Den uavhengige afghanske journalisten Mohammed Ilyas Dayee har ingen tillit til offisiell statistikk fra FN som viser en nedgang i antallet sivile drept av NATO og allierte styrker i Afghanistan de siste to årene, på tross av en kraftig opptrapping av krigen. Hans erfaringer indikerer at mer enn 2000 afghanske sivile kan være drept av NATO og allierte styrker hittil i år.
- Jeg tror verken på myndighetenes eller det internasjonale samfunnets tall. Jeg er i området og ser hver dag at folk mister familiemedlemmer. [...] ISAF sier de vil etterforske. Etter noen dager kommer det bare en beklagelse og noen tall: Så mange talibanere, så mange sivile. Vi vet at tallene er feil. Ikke mer enn 20-30 prosent av det som hender, blir rapportert, sa Dayee på en høring i regi av Afghanistankomiteen, i følge Klassekampen. Dersom det offisielle tallet på 465 sivile drepte hittil i år faktisk reflekterer mellom 20 og 30 prosent av det virkelige tallet, betyr det i så fall at et sted mellom 1550 og 2325 afghanske sivile kan være drept av NATO-styrker hittil i år.
Wikileaks har tidligere avslørt en praksis for systematisk hemmelighold og underrapportering av sivile dødsfall forårsaket av NATO og allierte styrker. Tilfellene som har framkommet i dokumentene fra Wikileaks ligger noen år tilbake, men er ikke lagt til i de offisielle tallene for sivile dødsfall rapportert fra disse årene. Antallet tilfeller som er avslørt er ikke ubetydelig, men heller ikke dramatisk sett i lys av de fra før kjente og rapporterte tilfellene. Det er imidlertid to spørsmål som melder seg i lys av disse avsløringene: For det første: Gir de lekkede interne NATO-dokumentene et fulldekkende bilde av ikke-rapporterte hendelser som involverer sivile dødstall, eller er disse bare toppen av et isfjell. For det andre: Er det sannsynlig at denne praksisen for hemmelighold av sivile dødsfall forårsaket av NATO og allierte styrker har blitt myket opp, eller kan den ha blitt intensivert.
Studerer man anslagene for antallet drepte afghanske sivile over noen år, framkommer det et mønster som kan indikere at det sistnevnte er tilfelle, og som dermed støtter opp om Dayees skepsis. I følge offisiell statistikk, har den NATO-leda ISAF-styrken, USAs styrker og den afghanske regjeringshæren stått ansvarlig 465 drap på afghanske sivile hittil i år. Dersom årets to siste måneder blir som snittet av resten av året, vil det totale antallet sivile drepte av NATO og allierte styrker i år dermed ende på rundt 550. Det er i så fall en liten nedgang fra 2009 da FNs tall viste 596 afghanske sivile drept av NATO og allierte styrker. Dette tallet var i sin tur en mer betydelig nedgang fra de 828 som ble rapportert i 2008. Det tallet ville dessuten steget til 958 om man inkluderte sivile som ble drept i skuddveksling mellom NATO-styrker og opprørsgrupper, hvor det ikke var mulig å identifisere hvem som skøyt, og sivile som ble drept av ueksploderte klasebomber, et våpen som NATO-styrkene benytter, men ikke afghanske opprørsgrupper.
2008 var toppåret for antall sivile drepte av NATO-styrker i følge UNAMA, men også i 2007 viser FN-statistikken at NATO sto ansvarlig for flere sivile dødsfall enn i 2009og anslagene for 2010, med totalt 629 dødsfall.
De offisielle tallene for antallet sivile dødsofre for NATOs krigføring øker fra 2007til 2008 parallelt med opptrappinga av krigen, som også gjenspeiles i økninga av antallet rapporterte sivile drept i Talibanangrep og antallet drepte internasjonale soldater. For 2009 og 2010 fortsetter antallet sivile drepte i Talibanangrep å øke, og det samme gjør antallet drepte internasjonale soldater. Bare for antallet sivile drepte i av NATO og allierte styrker peker pilene nedover, i følge offisiell statistikk, vel å merke:
Drepte internasjonal soldater:
2007: 232
2008: 295
2009: 521
2010 (prognose): 733
Sivile drepte av opprørsgrupper
2007: 700
2008: 1160
2009: 1630
2010 (prognose): 1677
Sivile drepte av NATO-styrker:
2007: 629
2008: 828
2009: 596
2010 (prognose): 558
Den offisielle forklaringa på denne påfallende nedgangen i antallet drepte afghanske sivile, er en omlegging av NATOs kampstrategi, angivelig med mindre bruk av flybombeangrep. Slike angrep har også i følge offisiell statistikk vært ansvarlig for godt over halvparten av de sivile drepte av NATO og allierte styrker. Problemet med denne argumentasjonen er at den stemmer dårlig overens med det som faktisk er rapportert fra frontlinjene. I følge Klassekampen, som siterer det amerikanske Wire Magasin, har antallet luftangrep mot mål på bakken blitt nær tredoblet det siste året. Mens 257 luftangrep ble rapportert i september 2009, var antallet hele 700 i september i år. Dersom den offisielle statistikken skulle kunne vært riktig, handler det derfor ikke om at bruken av luftangrep har blitt redusert, men at disse angrepene i så fall må ha blitt dramatisk mye mer treffsikre enn tidligere.
Det er grunn til å tro at den store strategiendringa ikke har handlet om endrede kampformer fra NATO-styrkenes side, men endrede PR-rutiner. Tidligere ble mange tilfeller av sivile drepte oppdaget fordi NATO-styrkene regelmessig sendte ut pressemeldinger som framholdt at så og så mange opprørere var blitt drept i den og den regionen. I kjølvannet av slike meldinger var det oftere regelen enn unntaket at det kom fram at mange av de drepte slett ikke var Talibankrigere, eller engang tenkelige Talibankrigere, men tvert imot barn, kvinner eller gamle menn. Fra sommeren 2009, i forkant av den store, men grunnleggende mislykkede NATO-offensiven i Helmand, kalt Operation Khanjar, vedtok Obama å endre denne mediestrategien. Fra da av skulle det ikke lenger offentliggjøres tall eller annen informasjon fra kamphandlinger som involverte drepte opprørere. Samtidig har den intensiverte krigen over store deler av Afghanistan ført til at en rekke humanitære og sivile aktører som tidligere har kunnet levere uavhengige rapporter om sivile drepte, har måttet trekke seg ut.
Alt dette tatt i betrakning, og sett i sammenheng med at det er flertall mot krigen i befolkningene i de fleste NATO-land, og at afghanske sivile drepte er en viktig del av den negative PR'en som har fått folk til å snu, er det lite trolig at den nedgangen som vises i antallet sivile drepte av NATO og allierte styrker i FNs oversikt representerer noen reell nedgang.
Ettersom det ikke finns noe organ som fører troverdig og oppdatert statistikk om antallet sivile drepte i mange deler av Afghanistan, kan vi ikke vite hvor mange sivile som faktisk har blitt drept det siste året, eller hvor mange av disse som faktisk har blitt drept av NATO-styrker. Et anslag opp mot, eller kanskje også over, 2000, hittil i år, slik Mohammed Ilyas Dayee legger til grunn, virker imdlertid langt mer sannsynlig enn det offsielle tallet på 465.
onsdag 10. november 2010
lørdag 2. oktober 2010
Hva vil skje om NATO trekker seg ut?
Den offentlige diskusjonen om Norges og NATOs militære tilstedeværelse i Afghanistan, handler i stadig mindre grad om hva NATO hevder å ville oppnå. Fokuset fra de som fortsatt forsvarer tilstedeværelsen, er i stedet på skremmebildet av hva som kan skje om NATO trekker seg ut. Det gir derfor god grunn til å analysere dette.
Taliban tilbake til makta?
Spørsmålet om Taliban kan komme tilbake til makta er i utgangspunktet feil stilt. Slik det formuleres, kan det gi inntrykk av at Taliban ikke har kommet tilbake til makt i dag, og det er jo ikke tilfellet. Taliban mista faktisk makta i 2001, også i de pashtunskdominerte områdene. Bare i noen isolerte områder i Uruzganprovinsen i det sentrale Afghanistan, og kloss opp mot grensa til stammeregionene i Pakistan har Taliban hele tida vært til stede. I dag er imidlertid Taliban eller allierte opprørsgrupper tilbake som den dominerende maktfaktoren i så å si alle pashtunske landdistrikter. Også i de store byene, som Kandahar, har Taliban stor og økende innflytelse. Dette har altså skjedd parallelt med at USA og NATO kontinuerlig har økt sine styrkebidrag i Afghanistan. Årsakene til dette har jeg analysert tidligere.
Det som blir spørsmålet, er dermed ikke om Taliban vil få makt når NATO trekker seg ut. Gitt at Taliban allerede har stor makt, blir svaret helt åpenbart ja. Spørsmålet blir om Taliban vil kunne få vesentlig større makt enn de allerede har, eventuelt komme tilbake som tilnærma eneherskere, slik situasjonen var før 2001.
Det er sannsynlig at en uttrekning av NATO-styrkene vil føre til at Taliban blir i stand til å konsolidere kontrollen i alle de områdene hvor bevegelsen allerede har stor makt, det vil si i alle pashtunskdominerte distrikter. I landdistriktene vil forskjellen stort sett bare bestå i at det blir slutt på bombetokter og raid fra ISAF-soldater. I de større pashtunske byene, hvor den afghanske regjeringa i dag ha noe større innflytelse, vil Taliban sannsynligvis kunne overta fullstendig, og dermed styrke sin stilling lokalt som følge av en ISAF-uttrekning. Det er imidlertid først og fremst fordi de regjeringslojale pashtunske krigsherrene som har innflytelse i dag, praktisk talt ikke har noen folkelig støtte.
Det er imidlertid svært usannsynlig at Taliban skulle kunne bli i stand til å erobre nye regioner hvor bevegelsen ikke er til stede i dag. Det ville nemlig måtte bety erobring av ikke-pashtunske områder. Mens mange pashtunere synes å foretrekke Taliban framfor de gjennomkorrupte og tungt kriminelt belasta krigsherrene som er knytta til regjeringa, er situasjonen en helt annen i tadsjikiske, hazara og usbekiske distrikter. Der er Taliban fortsatt inderlig forhatt, noe som særlig har å gjøre med at Taliban like mye som en fundamentalistisk organisasjon, er en pashtunsk-sjåvinistisk organisasjon. De regjeringsallierte krigsherrene er langt fra elska av befolkninga, men de har likevel betydelig støtte i det tradisjonelle klanssystemet i disse regionene, i motsetning til i de pashtunske regionene.
Maktforholdene i Afghanistan i dag reflekterer derfor i stor grad befolkningas preferanser lokalt: Ikke i den betydninga at folk har de myndighetene de egentlig ønsker seg, langt ifra, men i den betydninga at de i hovedsak klarer å unngå innflytelse fra den av partene i krigen som de hater aller mest. I de pashtunske områdene er det de regjeringsallierte krigsherrene. I de ikke-pashtunske områdene er det Taliban.
Dersom man legger til grunn at dette bildet ville blitt dramatisk endra i Talibans favør med en uttrekning fra NATO, måtte grunnen være at Taliban er mye sterkere militært, og i stand til å erobre, med rå makt, områder hvor bevegelsen ikke har noen form for folkelig støtte eller aksept. Dette skjedde jo mellom 1996 og 1998, så da kan det skje igjen, kan noen påstå.
Forutsetninga for det som skjedde mellom 1996 og 1998 var imidlertid at Taliban fikk massiv og tung militær utrustning fra Pakistan og at Pakistan ønska at Taliban skulle samla landet under seg. Pakistan hadde i sin tur fått våpnene fra USA, og pengene til å kjøpe dem dels fra USA dels fra Saudi-Arabia. USA visste om at Pakistan videreformidla militærhjelp til Taliban, og så med velvillighet på Pakistans forsøk på å få samla makta i Afghanistan gjennom Taliban. Årsakene til det har jeg også redegjort for tidligere. Jeg vil imidlertid gjenta at en hovedgrunn handla om at USA så på det sunnifanatiske Taliban som en garantist mot iransk innflytelse.
I dag er situasjonen en helt annen: Pakistan og USA er ikke lenger nære allierte. USA har i økende grad støtta opp om India, og Pakistan har derfor mer og mer lent seg mot sin andre tradisjonelle allierte, Kina. Samtidig har Kina og Russland blitt nye allierte gjennom Shanghaiklubben, noe som også har ført til klar bedring i forholdet mellom Russland og Pakistan. Pakistan har også utvikla et nært økonomisk samkvem med Iran, tross sterke protester fra USA.
Det som ikke har endra seg, er at Taliban er avhengig av de facto støtte fra Pakistan, både for å kunne ekspandere og for på sikt å kunne overleve. Pakistan har vist at når Taliban blir overmodige, og forsøker å spre seg inn i områder i Pakistan hvor de ikke er ment å få lov til å være, kan den pakistanske hæren knuse dem på få dager. At de fortsatt opererer temmelig fritt i Waziristan, og også er operative i de pashtunske distriktene i Baluchistan, rundt Quetta, har derfor å gjøre med at Pakistan fortsatt ser det i sin interesse, i forhold til rivaliseringa med India om Kashmir.
Iran vil ikke tillate at den samme formen for Talibanregime som eksisterte før 2001 får etablere seg på nytt i Afghanistan, og både ødelegge for Irans geopolitiske ambisjoner i regionen, og forfølge Irans persisktalende og sjiamuslimske brødre blant hazaraene.
Irans tradisjonelle allierte i Afghanistan er militsene knytta til det sunniislamistiske tadsjikiske Jamaat-e Islami og det sjiaislamistiske hazaradominerte Hezb-e Wahdat-e Islami. Russlands gamle allierte er Abdul-Rashid Dostum og hans usbekiske milits. Etter 2001 har disse militsene som under Talibanperioden utgjorde kjernen i det som ble kalt for Nordalliansen, også vært USAs og NATOs allierte. Med den stadig tettere alliansen mellom USA og India, har disse dermed også indirekte vært Indias allierte. Så lenge USA og NATO står i Afghanistan, består derfor motsetningsforholdet mellom Pakistan og disse militsene.
Med en full og betingelsesløs NATO-uttrekning, er det imidlertid overveiende sannsynlig at disse militsene vil søke tilbake til sine tradisjonelle allierte i Iran og Russland for å få støtte. Gitt at Pakistan og Iran og Pakistan og Russland ikke lenger er geopolitiske hovedfiender, men heller samarbeidspartnere i regionen, er det derfor overveldende sannsynlig at Pakistan vil bruke de politiske og militære midlene som er nødvendige for å tvinge sine klienter i Taliban til forhandlingsbordet, og få til en maktdeling med Irans og Russlands tradisjonelle klienter. Det betyr at sannsynligheten for at Taliban skal kunne legge under seg og kontrollere ikke-pashtunske områder, slik det skjedde i perioden fra 1998 til 2001, er svært liten.
Ny borgerkrig?
Denne analysen berører også i høy grad sannsynligheten for borgerkrig. Det som skapte borgerkrigstilstandene i Afghanistan på 1990-tallet, var dels lokal ressurskamp mellom de ulike etniske gruppene, og dels geopolitisk rivalisering mellom de internasjonale støttespillerne for de ulike gruppene. Pakistan var den gangen fortsatt en nær alliert for USA, og hadde da sterke geopolitiske interessemotsetninger mot Iran og særlig Russland, som var nær alliert av India. De ulike internasjonale aktørene var dermed pådrivere, både politisk og militært, gjennom våpenleveranser, for å aksellere de lokalt eksisterende etniske konfliktene. Taliban vant krigen fordi de fikk mest utenlandsk hjelp fra Pakistan, som hadde de mest avanserte våpnene å gi videre, som de hadde fått fra USA, og også best finansiering, som de både hadde fått fra Saudi-Arabia og USA.
Gitt at forholdet mellom Pakistan og Iran og Pakistan og Russland som nevnt over har blitt dramatisk forbedra, er det sannsynlig at stormaktenes bidrag til en eventuell ny borgerkrig vil bli den motsatte av det som var tilfellet på 1990-tallet. Både Pakistan, Iran og Russland har nå i langt større grad interesse av at deres respektive allierte i Afghanistan holder fred med hverandre, for ikke å ødelegge for de nye og gode samarbeidsforholdene mellom statene. De vil derfor med sannsynlighet også legge press på sine allierte for å finne fredelige løsninger der det er reelle interessemotsetninger mellom folkegruppene. Det betyr ikke at alle etniske konflikter automatisk vil bli løst, men det betyr at sannsynligheten for at de kampene som også i dag utkjempes mellom Taliban-affilierte pashtunere og regjeringsaffilierte tadsjiker, hazaraer og usbekere skal bli forsterka med en NATO-uttrekning er små.
