Mye tyder på at det NATO-støttede regimet til Hamid Karzai planlegger et "valgskred" for Karzai ved presidentvalget til høsten som både i omfang og metode overgår det "valgskredet" støttespillerne for Mahmoud Ahmedinejad nylig arrangerte for han i presidentvalget i Iran. Hovedelementet i denne strategien er avtaler med lokale militsledere i ulike deler av Afghanistan. I bytte med avtaler som gir støttespillere for militslederne inntektsbringende maktposisjoner sentralt og/ eller sementerer deres makt over "sine" lokale områder og innbyggere, lover de å levere stemmer for Karzai under valget.
Ved det forrige presidentvalget, i 2004, ble harde metoder tatt i bruk av de lokale militslederne for å levere det ønskede valgresultatet, inkludert trusler om nedbrenning av landsbyer. Den gangen hadde Karzai imidlertid ikke fått til avtaler med alle de sentrale militslederne. Både usbeklederen Rashid Dostum, hazaralederen Mohammed Mohaqqiq og tadsjiklederen Yunus Qanooni stilte til valg og vant ikke overraskende overlegent i områdene som var kontrollert av deres respektive militser. Støtten fra ISAF og avtaler med de fleste pashtunske og noen militsledere fra andre folkegrupper, inkludert Mohammed Atta i Mazar i-Sharif, var likevel tilstrekkelig til å sikre Karzai 57 prosent den gangen. Denne gangen er alle de betydningsfulle militslederne akkomodert innenfor Karzaifronten, som blant annet stiller med de beryktede militslederne Mohammed Qasim Fahim og Karim Khalili som visepresidentkandidater. Det kan borge for et enda bedre valgresultat for Karzai denne gangen.
Det som kan ødelegge, er at den reelle valgdeltakelsen trolig vil bli langt lavere. Det er delvis fordi det som fantes av reell støtte for den NATO-støttede regjeringa i de regjeringskontrollerte delene av landet i 2004 i dag i stor grad er borte. Misnøyen viser seg blant annet ved at ungdommer i Kabul river ned valgplakater på vei hjem fra skolen. Samtidig kontrollerer Taliban i dag reelt størstedelen av den pashtunske landsbygda. For å kompensere for dette, er det all grunn til å tro at man i enda større grad vil benytte seg av en metode som også ble benyttet sist; en svært rundhåndet utdeling av stemmekort, og reell mulighet for samme person til å stemme flere ganger. Blant de mer parodiske utslagene av dette nå, er utdeling av stemmekort til spebarn og enda ufødte fostre.
lørdag 11. juli 2009
onsdag 3. juni 2009
Afghansk kvinneaktivistleder svarer
Motstandere av fortsatt norsk deltakelse i NATOs militæroperasjon i Afghanistan, blir ofte møtt med følgende spørsmål: Kan ikke dette føre til at Taliban kommer tilbake til makta? Eller til full borgerkrig? Og hva er egentlig alternativet til å støtte Karzairegjeringa?
Dette er spørsmål som også de demokratiske kreftene i Afghanistan har måttet forholde seg til. I dette intervjuet svarer Zoya (som kun bruker fornavnet av sikkerhetshensyn), leder for RAWA, Afghanistans største og mest aktive feministorganisasjon, blant annet på disse spørsmålene. Under har jeg oversatt deler av intervjuet til norsk.
Hva er RAWAs holdning til USAs og NATOs militære tilstedeværelse i Afghanistan?
I 2001 okkuperte USA og deres allierte Afghanistan under slagordene “krig mot terror,”
“kvinnerettigheter,” “frigjøring” and “demokrati". Men da de installerte et brutale og kriminelle krigsherrer etter Talibans fall, forsto alle at Afghanistan igjen hadde blitt et sjakkbrett for verdensmakter. De har sine langsiktige planer i Afghanistan, og vårt folks lidelser, spesielt kvinnenes, har blitt misbrukt til å legitimere den utenlandske militære tilstedeværelsen i landet vårt.
USA invaderte Afghanistan for å oppnå sine geopolitiske, økonomiske og regionale strategiske målsettinger og omforme Afghanistan til en sterk militærbase i regionen. I løpet av de siste sju årene har disse styrkene ytterligere komplisert situasjonen i Afghanistan. Ikke bare har de pumpet millioner av dollar inn i lommene til hensynsløse krigsherrer, men Taliban og andre terrorgrupper er mektigere i dag. [...]
Er du ikke redd for en borgerkrig om USA og NATO skulle trukket seg tilbake fra Afghanistan?
RAWA støtter kravet om tilbaketrekning av USAs og NATOs styrker fordi okkupasjon ikke er noen løsning. De dreper hele tida sivile, til og med bryllupsfester. Tror du ikke at vi også er mennesker med hjerter? Hva ville amerikanerne gjort om en okkupant drepte så mange sivile i USA? Vi har en god historie i Afghanistan når det gjelder å kaste ut okkupanter, og dette er en kilde til stolthet. [...]
Hvis det blir en tilbaketrekning vil det sannsynligvis bli en borgerkrig mellom Nordalliansen og Taliban, men det vil ikke bli verre enn det som holder på nå. Når disse styrkene trekkes ut vil vi i det minste ikke lenger være et okkupert land. Det er det afghanske folkets plikt å bli kvitt de indre fiendene, men idag er våre indre fiender støttet opp av USA og NATO som er våre utenforstående fiender. Grunnen til at fundamentalistene er mektige er at de har alltid blitt støttet av USA som har gitt milliarder av dollar til Nordalliansen, penger som har gått rett i lommene til krigsherrer og narkobaroner. Folket gråter av sult, selger barna sine for fem dollar, så hvor har milliardene blitt av?
Hva slags løsninger foreslår RAWA?
Tilbaketrekning av militære styrker må følges av andre handlinger fra regjeringer, hvis de virkelig ønsker å hjelpe oss slik de hevder. De må stanse støtten til enhver terroristgruppe, inkludert Nordalliansen som ødela Afghanistan før Taliban kom. De bør også innføres sanksjoner mot regjeringer som støtter Taliban, som Iran og Pakistan. Krigsherrer bør bli brakt inn for den
Internasjononale Straffedomstolen for forbrytelser mot menneskeheten. Hvis de virkelig ønsker fred og stabilitet i vårt land, ville løsninga være å støtte demokratisk-orienterte organisasjoner og enkeltpersoner i Afghanistan, men i løpet av de siste årene har det blitt lagt mye press mot slike grupper for å gi opp.
I dag er de demokratiske organisasjonene svake fordi ingen hjelper dem. Hvis de mottok støtte, ville de vokse seg sterke. Og de demokratiske kreftene må forene seg og sloss mot fundamentalistene. Budskapet fra RAWA til frihetselskende folk er å støtte de demokratiske organisasjonene i Afghanistan. Frihet , demokrati og rettferdighet kan ikke tvinges gjennom med geværene til en utenlandsk makt; de er verdier som bare kan oppnås av vårt folk og av demokrati-elskende krefter gjennom en hard, besluttsom og lang kamp. De som hevder å ha gitt disse verdiene til det afghanske folket gjennom militærmakt ønsker bare å presse landet vårt inn i slaveri. Det er vårt ansvar å stå opp både mot fundamentalister og okkupasjoner.
Dette er spørsmål som også de demokratiske kreftene i Afghanistan har måttet forholde seg til. I dette intervjuet svarer Zoya (som kun bruker fornavnet av sikkerhetshensyn), leder for RAWA, Afghanistans største og mest aktive feministorganisasjon, blant annet på disse spørsmålene. Under har jeg oversatt deler av intervjuet til norsk.
Hva er RAWAs holdning til USAs og NATOs militære tilstedeværelse i Afghanistan?
I 2001 okkuperte USA og deres allierte Afghanistan under slagordene “krig mot terror,”
“kvinnerettigheter,” “frigjøring” and “demokrati". Men da de installerte et brutale og kriminelle krigsherrer etter Talibans fall, forsto alle at Afghanistan igjen hadde blitt et sjakkbrett for verdensmakter. De har sine langsiktige planer i Afghanistan, og vårt folks lidelser, spesielt kvinnenes, har blitt misbrukt til å legitimere den utenlandske militære tilstedeværelsen i landet vårt.
USA invaderte Afghanistan for å oppnå sine geopolitiske, økonomiske og regionale strategiske målsettinger og omforme Afghanistan til en sterk militærbase i regionen. I løpet av de siste sju årene har disse styrkene ytterligere komplisert situasjonen i Afghanistan. Ikke bare har de pumpet millioner av dollar inn i lommene til hensynsløse krigsherrer, men Taliban og andre terrorgrupper er mektigere i dag. [...]
Er du ikke redd for en borgerkrig om USA og NATO skulle trukket seg tilbake fra Afghanistan?
RAWA støtter kravet om tilbaketrekning av USAs og NATOs styrker fordi okkupasjon ikke er noen løsning. De dreper hele tida sivile, til og med bryllupsfester. Tror du ikke at vi også er mennesker med hjerter? Hva ville amerikanerne gjort om en okkupant drepte så mange sivile i USA? Vi har en god historie i Afghanistan når det gjelder å kaste ut okkupanter, og dette er en kilde til stolthet. [...]
Hvis det blir en tilbaketrekning vil det sannsynligvis bli en borgerkrig mellom Nordalliansen og Taliban, men det vil ikke bli verre enn det som holder på nå. Når disse styrkene trekkes ut vil vi i det minste ikke lenger være et okkupert land. Det er det afghanske folkets plikt å bli kvitt de indre fiendene, men idag er våre indre fiender støttet opp av USA og NATO som er våre utenforstående fiender. Grunnen til at fundamentalistene er mektige er at de har alltid blitt støttet av USA som har gitt milliarder av dollar til Nordalliansen, penger som har gått rett i lommene til krigsherrer og narkobaroner. Folket gråter av sult, selger barna sine for fem dollar, så hvor har milliardene blitt av?
Hva slags løsninger foreslår RAWA?
Tilbaketrekning av militære styrker må følges av andre handlinger fra regjeringer, hvis de virkelig ønsker å hjelpe oss slik de hevder. De må stanse støtten til enhver terroristgruppe, inkludert Nordalliansen som ødela Afghanistan før Taliban kom. De bør også innføres sanksjoner mot regjeringer som støtter Taliban, som Iran og Pakistan. Krigsherrer bør bli brakt inn for den
Internasjononale Straffedomstolen for forbrytelser mot menneskeheten. Hvis de virkelig ønsker fred og stabilitet i vårt land, ville løsninga være å støtte demokratisk-orienterte organisasjoner og enkeltpersoner i Afghanistan, men i løpet av de siste årene har det blitt lagt mye press mot slike grupper for å gi opp.
I dag er de demokratiske organisasjonene svake fordi ingen hjelper dem. Hvis de mottok støtte, ville de vokse seg sterke. Og de demokratiske kreftene må forene seg og sloss mot fundamentalistene. Budskapet fra RAWA til frihetselskende folk er å støtte de demokratiske organisasjonene i Afghanistan. Frihet , demokrati og rettferdighet kan ikke tvinges gjennom med geværene til en utenlandsk makt; de er verdier som bare kan oppnås av vårt folk og av demokrati-elskende krefter gjennom en hard, besluttsom og lang kamp. De som hevder å ha gitt disse verdiene til det afghanske folket gjennom militærmakt ønsker bare å presse landet vårt inn i slaveri. Det er vårt ansvar å stå opp både mot fundamentalister og okkupasjoner.
tirsdag 12. mai 2009
Drepte i Afghanistan
I denne artikkelen vil jeg forsøke å holde oversikt over meldinger over hvem som drepes i krigen i Afghanistan, og av hvem. Artikkelen vil kontinuerlig oppdateres.
Lista er basert kun på hendelser som er rapportert av internasjonal presse. Det vil aldri kunne få med alle hendelser, og summen av drepte vil derfor etter all sannsynlighet bli betydelig lavere enn det virkelige tallet.
Kun med utgangspunkt i hendelsene som er referert under, var USAs styrker og de NATO-ledede ISAF-styrkene direkte ansvarlige for drap på 586 sivile afghanere i løpet av de siste 13 månedene, fra juli 2008 til august 2009. Av disse var nær halvparten barn.
NATO hevder selv at en stor del av disse sivile tapene skyldes at Taliban bruker levende skjold. Argument har imidlertid en tendens til å bli brukt hver gang NATO bomber områder hvor de tror det befinner seg talibanere, enten det i ettertid faktisk viste seg å ha vært talibansoldater der eller ikke.
Å hevde at det er fienden som egentlig er skyld i egne drap på sivile fordi de oppholder seg i sivile områder, er også en argumentasjon taliban benytter seg av, ettersom også ISAF-styrkene aktivt oppsøker sivile områder. I et Dagsrevyinnslag i fjor høst uttalte en av de norske soldatene som ble intervjuet at han opplevde seg som trygg i den landsbyen de var i da intervjuet ble gjort ettersom det var så mange sivile rundt dem. "Taliban ønsker ikke å angripe oss når de risikerer at mange av deres egne også blir drept", uttalte han.
Dette viser en tenkning som ligger farlig nær bruk av sivile skjold også blant de norske ISAF-styrkene. Men like lite som ISAF-soldatene lar seg hindre av tilstedeværelsen av sivile når de ønsker å bombe det de antar å være talibanstillinger, gir det at ISAF-styrkene liker å omgi seg med afghanske sivile noen varig trygghet. Ser man på lista over sivile som er drept av Taliban, er det også der et stort flertall som "har kommet i veien" når det egentlige målet var ISAF-styrker som oppholdt seg nær sivile.
I følge folkeretten har verken NATOs ISAF-styrker eller Taliban noen rett til å unnskylde egne drap på sivile med at fienden oppholder seg i sivile områder eller nær sivile.
