Det muslimske Brorskapet, USAs, Israels og Egypts framtid

Det er ikke lenger noe spørsmål om hvorvidt Januarrevolusjonen i Tunisia vil føre til at Mubarakregimet i Egypt faller. Det som er spørsmålet er bare om regimet vil falle raskt og brutalt, som Ceaucescu-diktaturet i Romania, eller gli over som regimet i DDR og andre østblokkland. Noen dager så det ut til at Mubarak styrte mot en Ceaucescu-aktig avgang da han forsøkte å mobilisere sikkerhetsstyrker i sivil forkledning til fysiske og voldelige angrep på demokratidemonstrantene. Nå synes utviklinga å gå mer i retning av styrt avvikling, med visepresident Omar Suleiman i rollen som Egon Krenz.

Strategiomlegginga fra regimet har utvilsomt sammenheng med reaksjonene fra flertallet av vestlige ledere, inkludert USA. I valget mellom et demokratisk Egypt hvor regjeringa lytter til folkets vilje, og et militant antivestlig revolusjonært regime, sammenlignbart med regimet som kom til makta etter den iranske revolusjonen i 1979, synes de fleste velge det første. Det eneste landet som synes å foretrekke sistnevnte, er Israel.

Israels største skrekk
Det verst tenkelige scenarioet for israelske politikere er verken økt terrortrussel eller åpen krig. Det verst tenkelige scenarioet er en samlet front av demokratiske arabiske stater som bruker sin økonomiske makt med kontroll over mer enn 50 prosent av verdens totale gjenværende oljereserver til å presse USA og Vesten til å presse Israel til å respektere folkeretten. Det å trekke seg ut av alle okkuperte områder på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, og demontere alle de folkerettsstridige bosettingene her, vil framstå som nær det totale nederlaget for den religiøse og ultranasjonalistiske sionismen som styrer Israel i dag. For disse kreftene vil en generell fredsavtale med de arabiske naboene og anerkjennelse av Israel bak grensene fra før 1967 være en svært mager trøst for å oppgi viktige bibelske områder på Vestbredden, og, i særdeleshet, Øst-Jerusalem.

Trolig ser også Israel at Mubarakregimet nå er undergangsdømt, men dersom det hadde lyktes å få Vesten til å støtte regimet til det siste, og dermed dratt revolusjonen i militant og gjerne islamistisk retning, ville det gjort revolusjonen mindre attraktiv. Det kunne hindret videre spredning til land med enda mer makt til å presse USA og Vesten, og dermed også til å påføre Israel nederlag. Det dreier seg særlig om faren for spredning til det mest oljerike av landene, Saudi-Arabia, men også andre olje og gassrike land. Særlig i Algerie har tendensene til opprør allerede vist seg tydelig allerede.

Et militant Iranvennlig islamistisk Egypt ville reint sikkerhetsmessig fungert som et gigantisk "Gaza" i dobbelt forstand for Israel. På den negative sida ville mulighetene for "ville" rakettangrep fra militante grupper økt. Det samme ville faren for åpen krig. Men på den positive sida ville en slik trussel kunne bidratt til å øke den militære og økonomiske støtten fra USA ytterligere, og styrke Israels politiske posisjon i opinionen i Vest-Europa. I en eventuell militær konfrontasjon vil Israels militære fortsatt være overlegne, både konvensjonelt og i det at Israel fortsatt er Midtøstens eneste atommakt.

USAs holdning
Som en refleksjon av denne holdninga fra Israel, har også de mest militante nykonservative kristensionistiske kreftene i det republikanske partiet i USA kritisert Obamaadmininstrasjonen for ikke å støtte opp om sin gamle allierte. De har vært helt åpne på at retorikken om demokrati ikke må overordnes den uforbeholdne underdanigheten overfor Israels interesser som har preget USAs utenrikspolitikk de siste tiårene.

Hillary Clintons første uttalelser ble av de fleste tolket som en klar støtte til Mubarak. Men ettersom utviklinga gjorde det tydelig at hendelsene i Tunisia hadde blåst bort mye av den angsten for regimet som hadde holdt det egyptiske folket nede gjennom tiår, kom Obama tydeligere på banen med langt mer eksplisitt støtte til prinsippene om demokrati, og med implisitt kritikk av forsøkene på å bruke vold for å slå ned folkeopprøret. For USA, som allerede er overanstrengt med krigen i Afghanistan, og som nesten fullstendig har mistet det geopolitiske grepet om sin egen "bakgård" i Latin-Amerika, framstår et nytt militant oppmarsjområde i Egypt etter en voldelig antivestlig revolusjon som langt verre enn et egyptisk demokrati. Det betyr ikke at ikke også strategene i Washington ser at demokrati i Egypt betyr en klar svekkelse av USAs posisjon i Midtøsten sammenlignet med situasjonen slik den var så lenge Ben Ali- og Mubarakdiktaturene holdt stand.

Demokrati og Palestinasak
Hva betyr så et egyptisk demokrati i praksis? Hvem vil komme til makta? Spesielt på den sionistiske høyrefløyen, er det mange, også i Norge, som peker på Det muslimske Brorskapet, som uten tvil er Egypts største og best organiserte opposisjonsgruppe. Det er på ingen måte gitt, ikke engang sannsynlig, at Det muslimske Brorskapet vil vinne flertall om Egypt organiserer et reelt fritt valg til høsten eller tidligere. Tvert imot er det sannsynlig at politikere med bakgrunn i Mubaraks parti, som Mohammad Al-Baradei og/eller generalsekretær i Den arabiske Ligaen, Amr Moussa, vil oppnå vel så stor oppslutning som partier og politikere som er direkte knyttet til Brorskapet. Derimot er det sannsynlig at Brorskapet vil bidra til å sette en politisk agenda som andre politikere også må forholde seg til. I første rekke handler dette om å endre den geopolitiske orienteringa Egypt har ført de siste tre tiårene, som i praksis har betydd en full underordning under USA og Israel i bytte med store økonomiske overføringer.

Da Mubarak for første gang nylig utnevnte en visepresident, og valget falt på den tidligere etterretningssjefen Omar Suleiman, ble beslutninga møtt med avsky og hånlatter blant demokratidemonstrantene. Omar Suleiman er i utgangspunktet minst like forhatt som Mubarak selv. Derimot er det mange av demonstrantene som peker på Amr Moussa, den tidligere utenriksministeren og nå generalsekretæren i Den arabiske Ligaen, som en mulig ny president. Suleiman og Moussa har begge vært tilknyttet Mubaraks parti og statsapparat, og begge har fått sine stillinger via regimet. Så hvorfor er den ene forhatt og den andre ønsket av demokratiforkjemperne?

Dette forholdet illustrerer hvor viktig forholdet til Israel og palestinerne er som underliggende kraft i det egyptiske opprøret. Som etterretningssjef har Suleiman vært den i regimet som har hatt den næreste og mest direkte kontakten med Israel, og den som konkret har bistått Israel mest, blant annet i arbeidet for å destabilisere den folkevalgte palestinske regjeringa gjennom blokaden av Gaza. På motsatt side har Amr Moussa som talsperson for den arabiske Ligaen markert seg med noen sterke uttalelser om behovet for økt arabisk enhet og støtte til palestinerne stilt overfor Israels krigføring og folkerettsstridige anneksjonspolitikk. At dette bare har blitt ord og ingen handling, er en annen sak, men det tilskriver folk at Moussa hittil ikke har fått ryggdekning fra regjeringene i de arabiske statene. De vil forvente at det blir annerledes om han blir president, selv om han er helt sekulær og har bakgrunn fra det samme partiet som Mubarak.

Fare for islamisering?
Hva så med Brorskapets agenda om å islamisere det egyptiske samfunnet? Vil det bety en ny æra med kvinneundertrykkelse og forfølgelse av religiøse minoriteter og sekulære i Egypt? Vil Egypt under innflytelse av det muslimske Brorskapet kunne utvikle seg i retning av Afghanistan under Taliban?

En ting er at det finns minimal støtte for en slik utvikling innad i det egyptiske samfunnet. En annen ting er at dette heller ikke er Det muslimske Brorskapets nåværende politikk. De som trekker opp et slikt trusselbilde om hva et Brorskapsstyrt Egypt vil kunne bety, kan henvise til Brorskapets historie, og prinsipprogrammet som fortsatt er preget av denne historien.

Det er liten tvil om at den gangen Brorskapet ble stiftet i 1928 av Hassan Al-Banna, var det reelt en organisasjon som kombinerte antikolonial nasjonalisme med en konservativ og ganske eksplisitt antidemokratisk fortolkning av islam. Al-Banna ønsket reelt å implementere tradisjonelle sharialover i Egypt med en fortolkning som ikke er ulik den som praktiseres av regimet til Omar Hassan Al-Bashir i nabolandet Sudan, om enn ikke helt på nivå med Taliban, som like mye har blitt inspirert av gamle pashtunske stammenormer som av konservativ fortolkning av sharia. I dag framholder Brorskapets talsmenn at deres mål er parlamentarisk flerpartidemokrati og full ytrings- og religionsfrihet. Hvordan kan dette henge sammen? Er dette bare taktikk? Vil Brorskapet fortsatt egentlig ha en islamsk stat tilsvarende det organisasjonen gikk inn for tidlig på 1900-tallet?