Terrorbase?
Et hovedargument mot uttrekning er at Taliban tilbake ved makta på ny vil gi Al-Qaida anledning til å bruke Afghanistan som base for terrortrening. Det er imidlertid verdt å huske at 11. septemberterroristene på ingen måte brukte Afghanistan som treningsbase. De trente i USA. Heller ikke Madrid- eller London-bomberne trente i Afghanistan.
Al-Qaida er i dag til stede i de pakistanske stammeregionene, men Al-Qaida i dette området er langt fra ensidig fokusert mot USA. Tvert imot. Iran trues i dag av Jundullah, en balutsjisk Al-Qaida-affiliert gruppe. Samtidig er mange Al-Qaida-aktivister i Waziristan tsjetsjenere og uighurer som ser på henholdsvis Russland og Kina som sine dødsfiender. Al-Qaida er i Waziristan på Talibans nåde, men samtidig er Taliban i Waziristan på Pakistans nåde.
Pakistan aksepterer Taliban i Waziristan fordi Pakistan trenger Taliban i disse områdene for å legge press på NATO i Afghanistan og dermed begrense Indias innflytelse. Med USA og NATO, og dermed indirekte India, ute av Afghanistan, er det er lite trolig at Pakistan vil se noen interesse i å tillate Taliban å operere på en måte som setter Pakistans allianser med Iran, Kina og nå også Russland i fare. Det er heller ikke sannsynlig at Pakistans allierte, og dermed Pakistan, vil akseptere at Al-Qaida får flytte sine baser over grensa til Afghanistan. Uttrekning av NATO-styrkene fra Afghanistan vil derfor mest sannsynlig føre til en svekkelse av Al-Qaidas tilstedeværelse i regionen, ved å svekke Talibans forhandlingskort overfor Pakistan.
Demokrati?
Det NATO-støtta Afghanistan har aldri vært, er ikke, og har ingen utsikter til å bli noe demokrati. Det er heller ikke på noen måte sannsynlig at demokratiet vil oppstå umiddelbart etter at NATO-styrkene eventuelt trekker seg ut. Tvert imot vil fredsforhandlinger og maktdeling mellom Taliban og de regjeringsaffilierte fundamentalistiske krigsherrene med base i den tadsjikiske, hazara og usbekiske befolkninga føre til at en fundamentalistisk fortolkning av islam vil få juridisk befesta sin stilling.
Konservative religiøse normer trives best i tilbakeliggende jordbruksland. Det er på ingen måte tilfeldig at ultrafundamentalistiske og ultrakonservative forståelser av islam står klart sterkest i land som Afghanistan og Somalia, som er økonomisk ruinert av langvarig krig, og langt svakere i økonomisk mer utvikla land som Tyrkia. Også i Iran ser vi tydelige tegn på at fundamentalismen er på tilbakegang, ikke på regjeringsnivå, men blant folket.
Den viktigste forutsetninga for at mer moderne holdninger skal kunne slå rot også i Afghanistan, er økonomisk og sosial utvikling. Den viktigste forutsetninga for å oppnå det er slutt på krigen. Og den viktigste forutsetninga for å få til det er slutt på okkupasjonen. Det betyr altså at det ikke blir demokrati i Afghanistan når NATO trekker seg ut, men at prosessen som kan føre i den retninga kan begynne.
Taliban tilbake til makta?
Spørsmålet om Taliban kan komme tilbake til makta er i utgangspunktet feil stilt. Slik det formuleres, kan det gi inntrykk av at Taliban ikke har kommet tilbake til makt i dag, og det er jo ikke tilfellet. Taliban mista faktisk makta i 2001, også i de pashtunskdominerte områdene. Bare i noen isolerte områder i Uruzganprovinsen i det sentrale Afghanistan, og kloss opp mot grensa til stammeregionene i Pakistan har Taliban hele tida vært til stede. I dag er imidlertid Taliban eller allierte opprørsgrupper tilbake som den dominerende maktfaktoren i så å si alle pashtunske landdistrikter. Også i de store byene, som Kandahar, har Taliban stor og økende innflytelse. Dette har altså skjedd parallelt med at USA og NATO kontinuerlig har økt sine styrkebidrag i Afghanistan. Årsakene til dette har jeg analysert tidligere.
Det som blir spørsmålet, er dermed ikke om Taliban vil få makt når NATO trekker seg ut. Gitt at Taliban allerede har stor makt, blir svaret helt åpenbart ja. Spørsmålet blir om Taliban vil kunne få vesentlig større makt enn de allerede har, eventuelt komme tilbake som tilnærma eneherskere, slik situasjonen var før 2001.
Det er sannsynlig at en uttrekning av NATO-styrkene vil føre til at Taliban blir i stand til å konsolidere kontrollen i alle de områdene hvor bevegelsen allerede har stor makt, det vil si i alle pashtunskdominerte distrikter. I landdistriktene vil forskjellen stort sett bare bestå i at det blir slutt på bombetokter og raid fra ISAF-soldater. I de større pashtunske byene, hvor den afghanske regjeringa i dag ha noe større innflytelse, vil Taliban sannsynligvis kunne overta fullstendig, og dermed styrke sin stilling lokalt som følge av en ISAF-uttrekning. Det er imidlertid først og fremst fordi de regjeringslojale pashtunske krigsherrene som har innflytelse i dag, praktisk talt ikke har noen folkelig støtte.
Det er imidlertid svært usannsynlig at Taliban skulle kunne bli i stand til å erobre nye regioner hvor bevegelsen ikke er til stede i dag. Det ville nemlig måtte bety erobring av ikke-pashtunske områder. Mens mange pashtunere synes å foretrekke Taliban framfor de gjennomkorrupte og tungt kriminelt belasta krigsherrene som er knytta til regjeringa, er situasjonen en helt annen i tadsjikiske, hazara og usbekiske distrikter. Der er Taliban fortsatt inderlig forhatt, noe som særlig har å gjøre med at Taliban like mye som en fundamentalistisk organisasjon, er en pashtunsk-sjåvinistisk organisasjon. De regjeringsallierte krigsherrene er langt fra elska av befolkninga, men de har likevel betydelig støtte i det tradisjonelle klanssystemet i disse regionene, i motsetning til i de pashtunske regionene.
Maktforholdene i Afghanistan i dag reflekterer derfor i stor grad befolkningas preferanser lokalt: Ikke i den betydninga at folk har de myndighetene de egentlig ønsker seg, langt ifra, men i den betydninga at de i hovedsak klarer å unngå innflytelse fra den av partene i krigen som de hater aller mest. I de pashtunske områdene er det de regjeringsallierte krigsherrene. I de ikke-pashtunske områdene er det Taliban.
Dersom man legger til grunn at dette bildet ville blitt dramatisk endra i Talibans favør med en uttrekning fra NATO, måtte grunnen være at Taliban er mye sterkere militært, og i stand til å erobre, med rå makt, områder hvor bevegelsen ikke har noen form for folkelig støtte eller aksept. Dette skjedde jo mellom 1996 og 1998, så da kan det skje igjen, kan noen påstå.
Forutsetninga for det som skjedde mellom 1996 og 1998 var imidlertid at Taliban fikk massiv og tung militær utrustning fra Pakistan og at Pakistan ønska at Taliban skulle samla landet under seg. Pakistan hadde i sin tur fått våpnene fra USA, og pengene til å kjøpe dem dels fra USA dels fra Saudi-Arabia. USA visste om at Pakistan videreformidla militærhjelp til Taliban, og så med velvillighet på Pakistans forsøk på å få samla makta i Afghanistan gjennom Taliban. Årsakene til det har jeg også redegjort for tidligere. Jeg vil imidlertid gjenta at en hovedgrunn handla om at USA så på det sunnifanatiske Taliban som en garantist mot iransk innflytelse.
I dag er situasjonen en helt annen: Pakistan og USA er ikke lenger nære allierte. USA har i økende grad støtta opp om India, og Pakistan har derfor mer og mer lent seg mot sin andre tradisjonelle allierte, Kina. Samtidig har Kina og Russland blitt nye allierte gjennom Shanghaiklubben, noe som også har ført til klar bedring i forholdet mellom Russland og Pakistan. Pakistan har også utvikla et nært økonomisk samkvem med Iran, tross sterke protester fra USA.
Det som ikke har endra seg, er at Taliban er avhengig av de facto støtte fra Pakistan, både for å kunne ekspandere og for på sikt å kunne overleve. Pakistan har vist at når Taliban blir overmodige, og forsøker å spre seg inn i områder i Pakistan hvor de ikke er ment å få lov til å være, kan den pakistanske hæren knuse dem på få dager. At de fortsatt opererer temmelig fritt i Waziristan, og også er operative i de pashtunske distriktene i Baluchistan, rundt Quetta, har derfor å gjøre med at Pakistan fortsatt ser det i sin interesse, i forhold til rivaliseringa med India om Kashmir.
Iran vil ikke tillate at den samme formen for Talibanregime som eksisterte før 2001 får etablere seg på nytt i Afghanistan, og både ødelegge for Irans geopolitiske ambisjoner i regionen, og forfølge Irans persisktalende og sjiamuslimske brødre blant hazaraene.
Irans tradisjonelle allierte i Afghanistan er militsene knytta til det sunniislamistiske tadsjikiske Jamaat-e Islami og det sjiaislamistiske hazaradominerte Hezb-e Wahdat-e Islami. Russlands gamle allierte er Abdul-Rashid Dostum og hans usbekiske milits. Etter 2001 har disse militsene som under Talibanperioden utgjorde kjernen i det som ble kalt for Nordalliansen, også vært USAs og NATOs allierte. Med den stadig tettere alliansen mellom USA og India, har disse dermed også indirekte vært Indias allierte. Så lenge USA og NATO står i Afghanistan, består derfor motsetningsforholdet mellom Pakistan og disse militsene.
Med en full og betingelsesløs NATO-uttrekning, er det imidlertid overveiende sannsynlig at disse militsene vil søke tilbake til sine tradisjonelle allierte i Iran og Russland for å få støtte. Gitt at Pakistan og Iran og Pakistan og Russland ikke lenger er geopolitiske hovedfiender, men heller samarbeidspartnere i regionen, er det derfor overveldende sannsynlig at Pakistan vil bruke de politiske og militære midlene som er nødvendige for å tvinge sine klienter i Taliban til forhandlingsbordet, og få til en maktdeling med Irans og Russlands tradisjonelle klienter. Det betyr at sannsynligheten for at Taliban skal kunne legge under seg og kontrollere ikke-pashtunske områder, slik det skjedde i perioden fra 1998 til 2001, er svært liten.
Ny borgerkrig?
Denne analysen berører også i høy grad sannsynligheten for borgerkrig. Det som skapte borgerkrigstilstandene i Afghanistan på 1990-tallet, var dels lokal ressurskamp mellom de ulike etniske gruppene, og dels geopolitisk rivalisering mellom de internasjonale støttespillerne for de ulike gruppene. Pakistan var den gangen fortsatt en nær alliert for USA, og hadde da sterke geopolitiske interessemotsetninger mot Iran og særlig Russland, som var nær alliert av India. De ulike internasjonale aktørene var dermed pådrivere, både politisk og militært, gjennom våpenleveranser, for å aksellere de lokalt eksisterende etniske konfliktene. Taliban vant krigen fordi de fikk mest utenlandsk hjelp fra Pakistan, som hadde de mest avanserte våpnene å gi videre, som de hadde fått fra USA, og også best finansiering, som de både hadde fått fra Saudi-Arabia og USA.
Gitt at forholdet mellom Pakistan og Iran og Pakistan og Russland som nevnt over har blitt dramatisk forbedra, er det sannsynlig at stormaktenes bidrag til en eventuell ny borgerkrig vil bli den motsatte av det som var tilfellet på 1990-tallet. Både Pakistan, Iran og Russland har nå i langt større grad interesse av at deres respektive allierte i Afghanistan holder fred med hverandre, for ikke å ødelegge for de nye og gode samarbeidsforholdene mellom statene. De vil derfor med sannsynlighet også legge press på sine allierte for å finne fredelige løsninger der det er reelle interessemotsetninger mellom folkegruppene. Det betyr ikke at alle etniske konflikter automatisk vil bli løst, men det betyr at sannsynligheten for at de kampene som også i dag utkjempes mellom Taliban-affilierte pashtunere og regjeringsaffilierte tadsjiker, hazaraer og usbekere skal bli forsterka med en NATO-uttrekning er små.
Terrorbase?
Et hovedargument mot uttrekning er at Taliban tilbake ved makta på ny vil gi Al-Qaida anledning til å bruke Afghanistan som base for terrortrening. Det er imidlertid verdt å huske at 11. septemberterroristene på ingen måte brukte Afghanistan som treningsbase. De trente i USA. Heller ikke Madrid- eller London-bomberne trente i Afghanistan.
Al-Qaida er i dag til stede i de pakistanske stammeregionene, men Al-Qaida i dette området er langt fra ensidig fokusert mot USA. Tvert imot. Iran trues i dag av Jundullah, en balutsjisk Al-Qaida-affiliert gruppe. Samtidig er mange Al-Qaida-aktivister i Waziristan tsjetsjenere og uighurer som ser på henholdsvis Russland og Kina som sine dødsfiender. Al-Qaida er i Waziristan på Talibans nåde, men samtidig er Taliban i Waziristan på Pakistans nåde.
Pakistan aksepterer Taliban i Waziristan fordi Pakistan trenger Taliban i disse områdene for å legge press på NATO i Afghanistan og dermed begrense Indias innflytelse. Med USA og NATO, og dermed indirekte India, ute av Afghanistan, er det er lite trolig at Pakistan vil se noen interesse i å tillate Taliban å operere på en måte som setter Pakistans allianser med Iran, Kina og nå også Russland i fare. Det er heller ikke sannsynlig at Pakistans allierte, og dermed Pakistan, vil akseptere at Al-Qaida får flytte sine baser over grensa til Afghanistan. Uttrekning av NATO-styrkene fra Afghanistan vil derfor mest sannsynlig føre til en svekkelse av Al-Qaidas tilstedeværelse i regionen, ved å svekke Talibans forhandlingskort overfor Pakistan.
Demokrati?
Det NATO-støtta Afghanistan har aldri vært, er ikke, og har ingen utsikter til å bli noe demokrati. Det er heller ikke på noen måte sannsynlig at demokratiet vil oppstå umiddelbart etter at NATO-styrkene eventuelt trekker seg ut. Tvert imot vil fredsforhandlinger og maktdeling mellom Taliban og de regjeringsaffilierte fundamentalistiske krigsherrene med base i den tadsjikiske, hazara og usbekiske befolkninga føre til at en fundamentalistisk fortolkning av islam vil få juridisk befesta sin stilling.
Konservative religiøse normer trives best i tilbakeliggende jordbruksland. Det er på ingen måte tilfeldig at ultrafundamentalistiske og ultrakonservative forståelser av islam står klart sterkest i land som Afghanistan og Somalia, som er økonomisk ruinert av langvarig krig, og langt svakere i økonomisk mer utvikla land som Tyrkia. Også i Iran ser vi tydelige tegn på at fundamentalismen er på tilbakegang, ikke på regjeringsnivå, men blant folket.
Den viktigste forutsetninga for at mer moderne holdninger skal kunne slå rot også i Afghanistan, er økonomisk og sosial utvikling. Den viktigste forutsetninga for å oppnå det er slutt på krigen. Og den viktigste forutsetninga for å få til det er slutt på okkupasjonen. Det betyr altså at det ikke blir demokrati i Afghanistan når NATO trekker seg ut, men at prosessen som kan føre i den retninga kan begynne.
mandag 26. juli 2010
Krigen er tapt - skyldfordelinga er i gang
Wikileaks har klart å få tak i titusenvis av graderte dokumenter om Afghanistankrigen. Her snakker vi enten om en sikkerhetsglipp av helt enorme dimensjoner, eller om en styrt prosess hvor noen i vestlig etterretning/ det politiske liv, har sett det i sin interesse at denne informasjonen nå kommer fram. Jeg vet selvsagt ikke hva som har skjedd, men det er verdt å påpeke at den informasjonen som er lekka ut ikke nødvendigvis er så skadelig for de vestlige interessene som det blir hevdet, gitt at situasjonen i Afghanistan er som den er.