Norske soldater
17.4.09: 1 etterretningsoffiser drept i Taliban-selvmordsangrep på veien mellom Mazar-e Sharif og Meymaneh
28.11.07: 1 soldat drept av veibombe ved Meymaneh
23. 7.07: 1 spesialsoldat drept i kamper i Lowgar
1.5.04: 1 soldat drept i rakettangrep i Kabul
Afghanske sivile
5.8.09: 5 bønder drept av ISAF-luftangrep i Kandahar
5.8.09: 2 barn, 2 kvinner og 1 mann drept av veibombe i Helmand
4.8.09: 3 barn og 1 voksen drept av ISAF-soldater i Kandahar
25.7.09: 1 mann drept av norske ISAF-soldater i Faryab
20.7.09: 2 menn og ett barn drept av ISAF-soldater i Kunduz
20.7.09: 12 drept av veibombe i Farah
17.7.09: 7 voksne og 4 barn drept av veibombe i Kandahar
12.7.09: 1 drept i skuddveksling mellom ISAF-styrker og Taliban i Logar
9.7.09: 13 barn og 8 voksne sivile drept i bombeeksplosjon i Logar
8.7.09: 2 barn, 2 kvinner og 4 menn drept i ISAF-bombetokt i Ghazni
23.6.09: 2 forbipasserende drept i Talibanangrep mot ISAF-kolonne i Ghazni
23.6.09: 3 UNHCR-ansatte drept av veibombe i Jowzjan
20.6.09: 3 kvinner drept av ISAF-styrker i Kunar
20.6.09: 5 kvinner og 3 menn drept av veibombe i Zabol
19.6.09: 3 kvinner og 3 menn drept av veibombe i Herat
18.6.09: 1 barn og 2 menn drept av bombe i Kandahar
9.6.09: 5 barn og 5 voksne drept i ISAF-bombeangrep i Ghor
9.6..09: 1 barn drept i bombeeksplosjon med motstridende forklaringer i Kunar
7.6.09: 1 kvinne og 1 barn drept av veibombe i Kandahar
4.6.09: 4 bønder drept av veibombe i Kandahar
1.6.09: 6 drept av ISAF-styrker i Badghis
26.5.09: 3 drept i Talibanangrep mot ISAF-styrker i Kabul
22.5.09: 1 anleggsarbeider drept i USA-luftangrep i Wardak
20.5.09: 1 mann drept i USA-luftangrep i Paktika
19.5.09: 8 drept i ISAF-angrep i Helmand
13.5.09: 2 drept av USA-styrker i Wardak
12.5.09: 2 drept i Talibanangrep mot guvernørkontorer i Khost
10.5.09: 8 drept av veibombe i Nangarhar
10.5.09: 3 drept av veibombe i Zabol
7.5.09: 16 drept i Talibanangrep mot britiske ISAF-styrker i Helmand
5.5.09: 1 mann drept av amerikanske militærkontraktører i Kabul
4.5.09: 93 barn, 25 kvinner og 22 menn drept i to ISAF-bombeangrep mot landsbyer i Farah
4.5.09: 12 drept av veibombe i Zabol
3.5.09: 4 drept i Taliban-bombeangrep mot politistasjon i Helmand
3.5.09: 1 jente drept av ISAF-styrker i Farah
17.4.09: 1 barn, 1 kvinne og 1 mann drept i ISAF-luftangrep i i ISAF-angrep i Helmand
13.4.09: 2 barn, 1 kvinne og 3 menn drept i USA-luftangrep i Kunar
9.4.09: 1 barn drept i bombeangrep mot politi i Helmand
8.4.09: 3 barn, 1 kvinne og 1 mann drept av USA-styrker i Khost
3.4.09: 1 kvinne drept i ISAF-luftangrep i Logar
31.3.09: 1 barn og 1 kvinne drept av USA-styrker i Laghman
31.3.09: 1 gutt drept av ISAF-styrker i Khost
30.3.09: 4 drept i selvmordsangrep mot politi i Kandaharprovinsen
29.3.09: 1 mannlig motorsyklist drept av ISAF-styrker i Helmand
25.3.09: 2 bønder drept av ISAF-styrker i Khost
25.3.09: 7 drept av veibombe i Khost
24.3.09: 1 mannlig bilist drept av ISAF-styrker i Logar
19.3.09: 2 menn drept av USA-styrker i Nangarhar
15.3.09: 2 barn drept i ISAF-luftangrep i Kapisa
15.3.09: 3 drept i ulike angrep i Afghanistan
15.4.09: 1 drept i bombeangrep mot guvernøren i Kandahar
14.3.09: 5 bønder drept i ISAF-angrep i Logar
8.3.09: 1 barn drept av ISAF-styrker i skuddveksling med Taliban i Helmand
3.09: 1 liten jente drept av danske ISAF-soldater i Helmand
23.2.09: 8 drept i ISAF-luftangrep i Helmand
23.2.09: 2 barn drept av ISAF-styrker i Kandahar
17.2.09: 2 barn, 6 kvinner og 5 menn drept i ISAF-angrep i Herat
17.2.09: 2 drept av ISAF-styrker i Kandahar
15.2.09: 3 veiarbeidere drept i Talibanangrep i Kunar
15.2.09: 5 drept av veibombe i Kandaharprovinsen
12.2.09: 5 barn drept i ISAF-angrep mot landsby i Uruzgan
10.2.09: 1 barn drept i ISAF-angrep mot landsby i Uruzgan
7.2.09: 1 lærer drept av ISAF-styrker i Khost
6.2.09: 6 drept i ISAF-angrep i Zabul
3.2.09: 1 mann på motorsykkel drept av ISAF-styrker i Helmand
1.2.09: 2 barn drept av ISAF-styrker i skuddveksling med Taliban i Helmand
1.2.09: 2 menn drept i ISAF-bombeangrep i Ghazni
31.1.09: 1 lokal stammeleder drept av ISAF-styrker i Paktika
23.1.09: 22 drept i ISAF-angrep mot landsby i Laghman
21.1.09: 3 menn drept av ISAF-styrker i Helmand
19.1.09: 25 drept i ISAF-angrep mot landsby i Kapisa
9.1.09: 8 drept i Taliban-selvmordsangrep mot politi i Nimroz
9.1.09: 3 drept av veibombe mot ISAF-styrker i Kandahar
28.12.08: 14 skoleelever drept i Taliban-selvmordsangrep mot ISAF-styrker i Khost
13.12.08: 4 drept av ISAF-soldater som skøyt mot buss i Wardak
10.12.08: 1 drept av ISAF-flybombing av politistasjon ved feiltakelse
27.11.08: 4 drept i selvmordsangrep mot ISAF-styrker i Kabul
13.11.08: 20 drept i Taliban-selvmordsangrep mot ISAF-militærkolonne i Nangarhar
12.11.08: 6 drept av bilbombe mot provinsrådet i Kandahar
9.11.09: 14 sivile sikkerhetsvakter drept av ISAF-styrker i Khost
5.11.08: 23 barn, 10 kvinner og 4 menn drept i ISAF-flyangrep mot bryllup i Kandahar
5.11.08: 7 drept i ISAF-flyangrep i Badghis (i kamper som involverte norske styrker)
1.11.08: 7 drept i ISAF-angrep i Khost
16.10.08: 27 drept i ISAF-angrep i Helmand
14.10.08: 9 drept av veibombe rettet mot ISAF-kolonne i Uruzgan
8.9.08: 2 drept i ISAF-flyangrep i Khost
23.8.08: 10 drept av veibombe i Kandahar
22.8.08: 61 barn, 15 kvinner og 15 menn drept i ISAF-luftangrep i Azizabad i Herat
18.8.08: 4 drept i ISAF-angrep i Helmand
13.8.08: 4 drept i Taliban-angrep i Logar
11.8.08: 8 drept i ISAF-luftangrep i Uruzgan
28.7.08: 2 barn og en mann skutt av ISAF-styrker i Kandahar
27.7.08: 4 skutt av ISAF-styrker
22.7.08: 3 drept av selvmordsbomber i Kabul
17.7.08: 8 drept i ISAF-luftangrep i Farah
17.7.08: 4 drept i ISAF-angrep i Herat
13.7.08: 19 drept i selvmordsangrep mot politi i Uruzgan
7.7.08: 40 drept i selvmordsaksjon mot den indiske ambassaden i Kabul
6.7.08: 47 drept i ISAF-luftangrep mot brudefølge
Andre ISAF-styrker
11.7.09: 2 amerikanske soldater drept i Helmand
10.7.09: 6 britiske soldater drept i Helmand
9.7.09: 2 amerikanske soldater drept av veibombe i "Sør"
9.7.09: 2 britiske soldater drept i Helmand
7.7.09: 1 britisk soldat drept i Helmand
6.7.09: 4 amerikanske militærinstruktører drept i "nord"
6.7.09: 2 amerikanske soldater drept av veibombe i "sør"
6.7.09: 1 amerikansk soldt drept i granatangrep i "øst"
6.7.09: 1 britisk og 2 kanadiske soldater drept i Zabul
5.7.09: 2 amerikanske soldater drept i angrep mot militærbase i "øst"
5.7.09: 1 britisk soldat drept i Helmand
4.7.09: 2 britiske soldater drept i Helmand
1.7.09: 2 britiske soldater drept i Helmand
23.6.09: 3 tyske soldater drept i bakholdsangrep i Kunduz
21.6.09: 3 amerikanske soldater drept i rakettangrep mot Baghrambasen
20.6.09: 1 amerikansk soldat drept i opprørsangrep i "øst"
20.6.09: 1 britisk soldat drept av veibombe i Helmand
19.6.09: 2 amerikanske soldater drept av veibombe i Kandahar
17.6.09: 3 danske soldater drept av veibombe i Helmand
4.6.09: 3 amerikanske soldater drept i opprørsangrep i Kapisa
2.6.09: 1 amerikansk ISAF-soldat drept i opprørsangrep i "øst"
1.6.09: 4 amerikanske ISAF-soldater drept i to bombeangrep i Wardak
30.5.09: 2 britiske soldater drept i Helmand
26.5.09: 3 amerikanske soldater drept i Talibangrep i Kabul
20.5.09: 2 amerikanske soldater drept nord for Kabul
14.5.09: 1 britisk soldat drept i Helmand
7.5.09: 4 briter drept i Talibanangrep i Helmand
1.5.09: 5 ISAF-soldater drept i Talibanangrep mot styrkene i "øst"
30.4.09: 2 latviske soldater drept i Talibanangrep i Kunar
14.4.09: 1 kvinnelig kanadisk soldat drept i veibombe i Kandahar
7.4.09: En nederlandsk soldat drept i rakettangrep mot militærbase i Uruzgan
21.3.09: 1 ISAF-soldat drept i kamper i "sør"
20.3.09: 4 kanadiske soldater drept
15.3.09: 2 britiske soldater drept av veibombe i Helmand
15.3.09: 4 amerikanske soldater drept i ulike angrep i Afghanistan
14.3.09: 1 britisk soldat drept i angrep i Helmand
14.3.09: 1 fransk soldat drept i angrep i Kapisa
4.3.09: 3 kanadiske soldater drept av veibombe i "sør"
15.2.09: 1 drept i "indirekte skyting" i "øst"
10.2.09: 2 drept av veibombe i Kunar
9.1.09: 2 amerikanske soldater drept av veibombe i Kandahar
19.12.08: 3 danske soldater drept av veibombe i Helmand
19.12.o8: 1 nederlandsk soldat drept av mine i Uruzgan
4.12.08: 2 danske soldater drept i kamper i Helmand
13.11.08: 2 ISAF-soldater drept i bombeangrep i "sør"
13.11.08: 1 amerikansk soldat drept i selvmordsangrep mot militærkolonne i Nangarhar
9.11.08: 2 spanske soldater drept i selvmordsangrep i Herat
22.10.08: 3 amerikanske soldater drept av veibombe i "vest"
16.10.08: Amerikansk soldat drept av afghansk politi
30.9.08: 3 amerikanske soldater drept i Paktia
8.9.08: 3 ISAF-soldater drept av veibombe i "øst"
3.9.08: 3 kanadiske soldater drept i Zharidistriktet
21.8.08: 3 kanadiske soldater drept av veibombe i Zharidistriktet
20.8.08: 3 polske soldater drept av veibombe i Ghazni
19.8.08: 10 franske soldater drept i kamper øst for Kabul
12.8.08: Britisk soldat drept i selvmordsangrep i Kabul
12.8.08: Kanadisk soldat drept i kamper i Kandahar
25.7.08: Dansk soldat drept
13.7.08: 9 amerikanske soldater drept i Talibanangrep i Kunar
13.7.08: Ungarsk soldat drept av veibombe i Baghlan
Afghanske soldater, politi og andre statsansatte
12.7.09: 1 politi drept i kamp mot opprørsstyrker i Paktia
11.7.09: 4 politi drept av veibombe i Logar
9.7.09: 4 politi drept i bombeeksplosjon i Logar
23.6.09: 1 politi drept i Talibanangrep i Ghazni
23.6.09: 3 soldater drept i selvmordsangrep i Kandahar
22.6.09: 2 soldater drept i kamper mot Taliban i Farah
18.6.09: 1 politi drept i kamper i Uruzgan
18.6.09: 8 politi drept i Kandahar
11.6.09: 1 soldat drept i kamper i Baghlan
7.6.09: 1 sikkerhetsvakt drept av veibombe i Zabol
7.6.09: 4 sikkerhetsvakter drept i Talibanangrep i Paktika
7.6.09: Politisjef drept i Talibanangrep i Paktika
7.6.09: 4 politi drept i Talibanangrep i Faryab
6.6.09: 1 soldat drept i kamp med Taliban i Ghazni
3.6.09: 10 sikkerhetsvakter drept av to veibomber i Paktika
1.6.09: 4 politi drept i Talibanangrep i Kunduz
31.5.09: 4 politi drept i Talibanangrep i Farah
12.5.09: 7 drept i Talibanangrep mot guvernørkontorer i Khost
4.5.09: 6 sikkerhetsvakter drept i Talibanangrep i Zabol
30.4.09: 3 soldater drept i Talibanangrep i Kunar
10.4.09: 1 politi drept i bombeangrep vest for Mazar-e Sharif
9.4.09: Fire politi drept i bombeangrep i Helmand.
2.4.09: 13 drept i Talibanangrep mot provinsrådet i Kandahar
30.3.09: 5 politi drept i selvmordsaksjon i Dund i Kandaharprovinsen
19.3.09: Et parlamentsmedlem og 4 sikkerhetsvakter drept av veibombe i Helmand
15.3.09: Mellom 6 og 9 politi drept av selvmordsbomber i Helmand
23.2.09: 1 politi drept i selvmordsangrep i Nimroz
11.2.09: 8 drept i bombeangrep i "sør"
11.2.09: 6 politi og 16 andre drept i Talibanangrep mot regjeringsbygninger i Kabul
5.2.09: 6 livvakter drept i bombeangrep mot guvernør i Helmand
2.2.09: 18 politi drept i selvmordsangrep i Uruzgan
9.1.09: 1 politi drept i selvmordsangrep i Nimroz
28.12.08: 2 sikkerhetsvakter drept i Taliban-selvmordsangrep i Khost
10.12.08: 6 politi drept av ISAF-flybombing av politistasjon ved feiltakelse
28.11.08: 13 soldater og politi drept i Taliban-bakholdsangrep i Badghis
26.11.08: 5 politi drept i Talibanangrep mot kontrollpost i Helmand
18.11.08: 6 soldater drept i Talibanangrep i Farahprovinsen
22.10.08: 9 soldater drept av ISAF-feilbombing i Khost
24.09.08: 3 politi drept av veibombe i Kabul
4.8.08: 4 politi drept i Talibanangrep i Ghazni
13.7.08: 5 politi drept i selvmordsangrep i Uruzgan
Afghanske opprørsstyrker
12.7.09: 2 drept i kamp i Paktia
11.7.09: 12 drept i kamp i Uruzgan
5.7.09: 30 drept i bombeangrep i Paktika
22.6.09: 9 drept i kamper i Farah
19.6.06: 26 angivelig drept i bombeangrep i Helmand
196.09: 7 angivelig drept i ulike angrep i Helmand
18.6.09: 7 drept i kamper i Kandahar
18.6.09: 16 drept i kamper i Uruzgan
11.6.09: 12 drept i kamper i Baghlan
7.6.09: 20 drept i kamp i Zabol
6.6.09: 2 drept i kamp i Ghazni
31.5.09: 18 drept i kamper i Farah
28.5.09: 35 drept i kamper i Zabol
25.5.09: 3 drept i kamper i Ghazni
25.5.09: 8 drept i kamper i Uruzgan
13.5.09: 11 drept i kamper i Paktika
12.5.09: 11 drept i angrep mot guvernørkontorer i Khost
1.5.09: 16 drept i kamper i Zabol
18.4.09: 3 drept under arrestasjon i Logar
18.4.09: 1 drept i Khost
18.4.09: 2 drept i kamper i Farah
30.3.09: 30 drept i kamper i Uruzgan
27.3.09: 11 drept i kamper i Helmand
15.3.09: 5 drept i kamper i Kandaharprovinsen
22.2.09: 8 drept i bombeangrep i Helmand
22.2.09: 11 drept i Kandahar og Khost
21.2.09: 2 drept i ISAF-angrep i Herat
15.2.09: 9 drept i ISAF-luftangrep i Badghis
9.1.09: 5 drept i ISAF-angrep i Zabol
6.1.09: 32 drept i ISAF-angrep i Alishing-distriktet øst for Kabul
29.11.08: 33 drept i kamper mot ISAF-styrker i Ghazni
26.11.08: 15 drept i kamp mot ISAF-styrker i Kandaharprovinsen
26.11.08: 10 drept i kamper mot ISAF-styrker ulike steder i Paktia og Paktika
1.11.08: 18 drept i angrep i Khost
23.10.08: 35 drept i kamper i Uruzgan
12.10.08: 42 drept i kamper i Helmand
7.10.08: 43 drept i kamper i Zabol
15.8.08: 36 drept i kamper i "sør"
4.8.08: 17 drept i Helmand
25.7.08: 40 drept i ISAF-luftangrep i Ghazni
22.07.08: Talibanleder drept i Helmand
Lista er basert kun på hendelser som er rapportert av internasjonal presse. Det vil aldri kunne få med alle hendelser, og summen av drepte vil derfor etter all sannsynlighet bli betydelig lavere enn det virkelige tallet.
Kun med utgangspunkt i hendelsene som er referert under, var USAs styrker og de NATO-ledede ISAF-styrkene direkte ansvarlige for drap på 586 sivile afghanere i løpet av de siste 13 månedene, fra juli 2008 til august 2009. Av disse var nær halvparten barn.
NATO hevder selv at en stor del av disse sivile tapene skyldes at Taliban bruker levende skjold. Argument har imidlertid en tendens til å bli brukt hver gang NATO bomber områder hvor de tror det befinner seg talibanere, enten det i ettertid faktisk viste seg å ha vært talibansoldater der eller ikke.
Å hevde at det er fienden som egentlig er skyld i egne drap på sivile fordi de oppholder seg i sivile områder, er også en argumentasjon taliban benytter seg av, ettersom også ISAF-styrkene aktivt oppsøker sivile områder. I et Dagsrevyinnslag i fjor høst uttalte en av de norske soldatene som ble intervjuet at han opplevde seg som trygg i den landsbyen de var i da intervjuet ble gjort ettersom det var så mange sivile rundt dem. "Taliban ønsker ikke å angripe oss når de risikerer at mange av deres egne også blir drept", uttalte han.
Dette viser en tenkning som ligger farlig nær bruk av sivile skjold også blant de norske ISAF-styrkene. Men like lite som ISAF-soldatene lar seg hindre av tilstedeværelsen av sivile når de ønsker å bombe det de antar å være talibanstillinger, gir det at ISAF-styrkene liker å omgi seg med afghanske sivile noen varig trygghet. Ser man på lista over sivile som er drept av Taliban, er det også der et stort flertall som "har kommet i veien" når det egentlige målet var ISAF-styrker som oppholdt seg nær sivile.
I følge folkeretten har verken NATOs ISAF-styrker eller Taliban noen rett til å unnskylde egne drap på sivile med at fienden oppholder seg i sivile områder eller nær sivile.
