NATO-trusselen

Hvorfor angrep Russland Ukraina? Ser vi på kronologien, er svaret enkelt: I desember 2021 stilte Russland krav til NATO om å permanent stanse den videre utvidelsen av allianse generelt, og prosessen med å inkludere Ukraina spesielt. I januar 2022 avviser NATO dette som en non-starter, og så rapporterte blant andre New York Times at det går mot krig som følge av dette, tidlig i februar. Likevel finner du knapt noe norsk eller annet vestlig medium som beskriver denne årsakssammehengen. I stedet parafraseres Putins taler og tidligere uttalelser temmelig fritt og kreativt, for å konstruere andre begrunnelser for krigen enn den som faktisk ble gitt, knytta til NATO-utvidelsen.

Om vi erkjenner at krigen starta på grunn av motsetninga mellom Russland og NATO om NATO-utvidelse, betyr ikke det at Russlands ansvar for å ha igangsatt krigen forsvinner, men det innebærer en erkjennelse av at Russland ser på NATO som en stor trussel. Det samsvarer ikke med selvforståelsen av NATO i Norge og andre NATO-land. De fleste i Norge tenker at NATO er en forsvarsallianse som gir trygghet mot å bli angrepet for medlemslandene, og i utgangspunktet ikke noe annet.

Fra forsvarspakt til bred militærallianse

Siden 1999 har NATO imidlertid hatt et strategisk konsept som inkluderer såkalt ikke-artikkel 5-operasjoner. Artikkel 5 er kjerneartikkelen i NATO, som innebærer at et angrep på ett medlem automatisk skal oppfattes som et angrep på alle, og forplikte de andre medlemslandene til å komme det angrepne landet til unnsetning. Ikke-artikkel 5, betyr da bruk av militærmakt som ikke har å gjøre med forsvaret av et medlemsland. Med ikke-artikkel 5-konseptet inkludert, er det ikke lengre formelt sett dekkende å omtale NATO som en forsvarsallianse. NATO må i stedet beskrives som en militærallianse med et bredt og åpent mandat.

Artikkel 6 eksplisitt definerer NATOs operasjonsområde til det nordatlantiske området, spesifikt nord for den nordlige vendekretsen (23°26N). Dette ble skrevet inn eksplisitt fordi halvparten av medlemslandene ved oppstarten fortsatt var kolonimakter med kolonier i Afrika, Asia eller Latin-Amerika sør for denne linja, og for blant andre Norge var det viktig at NATO-medlemskapet ikke skulle forplikte oss til å bistå Portugal, som fortsatte å være et fascistisk diktatur til 1975, i kampen for å bevare koloniimperiet. Det nye konseptet med ikke-artikkel 5-operasjoner, har derimot et globalt operasjonsområde.

Allerede før det nye konseptet ble vedtatt, hadde NATOs organisasjon blitt brukt til å gjennomføre oppdrag på vegne av FN. Mens fredsbevarende operasjoner tidligere ble organisert som egne FN-oppdrag, fikk NATO et hovedansvar for FN-operasjonen i Bosnia fra 1992-95. Det at NATO som organisasjon blir brukt til å utføre FN-oppdrag, er likevel ikke noe vesentlig nytt sammenlignet med at NATO-land også tidligere deltok i FN-oppdrag direkte. Det virkelig nye, var at NATO i 1999 gjennomførte en militæroperasjon retta mot Føderasjonen Jugoslavia, som da besto av Serbia og Montenegro, uten noen form for støttende vedtak i FNs Sikkerhetsråd.

Aggresjons- og krigsforbrytelser

Det å bruke militærmakt mot en suveren stat, slik NATO gjorde mot Jugoslavia i 1999, uten at det er i selvforsvar, og uten at det er med fullmakt fra et vedtak i FNs Sikkerthetsråd, er et direkte brudd på FN-pakten. Det er en aggresjonsforbrytelse. I tillegg til selve aggresjonsforbrytelsen, benytta NATO seg i denne krigen også av en militærstrategi som innebar direkte brudd på Genevekonvensjonene som forbyr målretta angrep mot sivile installasjoner. Både bombinga av serbisk kringkasting og den systematiske ødeleggelsen av landets elektrisitetsnett og annen infrastruktur, må regnes som rene krigsforbrytelser.

I 2011 begikk NATO en ny aggresjonsforbrytelse, denne gangen i Libya. I motsetning til Jugoslavia i 1999, forelå det i Libya et vedtak i FNs Sikkehetsråd som åpna for bruk av militærmakt for å hindre libyske militære styrker fra å angripe sivile og bruke flyvåpenet sitt mot opprørsstyrkene. Selv om NATO ikke var nevnt i resolusjonen, ble det vurdert å være folkerettslig legitimt da NATO meldte seg til å sørge for at resolusjonen ble innfridd. Det resolusjonsteksten ba om, var våpenhvile og fredsforhandlinger i regi av den afrikanske unionen. Det som skjedde etterpå, var imidlertid at NATO ikke tok ansvar for å gjennomføre FN-oppdraget, men tok kommandoen gjennom å omdefinere oppdraget. Sør-Afrika, som satt i Sikkerhetsrådet og stemte for den opprinnelige resolusjonen, har fordømt NATO for å motarbeide den fredsrollen den afrikanske unionen var ment å ha, og i stedet gjennomføre en flybombingskampanje i koordinasjon med opprørsstyrkene, for å hjelpe disse til militær seier over regjeringsstyrkene. Krigen endte med at landets tidligere leder, Moammar Gadaffi ble tatt til fange og torturert til døde.

Humanitære intervensjoner og påskudd

Få vil i dag bestride at krigen mot Jugoslavia var i strid med FN-pakten. Forsvaret av krigen tar i stedet utgangspunkt i at dette var en nødssituasjon hvor NATO var nødt til å sette folkeretten midlertidig til side, fordi det var en akutt fare for folkemord i Kosovoprovinsen i Serbia, samtidig som det ikke ville kunne bli vedtatt noen resolusjon om å gripe inn i FNs Sikkerhetsråd, fordi Russland ville blokkert det.

 Men hva var grunnlaget for å anta dette? I Bosnia hadde Russland vært med på å gi mandat til en NATO-operasjon som i hovedsak ble retta mot de bosniske serberne, på tross av at serbere og russere deler gresk-ortodoks religion, og historisk har vært allierte. Det skjedde fordi det faktisk ble utført folkemord av de bosnisk-serbiske styrkene under Bosniakrigen. 

Det å skulle redde menneskeliv kan i noen tilfeller være gode begrunnelser for bruk av militærmakt, men det kan også fungere som påskudd for dekke over mindre edle motiver knytta til ønske om kontroll over ressurser eller strategisk viktige landområder. Bruk av slike påskudd var vanlig gjennom kolonitida. Blant annet brukte Belgias kong Leopold kamp mot slavehandel som påskudd for sin ekstremt hensynsløse kolonisering av Kongo. Det at FN-pakten fastslår at det må et vedtak i FNs Sikkerhetsråd som ingen av de fem stormaktene med vetorett stemmer imot før militærmakt kan brukes til annet enn selvforsvar, var ment å garantere mot slikt misbruk av retten til å intervenere med militærmakt til å fremme andre typer av interesser. Var det nettopp et slikt misbruk av humanitære begrunnelser for å legitimere bruk av militærmakt til å fremme andre typer interesser som skjedde i forbindelse med NATOs kriger mot Jugoslavia i 1999 og Libya i 20011?

