Nye svar til Aftenposten

Aftenposten jobber fortsatt med en sak basert på premisset om at det er en journalistisk interessant sak at jeg både er lærebokforfatter og motstander av norske våpenleveranser til Ukraina, og kritisk til det rådende norske narrativet om bakgrunnen for krigen. Det er sant at jeg framhever at NATO har skapt viktige forutsetninger for krigen ved i nyere tid ha brutt med FN-paktens absolutte forbud mot bruk av militærmakt som ikke er selvforsvar, og som heller ikke har FN-mandat. Jeg står også fullt og helt ved mine påpekninger om at Russlands krigsforbryterske strategi, med angrep mot Ukrainas elektrisitetsforsyning, følger presedens som NATO skapte i 1999, med ødeleggelse av Jugoslavias elektrisitetsforsyning. 

Selv om jeg ikke har møtt noen som bestrider det konkrete innholdet i disse påpekningene, er det mange som mener det er uhørt å nevne dette i en situasjon hvor NATOs fiende Russland gjør det samme. Det at jeg samtidig understreker at NATOs etablering av presedens ikke rettferdiggjør at Russland følger i NATOs fotspor, og at jeg et uendelig antall ganger har presisert at jeg ikke støtter krigen, er tydeligvis ikke til hinder for å framstille det som at jeg aktivt støtter Russlands krigføring. På Twitter er det mange som legger til grunn at det å ta til orde for at konflikten må løses med forhandlingsbordet, ikke på slagmarken, i seg selv er "krigshissing".

Hvorfor publiserer jeg kommentarene i forkant av oppslag? 

Jeg har ikke oversikt over hvilke av mine uttalelser på Twitter Aftenposten har lagt fram for forlagsdirektør i forlaget mitt for å få en kommentar, men jeg har blitt forelagt selve kommentaren, som er kritisk til det jeg har skrevet. Jeg eier ikke denne kommentaren, så jeg skal unnlate å gjengi den direkte her, før oppslaget er publisert. 

Jeg har svart utfyllende på kommentarene som forlagsdirektøren har gitt, og oppfølgingsspørsmålene jeg har fått fra Aftenposten. Aftenposten har ikke ønsket å gi noen garantier for at de kommentarene jeg selv mener er de viktigste kommer med i deres redaksjonelle produkt. Jeg forstår at summen av kommentarer overstiger det avisa har plass til, men avisa har heller ikke svart på mitt forslag om at jeg selv kan få begrense kommentarene innen en gitt tegngrense for å sikre at det viktigste kommer med. Dette gjør at jeg mener jeg har en begrunnet frykt for at Aftenposten vil levere et tendensiøst oppslag hvor de argumentene og perspektivene jeg mener er de viktigste blir redigert bort. På samme måte som jeg publiserte svarene jeg ga på de opprinnelige spørsmålene jeg mottok tirsdag denne uka, velger jeg derfor å publisere svarene mine på de oppfølgingsspørsmålene jeg har fått i dag.

Lærebokinnhold om Ukraina

Før jeg gjengir kommentarene mine, trengs det noe mer kontekst. Aftenposten har i denne runden særlig satt fokus på en konkret del av læreverket Delta! i samfunnskunnskap, som jeg er medforfatter på. Det dreier seg om en fordypningstekst til kapittel 7, som handler om globale utfordringer. Oppslaget heter "To perspektiver på Ukrainakonflikten", og består av to underoverskrifter; "Ukrainakonflikten - en provestlig framstilling" og "Ukrainakonflikten - en prorussisk framstilling". Til oppslaget følger fire oppgaver som er illustrerende for hva som er formålet med oppslaget: 

1. Hvilke faktainformasjoner kan du finne igjen i både den provestlige og den prorussiske framstillingen?

2. Hvilke faktainformasjoner finnes bare i den provestlige framstillingen, og er utelatt i den prorussiske? Hva slags inntrykk av konflikten bidrar denne informasjonen til å gi?

3. Hvilke faktainformasjoner finnes bare i den prorussiske framstillingen, og er utelatt i den provestlige? Hva slags inntrykk av konflikten bidrar denne informasjonen til å gi? 

