Mot NATO-sammenbrudd i Afghanistan

For bare få måneder siden fantes det fortsatt en viss tro blant ledende politikere i NATO-landene på at krigsstrategien mot Taliban før eller siden ville lykkes. Det var bare et spørsmål om å holde ut lenge nok. Nå blir det stadig tydeligere at NATO har startet prosessen med å kapitulere. Det rakner på alle kanter, militært, moralsk og politisk.

Militært
I juli satte amerikanske og britiske soldater i gang en massiv militæroperasjon for å forsøke å knekke Talibans viktigste base i Helmand. Nå er det klart at forsøket har mislyktes spektakulært. USA har alene tapt over 100 soldater siden offensiven startet. I tillegg har også britene, danskene og andre med styrker i området hatt betydelige tapstall i offensiven. Uavhengig rapportering fra kampsonen er i dag umulig, men det er all grunn til å anta at offensiven har påført den afghanske sivilbefolkninga nye store tap, uten at dette har ført til at målene om å drive Taliban ut av området eller sikre området for afghanske myndigheter, har kommet noe nærmere.

Offensiven var ment å skulle utkjempes sammen med afghanske soldater fra den afghanske regjeringshæren, men det har i veldig liten grad lyktes å få de afghanske regjeringssoldatene, som i all hovedsak er rekruttert fra andre folkegrupper fra andre deler av Afghanistan, til å risikere livet mot den pashtunske opprørsbevegelsen som Taliban er. ISAF-soldatene har i praksis måttet bære hele risikoen og hele kostnaden ved operasjonen alene.

Mens ISAF har kjempet en forgjeves kamp mot lokale landsbyboere som i økende grad assosierer seg med Taliban i Helmand og Kandahar, har Taliban i samme periode utvidet sitt operasjonsområde. Opprørsbevegelsen opererer nå i absolutt alle deler av Afghanistan hvor det lever pashtunere. Nylig slo Taliban til med angrep i Kunduz som ligger i en liten enklave av pashtunsk befolkning helt i nordøst.

Moralsk
Forsvaret for militæroperasjonen har gjennom de åtte årene som har gått, hele tiden legitimert seg gjennom de angivelige framgangene Afghanistan har opplevd i forhold til demokrati og menneskerettigheter, spesielt kvinnerettigheter. Kritikere av operasjonen har hele tida påpekt at retorikken er hul. Det har blitt grundig dokumentert at også valgene i 2004 og 2005 var preget av omfattende trusler og valgfusk. Det hersker egentlig ingen tvil om at lokale guvernører og politikommandanter gjennom hele perioden har bestått av kriminelt belastede krigsherrer som i de fleste tilfeller ikke har hatt noe mer moderne kvinnesyn enn Taliban. Det er heller ingen tvil om at omtrent like mange afghanske sivile har blitt drept av NATO-bombing som i Taliban-aksjoner. Disse faktaopplysningene har imidlertid i minimal grad klart å trenge gjennom til toneangivende medier, og i enda mindre grad kommet inn i den politiske debatten i NATO-land. Inntil nå.

Det første store tilbakeslaget var den nylig vedtatte familieloven som skal gjelde for sjiamuslimene i Afghanistan. Loven kodifiserer, svart på hvitt, en ekstremt undertrykkende praksis, hvor det blant annet tillates at menn kan stenge kvinner inne når og hvor lenge de vil, og nekte dem mat om de nekter sex. Realiteten kan godt være, som den kvinnelige afghanske parlamentarikeren Shukria Barakzai hevder, at den nye familieloven reelt er et framskritt for kvinnerettigheter i Afghanistan. Grunnen er at de tidligere mujahedinkommandantene som med NATOs hjelp kunne gjenoppta kontrollen i sine gamle distrikter, gjennomgående står for en ultrakonservativ tolkning av islam som ikke på noe vesentlig punkt skiller seg fra Talibans tolkning. Hovedforskjellen har i mange tilfeller vært at Taliban har stått for en mindre korrupt og mer konsekvent praktisering av de strenge islamfortolkningene.

Mange mujahedinkommandanter har utnyttet maktposisjonene sine til å forgripe seg på lokale kvinner, jenter og gutter. Afghanske feminister har i årevis påpekt at det nye mujahedinregimet som NATO har installert, er et redselsregime for kvinner, men har ikke nådd gjennom lydmuren i media som i stede har fokusert ensidig på den angivelige framgangen representert ved bygging av jenteskoler. Det at den nye familieloven kodifiserer undertrykkinga, svart på hvitt, har imidlertid ført til at kvinnefiendtligheten hos det NATO-støttede mujahedinregimet har blitt umulig å skyve under teppet lenger.