Historien har ingen eksempler på at fundamentalistiske krefter på denne måten har seilt under falsk flagg. Tvert imot, når fundamentalistiske krefter har søkt å implementere teokratisk styre, har de vært helt utvetydige på at det er dette som er deres mål, og de har vært eksplisitte ikke bare i sin avvisning, men også i sin fordømmelse av demokratiet som styreform. Dette er da også årsaken til at Al-Qaidas nestkommanderende, egypteren Ayman Al-Zawahiri, som opprinnelig hørte til i Brorskapet, har brutt fullstendig med organisasjonen og fordømmer den i sterke ordelag. Brorskapet og Al-Qaida har samme ideologiske rot i Hassan Al-Bannas tenkning tidlig på 1900-tallet, på samme måte som Det norske Arbeiderpartiet og Bader-Meinhof-gruppa begge kan sies å ha hatt rot i marxistisk tenkning tidlig på 1900-tallet, men der stopper også alle videre paralleller.

En historisk parallell: Det antirevolusjonære partiet i Nederland
Midtøstenekspert Nils Butenschøn har sammenlignet Brorskapet med KrF i Norge. Den parallellen halter, mest fordi KrF aldri har vært noen dominerende kraft i det norske samfunnet, men også fordi KrF aldri har hatt en historisk bakgrunn i ekte antidemokratisk kristenfundamentalisme. Skal vi finne en mer overførbar historisk parallell, kan vi i stedet gå til et annet europeisk land, med en lengre partitradisjon enn den norske, og med en sterkere tradisjon for konservativ kristendom, sammenlignbar med den stillinga islam har hatt og har i det egyptiske samfunnet. Vi kan gå til Nederland.

Også denne parallellen har sine svakheter, som alle paralleller på tvers av tid og rom. Jeg vil likevel hevde at det finns mange nok likhetspunkter til at en sammenligning mellom Det muslimske Brorskapet med det protestantisk-konservative nederlandske partiet som hadde navnet Det antirevolusjonære partiet blir relevant i denne sammenhengen. Dette partiet oppsto fra en gruppering på 1840-tallet og hadde mottoet "Gud, Nederland og Huset Oranien". Navnet "antirevolusjonære" henspeilte altså ikke på motstanden mot bolsjevikrevolusjonen i Russland i 1917, som kom tiår seinere, men på motstand mot den franske revolusjonens demokratiske og sekulære idealer. Partiets ideal var et protestantisk teokrati hvor katolikker og jøder kun hadde posisjon som annenrangs borgere.

På tross av sitt ideal om teokratisk styre, deltok partiet i valg og i parlamentariske intriger og hadde i perioden etter dannelsen mange ministre i regjeringene, og ble av dette gradvis mer pragmatisk og sentrumsorientert. Da allmenn stemmerett ble innført etter valget i 1918, valgte det antirevolusjonære partiet å stemme for. Høyrefløyen i partiet brøyt da ut og dannet Det politisk-reformerte partiet. I motsetning til det antirevolusjonære partiet som i perioder var Nederlands største parti, har Det politisk-reformerte partiet alltid siden vært et marginalt ytterfløyparti helt og fullstendig uten innflytelse på Nederlands videre politiske utvikling.

Under 2. verdenskrig deltok det antirevolusjonære partiet i eksilregjeringa og motstandskampen mot nazistene. Dette sto i klar motsetning til de protestantisk-konservative i Tyskland, som ikke hadde en religiøs-fundamentalistisk bakgrunn slik som de antirevolusjonære i Nederland. Det viktigste protestantisk-konservative partiet i Tyskland i mellomkrigstida, DNVP, var aktive medløpere i det å bringe Hitler til makta, gjennom å inngå koalisjonsregjeringa med Hitler i januar 1933. De nederlandske antirevolusjonære skilte også lag med konservative partier og grupper i andre okkuperte land, som Belgia og Frankrike, som i stor grad samarbeidet med naziokkantene.

Etter 2. verdenskrig deltok de antirevolusjonære i flere borgerlige koalisjonsregjeringer, men kom etter hvert på kant med det markedsliberalistiske liberale partiet PVD og støttet Arbeiderpartiet i spørsmålet om økte offentlige velferdsbudsjetter. På slutten av 1970-tallet gikk de antirevolusjonære sammen med andre mindre protestantiske politiske grupper, men også med sine gamle fiender i det katolske partiet, og dannet Kristeligdemokratisk Allianse (CDA) som siden har vært Nederlands største parti ved de fleste valgene. Det nye partiet fikk da en tydelig borgerlig profil, og utbrytere fra venstrefløyen hos de antirevolusjonære brøyt ut og dannet Det evangeliske Folkepartiet. Dette partiet gikk på 1980-tallet sammen med Det pasifistiske Sosialistpartiet, De grønne og Kommunistpartiet og dannet partiet Grønne Venstre, som i dag er det mest ultraliberale partiet i nederlandsk politikk i livssyns- og kulturspørsmål, og de sterkeste tilhengerne av det flerkulturelle samfunnet, mens de ligger nest lengst til venstre, et hakk til høyre for det tidligere maoistiske Sosialistpartiet, i økonomisk politikk. Alt i alt kan man altså knapt tenke seg noen større politisk avstand enn avstanden mellom dette partiet og det opprinnelige grunnlaget for Det antirevolusjonære partiet i 1840-tallets Nederland.

Det muslimske Brorskapets og Egypts utvikling
Det er grunn til å anta at utviklinga til det muslimske brorskapet i Egypt vil kunne ha mange paralleller med utviklinga til det antirevolusjonære partiet i Nederland. Allerede på 1970-tallet brøyt Ayman Al-Zawahari og de virkelig fundamentalistiske kreftene ut av brorskapet og dannet Gama'a Al-Islamiya, som seinere har blitt en del av Al-Qaida-nettverket. 1980-tallet gikk mange av medlemmene i Brorskapet inn i det i utgangspunktet lovlige venstreopposisjonspartiet, Det sosialistiske Arbeiderpartiet. Dette partiet framstilte seg som Nassers arvtakerparti ved å motsette seg den mer markedsorienterte økonomiske politikken som Sadat og Mubarak la opp til, og den vestvendte utenrikspolitiske kursen som inkluderte fredsavtale med Israel. Med Brorskapsmedlemmenes inntreden, ble Arbeiderpartiet islamisert og fremmet slagord som "Islam er løsninga" før partiet ble forbudt og formelt endret navnt til Det islamske Arbeiderpartiet. Men samtidig som Brorskapet preget og endret Arbeiderpartiets politiske agenda og innhold, ble Brorskapet også påvirket tilbake, og har i mye større grad vektlagt kamp mot fattigdom, for arbeid, og for demokratiske rettigheter.

Dersom det blir demokratiske valg i Egypt til høsten, er det grunn til å tro at Brorskapet vil stille opp primært gjennom Det islamske Arbeiderpartiet. Så lenge Israel fortsetter sin folkerettsstridige anneksjonspolitikk overfor Palestina, vil dette være en overordnet felles kampsak som vil bidra til å holde ellers sprikende tendenser innad i Brorskapet sammen. I denne kampen, som i kampen mot diktaturet, er det allerede et kampfellesskap mellom Brorskapet og ellers venstreorienterte og sekulære grupper som kanskje vil kunne få implikasjoner også videre. Den gruppa som synes å ha vært mest aktive i organiseringa av de siste ukenes opprør er 6. aprilbevegelsen. Denne gruppa har sitt utspring som en venstreradikal facebookgruppe organisert til støtte for streikende tekstilarbeidere ved Egypts største industrianlegg, Misr Spinning and Weaving i Mehalla Al-Kubra i 2008. Gruppa var imidlertid også sterkt involvert i demonstrasjoner under Gazakrigen for to år siden.

Men samtidig som Brorskapet har overtatt et i utgangspunktet venstrenasseristisk parti, og i dag har et kampfellesskap med venstreradikale grupper, består Brorskapet i stor grad av middelklassegrupper som på lang sikt ikke alltid vil ha felles økonomiske interesser med de fattige massene og industriarbeiderklassen i Egypt. Før eller siden er det derfor nesten gitt at det vil oppstå en splittelse innad i den alliansen som nå kjemper for demokrati og for større grad av arabisk enhet og motstand mot Israel. Dette vil komme sterkere til overflata etter at diktaturet er avskaffet. Det vil bli spesielt tydelig dersom kampen for å forene den arabiske verden til å presse USA og Vesten til å presse Israel til å akseptere en fredsavtale basert på folkeretten, faktisk lykkes.

Dersom middelklasseelementene i Brorskapet får dominere, kan Det islamske Arbeiderpartiet komme til å dreie mot høyre og bli et markedsliberalistisk parti av samme typen som det regjerende moderate muslimske partiet AKP i Tyrkia. I så fall vil venstrefløyen bryte ut og trolig finne sammen med sekulære venstregrupper og danne et nytt venstreparti. Motsatt kan Det islamske Arbeiderpartiet også utvikle seg klarere i retning av å være et antiimperialistisk og sosialistisk parti. I så fall vil trolig høyrefløyen bryte ut og danne et nytt mer markedsorientert og kanskje også mer tydelig konservativt islamsk parti. Uansett vil det politiske landskapet i Egypt på sikt måtte bli preget av de grunnleggende motsetningene mellom arbeid og kapital som preger alle kapitalistiske samfunn, og spørsmålet om teokratisk styre vil aldri komme på dagsorden dersom landet faktisk blir et demokrati, enten det skjer nå eller fra september.

1989 i den arabiske verden?

