdt kildedokumentasjon på at det faktiske innholdet i lærebokteksten er riktig. Kilder som beskriver disse forholdene er heller ikke lette å finne. Jeg har aldri sett noe norsk etablert medium presentere denne delen av virkeligheten om Ukraina. Og selv om New Republic er anerkjent som seriøst, er det ikke en spesielt godt kjent publikasjon. Times of Israel er heller ikke en publikasjon norske journalister må antas å ha lest ofte.

Men det er vel ikke fordi det er helt journalistisk uinteressant at verken Solliens egen avis, eller noen andre norske medier har presentert omfanget av Banderadyrkelsen i den ukrainske staten, og hvordan ytringsfriheten også er begrenset ved lov for å ivareta denne Hitlerkollaboratørens ære og minne. Begrunnelsen for at dette er utelatt alle andre steder enn i læreboka Delta! er ganske åpenbart politisk. Dette er faktaopplysninger som ikke passer inn i bildet av et demokratisk Ukraina som ristet av seg det russiske åket under Maidanrevolusjonen i 2014.

Bortluking av slik informasjon blir også selvforsterkende. Når informasjon som kan nyansere bildet i utgangspunktet ikke finnes, blir informasjon som peker i den retning umiddelbart mistenkeliggjort og antatt å måtte være feil, slik vi ser i reaksjonen fra Sollien og Rolness. Måten jeg har blitt møtt på, er illustrerende for hvordan informasjonen blir stadig mer sensurert. Når jeg blir møtt med krav om sparken som lærebokforfatter, eventuelt også som lærer, fra kjente samfunnstopper, og klagene strømmer inn til forlaget, hva ville da skjedd med en journalist som laget en tilsvarende nyhets- eller bakgrunnssak? Hva ville skjedd med forskere som uttaler seg mer nyansert om årsakene til konflikten enn det propagandabildet vi har blitt vant med? Det siste vet vi. 

Hva er reell balanse og hva er propaganda? 

Får jeg møte Sollien til debatt i Dagsnytt 18, vil jeg ønske å stille henne følgende spørsmål: 

1. Var du klar over, da du skrev kommentaren, at all faktainformasjonen som gis i den prorussiske framstillinga kan verifiseres med troverdige (seriøse og ikke prorussiske) kilder, i like stor grad som faktainformasjonen som gis i den provestlige framstillinga?

2. Hvis nei, gjorde du noen informasjonssøk for å undersøke om påstander du antok måtte være direkte løgn eller kraftig fordreide, likevel kunne være sanne? Hvis ja, hva fant du, og hva fant du ikke? 

3. Hvis nei, hva forteller det om medievirkeligheten du som journalist i Norges største avis lever i, at du etter å ha lest den prorussiske framstillinga antok, at mye, om ikke alt, av det som sto der måtte være løgn, uten å se behovet for å undersøke noe?

4. Når du nå har blitt presentert for dokumentasjon på at de konkrete faktapåstandene i den prorussiske framstillinga faktisk er sanne, så lenge du forholder deg til det konkrete som står der, og ikke fordreid parafrasering av den typen du selv begikk i kommentaren, vil du da fortsatt opprettholde påstanden om at teksten i sin helhet, med begge framstillingene og oppgavene til elevene, skaper falsk balanse?

5. Er det noe som er sentralt i fortellinga om konflikten fram til 2019, da teksten ble skrevet, som elevene ikke blir gjort kjent med, når informasjonen i begge framstillingene blir tatt i betraktning?

6. Hvis nei, gir ikke oppgavene elevene i oppdrag å vurdere om den informasjonen som bare finnes i den provestlige er avgjørende for å få et riktig bilde av konflikten, og dermed bidra til å belyse hvordan den prorussiske versjonen er propaganda, selv om den isolert sett består av sanne faktaframstillinger?

7. Gir ikke oppgavene elevene anledning  til å konkludere med at informasjonen som står i den prorussiske framstillinga ikke er særlig viktig for å forstå konfliktens essens, og dermed understøtte ditt syn om at den provestlige framstillinga ikke er propaganda, men sann, fordi det som står der essensielt sett er alt det som er sentralt i konflikten, hvis de faktisk mener det?

8. Hvis du da likevel mener at det er skadelig at elevene blir presentert for den prorussiske propagandaframstillinga, selv om de blir gitt redskapene for å avsløre hva slags propanda det er, hvorfor det? Ønsker du å opprettholde et bilde av konflikten som er ensidig, ved at informasjon som noen potensielt vil mene er sentral for å forstå konflikten, holdes tilbake? Gjør ikke i så fall det deg til propagandisten her?