Norske soldater
17.4.09: 1 etterretningsoffiser drept i Taliban-selvmordsangrep på veien mellom Mazar-e Sharif og Meymaneh
28.11.07: 1 soldat drept av veibombe ved Meymaneh
23. 7.07: 1 spesialsoldat drept i kamper i Lowgar
1.5.04: 1 soldat drept i rakettangrep i Kabul
Afghanske sivile
5.8.09: 5 bønder drept av ISAF-luftangrep i Kandahar
5.8.09: 2 barn, 2 kvinner og 1 mann drept av veibombe i Helmand
4.8.09: 3 barn og 1 voksen drept av ISAF-soldater i Kandahar
25.7.09: 1 mann drept av norske ISAF-soldater i Faryab
20.7.09: 2 menn og ett barn drept av ISAF-soldater i Kunduz
20.7.09: 12 drept av veibombe i Farah
17.7.09: 7 voksne og 4 barn drept av veibombe i Kandahar
12.7.09: 1 drept i skuddveksling mellom ISAF-styrker og Taliban i Logar
9.7.09: 13 barn og 8 voksne sivile drept i bombeeksplosjon i Logar
8.7.09: 2 barn, 2 kvinner og 4 menn drept i ISAF-bombetokt i Ghazni
23.6.09: 2 forbipasserende drept i Talibanangrep mot ISAF-kolonne i Ghazni
23.6.09: 3 UNHCR-ansatte drept av veibombe i Jowzjan
20.6.09: 3 kvinner drept av ISAF-styrker i Kunar
20.6.09: 5 kvinner og 3 menn drept av veibombe i Zabol
19.6.09: 3 kvinner og 3 menn drept av veibombe i Herat
18.6.09: 1 barn og 2 menn drept av bombe i Kandahar
9.6.09: 5 barn og 5 voksne drept i ISAF-bombeangrep i Ghor
9.6..09: 1 barn drept i bombeeksplosjon med motstridende forklaringer i Kunar
7.6.09: 1 kvinne og 1 barn drept av veibombe i Kandahar
4.6.09: 4 bønder drept av veibombe i Kandahar
1.6.09: 6 drept av ISAF-styrker i Badghis
26.5.09: 3 drept i Talibanangrep mot ISAF-styrker i Kabul
22.5.09: 1 anleggsarbeider drept i USA-luftangrep i Wardak
20.5.09: 1 mann drept i USA-luftangrep i Paktika
19.5.09: 8 drept i ISAF-angrep i Helmand
13.5.09: 2 drept av USA-styrker i Wardak
12.5.09: 2 drept i Talibanangrep mot guvernørkontorer i Khost
10.5.09: 8 drept av veibombe i Nangarhar
10.5.09: 3 drept av veibombe i Zabol
7.5.09: 16 drept i Talibanangrep mot britiske ISAF-styrker i Helmand
5.5.09: 1 mann drept av amerikanske militærkontraktører i Kabul
4.5.09: 93 barn, 25 kvinner og 22 menn drept i to ISAF-bombeangrep mot landsbyer i Farah
4.5.09: 12 drept av veibombe i Zabol
3.5.09: 4 drept i Taliban-bombeangrep mot politistasjon i Helmand
3.5.09: 1 jente drept av ISAF-styrker i Farah
17.4.09: 1 barn, 1 kvinne og 1 mann drept i ISAF-luftangrep i i ISAF-angrep i Helmand
13.4.09: 2 barn, 1 kvinne og 3 menn drept i USA-luftangrep i Kunar
9.4.09: 1 barn drept i bombeangrep mot politi i Helmand
8.4.09: 3 barn, 1 kvinne og 1 mann drept av USA-styrker i Khost
3.4.09: 1 kvinne drept i ISAF-luftangrep i Logar
31.3.09: 1 barn og 1 kvinne drept av USA-styrker i Laghman
31.3.09: 1 gutt drept av ISAF-styrker i Khost
30.3.09: 4 drept i selvmordsangrep mot politi i Kandaharprovinsen
29.3.09: 1 mannlig motorsyklist drept av ISAF-styrker i Helmand
25.3.09: 2 bønder drept av ISAF-styrker i Khost
25.3.09: 7 drept av veibombe i Khost
24.3.09: 1 mannlig bilist drept av ISAF-styrker i Logar
19.3.09: 2 menn drept av USA-styrker i Nangarhar
15.3.09: 2 barn drept i ISAF-luftangrep i Kapisa
15.3.09: 3 drept i ulike angrep i Afghanistan
15.4.09: 1 drept i bombeangrep mot guvernøren i Kandahar
14.3.09: 5 bønder drept i ISAF-angrep i Logar
8.3.09: 1 barn drept av ISAF-styrker i skuddveksling med Taliban i Helmand
3.09: 1 liten jente drept av danske ISAF-soldater i Helmand
23.2.09: 8 drept i ISAF-luftangrep i Helmand
23.2.09: 2 barn drept av ISAF-styrker i Kandahar
17.2.09: 2 barn, 6 kvinner og 5 menn drept i ISAF-angrep i Herat
17.2.09: 2 drept av ISAF-styrker i Kandahar
15.2.09: 3 veiarbeidere drept i Talibanangrep i Kunar
15.2.09: 5 drept av veibombe i Kandaharprovinsen
12.2.09: 5 barn drept i ISAF-angrep mot landsby i Uruzgan
10.2.09: 1 barn drept i ISAF-angrep mot landsby i Uruzgan
7.2.09: 1 lærer drept av ISAF-styrker i Khost
6.2.09: 6 drept i ISAF-angrep i Zabul
3.2.09: 1 mann på motorsykkel drept av ISAF-styrker i Helmand
1.2.09: 2 barn drept av ISAF-styrker i skuddveksling med Taliban i Helmand
1.2.09: 2 menn drept i ISAF-bombeangrep i Ghazni
31.1.09: 1 lokal stammeleder drept av ISAF-styrker i Paktika
23.1.09: 22 drept i ISAF-angrep mot landsby i Laghman
21.1.09: 3 menn drept av ISAF-styrker i Helmand
19.1.09: 25 drept i ISAF-angrep mot landsby i Kapisa
9.1.09: 8 drept i Taliban-selvmordsangrep mot politi i Nimroz
9.1.09: 3 drept av veibombe mot ISAF-styrker i Kandahar
28.12.08: 14 skoleelever drept i Taliban-selvmordsangrep mot ISAF-styrker i Khost
13.12.08: 4 drept av ISAF-soldater som skøyt mot buss i Wardak
10.12.08: 1 drept av ISAF-flybombing av politistasjon ved feiltakelse
27.11.08: 4 drept i selvmordsangrep mot ISAF-styrker i Kabul
13.11.08: 20 drept i Taliban-selvmordsangrep mot ISAF-militærkolonne i Nangarhar
12.11.08: 6 drept av bilbombe mot provinsrådet i Kandahar
9.11.09: 14 sivile sikkerhetsvakter drept av ISAF-styrker i Khost
5.11.08: 23 barn, 10 kvinner og 4 menn drept i ISAF-flyangrep mot bryllup i Kandahar
5.11.08: 7 drept i ISAF-flyangrep i Badghis (i kamper som involverte norske styrker)
1.11.08: 7 drept i ISAF-angrep i Khost
16.10.08: 27 drept i ISAF-angrep i Helmand
14.10.08: 9 drept av veibombe rettet mot ISAF-kolonne i Uruzgan
8.9.08: 2 drept i ISAF-flyangrep i Khost
23.8.08: 10 drept av veibombe i Kandahar
22.8.08: 61 barn, 15 kvinner og 15 menn drept i ISAF-luftangrep i Azizabad i Herat
18.8.08: 4 drept i ISAF-angrep i Helmand
13.8.08: 4 drept i Taliban-angrep i Logar
11.8.08: 8 drept i ISAF-luftangrep i Uruzgan
28.7.08: 2 barn og en mann skutt av ISAF-styrker i Kandahar
27.7.08: 4 skutt av ISAF-styrker
22.7.08: 3 drept av selvmordsbomber i Kabul
17.7.08: 8 drept i ISAF-luftangrep i Farah
17.7.08: 4 drept i ISAF-angrep i Herat
13.7.08: 19 drept i selvmordsangrep mot politi i Uruzgan
7.7.08: 40 drept i selvmordsaksjon mot den indiske ambassaden i Kabul
6.7.08: 47 drept i ISAF-luftangrep mot brudefølge
Andre ISAF-styrker
11.7.09: 2 amerikanske soldater drept i Helmand
10.7.09: 6 britiske soldater drept i Helmand
9.7.09: 2 amerikanske soldater drept av veibombe i "Sør"
9.7.09: 2 britiske soldater drept i Helmand
7.7.09: 1 britisk soldat drept i Helmand
6.7.09: 4 amerikanske militærinstruktører drept i "nord"
6.7.09: 2 amerikanske soldater drept av veibombe i "sør"
6.7.09: 1 amerikansk soldt drept i granatangrep i "øst"
6.7.09: 1 britisk og 2 kanadiske soldater drept i Zabul
5.7.09: 2 amerikanske soldater drept i angrep mot militærbase i "øst"
5.7.09: 1 britisk soldat drept i Helmand
4.7.09: 2 britiske soldater drept i Helmand
1.7.09: 2 britiske soldater drept i Helmand
23.6.09: 3 tyske soldater drept i bakholdsangrep i Kunduz
21.6.09: 3 amerikanske soldater drept i rakettangrep mot Baghrambasen
20.6.09: 1 amerikansk soldat drept i opprørsangrep i "øst"
20.6.09: 1 britisk soldat drept av veibombe i Helmand
19.6.09: 2 amerikanske soldater drept av veibombe i Kandahar
17.6.09: 3 danske soldater drept av veibombe i Helmand
4.6.09: 3 amerikanske soldater drept i opprørsangrep i Kapisa
2.6.09: 1 amerikansk ISAF-soldat drept i opprørsangrep i "øst"
1.6.09: 4 amerikanske ISAF-soldater drept i to bombeangrep i Wardak
30.5.09: 2 britiske soldater drept i Helmand
26.5.09: 3 amerikanske soldater drept i Talibangrep i Kabul
20.5.09: 2 amerikanske soldater drept nord for Kabul
14.5.09: 1 britisk soldat drept i Helmand
7.5.09: 4 briter drept i Talibanangrep i Helmand
1.5.09: 5 ISAF-soldater drept i Talibanangrep mot styrkene i "øst"
30.4.09: 2 latviske soldater drept i Talibanangrep i Kunar
14.4.09: 1 kvinnelig kanadisk soldat drept i veibombe i Kandahar
7.4.09: En nederlandsk soldat drept i rakettangrep mot militærbase i Uruzgan
21.3.09: 1 ISAF-soldat drept i kamper i "sør"
20.3.09: 4 kanadiske soldater drept
15.3.09: 2 britiske soldater drept av veibombe i Helmand
15.3.09: 4 amerikanske soldater drept i ulike angrep i Afghanistan
14.3.09: 1 britisk soldat drept i angrep i Helmand
14.3.09: 1 fransk soldat drept i angrep i Kapisa
4.3.09: 3 kanadiske soldater drept av veibombe i "sør"
15.2.09: 1 drept i "indirekte skyting" i "øst"
10.2.09: 2 drept av veibombe i Kunar
9.1.09: 2 amerikanske soldater drept av veibombe i Kandahar
19.12.08: 3 danske soldater drept av veibombe i Helmand
19.12.o8: 1 nederlandsk soldat drept av mine i Uruzgan
4.12.08: 2 danske soldater drept i kamper i Helmand
13.11.08: 2 ISAF-soldater drept i bombeangrep i "sør"
13.11.08: 1 amerikansk soldat drept i selvmordsangrep mot militærkolonne i Nangarhar
9.11.08: 2 spanske soldater drept i selvmordsangrep i Herat
22.10.08: 3 amerikanske soldater drept av veibombe i "vest"
16.10.08: Amerikansk soldat drept av afghansk politi
30.9.08: 3 amerikanske soldater drept i Paktia
8.9.08: 3 ISAF-soldater drept av veibombe i "øst"
3.9.08: 3 kanadiske soldater drept i Zharidistriktet
21.8.08: 3 kanadiske soldater drept av veibombe i Zharidistriktet
20.8.08: 3 polske soldater drept av veibombe i Ghazni
19.8.08: 10 franske soldater drept i kamper øst for Kabul
12.8.08: Britisk soldat drept i selvmordsangrep i Kabul
12.8.08: Kanadisk soldat drept i kamper i Kandahar
25.7.08: Dansk soldat drept
13.7.08: 9 amerikanske soldater drept i Talibanangrep i Kunar
13.7.08: Ungarsk soldat drept av veibombe i Baghlan
Afghanske soldater, politi og andre statsansatte
12.7.09: 1 politi drept i kamp mot opprørsstyrker i Paktia
11.7.09: 4 politi drept av veibombe i Logar
9.7.09: 4 politi drept i bombeeksplosjon i Logar
23.6.09: 1 politi drept i Talibanangrep i Ghazni
23.6.09: 3 soldater drept i selvmordsangrep i Kandahar
22.6.09: 2 soldater drept i kamper mot Taliban i Farah
18.6.09: 1 politi drept i kamper i Uruzgan
18.6.09: 8 politi drept i Kandahar
11.6.09: 1 soldat drept i kamper i Baghlan
7.6.09: 1 sikkerhetsvakt drept av veibombe i Zabol
7.6.09: 4 sikkerhetsvakter drept i Talibanangrep i Paktika
7.6.09: Politisjef drept i Talibanangrep i Paktika
7.6.09: 4 politi drept i Talibanangrep i Faryab
6.6.09: 1 soldat drept i kamp med Taliban i Ghazni
3.6.09: 10 sikkerhetsvakter drept av to veibomber i Paktika
1.6.09: 4 politi drept i Talibanangrep i Kunduz
31.5.09: 4 politi drept i Talibanangrep i Farah
12.5.09: 7 drept i Talibanangrep mot guvernørkontorer i Khost
4.5.09: 6 sikkerhetsvakter drept i Talibanangrep i Zabol
30.4.09: 3 soldater drept i Talibanangrep i Kunar
10.4.09: 1 politi drept i bombeangrep vest for Mazar-e Sharif
9.4.09: Fire politi drept i bombeangrep i Helmand.
2.4.09: 13 drept i Talibanangrep mot provinsrådet i Kandahar
30.3.09: 5 politi drept i selvmordsaksjon i Dund i Kandaharprovinsen
19.3.09: Et parlamentsmedlem og 4 sikkerhetsvakter drept av veibombe i Helmand
15.3.09: Mellom 6 og 9 politi drept av selvmordsbomber i Helmand
23.2.09: 1 politi drept i selvmordsangrep i Nimroz
11.2.09: 8 drept i bombeangrep i "sør"
11.2.09: 6 politi og 16 andre drept i Talibanangrep mot regjeringsbygninger i Kabul
5.2.09: 6 livvakter drept i bombeangrep mot guvernør i Helmand
2.2.09: 18 politi drept i selvmordsangrep i Uruzgan
9.1.09: 1 politi drept i selvmordsangrep i Nimroz
28.12.08: 2 sikkerhetsvakter drept i Taliban-selvmordsangrep i Khost
10.12.08: 6 politi drept av ISAF-flybombing av politistasjon ved feiltakelse
28.11.08: 13 soldater og politi drept i Taliban-bakholdsangrep i Badghis
26.11.08: 5 politi drept i Talibanangrep mot kontrollpost i Helmand
18.11.08: 6 soldater drept i Talibanangrep i Farahprovinsen
22.10.08: 9 soldater drept av ISAF-feilbombing i Khost
24.09.08: 3 politi drept av veibombe i Kabul
4.8.08: 4 politi drept i Talibanangrep i Ghazni
13.7.08: 5 politi drept i selvmordsangrep i Uruzgan
Afghanske opprørsstyrker
12.7.09: 2 drept i kamp i Paktia
11.7.09: 12 drept i kamp i Uruzgan
5.7.09: 30 drept i bombeangrep i Paktika
22.6.09: 9 drept i kamper i Farah
19.6.06: 26 angivelig drept i bombeangrep i Helmand
196.09: 7 angivelig drept i ulike angrep i Helmand
18.6.09: 7 drept i kamper i Kandahar
18.6.09: 16 drept i kamper i Uruzgan
11.6.09: 12 drept i kamper i Baghlan
7.6.09: 20 drept i kamp i Zabol
6.6.09: 2 drept i kamp i Ghazni
31.5.09: 18 drept i kamper i Farah
28.5.09: 35 drept i kamper i Zabol
25.5.09: 3 drept i kamper i Ghazni
25.5.09: 8 drept i kamper i Uruzgan
13.5.09: 11 drept i kamper i Paktika
12.5.09: 11 drept i angrep mot guvernørkontorer i Khost
1.5.09: 16 drept i kamper i Zabol
18.4.09: 3 drept under arrestasjon i Logar
18.4.09: 1 drept i Khost
18.4.09: 2 drept i kamper i Farah
30.3.09: 30 drept i kamper i Uruzgan
27.3.09: 11 drept i kamper i Helmand
15.3.09: 5 drept i kamper i Kandaharprovinsen
22.2.09: 8 drept i bombeangrep i Helmand
22.2.09: 11 drept i Kandahar og Khost
21.2.09: 2 drept i ISAF-angrep i Herat
15.2.09: 9 drept i ISAF-luftangrep i Badghis
9.1.09: 5 drept i ISAF-angrep i Zabol
6.1.09: 32 drept i ISAF-angrep i Alishing-distriktet øst for Kabul
29.11.08: 33 drept i kamper mot ISAF-styrker i Ghazni
26.11.08: 15 drept i kamp mot ISAF-styrker i Kandaharprovinsen
26.11.08: 10 drept i kamper mot ISAF-styrker ulike steder i Paktia og Paktika
1.11.08: 18 drept i angrep i Khost
23.10.08: 35 drept i kamper i Uruzgan
12.10.08: 42 drept i kamper i Helmand
7.10.08: 43 drept i kamper i Zabol
15.8.08: 36 drept i kamper i "sør"
4.8.08: 17 drept i Helmand
25.7.08: 40 drept i ISAF-luftangrep i Ghazni
22.07.08: Talibanleder drept i Helmand
tirsdag 7. april 2009
Demokrati mot kvinnefrigjøring i Afghanistan?
Det afghanske parlamentet vedtok nylig en ny familielov for de sjiamuslimske områdene som i realiteten legaliserer voldtekt i ekteskapet og gir mannen rett til å stenge kvinnelige familiemedlemmer inne. Vedtaket stiller et stort spørsmål ved to av de mest sentrale argumentene for den vestlige militære tilstedeværelsen. Et hovedargument er at den har bidratt til store framskritt for kvinnene i Afghanistan. Vil disse nå gå tapt? Både USAs president Barack Obama og andre NATO-allierte har uttalt at loven er uakseptabel. Det kan bety at de USA- og NATO-ledede militære styrkene vil bruke makta si til å tvinge parlamentet og presidenten til å gå tilbake på vedtaket. Karzai har da også gitt signaler om at det kan være aktuelt. Hva da med argumentet om at USA og NATO er i Afghanistan for å støtte en suveren og demokratisk afghansk stat, slik norske politikere stadig legger vekt på når de argumenterer for fortsatt norsk militær deltakelse?
I denne artikkelen vil jeg undersøke om det reelt eksisterer en motsetning mellom demokrati og kvinnefrigjøring i Afghanistan. Det vil jeg gjøre ved å undersøke premissene for en sånn antakelse; at Afghanistan er et demokrati under utvikling, og at afghanske kvinner faktisk har opplevd store framskritt i årene etter Talibanregimets fall.
