Hva vil skje om NATO trekker seg ut?

Den offentlige diskusjonen om Norges og NATOs militære tilstedeværelse i Afghanistan, handler i stadig mindre grad om hva NATO hevder å ville oppnå. Fokuset fra de som fortsatt forsvarer tilstedeværelsen, er i stedet på skremmebildet av hva som kan skje om NATO trekker seg ut. Det gir derfor god grunn til å analysere dette.

Taliban tilbake til makta?
Spørsmålet om Taliban kan komme tilbake til makta er i utgangspunktet feil stilt. Slik det formuleres, kan det gi inntrykk av at Taliban ikke har kommet tilbake til makt i dag, og det er jo ikke tilfellet. Taliban mista faktisk makta i 2001, også i de pashtunskdominerte områdene. Bare i noen isolerte områder i Uruzganprovinsen i det sentrale Afghanistan, og kloss opp mot grensa til stammeregionene i Pakistan har Taliban hele tida vært til stede. I dag er imidlertid Taliban eller allierte opprørsgrupper tilbake som den dominerende maktfaktoren i så å si alle pashtunske landdistrikter. Også i de store byene, som Kandahar, har Taliban stor og økende innflytelse. Dette har altså skjedd parallelt med at USA og NATO kontinuerlig har økt sine styrkebidrag i Afghanistan. Årsakene til dette har jeg analysert tidligere.

Det som blir spørsmålet, er dermed ikke om Taliban vil få makt når NATO trekker seg ut. Gitt at Taliban allerede har stor makt, blir svaret helt åpenbart ja. Spørsmålet blir om Taliban vil kunne få vesentlig større makt enn de allerede har, eventuelt komme tilbake som tilnærma eneherskere, slik situasjonen var før 2001.

Det er sannsynlig at en uttrekning av NATO-styrkene vil føre til at Taliban blir i stand til å konsolidere kontrollen i alle de områdene hvor bevegelsen allerede har stor makt, det vil si i alle pashtunskdominerte distrikter. I landdistriktene vil forskjellen stort sett bare bestå i at det blir slutt på bombetokter og raid fra ISAF-soldater. I de større pashtunske byene, hvor den afghanske regjeringa i dag ha noe større innflytelse, vil Taliban sannsynligvis kunne overta fullstendig, og dermed styrke sin stilling lokalt som følge av en ISAF-uttrekning. Det er imidlertid først og fremst fordi de regjeringslojale pashtunske krigsherrene som har innflytelse i dag, praktisk talt ikke har noen folkelig støtte.

Det er imidlertid svært usannsynlig at Taliban skulle kunne bli i stand til å erobre nye regioner hvor bevegelsen ikke er til stede i dag. Det ville nemlig måtte bety erobring av ikke-pashtunske områder. Mens mange pashtunere synes å foretrekke Taliban framfor de gjennomkorrupte og tungt kriminelt belasta krigsherrene som er knytta til regjeringa, er situasjonen en helt annen i tadsjikiske, hazara og usbekiske distrikter. Der er Taliban fortsatt inderlig forhatt, noe som særlig har å gjøre med at Taliban like mye som en fundamentalistisk organisasjon, er en pashtunsk-sjåvinistisk organisasjon. De regjeringsallierte krigsherrene er langt fra elska av befolkninga, men de har likevel betydelig støtte i det tradisjonelle klanssystemet i disse regionene, i motsetning til i de pashtunske regionene.

Maktforholdene i Afghanistan i dag reflekterer derfor i stor grad befolkningas preferanser lokalt: Ikke i den betydninga at folk har de myndighetene de egentlig ønsker seg, langt ifra, men i den betydninga at de i hovedsak klarer å unngå innflytelse fra den av partene i krigen som de hater aller mest. I de pashtunske områdene er det de regjeringsallierte krigsherrene. I de ikke-pashtunske områdene er det Taliban.

Dersom man legger til grunn at dette bildet ville blitt dramatisk endra i Talibans favør med en uttrekning fra NATO, måtte grunnen være at Taliban er mye sterkere militært, og i stand til å erobre, med rå makt, områder hvor bevegelsen ikke har noen form for folkelig støtte eller aksept. Dette skjedde jo mellom 1996 og 1998, så da kan det skje igjen, kan noen påstå.