Situasjonen i Kosovo før 24 mars 1999

Begrunnelsen for NATOs bombekampanje mot Jugoslavia i 1999, var menneskerettighetsovergrepene som ble begått av serbiske styrker mot den etnisk albanske befolkninga som utgjør det store flertallet i Kosovoregionen. Utgangspunktet var en etnisk-nasjonal konflikt som gikk mange år tilbake. Serbia hadde i årene før undertrykt ønsket om selvstendighet fra det etnisk albanske flertallet med harde metoder, noe som gjorde at mange kosovoalbanere hadde flykta til ulike land i Vest-Europa, deriblant Norge. Utover på 1990-tallet vokste motstanden, og i årene før NATO gikk til angrep, starta den separatistiske opprørsgruppa UCK å rette væpna angrep på serbiske politi- og sikkerhetsstyrker. Motangrepene fra serbiske styrker drepte langt flere, de fleste stridende UCK-soldater, men det var også sivile blant de drepte. Det samla antallet drepte anslås til et sted mellom 1500-2000 personer i perioden fram til NATO gikk i gang med bombekampanjen 24. mars 1999.

Selv om undertrykkelsen av det albanske flertallet var høyst reell, mange hadde flykta og kamphandlingene hadde krevd et betydelig antall menneskeliv, var det likevel ikke noe av det som hadde skjedd i Kosovo før NATO begynte å bombe som på noe vis nærmer seg beskrivelsen av et folkemord. Det skjedde imidlertid etter at bombinga var i gang. Bombinga førte til at serbiske militsgrupper søkte hevn mot albanske sivile på en mye mer omfattende og systematisk måte enn tidligere, noe som førte til at flere hundretusen i løpet av få uker flykta over grensene til Albania eller Makedonia. Men denne masseflukten, som om den hadde blitt permanent kunne blitt beskrevet som etnisk rensing, skjedde altså som en følge av bombinga, etter at NATOs bombing var i gang. Det har ikke blitt påvist at det eksisterte planer om å igangsette noen form for fordrivelse av den albanske flertallsbefolkninga som ville blitt igangsatt uavhengig av NATOs bombing.

På flere måter var situasjonen i Kosovo sammenlignbar med situasjonen i Øst-Anatalia i NATO-landet Tyrkia på samme tid. I begge områdene kjempa regjeringsstyrker mot separatistiske opprøre med utspring i en etnisk gruppe som er minoritet i landet som helhet, men majoriteten i området hvor kampene foregikk. Mens det for Serbia var den albanske UCK-geriljaen som var fienden, var det den kurdiske PKK-geriljaen som var Tyrkias fiende. Både albanere i Serbia og kurdere i Tyrkia ble nekta kulturelt og politisk autonomi i de områdene de utgjør flertallet. Den viktigste forskjellen på Kosovo og Øst-Anatolia, også omtalt som tyrkisk Kurdistan, var omfanget av konflikten. Mens det altså var mellom 1500 og 2000 drepte i Kosovo før NATO-bombinga starta, var tallet på drepte konflikten mellom Tyrkia og PKK kommet opp i 35 000.

Er det så troverdig at NATO så det som nødvendig å bryte FN-paktens forbud mot bruk av militærmakt uten at det er selvforsvar og uten mandat fra FNs Sikkerhetsråd på grunn av etnisk undertrykkelse i Kosovo, samtidig som NATO ikke gjorde noe som helst for å stanse NATO-medlemmet Tyrkia fra å gjennomføre tilsvarende undertrykkelse i eget land? Gitt at tallet på drepte var mange ganger høyere i tyrkisk Kurdistan enn i Kosovo, mener jeg at svaret ganske selvinnlysende må være nei. 

Falske anklager om Libya

Heller ikke i intervensjonen i Libya, framstår det som troverdig at de offisielle humanitære motivene for å intervenere var de reelle. Det har blant annet vist seg i ettertid, at anklager som USAs FN-ambassadør Susan Rice spredte i forkant av vedtaket i FNs Sikkerhetsråd, om at libyske regjeringsstyrker, ble utstyrt med viagratabletter for å kunne begå massevoldtekter, var oppkonstruerte. Libya var utvilsomt et diktatur, men det å styrte et diktatur er ikke en legitim begrunnelse for å intervenere, og heller ikke troverdig tatt i betraktning at alle de andre statene i den arabiske verden som har vært og fortsetter å være Vestens allierte, var og er diktaturer, minst like brutale som Gadaffis Libya. 

Alternative geostrategiske motiver

Spørsmålet som da melder seg, er hva som alternativt kunne være NATOs motiv for å gripe inn i Jugoslavia og Libya. Når det gjelder Libya, er det enkelt å peke på at landet har Afrikas største oljereserver. Kosovo er derimot et ganske ressursfattig område. Hva skulle NATO med det? 

Det underliggende motivet for å ønske NATO-utvidelse østover, skal jeg søke å forklare i en kommende artikkel. Det vi imidlertid kan fastslå, er at da krigen mot Jugoslavia starta i mars 1999, var det kun ett land på Balkan som var medlem i NATO; Hellas. Ved siden av Hellas, var forbundsrepublikken Jugoslavia fortsatt den sterkeste militærmakta på Balkan. Ved siden av Serbia, som var den folkerikeste av de tidligere republikkene i Jugoslavia, var også Montenegro fortsatt med, noe som ga Jugoslavia tilgang til Adriaterhavet. Mens det mye større Jugoslavia som eksisterte under den kalde krigen, holdt en uavhengig posisjon mellom øst og vest, på tross av at landet hadde et kommunistisk ettpartisystem på lik linje med østblokklandene, hadde det reduserte Jugoslavia bestående av Serbia og Montenegro gjenoppliva de sterke forbindelsene til Russland som eksisterte i perioden fram til første verdenskrig. En alliert av Russland lå altså nord for NATO-landet Hellas, med den nest sterkeste militærmakta, og tilgang til Adriaterhavet. Dette kunne også potensielt påvirke det politiske veivalget i andre Balkanstater med hovedsaklig gresk-ortodoks befolkning; Makedonia, Bulgaria og Romania.

Etter bombekrigen mot Jugoslavia, ble Kosovoprovisen løsrevet fra serbisk kontroll, og direkte administrert av NATO fram til den folkevalgte forsamlinga erklærte Kosovo som en uavhengig stat i 2008. Også etter det har NATO-styrkene hatt det overordna sikkerhetsansvaret for Kosovo, og dermed også sikret NATO en sterk tilsteværelse midt på Balkan. Ødeleggelsen av Jugoslavia gikk hardt ut over økonomien, og dette førte senere til at presidenten, Slobodan Milosevic ble styrta. Etter det fikk også Serbia en vestvennlig regjering, noe som imidlertid ikke varte særlig lenge, blant annet på grunn av den dype bitterheten som fortsatt eksisterer i den serbiske befolkninga mot NATO. Montenegro har imidlertid løsrevet seg fra føderasjonen, og sammen med både Slovenia, Kroatia og Makedonia, blitt NATO-medlemmer. Også Albania, Bulgaria og Romania har blitt NATO-medlemmer etter krigen, mens Serbia, som fortsatt ikke er det, og fortsatt har en Russlandvennlig regjering, nå er avskåret fra adgang til havet.

NATO-trusselen som krigsårsak

Gitt at NATO har oppkonstruert humanitære påskudd for å sette folkeretten til side og gå til angrepskrig mot to selvstendige stater, med katastrofale følger for disse, er det lett å forstå at bildet av NATO som en "snill" forsvarsallianse, som preger oppfatninga blant folk i Norge, ikke er tilsvarende utbredt i andre deler av verden. Spesielt Russland, som eksplisitt er definert som rival, har grunn til å oppleve NATO-utvidelse inn mot egne grenser som en trussel. Det er derfor ingen grunn til å tvile på at det var frykt for NATO-utvidelse til Ukraina som førte til at Russland først stilte et ultimatum til NATO om å stanse utvidelsen, og så, etter at dette ble avvist, gå til krig mot Ukraina for å fysisk hindre NATO-utvidelsen fra å kunne skje. Det er ingen grunn til å oppkonstruere andre motiver for krigen fra Russlands side. 