4. Hvilke av informasjonene som er utelatt i enten den provestlige eller den prorussiske versjonen mener du er helt avgjørende for å få et riktig bilde av hva konflikten handler om? Begrunn svaret.

Konsulentuttalelse fra mai 2022 

Det at motstandere av de synspunktene og perspektivene på krigen jeg legger vekt på har søkt å bruke min rolle som lærer og forfatter mot meg, er ikke noe som begynte nå. Det begynte ganske umiddelbart etter at krigen starta. Klager som ble sendt inn til forlaget av folk som hadde sett hva jeg skrev på Twitter, uten at de hadde sett på konkret innhold i noen av de bøkene jeg har vært med på å forfatte, førte til at forlaget besluttet å gjennomføre en ekstern revisjon av siste utgave av læreverket Delta! for samfunnskunnskap. 

Konsulentuttalelsen er referert til i det jeg har blitt forelagt av forlagsdirektørens uttalelse. Hovedkonklusjonen i denne er imidlertid ikke gjengitt, og den lyder som følger: "Boka som en helhet lar mange politiske argumenter komme frem, både langs høyre-venstre-aksen og de grønne strømningene". 

Til kapittel 7 generelt og fordypningsteksten om Ukraina spesielt, som Aftenposten oppsummerer at konsulenten har vært kritisk til, skriver konsulenten følgende: 

"Et kapittel med mange krevende emner, men med god balanse. Også her er kapitlene preget av ulike synspunkter fra et bredt politisk spekter. Delen om Ukraina er uheldig i dagens situasjon, men er interessant i seg selv, og jeg er enig i at også her må ulike sider komme frem. [..] Når man leser om det russiske syn, så hadde det vært langt bedre om det var en russisk fremstilling (en kilde) enn at en medforfatter er budbringeren".

Jeg er prinsipielt enig i kritikken konsulenten presenterer til formen på oppslaget. Begrunnelsen for å velge å skrive teksten selv, var knyttet til tids- og arbeidspress. Det sagt, er jeg ikke overbevist om at den kritikken som har blitt reist nå, ville blitt mindre om vi faktisk hadde sluppet til en prorussisk skribent. 

Aftenpostens spørsmål og mine svar

Under følger spørsmålene jeg har fått, og kommentarene jeg har gitt til Aftenposten i dag. 

Aftenposten: Har du noen kommentar til disse uttalelsene fra forlaget?

Mitt svar: Om forlagsdirektøren ønsker å uttale seg politisk om den pågående krigen i Ukraina og Norges rolle i denne, og uttrykker uenighet i de standpunktene jeg har gitt uttrykk for, er det selvsagt en demokratisk rett hun har. Jeg mener at jeg også har en tilsvarende rett, og at det at jeg uttaler meg om politiske tema samtidig som jeg er lærebokforfatter, ikke er prinsipielt ulikt det at hun uttaler seg om politiske tema samtidig som hun er forlagsdirektør. Om det betyr at hun snakker på vegne av forlaget, og at forlaget har en mening om krigens årsaker og Norges rolle i den, vil jeg si at det er et eksempel på at de normale omstendighetene rundt politisk debatt i Norge er satt til side. Det er et eksempel på at aktører som normalt forholder seg nøytralt til politiske spørsmål, nå går ut og markerer tydelig syn. 

Kommentaren om at det er skapt "falsk balanse", illustrerer slik jeg ser det at ideen om perspektivmangfold settes under sterkt press når Norge er indirekte deltaker i en pågående krig. 

Jeg kan ikke se at det finnes grunnlag for å stille spørsmål ved lærebokas objektivitet. Kvalitetssikringa som ble gjennomført i vår, fant ikke politisk slagside i tekstene jeg har skrevet som samsvarer med mine personlige meninger. Interessant nok et av områdene hvor konsulenten fant en lett tendens til slagside, diskusjonen rundt rusreform og legalisering som presenteres i kapittel 3. Der skrev konsulenten at "det virker som argumentasjonen for legalisering har fått noe mer plass enn mot". Det syns jeg er litt artig i og med at mange av de som kjenner meg fra Twitter før krigen starta, først og fremst kjenner meg som en ihuga motstander av legalisering og avkriminalisering av narkotika. 