Det negative er at dokumentene viser at antallet sivile drepte i NATO-aksjoner er vesentlig høyere enn det de offisielt rapporterte tallene har vist. Det bidrar til å underminere argumentasjonen for at NATO-styrkene er der for å beskytte afghanske sivile. Men hvor stort PR-tap er dette egentlig nå? Det har lenge vært kjent at NATO-styrker har drept hundretalls afghanske sivile hvert år, mange av dem barn. Argumentet om at Taliban står for flere drap, blir ikke veldig slagkraftig. Det viser da også at opinionen i de aller fleste NATO-land har snudd mot krigen, nå også i det NATO-standhaftige Danmark.
At det i de lekkede dokumentene finns argumenter som kan styrke den folkelige humanitært baserte motstanden mot krigen ytterligere, vil derfor neppe ha noen stor påvirkning på krigens videre gang. Det er uansett ikke mulig å overbevise opinionen i NATO-landene om at dette er en humanitær operasjon som det er verdt å ofre mer for i årene framover. Dette, sammen med det faktum at de militære offensivene i sommer og i vinter har vært spektakulært mislykka og ikke klart å hindre Taliban fra reelt å styrke grepet om stadig større deler av den pashtunske landsbygda, gjør at NATO er i ferd med å erkjenne at krigen ikke kan videreføres, uansett hvor mye man egentlig skulle ønsket det.
Når erkjennelsen om at krigen er tapt, at NATO må trekke seg ut i løpet av få år, og at Afghanistan ikke vil kunne bli den basen for amerikansk og vestlig innflytelse inn i Sentral-Asia som man opprinnelig hadde sett for seg, er i ferd med å synke inn, er det to forhold som må tas hånd om:
For det første må man begrense prestisjenederlaget. Prestisje handler ikke bare om toppolitikeres selvfølelse. Prestisje er også et helt avgjørende våpen i det internasjonale diplomatiet, et våpen som viktige amerikanske og andre vestlige selskapsinteresser også er helt avhengige av for å vinne fram i den globale internasjonale konkurransen. Skal prestisjenederlaget etter et tiår med krig og ødeleggelse i Afghanistan som leder til et totalt militært og politisk nederlag for USA og NATO kunne begrenses, må man komme opp med en veldig god forklaring på hvorfor USA og NATO tapte denne krigen.
For det andre må amerikanske og vestlige geopolitiske interesser rekalibrere seg med utgangspunkt i at man ikke vil ha kontroll over Afghanistans territorium i årene og tiårene framover. Nye geopolitiske strategier og allianser må etableres med rot i dette faktumet.
Begge disse hensynene peker i retning av å gjøre Pakistan til synderen. En pakistansk "dolkestøtslegende" kan trolig fungere ganske effektivt i forhold til hjemlig, og særlig europeisk, stadig mer islamfiendtlig opinion, som forklaring på nederlaget. Aller best vil det fungere i forhold til å sementere den nye alliansen med India.
Etter at Kina nå ettertrykkelig har erstatta Russland som den store globale utfordreren for USAs fortsatte dominans globalt, har det blitt veldig naturlig for USA å alliere seg med Kinas tradisjonelle motpol i Asia, India. Under den kalde krigen var India relativt USA-kritisk og Sovjet-vennlig, og Russland og India har også fram til nå fortsatt å ha et godt forhold. Dette, sammen med det faktum at USA har fortsatt å være avhengig av Pakistan for å kunne nå sine geopolitiske målsettinger i Afghanistan og Sentral-Asia, har bidratt til at USA bare ganske forsiktig har beveget seg over til indisk side i konflikten mellom de to landene, fra et utgangspunkt hvor USA var Pakistans viktigste allierte under den kalde krigen.
Når USA nå er i ferd med å erkjenne at kampen om Afghanistan og Sentral-Asia er tapt, forsvinner også behovet for å også blidgjøre Pakistan. USA står nå friere til å hamre ut en fastere allianse med India. En slik omkalfatring av USAs allianseforhold i Sør-Asia trenger også en forklaring når den skal gjennomføres, og avsløringa av fortsatte pakistanske forbindelser til Taliban, kan slik sett tjene formålet.
Det negative er at dokumentene viser at antallet sivile drepte i NATO-aksjoner er vesentlig høyere enn det de offisielt rapporterte tallene har vist. Det bidrar til å underminere argumentasjonen for at NATO-styrkene er der for å beskytte afghanske sivile. Men hvor stort PR-tap er dette egentlig nå? Det har lenge vært kjent at NATO-styrker har drept hundretalls afghanske sivile hvert år, mange av dem barn. Argumentet om at Taliban står for flere drap, blir ikke veldig slagkraftig. Det viser da også at opinionen i de aller fleste NATO-land har snudd mot krigen, nå også i det NATO-standhaftige Danmark.
At det i de lekkede dokumentene finns argumenter som kan styrke den folkelige humanitært baserte motstanden mot krigen ytterligere, vil derfor neppe ha noen stor påvirkning på krigens videre gang. Det er uansett ikke mulig å overbevise opinionen i NATO-landene om at dette er en humanitær operasjon som det er verdt å ofre mer for i årene framover. Dette, sammen med det faktum at de militære offensivene i sommer og i vinter har vært spektakulært mislykka og ikke klart å hindre Taliban fra reelt å styrke grepet om stadig større deler av den pashtunske landsbygda, gjør at NATO er i ferd med å erkjenne at krigen ikke kan videreføres, uansett hvor mye man egentlig skulle ønsket det.
Når erkjennelsen om at krigen er tapt, at NATO må trekke seg ut i løpet av få år, og at Afghanistan ikke vil kunne bli den basen for amerikansk og vestlig innflytelse inn i Sentral-Asia som man opprinnelig hadde sett for seg, er i ferd med å synke inn, er det to forhold som må tas hånd om:
For det første må man begrense prestisjenederlaget. Prestisje handler ikke bare om toppolitikeres selvfølelse. Prestisje er også et helt avgjørende våpen i det internasjonale diplomatiet, et våpen som viktige amerikanske og andre vestlige selskapsinteresser også er helt avhengige av for å vinne fram i den globale internasjonale konkurransen. Skal prestisjenederlaget etter et tiår med krig og ødeleggelse i Afghanistan som leder til et totalt militært og politisk nederlag for USA og NATO kunne begrenses, må man komme opp med en veldig god forklaring på hvorfor USA og NATO tapte denne krigen.
For det andre må amerikanske og vestlige geopolitiske interesser rekalibrere seg med utgangspunkt i at man ikke vil ha kontroll over Afghanistans territorium i årene og tiårene framover. Nye geopolitiske strategier og allianser må etableres med rot i dette faktumet.
Begge disse hensynene peker i retning av å gjøre Pakistan til synderen. En pakistansk "dolkestøtslegende" kan trolig fungere ganske effektivt i forhold til hjemlig, og særlig europeisk, stadig mer islamfiendtlig opinion, som forklaring på nederlaget. Aller best vil det fungere i forhold til å sementere den nye alliansen med India.
Etter at Kina nå ettertrykkelig har erstatta Russland som den store globale utfordreren for USAs fortsatte dominans globalt, har det blitt veldig naturlig for USA å alliere seg med Kinas tradisjonelle motpol i Asia, India. Under den kalde krigen var India relativt USA-kritisk og Sovjet-vennlig, og Russland og India har også fram til nå fortsatt å ha et godt forhold. Dette, sammen med det faktum at USA har fortsatt å være avhengig av Pakistan for å kunne nå sine geopolitiske målsettinger i Afghanistan og Sentral-Asia, har bidratt til at USA bare ganske forsiktig har beveget seg over til indisk side i konflikten mellom de to landene, fra et utgangspunkt hvor USA var Pakistans viktigste allierte under den kalde krigen.
Når USA nå er i ferd med å erkjenne at kampen om Afghanistan og Sentral-Asia er tapt, forsvinner også behovet for å også blidgjøre Pakistan. USA står nå friere til å hamre ut en fastere allianse med India. En slik omkalfatring av USAs allianseforhold i Sør-Asia trenger også en forklaring når den skal gjennomføres, og avsløringa av fortsatte pakistanske forbindelser til Taliban, kan slik sett tjene formålet.
søndag 27. juni 2010
Løsningene for Afghanistan
Med fire drepte norske soldater søndag kveld, kom det samla antallet drepte soldater fra den internasjonale styrken opp i 99 for juni 2010. Åtte og et halvt år etter invasjonen, får vi den blodigste måneden noen gang i krigen for de internasjonale styrkene. Antallet sivile dødsofre øker også stadig. Man må, som jeg refererte fra NUPI-forsker Helge Lurås i min forrige postering,"konkludere med den norske militære deltakelsen i Afghanistan har vært bortkasta, mislykka og kontraproduktiv".
Det har i lengre tid nå blitt snakket om, også fra den norske regjeringa, at "det finns ingen militær løsning". Det betyr at det må finnes en politisk løsning, men hva denne løsninga faktisk skal bestå i, snakkes det for lite konkret om. Jeg vil oppsummere at hovedpunktene i en ny vestlig politisk strategi for Afghanistan bør bestå i følgende:
1. Stans i alle former for støtte til diktaturstater i den arabiske verden
2. Stans i alle former for støtte til og samarbeid med Israel inntil landet aksepterer fredsavtale med palestinerne med grunnlag i Folkeretten
3. Uttrekning av alle vestlige styrker fra Afghanistan
4. Stans i alle former for militær og økonomisk støtte til den krigsherredominerte Karzairegjeringa i Afghanistan.
5. Diplomatisk og økonomisk press på India for å akseptere en fredsløsning om Kashmir som respekterer ønskene til folkeflertallet i Kashmir.
Al-Qaida er ikke afghansk, men arabisk
Utsagnet om at "det finns ingen militær løsning", retter seg i utgangspunktet mot Taliban og andre afghanske parter i krigen. Men påstanden er minst like sann i forhold til Al-Qaida. For hver Al-Qaida-aktivist som drepes på slagmarka, rekrutteres flere nye. Det er også umulig å sloss militært mot en terrororganisasjon som rekrutterer overalt i verden, og kan slå til overalt i verden.
Det at Al-Qaida ikke kan knuses militært, betyr imidlertid heller ikke at striden kan løses med forhandlinger mellom Obama og Bin Laden. Al-Qaida har et mål om å innføre et muslimsk verdenskhalifat, bygd på konservativ fortolkning av sharia. Dette er et mål bare en svært liten andel av verdens muslimer deler. Dette er da heller ikke grunnlaget for at organisasjonen fortsatt klarer å rekruttere. Det Al-Qaida klarer å rekruttere på grunnlag av, er raseriet mot Vestens, spesielt USAs, politikk i forhold til den arabiske verden. Måten å knuse Al-Qaida på, er å frata organisasjonen dets rekrutteringsgrunnlag, og det handler om å gjennomføre en fundamental endring i Vestens politikk i forhold til den arabiske verden.
Stans støtten til korrupte arabiske diktaturer
USA og andre vestlige land må trekke ut alle militære styrker som står i arabiske land for å støtte udemokratiske regimer, samt stanse alle våpenleveranser, alt etterretningssamarbeid og all annen støtte til Saudi-Arabia, Egypt, Algerie og andre undertrykkende og korrupte regimer i den arabiske verden.
Vesten og USA må akseptere at disse regimene, som har bidratt til å gi USA og Vesten geopolitisk kontroll over mesteparten av de nesten 60 prosente av verdens totale gjenværende oljereserver som befinner seg i arabiske land, både kan og bør bli styrta av sitt eget folk. Vesten må videre akseptere at nye myndigheter i disse landene vil bruke oljeressursene, både til å bygge velferd i egne land, og til å fremme den arabiske verdens interesser i forhold til Vesten når det gjelder Israel-Palestinakonflikten.
Midtøstenløsning basert på Folkeretten
For at kampen mot Al-Qaida ikke skal gå over i en økonomisk eller militær krig mot nye folkelig forankra regjeringer i den arabiske verden, er det avgjørende at stans i støtten til arabiske diktaturer følges opp med en fullstendig omlegging av politikken i forhold til Israel-Palestina. Løsninga på denne konflikten er overhodet ikke vanskelig å peke på. Den ligger i en tostatsløsning som følger de internasjonalt anerkjente grensene fra før 1967.
Det betyr i klartekst at det opprettes en palestinsk stat i Gaza, hele Vestbredden og Øst-Jerusalem. For at dette skal kunne skje, må alle de folkerettsstridige israelske settlerkoloniene på Vestbredden og i Øst-Jerusalem avvikles. Israel må også gi tilbake Golanhøydene til Syria, og på tilsvarende måte avvikle de folkerettsstridige settlerkoloniene i dette illegalt annekterte landområdet.
Ingenting tyder på at noen av partene på palestinsk eller arabisk side i dag ville avvise en slik fredsløsning. I Isreal ville derimot en slik løsning med basis i Folkeretten i dag skape ramaskrik. Spesielt vil kravet om å erkjenne at også Øst-Jerusalem må inngå i en framstidig palestinsk stat bli vanskelig å svelge. Så å si hele det politiske spekteret på jødisk-sionistisk side har vendt seg til forestillinga om at hele Jerusalem tilhører Israel. Det gjør den hellige byen imidlertid utvilsomt ikke i følge Folkeretten, og uten at også Øst-Jerusalem, som både kulturelt og økonomisk utgjør sjølve kjernen i Palestina, inngår i en uavhengig palestinsk stat, vil en fredsløsning ikke kunne vinne aksept verken blant det palestinske folket eller i den arabiske verden generelt.
Sjøl om det vil sitte langt inne for enhver israelsk regjering å godta, har USA de nødvendige maktmidlene til å presse Israel til å akseptere en fredsløsning i tråd med Folkeretten ettersom Israel er fullstendig avhengig av den økonomiske og militære bistanden fra USA.
Ingen forhandlinger med Taliban
I den grad det snakkes konkret om politisk løsning, snakkes det oftest om forhandlinger med "det moderate Taliban". Dette Taliban finnes ikke. Det finns krefter i Taliban man kan gjøre avtaler med, i bytte med penger og maktposisjoner. Men disse korrupte delene av Taliban er allerede i stor grad integrert i det sittende afghanske regimet, noe som har bidratt til at det allerede er vedtatt ekstremt kvinnefientlige lover i Afghanistan.
Det Taliban som har avvist å la seg integrere sammen med andre korrupte og fundamentalistiske krigsherrer i det nye NATO-støtta afghanske regimet, deler den grunnleggende ideologien som Al-Qaida står for. Det innebærer at forhandlinger med denne organisasjonen bare vil kunne føre fram om man godtar å gjøre hele Afghanistan til en islamistisk stat uten noen former for kvinnerettigheter og uten noen form for demokrati.
Hent soldatene hjem
På samme måte som med Al-Qaida, må Taliban nedkjempes, ikke med vestlig militærmakt, men ved å frarøve organisasjonens dets rekrutteringsgrunnlag. Det viktigste rekrutteringsgrunnlaget for Taliban er ganske enkelt motstanden mot utenlandsk okkupasjon.
Når utenlandske militære styrker utgjør den reelle maktfaktoren i et land, er det for alle praktiske formål et okkupert land, og oppleves som okkupert av innbyggerne i landet. Dette gjelder også når styrkene er "invitert inn av landets regjering" slik de sovjetiske okkupasjonsstyrkene var på 1980-tallet, eller er der med støtte i et FN-mandat, slik tilfellet er for NATO-styrkene i dag.
Den sovjetiske okkupasjonen på 1980-tallet endte med å styrke de reaksjonære islamistiske bevegelsene som gikk under betegnelsen Mujahedin, fordi det var disse som tok til våpen mot de sovjetiske okkupantene. På samme måte styrker NATO-okkupasjonen i dag de reaksjonære islamistiske motstandskreftene som går under betegnelsen Taliban, fordi det er Taliban som i dag tar til våpen mot okkupantene fra NATO. Det viktigste bidraget til å hindre at Taliban lykkes med å rekruttere flere afghanske pashtunere til sin kamp, er derfor å trekke alle norske og andre utenlandske styrker ut av landet.