Hva er galt med Rødts Ukrainaanalyse?

Det pågår en heftig debatt i Rødt om partiet skal støtte opp om den nye konsensusen i Norge, som synes å være at vi skal levere våpen til land i krig. Det som derimot ikke synes å bli diskutert i partiet, er om det er riktig å gi full politisk støtte til den ene parten i Ukrainakrigen. Følgende utsagn, som ligger på Rødts hjemmeside, har så langt jeg kan registrere, ikke blitt diskutert: "Russlands invasjon er en folkerettsstridig angrepskrig, ingenting annet. Rødt støtter dem som nå forsvarer seg mot Putins soldater og kjemper for sin frihet, selvstendighet og demokrati."

"We're carrying out NATO's mission"

Det første leddet "Russlands invasjon er en folkerettsstridig angrepskrig", er jeg også enig i. Men "ingenting annet"? Virkelig? Burde det ikke der i stedet stått "og innebærer en livsfarlig opptrapping av stormaktskonflikten mellom Russland og NATO som kan få katastrofale konsekvenser"? Hvis målet med uttalelsen er å synliggjøre veldig tydelig at Rødt ikke støtter Russland, ville vel et slikt tillegg bidra til å understøtte det. Samtidig ville det fått fram hva som er unikt med situasjonen nå, og som har ført til at vitenskapsfolkene som står bak dommedagsklokka, nå har stilt den på 90 sekunder til midnatt.

Det å utelate stormaktskonflikten fra analysen, samsvarer ikke med hva Ukrainas forsvarsminister Oleksei Reznikov har uttalt: 

In an interview for a Ukrainian TV channel, Reznikov said that during the Madrid summit last summer, NATO considered Russia the greatest threat to the US-led military alliance.

"Today, Ukraine is addressing that threat. We’re carrying out NATO’s mission today, without shedding their blood. We shed our blood, so we expect them to provide weapons," the Ukrainian Minister indicated.

Et splitta folk

"Rødt støtter dem som nå [..] kjemper for sin frihet, selvstendighet og demokrati" heter det på partiets nettside. Men er det dekning for å si at det er et demokrati de kjemper for? 

Da de provestlige partiene som ønsker Ukraina inn i NATO grep makta i 2014, skjedde det på grunnlag av et stort folkeopprør, men det var bare halve, ikke hele folket som var i opprør. Den halvdelen som var i opprør, var den halvdelen som hadde stemt på de provestlige presidentkandidatene som tapte valget i 2010, og de provestlige partiene som tapte valget til nasjonalforsamling i 2012. 

Etter maktovertakelsen har de provestlige partiene konsolidert maktposisjonen ved en kombinasjon av mange maktmidler. Massiv propaganda har vært et virkemiddel som trolig har hatt effekt i forhold til å endre oppfatninger i deler av befolkninga, samtidig som Russlands støtte til separatister og ulovlig anneksjon av Krim svært trolig også har påvirka mange som i utgangspunktet hadde et mer positivt syn på Russland i provestlig retning. Men staten har også brukt repressive virkemidler, som forbud mot Kommunistpartiet, det nest største partiet i den russisktalende delen av landet i 2012. Samtidig har NATOs egen tenketank dokumentert hvordan nynazistiske og andre høyreekstreme grupper ganske straffefritt har kunnet trakassere minoriteter og venstreopposisjon. Lovforbud mot å ytre seg kritisk mot Hitlerkollaboratørene fra andre verdenskrig som er erklært nasjonalhelter, illustrerer også at ytringsfriheten er så begrensa at det ikke gir mening å omtale Ukraina som noe demokrati, slik Rødts uttalelse legger til grunn, selv om det fortsatt holdes valg med ulike kandidater som folk kan velge mellom.

Ved starten av krigen ble demokratiet snevra enda mer inn, da en rekke partier, inkludert partiet som vant alle valgkretser i de ukrainskkontrollerte delene av Donetsk og Lugansk ved valget til nasjonalforsamling i 2019, ble forbudt som prorussiske. 

Det er heller ikke tvil om at det store flertallet på Krim ønsker å være del av Russland, ikke Ukraina. Dette ønsket oppsto ikke i 2014, men er dokumentert av FNs utviklingsprogram, som mellom 2009 og 2011 gjennomførte en serie meningsmålinger på Krim hvor spørsmålet var "ønsker du at Krim skal forlate Ukraina og bli del av Russland". 

Quarter	Yes	No	Undecided
2009 Q3[35]	70%	14%	16%
2009 Q4[35]	67%	15%	18%
2010 Q1[36]	66%	14%	20%
2010 Q2[36]	65%	12%	23%
2010 Q3[36]	67%	11%	22%
2010 Q4[36]	66%	9%	25%
2011 Q4[37]	65.6%	14.2%	20.2%

Tabellen er hentet fra: https://en.wikipedia.org/wiki/2014_Crimean_status_referendum

Selve folkeavstemninga som ble gjennomført med russiske soldater til stede i 2014, kan ikke regnes som noe bevis, men uavhengige meningsmålinger, blant annet en utført av amerikanske Pew Research fant at hele 88 prosent av innbyggerne på Krim mente at myndighetene i Kyiv burde respektere folkeavstemninga. Det samme mente et flertall av de russisktalende i Ukraina.

Ukrainas krigsmål 

Det å levere våpen til Ukraina, men også det å gi utvetydig politisk støtte til den ukrainske regjeringshæren, innebærer noe mer enn å fordømme Russlands folkerettsstridige invasjon. Det innebærer direkte støtte til den ukrainske regjeringas krigsmål. Bør vi virkelig det? I den pågående konflikten, er Ukrainas krigsmål følgende: 

1. Erobre tilbake kontroll over alle deler av Ukrainas folkerettslig anerkjente territorium, ikke bare nye områder erobra av russiske styrker siden 24 februar i fjor, men også Donetsk og Lugansk by og områdene sørøst for disse, som har vært kontrollert av prorussiske opprørere siden 2014, og Krim. Det er svært lite trolig at Ukraina da vil gå med på noen former for politiske eller kulturelt autonomi for disse områdene etter en eventuell erobring. 

2. Bli medlem av NATO. 

Rødt har ikke hatt problemer med å være tydelig mot folkerettsstridige angrepskriger, uten å stille seg sånn at vi automatisk stiller oss bak målene til ledelsen i den staten som har blitt  angrepet tidligere. Da NATO kreativt tolka en resolusjon fra FNs Sikkerhetsråd om beskyttelse av sivile i Libya som en blankofullmakt til å bombe opprørsgruppene i landet fram til seier, fordømte partiet NATOs folkerettsstridige angrepskrig, men uten å gi støtte til Moammar Gadaffis mål om å bli sittende ved makta. Den riktige posisjonen den gangen, var å støtte det resolusjonsteksten også sa, nemlig at det burde bli arrangert fredsforhandlinger mellom regjeringa og opprørsstyrkene, under ledelse av den afrikanske unionen. Tilsvarende fordømte Rødts forgjenger, RV, NATOs folkerettsstridige angrepskrig mot Jugoslavia i 1999, men uten å gi støtte til den jugoslaviske hærens krigsmål om å beholde kontrollen over Kosovo for all framtid. 

Ønsker vi Krajina-modellen? 