Aftenposten: Hvorfor valgte du å utforme oppgavene på denne måten?

Mitt svar: Et av tre kjerneelementer i læreplanen i samfunnskunnskap er "Perspektivmangfold og samfunnskritisk tenkning" og under dette står det at "Elevene skal kunne vurdere sammenhenger i samfunnet ut fra forskjellige perspektiver". Et av kompetansemålene sier at elevene skal "utforske hvordan interesser og ideologisk ståsted påvirker våre argumenter og valg av kilder, og reflektere over hvordan det gir seg utslag i forskjellige meninger". For å gi elevene forutsetninger for å nå disse målene, har verket flere steder presentert ulike tekster fra eksterne bidragsytere. Det gjelder først og fremst på innenrikspolitiske stridsspørsmål, men vi har også hatt spørsmål om utenrikspolitiske tema. 

I utgavene fra 2013 og 2018 presenterte vi to ulike syn på NATOs oppdrag i Afghanistan. Her brukte vi nettopp eksterne bidragsytere, slik konsulenten mente vi burde ha gjort til Ukrainaoppslaget. Argumentene for fortsatt NATO-tilstedeværelse ble presentert av Aina Slinning fra Atlanterhavskomiteen, mens argumentene mot ble presentert av Fredsinitiativets daværende leder, Reza Rezaee. Under planlegginga av 2020-versjonen, så vi at disse bidragene ikke lengre framsto som aktuelle. Utviklinga hadde vist såpass entydig at det pessimistiske og NATO-kritiske perspektivet  var det riktige at tekstene ikke lengre framsto som en meningsfull kontrastering til grunn for diskusjon. Det at Taliban kom tilbake til makta et år etter at boka kom ut, viste at denne redaksjonelle vurderinga var riktig. 

Det var enighet i redaksjonen om at vi burde ta opp en annen internasjonal konfliktsak til å erstatte Afghanistandiskusjonen. Vi var også enige om at Ukraina så ut til å kunne bli en mer aktuell konflikt. Dessverre var denne analysen enda mer riktig enn vi frykta. 

Det å samle inn og bearbeide eksterne bidrag, er en tidkrevende prosess, og i tidspresset vi sto i, valgte vi å ta en snarvei, ved å i stedet la meg skrive de to variantene. Begrunnelsen for dette, var at jeg hadde jobbet mye med Ukrainakonflikten tidligere, da jeg skrev en lengre fordypningstekst til bokas nettstedet om konflikten, da den først brøyt ut i 2014.    

Aftenposten: Reflekter teksten om det prorussiske synet i teksten ditt eget syn på konflikten? 

Mitt svar: Nei. Begge tekstene er skrevet i den hensikt å presentere ensidige propagandaframstillinger. Det er det også mitt syn at de er, i like stor grad. Det at den provestlige versjonen i dag blir presentert som den ene og fulle og udiskutable sannheten i norsk offentlighet, er skremmende illustrerende for hva slags politisk situasjon vi befinner oss i. Det er en tydelig kontrast til såpass nylig som i 2019, da ingen i redaksjonen, og ingen konsulenter, reagerte på på teksten eller oppgavene. Vi har heller ikke mottatt klager på form eller innhold på teksten fra noen lærere eller elever i løpet av de to årene som har gått fra boka kom ut til krigen starta.

Mine svar til Aftenposten

Den pågående krigen i Ukraina, som Norge og resten av NATO er tungt involvert i med både våpenleveranser, etterretning og trening av de ukrainske regjeringsstyrkene, har kraftig innsnevret ytringsrommet for utenrikspolitisk debatt. Det å påpeke, som mange sikkerhetsanalytikere har gjort for mange år siden, at NATO-utvidelse østover representerer en farlig opptrapping av konflikten med Russland, som kan utløse, og nå har utløst, krig, blir ikke lengre sett på som en legitim analyse i den norske offentlige debatten.