Det afghanske ”demokratiet”
Grunnlaget for å karakterisere Afghanistan som et demokrati, ligger i at både presidentvalget i 2004 og parlamentsvalget i 2005 har fått et godkjentstempel av FN, som var medansvarlig for å arrangere valgene, og valgobservatører fra OSSE. OSSEs valgobservatører konkluderte med at presidentvalget var ”prissverdig”. Riktignok ble det rapportert om ”uregelmessigheter”, men i følge OSSE kan disse ”ikke ha gitt betydningsfullt utslag for resultatene”.
De ”uregelmessighetene” OSSE-observatørene konkret refererer til, er imidlertid alt annet enn bagatellmessige. Det dreier seg om:
- at opposisjonskandidatene oppfattet valgfunksjonærene fra Joint Election Management Board (som var en forent operasjon bestående av representanter fra Karzai-regjeringa og FN) som klart partiske i favør av Hamid Karzais kandidatur.
- at blekket som skulle sørge for at hver velger kun var i stand til å avlegge stemme en gang lett lot seg vaske bort, noe som også avstedkom en rekke rapporter om folk som stemte gjentatte ganger.
- mangelfull registrering av velgere, noe som blant annet gjorde det mulig for barn og utenlandske journalister å avlegge stemme.
- at prosessen med å transportere stemmer fra valglokaler til opptellingssteder var usikker, noe som gjorde det mulig for valgfunksjonærer å stappe stemmer i urnene.
- at det forekom trusler og press mot velgerne fra lokale valgfunksjonærer.
OSSEs observatører gir ikke noe konkret forsøk på å beskrive omfanget av de ulike ”uregelmessighetene” ut over å trekke konklusjonen om at disse ”ikke kunne ha gitt betydningsfullt utslag for resultatene”. De fleste internasjonale nyhetsmedier la vekt på OSSE-observatørenes konklusjon om at valget var ”prisverdig”, og få hadde rapportere utstasjonert rundt om i landet for å se hva som faktisk foregikk. Blant de få som faktisk dekket den konkrete gjennomføringa av valget, var freelancejournalisten Christian Parenti. Han beskrev valget som en rein farse hvor:
- blekket rant av fingrene til folk
- mange velgere hadde flere valgkort
- han selv som utenlandsk journalist, også ble utstyrt med flere valgkort
- at folk ble utsatt for massivt press fra lokale kommandanter.
Parenti forteller at i Mazar-e-Sharif (i Balkhprovinsen), hvor han oppholdt seg, var den dominerende kommandanten, Mohammed Atta, lojal til Karzai, og presset folk til å stemme på Karzai. I flere av de omkringliggende områdene var det Rashid Dostum som hadde kontroll. Dostum var selv presidentkandidat, så i disse områdene ble det utøvd tilsvarende press for å få folk til å stemme på Dostum. Parenti rapporterer videre at i en annen del av landet (provinsen Khost) hadde de lokale kommandantene direkte truet innbyggerne med at de ikke ville motta noen beskyttelse fra dem om de ikke stemte på Karzai. En truet rett ut med å brenne ned landsbyen om ikke innbyggerne stemte på Karzai.
De konkrete resultatene fra ulike provinser og distrikter bekrefter i høy grad at velgerne gjennomgående stemte i tråd med hva de lokale kommandantene i området ”anbefalte”. I områdene kontrollert av militsen til den usbekiske krigsherren og tidligere sovjetkollaboratøren Rashid Dostum, vant Dostum (grønt) med over 90 prosent. Tilsvarende vant krigsherren Mohammed Mohaqqiq (lilla) fra det Iran-støttede sjiaislamistiske Wahdatpartiet overveldende i områdene som var kontrollert av Wahdatmilitsen, mens Yunus Qanooni (rødt) vant tilsvarende i områdene som var kontrollert av hans tadsjikiskdominerte militsstyrke.
Flertallet av de lokale krigsherrene i Afghanistan hadde imidlertid inngått tilsvarende avtaler som Mohammed Atta i Balkh inngikk med Hamid Karzai, under press fra ISAF-styrkene. I disse distriktene var det Hamid Karzai (blått) som vant med overveldende flertall. Ettersom dette gjaldt størstedelen av Afghanistans territorium, fikk Karzai på nasjonalt nivå over 55 prosent av stemmene. De tre ledende krigsherrene Qanooni, Mohaqqiq og Dostum måtte nøye seg med mellom 16 og 10 prosent av stemmene på nasjonalt nivå. De mange kandidatene som verken hadde støtte fra USA- og NATO-styrkene eller noen av de lokale krigsherrene, fikk helt marginal oppslutning.
Det kan være liten tvil om at et valg med denne typen massive ”uregelmessigheter” ville blitt fordømt som fullstendig ufritt av enhver reelt uavhengig gruppe av valgobservatører. Når presidentvalget i Afghanistan likevel ble beskrevet som ”prisverdig”, var det fordi OSSEs valgobservatører var alt annet enn en uavhengig kontrollgruppe. Lederen av gruppa var USA-ambassadør Robert Barry. Gitt at USA hadde ledet invasjonen og representerte den desidert sterkeste militærmakta i landet, hadde lederen av observatørgruppe sterke egeninteresser i å framstille valgavviklinga som vellykket. Tilsvarende hadde andre medlemmer i observatørgruppa fra europeiske NATO-allierte en sterk egeninteresse av å opprettholde et godt forhold til USA, og dermed til å bidra til å framstille valgene som vellykkede.
Antakelsen om partiskhet fra observatørgruppa blir også i stor grad bekreftet av Barry selv. I OSSEs eget magasin fra desember 2004, beskriver Barry og presseansvarlig OSSE-delegasjonen, Alexander Nietzsche, i hver sin artikkel, helt eksplisitt hvordan de spilte en direkte politisk rolle under presidentvalget. De beskriver her hvordan de gjennom å gå tidlig ut med uttalelser som legitimerte valget, og ved å avvise at rapporterte uregelmessigheter kunne gi grunnlag for å stille spørsmål ved valgets legitimitet, bidro til å hindre boikott fra opposisjonskandidatene, og til å skape en form for aksept for valgresultatet fra de tapende kandidatenes side. Det er på denne bakgrunnen man må forstå hvordan OSSEs rapport kunne ende med å konkludere slik den gjorde.
Nøyaktig det samme som skjedde under presidentvalget i 2004, skjedde under parlamentsvalget i 2005. Vestlige valgobservatører rapporterte positivt om valget i til dels blomstrende språk. Den amerikanske valgobservatøren Diane Tebelius, omtalte valget som ”Afghanistanmiraklet”. I størstedelen av Afghanistan var det imidlertid de lokale kommandantene som i praksis bestemte hvem befolkninga i området skulle stemme på.
I tillegg til trusler, forekom det også massivt direkte valgfusk i enkelte områder. Kvinnegruppa RAWA referer et eksempel fra Paktiaprovinsen som blir direkte parodisk. Der ble det telt over 20 000 stemmer til tross for at det kun var 10 000 stemmeberettigete i distriktet.
En stor del av de verste krigsforbryterne i Afghanistans historie ble på denne måten valgt til parlamentet. I alt har det blitt anslått at 80 prosent av de valgte kandidatene enten var militskommandanter selv, eller har forbindelser til en av militsene. Blant Afghanistans mest framstående parlamentarikere, finner vi også Abdul-Rasuul Sayyaf, krigsherren som i 1996 inviterte Osama bin Laden tilbake til landet.
Kun i noen få områder av landet, hovedsaklig i noen av de større byene, hadde velgerne et reelt valg. Av de få som kan sies å ha blitt demokratisk valgt til parlamentet, har det store flertallet latt seg true til taushet etter at de inntok setene sine. Det eneste parlamentsmedlemmet som har våget å konfrontere de dominerende krigsherrene åpent og direkte, er Malalai Joya, valgt fra Farah vest i Afghanistan. Hun har til gjengjeld blitt møtt med trusler om drap og voldtekt, både inne i parlamentet og utenfor. I 2007 ble hun suspendert fra setet sitt i parlamentet for resten av valgperioden.
”Kvinnefrigjøring”
Mens enkelte kvinnelige afghanske parlamentsmedlemmer hevder at den familieloven vil gjøre situasjonen for afghanske kvinner verre enn under Taliban, hevder et annet av Afghanistans kvinnelige parlamentsmedlemmer at loven tvert imot er et framskritt.
– Den er kanskje ikke hundre prosent perfekt, men sammenliknet med tidligere lover er den et stort framskritt, sier Shukria Barakzai.
Det er svært vanskelig å se hvordan en lov som krever at en hustru stiller opp på sex med mindre hun er sjuk eller har annen ”gyldig grunn” til å nekte, og som gir ektemannen rett til å nekte henne å gå ut, kan være ”et stort framskritt” for kvinner i Afghanistan. Barakzai kan likevel ha et poeng i forhold til at loven ikke i praksis vil gjøre ting verre enn de allerede er.
For det store flertallet av Afghanistans befolkning betydde Talibans fall at det igjen var mujahedinmilitsene som hadde kontrollert området før Taliban kom til makta, som kom tilbake. Disse gruppene sto alle som en for en ultrakonservativ islamistisk ideologi, ikke fjernt fra det Taliban sto for. Den nye familieloven representerer derfor ingen betydelig reell endring fra situasjonen slik den har vært etter Taliban. Det er heller ikke usannsynlig at Barakzai kan ha rett i at dersom den nye loven faktisk blir praktisert helt bokstavelig, vil den kunne bety noen flere rettigheter for kvinnene i de aktuelle områdene enn det som er rettstilstanden i dag, med den ultrakonservative tolkninga av sharia som har blitt lagt til grunn lokalt. "Æresdrap" på ungdommer som trosser foreldrenes ønsker i forhold til ekteskap, er et stadig økende fenomen. Det skjer i Taliban-kontrollerte områder, men like mye i områder kontrollert av den ISAF-støttede regjeringa.
Ved USAs og NATOs hjelp, har de tidligere mujahedinkommandantene også kunnet innta en rekke formelle maktposisjoner gjennom valg som OSSE altså har erklært som ”prisverdige”. Både grunnloven og andre lover har i hovedsak blitt utformet i samsvar med deres ultrakonservative islamforståelse. Konkret betyr dette blant annet at det å kritisere en konservativ skikk som flerkoneri, noe som er forbudt i flere muslimske land, i Afghanistan regnes som blasfemi og kan straffes med døden. Det var det som skjedde med journaliststudenten Pervez Kambakhsh da han videreformidlet en artikkel som kritiserte flerkoneriet på sitt studiested. Dødsdommen mot Kambakhsh ble etter massivt internasjonalt press omgjort til 20 års fengsel. Dommen forteller likevel svært mye om vilkårene for de som arbeider for likestilling mellom kjønnene i dagens Afghanistan.
En viktig grunn til at Taliban opprinnelig fikk folkelig tilslutning i pashtunske områder i sør da bevegelsen oppsto i 1994, var det ekstreme maktmisbruket fra de herskende mujahedingruppene. Dette innebar blant annet at lokale kommandanter tok seg til rette ved å voldta kvinner i området. Noe av det første Taliban gjorde, var å henge noen av disse kommandantene.
I dag er det de samme brutale militsgruppene som Taliban jaget bort tilbake i formelle maktposisjoner. Dette har gitt dem en ny anledning til å gjenoppta narkotikasmugling og annen regulær gangstervirksomhet som de var kjent for å bedrive før Taliban kom og fordrev dem fra makta. Samtidig har de igjen fått muligheter til å bruke maktposisjoner til å berike seg gjennom korrupsjon. Den ekstreme korrupsjonen gjør at voldtektsforbrytere lett slipper unna i rettsvesenet, dersom en sak i det hele tatt kommer så langt. Flere av de lokale makthaverne har i følge RAWA også gjort seg direkte skyldige i voldtekter.
Det økonomiske forfallet som følger av den ekstreme uttryggheten og den ekstreme korrupsjonen, gjør at verdien av at det nå igjen bygges jenteskoler får begrenset betydning. I praksis finnes det ingen yrkesmuligheter som er åpne for de kvinnene som har tatt utdanning. Summen av alt dette, har gjort at antallet afghanske kvinner som begår selvmord bare fortsetter å øke.
Konklusjon
Den nye familieloven som nylig ble vedtatt i det afghanske parlamentet, har skapt et inntrykk av motsetning mellom målene om kvinnefrigjøring og demokratisering, begge sentrale argumenter for den vestlige militære tilstedeværelsen i Afghanistan. Som parlamentsmedlem Shukria Barakzai påpeker, representerer familieloven imidlertid ikke noe tilbakeskritt i forhold til den rettstilstanden afghanske kvinner reelt sett lever under i dag.
Det finnes sterke kvinner og menn som kjemper for både kvinnefrigjøring og demokrati i Afghanistan, folk som Malalai Joya, aktivistene i RAWA og journaliststudenten Pervez Kambakhsh. Det er imidlertid ikke disse kreftene som støttes av de vestlige militære styrkene i dag. For å sikre seg strategiske kontroll over Afghanistans territorium, og dermed opprettholde sin supermaktsstatus, har USA med allierte gitt makt til ultrakonservative islamistiske militsledere som først og fremst skiller seg fra Taliban ved å være mer korrupte og kriminelt belasta. Gjennom FN og OSSE har de samme vestlige landene utdelt demokratisk legitimitet til militslederne gjennom å sette godkjentstempel på valg preget av så mye trusler og regulært valgfusk at de aldri kunne blitt gitt godkjent noe annet sted.
Hvorvidt de vestlige regjeringene som deltar med militære styrker i Afghanistan, i den aktuelle situasjonen, bruker den reelle makta de har over landets sentrale myndigheter til å tvinge gjennom lovendringer, spiller ingen praktisk rolle fra eller til, verken for Afghanistan som "demokratisk og suveren stat", eller for kvinnenes situasjon. Så lenge alliansen mellom USA og NATO og ultrakonservative islamistiske militsledere fortsetter å kontrollere Afghanistan sammen, vil Afghanistan verken kunne bli en reelt uavhengig stat, et demokrati eller et land hvor kvinner innrømmes normale menneskerettigheter. Det er dermed ikke til å unngå at vestlige politikere vil møte sin egen retorikk om demokrati og kvinnefrigjøring i døra en rekke ganger, også i tida framover.
I denne artikkelen vil jeg undersøke om det reelt eksisterer en motsetning mellom demokrati og kvinnefrigjøring i Afghanistan. Det vil jeg gjøre ved å undersøke premissene for en sånn antakelse; at Afghanistan er et demokrati under utvikling, og at afghanske kvinner faktisk har opplevd store framskritt i årene etter Talibanregimets fall.
Det afghanske ”demokratiet”
Grunnlaget for å karakterisere Afghanistan som et demokrati, ligger i at både presidentvalget i 2004 og parlamentsvalget i 2005 har fått et godkjentstempel av FN, som var medansvarlig for å arrangere valgene, og valgobservatører fra OSSE. OSSEs valgobservatører konkluderte med at presidentvalget var ”prissverdig”. Riktignok ble det rapportert om ”uregelmessigheter”, men i følge OSSE kan disse ”ikke ha gitt betydningsfullt utslag for resultatene”.
De ”uregelmessighetene” OSSE-observatørene konkret refererer til, er imidlertid alt annet enn bagatellmessige. Det dreier seg om:
- at opposisjonskandidatene oppfattet valgfunksjonærene fra Joint Election Management Board (som var en forent operasjon bestående av representanter fra Karzai-regjeringa og FN) som klart partiske i favør av Hamid Karzais kandidatur.
- at blekket som skulle sørge for at hver velger kun var i stand til å avlegge stemme en gang lett lot seg vaske bort, noe som også avstedkom en rekke rapporter om folk som stemte gjentatte ganger.
- mangelfull registrering av velgere, noe som blant annet gjorde det mulig for barn og utenlandske journalister å avlegge stemme.
- at prosessen med å transportere stemmer fra valglokaler til opptellingssteder var usikker, noe som gjorde det mulig for valgfunksjonærer å stappe stemmer i urnene.
- at det forekom trusler og press mot velgerne fra lokale valgfunksjonærer.
OSSEs observatører gir ikke noe konkret forsøk på å beskrive omfanget av de ulike ”uregelmessighetene” ut over å trekke konklusjonen om at disse ”ikke kunne ha gitt betydningsfullt utslag for resultatene”. De fleste internasjonale nyhetsmedier la vekt på OSSE-observatørenes konklusjon om at valget var ”prisverdig”, og få hadde rapportere utstasjonert rundt om i landet for å se hva som faktisk foregikk. Blant de få som faktisk dekket den konkrete gjennomføringa av valget, var freelancejournalisten Christian Parenti. Han beskrev valget som en rein farse hvor:
- blekket rant av fingrene til folk
- mange velgere hadde flere valgkort
- han selv som utenlandsk journalist, også ble utstyrt med flere valgkort
- at folk ble utsatt for massivt press fra lokale kommandanter.
Parenti forteller at i Mazar-e-Sharif (i Balkhprovinsen), hvor han oppholdt seg, var den dominerende kommandanten, Mohammed Atta, lojal til Karzai, og presset folk til å stemme på Karzai. I flere av de omkringliggende områdene var det Rashid Dostum som hadde kontroll. Dostum var selv presidentkandidat, så i disse områdene ble det utøvd tilsvarende press for å få folk til å stemme på Dostum. Parenti rapporterer videre at i en annen del av landet (provinsen Khost) hadde de lokale kommandantene direkte truet innbyggerne med at de ikke ville motta noen beskyttelse fra dem om de ikke stemte på Karzai. En truet rett ut med å brenne ned landsbyen om ikke innbyggerne stemte på Karzai.