Selv om Russlands gjennomføring av folkeavstemning på Krim med påfølgende anneksjon var i strid med folkeretten, vil tilbakeføring av Krim til ukrainsk kontroll utvilsomt være helt i strid med folkemeninga i området. Hva vil skje med alle de som har deltatt i eller samarbeidet med den russiske administrasjonen siden 2014? Presidentrådgiver Anton Gerashchenko har uttalt følgende: 

"A hunt has been declared on collaborators and their life is not protected by law. Our intelligence services are eliminating them, shooting them like pigs".

Dette innebærer at en ukrainsk framrykking må antas å bli fulgt av en massiv folkeflukt fra områdene som har vært kontrollert av Russland eller prorussiske separatister. Dette skjedde, nesten helt uten oppmerksomhet fra vestlige medier, da Kroatia inntok det tidligere etnisk serbiske Krajina, som fram til 1995 var kontrollert av serbiske separatister. Det er sannsynlig at tilsvarende vil skje med svært mange av de etniske russerne som utgjør 30 prosent i Donetsk og Lugansk, og flertallet på Krim, og trolig også mange av de russisktalende ukrainerne i området. Forskjellen fra Krajina, er størrelsen på området. Får vi et tilsvarende utfall som i Krajina, vil millioner flykte over grensa til Russland. Der vil de skape et enormt flyktningproblem, og livsfarlig politisk bitterhet mot Vesten.

Er det noen grunn til at Rødt skal støtte en løsning som totalt setter folkemeninga på Krim og i Donbass til side, og som med stor sannsynlighet vil lede til en massiv folkefordrivelse? Vil vi støtte kampen for NATO, en militærallianse som systematisk setter folkeretten og andre staters suverenitet til side, når det passer NATO-landenes interesser?

Hvis svaret på dette er nei, blir både misvisende og politisk feil å si at "Rødt støtter dem som nå forsvarer seg mot Putins soldater og kjemper for sin frihet, selvstendighet og demokrati." Det riktige er i stedet å si at "Rødt støtter kravet fra blant andre den afrikanske union om at kamphandlingene fra begge sider stanser umiddelbart, og at fredsforhandlinger i regi av FN kommer i gang".

Støtt desertørene!

Blant de konkrete handlingspunktene på Rødts hjemmeside, står det å "svekke russisk kampmoral ved å gi beskyttelse til russiske desertører". Det er et godt forslag som i motsetning til våpenleveranser kan være et aktivt bidrag til å stanse krigen. Men hva med ukrainske desertører? Hva med de som ikke støtter målet om NATO-medlemskap, som ikke ønsker ukrainifisering av de russisktalende områdene, og som nekter å være med på å hylle naziforbrytere fra andre verdenskrig som nasjonalhelter? Bør ikke de også få støtte og beskyttelse i Norge? Jeg sier jo. 

  

    

Den norske propagandavirkeligheten

Siden juleferien har det at jeg er lærebokforfatter samtidig som jeg har ytret meg kritisk til Norges og NATOs politikk og bidrag til den pågående krigen i Ukraina, blitt gjenstand for offentlig debatt i Norge. Som jeg har kommentert tidligere, arbeidet Aftenposten med en sak om dette gjennom forrige uke, som kom ut i nettutgave tirsdag 17.1. Som vi kan se, har saken dreid fra det at jeg i det hele tatt er lærer og lærebokforfatter, samtidig som jeg mener det jeg mener, til det jeg konkret har skrevet om Ukrainakonflikten i læreverket Delta! Denne teksten som har tittelen "To perspektiver på Ukrainakonflikten" og undertitlene "Ukrainakonflikten - en provestlig framstilling" og "Ukrainakonflikten - en prorussisk framstilling", var også utgangspunktet for en kommentarartikkel fra journalist Therese Sollien. Dagen etter fikk jeg inn et svarinnlegg.

Både nyhetssaken, kommentarartikkelen og mitt svarinnlegg kom på trykk i papirutgava 20.1, svarinnlegget rett nok flere sider lengre bak de to andre artiklene, i debattspalten. På grunnlag av dette ble jeg kontaktet av Dagsnytt 18 om jeg ville møte Sollien til debatt fredag kveld. Det svarte jeg umiddelbart ja til. Sollien derimot, kunne ikke, men jeg svarte da ja til å stille i Dagsnytt 18 på mandag 23.1. i stedet. Jeg håper Sollien også vil stille, slik at det blir noe av, for dette er en veldig viktig debatt.

Solliens premisser

Utgangspunktet for Sollien, er at den provestlige framstillinga, som jeg altså også er forfatter av, er riktig. "Nøyaktig hva som er feil og "provestlig" i denne framstillingen, er ikke godt å si", kommenterer hun. Og nei, det er ingen faktafeil i den provestlige framstillinga, så langt jeg kjenner til. Hensikten var ikke å skrive noe som var feil, men illustrere hvordan propaganda kan bygges opp utelukkende ved hjelp av empirisk sanne påstander, men som imidlertid er ensidig valg ut for å sette en side i en konflikt i et godt lys, og den andre sida i et negativt lys. Den provestlige framstillinga er provestlig fordi ingenting av det som kan bidra til å skape forståelse for synspunktene til Russland og de prorussiske separatistene i Donbass er tatt med. Det kommer i den prorussiske versjonen.

Men det er ikke Sollien med på: "Skal man finne bedre eksempel på falsk balanse, må man stå opp tidlig om morgenen. Her sidestiller man en sann historie med propaganda og løgn. Det er ikke balanse i det hele tatt". La meg her understreke at jeg ville vært helt enig med Sollien i at det å stille opp en sann provestlig framstilling opp mot en prorussisk framstilling som helt eller delvis består av løgn, ville vært falsk balanse, og faglig helt uholdbart. Jeg mener ikke at "sannhet kun er et produkt som blir knesatt av folk med makt". Hvilke sannheter som det skal være lov å bringe fram og ikke, er imidlertid i høyeste grad et produkt som blir knesatt av folk med makt. Og selve denne saken illustrerer det på en måte som jeg ikke tror Sollien har vært bevisst på.

Den prorussiske framstillingen er også verifiserte fakta! 

"Hvilke kilder skal elevene bruke for å besvare oppgaveteksten?" spør hun. Svaret er ingen ut over tekstene i læreboka. Oppgavene er utforma med det som utgangspunkt at elevene skal analysere og sammenligne de to tekstene, ikke behøve å hente informasjon fra andre tekster. "Hvor skal de lete for å finne ut om det er faktainformasjon i den russiske propagandaen?". De skal ikke det. Den jobben har jeg, mine medforfattere, redaktør og konsulenter i forlaget gjort, i 2019. Alt som står i den prorussiske framstillinga er skrevet inn fordi det er fakta i like stor grad som det elevene kan finne i den provestlige. Forskjellen er at her er det bare fakta som støtter opp om forestillinga om at det Russland gjorde var riktig som er tatt med. Fakta som at Russland med invasjonen og anneksjonen av Krim brøyt folkeretten, må du til den provestlige framstillinga for å finne. Det står imidlertid ikke noe i den prorussiske versjonen som benekter fakta som er presentert i den provestlige. Det står for eksempel ikke at Russland hadde folkeretten på sin side da landet invaderte.

I den virkelige samfunnsdebatten blir også direkte løgnaktige påstander, påstander som er uriktige selv om avsenderen selv tror de er riktige, og påstander som kan være riktige, men hvor kildegrunnlaget for å hevde at det er sant er svakt, blandet sammen med sanne påstander. Men hadde vi gjort det i denne teksten, på en av, eller begge sidene, ville poenget med at propaganda også kan bygges opp ved rene, men selektivt utvalgte, fakta, bli borte. Det ville dessuten kreve et nivå av kildesøk- og kildevurderingsferdigheter blant både elever og lærere som ikke kan forutsettes på videregående generelt, og spesielt ikke på VG1, som dette verket er skrevet for. Det var en grunn for å velge den formen på tekst her, framfor å hente inn en ekte tekst, skrevet av en ekte prorusser, som lett kunne endt med å bestå delvis av usannheter eller faktuelt omstridte påstander. 