Når jeg på Twitter har påpekt at krigen i Ukraina handler om NATO-utvidelse, og markert meg som motstander av at Norge leverer våpen til den ukrainske regjeringshæren, har jeg fått merke det. Nei, jeg snakker ikke om å bli møtt med krasse svar på argumentene mine, noe som selvsagt ikke bare er legitimt, men nødvendig i et fungerende demokrati. Jeg snakker om angrep på meg som person, nærmere bestemt mitt yrke som lærer og forfatter. Det å mene det jeg mener, er ikke forenlig med det å være lærer og/eller forfatter, mener tydeligvis mange. Og ja, slike ytringer har jeg fått høre før, kanskje særlig i spørsmål knytta til innvandring og asylpolitikk, men da har det kommet fra marginale enkeltpersoner på ytre høyre fløy. Nå har slike ytringer kommet fra lederen i et politisk ungdomsparti (Unge Høyre), en stortingsrepresentant (Erlend Wiborg, Frp), en kjent offentlig debattant (Kjetil Rolness) og en kjent komiker [red: Innlegget hans er sletta, så da velger jeg å ikke nevne navn].

I forlengelsen av dette har jeg også fått en henvendelse fra Aftenposten om en av tweetene mine. I utgangspunktet, når jeg legger ut en tweet, er det for å skape offentlig debatt om innholdet, så det å få muligheten til å utdype til en riksavis er sånn sett positivt. Det er imidlertid symptomatisk at avisa ikke bare er interessert i argumentene for det standpunktet jeg har tatt, men tenker at det også er relevant å be meg om å utdype om, og eventuelt hvordan, det jeg mener påvirker bøker jeg har skrevet og undervisninga jeg gir. Det jeg undrer meg over i forbindelse med et slikt spørsmål, er om Aftenposten da tenker at det er naturlig ellers at lærere og lærebokforfattere bruker denne posisjonen til å agitere for egne standpunkter. Hvis svaret er nei, hvorfor mener Aftenposten da at det er greit å implisere at jeg gjør det, uten noen konkret begrunnelse? Slik jeg ser det, vil det å lage oppslag med den typen negativ vinkling ikke bidra til å opplyse samfunnsdebatten. Det er heller egna til å få de som har meninger som avviker fra det som er offisiell norsk politikk, til å holde munn.

Nå skal jeg likevel ikke forhåndsdømme Aftenposten. De ber meg også om saklige utdypinger, og kanskje har de ønska å lage/ vil de lage en opplysende artikkel som klargjør grunnlaget for uenighet om våpenforsendelser til Ukraina. Gitt de reaksjonene jeg har fått ellers, føler jeg meg imidlertid ikke trygg. Jeg velger derfor å gjengi ordrett spørsmålene jeg mottok, og svarene jeg har levert her, før Aftenposten selv publiserer saken.

Aftenposten: - Hvem er ansvarlige for krigen i Ukraina?

Mitt svar: Jeg mener ansvaret er delt, som det er i de fleste kriger, for eksempel første verdenskrig. Der var Østerrike-Ungarn angripernasjonen, men det blir alt for enkelt å si at alt ansvar lå der. I dagens situasjon kan vi tilsvarende si at Russland uansett ikke har noen rett til å bryte FN-pakten ved å angripe Ukraina militært, men NATO og NATO-land har brutt FN-pakten en rekke ganger, og i det perspektivet bør vi forstå at NATO framstår for andre stater i verden som en trussel. Videre NATO-utvidelse framstår derfor også som en forsterket trussel. Det at NATO kontant avviste kravet om stans i videre NATO-utvidelse, da dette ble framsatt av Russland i desember 2021, var den direkte bakenforliggende årsaken til at Russland gikk til krig. Det var både uklokt og prinsipielt galt, etter mitt syn. 

Jeg har lagt en mer utfyllende analyse av mitt syn på krigen i denne artikkelen: 

http://globalgeopolitikk.blogspot.com/2022/04/er-russland-verre-enn-nato.html

Aftenposten: - Hva er din analyse om hva som vil skje hvis den vestlige våpenstøtten til Ukraina opphører?