Den arabiske verden var fram til for få dager siden en bastant blokk av korrupte diktaturer. Store folkelige demonstrasjoner i Jordan i dag peker i retning av at Tunisias mangeårige diktator Zine Al Abidine Bin Alis ydmykende hals over hode flukt i forrige uke kan bli begynnelsen på en demokratisk bølge (Oppdatering 25.1: Store massedemonstrasjoner i Egypt i dag peker i samme retning. Angsten for regimet synes å ha sluppet taket. Spørsmålet er bare om regimet gjennom sin brutalitet er i stand til å gjenopprette angsten) (Oppdatering 1.2: Med dagens millionmannsdemonstrasjon er det trolig bare et tidsspørsmål før Mubarak må trekke seg. Samtidig har opptøyene i Jordan tvunget kongen til å sparke regjeringa også der). Det er ikke utenkelig at det kan bli en bølge med like stor kraft som den som skyldte over østblokkstatene høsten 1989 og som endte med den forhatte Berlinmurens fall. Det er flere likhetstrekk mellom situasjonen i Østblokklandene i 1989 og de arabiske statene i dag:

1. Forakta regimer
En grunnleggende likhet er at dagens regimer i den arabiske verden ikke bare er udemokratiske i innhold. De mangler også ethvert snev av folkelig støtte. I likhet med hva tilfellet var med Jaruzelskis Polen og Honeckers DDR, har Bin Alis Tunisa, kong Abdullahs Jordan og Hosni Mubaraks Egypt lenge blitt betraktet av sine lands borgere som regimer som utelukkende sitter med makta av to grunner: For å bevare sin egen makt og privilegier og for å tjene de geopolitiske interessene til en utenforstående supermakt.

Utenom regimets administrasjon og sikkerhetsstyrker finns det ingen samfunnsklasse, ingen etnisk gruppe, ingen religiøs gruppering, ikke en gang en klan eller stamme som genuint støtter disse regimene og som vil kunne mobiliseres som motkraft i det flertallet setter seg i bevegelse. Regimene har heller ingen reell ideologi å støtte seg til, og ikke noe ideologisk motivert partiapparat, bare en gjeng karrierister som vil hoppe over til opposisjonen ved første tegn til at det vil bedre deres karriereutsikter. I så måte skiller de arabiske diktaturene seg fra Iran hvor regimet nylig klarte å motstå et folkeopprør av betydelig større dimensjoner enn det som nå felte Ben Ali.

Svekket supermakt
Det var Sovjetunionens seier over Nazi-Tyskland under 2. verdenskrig som brakte alle de sovjetvennlige regjeringene til makta i Østblokklandene. De eneste landene hvor kommunistene kom til makta ved egen hjelp og ved folkelig oppslutning, var Albania og Jugoslavia, som påfallende nok også var de kommuniststatene i Øst-Europa som brøyt ut av Sovjetblokken, og Tsjekkoslovakia, som også forsøkte å gå sine egne veier i 1968, men ble stoppet av sovjetisk invasjon. Etter 1968 mistet også det tsjekkoslovakiske kommunistregimet det elementet av reell folkelig oppslutning som regimet fram til da hadde hatt. Alle de andre medlemslandene i Warszawapakten var etter det reine marionettstater for Sovjetunionen. Når disse regimene likevel klarte å holde seg ved makta helt fram til 1989, var nettopp erfaringene fra den sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1968 og i Ungarn 12 år tidligere en viktig del av folks bevissthet. Om regimet i seg selv var svakt og på leirføtter, fantes det en bestemt supermakt i bakgrunnen som ikke ville sitte stille og se på at maktgrunnlaget i egen bakgård smuldret bort.

Selv om måten USA har skaffet seg innflytelse i den arabiske verden har vært noe annerledes, har realitetene på i de seineste tiårene på mange måter vært de samme som de var i Østeuropa etter 1968, med USA i rollen som Sovjetunionen. I noen av landene (Marokko, Jordan, Kuwait) regjerer konger eller sjeiker som ble installert av tidligere kolonimakter før de trakk seg ut, mens i andre land er det partier med grunnlag i den historiske frigjøringskampen mot kolonimakta som under (Tunisia og Egypt) eller etter (Algerie)den kalde krigen valgte å søke støtte fra USA og Vesten for å oppnå økonomiske fordeler og opprettholde sitt maktgrunnlag.

I motsetning til hva tilfellet var i den sovjetkontrollerte Østblokken, har det skjedd tilfeller i den arabiske verden hvor USA-støtta regimer faktisk har blitt styrtet, slik det skjedde i Syria og Libya og også i det nærliggende, ikke-arabiske, Iran. Det har også vært et tilfelle hvor et tidligere USA-støtta regime vendte seg mot sin tidligere støttespiller; tilfellet Irak. I alle disse landene har befolkningene blitt behørig straffet. Befolkninga i Iran ble straffet med åtte år med krig mot Irak, som i disse årene ble oppildnet og utrustet av Vesten. Befolkninga i Libya ble straffet med bombetokter og internasjonale økonomiske sanksjoner, mens alle vet hva som til slutt skjedde med Irak.

Både evnen og viljen til å forsyne de arabiske diktaturstatene med våpen, etterretning og i noen tilfeller penger for å opprettholde sin posisjon ved makta, og viljen og evnen til å bruke en rekke ulike virkemidler for å straffe folk og nasjoner som har brutt med alliansen med USA og Vesten, har trolig bidratt til at de arabiske diktaturstatene har klart å holde seg ved makta gjennom flere tiår uten snev av folkelig støtte. Når opprøret i den arabiske verden har startet i 2010 er det derfor heller ikke unaturlig å se det i sammenheng med at pilene for USAs makt og innflytelse i verden peker bratt nedover, akkurat slik de gjorde for Sovjetunionen på slutten av 1980-tallet.

USAs økonomiske problemer er ikke av samme karakter som Sovjetunionens. USA har ikke problemer med forsyning av dagligvarer til befolkninga. Til gjengjeld hadde Sovjetunionen heller ikke USAs problemer med galopperende underskudd på såvel statsbudsjettet som handelsbalansen med utlandet på 1980-tallet.

Sovjetunionen sleit gjennom hele 1980-tallet med en krig som både geografisk og i forhold til forløpet av krigen er nesten 100 prosent identisk med de problemene som USA sliter med i Afghanistan i dag.

Mangelen på tiltro til eget system førte til at den antatte reformatoren Mikhail Gorbatsjov ble valgt til generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet i 1985 etter at de tre foregående geriatriske generalsekretærene hadde avlidt i rask rekkefølge. I USA bidro kombinasjonen av økonomisk krise og håpløse utsikter i krigene i Irak og Afghanistan til at den antatte reformatoren Barack Obama ble valgt til president i 2008. Gorbatsjov startet reformer i den sovjetiske økonomien, men resultatet ble bare forverring og økt folkelig forbitrelse. Foreløpig ser det ikke mye bedre ut for Obama. Gorbatsjov ble derimot en helt i utlandet for sin vilje til å la være å gripe inn mot demokratibevegelsen i Øst-Europa i 1989. For dette mottok han Nobels Fredspris. Barack Obama har allerede mottatt Nobels Fredspris. Det gjenstår å se om han vil følge Gorbatsjovs eksempel og la de USA-støtta diktaturregimene i den arabiske verden falle på samme måte som Sovjunionen lot Østblokkdiktaturene falle i 1989.

(Oppdatering 26.1: Foreløpig synes det som om USA fortsetter å gi støtte til sine allierte blant diktatorene. I Obamas "State of the Union-tale ble ikke massedemonstrasjonene for demokrati i Egypt nevnt med et ord, mens Hillary Clinton har gått direkte ut med støtte til regimet, som hun mener er stabilt, og oppfordrer "begge parter" til å være "tilbakeholdne". Oppdatering 2.2: Nå, etter at Mubarak sjøl har erklært at han ikke søker gjenvalg til høsten, har USA endra retorikken og framstår i langt større grad som om USA støtter en snarlig avgang fra Mubarak. Det er mulig å tolke det som et ønske om at Mubarak går av før valget i september. Strategene i Washington har åpenbart erkjent at USA vil framstå i et enda mer negativt lys i egypternes øyne om de framstår som støttespillere for Mubarak til det siste, når Mubarak uansett er ferdig politisk)

Dødsstøt for sionismen?
Dersom Obama og resten av Vesten lar være å intervenere, og faktisk, som Gorbatsjov gjorde, heller viser støtte til de demokratiske revolusjonene og tydeliggjør at diktatorene må klare seg uten støtte, kan USA og Vesten regne med omtrent like stor taknemlighet fra de undertrykte folkemassene i den arabiske verden som det som ble Sovjetunionen til del da de lot sine østeuropeiske marionettstater falle, det vil si null.

Uten det gamle imperiet i Østblokken, og med en økonomi i stadig nedgang, gikk det knapt to år før Sovjetunionen selv brøyt sammen og hele det kommunistiske systemet i Østblokken dermed var en saga blott. Det er lite trolig at en demokratisk flodbølge over den arabiske verden vil ha tilsvarende konsekvenser for det kapitalistiske verdenssystemet umiddelbart, ettersom systemet ikke ensidig hviler på USAs militære og økonomiske muskler på samme måte som Østblokkommunismen hvilte på Sovjetunionen. Derimot er det sannsynlig at det vil få ganske umiddelbare følger for sionismen i Midtøsten. Demokratisering i den arabiske verden vil ikke true sionismen direkte i den forstand at folket i Israel vil reise seg mot det sionistiske systemet på samme måte som folket i arabiske land vil reise seg mot diktaturet. Tvert imot, de mest ekstremistiske formene for sionismen har stadig styrket sin stilling blant israelske velgere gjennom de seineste valgene. Men sionismen hviler ikke først og fremst på støtte fra sionistene selv. Den hviler først og fremst på massiv økonomisk og militær støtte fra USA.