Blant de mest utbredte formene for spredning av uriktige påstander, er parafraseringer av motparten som dreier meningsinnholdet i en retning som gjør at motparten framstår groteskt, eller som, nettopp, en løgner. Og akkurat dette virkemiddelet benytter Sollien seg av i kommentarartikkelen sin når hun først siterer det som faktisk står i teksten, og deretter parafraserer på følgende måte: "Nazister, intet mindre. Russland beskytter liksom etniske russere mot ukrainske nazister ved å ta kontroll over Krym".

Parafraseringen innebærer en betraktelig overdrivelse av det som faktisk står i teksten. Det som står er at "Flertallet i de sørlige og østlige områdene [..] tar også avstand fra den ukrainsk-nasjonalistiske ideologien som blant annet hyller grupper som i perioder samarbeidet med Hitler under andre verdenskrig og deltok i Holocaust". Overdrivelsen som ligger i Solliens parafrasering er så stor at det som uttrykkes må kunne omtales som en løgn. Dermed kan hun tillate seg å omtale den prorussiske framstillingen som "propaganda og løgn", mens det som helt konkret står der, faktisk er sant.

Sollien og Rolness - propagandister og propagandaofre

Jeg skal ikke tillegge Sollien så ondsinna motiver at hun helt bevisst dreier innholdet i en sitat som hun vet er sann framstilling til en parafrasering som i sin helhet blir usann, for dermed å manipulere fram et inntrykk av at selve teksten også er usann. Mest sannsynlig har hun trodd at det som ordrett står i teksten også er usant, og at parafraseringa dermed var reelt sett dekkende. At det i hvert fall må ha vært slik for Kjetil Rolness, ser vi tydelig i kommentaren han har lagt ut på Facebook, som refererer til mitt svar til Sollien i Aftenposten. 

Rolness skriver "Dette [tekstsitatet gjengitt over] er isolert sett sant, hevder Holgersen. Og viser til heltestatusen til Stepan Bandera, en ukrainsk nasjonalist som samarbeidet Nazi-Tyskland mot Sovjet. Men Bandera er en svært kontroversiell historisk figur i Ukraina. Og hvor mange ukrainere støtter den fascistiske formen for nasjonalisme han sto for? Cirka to prosent på landsbasis. Men utsagnet i læreboken gir inntrykk av at den er offisiell ideologi i Ukraina. Så Holgersens delsannhet er i seg selv propaganda. Ikke fordi den utelater fakta. Men fordi den forvrenger fakta".

Jeg er helt enig med Rolness i hvordan det som står i lærebokteksten må forstås. Det må absolutt forstås som at heltedyrkingen av Stepan Bandera er offisiell ideologi i Ukraina. Hvis det hadde vært sånn at heltedyrkinga av Bandera var begrensa til to prosent (antakeligvis en referanse til oppslutninga om det høyreradikale partiet Svoboda ved det siste valget til nasjonalforsamling) hadde Sollien og Rolness hatt helt rett i kritikken sin. Da hadde den prorussiske teksten forvrengt virkeligheten, og bidratt til å skape et falskt inntrykk av hva som er fakta og ikke blant norske elever. 

Men realiteten er ikke slik Rolness og trolig også Sollien har trodd. Den nettopp er tvert imot nøyaktig slik Rolness påpeker at lærebokteksten gir inntrykk av. Dyrkingen av Bandera er nasjonal ideologi i Ukraina. Det ville Rolness ha sett bevis for om han hadde tatt seg bryet med å sjekke kildene som det var vist til i det samme innlegget som han kommenterer. Den første kilden, fra Times of Israel, viser til at Ukrainas jødiske komite i 2019 reagerte med avsky mot at bystyret i hovedstaden Kyiv har oppkalt en gate etter massemorderen. Den andre kilden, fra det velrennomerte amerikanske magasinet New Republic, beskriver loven som ble innført i 2015, som "beskytter minnet om de som kjempet for Ukrainas uavhengighet", inkludert, og eksplisitt nevnt, UPA, militsen som ble grunnlaget av Stepan Bandera. Det å rakke ned på, eller benekte denne gruppas betydning, er en straffbar handling ut fra denne loven. Stort mer entydig offisiell hyllest er det vel ikke mulig å få? Og bare for å gni det inn: Ukrainas øverstkommenderende, Valerij Zaluzjnyj, har flere ganger latt seg avbilde foran portretter av Bandera, sist tidligere denne måneden, på Banderas fødselsdag. Samme dag sendte også den ukrainske nasjonalforsamlingen ut en hyllingstweet, med sitat fra Bandera, som vist i bildet. Ikke bare Russland, men også Ukrainas nære allierte på slagmarken nå, Polen, reagerer med avsky på denne hyllesten. 

Rolness representerer nok en ganske unik kombinasjon av intellektuell latskap og arroganse, når han videre i teksten sin, basert på sin egen feilaktige forestilling om hva som er realitetene i Ukraina, skriver "Spørsmålet ikke bare består, men må stilles skarpere: Hvordan kan personer med et slikt forhold til fakta og kunnskap skrive lærebøker for norske elever?"

Spørsmålet blir stilt, fordi Rolness ikke har kunnet forestille seg at det han leser ut av lærebokteksten faktisk kan være virkeligheten. Han antar derfor at det må være en kraftig fordreining, over grensa til løgn, og antar det så automatisk at han ikke en gang tenker det er nødvendig å lese innholdet i de kildene han nettopp har fått presentert. At en tilsvarende tanke har dukket opp hos Therese Sollien, er mer enn rimelig, og til hennes forsvar skrev hun sin kommentar før jeg kom med et svar som inneholdt kildedokumentasjon på at det faktiske innholdet i lærebokteksten er riktig. Kilder som beskriver disse forholdene er heller ikke lette å finne. Jeg har aldri sett noe norsk etablert medium presentere denne delen av virkeligheten om Ukraina. Og selv om New Republic er anerkjent som seriøst, er det ikke en spesielt godt kjent publikasjon. Times of Israel er heller ikke en publikasjon norske journalister må antas å ha lest ofte.

Men det er vel ikke fordi det er helt journalistisk uinteressant at verken Solliens egen avis, eller noen andre norske medier har presentert omfanget av Banderadyrkelsen i den ukrainske staten, og hvordan ytringsfriheten også er begrenset ved lov for å ivareta denne Hitlerkollaboratørens ære og minne. Begrunnelsen for at dette er utelatt alle andre steder enn i læreboka Delta! er ganske åpenbart politisk. Dette er faktaopplysninger som ikke passer inn i bildet av et demokratisk Ukraina som ristet av seg det russiske åket under Maidanrevolusjonen i 2014.

Bortluking av slik informasjon blir også selvforsterkende. Når informasjon som kan nyansere bildet i utgangspunktet ikke finnes, blir informasjon som peker i den retning umiddelbart mistenkeliggjort og antatt å måtte være feil, slik vi ser i reaksjonen fra Sollien og Rolness. Måten jeg har blitt møtt på, er illustrerende for hvordan informasjonen blir stadig mer sensurert. Når jeg blir møtt med krav om sparken som lærebokforfatter, eventuelt også som lærer, fra kjente samfunnstopper, og klagene strømmer inn til forlaget, hva ville da skjedd med en journalist som laget en tilsvarende nyhets- eller bakgrunnssak? Hva ville skjedd med forskere som uttaler seg mer nyansert om årsakene til konflikten enn det propagandabildet vi har blitt vant med? Det siste vet vi. 