Forutsetninga for det som skjedde mellom 1996 og 1998 var imidlertid at Taliban fikk massiv og tung militær utrustning fra Pakistan og at Pakistan ønska at Taliban skulle samla landet under seg. Pakistan hadde i sin tur fått våpnene fra USA, og pengene til å kjøpe dem dels fra USA dels fra Saudi-Arabia. USA visste om at Pakistan videreformidla militærhjelp til Taliban, og så med velvillighet på Pakistans forsøk på å få samla makta i Afghanistan gjennom Taliban. Årsakene til det har jeg også redegjort for tidligere. Jeg vil imidlertid gjenta at en hovedgrunn handla om at USA så på det sunnifanatiske Taliban som en garantist mot iransk innflytelse.

I dag er situasjonen en helt annen: Pakistan og USA er ikke lenger nære allierte. USA har i økende grad støtta opp om India, og Pakistan har derfor mer og mer lent seg mot sin andre tradisjonelle allierte, Kina. Samtidig har Kina og Russland blitt nye allierte gjennom Shanghaiklubben, noe som også har ført til klar bedring i forholdet mellom Russland og Pakistan. Pakistan har også utvikla et nært økonomisk samkvem med Iran, tross sterke protester fra USA.

Det som ikke har endra seg, er at Taliban er avhengig av de facto støtte fra Pakistan, både for å kunne ekspandere og for på sikt å kunne overleve. Pakistan har vist at når Taliban blir overmodige, og forsøker å spre seg inn i områder i Pakistan hvor de ikke er ment å få lov til å være, kan den pakistanske hæren knuse dem på få dager. At de fortsatt opererer temmelig fritt i Waziristan, og også er operative i de pashtunske distriktene i Baluchistan, rundt Quetta, har derfor å gjøre med at Pakistan fortsatt ser det i sin interesse, i forhold til rivaliseringa med India om Kashmir.

Iran vil ikke tillate at den samme formen for Talibanregime som eksisterte før 2001 får etablere seg på nytt i Afghanistan, og både ødelegge for Irans geopolitiske ambisjoner i regionen, og forfølge Irans persisktalende og sjiamuslimske brødre blant hazaraene.

Irans tradisjonelle allierte i Afghanistan er militsene knytta til det sunniislamistiske tadsjikiske Jamaat-e Islami og det sjiaislamistiske hazaradominerte Hezb-e Wahdat-e Islami. Russlands gamle allierte er Abdul-Rashid Dostum og hans usbekiske milits. Etter 2001 har disse militsene som under Talibanperioden utgjorde kjernen i det som ble kalt for Nordalliansen, også vært USAs og NATOs allierte. Med den stadig tettere alliansen mellom USA og India, har disse dermed også indirekte vært Indias allierte. Så lenge USA og NATO står i Afghanistan, består derfor motsetningsforholdet mellom Pakistan og disse militsene.

Med en full og betingelsesløs NATO-uttrekning, er det imidlertid overveiende sannsynlig at disse militsene vil søke tilbake til sine tradisjonelle allierte i Iran og Russland for å få støtte. Gitt at Pakistan og Iran og Pakistan og Russland ikke lenger er geopolitiske hovedfiender, men heller samarbeidspartnere i regionen, er det derfor overveldende sannsynlig at Pakistan vil bruke de politiske og militære midlene som er nødvendige for å tvinge sine klienter i Taliban til forhandlingsbordet, og få til en maktdeling med Irans og Russlands tradisjonelle klienter. Det betyr at sannsynligheten for at Taliban skal kunne legge under seg og kontrollere ikke-pashtunske områder, slik det skjedde i perioden fra 1998 til 2001, er svært liten.

Ny borgerkrig?
Denne analysen berører også i høy grad sannsynligheten for borgerkrig. Det som skapte borgerkrigstilstandene i Afghanistan på 1990-tallet, var dels lokal ressurskamp mellom de ulike etniske gruppene, og dels geopolitisk rivalisering mellom de internasjonale støttespillerne for de ulike gruppene. Pakistan var den gangen fortsatt en nær alliert for USA, og hadde da sterke geopolitiske interessemotsetninger mot Iran og særlig Russland, som var nær alliert av India. De ulike internasjonale aktørene var dermed pådrivere, både politisk og militært, gjennom våpenleveranser, for å aksellere de lokalt eksisterende etniske konfliktene. Taliban vant krigen fordi de fikk mest utenlandsk hjelp fra Pakistan, som hadde de mest avanserte våpnene å gi videre, som de hadde fått fra USA, og også best finansiering, som de både hadde fått fra Saudi-Arabia og USA.