De konkrete resultatene fra ulike provinser og distrikter bekrefter i høy grad at velgerne gjennomgående stemte i tråd med hva de lokale kommandantene i området ”anbefalte”. I områdene kontrollert av militsen til den usbekiske krigsherren og tidligere sovjetkollaboratøren Rashid Dostum, vant Dostum (grønt) med over 90 prosent. Tilsvarende vant krigsherren Mohammed Mohaqqiq (lilla) fra det Iran-støttede sjiaislamistiske Wahdatpartiet overveldende i områdene som var kontrollert av Wahdatmilitsen, mens Yunus Qanooni (rødt) vant tilsvarende i områdene som var kontrollert av hans tadsjikiskdominerte militsstyrke.
Flertallet av de lokale krigsherrene i Afghanistan hadde imidlertid inngått tilsvarende avtaler som Mohammed Atta i Balkh inngikk med Hamid Karzai, under press fra ISAF-styrkene. I disse distriktene var det Hamid Karzai (blått) som vant med overveldende flertall. Ettersom dette gjaldt størstedelen av Afghanistans territorium, fikk Karzai på nasjonalt nivå over 55 prosent av stemmene. De tre ledende krigsherrene Qanooni, Mohaqqiq og Dostum måtte nøye seg med mellom 16 og 10 prosent av stemmene på nasjonalt nivå. De mange kandidatene som verken hadde støtte fra USA- og NATO-styrkene eller noen av de lokale krigsherrene, fikk helt marginal oppslutning.
Det kan være liten tvil om at et valg med denne typen massive ”uregelmessigheter” ville blitt fordømt som fullstendig ufritt av enhver reelt uavhengig gruppe av valgobservatører. Når presidentvalget i Afghanistan likevel ble beskrevet som ”prisverdig”, var det fordi OSSEs valgobservatører var alt annet enn en uavhengig kontrollgruppe. Lederen av gruppa var USA-ambassadør Robert Barry. Gitt at USA hadde ledet invasjonen og representerte den desidert sterkeste militærmakta i landet, hadde lederen av observatørgruppe sterke egeninteresser i å framstille valgavviklinga som vellykket. Tilsvarende hadde andre medlemmer i observatørgruppa fra europeiske NATO-allierte en sterk egeninteresse av å opprettholde et godt forhold til USA, og dermed til å bidra til å framstille valgene som vellykkede.
Antakelsen om partiskhet fra observatørgruppa blir også i stor grad bekreftet av Barry selv. I OSSEs eget magasin fra desember 2004, beskriver Barry og presseansvarlig OSSE-delegasjonen, Alexander Nietzsche, i hver sin artikkel, helt eksplisitt hvordan de spilte en direkte politisk rolle under presidentvalget. De beskriver her hvordan de gjennom å gå tidlig ut med uttalelser som legitimerte valget, og ved å avvise at rapporterte uregelmessigheter kunne gi grunnlag for å stille spørsmål ved valgets legitimitet, bidro til å hindre boikott fra opposisjonskandidatene, og til å skape en form for aksept for valgresultatet fra de tapende kandidatenes side. Det er på denne bakgrunnen man må forstå hvordan OSSEs rapport kunne ende med å konkludere slik den gjorde.
Nøyaktig det samme som skjedde under presidentvalget i 2004, skjedde under parlamentsvalget i 2005. Vestlige valgobservatører rapporterte positivt om valget i til dels blomstrende språk. Den amerikanske valgobservatøren Diane Tebelius, omtalte valget som ”Afghanistanmiraklet”. I størstedelen av Afghanistan var det imidlertid de lokale kommandantene som i praksis bestemte hvem befolkninga i området skulle stemme på.
I tillegg til trusler, forekom det også massivt direkte valgfusk i enkelte områder. Kvinnegruppa RAWA referer et eksempel fra Paktiaprovinsen som blir direkte parodisk. Der ble det telt over 20 000 stemmer til tross for at det kun var 10 000 stemmeberettigete i distriktet.
En stor del av de verste krigsforbryterne i Afghanistans historie ble på denne måten valgt til parlamentet. I alt har det blitt anslått at 80 prosent av de valgte kandidatene enten var militskommandanter selv, eller har forbindelser til en av militsene. Blant Afghanistans mest framstående parlamentarikere, finner vi også Abdul-Rasuul Sayyaf, krigsherren som i 1996 inviterte Osama bin Laden tilbake til landet.
Kun i noen få områder av landet, hovedsaklig i noen av de større byene, hadde velgerne et reelt valg. Av de få som kan sies å ha blitt demokratisk valgt til parlamentet, har det store flertallet latt seg true til taushet etter at de inntok setene sine. Det eneste parlamentsmedlemmet som har våget å konfrontere de dominerende krigsherrene åpent og direkte, er Malalai Joya, valgt fra Farah vest i Afghanistan. Hun har til gjengjeld blitt møtt med trusler om drap og voldtekt, både inne i parlamentet og utenfor. I 2007 ble hun suspendert fra setet sitt i parlamentet for resten av valgperioden.
”Kvinnefrigjøring”
Mens enkelte kvinnelige afghanske parlamentsmedlemmer hevder at den familieloven vil gjøre situasjonen for afghanske kvinner verre enn under Taliban, hevder et annet av Afghanistans kvinnelige parlamentsmedlemmer at loven tvert imot er et framskritt.
– Den er kanskje ikke hundre prosent perfekt, men sammenliknet med tidligere lover er den et stort framskritt, sier Shukria Barakzai.
Det er svært vanskelig å se hvordan en lov som krever at en hustru stiller opp på sex med mindre hun er sjuk eller har annen ”gyldig grunn” til å nekte, og som gir ektemannen rett til å nekte henne å gå ut, kan være ”et stort framskritt” for kvinner i Afghanistan. Barakzai kan likevel ha et poeng i forhold til at loven ikke i praksis vil gjøre ting verre enn de allerede er.
For det store flertallet av Afghanistans befolkning betydde Talibans fall at det igjen var mujahedinmilitsene som hadde kontrollert området før Taliban kom til makta, som kom tilbake. Disse gruppene sto alle som en for en ultrakonservativ islamistisk ideologi, ikke fjernt fra det Taliban sto for. Den nye familieloven representerer derfor ingen betydelig reell endring fra situasjonen slik den har vært etter Taliban. Det er heller ikke usannsynlig at Barakzai kan ha rett i at dersom den nye loven faktisk blir praktisert helt bokstavelig, vil den kunne bety noen flere rettigheter for kvinnene i de aktuelle områdene enn det som er rettstilstanden i dag, med den ultrakonservative tolkninga av sharia som har blitt lagt til grunn lokalt. "Æresdrap" på ungdommer som trosser foreldrenes ønsker i forhold til ekteskap, er et stadig økende fenomen. Det skjer i Taliban-kontrollerte områder, men like mye i områder kontrollert av den ISAF-støttede regjeringa.
Ved USAs og NATOs hjelp, har de tidligere mujahedinkommandantene også kunnet innta en rekke formelle maktposisjoner gjennom valg som OSSE altså har erklært som ”prisverdige”. Både grunnloven og andre lover har i hovedsak blitt utformet i samsvar med deres ultrakonservative islamforståelse. Konkret betyr dette blant annet at det å kritisere en konservativ skikk som flerkoneri, noe som er forbudt i flere muslimske land, i Afghanistan regnes som blasfemi og kan straffes med døden. Det var det som skjedde med journaliststudenten Pervez Kambakhsh da han videreformidlet en artikkel som kritiserte flerkoneriet på sitt studiested. Dødsdommen mot Kambakhsh ble etter massivt internasjonalt press omgjort til 20 års fengsel. Dommen forteller likevel svært mye om vilkårene for de som arbeider for likestilling mellom kjønnene i dagens Afghanistan.
En viktig grunn til at Taliban opprinnelig fikk folkelig tilslutning i pashtunske områder i sør da bevegelsen oppsto i 1994, var det ekstreme maktmisbruket fra de herskende mujahedingruppene. Dette innebar blant annet at lokale kommandanter tok seg til rette ved å voldta kvinner i området. Noe av det første Taliban gjorde, var å henge noen av disse kommandantene.
I dag er det de samme brutale militsgruppene som Taliban jaget bort tilbake i formelle maktposisjoner. Dette har gitt dem en ny anledning til å gjenoppta narkotikasmugling og annen regulær gangstervirksomhet som de var kjent for å bedrive før Taliban kom og fordrev dem fra makta. Samtidig har de igjen fått muligheter til å bruke maktposisjoner til å berike seg gjennom korrupsjon. Den ekstreme korrupsjonen gjør at voldtektsforbrytere lett slipper unna i rettsvesenet, dersom en sak i det hele tatt kommer så langt. Flere av de lokale makthaverne har i følge RAWA også gjort seg direkte skyldige i voldtekter.
Det økonomiske forfallet som følger av den ekstreme uttryggheten og den ekstreme korrupsjonen, gjør at verdien av at det nå igjen bygges jenteskoler får begrenset betydning. I praksis finnes det ingen yrkesmuligheter som er åpne for de kvinnene som har tatt utdanning. Summen av alt dette, har gjort at antallet afghanske kvinner som begår selvmord bare fortsetter å øke.
Konklusjon
Den nye familieloven som nylig ble vedtatt i det afghanske parlamentet, har skapt et inntrykk av motsetning mellom målene om kvinnefrigjøring og demokratisering, begge sentrale argumenter for den vestlige militære tilstedeværelsen i Afghanistan. Som parlamentsmedlem Shukria Barakzai påpeker, representerer familieloven imidlertid ikke noe tilbakeskritt i forhold til den rettstilstanden afghanske kvinner reelt sett lever under i dag.
Det finnes sterke kvinner og menn som kjemper for både kvinnefrigjøring og demokrati i Afghanistan, folk som Malalai Joya, aktivistene i RAWA og journaliststudenten Pervez Kambakhsh. Det er imidlertid ikke disse kreftene som støttes av de vestlige militære styrkene i dag. For å sikre seg strategiske kontroll over Afghanistans territorium, og dermed opprettholde sin supermaktsstatus, har USA med allierte gitt makt til ultrakonservative islamistiske militsledere som først og fremst skiller seg fra Taliban ved å være mer korrupte og kriminelt belasta. Gjennom FN og OSSE har de samme vestlige landene utdelt demokratisk legitimitet til militslederne gjennom å sette godkjentstempel på valg preget av så mye trusler og regulært valgfusk at de aldri kunne blitt gitt godkjent noe annet sted.
Hvorvidt de vestlige regjeringene som deltar med militære styrker i Afghanistan, i den aktuelle situasjonen, bruker den reelle makta de har over landets sentrale myndigheter til å tvinge gjennom lovendringer, spiller ingen praktisk rolle fra eller til, verken for Afghanistan som "demokratisk og suveren stat", eller for kvinnenes situasjon. Så lenge alliansen mellom USA og NATO og ultrakonservative islamistiske militsledere fortsetter å kontrollere Afghanistan sammen, vil Afghanistan verken kunne bli en reelt uavhengig stat, et demokrati eller et land hvor kvinner innrømmes normale menneskerettigheter. Det er dermed ikke til å unngå at vestlige politikere vil møte sin egen retorikk om demokrati og kvinnefrigjøring i døra en rekke ganger, også i tida framover.
torsdag 2. april 2009
Argumentet Rwanda
Når tilhengerne av NATOs out of areastrategi eller EUs innsatsstyrker skal begrunne sitt syn, har farene for folkemord, og viktigheten av å ha et redskap for raskt å kunne gripe inn for å forhindre dette, vært deres viktigste argument. Et av de mest flittig brukte eksemplene er Rwanda.
Den etter hvert nesten offisielle fortellinga, er at massakren i Rwanda fikk utarte fordi Vesten ikke brydde seg om Rwanda og unnlot å blande seg inn fordi Rwanda spesielt og Afrika generelt ikke er særlig viktig. Ser vi på Rwandas faktiske geografi og historie, er det motsatte tilfelle: Rwanda er i første rekke et jordbruksland, men landet med Afrikas høyeste befolkningstetthet, ligger samtidig svært strategisk til på østsida av Kongo, som er et av områdene i verden med de absolutt største uutnytta naturressursene. Vestlige staters ønske om kontroll over dette området har vært sterkt både før og etter uavhengigheten i 1962. Det vestlige ønsket om kontroll, har både vært hovedårsaken til at konflikten mellom ”hutuer” og ”tutsier” i det hele tatt oppsto, og en direkte årsak til den eskaleringa av konflikten som til slutt kulminerte med folkemordet i 1994.
"Hutu" og "tutsi"
Jeg setter ”hutuer” og ”tutsier” i anførselstegn fordi det at vi her snakker om to ulike folkegrupper stemmer dårlig overens med hvordan begrepet folkegruppe defineres i andre sammenhenger. Da snakker man normalt om grupper som har ulikt språk og/ eller religion. Rwanda og nabolandet Burundi er imidlertid to av kun en håndfull land på det afrikanske kontinentet sør for Sahara (de andre er Somalia, Botswana, Lesotho og Swaziland) som kan betegnes som nasjonalstater, i den forstand at det i landet tales ett felles språk som også er morsmål for det overveiende flertallet av befolkninga. Kinyarwanda er morsmål for over 99 prosent av den rwandiske befolkninga.
Helt siden antikken har det vært en kjent strategi for erobrere å opprettholde kontroll gjennom ”splitt og hersk”. I motsetning til de fleste andre afrikanske land, hvor befolkninga faktisk er delt i en rekke ulike folkegrupper med til dels gjensidig helt uforståelige språk, måtte de europeiske kolonierobrerne først konstruere etniske ulikheter i Rwanda, før de kunne utnyttes.
Forestillinga om at ”tutsi” og ”hutu” skulle være to ulike folkegrupper, ble bygd opp med utgangspunkt i arbeidsdeling og klasseforhold i de førkoloniale kongedømmene Rwanda og Burundi. ”Tutsi” var opprinnelig et begrep som ble brukt om nomadiske kvegdrivere, mens ”hutu” ble brukt om bofaste bønder. Kvegnomadene var ofte mer stridsvante enn de bofaste bøndene, noe som resulterte i at kongene og en stor del av adelen var av ”tutsi”-opprinnelse. Men det var ikke noe gjennomgående system i dette. Deler av adelen hadde også rot i den tradisjonelt bofaste ”hutu”-befolkninga. Videre var skillet mellom tutsinomader og hutubønder i ferd med å forsvinne. En sterkt voksende befolkning ga et økende press på jordarealene og mindre rom for ekstensiv kvegdrift. Stadig flere familier som tradisjonelt hadde vært ”tutsier”, ga derfor opp kvegdriften og slo seg ned som bofaste bønder.
Tross dette, greip belgierne tak i denne tradisjonelle arbeidsdelinga, og med utgangspunkt i at tutsinomadene hadde vært overrepresentert i den føydale herskerklassen, kom de opp med ideen om at ”tutsiene” tilhørte en annen og mer høytstående rase som var innvandret nordfra, og som dermed skulle være nærere i slekt med europeerne. Tutsiene skulle være ”hamitter” i motsetning til de lavtstående bantufolkene som hutuene stamma fra. Hamittisk er et samlebegrep som har blitt brukt om de kushittiske språkene i Somalia og det østlige Etiopia, berberspråkene i Nord-Afrika og haussa og andre tsjadspråk i Sentral- og Vest-Afrika.
Ingenting tyder på at det noen gang har foregått noen innvandring til Rwanda eller områdene rundt fra noen av disse områdene. At tutsiene skulle være ”hamitter” er dermed det reine og skjære oppspinn. Derimot er det tenkelig at noen av kvegdriverfamiliene faktisk kan ha innvandret nordfra, men i så fall fra Sør-Sudan, et område som er befolket av folkegrupper som snakker ulike nilotiske språk. Den nilotiske språkfamilien er akkurat like ”afrikansk” som bantuspråkene som snakkes i det sentrale og sørlige Afrika. I den grad enkelte tutsifamilier hadde aner fra det nilotiske språkområdet i Sudan, hadde alle uansett gått over til å bruke bantuspråket kinyarwanda lenge før europeerne ankom. Og ingen fysiske trekk kunne skille en tutsi fra en hutu.
Favorisering av tutsier
Dette hindret likevel ikke de belgiske koloniherrene fra å sette i verk et program for systematisk å favorisere ”det naturlige herrefolket”. Den opprinnelige adelen ble renset for hutuer og fra denne ”reine” tutsiadelen rekrutterte belgierne alle tjenestemenn til koloniadministrasjonen. Tutsibarn fikk også tilbud om vestlig utdanning, mens alle hutuer ble holdt nede med tunge skatter, omfattende tvangsarbeid og uten muligheter for utdanning.
Det skulle ikke mer enn en generasjon med slik systematisk forskjellsbehandling til før belgierne lyktes med å skape den subjektive oppfatninga om to folkegrupper blant rwanderne som hadde manglet i utgangspunktet. Hos tutsiene ble følelsen av overlegenhet dyrket fram sammen med frykten for hevn fra det undertrykte hutuflertallet. Hos hutuene vokste aggresjonen mot tutsiene, spesielt blant grupper i hutubefolkninga som tradisjonelt hadde tilhørt de øverste sosiale lagene.
Hutusjåvinisme med fransk støtte
Etter andre verdenskrig ble det klart at koloniherrenes storhetstid gikk mot slutten. Rwanda ble formelt satt under FN-administrasjon med oppdrag å forberede Rwanda for uavhengighet, selv om mandatet ble gitt til den samme belgiske koloniadministrasjonen som før krigen. Da det nærmet seg tida for uavhengigheten, endret belgierne sin politikk, ved å begynne å favorisere den hittil undertrykte hutueliten. Valget som ble avholdt i 1959 under belgisk overoppsyn, ble vunnet av det hutusjåvinistiske PARMEHUTU. Da Rwanda formelt fikk sin uavhengighet i 1962, var det derfor denne hutueliten som kom til makta.