Det hardeste slaget mot sionistiske ekspansjonsplaner kom på 1970-tallet da Israel ble tvunget til å gi Sinai tilbake til Egypt. Dette var delvis et resultat av at USA ønsket en fredsløsning etter at Egypt hoppet over fra Sovjetalliert til USA-alliert etter at Anwar Sadat tok over etter Gamal Abdul-Nasser. Men det er lite trolig at det i seg selv ville vært nok til å presse på plass den mektige Israellobbyen og få Israel til å oppgi både økonomisk lukrative og strategisk svært viktige bosettinger på Sinaihalvøya, som også hadde religiøs betydning for religiøse sionister. Når både den amerikanske Israellobbyen og Israel ble tvunget til å akseptere ønsket om en fredsavtale til Egypts fordel, var det først og fremst fordi den arabiske verden, for første og, hittil, siste gang viste enhet og tok i bruk sin økonomiske makt gjennom å stanse forsendelsene av olje til USA og allierte land i Europa. Dette førte til full stans for økonomiene i Europa som var direkte avhengige av oljeimporten fra Midtøsten, men også til en eksplosjonsarta prisøkning på olje som også ramma forbrukere og industri i USA, som i første rekke får sin oljeimport fra Latin-Amerika, særlig Venezuela.

I dag er USA enda mye mer sårbar for denne typen virkemidler fra de arabiske oljeeksportørene. For det første fordi USA nå er enda mye mer avhengig av import av olje enn den gangen da USAs egen produksjon var høyere mens forbruket var betraktelig lavere. For det andre fordi USAs viktigste direkte oljeleverandør, Venezuela, med all sannsynlighet hadde støttet en arabisk oljeblokade av USA for å presse USA til å presse Israel til å oppgi illegale bosettinger, oppheve okkupasjonen av Vestbredden og blokaden av Gaza og rive den folkerettsstridige muren på okkupert palestinsk territorium.

På samme måte som demokratibølgen i Øst-Europa i 1989 førte til riving av den forhatte Berlinmuren, kan derfor demokratibølgen som kanskje, forhåpentligvis, vil skylle over den arabiske verden føre til at den minst like forhatte separasjonsmuren på okkupert palestinsk territorium blir revet. Hvis det nå likevel ikke blir noen demokratibølge i den arabiske verden, vil nettopp denne sammenhengen trolig også være forklaringa.

(Oppdatering 3.3: Mubarak falt, som kjent. Fortsatt kan man ikke konkludere med at Tunisia og Egypt har fått et grunnleggende regimeskifte, men signalene om en omlegging av den geopolitiske orienteringa er tydelige. Mest oppsiktsvekkende er det at iranske marinefartøyer har fått passere gjennom Suezkanalen. I går måtte også den Mubarakutnevnte, og -lojale, statsministeren Ahmed Shafiq trekke seg. I stedet ble den tidligere transportministeren Essam Sharaf utnevnt. Sharaf har tillit blant demonstrantene av to grunner: For det første trakk han seg i sin tid i protest mot korrupsjonen i regjeringa. For det andre er han kritisk mot Israel. I følge NRKs Odd Karsten Tveit har han uttalt at han ikke vil si opp fredsavtalen, men at han vil holde forbindelsene med Israel på et minimumsnivå inntil en fredsavtale med palestinerne som grunnlag for opprettelsen av en suveren palestinsk stat er på plass.

I andre land i regionen er utviklinga foreløpig mer uklar. I Jordan hvor demonstrasjonene spredte seg først, har det foreløpig ikke skjedd noe nytt. I Algerie har forsøk på å organisere protester blitt slått hardt og brutalt ned. I Marokko har det vært store demonstrasjoner, men også der har politiet slått ned protestene.

I Yemen har det vært de mest langvarige folkelige protestene mot regimet, men situasjonen der er noe annerledes ettersom landet lenge har hatt en politisk opposisjon og klanlojaliteter er sterke, noe som gjør at regimet også har sterkere støttespillere også i folket enn i mer moderne samfunn som Egypt og Tunisia.

Opprøret har også inspirert opposisjonsgrupper i Irak, spesielt i det kurdiske Nord-Irak, hvor det har vært massive demonstrasjoner mot den regjerende koalisjonen av "klanpartiene" PUK og KDP.

Blant de autokratiske gulfstatene har opposisjonelle begynt å bevege på seg i Oman, mens regimet i den hardeste politistaten, og det geopolitisk viktigste landet i Midtøsten, og kanskje verden, Saudi-Arabia, foreløpig har klart å holde ting i sjakk.

I Bahrain har det derimot vært kjempedemonstrasjoner og kraftige sammenstøt, og det er trolig det landet som per i dag har størst utsikter for å få en form for maktskifte. Også der har imidlertid regimet en form for støtte i deler av befolkninga, det vil si blant sunnimuslimene som utgjør drøyt 20 prosent. Skulle det skje en demokratisk omveltning i Bahrain og en representant for sjiaflertallet komme i statsministerposisjon, kan det bli dramatisk for USA som har sin militære hovedbase i landet.

Libya er det landet som utvilsomt har fått mest oppmerksomhet, og det eneste landet hvor opprøret har fått en militær form. Her har opprørerne per nå tilsynelatende kontroll over omtrent halve landet, om enn en mindre andel av befolkninga, ettersom en så stor del av befolkninga lever i hovedstaden som fortsatt er klart under al-Qadhafi-regimets kontroll. Al-Qadhafi har i løpet av de siste årene bevega seg fra å være selve sjefsterroristen til å bli en av flere diktatorer i regionen med gode forbindelser til vestlige oljeselskaper. Al-Qadhafi har også samarbeida med vestlige interesser geopolitisk, i kampen mot Al-Qaida, men også i forbindelse med konflikten i Darfur, hvor Libya det siste året har vært base for den USA-støtta opprørsgruppa JEM. Dette har likevel ikke hindra vestlige land, med USA i spissen, fra å fordømme Al-Qadhafi i kraftige ordelag på en helt annen måte enn hva tilfellet var i startfasen av opprøret i Egypt, da Mubarakregimet drepte hundrevis av helt fredelige ikke-bevæpna demonstranter.

Alt tyder på at USA og Vesten søker å posisjonere seg i forhold til et kommende nytt regime i Libya, og i den forbindelsen søker de å gjenskape bildet av Al-Qadhafi som Vestens gamle fiende. Den rollen er al-Qadhafi da også mer enn villig til å spille i den situasjonen han nå befinner seg i, for dermed å kunne spille ut det antiimperialistiske kortet mot opprørerne, som bin Ali og Mubarak aldri kunne få gehør for. Det gjør at utfallet av kampen i Libya på det nåværende tidspunktet er umulig å spå. Det er også vanskelig å vite hva utfallet blir om al-Qadhafiregimet faller.

Selv om Vesten gjør sitt ytterste nå for å innynde seg i opposisjonen, og også har gamle kontakter der fra de delene av opposisjonen som er knytta til det gamle kongehuset som regjerte Libya på korrupt vis før al-Qadhafi tok makta for 41 år siden, er det langt fra sikkert at det er disse som vil vise seg å være de sterkeste. Opprørerne har også fått sterk og tidlig støtte fra blant andre Yusuf al-Qaradawi, en av de mest innflytelsesrike teologene knyttet til Det muslimske Brorskapet i Egypt. Spesielt i det østlige Libya, hvor opprørerne per i dag har makta, har islamistiske grupperinger, både Brorskapet og mer militante grupper med forbindelser til Al-Qaida, hatt sin tradisjonelle base.)

2000 sivile kan være drept av NATO i år

Den uavhengige afghanske journalisten Mohammed Ilyas Dayee har ingen tillit til offisiell statistikk fra FN som viser en nedgang i antallet sivile drept av NATO og allierte styrker i Afghanistan de siste to årene, på tross av en kraftig opptrapping av krigen. Hans erfaringer indikerer at mer enn 2000 afghanske sivile kan være drept av NATO og allierte styrker hittil i år.

- Jeg tror verken på myndighetenes eller det internasjonale samfunnets tall. Jeg er i området og ser hver dag at folk mister familiemedlemmer. [...] ISAF sier de vil etterforske. Etter noen dager kommer det bare en beklagelse og noen tall: Så mange talibanere, så mange sivile. Vi vet at tallene er feil. Ikke mer enn 20-30 prosent av det som hender, blir rapportert, sa Dayee på en høring i regi av Afghanistankomiteen, i følge Klassekampen. Dersom det offisielle tallet på 465 sivile drepte hittil i år faktisk reflekterer mellom 20 og 30 prosent av det virkelige tallet, betyr det i så fall at et sted mellom 1550 og 2325 afghanske sivile kan være drept av NATO-styrker hittil i år.

Wikileaks har tidligere avslørt en praksis for systematisk hemmelighold og underrapportering av sivile dødsfall forårsaket av NATO og allierte styrker. Tilfellene som har framkommet i dokumentene fra Wikileaks ligger noen år tilbake, men er ikke lagt til i de offisielle tallene for sivile dødsfall rapportert fra disse årene. Antallet tilfeller som er avslørt er ikke ubetydelig, men heller ikke dramatisk sett i lys av de fra før kjente og rapporterte tilfellene. Det er imidlertid to spørsmål som melder seg i lys av disse avsløringene: For det første: Gir de lekkede interne NATO-dokumentene et fulldekkende bilde av ikke-rapporterte hendelser som involverer sivile dødstall, eller er disse bare toppen av et isfjell. For det andre: Er det sannsynlig at denne praksisen for hemmelighold av sivile dødsfall forårsaket av NATO og allierte styrker har blitt myket opp, eller kan den ha blitt intensivert.