Hva er reell balanse og hva er propaganda? 

Får jeg møte Sollien til debatt i Dagsnytt 18, vil jeg ønske å stille henne følgende spørsmål: 

1. Var du klar over, da du skrev kommentaren, at all faktainformasjonen som gis i den prorussiske framstillinga kan verifiseres med troverdige (seriøse og ikke prorussiske) kilder, i like stor grad som faktainformasjonen som gis i den provestlige framstillinga?

2. Hvis nei, gjorde du noen informasjonssøk for å undersøke om påstander du antok måtte være direkte løgn eller kraftig fordreide, likevel kunne være sanne? Hvis ja, hva fant du, og hva fant du ikke? 

3. Hvis nei, hva forteller det om medievirkeligheten du som journalist i Norges største avis lever i, at du etter å ha lest den prorussiske framstillinga antok, at mye, om ikke alt, av det som sto der måtte være løgn, uten å se behovet for å undersøke noe?

4. Når du nå har blitt presentert for dokumentasjon på at de konkrete faktapåstandene i den prorussiske framstillinga faktisk er sanne, så lenge du forholder deg til det konkrete som står der, og ikke fordreid parafrasering av den typen du selv begikk i kommentaren, vil du da fortsatt opprettholde påstanden om at teksten i sin helhet, med begge framstillingene og oppgavene til elevene, skaper falsk balanse?

5. Er det noe som er sentralt i fortellinga om konflikten fram til 2019, da teksten ble skrevet, som elevene ikke blir gjort kjent med, når informasjonen i begge framstillingene blir tatt i betraktning?

6. Hvis nei, gir ikke oppgavene elevene i oppdrag å vurdere om den informasjonen som bare finnes i den provestlige er avgjørende for å få et riktig bilde av konflikten, og dermed bidra til å belyse hvordan den prorussiske versjonen er propaganda, selv om den isolert sett består av sanne faktaframstillinger?

7. Gir ikke oppgavene elevene anledning  til å konkludere med at informasjonen som står i den prorussiske framstillinga ikke er særlig viktig for å forstå konfliktens essens, og dermed understøtte ditt syn om at den provestlige framstillinga ikke er propaganda, men sann, fordi det som står der essensielt sett er alt det som er sentralt i konflikten, hvis de faktisk mener det?

8. Hvis du da likevel mener at det er skadelig at elevene blir presentert for den prorussiske propagandaframstillinga, selv om de blir gitt redskapene for å avsløre hva slags propanda det er, hvorfor det? Ønsker du å opprettholde et bilde av konflikten som er ensidig, ved at informasjon som noen potensielt vil mene er sentral for å forstå konflikten, holdes tilbake? Gjør ikke i så fall det deg til propagandisten her?

  

 

Nye svar til Aftenposten

Aftenposten jobber fortsatt med en sak basert på premisset om at det er en journalistisk interessant sak at jeg både er lærebokforfatter og motstander av norske våpenleveranser til Ukraina, og kritisk til det rådende norske narrativet om bakgrunnen for krigen. Det er sant at jeg framhever at NATO har skapt viktige forutsetninger for krigen ved i nyere tid ha brutt med FN-paktens absolutte forbud mot bruk av militærmakt som ikke er selvforsvar, og som heller ikke har FN-mandat. Jeg står også fullt og helt ved mine påpekninger om at Russlands krigsforbryterske strategi, med angrep mot Ukrainas elektrisitetsforsyning, følger presedens som NATO skapte i 1999, med ødeleggelse av Jugoslavias elektrisitetsforsyning. 

Selv om jeg ikke har møtt noen som bestrider det konkrete innholdet i disse påpekningene, er det mange som mener det er uhørt å nevne dette i en situasjon hvor NATOs fiende Russland gjør det samme. Det at jeg samtidig understreker at NATOs etablering av presedens ikke rettferdiggjør at Russland følger i NATOs fotspor, og at jeg et uendelig antall ganger har presisert at jeg ikke støtter krigen, er tydeligvis ikke til hinder for å framstille det som at jeg aktivt støtter Russlands krigføring. På Twitter er det mange som legger til grunn at det å ta til orde for at konflikten må løses med forhandlingsbordet, ikke på slagmarken, i seg selv er "krigshissing".

Hvorfor publiserer jeg kommentarene i forkant av oppslag? 

Jeg har ikke oversikt over hvilke av mine uttalelser på Twitter Aftenposten har lagt fram for forlagsdirektør i forlaget mitt for å få en kommentar, men jeg har blitt forelagt selve kommentaren, som er kritisk til det jeg har skrevet. Jeg eier ikke denne kommentaren, så jeg skal unnlate å gjengi den direkte her, før oppslaget er publisert. 

Jeg har svart utfyllende på kommentarene som forlagsdirektøren har gitt, og oppfølgingsspørsmålene jeg har fått fra Aftenposten. Aftenposten har ikke ønsket å gi noen garantier for at de kommentarene jeg selv mener er de viktigste kommer med i deres redaksjonelle produkt. Jeg forstår at summen av kommentarer overstiger det avisa har plass til, men avisa har heller ikke svart på mitt forslag om at jeg selv kan få begrense kommentarene innen en gitt tegngrense for å sikre at det viktigste kommer med. Dette gjør at jeg mener jeg har en begrunnet frykt for at Aftenposten vil levere et tendensiøst oppslag hvor de argumentene og perspektivene jeg mener er de viktigste blir redigert bort. På samme måte som jeg publiserte svarene jeg ga på de opprinnelige spørsmålene jeg mottok tirsdag denne uka, velger jeg derfor å publisere svarene mine på de oppfølgingsspørsmålene jeg har fått i dag.

Lærebokinnhold om Ukraina

Før jeg gjengir kommentarene mine, trengs det noe mer kontekst. Aftenposten har i denne runden særlig satt fokus på en konkret del av læreverket Delta! i samfunnskunnskap, som jeg er medforfatter på. Det dreier seg om en fordypningstekst til kapittel 7, som handler om globale utfordringer. Oppslaget heter "To perspektiver på Ukrainakonflikten", og består av to underoverskrifter; "Ukrainakonflikten - en provestlig framstilling" og "Ukrainakonflikten - en prorussisk framstilling". Til oppslaget følger fire oppgaver som er illustrerende for hva som er formålet med oppslaget: 

1. Hvilke faktainformasjoner kan du finne igjen i både den provestlige og den prorussiske framstillingen?

2. Hvilke faktainformasjoner finnes bare i den provestlige framstillingen, og er utelatt i den prorussiske? Hva slags inntrykk av konflikten bidrar denne informasjonen til å gi?

3. Hvilke faktainformasjoner finnes bare i den prorussiske framstillingen, og er utelatt i den provestlige? Hva slags inntrykk av konflikten bidrar denne informasjonen til å gi? 

4. Hvilke av informasjonene som er utelatt i enten den provestlige eller den prorussiske versjonen mener du er helt avgjørende for å få et riktig bilde av hva konflikten handler om? Begrunn svaret.

Konsulentuttalelse fra mai 2022 

Det at motstandere av de synspunktene og perspektivene på krigen jeg legger vekt på har søkt å bruke min rolle som lærer og forfatter mot meg, er ikke noe som begynte nå. Det begynte ganske umiddelbart etter at krigen starta. Klager som ble sendt inn til forlaget av folk som hadde sett hva jeg skrev på Twitter, uten at de hadde sett på konkret innhold i noen av de bøkene jeg har vært med på å forfatte, førte til at forlaget besluttet å gjennomføre en ekstern revisjon av siste utgave av læreverket Delta! for samfunnskunnskap. 