Kutt støtten til Karzairegimet
Det afghanske regimet, under ledelse av Hamid Karzai, som USA med allierte installerte i 2001, er for det første verdens mest korrupte. For det andre består det av en samling av Afghanistans verste krigsforbrytere fra borgerkrigsperioden tidlig på 1990-tallet. For det tredje er mange av regjeringsmedlemmene og guvernørene tungt involvert i narkotrafikken. For det fjerde mangler regimet demokratisk legitimitet.
Valgene i 2004 og 2005 til henholdsvis president og nasjonalforsamling var prega av omfattende og systematisk valgfusk, sjøl om dette på det tidspunktet i liten grad ble rapportert i vestlig mainstreampresse, som på dette tidspunktet fortsatt var opptatt av å portrettere propagandabildet av Afghanistan som "den vellykka krigen" (sammenligna med Irak som da framsto som en mye verre katastrofe). Under presidentvalget i 2009 var imidlertid de indre motsetningene innad i regimet, og innad i FN og den amerikanske administrasjonen, så sterke at noen av disse så det i sin interesse å delegitimere Karzai ved å få fram fakta om det omfattende og systematiske valgfusket. Dermed ble dette også kjent for verden, men for det afghanske folket var dette altså ikke noe nytt.
Dette udemokratiske, korrupte og tungt kriminelt belasta regimet oppleves av mange afghanere som et enda større onde enn Taliban fordi volden og undertrykkinga fra dette regimet er mer vilkårlig. Det fører blant annet en politikk som favoriserer bestemte klaner og etniske grupper i ulike deler av landet, noe som driver rivaliserende klaner og etniske grupper over i armene på Taliban.
Opprustning av det afghanske krigsherreregimet under Karzai, slik NATOs exitstrategi synes å være i dag, er dobbelt kontraproduktiv. For det første er det slik at jo sterkere dette regimet blir, jo mer det blir i stand til å gjøre seg gjeldende utover på den afghanske landsbygda, jo flere afghanere er det som får føle hva dette regimet representerer av organisert kriminalitet og maktmisbruk, jo flere blir det som vil drives til å gjøre motstand mot regimet. Og så lenge motstanden representeres av Taliban, vil dette føre til at stadig flere drives over i armene på Taliban.
For det andre er det bare ekte demokratiske krefter med base i det afghanske folket som til slutt kan seire over Taliban. Slike krefter blir systematisk forfulgt av Karzairegimet og dets kriminelt belasta afghanske støttespillere. På den måten bidrar en opprustning av Karzairegimet til å underminere motstanden mot Taliban i det afghanske samfunnet.
Press på India for fredsløsning i Kashmir
På samme måte som mujahedin på 1980-tallet fikk støtte utafra, særlig fra USA, men via Pakistan, har også Taliban fått støtte utenfra, hele tida, fra 1994 og fram til og med i dag, fra Pakistan. For Pakistan handler støtte til ekstremistiske islamistgrupper i Afghanistan om forholdet til India. Så lenge forholdet mellom India og Pakistan forblir fiendtlig, er marerittscenariet for Pakistan at India og Afghanistan utvikler et godt samarbeidsforhold, og slik sett ringer inn Pakistan.
Afghanistan har et selvstendig grunnlag for konflikt med Pakistan i det faktum at pashtunerne, som utgjør den største og historisk mektigste etniske gruppa i Afghanistan, også befolker grenseprovinsen Khyber-Pakhtunkhwa og den nordøstlige delen provinsen Baluchistan, med hovedbyen Quetta.
Da India og Pakistan i 1947 ble anerkjent av FN som uavhengige stater gjennom en avstemning i FNs generalforsamling, var det ett land som stemte mot anerkjennelse av Pakistan, og det var Afghanistan. Grunnen var at Afghanistan den gangen og i lang tid etterpå ikke godtok at delelinja mellom britisk India og det uavhengige Afghanistan skulle gå tvers gjennom det pashtunske området. Fra et afghansk perspektiv var det en del av Afghanistan som var blitt okkupert av britene, og fra et afghansk perspektiv skulle disse områdene blitt tilbakeført til Afghanistan ved avkoloniseringa, ikke bli del av en ny statsdannelse ved navn Pakistan.
I tillegg til at Afghanistan historisk har gjort krav på de pashtotalende grensedistriktene i Pakistan, med en samla befolkning i dag på nesten 30 millioner, har Pakistan også et problem med separatistiske bevegelser blant balutsjerne, som befolker de sørlige og vestlige delene av provinsen Baluchistan. Det er i disse områdene Pakistans viktigste mineral- og energiressurser befinner seg.
Frykten i Pakistan er derfor at Afghanistan skal finne på å alliere seg med India for å vinne tilbake kontroll over de pashtotalende grenseprovinsene, og dessuten kunne presse Pakistan ytterligere ved å gi støtte til de balutsjiske separatistene som truer Pakistans vitale energiforsyninger. En slik situasjon vil gi India et sterkt forhandlingsutgangspunkt for å tvinge Pakistan til en fredsløsning på indiske premisser, det vil si en løsning hvor 2/3 av Kashmir forblir en del av India.
For å hindre et slikt marerittscenario, har Pakistan konsekvent støtta opp om ytterliggående islamistiske grupper blant pashtunerne ganske enkelt fordi islamistiske grupper vil se på India som en evig fiende, akkurat som Pakistan, ettersom India okkuperer og undertrykker den muslimske flertallsbefolkninga i Kashmir.
Med muligheter for våpenleveranser i stort omfang fra Pakistan, har Taliban mulighet for å vinne makta tilbake i Afghanistan med våpenmakt, også uten massiv folkelig støtte. Skal man forhindre dette, må Pakistan overbevises om at det å la slik støtte til Taliban sildre over den lange felles grensa ikke er i landets egen interesse. Ettersom Pakistan langt fra er noen islamistisk stat etter Talibans idealer, og ettersom det overveldende flertallet av Pakistans befolkning heller ikke under noen omstendigheter kunne tenke seg å leve under et Taliban-lignende regime i eget land, er den pedagogiske oppgava ikke veldig vanskelig om det lot seg gjøre å overbevise Pakistan om at India ikke behøver å være dødsfienden.
Men både realpolitisk og ideologisk er det umulig for Pakistan å akseptere en varig fredsløsning med India som sementerer indisk kontroll over Kashmir. Realpolitisk fordi India med full kontroll over 2/3 av Kashmir får full kontroll over Induselvas kilder, og dermed over vanntilgangen i de mest tettbefolkede delene av Pakistan. Ideologisk fordi staten er bygd på ideen om å forsvare interessene til muslimene i det gamle India. For Pakistan vil en fredsslutning måtte innebære en folkeavstemning om provinsens framtid i Kashmir.
I forhold til Kashmir finns det mange mulige modeller for en fredsløsning, alt fra en deling mellom India og Pakistan som i større grad følger grensene for hvor det er muslimsk og hinduistisk flertall, og hvor en langt større del av provinsen, men ikke hele, tilfaller Pakistan, til en løsning hvor Kasmir blir en uavhengig stat, og hvor Pakistan som del av dette også må avstå den tredelen av Kasmir som landet i dag kontrollerer til en ny uavhengig stat. Problemet er at ingen av disse løsningene per i dag framstår som akseptable i India. Skal en slik løsning kunne bli mulig, må derfor de vestlige landene med USA i spissen, som i økende grad framstår som Indias allierte på verdensarenaen, bruke de diplomatiske og økonomiske pressmidlene landene har til å presse India til reelle forhandlinger.
Det har i lengre tid nå blitt snakket om, også fra den norske regjeringa, at "det finns ingen militær løsning". Det betyr at det må finnes en politisk løsning, men hva denne løsninga faktisk skal bestå i, snakkes det for lite konkret om. Jeg vil oppsummere at hovedpunktene i en ny vestlig politisk strategi for Afghanistan bør bestå i følgende:
1. Stans i alle former for støtte til diktaturstater i den arabiske verden
2. Stans i alle former for støtte til og samarbeid med Israel inntil landet aksepterer fredsavtale med palestinerne med grunnlag i Folkeretten
3. Uttrekning av alle vestlige styrker fra Afghanistan
4. Stans i alle former for militær og økonomisk støtte til den krigsherredominerte Karzairegjeringa i Afghanistan.
5. Diplomatisk og økonomisk press på India for å akseptere en fredsløsning om Kashmir som respekterer ønskene til folkeflertallet i Kashmir.
Al-Qaida er ikke afghansk, men arabisk
Utsagnet om at "det finns ingen militær løsning", retter seg i utgangspunktet mot Taliban og andre afghanske parter i krigen. Men påstanden er minst like sann i forhold til Al-Qaida. For hver Al-Qaida-aktivist som drepes på slagmarka, rekrutteres flere nye. Det er også umulig å sloss militært mot en terrororganisasjon som rekrutterer overalt i verden, og kan slå til overalt i verden.
Det at Al-Qaida ikke kan knuses militært, betyr imidlertid heller ikke at striden kan løses med forhandlinger mellom Obama og Bin Laden. Al-Qaida har et mål om å innføre et muslimsk verdenskhalifat, bygd på konservativ fortolkning av sharia. Dette er et mål bare en svært liten andel av verdens muslimer deler. Dette er da heller ikke grunnlaget for at organisasjonen fortsatt klarer å rekruttere. Det Al-Qaida klarer å rekruttere på grunnlag av, er raseriet mot Vestens, spesielt USAs, politikk i forhold til den arabiske verden. Måten å knuse Al-Qaida på, er å frata organisasjonen dets rekrutteringsgrunnlag, og det handler om å gjennomføre en fundamental endring i Vestens politikk i forhold til den arabiske verden.
Stans støtten til korrupte arabiske diktaturer
USA og andre vestlige land må trekke ut alle militære styrker som står i arabiske land for å støtte udemokratiske regimer, samt stanse alle våpenleveranser, alt etterretningssamarbeid og all annen støtte til Saudi-Arabia, Egypt, Algerie og andre undertrykkende og korrupte regimer i den arabiske verden.
Vesten og USA må akseptere at disse regimene, som har bidratt til å gi USA og Vesten geopolitisk kontroll over mesteparten av de nesten 60 prosente av verdens totale gjenværende oljereserver som befinner seg i arabiske land, både kan og bør bli styrta av sitt eget folk. Vesten må videre akseptere at nye myndigheter i disse landene vil bruke oljeressursene, både til å bygge velferd i egne land, og til å fremme den arabiske verdens interesser i forhold til Vesten når det gjelder Israel-Palestinakonflikten.
Midtøstenløsning basert på Folkeretten
For at kampen mot Al-Qaida ikke skal gå over i en økonomisk eller militær krig mot nye folkelig forankra regjeringer i den arabiske verden, er det avgjørende at stans i støtten til arabiske diktaturer følges opp med en fullstendig omlegging av politikken i forhold til Israel-Palestina. Løsninga på denne konflikten er overhodet ikke vanskelig å peke på. Den ligger i en tostatsløsning som følger de internasjonalt anerkjente grensene fra før 1967.
Det betyr i klartekst at det opprettes en palestinsk stat i Gaza, hele Vestbredden og Øst-Jerusalem. For at dette skal kunne skje, må alle de folkerettsstridige israelske settlerkoloniene på Vestbredden og i Øst-Jerusalem avvikles. Israel må også gi tilbake Golanhøydene til Syria, og på tilsvarende måte avvikle de folkerettsstridige settlerkoloniene i dette illegalt annekterte landområdet.
Ingenting tyder på at noen av partene på palestinsk eller arabisk side i dag ville avvise en slik fredsløsning. I Isreal ville derimot en slik løsning med basis i Folkeretten i dag skape ramaskrik. Spesielt vil kravet om å erkjenne at også Øst-Jerusalem må inngå i en framstidig palestinsk stat bli vanskelig å svelge. Så å si hele det politiske spekteret på jødisk-sionistisk side har vendt seg til forestillinga om at hele Jerusalem tilhører Israel. Det gjør den hellige byen imidlertid utvilsomt ikke i følge Folkeretten, og uten at også Øst-Jerusalem, som både kulturelt og økonomisk utgjør sjølve kjernen i Palestina, inngår i en uavhengig palestinsk stat, vil en fredsløsning ikke kunne vinne aksept verken blant det palestinske folket eller i den arabiske verden generelt.
Sjøl om det vil sitte langt inne for enhver israelsk regjering å godta, har USA de nødvendige maktmidlene til å presse Israel til å akseptere en fredsløsning i tråd med Folkeretten ettersom Israel er fullstendig avhengig av den økonomiske og militære bistanden fra USA.
Ingen forhandlinger med Taliban
I den grad det snakkes konkret om politisk løsning, snakkes det oftest om forhandlinger med "det moderate Taliban". Dette Taliban finnes ikke. Det finns krefter i Taliban man kan gjøre avtaler med, i bytte med penger og maktposisjoner. Men disse korrupte delene av Taliban er allerede i stor grad integrert i det sittende afghanske regimet, noe som har bidratt til at det allerede er vedtatt ekstremt kvinnefientlige lover i Afghanistan.
Det Taliban som har avvist å la seg integrere sammen med andre korrupte og fundamentalistiske krigsherrer i det nye NATO-støtta afghanske regimet, deler den grunnleggende ideologien som Al-Qaida står for. Det innebærer at forhandlinger med denne organisasjonen bare vil kunne føre fram om man godtar å gjøre hele Afghanistan til en islamistisk stat uten noen former for kvinnerettigheter og uten noen form for demokrati.
Hent soldatene hjem
På samme måte som med Al-Qaida, må Taliban nedkjempes, ikke med vestlig militærmakt, men ved å frarøve organisasjonens dets rekrutteringsgrunnlag. Det viktigste rekrutteringsgrunnlaget for Taliban er ganske enkelt motstanden mot utenlandsk okkupasjon.
Når utenlandske militære styrker utgjør den reelle maktfaktoren i et land, er det for alle praktiske formål et okkupert land, og oppleves som okkupert av innbyggerne i landet. Dette gjelder også når styrkene er "invitert inn av landets regjering" slik de sovjetiske okkupasjonsstyrkene var på 1980-tallet, eller er der med støtte i et FN-mandat, slik tilfellet er for NATO-styrkene i dag.
Den sovjetiske okkupasjonen på 1980-tallet endte med å styrke de reaksjonære islamistiske bevegelsene som gikk under betegnelsen Mujahedin, fordi det var disse som tok til våpen mot de sovjetiske okkupantene. På samme måte styrker NATO-okkupasjonen i dag de reaksjonære islamistiske motstandskreftene som går under betegnelsen Taliban, fordi det er Taliban som i dag tar til våpen mot okkupantene fra NATO. Det viktigste bidraget til å hindre at Taliban lykkes med å rekruttere flere afghanske pashtunere til sin kamp, er derfor å trekke alle norske og andre utenlandske styrker ut av landet.
Kutt støtten til Karzairegimet
Det afghanske regimet, under ledelse av Hamid Karzai, som USA med allierte installerte i 2001, er for det første verdens mest korrupte. For det andre består det av en samling av Afghanistans verste krigsforbrytere fra borgerkrigsperioden tidlig på 1990-tallet. For det tredje er mange av regjeringsmedlemmene og guvernørene tungt involvert i narkotrafikken. For det fjerde mangler regimet demokratisk legitimitet.
Valgene i 2004 og 2005 til henholdsvis president og nasjonalforsamling var prega av omfattende og systematisk valgfusk, sjøl om dette på det tidspunktet i liten grad ble rapportert i vestlig mainstreampresse, som på dette tidspunktet fortsatt var opptatt av å portrettere propagandabildet av Afghanistan som "den vellykka krigen" (sammenligna med Irak som da framsto som en mye verre katastrofe). Under presidentvalget i 2009 var imidlertid de indre motsetningene innad i regimet, og innad i FN og den amerikanske administrasjonen, så sterke at noen av disse så det i sin interesse å delegitimere Karzai ved å få fram fakta om det omfattende og systematiske valgfusket. Dermed ble dette også kjent for verden, men for det afghanske folket var dette altså ikke noe nytt.
Dette udemokratiske, korrupte og tungt kriminelt belasta regimet oppleves av mange afghanere som et enda større onde enn Taliban fordi volden og undertrykkinga fra dette regimet er mer vilkårlig. Det fører blant annet en politikk som favoriserer bestemte klaner og etniske grupper i ulike deler av landet, noe som driver rivaliserende klaner og etniske grupper over i armene på Taliban.