Mitt svar: Det ville bety at Vesten er åpen for en forhandlingsløsning. 

Aftenposten:- Skjønner jeg deg riktig hvis jeg leser deg slik at hvis Nato ikke hadde lagt til rette for våpenstøtte i Ukraina, så hadde det ikke vært krig i Ukraina?

Mitt svar: Ikke alene, nei. Det som kunne forhindret krigen, var at NATO erklærte at videre NATO-utvidelse i retning Russland er uaktuelt. 

Aftenposten: - Hvorfor mener du det er viktig at Rødt står på standpunktet om ikke å sende våpen til Ukraina? Tror du partiet vil endre mening?

Mitt svar: Jeg mener det er viktig at det finnes et parti i Norge som er på linje med de fleste land i verden, som peker på forhandlinger som løsninga, ikke intensivert krigføring. Jeg er ikke særlig aktiv i partiet, så jeg vet lite om hvordan stemninga er. 

Aftenposten: - Reflekteres ditt politiske syn i de lærebøkene du har vært med på å lage? 

Mitt svar: Lærebøker i samfunnsfag skal beskrive fakta så objektivt at alle kan være enige i det som står der, uavhengig av politisk ståsted. Samtidig er perspektivmangfold et kjerneelement i læreplanen. En lærebok skal derfor også presentere ulike syn på kontroversielle spørsmål, men igjen så objektivt at alle, uansett hva de mener om spørsmålet kan si at, ja, mitt standpunkt er referert korrekt.

Hva tenker du om at ditt eget forlag tar avstand fra dine politiske standpunkter?

Jeg vet ikke hva forlaget har uttalt til det jeg har skrevet, så det kan jeg ikke kommentere. 

Aftenposten: - Løfter du ditt politiske syn inn i din undervisning? Hvis ja, på hvilken måte?

Mitt svar: Nei, jeg er tvert imot veldig tydelig på at jeg ikke vil si hva jeg mener om politisk kontroversielle spørsmål når jeg diskuterer slike spørsmål med elevene, uansett hva temaet er. Det handler mest om at jeg mener det er viktig for at elevene ikke feilaktig skal tenke at de bør mene noe bestemt for å få god karakter, noe som vil være til hinder for å få fram mest mulig ulike synspunkter på temaene vi diskuterer. I dagens situasjon, noe dette intervjuet også reflekterer, opplever jeg at det å løfte fram ulike perspektiver og synspunkter på årsakene til krigen ikke blir akseptert i samfunnsdebatten. Det blir tolket som at det å i det hele tatt nevne argumentene russerne bruker i seg er en form for støtte til Russland. Dette har jeg tatt hensyn til ved IKKE å ta opp krigen i Ukraina som tema i undervisninga mi. Når vi har sett på årsaker og virkninger til konflikter, har jeg i stedet sett på konflikten i DR Kongo.

Etter dette har jeg fått følgende oppfølgingsspørsmål fra Aftenposten: 

Aftenposten: Er du medlem i Rødt per nå? Har du betalt medlemskontigent?

Mitt svar: Jeg er litt usikker på om jeg regnes som medlem eller ikke. Jeg har fått faktura på medlemskontingent, men har ikke betalt den. Hvis landsmøtet opprettholder partiets nåværende vedtatte politikk, tror jeg nok at jeg vil betale den da.

Aftenposten: Kan din twitter-tråd forstås som et innlegg i debatten om våpenstøtte til Ukraina i Rødt? 

Mitt svar: Ja, det skulle vel være ganske åpenbart at det er det som har vært utgangspunktet (?).

Jeg har informert Aftenposten om at jeg vil forhåndspublisere svarene mine med følgende kommentar: 

Ellers tenker jeg å informere om at jeg holder på med en artikkel på bloggen min om ytringsklimaet i Norge i dag, og da kommer jeg til å ta med spørsmålene jeg har fått fra dere, og svarene jeg har levert. Artikkelen blir lagt ut på bloggen min om et par timer. Jeg kommer også til å legge ut en tweet hvor jeg lenker til bloggartikkelen. 