Konsulentuttalelsen er referert til i det jeg har blitt forelagt av forlagsdirektørens uttalelse. Hovedkonklusjonen i denne er imidlertid ikke gjengitt, og den lyder som følger: "Boka som en helhet lar mange politiske argumenter komme frem, både langs høyre-venstre-aksen og de grønne strømningene". 

Til kapittel 7 generelt og fordypningsteksten om Ukraina spesielt, som Aftenposten oppsummerer at konsulenten har vært kritisk til, skriver konsulenten følgende: 

"Et kapittel med mange krevende emner, men med god balanse. Også her er kapitlene preget av ulike synspunkter fra et bredt politisk spekter. Delen om Ukraina er uheldig i dagens situasjon, men er interessant i seg selv, og jeg er enig i at også her må ulike sider komme frem. [..] Når man leser om det russiske syn, så hadde det vært langt bedre om det var en russisk fremstilling (en kilde) enn at en medforfatter er budbringeren".

Jeg er prinsipielt enig i kritikken konsulenten presenterer til formen på oppslaget. Begrunnelsen for å velge å skrive teksten selv, var knyttet til tids- og arbeidspress. Det sagt, er jeg ikke overbevist om at den kritikken som har blitt reist nå, ville blitt mindre om vi faktisk hadde sluppet til en prorussisk skribent. 

Aftenpostens spørsmål og mine svar

Under følger spørsmålene jeg har fått, og kommentarene jeg har gitt til Aftenposten i dag. 

Aftenposten: Har du noen kommentar til disse uttalelsene fra forlaget?

Mitt svar: Om forlagsdirektøren ønsker å uttale seg politisk om den pågående krigen i Ukraina og Norges rolle i denne, og uttrykker uenighet i de standpunktene jeg har gitt uttrykk for, er det selvsagt en demokratisk rett hun har. Jeg mener at jeg også har en tilsvarende rett, og at det at jeg uttaler meg om politiske tema samtidig som jeg er lærebokforfatter, ikke er prinsipielt ulikt det at hun uttaler seg om politiske tema samtidig som hun er forlagsdirektør. Om det betyr at hun snakker på vegne av forlaget, og at forlaget har en mening om krigens årsaker og Norges rolle i den, vil jeg si at det er et eksempel på at de normale omstendighetene rundt politisk debatt i Norge er satt til side. Det er et eksempel på at aktører som normalt forholder seg nøytralt til politiske spørsmål, nå går ut og markerer tydelig syn. 

Kommentaren om at det er skapt "falsk balanse", illustrerer slik jeg ser det at ideen om perspektivmangfold settes under sterkt press når Norge er indirekte deltaker i en pågående krig. 

Jeg kan ikke se at det finnes grunnlag for å stille spørsmål ved lærebokas objektivitet. Kvalitetssikringa som ble gjennomført i vår, fant ikke politisk slagside i tekstene jeg har skrevet som samsvarer med mine personlige meninger. Interessant nok et av områdene hvor konsulenten fant en lett tendens til slagside, diskusjonen rundt rusreform og legalisering som presenteres i kapittel 3. Der skrev konsulenten at "det virker som argumentasjonen for legalisering har fått noe mer plass enn mot". Det syns jeg er litt artig i og med at mange av de som kjenner meg fra Twitter før krigen starta, først og fremst kjenner meg som en ihuga motstander av legalisering og avkriminalisering av narkotika. 

Aftenposten: Hvorfor valgte du å utforme oppgavene på denne måten?

Mitt svar: Et av tre kjerneelementer i læreplanen i samfunnskunnskap er "Perspektivmangfold og samfunnskritisk tenkning" og under dette står det at "Elevene skal kunne vurdere sammenhenger i samfunnet ut fra forskjellige perspektiver". Et av kompetansemålene sier at elevene skal "utforske hvordan interesser og ideologisk ståsted påvirker våre argumenter og valg av kilder, og reflektere over hvordan det gir seg utslag i forskjellige meninger". For å gi elevene forutsetninger for å nå disse målene, har verket flere steder presentert ulike tekster fra eksterne bidragsytere. Det gjelder først og fremst på innenrikspolitiske stridsspørsmål, men vi har også hatt spørsmål om utenrikspolitiske tema. 

I utgavene fra 2013 og 2018 presenterte vi to ulike syn på NATOs oppdrag i Afghanistan. Her brukte vi nettopp eksterne bidragsytere, slik konsulenten mente vi burde ha gjort til Ukrainaoppslaget. Argumentene for fortsatt NATO-tilstedeværelse ble presentert av Aina Slinning fra Atlanterhavskomiteen, mens argumentene mot ble presentert av Fredsinitiativets daværende leder, Reza Rezaee. Under planlegginga av 2020-versjonen, så vi at disse bidragene ikke lengre framsto som aktuelle. Utviklinga hadde vist såpass entydig at det pessimistiske og NATO-kritiske perspektivet  var det riktige at tekstene ikke lengre framsto som en meningsfull kontrastering til grunn for diskusjon. Det at Taliban kom tilbake til makta et år etter at boka kom ut, viste at denne redaksjonelle vurderinga var riktig. 

Det var enighet i redaksjonen om at vi burde ta opp en annen internasjonal konfliktsak til å erstatte Afghanistandiskusjonen. Vi var også enige om at Ukraina så ut til å kunne bli en mer aktuell konflikt. Dessverre var denne analysen enda mer riktig enn vi frykta. 

Det å samle inn og bearbeide eksterne bidrag, er en tidkrevende prosess, og i tidspresset vi sto i, valgte vi å ta en snarvei, ved å i stedet la meg skrive de to variantene. Begrunnelsen for dette, var at jeg hadde jobbet mye med Ukrainakonflikten tidligere, da jeg skrev en lengre fordypningstekst til bokas nettstedet om konflikten, da den først brøyt ut i 2014.    

Aftenposten: Reflekter teksten om det prorussiske synet i teksten ditt eget syn på konflikten? 

Mitt svar: Nei. Begge tekstene er skrevet i den hensikt å presentere ensidige propagandaframstillinger. Det er det også mitt syn at de er, i like stor grad. Det at den provestlige versjonen i dag blir presentert som den ene og fulle og udiskutable sannheten i norsk offentlighet, er skremmende illustrerende for hva slags politisk situasjon vi befinner oss i. Det er en tydelig kontrast til såpass nylig som i 2019, da ingen i redaksjonen, og ingen konsulenter, reagerte på på teksten eller oppgavene. Vi har heller ikke mottatt klager på form eller innhold på teksten fra noen lærere eller elever i løpet av de to årene som har gått fra boka kom ut til krigen starta.

Mine svar til Aftenposten

Den pågående krigen i Ukraina, som Norge og resten av NATO er tungt involvert i med både våpenleveranser, etterretning og trening av de ukrainske regjeringsstyrkene, har kraftig innsnevret ytringsrommet for utenrikspolitisk debatt. Det å påpeke, som mange sikkerhetsanalytikere har gjort for mange år siden, at NATO-utvidelse østover representerer en farlig opptrapping av konflikten med Russland, som kan utløse, og nå har utløst, krig, blir ikke lengre sett på som en legitim analyse i den norske offentlige debatten.