Studerer man anslagene for antallet drepte afghanske sivile over noen år, framkommer det et mønster som kan indikere at det sistnevnte er tilfelle, og som dermed støtter opp om Dayees skepsis. I følge offisiell statistikk, har den NATO-leda ISAF-styrken, USAs styrker og den afghanske regjeringshæren stått ansvarlig 465 drap på afghanske sivile hittil i år. Dersom årets to siste måneder blir som snittet av resten av året, vil det totale antallet sivile drepte av NATO og allierte styrker i år dermed ende på rundt 550. Det er i så fall en liten nedgang fra 2009 da FNs tall viste 596 afghanske sivile drept av NATO og allierte styrker. Dette tallet var i sin tur en mer betydelig nedgang fra de 828 som ble rapportert i 2008. Det tallet ville dessuten steget til 958 om man inkluderte sivile som ble drept i skuddveksling mellom NATO-styrker og opprørsgrupper, hvor det ikke var mulig å identifisere hvem som skøyt, og sivile som ble drept av ueksploderte klasebomber, et våpen som NATO-styrkene benytter, men ikke afghanske opprørsgrupper.

2008 var toppåret for antall sivile drepte av NATO-styrker i følge UNAMA, men også i 2007 viser FN-statistikken at NATO sto ansvarlig for flere sivile dødsfall enn i 2009og anslagene for 2010, med totalt 629 dødsfall.

De offisielle tallene for antallet sivile dødsofre for NATOs krigføring øker fra 2007til 2008 parallelt med opptrappinga av krigen, som også gjenspeiles i økninga av antallet rapporterte sivile drept i Talibanangrep og antallet drepte internasjonale soldater. For 2009 og 2010 fortsetter antallet sivile drepte i Talibanangrep å øke, og det samme gjør antallet drepte internasjonale soldater. Bare for antallet sivile drepte i av NATO og allierte styrker peker pilene nedover, i følge offisiell statistikk, vel å merke:

Drepte internasjonal soldater:
2007: 232
2008: 295
2009: 521
2010 (prognose): 733


Sivile drepte av opprørsgrupper
2007: 700
2008: 1160
2009: 1630
2010 (prognose): 1677


Sivile drepte av NATO-styrker:
2007: 629
2008: 828
2009: 596
2010 (prognose): 558

Den offisielle forklaringa på denne påfallende nedgangen i antallet drepte afghanske sivile, er en omlegging av NATOs kampstrategi, angivelig med mindre bruk av flybombeangrep. Slike angrep har også i følge offisiell statistikk vært ansvarlig for godt over halvparten av de sivile drepte av NATO og allierte styrker. Problemet med denne argumentasjonen er at den stemmer dårlig overens med det som faktisk er rapportert fra frontlinjene. I følge Klassekampen, som siterer det amerikanske Wire Magasin, har antallet luftangrep mot mål på bakken blitt nær tredoblet det siste året. Mens 257 luftangrep ble rapportert i september 2009, var antallet hele 700 i september i år. Dersom den offisielle statistikken skulle kunne vært riktig, handler det derfor ikke om at bruken av luftangrep har blitt redusert, men at disse angrepene i så fall må ha blitt dramatisk mye mer treffsikre enn tidligere.

Det er grunn til å tro at den store strategiendringa ikke har handlet om endrede kampformer fra NATO-styrkenes side, men endrede PR-rutiner. Tidligere ble mange tilfeller av sivile drepte oppdaget fordi NATO-styrkene regelmessig sendte ut pressemeldinger som framholdt at så og så mange opprørere var blitt drept i den og den regionen. I kjølvannet av slike meldinger var det oftere regelen enn unntaket at det kom fram at mange av de drepte slett ikke var Talibankrigere, eller engang tenkelige Talibankrigere, men tvert imot barn, kvinner eller gamle menn. Fra sommeren 2009, i forkant av den store, men grunnleggende mislykkede NATO-offensiven i Helmand, kalt Operation Khanjar, vedtok Obama å endre denne mediestrategien. Fra da av skulle det ikke lenger offentliggjøres tall eller annen informasjon fra kamphandlinger som involverte drepte opprørere. Samtidig har den intensiverte krigen over store deler av Afghanistan ført til at en rekke humanitære og sivile aktører som tidligere har kunnet levere uavhengige rapporter om sivile drepte, har måttet trekke seg ut.

Alt dette tatt i betrakning, og sett i sammenheng med at det er flertall mot krigen i befolkningene i de fleste NATO-land, og at afghanske sivile drepte er en viktig del av den negative PR'en som har fått folk til å snu, er det lite trolig at den nedgangen som vises i antallet sivile drepte av NATO og allierte styrker i FNs oversikt representerer noen reell nedgang.

Ettersom det ikke finns noe organ som fører troverdig og oppdatert statistikk om antallet sivile drepte i mange deler av Afghanistan, kan vi ikke vite hvor mange sivile som faktisk har blitt drept det siste året, eller hvor mange av disse som faktisk har blitt drept av NATO-styrker. Et anslag opp mot, eller kanskje også over, 2000, hittil i år, slik Mohammed Ilyas Dayee legger til grunn, virker imdlertid langt mer sannsynlig enn det offsielle tallet på 465.

Hva vil skje om NATO trekker seg ut?

Den offentlige diskusjonen om Norges og NATOs militære tilstedeværelse i Afghanistan, handler i stadig mindre grad om hva NATO hevder å ville oppnå. Fokuset fra de som fortsatt forsvarer tilstedeværelsen, er i stedet på skremmebildet av hva som kan skje om NATO trekker seg ut. Det gir derfor god grunn til å analysere dette.

Taliban tilbake til makta?
Spørsmålet om Taliban kan komme tilbake til makta er i utgangspunktet feil stilt. Slik det formuleres, kan det gi inntrykk av at Taliban ikke har kommet tilbake til makt i dag, og det er jo ikke tilfellet. Taliban mista faktisk makta i 2001, også i de pashtunskdominerte områdene. Bare i noen isolerte områder i Uruzganprovinsen i det sentrale Afghanistan, og kloss opp mot grensa til stammeregionene i Pakistan har Taliban hele tida vært til stede. I dag er imidlertid Taliban eller allierte opprørsgrupper tilbake som den dominerende maktfaktoren i så å si alle pashtunske landdistrikter. Også i de store byene, som Kandahar, har Taliban stor og økende innflytelse. Dette har altså skjedd parallelt med at USA og NATO kontinuerlig har økt sine styrkebidrag i Afghanistan. Årsakene til dette har jeg analysert tidligere.

Det som blir spørsmålet, er dermed ikke om Taliban vil få makt når NATO trekker seg ut. Gitt at Taliban allerede har stor makt, blir svaret helt åpenbart ja. Spørsmålet blir om Taliban vil kunne få vesentlig større makt enn de allerede har, eventuelt komme tilbake som tilnærma eneherskere, slik situasjonen var før 2001.

Det er sannsynlig at en uttrekning av NATO-styrkene vil føre til at Taliban blir i stand til å konsolidere kontrollen i alle de områdene hvor bevegelsen allerede har stor makt, det vil si i alle pashtunskdominerte distrikter. I landdistriktene vil forskjellen stort sett bare bestå i at det blir slutt på bombetokter og raid fra ISAF-soldater. I de større pashtunske byene, hvor den afghanske regjeringa i dag ha noe større innflytelse, vil Taliban sannsynligvis kunne overta fullstendig, og dermed styrke sin stilling lokalt som følge av en ISAF-uttrekning. Det er imidlertid først og fremst fordi de regjeringslojale pashtunske krigsherrene som har innflytelse i dag, praktisk talt ikke har noen folkelig støtte.

Det er imidlertid svært usannsynlig at Taliban skulle kunne bli i stand til å erobre nye regioner hvor bevegelsen ikke er til stede i dag. Det ville nemlig måtte bety erobring av ikke-pashtunske områder. Mens mange pashtunere synes å foretrekke Taliban framfor de gjennomkorrupte og tungt kriminelt belasta krigsherrene som er knytta til regjeringa, er situasjonen en helt annen i tadsjikiske, hazara og usbekiske distrikter. Der er Taliban fortsatt inderlig forhatt, noe som særlig har å gjøre med at Taliban like mye som en fundamentalistisk organisasjon, er en pashtunsk-sjåvinistisk organisasjon. De regjeringsallierte krigsherrene er langt fra elska av befolkninga, men de har likevel betydelig støtte i det tradisjonelle klanssystemet i disse regionene, i motsetning til i de pashtunske regionene.

Maktforholdene i Afghanistan i dag reflekterer derfor i stor grad befolkningas preferanser lokalt: Ikke i den betydninga at folk har de myndighetene de egentlig ønsker seg, langt ifra, men i den betydninga at de i hovedsak klarer å unngå innflytelse fra den av partene i krigen som de hater aller mest. I de pashtunske områdene er det de regjeringsallierte krigsherrene. I de ikke-pashtunske områdene er det Taliban.

Dersom man legger til grunn at dette bildet ville blitt dramatisk endra i Talibans favør med en uttrekning fra NATO, måtte grunnen være at Taliban er mye sterkere militært, og i stand til å erobre, med rå makt, områder hvor bevegelsen ikke har noen form for folkelig støtte eller aksept. Dette skjedde jo mellom 1996 og 1998, så da kan det skje igjen, kan noen påstå.

Forutsetninga for det som skjedde mellom 1996 og 1998 var imidlertid at Taliban fikk massiv og tung militær utrustning fra Pakistan og at Pakistan ønska at Taliban skulle samla landet under seg. Pakistan hadde i sin tur fått våpnene fra USA, og pengene til å kjøpe dem dels fra USA dels fra Saudi-Arabia. USA visste om at Pakistan videreformidla militærhjelp til Taliban, og så med velvillighet på Pakistans forsøk på å få samla makta i Afghanistan gjennom Taliban. Årsakene til det har jeg også redegjort for tidligere. Jeg vil imidlertid gjenta at en hovedgrunn handla om at USA så på det sunnifanatiske Taliban som en garantist mot iransk innflytelse.