Denne eliten var både korrupt og udugelig på alle vis i forhold til å skape økonomisk utvikling for det rwandiske folket. Men den var en trofast alliert for de belgiske selskapene som videreførte sin virksomhet etter uavhengigheten, og for Frankrike. Etter den formelle uavhengigheten for koloniene, fortsatte Frankrike å utgjøre den ledende økonomiske, politiske og militære maktfaktoren over hele det fransktalende Afrika. Frankrike utvidet dermed sitt innflytelsesområde til også å inkludere de tidligere belgiske koloniene Kongo (lenge kalt Zaïre), Rwanda og Burundi.
Tutsiopprør med USA-støtte
Hutueliten i Rwanda holdt seg ved makta ved en kombinasjon av militær og politisk støtte fra Frankrike og anti-tutsi demagogi. Allerede kort tid etter uavhengigheten resulterte dette i pogromer mot tutsibefolkninga, og flere hundretusen flyktet over grensene til nabolandene, spesielt Uganda.
Blant den fallerte tutsieliten var det mange som drømte om svunne tider da tutsiene, riktignok under vestlig-imperial overhøyhet, var herrefolket i Rwanda. I 1985 oppsto den tutsidominerte geriljaorganisasjonen Rwandas Patriotiske Front (FPR), med base i Uganda.
I 1990 gikk FPR til et regulært angrep på Rwandas regjeringsstyrker med mål om å erobre makta i landet. FPR hadde i forkant av dette fått både militær og økonomisk støtte fra Ugandas president, Yoweri Museveni, som FPR-styrkene hadde vært med på å bringe til makta i 1986. Museveniregimet orienterte seg raskt mot USA og utviklet seg til å bli USAs mest trofaste og lojale allierte i Afrika.
Uganda var fram til 1962 britisk koloni. Det at Uganda, hvor engelsk fortsatt er offisielt språk, har vendt seg mot USA, føyer seg inn i et mønster. Det spesielle forholdet mellom Storbritannia og USA, har lange tradisjoner. Det er rotfestet i felles språk og kultur, men også i et langvarig økonomisk partnerskap mellom britiske og amerikanske kapitalinteresser. Dette partnerskapet har tillatt amerikanske selskaper å ekspandere i de tidligere britiske koloniene i Afrika etter at disse ble formelt uavhengige på 1960-tallet.
Like lenge som den anglo-amerikanske aksen har eksistert, har det eksistert et rivaliseringsforhold til franske og allierte kontinental-europeiske interesser. Så lenge den kalde krigen varte, aksepterte USA riktignok at franske og belgiske selskaper fikk beholde det ekstremt naturrike Sentral-Afrika som sin interessesfære, så lenge Frankrike dermed bidro til å holde Sovjetunionen ute. Men da Frankrike gjorde et forsøk på å utvide sin interessesone fra Kamerun inn i de oljerike delene av Nigeria, ved å støtte separatistbevegelsen i Biafra, slo USA og Storbritannia tilbake ved solid støtte til den nigerianske regjeringshæren. Biafrakrigen var for øvrig en av de blodigste i Afrikas historie og utløste en sultkatastrofe av enorme dimensjoner.
Amerikanske selskaper så lenge med sultne øyne på de enorme naturrikdommene som gjemmer seg i det frankofone Sentral-Afrikas regnskoger, uten å kunne gjøre stort. Etter at den kalde krigen tok slutt, begynte imidlertid også amerikanske myndigheter å se med nye øyne på Frankrikes dominerende rolle i området og startet arbeidet med å utvikle en strategi for å øke USAs innflytelse i regionen på bekostning av Frankrike.
Da tutsigeriljaen FPR angrep Rwanda fra sine baser i USA-vennlige Uganda, så USA derfor dette som en mulighet for å skyve sine posisjoner fram. Da det første angrepet i 1990, ble slått tilbake av rwandiske regjeringssoldater, ble major Paul Kagame (i dag Rwandas president) fløyet inn fra USA hvor han hadde fått militær utdanning, for å lede FPR-styrkene. Kagame reorganiserte FPR, og med våpen fra USA-allierte Ugandas regjeringshær, satte han i 1993 i gang et nytt invasjonsforsøk. FPR trengte nå langt inn på rwandisk territorium.
Folkemordet
Dette så Frankrike som en alvorlig trussel mot sin innflytelse og fløy inn fallskjermsoldater for å sloss sammen med den rwandiske regjeringshæren. I denne situasjonen gikk FPR med på våpenhvile. Denne var imidlertid på ingen måte stabil. FPR, støttet av Uganda og USA, var på ingen måte interessert i å legge til side sine maktambisjoner.
Våpenhvilen ga imidlertid hutueliten en anledning til å mobilisere. Massiv antitutsiagitasjon ble spredt gjennom media hvor skrekkscenariet om en tilbakevending til gamle tutsiherredømmet ble malt fram. Det ble tatt skritt for å væpne organiserte hutusjåvinister over hele landet og planer ble lagt for å eliminere ”fienden”, det vil si hele tutsibefolkninga og alle hutuer som avviste hutusjåvinistenes budskap, i det øyeblikket kampene eventuelt ville bryte ut på ny.
Startskuddet for blodbadet, kom da FPR-soldater, som under våpenhvileavtalen var utstasjonert i hovedstaden Kigali, skøyt ned flyet med presidentene Habyarimana i Rwanda og Ntaryamira i Burundi. Begge presidentene, som begge var hutuer, ble drept. Kampene mellom FPR og regjeringshæren brøyt da ut på nytt, og omtrent samtidig satte hutuekstremistene i gang massakrene på tutsier over hele Rwanda.
Den offisielle fortellinga
Hele denne lange historien om direkte vestlig oppkonstruksjon og utnyttelse av den etniske konflikten i Rwanda til egen fordel, blir som regel utelatt når historien om Rwandas folkemord blir fortalt. Historien startes der jeg velger å slutte, i det blodbadet er et faktum. ”Skammen” som ”verdenssamfunnet” (et mye brukt pseudonym for Vesten) bærer på sine skuldre, er i følge den offisielt fortalte historien, ikke det å ha satt sine griske ambisjoner om kontroll over Sentral-Afrikas naturrikdommer foran hensynet til afrikaneres liv og sikkerhet gjennom aktivt å delta i, og støtte opp om, voldelige og sjåvinistiske grupper på den ene eller den andre sida. Nei, skammen var at ”verdenssamfunnet” (altså Vesten) ikke sto klar med en stor invasjonshær som kunne gå inn i Rwanda og avvæpne morderne i det de vel var i gang. Moralen er at NATO, og gjerne også EU, må utvikle slike styrker for å kunne ordne opp dersom en tilsvarende situasjon skulle oppstå i framtida.
De som kjører fram denne historien, hopper ikke bare over forhistorien. De unnlater også glatt å diskutere de mange praktiske problemene og begrensningene et slikt intervensjonsprogram ville stått overfor. Det som er sikkert er at en liten høyteknologisk utrusta hærstyrke ikke ville kunne gjort stort i en situasjon hvor fienden ikke er en klart lokalisert hærstyrke, men består av helt vanlige landsbyboere spredt over hele landet, væpna med landbruksredskaper og et brennende hat. For å avvæpne en slik fiende, ville man trenge en formidabel hærstyrke på mange titusen mann og en gigantisk transportaksjon med flyslipp av soldater i fallskjerm over hele landet. Og selv da ville tidsproblemet nødvendigvis føre til at det beste man kunne håpe på, ville være å begrense omfanget på massakrene noe.
Og hva skulle de eventuelle NATO-soldatene gjøre etter at de hadde beslaglagt alle våpnene og jordbruksredskapene? Skulle Rwanda bli en NATO-koloni, eller skulle man avholde nye valg? Skulle man i så fall manipulere valgene for å få fram ”moderate” politikere, eller skulle man avholde helt frie valg og dermed med stor sannsynlighet bringe de samme hutusjåvinistene som sto bak massakrene tilbake til makta? Hva ville i så fall skje da?
Det kan tenkes, selv om det langt fra er sikkert, at omfanget av massakrene kunne blitt noe begrenset dersom Frankrike og USA hadde klart å enes om mål og utrustning for en storintervensjon i det de så at massakrene var et faktum. Men forutsetninga for at en slik operasjon skulle kunne iverksettes, ville vært at USA og Frankrike da var i stand til å komme fram til en enighet om hvems klienter som egentlig skulle styre Rwanda, og dermed hvilke selskaper som skulle kunne bruke landet som en brikke i spillet om de enorme ressursene i landområdene rundt.
Tatt i betraktning at det var disse samme imperialistmaktene som hadde utrustet morderne og krigsherrene på hver sin side gjennom flere år, blir det mer realistisk å håpe på at Jesus skulle komme tilbake og ordne opp enn å tro at en av partene ville være villig til å vike plassen, bare fordi voldsnivået i konflikten var blitt trappet opp. Hadde en slik altruisme fra en av imperialistmaktene virkelig vært tenkbar, hadde man uansett ikke trengt noen stor intervensjon for å stoppe folkemordet. Prosessen fram mot folkemordet kunne på et hvilket som helst tidspunkt i perioden før folkemordet virkelig var i gang, blitt stoppet av at enten USA eller Frankrike, hadde trukket støtten til sin klient.
Konklusjon
For å oppsummere argumentet Rwanda: Det som kunne stanset folkemordet, ikke bare muligens lagt en viss begrensning på omfanget av det, var om ”verdenssamfunnet” (altså Vesten) faktisk hadde latt Rwanda i fred, og unnlatt å gjøre alt de gjorde for å bygge opp det hatet og konflikten som til slutt kokte over i massakrer. Utenlandsk innblanding var selve kjernen i problemet i Rwanda, ikke løsninga som aldri kom.
Den etter hvert nesten offisielle fortellinga, er at massakren i Rwanda fikk utarte fordi Vesten ikke brydde seg om Rwanda og unnlot å blande seg inn fordi Rwanda spesielt og Afrika generelt ikke er særlig viktig. Ser vi på Rwandas faktiske geografi og historie, er det motsatte tilfelle: Rwanda er i første rekke et jordbruksland, men landet med Afrikas høyeste befolkningstetthet, ligger samtidig svært strategisk til på østsida av Kongo, som er et av områdene i verden med de absolutt største uutnytta naturressursene. Vestlige staters ønske om kontroll over dette området har vært sterkt både før og etter uavhengigheten i 1962. Det vestlige ønsket om kontroll, har både vært hovedårsaken til at konflikten mellom ”hutuer” og ”tutsier” i det hele tatt oppsto, og en direkte årsak til den eskaleringa av konflikten som til slutt kulminerte med folkemordet i 1994.
"Hutu" og "tutsi"
Jeg setter ”hutuer” og ”tutsier” i anførselstegn fordi det at vi her snakker om to ulike folkegrupper stemmer dårlig overens med hvordan begrepet folkegruppe defineres i andre sammenhenger. Da snakker man normalt om grupper som har ulikt språk og/ eller religion. Rwanda og nabolandet Burundi er imidlertid to av kun en håndfull land på det afrikanske kontinentet sør for Sahara (de andre er Somalia, Botswana, Lesotho og Swaziland) som kan betegnes som nasjonalstater, i den forstand at det i landet tales ett felles språk som også er morsmål for det overveiende flertallet av befolkninga. Kinyarwanda er morsmål for over 99 prosent av den rwandiske befolkninga.
Helt siden antikken har det vært en kjent strategi for erobrere å opprettholde kontroll gjennom ”splitt og hersk”. I motsetning til de fleste andre afrikanske land, hvor befolkninga faktisk er delt i en rekke ulike folkegrupper med til dels gjensidig helt uforståelige språk, måtte de europeiske kolonierobrerne først konstruere etniske ulikheter i Rwanda, før de kunne utnyttes.
Forestillinga om at ”tutsi” og ”hutu” skulle være to ulike folkegrupper, ble bygd opp med utgangspunkt i arbeidsdeling og klasseforhold i de førkoloniale kongedømmene Rwanda og Burundi. ”Tutsi” var opprinnelig et begrep som ble brukt om nomadiske kvegdrivere, mens ”hutu” ble brukt om bofaste bønder. Kvegnomadene var ofte mer stridsvante enn de bofaste bøndene, noe som resulterte i at kongene og en stor del av adelen var av ”tutsi”-opprinnelse. Men det var ikke noe gjennomgående system i dette. Deler av adelen hadde også rot i den tradisjonelt bofaste ”hutu”-befolkninga. Videre var skillet mellom tutsinomader og hutubønder i ferd med å forsvinne. En sterkt voksende befolkning ga et økende press på jordarealene og mindre rom for ekstensiv kvegdrift. Stadig flere familier som tradisjonelt hadde vært ”tutsier”, ga derfor opp kvegdriften og slo seg ned som bofaste bønder.
Tross dette, greip belgierne tak i denne tradisjonelle arbeidsdelinga, og med utgangspunkt i at tutsinomadene hadde vært overrepresentert i den føydale herskerklassen, kom de opp med ideen om at ”tutsiene” tilhørte en annen og mer høytstående rase som var innvandret nordfra, og som dermed skulle være nærere i slekt med europeerne. Tutsiene skulle være ”hamitter” i motsetning til de lavtstående bantufolkene som hutuene stamma fra. Hamittisk er et samlebegrep som har blitt brukt om de kushittiske språkene i Somalia og det østlige Etiopia, berberspråkene i Nord-Afrika og haussa og andre tsjadspråk i Sentral- og Vest-Afrika.
Ingenting tyder på at det noen gang har foregått noen innvandring til Rwanda eller områdene rundt fra noen av disse områdene. At tutsiene skulle være ”hamitter” er dermed det reine og skjære oppspinn. Derimot er det tenkelig at noen av kvegdriverfamiliene faktisk kan ha innvandret nordfra, men i så fall fra Sør-Sudan, et område som er befolket av folkegrupper som snakker ulike nilotiske språk. Den nilotiske språkfamilien er akkurat like ”afrikansk” som bantuspråkene som snakkes i det sentrale og sørlige Afrika. I den grad enkelte tutsifamilier hadde aner fra det nilotiske språkområdet i Sudan, hadde alle uansett gått over til å bruke bantuspråket kinyarwanda lenge før europeerne ankom. Og ingen fysiske trekk kunne skille en tutsi fra en hutu.
Favorisering av tutsier
Dette hindret likevel ikke de belgiske koloniherrene fra å sette i verk et program for systematisk å favorisere ”det naturlige herrefolket”. Den opprinnelige adelen ble renset for hutuer og fra denne ”reine” tutsiadelen rekrutterte belgierne alle tjenestemenn til koloniadministrasjonen. Tutsibarn fikk også tilbud om vestlig utdanning, mens alle hutuer ble holdt nede med tunge skatter, omfattende tvangsarbeid og uten muligheter for utdanning.
Det skulle ikke mer enn en generasjon med slik systematisk forskjellsbehandling til før belgierne lyktes med å skape den subjektive oppfatninga om to folkegrupper blant rwanderne som hadde manglet i utgangspunktet. Hos tutsiene ble følelsen av overlegenhet dyrket fram sammen med frykten for hevn fra det undertrykte hutuflertallet. Hos hutuene vokste aggresjonen mot tutsiene, spesielt blant grupper i hutubefolkninga som tradisjonelt hadde tilhørt de øverste sosiale lagene.
Hutusjåvinisme med fransk støtte
Etter andre verdenskrig ble det klart at koloniherrenes storhetstid gikk mot slutten. Rwanda ble formelt satt under FN-administrasjon med oppdrag å forberede Rwanda for uavhengighet, selv om mandatet ble gitt til den samme belgiske koloniadministrasjonen som før krigen. Da det nærmet seg tida for uavhengigheten, endret belgierne sin politikk, ved å begynne å favorisere den hittil undertrykte hutueliten. Valget som ble avholdt i 1959 under belgisk overoppsyn, ble vunnet av det hutusjåvinistiske PARMEHUTU. Da Rwanda formelt fikk sin uavhengighet i 1962, var det derfor denne hutueliten som kom til makta.
Denne eliten var både korrupt og udugelig på alle vis i forhold til å skape økonomisk utvikling for det rwandiske folket. Men den var en trofast alliert for de belgiske selskapene som videreførte sin virksomhet etter uavhengigheten, og for Frankrike. Etter den formelle uavhengigheten for koloniene, fortsatte Frankrike å utgjøre den ledende økonomiske, politiske og militære maktfaktoren over hele det fransktalende Afrika. Frankrike utvidet dermed sitt innflytelsesområde til også å inkludere de tidligere belgiske koloniene Kongo (lenge kalt Zaïre), Rwanda og Burundi.
Tutsiopprør med USA-støtte
Hutueliten i Rwanda holdt seg ved makta ved en kombinasjon av militær og politisk støtte fra Frankrike og anti-tutsi demagogi. Allerede kort tid etter uavhengigheten resulterte dette i pogromer mot tutsibefolkninga, og flere hundretusen flyktet over grensene til nabolandene, spesielt Uganda.
Blant den fallerte tutsieliten var det mange som drømte om svunne tider da tutsiene, riktignok under vestlig-imperial overhøyhet, var herrefolket i Rwanda. I 1985 oppsto den tutsidominerte geriljaorganisasjonen Rwandas Patriotiske Front (FPR), med base i Uganda.
I 1990 gikk FPR til et regulært angrep på Rwandas regjeringsstyrker med mål om å erobre makta i landet. FPR hadde i forkant av dette fått både militær og økonomisk støtte fra Ugandas president, Yoweri Museveni, som FPR-styrkene hadde vært med på å bringe til makta i 1986. Museveniregimet orienterte seg raskt mot USA og utviklet seg til å bli USAs mest trofaste og lojale allierte i Afrika.
Uganda var fram til 1962 britisk koloni. Det at Uganda, hvor engelsk fortsatt er offisielt språk, har vendt seg mot USA, føyer seg inn i et mønster. Det spesielle forholdet mellom Storbritannia og USA, har lange tradisjoner. Det er rotfestet i felles språk og kultur, men også i et langvarig økonomisk partnerskap mellom britiske og amerikanske kapitalinteresser. Dette partnerskapet har tillatt amerikanske selskaper å ekspandere i de tidligere britiske koloniene i Afrika etter at disse ble formelt uavhengige på 1960-tallet.