    

Er Russland verre enn NATO?

Går vi mot våpenleveranser til Ukraina, må det logiske være at vi heller ikke støtter Ukraina i den pågående krigen, på samme måte som vi ikke støttet Jugoslavias, Iraks eller Libyas militære motstand mot NATO/USA i 1999, 2003 og 2011. I denne artikkelen skal jeg forklare hvorfor.

Det er ingen tvil om at Russland er en imperialistisk stormakt bygd på en reaksjonær nasjonalistisk ideologi. Det at Putin i sin tale før invasjonen langt på vei ga Lenin skylda for konflikten[1], burde gi alle på venstresida som i Putins Russland ser et håp om Sovjetunionens hjemkomst, grunn til å kaste analysen sin i søpla. Det er tsar Nikolaj II som er Putins ideologiske ideal, ikke Lenin.

Det er heller ingen tvil om at Russland har brutt FN-paktens forbud mot angrepskrig, og dermed brutt Folkeretten. Ukraina har som en angrepet stat, lovlig rett til å forsvare seg militært. Diskusjonen på norsk venstreside i dag handler ikke om dette. Det diskusjonen handler om er følgende tre spørsmål, som henger nært sammen:

1.     Bør venstresida ikke bare skal nøye seg med å påpeke at Ukraina etter Folkeretten har rett til å forsvare seg militært, men også aktivt støtte den ukrainske militære motstanden verbalt og materielt? I forlengelse av dette kommer også spørsmålet om det er rett av Norge å bryte det tidligere selvpålagte forbudet mot å levere våpen til land i krig.  

2.     Var NATOs angrepskriger mot Jugoslavia i 1999 og Libya i 2011, samt USAs koalisjon av villige som inkluderte mange NATO-land, og en del ikke-NATO-land, blant andre Ukraina,  tilsvarende ulovlige som Russlands angrepskrig mot Ukraina i dag? I forlengelsen av dette kommer også spørsmålet om de angrepne statene i disse tilfellene hadde tilsvarende rett til å forsvare seg militært som det Ukraina har i dag. 

3    Er det er relevant og politisk akseptabelt å diskutere spørsmål 2 i den nåværende situasjonen?

De som mener at svaret på spørsmål 3 er nei, argumenterer for at en slik diskusjon drar fokuset bort fra det russiske angrepets imperialistiske karakter, og framstår som en slags form for unnskyldning for den russiske krigføringa, såkalt «whataboutisme».

I praksis har de fleste av de som mener det ikke er legitimt å diskutere spørsmål 2 nå, likevel gjort seg opp en mening om spørsmålet, og svaret de gir er nei. Med unntak av eventuelle ekstremt marginale utgrupper, var det aldri på noe tidspunkt i Norge noen på venstresida som mente at vi burde støtte Jugoslavias militære kamp mot NATO og deres allierte på slagmarken, den kosovoalbanske UCK-militsen. Det var heller ingen som heiet på militær seier for Saddam Husseins styrker i Irak eller Moammar al-Qaddaffis styrker i Libya. Det korrekte svaret på spørsmål to er imidlertid ja. 

Analyse av NATOs kriger avgjør holdning til Ukrainakrigen

Alle i Norge vet at krigen mot Irak var ulovlig, mens flere tror at NATO-krigene mot Jugoslavia og Libya hadde en form for legalitet. Men dette er ganske enkelt feil. Det finnes ingenting noe sted i Folkeretten som gir mandat til NATO om å foreta seg noe militært utenfor eget territorium, uten eksplisitt mandat fra FNs Sikkerhetsråd. Og FNs Sikkerhetsråd gjorde ingen vedtak angående militær inngripen mot Jugoslavia i 1999. Det ble gjort et vedtak i forhold til Libya i 2011, men det vedtaket sa var at det skulle innføres et flyforbud mot Libya slik at al-Gaddaffi ikke skulle kunne bruke flyvåpenet mot opprørsstyrkene, samt at det måtte legges til rette for våpenhvile og fredsforhandlinger i regi av den Afrikanske Union. Resolusjonen nevnte ikke NATO med et ord, og ga ikke noen mandat til å bombe regjeringsstyrkene på bakken for å hjelpe opprørsstyrkene fram til militær seier. Dette var tvert imot i direkte strid med det resolusjonen sa skulle skje.