Opprustning av det afghanske krigsherreregimet under Karzai, slik NATOs exitstrategi synes å være i dag, er dobbelt kontraproduktiv. For det første er det slik at jo sterkere dette regimet blir, jo mer det blir i stand til å gjøre seg gjeldende utover på den afghanske landsbygda, jo flere afghanere er det som får føle hva dette regimet representerer av organisert kriminalitet og maktmisbruk, jo flere blir det som vil drives til å gjøre motstand mot regimet. Og så lenge motstanden representeres av Taliban, vil dette føre til at stadig flere drives over i armene på Taliban.
For det andre er det bare ekte demokratiske krefter med base i det afghanske folket som til slutt kan seire over Taliban. Slike krefter blir systematisk forfulgt av Karzairegimet og dets kriminelt belasta afghanske støttespillere. På den måten bidrar en opprustning av Karzairegimet til å underminere motstanden mot Taliban i det afghanske samfunnet.
Press på India for fredsløsning i Kashmir
På samme måte som mujahedin på 1980-tallet fikk støtte utafra, særlig fra USA, men via Pakistan, har også Taliban fått støtte utenfra, hele tida, fra 1994 og fram til og med i dag, fra Pakistan. For Pakistan handler støtte til ekstremistiske islamistgrupper i Afghanistan om forholdet til India. Så lenge forholdet mellom India og Pakistan forblir fiendtlig, er marerittscenariet for Pakistan at India og Afghanistan utvikler et godt samarbeidsforhold, og slik sett ringer inn Pakistan.
Afghanistan har et selvstendig grunnlag for konflikt med Pakistan i det faktum at pashtunerne, som utgjør den største og historisk mektigste etniske gruppa i Afghanistan, også befolker grenseprovinsen Khyber-Pakhtunkhwa og den nordøstlige delen provinsen Baluchistan, med hovedbyen Quetta.
Da India og Pakistan i 1947 ble anerkjent av FN som uavhengige stater gjennom en avstemning i FNs generalforsamling, var det ett land som stemte mot anerkjennelse av Pakistan, og det var Afghanistan. Grunnen var at Afghanistan den gangen og i lang tid etterpå ikke godtok at delelinja mellom britisk India og det uavhengige Afghanistan skulle gå tvers gjennom det pashtunske området. Fra et afghansk perspektiv var det en del av Afghanistan som var blitt okkupert av britene, og fra et afghansk perspektiv skulle disse områdene blitt tilbakeført til Afghanistan ved avkoloniseringa, ikke bli del av en ny statsdannelse ved navn Pakistan.
I tillegg til at Afghanistan historisk har gjort krav på de pashtotalende grensedistriktene i Pakistan, med en samla befolkning i dag på nesten 30 millioner, har Pakistan også et problem med separatistiske bevegelser blant balutsjerne, som befolker de sørlige og vestlige delene av provinsen Baluchistan. Det er i disse områdene Pakistans viktigste mineral- og energiressurser befinner seg.
Frykten i Pakistan er derfor at Afghanistan skal finne på å alliere seg med India for å vinne tilbake kontroll over de pashtotalende grenseprovinsene, og dessuten kunne presse Pakistan ytterligere ved å gi støtte til de balutsjiske separatistene som truer Pakistans vitale energiforsyninger. En slik situasjon vil gi India et sterkt forhandlingsutgangspunkt for å tvinge Pakistan til en fredsløsning på indiske premisser, det vil si en løsning hvor 2/3 av Kashmir forblir en del av India.
For å hindre et slikt marerittscenario, har Pakistan konsekvent støtta opp om ytterliggående islamistiske grupper blant pashtunerne ganske enkelt fordi islamistiske grupper vil se på India som en evig fiende, akkurat som Pakistan, ettersom India okkuperer og undertrykker den muslimske flertallsbefolkninga i Kashmir.
Med muligheter for våpenleveranser i stort omfang fra Pakistan, har Taliban mulighet for å vinne makta tilbake i Afghanistan med våpenmakt, også uten massiv folkelig støtte. Skal man forhindre dette, må Pakistan overbevises om at det å la slik støtte til Taliban sildre over den lange felles grensa ikke er i landets egen interesse. Ettersom Pakistan langt fra er noen islamistisk stat etter Talibans idealer, og ettersom det overveldende flertallet av Pakistans befolkning heller ikke under noen omstendigheter kunne tenke seg å leve under et Taliban-lignende regime i eget land, er den pedagogiske oppgava ikke veldig vanskelig om det lot seg gjøre å overbevise Pakistan om at India ikke behøver å være dødsfienden.
Men både realpolitisk og ideologisk er det umulig for Pakistan å akseptere en varig fredsløsning med India som sementerer indisk kontroll over Kashmir. Realpolitisk fordi India med full kontroll over 2/3 av Kashmir får full kontroll over Induselvas kilder, og dermed over vanntilgangen i de mest tettbefolkede delene av Pakistan. Ideologisk fordi staten er bygd på ideen om å forsvare interessene til muslimene i det gamle India. For Pakistan vil en fredsslutning måtte innebære en folkeavstemning om provinsens framtid i Kashmir.
I forhold til Kashmir finns det mange mulige modeller for en fredsløsning, alt fra en deling mellom India og Pakistan som i større grad følger grensene for hvor det er muslimsk og hinduistisk flertall, og hvor en langt større del av provinsen, men ikke hele, tilfaller Pakistan, til en løsning hvor Kasmir blir en uavhengig stat, og hvor Pakistan som del av dette også må avstå den tredelen av Kasmir som landet i dag kontrollerer til en ny uavhengig stat. Problemet er at ingen av disse løsningene per i dag framstår som akseptable i India. Skal en slik løsning kunne bli mulig, må derfor de vestlige landene med USA i spissen, som i økende grad framstår som Indias allierte på verdensarenaen, bruke de diplomatiske og økonomiske pressmidlene landene har til å presse India til reelle forhandlinger.
tirsdag 15. juni 2010
Forsker: Kontraproduktive styrker i Afghanistan
Nupiforsker Helge Lurås uttaler følgende i Dagsrevyen i dag:
- Man må konkludere med den norske militære deltakelsen i Afghanistan har vært bortkasta, mislykka og kontraproduktiv. Fra å være utradert i 2002 har Taliban økt til å være 40 000 i dag, samtidig med at antallet internasjonale styrker har økt dramatisk. Antallet drepte internasjonale soldater øker, antallet sivile drepte øker, og det finns heller ikke utsikt til en politisk løsning så lenge de internasjonale styrkene står der i så stort antall.
Det utenrikspolitiske forskermiljøet er i ferd med å bli realitetsorientert. Forhåpentligvis er det første skritt på veien til også å realitetsorientere det politiske miljøet i Norge.
- Man må konkludere med den norske militære deltakelsen i Afghanistan har vært bortkasta, mislykka og kontraproduktiv. Fra å være utradert i 2002 har Taliban økt til å være 40 000 i dag, samtidig med at antallet internasjonale styrker har økt dramatisk. Antallet drepte internasjonale soldater øker, antallet sivile drepte øker, og det finns heller ikke utsikt til en politisk løsning så lenge de internasjonale styrkene står der i så stort antall.
Det utenrikspolitiske forskermiljøet er i ferd med å bli realitetsorientert. Forhåpentligvis er det første skritt på veien til også å realitetsorientere det politiske miljøet i Norge.
mandag 5. april 2010
Al Qaidas base
I snart 12 år har terrornettverket som går under betegnelsen Al Qaida (som ganske enkelt betyr ”basen” på arabisk) satt den globale dagsorden. Det begynte med bombene mot USAs ambassader i Kenya og Tanzania i 1998, og toppet seg med verdenshistoriens største og mest spektakulære terroraksjon i New York 11. september 2001. Dagen etter erklærte USAs president George W. Bush igangsettelsen av ”krigen mot terror”.
I dag fortsetter terrornettverket å rekruttere, nettopp på grunnlag av de krigene og okkupasjonene som ble igangsatt som følge av krigen mot terror. Selv om Al Qaida og deres allierte i Taliban ble fordrevet til de mest bortgjemte grenseområdene mellom Afghanistan og Pakistan før året 2001 var over, har Taliban nå kommet kraftig tilbake og kontrollerer i praksis størstedelen av den pashtunske landsbygda i Afghanistan.
Al Qaida har også utvidet sitt andre viktigste baseområde, i Somalia. På samme måte som den amerikanske invasjonen og alliansen med korrupte klan- og militsledere i Nordalliansen har bidratt til å øke oppslutninga om Taliban i de pashtunske distriktene i Afghanistan, har den USA-støttede etiopiske invasjonen og alliansen med tilsvarende korrupte klan- og militsledere i Somalia bidratt til å øke oppslutninga om Al Shabaab (som betyr ”ungdommene” på arabisk) og Hizb Al Islam (Islams parti), Al Qaidas allierte i Somalia. Samtidig har invasjonen av Irak i 2003 og motstanden mot denne, gjort det mulig for Al Qaida å etablere en helt ny base de sunnimuslimske områdene i Irak.
Selv om Al Qaidas viktigste nåværende oppmarsjområder ligger i Afghanistan, på Afrikas Horn og i Irak, er det ikke der vi kan finne svaret på hvorfor Al Qaida ble opprettet. Skal vi finne det, må vi til hjemlandet til nettverkets leder Osama bin Laden, til hjemlandet til 15 av de 19 flykaprerne 11. september 2001, til Saudi-Arabia.
Al Qaidas ideologi
Osama bin Laden og Al Qaidas visjon er en ren islamsk stat, styrt etter de samme rettsprinsippene som gjaldt i Arabia på profeten Muhammeds tid, på 600-tallet. Her er det ikke behov for noe demokrati ettersom demokratiets funksjon er å vedta lover og regler for staten. For Al Qaidas tilhengere er lovene allerede gitt. Den rette veien (sharia, som betyr vei på arabisk) er allerede utlagt gjennom Koranen. Det gjelder bare å lese Koranen og forstå det som står der helt bokstavelig. Lederen for en slik islamsk stat vil være den som står nærest til å etterfølge profeten Muhammed historisk og moralsk. Han kan bære tittelen khalif (etterfølger), og den islamske staten med de hellige byene Mekka og Medina i sentrum, vil kunne kalles khalifat.
(Tilhengerne av denne typen tenkning anser sin tolkning som den eneste sanne formen for islam. De mener at alle muslimer som mener at Koranens budskap må fortolkes inn i dagens verden, og som ønsker seg folkevalgte organer og folkevalgte lover, er frafalne. De avviser derfor betegelsene islamisme og islamist, og omtaler seg selv bare som muslimer og følgere av islam. Begrepet islamisme og islamist er likevel nødvendige for alle andre. Muslim betegner alle som bekjenner seg til religionen islam, uavhengig av politisk ideologi. Islamist betegner derimot kun de muslimene som er tilhengere av en bokstavtro politisk fortolkning av islam.
Innenfor islamismen finns det også flere tendenser og retninger. Al Qaida og andre grupper som helt avviser demokrati, og utelukkende godtar en bokstavtro tolkning av Koranen som gjeldende lov, omtales gjerne som radikale eller militante islamister. Det finns også moderate islamister som ønsker å delta i flerpartivalg og få makt på demokratisk vis for å endre lovene i landet i mer tradisjonell islamsk retning. Eksempler på slike mer moderate islamistiske bevegelser er Det muslimske brorskapet i Egypt, Hamas i Palestina og regjeringspartiet AKP i Tyrkia.
Begrepet fundamentalist brukes av og til også om islamister. Begrepet har en bredere betydning og omfatter alle som legger til grunn en bokstavtro politisk fortolkning av hellige religiøse tekster. Fundamentalist er opprinnelig ikke noe som knyttes til islam, men er en betegnelse som kristne i USA som tolker Bibelen bokstavelig, begynte å bruke om seg selv på begynnelsen av 1900-tallet.)
I følge Al Qaida må alle muslimer ta til våpen for å kjempe for å befri Dar Al Islam (Islams hus) fra vantro herskere. Dels handler det om å støtte frigjøringskamp i muslimske landområder som er okkupert eller underlagt ikke-muslimske stater. Men like viktig er det å nedkjempe regjeringer i muslimske land som ikke følger islams sanne lære, slik Al Qaida forstår den.
Halshugging for utroskap og ”hekseri”
I Saudi-Arabia finns det ikke noe folkevalgt parlament, kun en eneveldig konge som anser seg som vokter av de hellige byene Mekka og Medina. Lovene i landet er også direkte utledet av en bokstavtro tolkning av Koranen, og innebærer blant annet dødsstraff ved halshugging med sverd på offentlig sted for slike forbrytelser som utroskap og narkotikasmugling. Avkutting av hender praktiseres for tyveri.
Kvinner i Saudi-Arabia er juridisk underordnet mannen og har blant annet fortsatt ikke lov til å kjøre bil. Kvinner som blir tatt for å sitte i en bil sammen med en annen mann enn sin ektemann, far eller bror, blir dømt til pisking.
Blant de aller mest middelalderske utslagene av den middelalderske rettspraksisen i landet, er det nylig kjente tilfellet hvor en libanesisk mann er dømt til døden ved halshugging for ”hekseri”.
Overalt i saudiarabiske byer finner man det religiøse politiet som passer på at alle kvinner går tilstrekkelig tildekket, ikke bare med hijab men også niqab (ansiktsslør), passer på at alle går til bønn når det kalles til bønn og ser til at ingen spiser på dagtid under Ramadan.
Gjennom skole og medier innprentes saudiarabiske barn og ungdommer budskapet om at det saudiske regimet praktiserer den eneste sanne formen for islam.
Korrupsjon og prostitusjon
At Al Qaida har kunnet vokse fram nettopp blant unge saudiarabere, kan sees som et resultat av nettopp denne indoktrineringa. Et av Al Qaidas strategiske hovedmål er likevel å styrte det saudiske kongedømmet. Når Al Qaidas aktivister har vendt seg mot regimet, er det ikke fordi de tar avstand fra regimets offisielle ideologi, men snarere fordi kongehuset selv ikke praktiserer slik det prediker og krever av sine undersotter.
Medlemmene av det saudiske kongehuset behandler bokstavelig talt den saudiarabiske staten som sin private eiendom. En ting er at alle sentrale statsfunksjoner i Saudi-Arabia fylles av ulike medlemmer i det saudiske kongehuset. En annen ting er at statens inntekter brukes til å finansiere en overdådig livsførsel for det store antallet prinser. Mens både det å drikke alkohol og ha sex utenfor ekteskapet er å regne som dødssynder i helt bokstavelig forstand hjemme i Saudi-Arabia, er det vanlig for prinsene og andre medlemmer i den saudiske overklassen å reise til Kairo, London eller andre verdensmetropoler for å feste og gjerne også ha seg med magedanserinner og prostituerte.
Alliansen Saudi-Arabia-USA
Den skrikende motsetninga mellom liv og lære for den saudiarabiske overklassen, er ett av to hovedankepunkter for Osama bin Laden for å bryte med det saudiske regimet. Den andre, og trolig den viktigste, er Saudi-Arabias allianse med USA.
I utgangspunktet virker det svært unaturlig at USA og Saudi-Arabia skulle være allierte. Mens USA er en av verdens eldste demokratiske republikker, er Saudi-Arabia et av de siste regimene som fortsatt praktiserer eneveldig kongedømme. Mens USA er et i hovedsak kristent land men med tydelig skille mellom stat og religion, og med religionsfrihet som en av nasjonens bærebjelker, har Saudi-Arabia den wahabistiske tradisjonen innenfor sunni-islam som offisiell og i høyeste grad praktisert statsreligion. Og sist, men ikke minst, mens USA er Israels viktigste allierte og beskytter, har Saudi-Arabia aldri anerkjent staten Israel og praktiserer fortsatt innreiseforbud for utenlandske borgere (unntatt statsledere og andre som har særlig unntak) som har stempel i passet for noen gang å ha besøkt Israel. Både Saudi-Arabia og USA har likevel interesser som gjør at landene har utviklet et langvarig strategisk partnerskap.