Like lenge som den anglo-amerikanske aksen har eksistert, har det eksistert et rivaliseringsforhold til franske og allierte kontinental-europeiske interesser. Så lenge den kalde krigen varte, aksepterte USA riktignok at franske og belgiske selskaper fikk beholde det ekstremt naturrike Sentral-Afrika som sin interessesfære, så lenge Frankrike dermed bidro til å holde Sovjetunionen ute. Men da Frankrike gjorde et forsøk på å utvide sin interessesone fra Kamerun inn i de oljerike delene av Nigeria, ved å støtte separatistbevegelsen i Biafra, slo USA og Storbritannia tilbake ved solid støtte til den nigerianske regjeringshæren. Biafrakrigen var for øvrig en av de blodigste i Afrikas historie og utløste en sultkatastrofe av enorme dimensjoner.
Amerikanske selskaper så lenge med sultne øyne på de enorme naturrikdommene som gjemmer seg i det frankofone Sentral-Afrikas regnskoger, uten å kunne gjøre stort. Etter at den kalde krigen tok slutt, begynte imidlertid også amerikanske myndigheter å se med nye øyne på Frankrikes dominerende rolle i området og startet arbeidet med å utvikle en strategi for å øke USAs innflytelse i regionen på bekostning av Frankrike.
Da tutsigeriljaen FPR angrep Rwanda fra sine baser i USA-vennlige Uganda, så USA derfor dette som en mulighet for å skyve sine posisjoner fram. Da det første angrepet i 1990, ble slått tilbake av rwandiske regjeringssoldater, ble major Paul Kagame (i dag Rwandas president) fløyet inn fra USA hvor han hadde fått militær utdanning, for å lede FPR-styrkene. Kagame reorganiserte FPR, og med våpen fra USA-allierte Ugandas regjeringshær, satte han i 1993 i gang et nytt invasjonsforsøk. FPR trengte nå langt inn på rwandisk territorium.
Folkemordet
Dette så Frankrike som en alvorlig trussel mot sin innflytelse og fløy inn fallskjermsoldater for å sloss sammen med den rwandiske regjeringshæren. I denne situasjonen gikk FPR med på våpenhvile. Denne var imidlertid på ingen måte stabil. FPR, støttet av Uganda og USA, var på ingen måte interessert i å legge til side sine maktambisjoner.
Våpenhvilen ga imidlertid hutueliten en anledning til å mobilisere. Massiv antitutsiagitasjon ble spredt gjennom media hvor skrekkscenariet om en tilbakevending til gamle tutsiherredømmet ble malt fram. Det ble tatt skritt for å væpne organiserte hutusjåvinister over hele landet og planer ble lagt for å eliminere ”fienden”, det vil si hele tutsibefolkninga og alle hutuer som avviste hutusjåvinistenes budskap, i det øyeblikket kampene eventuelt ville bryte ut på ny.
Startskuddet for blodbadet, kom da FPR-soldater, som under våpenhvileavtalen var utstasjonert i hovedstaden Kigali, skøyt ned flyet med presidentene Habyarimana i Rwanda og Ntaryamira i Burundi. Begge presidentene, som begge var hutuer, ble drept. Kampene mellom FPR og regjeringshæren brøyt da ut på nytt, og omtrent samtidig satte hutuekstremistene i gang massakrene på tutsier over hele Rwanda.
Den offisielle fortellinga
Hele denne lange historien om direkte vestlig oppkonstruksjon og utnyttelse av den etniske konflikten i Rwanda til egen fordel, blir som regel utelatt når historien om Rwandas folkemord blir fortalt. Historien startes der jeg velger å slutte, i det blodbadet er et faktum. ”Skammen” som ”verdenssamfunnet” (et mye brukt pseudonym for Vesten) bærer på sine skuldre, er i følge den offisielt fortalte historien, ikke det å ha satt sine griske ambisjoner om kontroll over Sentral-Afrikas naturrikdommer foran hensynet til afrikaneres liv og sikkerhet gjennom aktivt å delta i, og støtte opp om, voldelige og sjåvinistiske grupper på den ene eller den andre sida. Nei, skammen var at ”verdenssamfunnet” (altså Vesten) ikke sto klar med en stor invasjonshær som kunne gå inn i Rwanda og avvæpne morderne i det de vel var i gang. Moralen er at NATO, og gjerne også EU, må utvikle slike styrker for å kunne ordne opp dersom en tilsvarende situasjon skulle oppstå i framtida.
De som kjører fram denne historien, hopper ikke bare over forhistorien. De unnlater også glatt å diskutere de mange praktiske problemene og begrensningene et slikt intervensjonsprogram ville stått overfor. Det som er sikkert er at en liten høyteknologisk utrusta hærstyrke ikke ville kunne gjort stort i en situasjon hvor fienden ikke er en klart lokalisert hærstyrke, men består av helt vanlige landsbyboere spredt over hele landet, væpna med landbruksredskaper og et brennende hat. For å avvæpne en slik fiende, ville man trenge en formidabel hærstyrke på mange titusen mann og en gigantisk transportaksjon med flyslipp av soldater i fallskjerm over hele landet. Og selv da ville tidsproblemet nødvendigvis føre til at det beste man kunne håpe på, ville være å begrense omfanget på massakrene noe.
Og hva skulle de eventuelle NATO-soldatene gjøre etter at de hadde beslaglagt alle våpnene og jordbruksredskapene? Skulle Rwanda bli en NATO-koloni, eller skulle man avholde nye valg? Skulle man i så fall manipulere valgene for å få fram ”moderate” politikere, eller skulle man avholde helt frie valg og dermed med stor sannsynlighet bringe de samme hutusjåvinistene som sto bak massakrene tilbake til makta? Hva ville i så fall skje da?
Det kan tenkes, selv om det langt fra er sikkert, at omfanget av massakrene kunne blitt noe begrenset dersom Frankrike og USA hadde klart å enes om mål og utrustning for en storintervensjon i det de så at massakrene var et faktum. Men forutsetninga for at en slik operasjon skulle kunne iverksettes, ville vært at USA og Frankrike da var i stand til å komme fram til en enighet om hvems klienter som egentlig skulle styre Rwanda, og dermed hvilke selskaper som skulle kunne bruke landet som en brikke i spillet om de enorme ressursene i landområdene rundt.
Tatt i betraktning at det var disse samme imperialistmaktene som hadde utrustet morderne og krigsherrene på hver sin side gjennom flere år, blir det mer realistisk å håpe på at Jesus skulle komme tilbake og ordne opp enn å tro at en av partene ville være villig til å vike plassen, bare fordi voldsnivået i konflikten var blitt trappet opp. Hadde en slik altruisme fra en av imperialistmaktene virkelig vært tenkbar, hadde man uansett ikke trengt noen stor intervensjon for å stoppe folkemordet. Prosessen fram mot folkemordet kunne på et hvilket som helst tidspunkt i perioden før folkemordet virkelig var i gang, blitt stoppet av at enten USA eller Frankrike, hadde trukket støtten til sin klient.
Konklusjon
For å oppsummere argumentet Rwanda: Det som kunne stanset folkemordet, ikke bare muligens lagt en viss begrensning på omfanget av det, var om ”verdenssamfunnet” (altså Vesten) faktisk hadde latt Rwanda i fred, og unnlatt å gjøre alt de gjorde for å bygge opp det hatet og konflikten som til slutt kokte over i massakrer. Utenlandsk innblanding var selve kjernen i problemet i Rwanda, ikke løsninga som aldri kom.
torsdag 26. mars 2009
- Pakistan støtter fortsatt Taliban
Afghanistans sikkerhetssjef Amrullah Saleh hevder at krefter innen Pakistans mektige etterretningsorganisasjon ISI fortsetter å støtte Taliban. Uttalelsen kommer på tross av at pakistanske sikkerhetsstyrker flere ganger i løpet av det siste halvåret har vært i regulære kamper med talibanstyrker på pakistansk side av grensa.
Det kan synes absurd å hevde at krefter innen statsapparatet skulle finne på å støtte en væpnet gruppe samtidig som den samme staten er i direkte væpnet konflikt med den samme gruppa. Ideologisk er det også en avgrunn mellom Pakistans sittende regjering, som springer ut fra det sekulære Pakistan People's Party, og ultraislamistene i Taliban. Det er likevel all grunn til å tro at Saleh er ved sine fulle fem.
Pakistan valgte å støtte Taliban omtrent fra første stund etter at bevegelsen oppsto. Uten den militære utrustninga bevegelsen fikk fra ISI, er det helt usannsynlig at Taliban hadde klart å legge 95 prosent av Afghanistan under seg mellom 1995 og 1998. Som jeg også har skrevet tidligere, anbefalte den relativt sekulært orienterte general Pervez Musharraf allerede i 1993 at Pakistan burde støtte framveksten av radikale islamistiske bevegelser både i Kashmir og Afghanistan. Han fikk støtte for dette fra statsminister Benazir Bhutto, den nå avdøde kona til dagens president, Asif Ali Zardari.
Begrunnelsen for dette, er at Pakistan, helt siden dannelsen av staten, har fryktet å bli omringet av en mulig allianse mellom Afghanistan og India. Viktigere enn å sørge for et regime i Afghanistan som har noen lunde den samme typen samfunnssystem som i Pakistan, har det derfor vært å sørge for at afghanske myndigheter har et fiendtlig forhold til India. Ettersom islamister verden over ser på Kashmir som et slags "andre Palestina", hvor muslimsk jord er kontrollert av en ikke-muslimsk statsmakt, og hvor muslimer utsettes for vold og undertrykkelse, vil India alltid forbli en erkefiende for islamister, nesten på linje med Israel.
Pakistans mål er å frigjøre Kashmir fra indisk okkupasjon, og har derfor opp gjennom årene støttet ulike væpnede kashmirske opprørsgrupper. Frykten for åpen krig mot India, gjør likevel at Pakistan ikke kan gå for langt i å gi direkte militær støtte og treningsbaser til disse gruppene. Et Afghanistan styrt av militante islamister, som Taliban, ville derimot kunne gi langt mer direkte og omfattende støtte, uten at Pakistan ville kunne bli holdt direkte ansvarlig.
Dilemmaet for Pakistan er at landet under Den kalde krigen var en nær alliert av USA, mens erkefienden India hadde gode forbindelser til Sovjetunionen. Fortsatt er Pakistan i stor grad avhengig av USA. Men USA fikk et stort problem med Taliban etter at organisasjonen gikk i kompaniskap med Al-Qaida, som har som sitt viktigste mål å drive USA ut av Den arabiske halvøya, som samlet huser nær 50 prosent av verdens totale kjente oljereserver. Samtidig har Kina i økende grad overtatt rollen Sovjetunionen hadde, som den fremste utfordreren til USAs posisjon som hegemonisk supermakt. Kinas fremste rival som supermakt i Asia er India. Med dette som bakgrunn, har USA og India i økende grad funnet hverandre som geopolitiske partnere.
Pakistan var sammen med Saudi-Arabia og De forente arabiske Emirater det eneste landet som anerkjente Talibanregimet. I og med at Pakistans støtte til Taliban i stor grad var begrunnet med en korrekt antakelse om at Talibanregimet ville bidra til å støtte opprørsgrupper mot Indias okkupasjon av Kashmir, valgte India å gi betydelig støtte til Talibans motstandere i Nordalliansen. Kombinasjonen av de gode direkteforbindelsene mellom India og Nordalliansen fra perioden før 2001, og den nye strategiske tilnærminga mellom India og USA, har ført til at India har fått sterk innflytelse over de nye myndighetene i Afghanistan under president Hamid Karzai. I stedet for å ha Afghanistan som base for aksjoner mot India i Kashmir som Pakistan ikke kan ta ansvar for selv, har Pakistan dermed kommet nærmere marerittett om å bli omringet av både fra øst og nord enn noen gang siden Den røde Hær sto i Afghanistan. I det perspektivet må man forstå hvorfor mektige krefter innad i den pakistanske hæren har fortsatt å støtte Taliban. Der har vi trolig også en hoveddel av forklaringa på hvorfor Taliban har klart å oppnå et så kraftig comeback at bevegelsen nå anslås å ha en tilstedeværelse i 70 prosent av Afghanistan.
Det som må forklares er imidlertid ikke bare hvorfor Pakistan fortsetter å støtte Taliban, men hvorfor Pakistan også samtidig slåss militært mot elementer fra Taliban.
Det er to perspektiver på dette som ikke utelukker hverandre. Den ene handler om at Pakistan ikke på noen måte kan sies å kontrollere Taliban, selv om Taliban er avhengig av den pakistanske støtten. Det at mektige krefter i Pakistan støtter Taliban som et ledd i den geopolitiske striden mot India, betyr ikke at disse kreftene ønsker å se Pakistan styrt etter talibanprinsipper, tvert imot. Denne avklaringa er imidlertid ikke Taliban umiddelbart med på. For Taliban og deres allierte i Al-Qaida, er målet ikke bare å frigjøre Afghanistan og Kashmir fra henholdvis vestlig og indisk okkupasjon. Det handler også om å forvandle samfunnene i alle muslimske land til å samsvare med Talibans ultrakonservative fortolkning av Koranen. For å hindre en talibanisering av deler av Pakistan, har pakistanske sikkerhetsstyrker derfor slått tilbake når Taliban forsøker å bringe kampen inn i deler av Pakistan hvor det ikke i utgangspunktet var meninga at de skulle være aktive. Det betyr likevel ikke at Pakistan ønsker å knuse Taliban, kun å holde bevegelsen i sjakk.
Det andre perspektivet handler om at krigen som landet nå utkjemper mot Taliban på pakistansk side av grensa, er noe landet gjør fordi det er presset av USA. USA kan true med bombetokter inn på pakistansk territorium, noe som også har skjedd flere ganger. Mer alvorlig sett fra pakistansk regjeringshold, er likevel trusselen om at USA kan legge seg enda mer over på Indias side i konflikten mellom de to landene. I dette perspektivet blir krigføringa som pakistanske regjeringsstyrker har gjennomført mot Taliban i grenseområdene, noe landet gjør motvillig for å hindre sterkere sanksjoner fra USA. Dette perspektivet kan bidra til å forstå hvorfor Pakistans store og mektige hær ikke har klart å vinne over stammekrigerne fra Taliban, men tvert imot blitt tvunget til retrett. Hvis man ikke egentlig ønsker å vinne krigen, er det alltid mulig å tape.
Det er grunn til å tro at Pakistan kommer til å fortsette å støtte Taliban og/ eller andre islamistiske grupperinger i Afghanistan så lenge konflikten med India vedvarer. Dette betyr likevel ikke at verken myndighetene eller folkeflertallet i Pakistan ønsker seg et styre lignende Taliban. Med dette som utgangspunkt, er det ingen grunn til å tro at flere vestlige styrker for å sloss mot Taliban i Afghanistan vil ha merkbar effekt på sikt. Pakistan er et fattig land, men en militær stormakt med store militære ressurser som lett kan kanaliseres illegalt inn i til opprørsgrupper i Afghanistan langs den lange og fjellrike grense. Det eneste virkelig effektive tiltaket for å stanse Taliban og skape rom for reell fred og demokrati i Afghanistan, ligger i å få Pakistan til å reelt stanse støtten til Taliban. En strategi for dette er å stanse Pakistan med makt, noe som i praksis kan bety å flytte krigen over til Pakistan. Det er ingen grunn til å tro at ful krig i Pakistan, med sine mer enn 160 millioner innbyggere, vil bli mindre blodig og ødeleggende enn krigen i Afghanistan har vært.
Alternativet ligger i å få til en varig fredsavtale mellom Pakistan og India. Forutsetninga for dette er at man finner en løsning for Kashmir som innebærer slutt på den langvarige okkupasjonen og undertrykkelsen av den kashmirske befolkninga. Nøkkelen til å skape fred og demokrati i Afghanistan, ligger altså i å skape fred og frihet i Kashmir. Med dagens situasjon, med økende rivalisering mellom USA og Kina, og dermed økende interesse fra USA for å bygge en sterk allianse med India mot Kina, er det imidlertid usannsynlig at USA og andre land i Vesten vil bidra med tilstrekkelig press mot India til at det blir mulig å få til en reell fredsløsning for Kashmir.
Det kan synes absurd å hevde at krefter innen statsapparatet skulle finne på å støtte en væpnet gruppe samtidig som den samme staten er i direkte væpnet konflikt med den samme gruppa. Ideologisk er det også en avgrunn mellom Pakistans sittende regjering, som springer ut fra det sekulære Pakistan People's Party, og ultraislamistene i Taliban. Det er likevel all grunn til å tro at Saleh er ved sine fulle fem.
Pakistan valgte å støtte Taliban omtrent fra første stund etter at bevegelsen oppsto. Uten den militære utrustninga bevegelsen fikk fra ISI, er det helt usannsynlig at Taliban hadde klart å legge 95 prosent av Afghanistan under seg mellom 1995 og 1998. Som jeg også har skrevet tidligere, anbefalte den relativt sekulært orienterte general Pervez Musharraf allerede i 1993 at Pakistan burde støtte framveksten av radikale islamistiske bevegelser både i Kashmir og Afghanistan. Han fikk støtte for dette fra statsminister Benazir Bhutto, den nå avdøde kona til dagens president, Asif Ali Zardari.
Begrunnelsen for dette, er at Pakistan, helt siden dannelsen av staten, har fryktet å bli omringet av en mulig allianse mellom Afghanistan og India. Viktigere enn å sørge for et regime i Afghanistan som har noen lunde den samme typen samfunnssystem som i Pakistan, har det derfor vært å sørge for at afghanske myndigheter har et fiendtlig forhold til India. Ettersom islamister verden over ser på Kashmir som et slags "andre Palestina", hvor muslimsk jord er kontrollert av en ikke-muslimsk statsmakt, og hvor muslimer utsettes for vold og undertrykkelse, vil India alltid forbli en erkefiende for islamister, nesten på linje med Israel.