Det andre kraftige tilbakeslaget var det nylig avholdte presidentvalget. Trusler, manipulasjon, stemming gjentatte ganger, menn som stemte for koner og hele familien dominerte presidentvalget i 2004 og parlamentsvalget i 2005. De internasjonale valgobservatørene, som i hovedsak kom fra land som deltar i ISAF-styrken, konkluderte på tross av dette med at valgene ”i hovedsak” var frie og rettferdige.

I OSSEs eget magasin fra desember 2004, beskriver sjefen for OSSEs observatørgruppe, tidligere USA-ambassadør til Bulgaria, Robert Barry og presseansvarlig i OSSE-delegasjonen, Alexander Nietzsche, i hver sin artikkel, helt eksplisitt hvordan de spilte en direkte politisk rolle under presidentvalget. De beskriver her hvordan de gjennom å gå tidlig ut med uttalelser som legitimerte valget, og ved å avvise at rapporterte uregelmessigheter kunne gi grunnlag for å stille spørsmål ved valgets legitimitet, bidro til å hindre boikott fra opposisjonskandidatene, og til å skape en form for aksept for valgresultatet fra de tapende kandidatenes side. Det er på denne bakgrunnen man må forstå hvordan OSSEs rapport kunne ende med å konkludere slik den gjorde.

Også denne gangen forsøkte observatørkorpset, denne gangen fra EU, seg først med påstander om at valget ”i hovedsak var fritt og rettferdig”, og at i den grad det var mangler ved valget, skyldtes dette først og fremst truslene mot velgere fra Taliban. Forskjellen fra de tidligere valgene, var at det denne gangen også var at trusler og flergangsstemming ikke lenger var tilstrekkelig til å få opp valgdeltakelsen i de pashtunske distriktene.

Ettersom størstedelen av den pashtunske landsbygda reelt kontrolleres av Taliban, ble det også nødvendig for Karzai-administrasjonen å gjennomføre forfalskning et stort antall stemmer, til dels fra helt fiktive stemmelokaler, for å unngå å tape mot utfordreren Abdullah Abdullah. Abdullahs allierte blant de tadsjikiske krigsherrene i Jamaat-e Islami, kontrollerer nemlig fortsatt i all hovedsak de tadsjikiskdominerte regionene av landet. De har derfor fortsatt kunnet hente ut stemmer gjennom ”de etablerte” formene for valgfusk; bestikkelser, trusler og flerstemming. Det store antallet forfalskede stemmer for Karzai denne gangen, har dermed gjort det umulig å opprettholde fasaden om et afghansk demokrati. Dette er et veldig kraftig slag mot NATOs propagandafortelling om Afghanistan.

Politisk
Kombinasjonen av militære tilbakeslag med økende antall soldater som kommer hjem i likposer, og forfallet av den moralske autoriteten knyttet til argumentene om kvinnefrigjøring og demokrati, har ført til at motstanden mot krigen blant befolkningene i NATO-landene har økt dramatisk. Det har hele tida vært et klart flertall mot krigsdeltakelsen i land som Tyskland, Frankrike og Italia. Tidligere har det derimot vært støtte fra et flertall i de statene som har tatt de tyngste militære kostnadene og tapene, Storbritannia, Canada og USA. Dette har snudd i løpet av de siste månedene. I Storbritannia er nå over 60 prosent av befolkninga mot krigen, og i USA viste den siste meningsmålinga 58 prosent mot.

I Canada har den konservative regjeringa, som første land i alliansen satt en endelig dato for uttrekning av styrkene, til 2011. Også den ellers så krigsvillige statsministeren i Italia, Silvio Berlusconi, har sett skrifta på veggen og uttalt at de italienske styrkene bør ut ”så snart som mulig”, uten at han har fastsatt noen konkret dato.

I Norge viste den siste meningsmålinga fra i sommer fortsatt flertall for norsk tilstedeværelse. Den rødgrønne regjeringa har heller ikke kommet med antydninger så langt i retning av at norske styrker bør komme hjem snart. SV har imidlertid i partiprogrammet sitt at alle styrkene bør hentes hjem, og den siste meningsmålinga ble tatt opp før det skandaløse presidentvalget.

Om den norske regjeringa skulle ende i Afghanistan, som den danske i Irak, som de siste av USAs allierte til å hente soldatene hjem, vil det bli til skade for regjeringas popularitet blant velgerne, for Norges rykte internasjonalt og for norske soldaters sikkerhet. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at det vil endre noe på de militære og politiske realitetene. Afghanistankrigen er nå tapt, på samme måte som Irak krigen ble det omtrent i 2007. Det kommer neppe til å gå mange måneder før tilbaketrekningen begynner.