Under den kalde krigen hadde Saudi-Arabia og USA en sterk felles interesse av å bekjempe Sovjetunionens innflytelse i den muslimske verden. På grunn av USAs støtte til Israel, ble mange vanlige arabere positivt innstilte til Sovjetunionen. Sovjetunionen støttet PLO og radikale nasjonalistiske arabiske ledere som Gamal Abdel-Nasser i Egypt og Hafez Al Assad i Syria. For det saudiske kongehuset var radikale republikanske krefter i den arabiske verden en direkte trussel mot dets fysiske overlevelse. Derfor gjorde Saudi-Arabia det landet kunne for å mobilisere mot Sovjetunionen. Retorikken var at Sovjetunionen var ateistisk og dermed en trussel mot tradisjonelle islamske verdier. USA og Saudi-Arabia gjorde derfor felles sak i å støtte opp om de islamistiske mujahedingruppene mot den sovjetiske tilstedeværelsen i Afghanistan fra 1979 til 1988.
Olje som strategisk våpen
Et av Saudi-Arabias våpen i denne konflikten, var å plutselig øke oljeproduksjonen kraftig i 1986. Det førte til et voldsomt fall i oljeprisene verden over, noe som resulterte i økonomisk krise for flere andre oljeeksporterende land, deriblant Norge. For Sovjetunionen, som var blitt stadig mer avhengig av inntektene fra oljeeksport, var oljeprisfallet i kombinasjon med de stadig økende kostnadene ved krigen i Afghanistan, det som i første rekke førte til en nærmest total kollaps i økonomien. Dette var i sin tur et viktig bidrag til at Berlinmuren falt i 1989, og til at Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991. Man kan dermed si at Saudi-Arabia ga et helt avgjørende bidrag til at USA og Vesten vant den kalde krigen.
Saudi-Arabia kunne knekke Sovjetunionens økonomi ved å pumpe verdensmarkedet så fullt av olje at prisene kollapset. Men Saudi-Arabias olje hadde og har også potensial til å knekke USAs økonomi. Dersom Saudi-Arabia stanser eller kutter kraftig ned på oljeeksporten, går prisene på verdensmarkedet i været. For USA, som etter 1970 har vært nettoimportør av olje, og som i dag må importere 2/3 av forbruket, er skyhøye oljepriser lik økonomisk ruin. Hvilken makt som ligger i arabisk olje, ble vist tydelig under oljekrisa i 1973. Da lyktes de arabiske oljeprodusentene med å presse USA til å presse Israel til å gi Sinai tilbake til Egypt, på tross av at Israel hadde etablert mange settlerkolonier på denne halvøya som ble tatt fra Egypt under krigen i 1967.
Dilemmaet med Israel
USA har etter at Israel ble etablert vært den jødiske statens næreste allierte og beskytter. Denne alliansen er ikke først og fremst bygd på grunnlag av hva som er USAs egne geopolitiske og økonomiske interesser. Israel er rett nok strategisk plassert, men kontrollerer få strategiske ressurser direkte. Tatt i betraktning de enorme oljereservene som finns på den arabiske halvøya, ville det vært langt mer logisk for USA, ut fra reine økonomisk-strategiske vurderinger, å velge den arabiske sida i Midtøstenkonflikten.
USAs bastante støtte til Israel er derfor først og fremst et produkt av amerikansk innenrikspolitikk. Den jødiske befolkninga i USA er nesten like stor som Israels, og selv om dette ikke utgjør mer enn 2 prosent av USAs samlede folketall, har den jødiske befolkningsgruppa større innflytelse enn antallet tilsier. Historisk har jødene hatt tradisjoner for finansvirksomhet og for intellektuell virksomhet, som pressearbeid, og dette er tilfelle også i dag. Ikke alle jøder i USA er Israelvenner, men flertallet assosierer seg sterkt med den jødiske staten. De amerikanske jødene, som i kulturelle spørsmål som abortsak, homofiles rettigheter osv, gjennomgående er liberale og venstreorienterte, har betydelig innflytelse i det demokratiske partiet. Mens mange andre demokratiske velgergrupper, som svarte og latinos, gjennomgående har lav inntekt, er jødene med sin tilknytning til finansnæringa viktige for å sikre partiet inntekter.
Samtidig finns det også et annet segment i USAs politikk som er sterkt Israelvennlige. Bibeltro fundamentalistiske kristne har etter 2. verdenskrig i økende grad sluttet seg til kristensionismen. Dette er en teologi som hevder at jødene vil vende tilbake til det hellige land før Jesus vil komme tilbake. Det å bidra til at profetiene blir virkeliggjort ved å støtte Israel, blir i denne teologien en religiøs plikt for troende kristne.
Fundamentalistiske kristne befinner seg økonomisk, sosialt og politisk på motsatt side av de amerikanske jødene i de fleste spørsmål. De har gjennomgående lav utdanning og lav inntekt, og mens de fleste jødene bor i New York, Los Angeles og andre storbyer på øst- og vestkysten, befinner kristenfundamentalistene seg først og fremst i småbyene og på landsbygda i Sørstatene og Midtvesten. Det er ikke primært kristensionistene som finansierer det republikanske partiet, men de utgjør bortimot halvparten av velgergrunnlaget for partiet.
Ettersom både det demokratiske og det republikanske partiet, på hver sin måte, er avhengige av sterke proisraelske grupperinger, ligger USAs støtte til Israel fast, uansett hvilket parti som har presidenten og flertallet i Kongressen, nesten uansett hva Israel foretar seg. Men samtidig er USA helt avhengig av å importere olje, en ressurs som arabiske stater altså kontrollerer prisen på.
Gitt den arabiske og muslimske gatas sympati for palestinernes sak, er det ikke bare radikale nasjonalistiske diktatorer av typen Nasser og Assad, Moammar Qadaffi eller Saddam Hussein som har blitt sett på som en trussel mot grunnleggende amerikanske interesser. Også demokratiske regjeringer i oljerike arabiske og muslimske stater ville framstått som en trussel, nettopp fordi de ville være avhengige av støtte fra et folkeflertall som er fiendtlig innstilt til Israel, og dermed også til USAs politikk i Midtøsten. I dette kan vi finne et motiv som kan forklare hvorfor USA har fortsatt å støtte Saudi-Arabia og andre sterkt undertrykkende diktaturstater i den arabiske og muslimske verden, også etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning.
Saudi-Arabias frykt
Så lenge Sovjetunionen eksisterte og førte krig i Afghanistan, var også Osama bin Laden med på lag med USA og det saudiske kongehuset. Bin Laden var selv en av mange tusen unge arabere som meldte seg til frivillig innsats i Afghanistan under krigen mot Sovjet. Det var på den måten han knyttet kontaktene som seinere gjorde det mulig for han å etablere en base i Afghanistan etter at han ble landsforvist fra hjemlandet.
Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning og forsvant, mente imidlertid bin Laden at det ikke lenger fantes rimelig grunn for at arabiske og muslimske stater skulle kunne samarbeide med USA så lenge USA fortsetter å støtte Israel, som fortsetter å fordriver muslimske palestinere, og fortsetter å okkupere islams tredje helligste by, Al Quds (Jerusalem).
Osama bin Laden hadde ingen sans for Saddam Hussein og hans sekulære (sekulær brukes om alle som ønsker et klart skille mellom stat og religion) nasjonalistiske Baathparti. Han mente at Saudi-Arabia, andre arabiske stater og mujahedinkrigere med trening fra Afghanistan, som han selv, burde gå sammen om å frigjøre Kuwait etter at Irak invaderte sjeikdømmet sommeren 1990. Bin Laden ble rasende da Saudi-Arabia i stedet valgte å tillate amerikanske soldater å stasjonere seg på hellig arabisk jord for å befri Kuwait under Gulfkrigen i 1991, og enda mer rasende da de amerikanske basene ble stående etter at Gulfkrigen var avsluttet og Kuwait frigjort.
Når Saudi-Arabia har valgt å videreføre alliansen med USA også etter både den sovjetiske trusselen, og trusselen fra Saddam Hussein var nøytralisert i 1991, er det trolig dels fordi regimet vet at tilliten i egen befolkning etter hvert har blitt minimal. Skulle regimet også fått verdens ledende supermakt mot seg, kunne det derfor betydd slutten for regimet, selv om det sitter på 24 prosent av verdens gjenværende oljereserver.
Samtidig ser Saudi-Arabia også på det sjiamuslimske Iran som både en religiøs og regional geopolitisk trussel. Saudi-Arabia har derfor brukt en stor del av oljeinntektene til å ruste kraftig opp, med verdens mest moderne våpenteknologi, importert fra USA. I dagens situasjon er USA og Saudi-Arabia derfor limt sammen i en strategisk allianse som ingen av dem vil ha lett for å bryte ut av.
Basen intakt
Bin Ladens offentlige kritikk av kongedømmets allianse med USA, førte til at han ble landsforvist. Han slo seg først ned i Sudan, hvor islamistisk orienterte offiserer under ledelse av (fortsatt sittende president) Omar Al Bashir hadde kommet til makta gjennom et militærkupp i 1989. Det endelige bruddet med saud-kongedømmet kom i 1993, da Saudi-Arabia ga sin tilslutning til forhandlingene med Israel som førte fram til den såkalte Osloavtalen. Fra 1993 arbeidet Osama bin Laden derfor målbevisst for å samle tidligere kampfeller fra Afghanistan og andre militante islamistiske krefter på den arabiske halvøya.
Det umiddelbare målet for den organisasjonen bin Laden grunnla i 1993, er å styrte det saudiske kongedømmet og fordrive USA fra den arabiske halvøya, på samme måte som Sovjetunionen var blitt fordrevet fra Afghanistan. I denne kampen er også terror mot sivile et akseptert våpen.
Al Qaidas virkelige base ligger i den indoktrineringa med en middelaldersk fortolkning av islam som alle ungdommer i Saudi-Arabia indoktrineres med. Når dette kommer sammen med det raseriet som finns blant muslimer over hele verden mot den behandlinga palestinerne utsettes for av Israel, skaper det i bokstavelig forstand en eksplosiv kombinasjon. Så lenge USA både fortsetter å støtter Israel og regimet i Saudi-Arabia, er det liten grunn til å tro at problemet med Al Qaida og internasjonal islamistisk terror vil bli løst med det første. Basen vil forbli intakt.
I dag fortsetter terrornettverket å rekruttere, nettopp på grunnlag av de krigene og okkupasjonene som ble igangsatt som følge av krigen mot terror. Selv om Al Qaida og deres allierte i Taliban ble fordrevet til de mest bortgjemte grenseområdene mellom Afghanistan og Pakistan før året 2001 var over, har Taliban nå kommet kraftig tilbake og kontrollerer i praksis størstedelen av den pashtunske landsbygda i Afghanistan.
Al Qaida har også utvidet sitt andre viktigste baseområde, i Somalia. På samme måte som den amerikanske invasjonen og alliansen med korrupte klan- og militsledere i Nordalliansen har bidratt til å øke oppslutninga om Taliban i de pashtunske distriktene i Afghanistan, har den USA-støttede etiopiske invasjonen og alliansen med tilsvarende korrupte klan- og militsledere i Somalia bidratt til å øke oppslutninga om Al Shabaab (som betyr ”ungdommene” på arabisk) og Hizb Al Islam (Islams parti), Al Qaidas allierte i Somalia. Samtidig har invasjonen av Irak i 2003 og motstanden mot denne, gjort det mulig for Al Qaida å etablere en helt ny base de sunnimuslimske områdene i Irak.
Selv om Al Qaidas viktigste nåværende oppmarsjområder ligger i Afghanistan, på Afrikas Horn og i Irak, er det ikke der vi kan finne svaret på hvorfor Al Qaida ble opprettet. Skal vi finne det, må vi til hjemlandet til nettverkets leder Osama bin Laden, til hjemlandet til 15 av de 19 flykaprerne 11. september 2001, til Saudi-Arabia.
Al Qaidas ideologi
Osama bin Laden og Al Qaidas visjon er en ren islamsk stat, styrt etter de samme rettsprinsippene som gjaldt i Arabia på profeten Muhammeds tid, på 600-tallet. Her er det ikke behov for noe demokrati ettersom demokratiets funksjon er å vedta lover og regler for staten. For Al Qaidas tilhengere er lovene allerede gitt. Den rette veien (sharia, som betyr vei på arabisk) er allerede utlagt gjennom Koranen. Det gjelder bare å lese Koranen og forstå det som står der helt bokstavelig. Lederen for en slik islamsk stat vil være den som står nærest til å etterfølge profeten Muhammed historisk og moralsk. Han kan bære tittelen khalif (etterfølger), og den islamske staten med de hellige byene Mekka og Medina i sentrum, vil kunne kalles khalifat.
(Tilhengerne av denne typen tenkning anser sin tolkning som den eneste sanne formen for islam. De mener at alle muslimer som mener at Koranens budskap må fortolkes inn i dagens verden, og som ønsker seg folkevalgte organer og folkevalgte lover, er frafalne. De avviser derfor betegelsene islamisme og islamist, og omtaler seg selv bare som muslimer og følgere av islam. Begrepet islamisme og islamist er likevel nødvendige for alle andre. Muslim betegner alle som bekjenner seg til religionen islam, uavhengig av politisk ideologi. Islamist betegner derimot kun de muslimene som er tilhengere av en bokstavtro politisk fortolkning av islam.
Innenfor islamismen finns det også flere tendenser og retninger. Al Qaida og andre grupper som helt avviser demokrati, og utelukkende godtar en bokstavtro tolkning av Koranen som gjeldende lov, omtales gjerne som radikale eller militante islamister. Det finns også moderate islamister som ønsker å delta i flerpartivalg og få makt på demokratisk vis for å endre lovene i landet i mer tradisjonell islamsk retning. Eksempler på slike mer moderate islamistiske bevegelser er Det muslimske brorskapet i Egypt, Hamas i Palestina og regjeringspartiet AKP i Tyrkia.
Begrepet fundamentalist brukes av og til også om islamister. Begrepet har en bredere betydning og omfatter alle som legger til grunn en bokstavtro politisk fortolkning av hellige religiøse tekster. Fundamentalist er opprinnelig ikke noe som knyttes til islam, men er en betegnelse som kristne i USA som tolker Bibelen bokstavelig, begynte å bruke om seg selv på begynnelsen av 1900-tallet.)
I følge Al Qaida må alle muslimer ta til våpen for å kjempe for å befri Dar Al Islam (Islams hus) fra vantro herskere. Dels handler det om å støtte frigjøringskamp i muslimske landområder som er okkupert eller underlagt ikke-muslimske stater. Men like viktig er det å nedkjempe regjeringer i muslimske land som ikke følger islams sanne lære, slik Al Qaida forstår den.
Halshugging for utroskap og ”hekseri”
I Saudi-Arabia finns det ikke noe folkevalgt parlament, kun en eneveldig konge som anser seg som vokter av de hellige byene Mekka og Medina. Lovene i landet er også direkte utledet av en bokstavtro tolkning av Koranen, og innebærer blant annet dødsstraff ved halshugging med sverd på offentlig sted for slike forbrytelser som utroskap og narkotikasmugling. Avkutting av hender praktiseres for tyveri.
Kvinner i Saudi-Arabia er juridisk underordnet mannen og har blant annet fortsatt ikke lov til å kjøre bil. Kvinner som blir tatt for å sitte i en bil sammen med en annen mann enn sin ektemann, far eller bror, blir dømt til pisking.
Blant de aller mest middelalderske utslagene av den middelalderske rettspraksisen i landet, er det nylig kjente tilfellet hvor en libanesisk mann er dømt til døden ved halshugging for ”hekseri”.
Overalt i saudiarabiske byer finner man det religiøse politiet som passer på at alle kvinner går tilstrekkelig tildekket, ikke bare med hijab men også niqab (ansiktsslør), passer på at alle går til bønn når det kalles til bønn og ser til at ingen spiser på dagtid under Ramadan.
Gjennom skole og medier innprentes saudiarabiske barn og ungdommer budskapet om at det saudiske regimet praktiserer den eneste sanne formen for islam.
Korrupsjon og prostitusjon
At Al Qaida har kunnet vokse fram nettopp blant unge saudiarabere, kan sees som et resultat av nettopp denne indoktrineringa. Et av Al Qaidas strategiske hovedmål er likevel å styrte det saudiske kongedømmet. Når Al Qaidas aktivister har vendt seg mot regimet, er det ikke fordi de tar avstand fra regimets offisielle ideologi, men snarere fordi kongehuset selv ikke praktiserer slik det prediker og krever av sine undersotter.