Pakistans mål er å frigjøre Kashmir fra indisk okkupasjon, og har derfor opp gjennom årene støttet ulike væpnede kashmirske opprørsgrupper. Frykten for åpen krig mot India, gjør likevel at Pakistan ikke kan gå for langt i å gi direkte militær støtte og treningsbaser til disse gruppene. Et Afghanistan styrt av militante islamister, som Taliban, ville derimot kunne gi langt mer direkte og omfattende støtte, uten at Pakistan ville kunne bli holdt direkte ansvarlig.
Dilemmaet for Pakistan er at landet under Den kalde krigen var en nær alliert av USA, mens erkefienden India hadde gode forbindelser til Sovjetunionen. Fortsatt er Pakistan i stor grad avhengig av USA. Men USA fikk et stort problem med Taliban etter at organisasjonen gikk i kompaniskap med Al-Qaida, som har som sitt viktigste mål å drive USA ut av Den arabiske halvøya, som samlet huser nær 50 prosent av verdens totale kjente oljereserver. Samtidig har Kina i økende grad overtatt rollen Sovjetunionen hadde, som den fremste utfordreren til USAs posisjon som hegemonisk supermakt. Kinas fremste rival som supermakt i Asia er India. Med dette som bakgrunn, har USA og India i økende grad funnet hverandre som geopolitiske partnere.
Pakistan var sammen med Saudi-Arabia og De forente arabiske Emirater det eneste landet som anerkjente Talibanregimet. I og med at Pakistans støtte til Taliban i stor grad var begrunnet med en korrekt antakelse om at Talibanregimet ville bidra til å støtte opprørsgrupper mot Indias okkupasjon av Kashmir, valgte India å gi betydelig støtte til Talibans motstandere i Nordalliansen. Kombinasjonen av de gode direkteforbindelsene mellom India og Nordalliansen fra perioden før 2001, og den nye strategiske tilnærminga mellom India og USA, har ført til at India har fått sterk innflytelse over de nye myndighetene i Afghanistan under president Hamid Karzai. I stedet for å ha Afghanistan som base for aksjoner mot India i Kashmir som Pakistan ikke kan ta ansvar for selv, har Pakistan dermed kommet nærmere marerittett om å bli omringet av både fra øst og nord enn noen gang siden Den røde Hær sto i Afghanistan. I det perspektivet må man forstå hvorfor mektige krefter innad i den pakistanske hæren har fortsatt å støtte Taliban. Der har vi trolig også en hoveddel av forklaringa på hvorfor Taliban har klart å oppnå et så kraftig comeback at bevegelsen nå anslås å ha en tilstedeværelse i 70 prosent av Afghanistan.
Det som må forklares er imidlertid ikke bare hvorfor Pakistan fortsetter å støtte Taliban, men hvorfor Pakistan også samtidig slåss militært mot elementer fra Taliban.
Det er to perspektiver på dette som ikke utelukker hverandre. Den ene handler om at Pakistan ikke på noen måte kan sies å kontrollere Taliban, selv om Taliban er avhengig av den pakistanske støtten. Det at mektige krefter i Pakistan støtter Taliban som et ledd i den geopolitiske striden mot India, betyr ikke at disse kreftene ønsker å se Pakistan styrt etter talibanprinsipper, tvert imot. Denne avklaringa er imidlertid ikke Taliban umiddelbart med på. For Taliban og deres allierte i Al-Qaida, er målet ikke bare å frigjøre Afghanistan og Kashmir fra henholdvis vestlig og indisk okkupasjon. Det handler også om å forvandle samfunnene i alle muslimske land til å samsvare med Talibans ultrakonservative fortolkning av Koranen. For å hindre en talibanisering av deler av Pakistan, har pakistanske sikkerhetsstyrker derfor slått tilbake når Taliban forsøker å bringe kampen inn i deler av Pakistan hvor det ikke i utgangspunktet var meninga at de skulle være aktive. Det betyr likevel ikke at Pakistan ønsker å knuse Taliban, kun å holde bevegelsen i sjakk.
Det andre perspektivet handler om at krigen som landet nå utkjemper mot Taliban på pakistansk side av grensa, er noe landet gjør fordi det er presset av USA. USA kan true med bombetokter inn på pakistansk territorium, noe som også har skjedd flere ganger. Mer alvorlig sett fra pakistansk regjeringshold, er likevel trusselen om at USA kan legge seg enda mer over på Indias side i konflikten mellom de to landene. I dette perspektivet blir krigføringa som pakistanske regjeringsstyrker har gjennomført mot Taliban i grenseområdene, noe landet gjør motvillig for å hindre sterkere sanksjoner fra USA. Dette perspektivet kan bidra til å forstå hvorfor Pakistans store og mektige hær ikke har klart å vinne over stammekrigerne fra Taliban, men tvert imot blitt tvunget til retrett. Hvis man ikke egentlig ønsker å vinne krigen, er det alltid mulig å tape.
Det er grunn til å tro at Pakistan kommer til å fortsette å støtte Taliban og/ eller andre islamistiske grupperinger i Afghanistan så lenge konflikten med India vedvarer. Dette betyr likevel ikke at verken myndighetene eller folkeflertallet i Pakistan ønsker seg et styre lignende Taliban. Med dette som utgangspunkt, er det ingen grunn til å tro at flere vestlige styrker for å sloss mot Taliban i Afghanistan vil ha merkbar effekt på sikt. Pakistan er et fattig land, men en militær stormakt med store militære ressurser som lett kan kanaliseres illegalt inn i til opprørsgrupper i Afghanistan langs den lange og fjellrike grense. Det eneste virkelig effektive tiltaket for å stanse Taliban og skape rom for reell fred og demokrati i Afghanistan, ligger i å få Pakistan til å reelt stanse støtten til Taliban. En strategi for dette er å stanse Pakistan med makt, noe som i praksis kan bety å flytte krigen over til Pakistan. Det er ingen grunn til å tro at ful krig i Pakistan, med sine mer enn 160 millioner innbyggere, vil bli mindre blodig og ødeleggende enn krigen i Afghanistan har vært.
Alternativet ligger i å få til en varig fredsavtale mellom Pakistan og India. Forutsetninga for dette er at man finner en løsning for Kashmir som innebærer slutt på den langvarige okkupasjonen og undertrykkelsen av den kashmirske befolkninga. Nøkkelen til å skape fred og demokrati i Afghanistan, ligger altså i å skape fred og frihet i Kashmir. Med dagens situasjon, med økende rivalisering mellom USA og Kina, og dermed økende interesse fra USA for å bygge en sterk allianse med India mot Kina, er det imidlertid usannsynlig at USA og andre land i Vesten vil bidra med tilstrekkelig press mot India til at det blir mulig å få til en reell fredsløsning for Kashmir.
lørdag 21. mars 2009
Frankrike inn under USA-paraplyen
Mens USAs innflytelse er i tilbakegang ellers i verden, går Frankrike motstatt vei. Mer enn 40 år etter at Charles de Gaulle tok Frankrike ut av NATOs militære felleskommando, bringer hans etterfølger Nicolas Sarkozy, også fra gaullistpartiet, Frankrike fullt og helt tilbake i folden. Hvorfor?
En grunn ligger i kultur og ideologi. Alle tidligere franske presidenter har stått på den særegne franske revolusjonstradisjonen, og på tradisjonen for en stat som intervenerer offensivt i økonomien. Sarkozy er annerledes med sin ungarsk-adelige bakgrunn, og er langt mer sympatisk innstilt overfor den anglo-amerikanske økonomiske liberalismen.
Viktigere enn dette er likevel de økonomiske interessene. Etter andre verdenskrig forsøkte Frankrike å opprettholde posisjonen som global stormakt. Det mislyktes spektakulært i koloniene i Indokina. Der var motstandsbevegelsen som hadde utviklet seg under den japanske okkupasjonen, på ingen måte innstilt på å slippe Frankrike inn igjen etter krigen. Frankrike måtte abdisere til fordel for USA, som overtok og førte kampen mot de kommunistiske motstandsbevegelsene fram til det endelige tapet i 1975. I Afrika lyktes Frankrike derimot langt bedre. Selv om også Frankrike ble nødt til å la sine tidligere kolonier få formell politisk uavhengighet i løpet av 1960-tallet, lyktes Frankrike i stor grad med å få manøvrert inn presidenter i det fransktalende Afrika som ivaretok franske interesser. Frankrike og franske interesser klarte her å unngå å bli fortrengt av USA.
Mens US-amerikanske og britiske kapitalinteresser i stor grad har smeltet sammen etter 2. verdenskrig, har de franske i stor grad beholdt sin uavhengighet og franske karakter. Og selv om Frankrike og USA/ Storbritannia sto sammen i kampen mot sovjetisk innflytelse i Afrika, var de også konkurrenter om kontrollen over viktige naturressurser. Året etter at de Gaulle hadde meldt Frankrike ut av det militære NATO-samarbeidet, ble denne konkurransen satt på spissen under Biafrakrigen. Franske oljeselskaper inngikk da avtale med utbryterstaten Biafra, noe som førte til at de britiske og amerikanske selskapene som i utgangspunktet var etablert i det oljerike Nigerdeltaet ble kastet ut. Den franske staten fulgte opp med å levere våpen til utbryterstaten, og USA og Storbritannia svarte med støtte til den nigerianske regjeringshæren. Denne proxykrigen mellom vestlige allierte midt under den kalde krigen, kostet mer enn en million menneskeliv.
På tross av dette enorme tapet av menneskeliv, er Biafrakrigen nesten glemt i dag. Dette betydde ikke at rivaliseringa om Afrika mellom nordamerikanske og britiske kapitalinteresser på den ene sida, og franske kapitalinteresser på den andre, var over. Men fram til slutten av den kalde krigen var det likevel "våpenhvile" i den forstand at Frankrike fikk lov til å dominere i de frankofone tidligere franske og belgiske koloniene, mens de britisk-amerikanske interessene dominerte i de anglofone tidligere britiske koloniene. Etter at den kalde krigen var slutt, blusset imidlertid rivaliseringa ut i blodig proxykrig på nytt. Med base i det anglofone Uganda, gikk tutsigerilja til angrep på det franskstøttede huturegimet i Rwanda på begynnelsen av 1990-tallet. Krigen kulminerte i folkemord da tutsigeriljaen var i ferd med å fullføre erobringa av landet i 1994. Folkemordet i Rwanda er ikke glemt, men den politiske realiteten om at dette ble utløst av proxykrig mellom to vestlige allierte, har i stedet blitt forsøkt fortrengt av en beskrivelse av folkemordet som en rein afrikansk stammekrig.
Etter folkemordet, styrtet USAs nye allierte i Rwanda og Uganda Frankrikes nære allierte Mobutu Sese Seko i Zaire, nå Den demokratiske Republikken Kongo. Dermed mistet Frankrike i 1997 kronjuvelen sitt de facto-imperium i Afrika. Disse hendelsene bidro til at forholdet mellom Frankrike og USA var kjølig under presidenttida til Jaques Chiraq fra 1995 til 2007.
Utviklinga i Kongo førte imidlertid til at det etterhvert ble Kina, ikke USA, som fikk det geopolitiske overtaket i landet. Den nye proxykrigen i Kongo, nå mellom USA og Kina, ble den blodigste av alle de afrikanske krigene, med anslagsvis 4 millioner døde. Men i denne konflikten hadde altså Frankrike ikke lenger noen sentral rolle.
Selv om Frankrike og franske interesser har blitt fortrengt fra Kongo og Rwanda, er Frankrike fortsatt en stormakt i andre deler av det frankofone Afrika. Det gjelder blant annet i Sahelområdet, hvor det kan finnes store uutviklede olje- og uranforekomster. En av Frankrikes næreste allierte, er Tsjads president Idriss Deby. Debys regime er imidlertid ustabilt ettersom det har ligget i en mangeårig konflikt med Sudan. Mens Tsjad støtter opprørere i Darfur, støtter Sudan opprørere i Tsjad. I denne kampen står franske interesser dermed overfor en trussel fra Sudan, og dermed også fra Sudans nære allierte Kina. Det er den samme konkurrenten som foreløpig har utmanøvrert USA i Kongo. Det er i lys av den nye realiteten med Kina som den nye hovedutfordreren til franske økonomiske interesser i Afrika, vi må forstå at Frankrike ser det som hensiktsmessig å samordne sine militære styrker nærere med USA. Derfor trer Frankrike på ny inn i NATO felles kommandostruktur.
En grunn ligger i kultur og ideologi. Alle tidligere franske presidenter har stått på den særegne franske revolusjonstradisjonen, og på tradisjonen for en stat som intervenerer offensivt i økonomien. Sarkozy er annerledes med sin ungarsk-adelige bakgrunn, og er langt mer sympatisk innstilt overfor den anglo-amerikanske økonomiske liberalismen.
Viktigere enn dette er likevel de økonomiske interessene. Etter andre verdenskrig forsøkte Frankrike å opprettholde posisjonen som global stormakt. Det mislyktes spektakulært i koloniene i Indokina. Der var motstandsbevegelsen som hadde utviklet seg under den japanske okkupasjonen, på ingen måte innstilt på å slippe Frankrike inn igjen etter krigen. Frankrike måtte abdisere til fordel for USA, som overtok og førte kampen mot de kommunistiske motstandsbevegelsene fram til det endelige tapet i 1975. I Afrika lyktes Frankrike derimot langt bedre. Selv om også Frankrike ble nødt til å la sine tidligere kolonier få formell politisk uavhengighet i løpet av 1960-tallet, lyktes Frankrike i stor grad med å få manøvrert inn presidenter i det fransktalende Afrika som ivaretok franske interesser. Frankrike og franske interesser klarte her å unngå å bli fortrengt av USA.
Mens US-amerikanske og britiske kapitalinteresser i stor grad har smeltet sammen etter 2. verdenskrig, har de franske i stor grad beholdt sin uavhengighet og franske karakter. Og selv om Frankrike og USA/ Storbritannia sto sammen i kampen mot sovjetisk innflytelse i Afrika, var de også konkurrenter om kontrollen over viktige naturressurser. Året etter at de Gaulle hadde meldt Frankrike ut av det militære NATO-samarbeidet, ble denne konkurransen satt på spissen under Biafrakrigen. Franske oljeselskaper inngikk da avtale med utbryterstaten Biafra, noe som førte til at de britiske og amerikanske selskapene som i utgangspunktet var etablert i det oljerike Nigerdeltaet ble kastet ut. Den franske staten fulgte opp med å levere våpen til utbryterstaten, og USA og Storbritannia svarte med støtte til den nigerianske regjeringshæren. Denne proxykrigen mellom vestlige allierte midt under den kalde krigen, kostet mer enn en million menneskeliv.
På tross av dette enorme tapet av menneskeliv, er Biafrakrigen nesten glemt i dag. Dette betydde ikke at rivaliseringa om Afrika mellom nordamerikanske og britiske kapitalinteresser på den ene sida, og franske kapitalinteresser på den andre, var over. Men fram til slutten av den kalde krigen var det likevel "våpenhvile" i den forstand at Frankrike fikk lov til å dominere i de frankofone tidligere franske og belgiske koloniene, mens de britisk-amerikanske interessene dominerte i de anglofone tidligere britiske koloniene. Etter at den kalde krigen var slutt, blusset imidlertid rivaliseringa ut i blodig proxykrig på nytt. Med base i det anglofone Uganda, gikk tutsigerilja til angrep på det franskstøttede huturegimet i Rwanda på begynnelsen av 1990-tallet. Krigen kulminerte i folkemord da tutsigeriljaen var i ferd med å fullføre erobringa av landet i 1994. Folkemordet i Rwanda er ikke glemt, men den politiske realiteten om at dette ble utløst av proxykrig mellom to vestlige allierte, har i stedet blitt forsøkt fortrengt av en beskrivelse av folkemordet som en rein afrikansk stammekrig.
Etter folkemordet, styrtet USAs nye allierte i Rwanda og Uganda Frankrikes nære allierte Mobutu Sese Seko i Zaire, nå Den demokratiske Republikken Kongo. Dermed mistet Frankrike i 1997 kronjuvelen sitt de facto-imperium i Afrika. Disse hendelsene bidro til at forholdet mellom Frankrike og USA var kjølig under presidenttida til Jaques Chiraq fra 1995 til 2007.
Utviklinga i Kongo førte imidlertid til at det etterhvert ble Kina, ikke USA, som fikk det geopolitiske overtaket i landet. Den nye proxykrigen i Kongo, nå mellom USA og Kina, ble den blodigste av alle de afrikanske krigene, med anslagsvis 4 millioner døde. Men i denne konflikten hadde altså Frankrike ikke lenger noen sentral rolle.
Selv om Frankrike og franske interesser har blitt fortrengt fra Kongo og Rwanda, er Frankrike fortsatt en stormakt i andre deler av det frankofone Afrika. Det gjelder blant annet i Sahelområdet, hvor det kan finnes store uutviklede olje- og uranforekomster. En av Frankrikes næreste allierte, er Tsjads president Idriss Deby. Debys regime er imidlertid ustabilt ettersom det har ligget i en mangeårig konflikt med Sudan. Mens Tsjad støtter opprørere i Darfur, støtter Sudan opprørere i Tsjad. I denne kampen står franske interesser dermed overfor en trussel fra Sudan, og dermed også fra Sudans nære allierte Kina. Det er den samme konkurrenten som foreløpig har utmanøvrert USA i Kongo. Det er i lys av den nye realiteten med Kina som den nye hovedutfordreren til franske økonomiske interesser i Afrika, vi må forstå at Frankrike ser det som hensiktsmessig å samordne sine militære styrker nærere med USA. Derfor trer Frankrike på ny inn i NATO felles kommandostruktur.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