I dag er situasjonen en helt annen: Pakistan og USA er ikke lenger nære allierte. USA har i økende grad støtta opp om India, og Pakistan har derfor mer og mer lent seg mot sin andre tradisjonelle allierte, Kina. Samtidig har Kina og Russland blitt nye allierte gjennom Shanghaiklubben, noe som også har ført til klar bedring i forholdet mellom Russland og Pakistan. Pakistan har også utvikla et nært økonomisk samkvem med Iran, tross sterke protester fra USA.

Det som ikke har endra seg, er at Taliban er avhengig av de facto støtte fra Pakistan, både for å kunne ekspandere og for på sikt å kunne overleve. Pakistan har vist at når Taliban blir overmodige, og forsøker å spre seg inn i områder i Pakistan hvor de ikke er ment å få lov til å være, kan den pakistanske hæren knuse dem på få dager. At de fortsatt opererer temmelig fritt i Waziristan, og også er operative i de pashtunske distriktene i Baluchistan, rundt Quetta, har derfor å gjøre med at Pakistan fortsatt ser det i sin interesse, i forhold til rivaliseringa med India om Kashmir.

Iran vil ikke tillate at den samme formen for Talibanregime som eksisterte før 2001 får etablere seg på nytt i Afghanistan, og både ødelegge for Irans geopolitiske ambisjoner i regionen, og forfølge Irans persisktalende og sjiamuslimske brødre blant hazaraene.

Irans tradisjonelle allierte i Afghanistan er militsene knytta til det sunniislamistiske tadsjikiske Jamaat-e Islami og det sjiaislamistiske hazaradominerte Hezb-e Wahdat-e Islami. Russlands gamle allierte er Abdul-Rashid Dostum og hans usbekiske milits. Etter 2001 har disse militsene som under Talibanperioden utgjorde kjernen i det som ble kalt for Nordalliansen, også vært USAs og NATOs allierte. Med den stadig tettere alliansen mellom USA og India, har disse dermed også indirekte vært Indias allierte. Så lenge USA og NATO står i Afghanistan, består derfor motsetningsforholdet mellom Pakistan og disse militsene.

Med en full og betingelsesløs NATO-uttrekning, er det imidlertid overveiende sannsynlig at disse militsene vil søke tilbake til sine tradisjonelle allierte i Iran og Russland for å få støtte. Gitt at Pakistan og Iran og Pakistan og Russland ikke lenger er geopolitiske hovedfiender, men heller samarbeidspartnere i regionen, er det derfor overveldende sannsynlig at Pakistan vil bruke de politiske og militære midlene som er nødvendige for å tvinge sine klienter i Taliban til forhandlingsbordet, og få til en maktdeling med Irans og Russlands tradisjonelle klienter. Det betyr at sannsynligheten for at Taliban skal kunne legge under seg og kontrollere ikke-pashtunske områder, slik det skjedde i perioden fra 1998 til 2001, er svært liten.

Ny borgerkrig?
Denne analysen berører også i høy grad sannsynligheten for borgerkrig. Det som skapte borgerkrigstilstandene i Afghanistan på 1990-tallet, var dels lokal ressurskamp mellom de ulike etniske gruppene, og dels geopolitisk rivalisering mellom de internasjonale støttespillerne for de ulike gruppene. Pakistan var den gangen fortsatt en nær alliert for USA, og hadde da sterke geopolitiske interessemotsetninger mot Iran og særlig Russland, som var nær alliert av India. De ulike internasjonale aktørene var dermed pådrivere, både politisk og militært, gjennom våpenleveranser, for å aksellere de lokalt eksisterende etniske konfliktene. Taliban vant krigen fordi de fikk mest utenlandsk hjelp fra Pakistan, som hadde de mest avanserte våpnene å gi videre, som de hadde fått fra USA, og også best finansiering, som de både hadde fått fra Saudi-Arabia og USA.

Gitt at forholdet mellom Pakistan og Iran og Pakistan og Russland som nevnt over har blitt dramatisk forbedra, er det sannsynlig at stormaktenes bidrag til en eventuell ny borgerkrig vil bli den motsatte av det som var tilfellet på 1990-tallet. Både Pakistan, Iran og Russland har nå i langt større grad interesse av at deres respektive allierte i Afghanistan holder fred med hverandre, for ikke å ødelegge for de nye og gode samarbeidsforholdene mellom statene. De vil derfor med sannsynlighet også legge press på sine allierte for å finne fredelige løsninger der det er reelle interessemotsetninger mellom folkegruppene. Det betyr ikke at alle etniske konflikter automatisk vil bli løst, men det betyr at sannsynligheten for at de kampene som også i dag utkjempes mellom Taliban-affilierte pashtunere og regjeringsaffilierte tadsjiker, hazaraer og usbekere skal bli forsterka med en NATO-uttrekning er små.

Terrorbase?
Et hovedargument mot uttrekning er at Taliban tilbake ved makta på ny vil gi Al-Qaida anledning til å bruke Afghanistan som base for terrortrening. Det er imidlertid verdt å huske at 11. septemberterroristene på ingen måte brukte Afghanistan som treningsbase. De trente i USA. Heller ikke Madrid- eller London-bomberne trente i Afghanistan.

Al-Qaida er i dag til stede i de pakistanske stammeregionene, men Al-Qaida i dette området er langt fra ensidig fokusert mot USA. Tvert imot. Iran trues i dag av Jundullah, en balutsjisk Al-Qaida-affiliert gruppe. Samtidig er mange Al-Qaida-aktivister i Waziristan tsjetsjenere og uighurer som ser på henholdsvis Russland og Kina som sine dødsfiender. Al-Qaida er i Waziristan på Talibans nåde, men samtidig er Taliban i Waziristan på Pakistans nåde.

Pakistan aksepterer Taliban i Waziristan fordi Pakistan trenger Taliban i disse områdene for å legge press på NATO i Afghanistan og dermed begrense Indias innflytelse. Med USA og NATO, og dermed indirekte India, ute av Afghanistan, er det er lite trolig at Pakistan vil se noen interesse i å tillate Taliban å operere på en måte som setter Pakistans allianser med Iran, Kina og nå også Russland i fare. Det er heller ikke sannsynlig at Pakistans allierte, og dermed Pakistan, vil akseptere at Al-Qaida får flytte sine baser over grensa til Afghanistan. Uttrekning av NATO-styrkene fra Afghanistan vil derfor mest sannsynlig føre til en svekkelse av Al-Qaidas tilstedeværelse i regionen, ved å svekke Talibans forhandlingskort overfor Pakistan.

Demokrati?
Det NATO-støtta Afghanistan har aldri vært, er ikke, og har ingen utsikter til å bli noe demokrati. Det er heller ikke på noen måte sannsynlig at demokratiet vil oppstå umiddelbart etter at NATO-styrkene eventuelt trekker seg ut. Tvert imot vil fredsforhandlinger og maktdeling mellom Taliban og de regjeringsaffilierte fundamentalistiske krigsherrene med base i den tadsjikiske, hazara og usbekiske befolkninga føre til at en fundamentalistisk fortolkning av islam vil få juridisk befesta sin stilling.

Konservative religiøse normer trives best i tilbakeliggende jordbruksland. Det er på ingen måte tilfeldig at ultrafundamentalistiske og ultrakonservative forståelser av islam står klart sterkest i land som Afghanistan og Somalia, som er økonomisk ruinert av langvarig krig, og langt svakere i økonomisk mer utvikla land som Tyrkia. Også i Iran ser vi tydelige tegn på at fundamentalismen er på tilbakegang, ikke på regjeringsnivå, men blant folket.

Den viktigste forutsetninga for at mer moderne holdninger skal kunne slå rot også i Afghanistan, er økonomisk og sosial utvikling. Den viktigste forutsetninga for å oppnå det er slutt på krigen. Og den viktigste forutsetninga for å få til det er slutt på okkupasjonen. Det betyr altså at det ikke blir demokrati i Afghanistan når NATO trekker seg ut, men at prosessen som kan føre i den retninga kan begynne.

Krigen er tapt - skyldfordelinga er i gang

Wikileaks har klart å få tak i titusenvis av graderte dokumenter om Afghanistankrigen. Her snakker vi enten om en sikkerhetsglipp av helt enorme dimensjoner, eller om en styrt prosess hvor noen i vestlig etterretning/ det politiske liv, har sett det i sin interesse at denne informasjonen nå kommer fram. Jeg vet selvsagt ikke hva som har skjedd, men det er verdt å påpeke at den informasjonen som er lekka ut ikke nødvendigvis er så skadelig for de vestlige interessene som det blir hevdet, gitt at situasjonen i Afghanistan er som den er.

Det negative er at dokumentene viser at antallet sivile drepte i NATO-aksjoner er vesentlig høyere enn det de offisielt rapporterte tallene har vist. Det bidrar til å underminere argumentasjonen for at NATO-styrkene er der for å beskytte afghanske sivile. Men hvor stort PR-tap er dette egentlig nå? Det har lenge vært kjent at NATO-styrker har drept hundretalls afghanske sivile hvert år, mange av dem barn. Argumentet om at Taliban står for flere drap, blir ikke veldig slagkraftig. Det viser da også at opinionen i de aller fleste NATO-land har snudd mot krigen, nå også i det NATO-standhaftige Danmark.

At det i de lekkede dokumentene finns argumenter som kan styrke den folkelige humanitært baserte motstanden mot krigen ytterligere, vil derfor neppe ha noen stor påvirkning på krigens videre gang. Det er uansett ikke mulig å overbevise opinionen i NATO-landene om at dette er en humanitær operasjon som det er verdt å ofre mer for i årene framover. Dette, sammen med det faktum at de militære offensivene i sommer og i vinter har vært spektakulært mislykka og ikke klart å hindre Taliban fra reelt å styrke grepet om stadig større deler av den pashtunske landsbygda, gjør at NATO er i ferd med å erkjenne at krigen ikke kan videreføres, uansett hvor mye man egentlig skulle ønsket det.