Medlemmene av det saudiske kongehuset behandler bokstavelig talt den saudiarabiske staten som sin private eiendom. En ting er at alle sentrale statsfunksjoner i Saudi-Arabia fylles av ulike medlemmer i det saudiske kongehuset. En annen ting er at statens inntekter brukes til å finansiere en overdådig livsførsel for det store antallet prinser. Mens både det å drikke alkohol og ha sex utenfor ekteskapet er å regne som dødssynder i helt bokstavelig forstand hjemme i Saudi-Arabia, er det vanlig for prinsene og andre medlemmer i den saudiske overklassen å reise til Kairo, London eller andre verdensmetropoler for å feste og gjerne også ha seg med magedanserinner og prostituerte.
Alliansen Saudi-Arabia-USA
Den skrikende motsetninga mellom liv og lære for den saudiarabiske overklassen, er ett av to hovedankepunkter for Osama bin Laden for å bryte med det saudiske regimet. Den andre, og trolig den viktigste, er Saudi-Arabias allianse med USA.
I utgangspunktet virker det svært unaturlig at USA og Saudi-Arabia skulle være allierte. Mens USA er en av verdens eldste demokratiske republikker, er Saudi-Arabia et av de siste regimene som fortsatt praktiserer eneveldig kongedømme. Mens USA er et i hovedsak kristent land men med tydelig skille mellom stat og religion, og med religionsfrihet som en av nasjonens bærebjelker, har Saudi-Arabia den wahabistiske tradisjonen innenfor sunni-islam som offisiell og i høyeste grad praktisert statsreligion. Og sist, men ikke minst, mens USA er Israels viktigste allierte og beskytter, har Saudi-Arabia aldri anerkjent staten Israel og praktiserer fortsatt innreiseforbud for utenlandske borgere (unntatt statsledere og andre som har særlig unntak) som har stempel i passet for noen gang å ha besøkt Israel. Både Saudi-Arabia og USA har likevel interesser som gjør at landene har utviklet et langvarig strategisk partnerskap.
Under den kalde krigen hadde Saudi-Arabia og USA en sterk felles interesse av å bekjempe Sovjetunionens innflytelse i den muslimske verden. På grunn av USAs støtte til Israel, ble mange vanlige arabere positivt innstilte til Sovjetunionen. Sovjetunionen støttet PLO og radikale nasjonalistiske arabiske ledere som Gamal Abdel-Nasser i Egypt og Hafez Al Assad i Syria. For det saudiske kongehuset var radikale republikanske krefter i den arabiske verden en direkte trussel mot dets fysiske overlevelse. Derfor gjorde Saudi-Arabia det landet kunne for å mobilisere mot Sovjetunionen. Retorikken var at Sovjetunionen var ateistisk og dermed en trussel mot tradisjonelle islamske verdier. USA og Saudi-Arabia gjorde derfor felles sak i å støtte opp om de islamistiske mujahedingruppene mot den sovjetiske tilstedeværelsen i Afghanistan fra 1979 til 1988.
Olje som strategisk våpen
Et av Saudi-Arabias våpen i denne konflikten, var å plutselig øke oljeproduksjonen kraftig i 1986. Det førte til et voldsomt fall i oljeprisene verden over, noe som resulterte i økonomisk krise for flere andre oljeeksporterende land, deriblant Norge. For Sovjetunionen, som var blitt stadig mer avhengig av inntektene fra oljeeksport, var oljeprisfallet i kombinasjon med de stadig økende kostnadene ved krigen i Afghanistan, det som i første rekke førte til en nærmest total kollaps i økonomien. Dette var i sin tur et viktig bidrag til at Berlinmuren falt i 1989, og til at Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991. Man kan dermed si at Saudi-Arabia ga et helt avgjørende bidrag til at USA og Vesten vant den kalde krigen.
Saudi-Arabia kunne knekke Sovjetunionens økonomi ved å pumpe verdensmarkedet så fullt av olje at prisene kollapset. Men Saudi-Arabias olje hadde og har også potensial til å knekke USAs økonomi. Dersom Saudi-Arabia stanser eller kutter kraftig ned på oljeeksporten, går prisene på verdensmarkedet i været. For USA, som etter 1970 har vært nettoimportør av olje, og som i dag må importere 2/3 av forbruket, er skyhøye oljepriser lik økonomisk ruin. Hvilken makt som ligger i arabisk olje, ble vist tydelig under oljekrisa i 1973. Da lyktes de arabiske oljeprodusentene med å presse USA til å presse Israel til å gi Sinai tilbake til Egypt, på tross av at Israel hadde etablert mange settlerkolonier på denne halvøya som ble tatt fra Egypt under krigen i 1967.
Dilemmaet med Israel
USA har etter at Israel ble etablert vært den jødiske statens næreste allierte og beskytter. Denne alliansen er ikke først og fremst bygd på grunnlag av hva som er USAs egne geopolitiske og økonomiske interesser. Israel er rett nok strategisk plassert, men kontrollerer få strategiske ressurser direkte. Tatt i betraktning de enorme oljereservene som finns på den arabiske halvøya, ville det vært langt mer logisk for USA, ut fra reine økonomisk-strategiske vurderinger, å velge den arabiske sida i Midtøstenkonflikten.
USAs bastante støtte til Israel er derfor først og fremst et produkt av amerikansk innenrikspolitikk. Den jødiske befolkninga i USA er nesten like stor som Israels, og selv om dette ikke utgjør mer enn 2 prosent av USAs samlede folketall, har den jødiske befolkningsgruppa større innflytelse enn antallet tilsier. Historisk har jødene hatt tradisjoner for finansvirksomhet og for intellektuell virksomhet, som pressearbeid, og dette er tilfelle også i dag. Ikke alle jøder i USA er Israelvenner, men flertallet assosierer seg sterkt med den jødiske staten. De amerikanske jødene, som i kulturelle spørsmål som abortsak, homofiles rettigheter osv, gjennomgående er liberale og venstreorienterte, har betydelig innflytelse i det demokratiske partiet. Mens mange andre demokratiske velgergrupper, som svarte og latinos, gjennomgående har lav inntekt, er jødene med sin tilknytning til finansnæringa viktige for å sikre partiet inntekter.
Samtidig finns det også et annet segment i USAs politikk som er sterkt Israelvennlige. Bibeltro fundamentalistiske kristne har etter 2. verdenskrig i økende grad sluttet seg til kristensionismen. Dette er en teologi som hevder at jødene vil vende tilbake til det hellige land før Jesus vil komme tilbake. Det å bidra til at profetiene blir virkeliggjort ved å støtte Israel, blir i denne teologien en religiøs plikt for troende kristne.
Fundamentalistiske kristne befinner seg økonomisk, sosialt og politisk på motsatt side av de amerikanske jødene i de fleste spørsmål. De har gjennomgående lav utdanning og lav inntekt, og mens de fleste jødene bor i New York, Los Angeles og andre storbyer på øst- og vestkysten, befinner kristenfundamentalistene seg først og fremst i småbyene og på landsbygda i Sørstatene og Midtvesten. Det er ikke primært kristensionistene som finansierer det republikanske partiet, men de utgjør bortimot halvparten av velgergrunnlaget for partiet.
Ettersom både det demokratiske og det republikanske partiet, på hver sin måte, er avhengige av sterke proisraelske grupperinger, ligger USAs støtte til Israel fast, uansett hvilket parti som har presidenten og flertallet i Kongressen, nesten uansett hva Israel foretar seg. Men samtidig er USA helt avhengig av å importere olje, en ressurs som arabiske stater altså kontrollerer prisen på.
Gitt den arabiske og muslimske gatas sympati for palestinernes sak, er det ikke bare radikale nasjonalistiske diktatorer av typen Nasser og Assad, Moammar Qadaffi eller Saddam Hussein som har blitt sett på som en trussel mot grunnleggende amerikanske interesser. Også demokratiske regjeringer i oljerike arabiske og muslimske stater ville framstått som en trussel, nettopp fordi de ville være avhengige av støtte fra et folkeflertall som er fiendtlig innstilt til Israel, og dermed også til USAs politikk i Midtøsten. I dette kan vi finne et motiv som kan forklare hvorfor USA har fortsatt å støtte Saudi-Arabia og andre sterkt undertrykkende diktaturstater i den arabiske og muslimske verden, også etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning.
Saudi-Arabias frykt
Så lenge Sovjetunionen eksisterte og førte krig i Afghanistan, var også Osama bin Laden med på lag med USA og det saudiske kongehuset. Bin Laden var selv en av mange tusen unge arabere som meldte seg til frivillig innsats i Afghanistan under krigen mot Sovjet. Det var på den måten han knyttet kontaktene som seinere gjorde det mulig for han å etablere en base i Afghanistan etter at han ble landsforvist fra hjemlandet.
Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning og forsvant, mente imidlertid bin Laden at det ikke lenger fantes rimelig grunn for at arabiske og muslimske stater skulle kunne samarbeide med USA så lenge USA fortsetter å støtte Israel, som fortsetter å fordriver muslimske palestinere, og fortsetter å okkupere islams tredje helligste by, Al Quds (Jerusalem).
Osama bin Laden hadde ingen sans for Saddam Hussein og hans sekulære (sekulær brukes om alle som ønsker et klart skille mellom stat og religion) nasjonalistiske Baathparti. Han mente at Saudi-Arabia, andre arabiske stater og mujahedinkrigere med trening fra Afghanistan, som han selv, burde gå sammen om å frigjøre Kuwait etter at Irak invaderte sjeikdømmet sommeren 1990. Bin Laden ble rasende da Saudi-Arabia i stedet valgte å tillate amerikanske soldater å stasjonere seg på hellig arabisk jord for å befri Kuwait under Gulfkrigen i 1991, og enda mer rasende da de amerikanske basene ble stående etter at Gulfkrigen var avsluttet og Kuwait frigjort.
Når Saudi-Arabia har valgt å videreføre alliansen med USA også etter både den sovjetiske trusselen, og trusselen fra Saddam Hussein var nøytralisert i 1991, er det trolig dels fordi regimet vet at tilliten i egen befolkning etter hvert har blitt minimal. Skulle regimet også fått verdens ledende supermakt mot seg, kunne det derfor betydd slutten for regimet, selv om det sitter på 24 prosent av verdens gjenværende oljereserver.
Samtidig ser Saudi-Arabia også på det sjiamuslimske Iran som både en religiøs og regional geopolitisk trussel. Saudi-Arabia har derfor brukt en stor del av oljeinntektene til å ruste kraftig opp, med verdens mest moderne våpenteknologi, importert fra USA. I dagens situasjon er USA og Saudi-Arabia derfor limt sammen i en strategisk allianse som ingen av dem vil ha lett for å bryte ut av.
Basen intakt
Bin Ladens offentlige kritikk av kongedømmets allianse med USA, førte til at han ble landsforvist. Han slo seg først ned i Sudan, hvor islamistisk orienterte offiserer under ledelse av (fortsatt sittende president) Omar Al Bashir hadde kommet til makta gjennom et militærkupp i 1989. Det endelige bruddet med saud-kongedømmet kom i 1993, da Saudi-Arabia ga sin tilslutning til forhandlingene med Israel som førte fram til den såkalte Osloavtalen. Fra 1993 arbeidet Osama bin Laden derfor målbevisst for å samle tidligere kampfeller fra Afghanistan og andre militante islamistiske krefter på den arabiske halvøya.
Det umiddelbare målet for den organisasjonen bin Laden grunnla i 1993, er å styrte det saudiske kongedømmet og fordrive USA fra den arabiske halvøya, på samme måte som Sovjetunionen var blitt fordrevet fra Afghanistan. I denne kampen er også terror mot sivile et akseptert våpen.
Al Qaidas virkelige base ligger i den indoktrineringa med en middelaldersk fortolkning av islam som alle ungdommer i Saudi-Arabia indoktrineres med. Når dette kommer sammen med det raseriet som finns blant muslimer over hele verden mot den behandlinga palestinerne utsettes for av Israel, skaper det i bokstavelig forstand en eksplosiv kombinasjon. Så lenge USA både fortsetter å støtter Israel og regimet i Saudi-Arabia, er det liten grunn til å tro at problemet med Al Qaida og internasjonal islamistisk terror vil bli løst med det første. Basen vil forbli intakt.
onsdag 24. februar 2010
Livsfarlige dammer i Kashmir
Pakistanske Dawn meldte i begynnelsen av denne måneden at India planlegger fem nye damanlegg i den indiskokkuperte delen av Kashmir. Nyheten har fått lite oppmerksomhet i globale medier, men realiteten er at dette er høydramatisk av flere årsaker:
Potensiell jordskjelv/flomkatastrofe
Kashmir ligger midt i en geologisk frontsone, hvor den indiske litosfæreplata presser inn mot den eurasiske. Det er denne kollisjonen som har skapt Himalaya, og den pågår fortsatt. Det innebærer også at Kashmir er blant verdens mest aktive jordskjelvsoner. Det er bare litt over fire år siden et katastrofalt jordskjelv rammet Kashmir sist, den gang i den pakistanske sonen. Det er ikke spørsmål om, men når et nytt jordskjelv vil ramme regionen.
Dersom et av de kommende jordskjelvene får episentrum i nærheten av en av de planlagte dammene, er faren at selv ikke den beste ingeniørkunsten India kan by på vil være tilstrekkelig. Dersom demninga brister, vil ødeleggelsene og antallet dødsofre under jordskjelvet i 2005 kunne bli små til sammenligning. En enorm flodbølge som feier ned Jhelum, en av hovedtilførselselvene til Indus, vil kunne medføre en enorm katastrofe. Et sentralt punkt her, er at et slikt katastrofalt jordskjelv i indiskokkupert Kashmir i første omgang ikke primært vil ramme India, som har bygd demningene, men nabolandet og erkefienden Pakistan.
Tørkekatastrofe i Pakistan
Et mer umiddelbart problem for Pakistan er at bygginga av dammene vil konsolidere Indias kontroll over vanntilførselen til Indus. Klimatisk sett er størstedelen av Pakistan å regne som tørr busksteppe eller halvørken. Det er vanntilførselen fra Indus som gjør at de pakistanske provinsene Punjab og Sind er blant verdens mest fruktbare jordbruksområder, og blant de tettest befolkede områdene i verden. Helt siden den første sivilisasjonen oppsto langs Indus for nær 5000 år siden, har Pakistans befolkning vært tilnærmet like avhengig av Indus som Egypt er av Nilen og Irak er av Eufrat og Tigris.
Bygging av dammer reduserer tempoet i vanntilstrømninga og gjør at mer av vannet vil fordampe før det renner inn i Pakistan. Enda større vanntap blir det om India ikke bare bruker dammene til elektrisitetsproduksjon, men også leder noe av vannet bort til kunstvanning på indisk side. Dette vil særlig kunne bli akutt dersom subkontinentet et år mottar mindre enn normal mengde nedbør i utgangspunktet. Om India da benytter muligheten til å spe på sin egen vannforsyning med å pumpe vann fra dammer i Kashmir, blir resultatet total katastrofe for vannforsyninga og jordbruket i Pakistan.
Mulig atomkrig
India og Pakistan har i hele sin eksistens som uavhengige stater hatt et fiendtlig forhold til hverandre, og hovedårsaken til dette er nettopp kampen om kontroll over Kashmir. Bygginga av dammene viser hvorfor Kashmir er så geopolitisk viktig for begge land, og helt avgjørende for landets overlevelse for Pakistan. Med full kontroll over vannforsyninga til Indus, vil India i praksis kunne tvinge Pakistan til å underordne seg indiske interesser i alle sammenhenger. Dette er så uakseptabelt for Pakistans militære elite at en ny storkrig kan bli å foretrekke. Da vil også faren for atomkrig bli overhengende. Skjer det, har begge land tilstrekkelig med atomvåpen til å skape et ragnarokk som i antall dødsofre og globale konsekvenser vil kunne overgå virkningene av 2. verdenskrig.
Ytterligere destabilisering av Afghanistan
Selv om atomkrig er et tenkelig utfall, er det tross alt ikke det mest sannsynlige utfallet. Derimot er det svært sannsynlig at en eventuell igangsetting av bygging av dammene, vil føre til at Pakistan vil avbryte kontant det pågående samarbeidet med USA og NATO om å bekjempe Taliban og hindre Taliban fra å bruke Pakistans territorium i sin kamp for å gjenerobre makta i Afghanistan. Tvert imot er det sannsynlig at Pakistan på ny vil tillate storskalaleveranser av våpen til Taliban, slik det skjedde på 1990-tallet. Også den gangen var grunnen grunnleggende den samme: Behovet for å ha ryggdekning i kampen mot India. Men denne gangen vil strategien trolig i minst like stor grad være rettet mot USA og Vesten, som med soldater i Afghanistan er sårbare for et sterkere Taliban. Strategien vil derfor være å få særlig USA til å legge press på India for å skrinlegge planene.