Når jeg på Twitter har påpekt at krigen i Ukraina handler om NATO-utvidelse, og markert meg som motstander av at Norge leverer våpen til den ukrainske regjeringshæren, har jeg fått merke det. Nei, jeg snakker ikke om å bli møtt med krasse svar på argumentene mine, noe som selvsagt ikke bare er legitimt, men nødvendig i et fungerende demokrati. Jeg snakker om angrep på meg som person, nærmere bestemt mitt yrke som lærer og forfatter. Det å mene det jeg mener, er ikke forenlig med det å være lærer og/eller forfatter, mener tydeligvis mange. Og ja, slike ytringer har jeg fått høre før, kanskje særlig i spørsmål knytta til innvandring og asylpolitikk, men da har det kommet fra marginale enkeltpersoner på ytre høyre fløy. Nå har slike ytringer kommet fra lederen i et politisk ungdomsparti (Unge Høyre), en stortingsrepresentant (Erlend Wiborg, Frp), en kjent offentlig debattant (Kjetil Rolness) og en kjent komiker [red: Innlegget hans er sletta, så da velger jeg å ikke nevne navn].

I forlengelsen av dette har jeg også fått en henvendelse fra Aftenposten om en av tweetene mine. I utgangspunktet, når jeg legger ut en tweet, er det for å skape offentlig debatt om innholdet, så det å få muligheten til å utdype til en riksavis er sånn sett positivt. Det er imidlertid symptomatisk at avisa ikke bare er interessert i argumentene for det standpunktet jeg har tatt, men tenker at det også er relevant å be meg om å utdype om, og eventuelt hvordan, det jeg mener påvirker bøker jeg har skrevet og undervisninga jeg gir. Det jeg undrer meg over i forbindelse med et slikt spørsmål, er om Aftenposten da tenker at det er naturlig ellers at lærere og lærebokforfattere bruker denne posisjonen til å agitere for egne standpunkter. Hvis svaret er nei, hvorfor mener Aftenposten da at det er greit å implisere at jeg gjør det, uten noen konkret begrunnelse? Slik jeg ser det, vil det å lage oppslag med den typen negativ vinkling ikke bidra til å opplyse samfunnsdebatten. Det er heller egna til å få de som har meninger som avviker fra det som er offisiell norsk politikk, til å holde munn.

Nå skal jeg likevel ikke forhåndsdømme Aftenposten. De ber meg også om saklige utdypinger, og kanskje har de ønska å lage/ vil de lage en opplysende artikkel som klargjør grunnlaget for uenighet om våpenforsendelser til Ukraina. Gitt de reaksjonene jeg har fått ellers, føler jeg meg imidlertid ikke trygg. Jeg velger derfor å gjengi ordrett spørsmålene jeg mottok, og svarene jeg har levert her, før Aftenposten selv publiserer saken.

Aftenposten: - Hvem er ansvarlige for krigen i Ukraina?

Mitt svar: Jeg mener ansvaret er delt, som det er i de fleste kriger, for eksempel første verdenskrig. Der var Østerrike-Ungarn angripernasjonen, men det blir alt for enkelt å si at alt ansvar lå der. I dagens situasjon kan vi tilsvarende si at Russland uansett ikke har noen rett til å bryte FN-pakten ved å angripe Ukraina militært, men NATO og NATO-land har brutt FN-pakten en rekke ganger, og i det perspektivet bør vi forstå at NATO framstår for andre stater i verden som en trussel. Videre NATO-utvidelse framstår derfor også som en forsterket trussel. Det at NATO kontant avviste kravet om stans i videre NATO-utvidelse, da dette ble framsatt av Russland i desember 2021, var den direkte bakenforliggende årsaken til at Russland gikk til krig. Det var både uklokt og prinsipielt galt, etter mitt syn. 

Jeg har lagt en mer utfyllende analyse av mitt syn på krigen i denne artikkelen: 

http://globalgeopolitikk.blogspot.com/2022/04/er-russland-verre-enn-nato.html

Aftenposten: - Hva er din analyse om hva som vil skje hvis den vestlige våpenstøtten til Ukraina opphører?

Mitt svar: Det ville bety at Vesten er åpen for en forhandlingsløsning. 

Aftenposten:- Skjønner jeg deg riktig hvis jeg leser deg slik at hvis Nato ikke hadde lagt til rette for våpenstøtte i Ukraina, så hadde det ikke vært krig i Ukraina?

Mitt svar: Ikke alene, nei. Det som kunne forhindret krigen, var at NATO erklærte at videre NATO-utvidelse i retning Russland er uaktuelt. 

Aftenposten: - Hvorfor mener du det er viktig at Rødt står på standpunktet om ikke å sende våpen til Ukraina? Tror du partiet vil endre mening?

Mitt svar: Jeg mener det er viktig at det finnes et parti i Norge som er på linje med de fleste land i verden, som peker på forhandlinger som løsninga, ikke intensivert krigføring. Jeg er ikke særlig aktiv i partiet, så jeg vet lite om hvordan stemninga er. 

Aftenposten: - Reflekteres ditt politiske syn i de lærebøkene du har vært med på å lage? 

Mitt svar: Lærebøker i samfunnsfag skal beskrive fakta så objektivt at alle kan være enige i det som står der, uavhengig av politisk ståsted. Samtidig er perspektivmangfold et kjerneelement i læreplanen. En lærebok skal derfor også presentere ulike syn på kontroversielle spørsmål, men igjen så objektivt at alle, uansett hva de mener om spørsmålet kan si at, ja, mitt standpunkt er referert korrekt.

Hva tenker du om at ditt eget forlag tar avstand fra dine politiske standpunkter?

Jeg vet ikke hva forlaget har uttalt til det jeg har skrevet, så det kan jeg ikke kommentere. 

Aftenposten: - Løfter du ditt politiske syn inn i din undervisning? Hvis ja, på hvilken måte?

Mitt svar: Nei, jeg er tvert imot veldig tydelig på at jeg ikke vil si hva jeg mener om politisk kontroversielle spørsmål når jeg diskuterer slike spørsmål med elevene, uansett hva temaet er. Det handler mest om at jeg mener det er viktig for at elevene ikke feilaktig skal tenke at de bør mene noe bestemt for å få god karakter, noe som vil være til hinder for å få fram mest mulig ulike synspunkter på temaene vi diskuterer. I dagens situasjon, noe dette intervjuet også reflekterer, opplever jeg at det å løfte fram ulike perspektiver og synspunkter på årsakene til krigen ikke blir akseptert i samfunnsdebatten. Det blir tolket som at det å i det hele tatt nevne argumentene russerne bruker i seg er en form for støtte til Russland. Dette har jeg tatt hensyn til ved IKKE å ta opp krigen i Ukraina som tema i undervisninga mi. Når vi har sett på årsaker og virkninger til konflikter, har jeg i stedet sett på konflikten i DR Kongo.

Etter dette har jeg fått følgende oppfølgingsspørsmål fra Aftenposten: 

Aftenposten: Er du medlem i Rødt per nå? Har du betalt medlemskontigent?

Mitt svar: Jeg er litt usikker på om jeg regnes som medlem eller ikke. Jeg har fått faktura på medlemskontingent, men har ikke betalt den. Hvis landsmøtet opprettholder partiets nåværende vedtatte politikk, tror jeg nok at jeg vil betale den da.

Aftenposten: Kan din twitter-tråd forstås som et innlegg i debatten om våpenstøtte til Ukraina i Rødt? 

Mitt svar: Ja, det skulle vel være ganske åpenbart at det er det som har vært utgangspunktet (?).

Jeg har informert Aftenposten om at jeg vil forhåndspublisere svarene mine med følgende kommentar: 

Ellers tenker jeg å informere om at jeg holder på med en artikkel på bloggen min om ytringsklimaet i Norge i dag, og da kommer jeg til å ta med spørsmålene jeg har fått fra dere, og svarene jeg har levert. Artikkelen blir lagt ut på bloggen min om et par timer. Jeg kommer også til å legge ut en tweet hvor jeg lenker til bloggartikkelen.