Når erkjennelsen om at krigen er tapt, at NATO må trekke seg ut i løpet av få år, og at Afghanistan ikke vil kunne bli den basen for amerikansk og vestlig innflytelse inn i Sentral-Asia som man opprinnelig hadde sett for seg, er i ferd med å synke inn, er det to forhold som må tas hånd om:

For det første må man begrense prestisjenederlaget. Prestisje handler ikke bare om toppolitikeres selvfølelse. Prestisje er også et helt avgjørende våpen i det internasjonale diplomatiet, et våpen som viktige amerikanske og andre vestlige selskapsinteresser også er helt avhengige av for å vinne fram i den globale internasjonale konkurransen. Skal prestisjenederlaget etter et tiår med krig og ødeleggelse i Afghanistan som leder til et totalt militært og politisk nederlag for USA og NATO kunne begrenses, må man komme opp med en veldig god forklaring på hvorfor USA og NATO tapte denne krigen.

For det andre må amerikanske og vestlige geopolitiske interesser rekalibrere seg med utgangspunkt i at man ikke vil ha kontroll over Afghanistans territorium i årene og tiårene framover. Nye geopolitiske strategier og allianser må etableres med rot i dette faktumet.

Begge disse hensynene peker i retning av å gjøre Pakistan til synderen. En pakistansk "dolkestøtslegende" kan trolig fungere ganske effektivt i forhold til hjemlig, og særlig europeisk, stadig mer islamfiendtlig opinion, som forklaring på nederlaget. Aller best vil det fungere i forhold til å sementere den nye alliansen med India.

Etter at Kina nå ettertrykkelig har erstatta Russland som den store globale utfordreren for USAs fortsatte dominans globalt, har det blitt veldig naturlig for USA å alliere seg med Kinas tradisjonelle motpol i Asia, India. Under den kalde krigen var India relativt USA-kritisk og Sovjet-vennlig, og Russland og India har også fram til nå fortsatt å ha et godt forhold. Dette, sammen med det faktum at USA har fortsatt å være avhengig av Pakistan for å kunne nå sine geopolitiske målsettinger i Afghanistan og Sentral-Asia, har bidratt til at USA bare ganske forsiktig har beveget seg over til indisk side i konflikten mellom de to landene, fra et utgangspunkt hvor USA var Pakistans viktigste allierte under den kalde krigen.

Når USA nå er i ferd med å erkjenne at kampen om Afghanistan og Sentral-Asia er tapt, forsvinner også behovet for å også blidgjøre Pakistan. USA står nå friere til å hamre ut en fastere allianse med India. En slik omkalfatring av USAs allianseforhold i Sør-Asia trenger også en forklaring når den skal gjennomføres, og avsløringa av fortsatte pakistanske forbindelser til Taliban, kan slik sett tjene formålet.

Løsningene for Afghanistan

Med fire drepte norske soldater søndag kveld, kom det samla antallet drepte soldater fra den internasjonale styrken opp i 99 for juni 2010. Åtte og et halvt år etter invasjonen, får vi den blodigste måneden noen gang i krigen for de internasjonale styrkene. Antallet sivile dødsofre øker også stadig. Man må, som jeg refererte fra NUPI-forsker Helge Lurås i min forrige postering,"konkludere med den norske militære deltakelsen i Afghanistan har vært bortkasta, mislykka og kontraproduktiv".

Det har i lengre tid nå blitt snakket om, også fra den norske regjeringa, at "det finns ingen militær løsning". Det betyr at det må finnes en politisk løsning, men hva denne løsninga faktisk skal bestå i, snakkes det for lite konkret om. Jeg vil oppsummere at hovedpunktene i en ny vestlig politisk strategi for Afghanistan bør bestå i følgende:

1. Stans i alle former for støtte til diktaturstater i den arabiske verden
2. Stans i alle former for støtte til og samarbeid med Israel inntil landet aksepterer fredsavtale med palestinerne med grunnlag i Folkeretten
3. Uttrekning av alle vestlige styrker fra Afghanistan
4. Stans i alle former for militær og økonomisk støtte til den krigsherredominerte Karzairegjeringa i Afghanistan.
5. Diplomatisk og økonomisk press på India for å akseptere en fredsløsning om Kashmir som respekterer ønskene til folkeflertallet i Kashmir.

Al-Qaida er ikke afghansk, men arabisk
Utsagnet om at "det finns ingen militær løsning", retter seg i utgangspunktet mot Taliban og andre afghanske parter i krigen. Men påstanden er minst like sann i forhold til Al-Qaida. For hver Al-Qaida-aktivist som drepes på slagmarka, rekrutteres flere nye. Det er også umulig å sloss militært mot en terrororganisasjon som rekrutterer overalt i verden, og kan slå til overalt i verden.

Det at Al-Qaida ikke kan knuses militært, betyr imidlertid heller ikke at striden kan løses med forhandlinger mellom Obama og Bin Laden. Al-Qaida har et mål om å innføre et muslimsk verdenskhalifat, bygd på konservativ fortolkning av sharia. Dette er et mål bare en svært liten andel av verdens muslimer deler. Dette er da heller ikke grunnlaget for at organisasjonen fortsatt klarer å rekruttere. Det Al-Qaida klarer å rekruttere på grunnlag av, er raseriet mot Vestens, spesielt USAs, politikk i forhold til den arabiske verden. Måten å knuse Al-Qaida på, er å frata organisasjonen dets rekrutteringsgrunnlag, og det handler om å gjennomføre en fundamental endring i Vestens politikk i forhold til den arabiske verden.

Stans støtten til korrupte arabiske diktaturer
USA og andre vestlige land må trekke ut alle militære styrker som står i arabiske land for å støtte udemokratiske regimer, samt stanse alle våpenleveranser, alt etterretningssamarbeid og all annen støtte til Saudi-Arabia, Egypt, Algerie og andre undertrykkende og korrupte regimer i den arabiske verden.

Vesten og USA må akseptere at disse regimene, som har bidratt til å gi USA og Vesten geopolitisk kontroll over mesteparten av de nesten 60 prosente av verdens totale gjenværende oljereserver som befinner seg i arabiske land, både kan og bør bli styrta av sitt eget folk. Vesten må videre akseptere at nye myndigheter i disse landene vil bruke oljeressursene, både til å bygge velferd i egne land, og til å fremme den arabiske verdens interesser i forhold til Vesten når det gjelder Israel-Palestinakonflikten.

Midtøstenløsning basert på Folkeretten
For at kampen mot Al-Qaida ikke skal gå over i en økonomisk eller militær krig mot nye folkelig forankra regjeringer i den arabiske verden, er det avgjørende at stans i støtten til arabiske diktaturer følges opp med en fullstendig omlegging av politikken i forhold til Israel-Palestina. Løsninga på denne konflikten er overhodet ikke vanskelig å peke på. Den ligger i en tostatsløsning som følger de internasjonalt anerkjente grensene fra før 1967.

Det betyr i klartekst at det opprettes en palestinsk stat i Gaza, hele Vestbredden og Øst-Jerusalem. For at dette skal kunne skje, må alle de folkerettsstridige israelske settlerkoloniene på Vestbredden og i Øst-Jerusalem avvikles. Israel må også gi tilbake Golanhøydene til Syria, og på tilsvarende måte avvikle de folkerettsstridige settlerkoloniene i dette illegalt annekterte landområdet.

Ingenting tyder på at noen av partene på palestinsk eller arabisk side i dag ville avvise en slik fredsløsning. I Isreal ville derimot en slik løsning med basis i Folkeretten i dag skape ramaskrik. Spesielt vil kravet om å erkjenne at også Øst-Jerusalem må inngå i en framstidig palestinsk stat bli vanskelig å svelge. Så å si hele det politiske spekteret på jødisk-sionistisk side har vendt seg til forestillinga om at hele Jerusalem tilhører Israel. Det gjør den hellige byen imidlertid utvilsomt ikke i følge Folkeretten, og uten at også Øst-Jerusalem, som både kulturelt og økonomisk utgjør sjølve kjernen i Palestina, inngår i en uavhengig palestinsk stat, vil en fredsløsning ikke kunne vinne aksept verken blant det palestinske folket eller i den arabiske verden generelt.

Sjøl om det vil sitte langt inne for enhver israelsk regjering å godta, har USA de nødvendige maktmidlene til å presse Israel til å akseptere en fredsløsning i tråd med Folkeretten ettersom Israel er fullstendig avhengig av den økonomiske og militære bistanden fra USA.

Ingen forhandlinger med Taliban
I den grad det snakkes konkret om politisk løsning, snakkes det oftest om forhandlinger med "det moderate Taliban". Dette Taliban finnes ikke. Det finns krefter i Taliban man kan gjøre avtaler med, i bytte med penger og maktposisjoner. Men disse korrupte delene av Taliban er allerede i stor grad integrert i det sittende afghanske regimet, noe som har bidratt til at det allerede er vedtatt ekstremt kvinnefientlige lover i Afghanistan.

Det Taliban som har avvist å la seg integrere sammen med andre korrupte og fundamentalistiske krigsherrer i det nye NATO-støtta afghanske regimet, deler den grunnleggende ideologien som Al-Qaida står for. Det innebærer at forhandlinger med denne organisasjonen bare vil kunne føre fram om man godtar å gjøre hele Afghanistan til en islamistisk stat uten noen former for kvinnerettigheter og uten noen form for demokrati.