Spørsmålet blir da hvordan India vil svare på det. Det finns krefter i India som aktivt diskuterer om India ikke bare skal søke innflytelse i Afghanistan med bistand og diplomti, men også engasjere seg direkte militært for å støtte opp om Karzairegjeringa og motvirke mulighetene for at Pakistan skal kunne bruke Taliban i Afghanistan til å fremme sine interesser og legge press på India.
Takk til dr. Mustafa Hussein som har bidratt med både linker og analytiske perspektiver til denne artikkelen.
Potensiell jordskjelv/flomkatastrofe
Kashmir ligger midt i en geologisk frontsone, hvor den indiske litosfæreplata presser inn mot den eurasiske. Det er denne kollisjonen som har skapt Himalaya, og den pågår fortsatt. Det innebærer også at Kashmir er blant verdens mest aktive jordskjelvsoner. Det er bare litt over fire år siden et katastrofalt jordskjelv rammet Kashmir sist, den gang i den pakistanske sonen. Det er ikke spørsmål om, men når et nytt jordskjelv vil ramme regionen.
Dersom et av de kommende jordskjelvene får episentrum i nærheten av en av de planlagte dammene, er faren at selv ikke den beste ingeniørkunsten India kan by på vil være tilstrekkelig. Dersom demninga brister, vil ødeleggelsene og antallet dødsofre under jordskjelvet i 2005 kunne bli små til sammenligning. En enorm flodbølge som feier ned Jhelum, en av hovedtilførselselvene til Indus, vil kunne medføre en enorm katastrofe. Et sentralt punkt her, er at et slikt katastrofalt jordskjelv i indiskokkupert Kashmir i første omgang ikke primært vil ramme India, som har bygd demningene, men nabolandet og erkefienden Pakistan.
Tørkekatastrofe i Pakistan
Et mer umiddelbart problem for Pakistan er at bygginga av dammene vil konsolidere Indias kontroll over vanntilførselen til Indus. Klimatisk sett er størstedelen av Pakistan å regne som tørr busksteppe eller halvørken. Det er vanntilførselen fra Indus som gjør at de pakistanske provinsene Punjab og Sind er blant verdens mest fruktbare jordbruksområder, og blant de tettest befolkede områdene i verden. Helt siden den første sivilisasjonen oppsto langs Indus for nær 5000 år siden, har Pakistans befolkning vært tilnærmet like avhengig av Indus som Egypt er av Nilen og Irak er av Eufrat og Tigris.
Bygging av dammer reduserer tempoet i vanntilstrømninga og gjør at mer av vannet vil fordampe før det renner inn i Pakistan. Enda større vanntap blir det om India ikke bare bruker dammene til elektrisitetsproduksjon, men også leder noe av vannet bort til kunstvanning på indisk side. Dette vil særlig kunne bli akutt dersom subkontinentet et år mottar mindre enn normal mengde nedbør i utgangspunktet. Om India da benytter muligheten til å spe på sin egen vannforsyning med å pumpe vann fra dammer i Kashmir, blir resultatet total katastrofe for vannforsyninga og jordbruket i Pakistan.
Mulig atomkrig
India og Pakistan har i hele sin eksistens som uavhengige stater hatt et fiendtlig forhold til hverandre, og hovedårsaken til dette er nettopp kampen om kontroll over Kashmir. Bygginga av dammene viser hvorfor Kashmir er så geopolitisk viktig for begge land, og helt avgjørende for landets overlevelse for Pakistan. Med full kontroll over vannforsyninga til Indus, vil India i praksis kunne tvinge Pakistan til å underordne seg indiske interesser i alle sammenhenger. Dette er så uakseptabelt for Pakistans militære elite at en ny storkrig kan bli å foretrekke. Da vil også faren for atomkrig bli overhengende. Skjer det, har begge land tilstrekkelig med atomvåpen til å skape et ragnarokk som i antall dødsofre og globale konsekvenser vil kunne overgå virkningene av 2. verdenskrig.
Ytterligere destabilisering av Afghanistan
Selv om atomkrig er et tenkelig utfall, er det tross alt ikke det mest sannsynlige utfallet. Derimot er det svært sannsynlig at en eventuell igangsetting av bygging av dammene, vil føre til at Pakistan vil avbryte kontant det pågående samarbeidet med USA og NATO om å bekjempe Taliban og hindre Taliban fra å bruke Pakistans territorium i sin kamp for å gjenerobre makta i Afghanistan. Tvert imot er det sannsynlig at Pakistan på ny vil tillate storskalaleveranser av våpen til Taliban, slik det skjedde på 1990-tallet. Også den gangen var grunnen grunnleggende den samme: Behovet for å ha ryggdekning i kampen mot India. Men denne gangen vil strategien trolig i minst like stor grad være rettet mot USA og Vesten, som med soldater i Afghanistan er sårbare for et sterkere Taliban. Strategien vil derfor være å få særlig USA til å legge press på India for å skrinlegge planene.
Spørsmålet blir da hvordan India vil svare på det. Det finns krefter i India som aktivt diskuterer om India ikke bare skal søke innflytelse i Afghanistan med bistand og diplomti, men også engasjere seg direkte militært for å støtte opp om Karzairegjeringa og motvirke mulighetene for at Pakistan skal kunne bruke Taliban i Afghanistan til å fremme sine interesser og legge press på India.
Takk til dr. Mustafa Hussein som har bidratt med både linker og analytiske perspektiver til denne artikkelen.
mandag 22. februar 2010
Bombestrategien tilbake
I juli annonserte øverstkommanderende for de NATO-ledede ISAF-styrkene og USAs styrker i Afghanistan, Stanley McCrystal, en omlegging av militærstrategien. I løpet av de foregående året, var ISAF-styrkene skyld i et stort antall sivile afghanske drepte. Det store flertallet av sivile drepte av NATO-styrkene ble drept i luftangrep. Bare medierapporterte hendelser summerte seg til 586 sivile afghanere drept av NATO-styrker mellom mai 2008 og juni 2009. Dette førte til massive protester i det afghanske samfunnet, inkludert kritikk fra den NATO-støttede afghanske presidenten.
I halvåret som gikk, har NATO-styrkene i noen grad tonet ned bruken av luftangrep. Dette medførte en nedgang i antallet rapporterte sivile drepte av NATO-styrkene i andre halvår i 2009. Når NATO-styrkene flytter seg fra å slippe bomber fra trygg høyde til å kjempe nede på bakken, har de imidlertid blitt langt mer utsatt for selv å bli drept i kamp med Taliban og andre opprørsgrupper. Et stadig økende antall drepte NATO-soldater har ført til stadig økende motstand mot krigen i befolkninga i NATO-landene. I Nederland har Aps søsterparti, PvdA, stått på tidsplanen om tilbaketrekning av de nederlandske kampstyrkene i løpet av 2010, noe som har ført til at koalisjonsregjeringa med kristeligdemokratene har brutt sammen. Dette vil også påvirke debatten i Canada, hvor det lenge har vært en sterk opposisjon mot krigen, anført av Aps søsterparti, New Democratic Party. Dersom både Nederland og Canada trekker styrkene ut, vil det være en alvorlig krise for okkupasjonsmakta.
Uten at det har vært annonsert offentlig, har vi derfor sett tydelig at bombestrategien er tilbake som en hovedstrategi i kampen mot opprørerne fra og med den nye offensiven i Marjah. Bruk av raketter inne i bybebyggelsen i Marjah drepte flere sivile allerede de første dagene. Med dagens bombeangrep, med minst 33 sivile drepte i Daikundi, er det tydelig demonstrert at gjenopptakelsen av bruken av luftangrep ikke var et unntak som kun gjaldt for den pågående offensiven i Marjah, men har blitt gjenopptatt som hovedstrategi i kampen i hele Afghanistan. Det lover ikke godt for sivilbefolkninga i Kandaharprovinsen, som i følge McCrystal vil bli målskive for den neste store offensiven fra NATO-styrkene.
I halvåret som gikk, har NATO-styrkene i noen grad tonet ned bruken av luftangrep. Dette medførte en nedgang i antallet rapporterte sivile drepte av NATO-styrkene i andre halvår i 2009. Når NATO-styrkene flytter seg fra å slippe bomber fra trygg høyde til å kjempe nede på bakken, har de imidlertid blitt langt mer utsatt for selv å bli drept i kamp med Taliban og andre opprørsgrupper. Et stadig økende antall drepte NATO-soldater har ført til stadig økende motstand mot krigen i befolkninga i NATO-landene. I Nederland har Aps søsterparti, PvdA, stått på tidsplanen om tilbaketrekning av de nederlandske kampstyrkene i løpet av 2010, noe som har ført til at koalisjonsregjeringa med kristeligdemokratene har brutt sammen. Dette vil også påvirke debatten i Canada, hvor det lenge har vært en sterk opposisjon mot krigen, anført av Aps søsterparti, New Democratic Party. Dersom både Nederland og Canada trekker styrkene ut, vil det være en alvorlig krise for okkupasjonsmakta.
Uten at det har vært annonsert offentlig, har vi derfor sett tydelig at bombestrategien er tilbake som en hovedstrategi i kampen mot opprørerne fra og med den nye offensiven i Marjah. Bruk av raketter inne i bybebyggelsen i Marjah drepte flere sivile allerede de første dagene. Med dagens bombeangrep, med minst 33 sivile drepte i Daikundi, er det tydelig demonstrert at gjenopptakelsen av bruken av luftangrep ikke var et unntak som kun gjaldt for den pågående offensiven i Marjah, men har blitt gjenopptatt som hovedstrategi i kampen i hele Afghanistan. Det lover ikke godt for sivilbefolkninga i Kandaharprovinsen, som i følge McCrystal vil bli målskive for den neste store offensiven fra NATO-styrkene.
søndag 24. januar 2010
CIA: Afghanistan verre enn under Taliban
I diskusjonen rundt krigen og den norske militære tilstedeværelsen i Afghanistan, blir det ofte gjort et poeng av at selv om landet er i krig, har det tross alt blitt gjort store framskritt i forhold til hvordan samfunnet var under Taliban. Blant framskrittene det vises til, er utbygging av helsetilbud til befolkninga og bedring i kvinners posisjon.
De angivelige framskrittene gjenspeiles imidlertid ikke på statistikken. Tvert imot, de to mest brukte indikatorene for en befolknings helsetilstand, forventa levealder ved fødsel og spedbarnsdødelighet, viser begge en forverring fra 2001. I 2001 var forventa levealder ved fødsel 46,24 år. I 2009 lå anslaget på 44,64 år. I 2001 ble spedbarnsdødeligheten anslått å ligge på 147,02 per 1000 levendefødte. I 2009 hadde anslaget økt til 151.95 per 1000 levendefødte.
Helsestatistikk, som all annen statistikk, kan manipuleres og brukes som redskap i propagandakrig. Alle tall man får presentert fra Afghanistan bør vurderes kritisk. Man må vurdere om den som presenterer en gitt statistikk kan ha andre motiver enn bare å framskaffe objektiv informasjon. Variasjoner i konkrete tall fra ulike analyseinstitutter kan også reflektere ulik metodebruk like mye som reelle utviklingstrekk.
Oversikten fra Worldpress, som er kilden min til tallene fra 2001, er imidlertid basert på den samme som kilden jeg bruker direkte for 2009, nemlig CIA Factbook. Det er lite sannsynlig at CIA skulle ha villet manipulere anslagene for spedbarnsdødelighet og forventa levealder i Afghanistan så tallene kom ut bedre enn det virkeligheten tilsa for 2001, eller verre enn virkeligheten for 2009. Det er derfor grunn til å tro at disse tallene faktisk reflekterer virkeligheten i dette tilfellet. I den grad det faktisk har blitt forbedringer i noen deler av landet, har disse altså blitt mer enn kompensert av reelle forverringer i andre deler av landet.
Det finns ingen indikator for graden av kvinneundertrykkelse som er tilsvarende konkret og entydig som det tall for forventa levealder og spedbarnsdødelighet er for helsetilstand. For fattige utviklingsland hvor samlet fruktbarhetstall (forventet antall barn per kvinne gjennom livet) i utgangspunktet er høyt, har det imidlertid vist seg å være en ganske sterk sammenheng mellom kvinneundertrykkelse og samlet fruktbarhetstall. Gjennomgående er det sånn at jo flere barn hver kvinne i gjennomsnitt får, jo mer patriarkalsk og kvinneundetrykkende er samfunnet.
At Afghanistan ikke kom til å gå fra et totalt mannsdominert samfunn under Taliban, til et likestilt samfunn på noen få år, var åpenbart for de fleste. Men at Afghanistan skulle bli ett av ytterst få u-land hvor fruktbarhetstallet faktisk har gått opp de siste årene, er mer oppsiktsvekkende. I 2001 ble samlet fruktbarhetstall anslått til 5,79 barn per kvinne, mens det i dag ligger på 6,53. Det kan indikere at tradisjonelle kjønnsroller og kvinners underordning under mannen, faktisk har blitt ytterligere forsterket i Afghanistan i de årene som har gått etter at Taliban-regimet ble styrtet.
De angivelige framskrittene gjenspeiles imidlertid ikke på statistikken. Tvert imot, de to mest brukte indikatorene for en befolknings helsetilstand, forventa levealder ved fødsel og spedbarnsdødelighet, viser begge en forverring fra 2001. I 2001 var forventa levealder ved fødsel 46,24 år. I 2009 lå anslaget på 44,64 år. I 2001 ble spedbarnsdødeligheten anslått å ligge på 147,02 per 1000 levendefødte. I 2009 hadde anslaget økt til 151.95 per 1000 levendefødte.
Helsestatistikk, som all annen statistikk, kan manipuleres og brukes som redskap i propagandakrig. Alle tall man får presentert fra Afghanistan bør vurderes kritisk. Man må vurdere om den som presenterer en gitt statistikk kan ha andre motiver enn bare å framskaffe objektiv informasjon. Variasjoner i konkrete tall fra ulike analyseinstitutter kan også reflektere ulik metodebruk like mye som reelle utviklingstrekk.
Oversikten fra Worldpress, som er kilden min til tallene fra 2001, er imidlertid basert på den samme som kilden jeg bruker direkte for 2009, nemlig CIA Factbook. Det er lite sannsynlig at CIA skulle ha villet manipulere anslagene for spedbarnsdødelighet og forventa levealder i Afghanistan så tallene kom ut bedre enn det virkeligheten tilsa for 2001, eller verre enn virkeligheten for 2009. Det er derfor grunn til å tro at disse tallene faktisk reflekterer virkeligheten i dette tilfellet. I den grad det faktisk har blitt forbedringer i noen deler av landet, har disse altså blitt mer enn kompensert av reelle forverringer i andre deler av landet.
Det finns ingen indikator for graden av kvinneundertrykkelse som er tilsvarende konkret og entydig som det tall for forventa levealder og spedbarnsdødelighet er for helsetilstand. For fattige utviklingsland hvor samlet fruktbarhetstall (forventet antall barn per kvinne gjennom livet) i utgangspunktet er høyt, har det imidlertid vist seg å være en ganske sterk sammenheng mellom kvinneundertrykkelse og samlet fruktbarhetstall. Gjennomgående er det sånn at jo flere barn hver kvinne i gjennomsnitt får, jo mer patriarkalsk og kvinneundetrykkende er samfunnet.
At Afghanistan ikke kom til å gå fra et totalt mannsdominert samfunn under Taliban, til et likestilt samfunn på noen få år, var åpenbart for de fleste. Men at Afghanistan skulle bli ett av ytterst få u-land hvor fruktbarhetstallet faktisk har gått opp de siste årene, er mer oppsiktsvekkende. I 2001 ble samlet fruktbarhetstall anslått til 5,79 barn per kvinne, mens det i dag ligger på 6,53. Det kan indikere at tradisjonelle kjønnsroller og kvinners underordning under mannen, faktisk har blitt ytterligere forsterket i Afghanistan i de årene som har gått etter at Taliban-regimet ble styrtet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