Gitt at forholdet mellom Pakistan og Iran og Pakistan og Russland som nevnt over har blitt dramatisk forbedra, er det sannsynlig at stormaktenes bidrag til en eventuell ny borgerkrig vil bli den motsatte av det som var tilfellet på 1990-tallet. Både Pakistan, Iran og Russland har nå i langt større grad interesse av at deres respektive allierte i Afghanistan holder fred med hverandre, for ikke å ødelegge for de nye og gode samarbeidsforholdene mellom statene. De vil derfor med sannsynlighet også legge press på sine allierte for å finne fredelige løsninger der det er reelle interessemotsetninger mellom folkegruppene. Det betyr ikke at alle etniske konflikter automatisk vil bli løst, men det betyr at sannsynligheten for at de kampene som også i dag utkjempes mellom Taliban-affilierte pashtunere og regjeringsaffilierte tadsjiker, hazaraer og usbekere skal bli forsterka med en NATO-uttrekning er små.

Terrorbase?
Et hovedargument mot uttrekning er at Taliban tilbake ved makta på ny vil gi Al-Qaida anledning til å bruke Afghanistan som base for terrortrening. Det er imidlertid verdt å huske at 11. septemberterroristene på ingen måte brukte Afghanistan som treningsbase. De trente i USA. Heller ikke Madrid- eller London-bomberne trente i Afghanistan.

Al-Qaida er i dag til stede i de pakistanske stammeregionene, men Al-Qaida i dette området er langt fra ensidig fokusert mot USA. Tvert imot. Iran trues i dag av Jundullah, en balutsjisk Al-Qaida-affiliert gruppe. Samtidig er mange Al-Qaida-aktivister i Waziristan tsjetsjenere og uighurer som ser på henholdsvis Russland og Kina som sine dødsfiender. Al-Qaida er i Waziristan på Talibans nåde, men samtidig er Taliban i Waziristan på Pakistans nåde.

Pakistan aksepterer Taliban i Waziristan fordi Pakistan trenger Taliban i disse områdene for å legge press på NATO i Afghanistan og dermed begrense Indias innflytelse. Med USA og NATO, og dermed indirekte India, ute av Afghanistan, er det er lite trolig at Pakistan vil se noen interesse i å tillate Taliban å operere på en måte som setter Pakistans allianser med Iran, Kina og nå også Russland i fare. Det er heller ikke sannsynlig at Pakistans allierte, og dermed Pakistan, vil akseptere at Al-Qaida får flytte sine baser over grensa til Afghanistan. Uttrekning av NATO-styrkene fra Afghanistan vil derfor mest sannsynlig føre til en svekkelse av Al-Qaidas tilstedeværelse i regionen, ved å svekke Talibans forhandlingskort overfor Pakistan.

Demokrati?
Det NATO-støtta Afghanistan har aldri vært, er ikke, og har ingen utsikter til å bli noe demokrati. Det er heller ikke på noen måte sannsynlig at demokratiet vil oppstå umiddelbart etter at NATO-styrkene eventuelt trekker seg ut. Tvert imot vil fredsforhandlinger og maktdeling mellom Taliban og de regjeringsaffilierte fundamentalistiske krigsherrene med base i den tadsjikiske, hazara og usbekiske befolkninga føre til at en fundamentalistisk fortolkning av islam vil få juridisk befesta sin stilling.

Konservative religiøse normer trives best i tilbakeliggende jordbruksland. Det er på ingen måte tilfeldig at ultrafundamentalistiske og ultrakonservative forståelser av islam står klart sterkest i land som Afghanistan og Somalia, som er økonomisk ruinert av langvarig krig, og langt svakere i økonomisk mer utvikla land som Tyrkia. Også i Iran ser vi tydelige tegn på at fundamentalismen er på tilbakegang, ikke på regjeringsnivå, men blant folket.

Den viktigste forutsetninga for at mer moderne holdninger skal kunne slå rot også i Afghanistan, er økonomisk og sosial utvikling. Den viktigste forutsetninga for å oppnå det er slutt på krigen. Og den viktigste forutsetninga for å få til det er slutt på okkupasjonen. Det betyr altså at det ikke blir demokrati i Afghanistan når NATO trekker seg ut, men at prosessen som kan føre i den retninga kan begynne.