Hent soldatene hjem
På samme måte som med Al-Qaida, må Taliban nedkjempes, ikke med vestlig militærmakt, men ved å frarøve organisasjonens dets rekrutteringsgrunnlag. Det viktigste rekrutteringsgrunnlaget for Taliban er ganske enkelt motstanden mot utenlandsk okkupasjon.

Når utenlandske militære styrker utgjør den reelle maktfaktoren i et land, er det for alle praktiske formål et okkupert land, og oppleves som okkupert av innbyggerne i landet. Dette gjelder også når styrkene er "invitert inn av landets regjering" slik de sovjetiske okkupasjonsstyrkene var på 1980-tallet, eller er der med støtte i et FN-mandat, slik tilfellet er for NATO-styrkene i dag.

Den sovjetiske okkupasjonen på 1980-tallet endte med å styrke de reaksjonære islamistiske bevegelsene som gikk under betegnelsen Mujahedin, fordi det var disse som tok til våpen mot de sovjetiske okkupantene. På samme måte styrker NATO-okkupasjonen i dag de reaksjonære islamistiske motstandskreftene som går under betegnelsen Taliban, fordi det er Taliban som i dag tar til våpen mot okkupantene fra NATO. Det viktigste bidraget til å hindre at Taliban lykkes med å rekruttere flere afghanske pashtunere til sin kamp, er derfor å trekke alle norske og andre utenlandske styrker ut av landet.

Kutt støtten til Karzairegimet
Det afghanske regimet, under ledelse av Hamid Karzai, som USA med allierte installerte i 2001, er for det første verdens mest korrupte. For det andre består det av en samling av Afghanistans verste krigsforbrytere fra borgerkrigsperioden tidlig på 1990-tallet. For det tredje er mange av regjeringsmedlemmene og guvernørene tungt involvert i narkotrafikken. For det fjerde mangler regimet demokratisk legitimitet.

Valgene i 2004 og 2005 til henholdsvis president og nasjonalforsamling var prega av omfattende og systematisk valgfusk, sjøl om dette på det tidspunktet i liten grad ble rapportert i vestlig mainstreampresse, som på dette tidspunktet fortsatt var opptatt av å portrettere propagandabildet av Afghanistan som "den vellykka krigen" (sammenligna med Irak som da framsto som en mye verre katastrofe). Under presidentvalget i 2009 var imidlertid de indre motsetningene innad i regimet, og innad i FN og den amerikanske administrasjonen, så sterke at noen av disse så det i sin interesse å delegitimere Karzai ved å få fram fakta om det omfattende og systematiske valgfusket. Dermed ble dette også kjent for verden, men for det afghanske folket var dette altså ikke noe nytt.

Dette udemokratiske, korrupte og tungt kriminelt belasta regimet oppleves av mange afghanere som et enda større onde enn Taliban fordi volden og undertrykkinga fra dette regimet er mer vilkårlig. Det fører blant annet en politikk som favoriserer bestemte klaner og etniske grupper i ulike deler av landet, noe som driver rivaliserende klaner og etniske grupper over i armene på Taliban.

Opprustning av det afghanske krigsherreregimet under Karzai, slik NATOs exitstrategi synes å være i dag, er dobbelt kontraproduktiv. For det første er det slik at jo sterkere dette regimet blir, jo mer det blir i stand til å gjøre seg gjeldende utover på den afghanske landsbygda, jo flere afghanere er det som får føle hva dette regimet representerer av organisert kriminalitet og maktmisbruk, jo flere blir det som vil drives til å gjøre motstand mot regimet. Og så lenge motstanden representeres av Taliban, vil dette føre til at stadig flere drives over i armene på Taliban.

For det andre er det bare ekte demokratiske krefter med base i det afghanske folket som til slutt kan seire over Taliban. Slike krefter blir systematisk forfulgt av Karzairegimet og dets kriminelt belasta afghanske støttespillere. På den måten bidrar en opprustning av Karzairegimet til å underminere motstanden mot Taliban i det afghanske samfunnet.

Press på India for fredsløsning i Kashmir
På samme måte som mujahedin på 1980-tallet fikk støtte utafra, særlig fra USA, men via Pakistan, har også Taliban fått støtte utenfra, hele tida, fra 1994 og fram til og med i dag, fra Pakistan. For Pakistan handler støtte til ekstremistiske islamistgrupper i Afghanistan om forholdet til India. Så lenge forholdet mellom India og Pakistan forblir fiendtlig, er marerittscenariet for Pakistan at India og Afghanistan utvikler et godt samarbeidsforhold, og slik sett ringer inn Pakistan.

Afghanistan har et selvstendig grunnlag for konflikt med Pakistan i det faktum at pashtunerne, som utgjør den største og historisk mektigste etniske gruppa i Afghanistan, også befolker grenseprovinsen Khyber-Pakhtunkhwa og den nordøstlige delen provinsen Baluchistan, med hovedbyen Quetta.

Da India og Pakistan i 1947 ble anerkjent av FN som uavhengige stater gjennom en avstemning i FNs generalforsamling, var det ett land som stemte mot anerkjennelse av Pakistan, og det var Afghanistan. Grunnen var at Afghanistan den gangen og i lang tid etterpå ikke godtok at delelinja mellom britisk India og det uavhengige Afghanistan skulle gå tvers gjennom det pashtunske området. Fra et afghansk perspektiv var det en del av Afghanistan som var blitt okkupert av britene, og fra et afghansk perspektiv skulle disse områdene blitt tilbakeført til Afghanistan ved avkoloniseringa, ikke bli del av en ny statsdannelse ved navn Pakistan.

I tillegg til at Afghanistan historisk har gjort krav på de pashtotalende grensedistriktene i Pakistan, med en samla befolkning i dag på nesten 30 millioner, har Pakistan også et problem med separatistiske bevegelser blant balutsjerne, som befolker de sørlige og vestlige delene av provinsen Baluchistan. Det er i disse områdene Pakistans viktigste mineral- og energiressurser befinner seg.

Frykten i Pakistan er derfor at Afghanistan skal finne på å alliere seg med India for å vinne tilbake kontroll over de pashtotalende grenseprovinsene, og dessuten kunne presse Pakistan ytterligere ved å gi støtte til de balutsjiske separatistene som truer Pakistans vitale energiforsyninger. En slik situasjon vil gi India et sterkt forhandlingsutgangspunkt for å tvinge Pakistan til en fredsløsning på indiske premisser, det vil si en løsning hvor 2/3 av Kashmir forblir en del av India.

For å hindre et slikt marerittscenario, har Pakistan konsekvent støtta opp om ytterliggående islamistiske grupper blant pashtunerne ganske enkelt fordi islamistiske grupper vil se på India som en evig fiende, akkurat som Pakistan, ettersom India okkuperer og undertrykker den muslimske flertallsbefolkninga i Kashmir.

Med muligheter for våpenleveranser i stort omfang fra Pakistan, har Taliban mulighet for å vinne makta tilbake i Afghanistan med våpenmakt, også uten massiv folkelig støtte. Skal man forhindre dette, må Pakistan overbevises om at det å la slik støtte til Taliban sildre over den lange felles grensa ikke er i landets egen interesse. Ettersom Pakistan langt fra er noen islamistisk stat etter Talibans idealer, og ettersom det overveldende flertallet av Pakistans befolkning heller ikke under noen omstendigheter kunne tenke seg å leve under et Taliban-lignende regime i eget land, er den pedagogiske oppgava ikke veldig vanskelig om det lot seg gjøre å overbevise Pakistan om at India ikke behøver å være dødsfienden.

Men både realpolitisk og ideologisk er det umulig for Pakistan å akseptere en varig fredsløsning med India som sementerer indisk kontroll over Kashmir. Realpolitisk fordi India med full kontroll over 2/3 av Kashmir får full kontroll over Induselvas kilder, og dermed over vanntilgangen i de mest tettbefolkede delene av Pakistan. Ideologisk fordi staten er bygd på ideen om å forsvare interessene til muslimene i det gamle India. For Pakistan vil en fredsslutning måtte innebære en folkeavstemning om provinsens framtid i Kashmir.

I forhold til Kashmir finns det mange mulige modeller for en fredsløsning, alt fra en deling mellom India og Pakistan som i større grad følger grensene for hvor det er muslimsk og hinduistisk flertall, og hvor en langt større del av provinsen, men ikke hele, tilfaller Pakistan, til en løsning hvor Kasmir blir en uavhengig stat, og hvor Pakistan som del av dette også må avstå den tredelen av Kasmir som landet i dag kontrollerer til en ny uavhengig stat. Problemet er at ingen av disse løsningene per i dag framstår som akseptable i India. Skal en slik løsning kunne bli mulig, må derfor de vestlige landene med USA i spissen, som i økende grad framstår som Indias allierte på verdensarenaen, bruke de diplomatiske og økonomiske pressmidlene landene har til å presse India til reelle forhandlinger.

Forsker: Kontraproduktive styrker i Afghanistan

Nupiforsker Helge Lurås uttaler følgende i Dagsrevyen i dag:

- Man må konkludere med den norske militære deltakelsen i Afghanistan har vært bortkasta, mislykka og kontraproduktiv. Fra å være utradert i 2002 har Taliban økt til å være 40 000 i dag, samtidig med at antallet internasjonale styrker har økt dramatisk. Antallet drepte internasjonale soldater øker, antallet sivile drepte øker, og det finns heller ikke utsikt til en politisk løsning så lenge de internasjonale styrkene står der i så stort antall.

Det utenrikspolitiske forskermiljøet er i ferd med å bli realitetsorientert. Forhåpentligvis er det første skritt på veien til også å realitetsorientere det politiske miljøet i Norge.