Når angrepene var folkerettsstridige, betyr det at statene som var angrepet hadde folkerettslig rett til å forsvare seg militært, på nøyaktig samme måte som Ukraina har det i dag. Men det var altså i praksis ingen i Norge som mente at Jugoslavia, Irak og Libya burde forsvare seg etter beste evne militært.  Hvorfor ikke?

Den legitime og gode grunnen til ikke å støtte disse landenes militære motstandskamp, selv om den var folkerettslig legitim, var at motstand mot overmakten ikke ville kunne føre til et annet resultat enn flere drepte og mer lidelse. Det var ikke noe realistisk håp om at Jugoslavia, Irak eller Libya skulle kunne stå imot den voldsomme militære overmakten fra NATO/ USA med Ukraina og andre villige. Med mindre Russland eller Kina hadde intervenert direkte militært på de angrepne partenes side, og dermed skapt sannsynlighet for tredje verdenskrig, ville våpenforsyninger fra disse landene, som kunne påført angriperstatene en del mer militære tap, samtidig også påført befolkningen i de angrepne landene mer lidelse gjennom å forlenge krigen. Det var derfor enighet på den antiimperialistiske venstresida, som ikke aktivt støtta en eller begge NATOs angrepskriger, om at motstand mot Vestens krigføring burde fokusere på politiske ikke-voldelig metoder.

Tror vi egentlig på NATOs krigsretorikk?

Så er det også noen som eksplisitt eller implisitt mener at grunnen til at vi ikke støttet den militære motstanden fra Jugoslavia, Irak og Libya, men kan støtte Ukraina i dag likevel. Noen begrunner det med at disse landene var diktaturer som undertrykte egen befolkning, mens Ukraina er et demokrati (noe som i seg selv er en høyst tvilsom påstand gitt at det nye regimet som kom til makta med ukonstitusjonelle maktmidler i 2014 også har undertrykt opposisjonen i ettertid, blant annet med forsøk på å forby mot Kommunistpartiet som var nest største parti i sør- og øst-Ukraina ved valget i 2012). En annen begrunnelse er at Russlands påstander om voldsbruk fra Ukraina fra høyreradikale grupper er blank løgn, mens NATOs argumentasjon i hovedsak var sann, selv om den ikke var folkerettslig holdbar.

Denne argumentasjonen kan avvises på to nivåer. For det første er den irrelevant. Det å akseptere en moralsk forskjell på NATOs kriger og Russlands basert på forestillinger om at NATOs begrunnelser om humanitær intervensjon var sanne, er i praksis det samme som å akseptere at Vesten HAR et nivå av moralsk rett til å heve seg over Folkeretten. Uavhengig av OM påstandene fra NATO var sanne eller ikke, innebærer det å i det hele tatt akseptere relevansen av argumentasjonen, derfor at man delvis aksepterer det nykoloniale premisset om at vestlige land ikke bør møtes med den mest alvorlige formen for motstand når de setter seg selv som dommer over andre staters politikk overfor egne innbyggere, i de tilfellene hvor det ikke kan få med seg FNs Sikkerhetsråd på dette.

For det andre, om vi mener at NATOs argumentasjon innebærer noen form for formildende omstendighet for aggresjon, plikter vi å også vurdere holdbarheten i Russlands retorikk bak angrepet på Ukraina. Om vi ikke gjør det, legger vi reelt sett til grunn det kolonial-rasistiske utgangspunktet om at vestlige stormakter har naturgitte rettigheter til intervensjon som andre stormakter ikke har. Hvis vi aksepterer at diskusjon om hva som var situasjonen for kosovoalbanere i forkant av NATO-bombinga i 1999 (8 661 albanske sivile ble drept i løpet av konflikten, men det store flertallet av disse etter at NATO intervenerte) er relevant på annen måte enn som en beskrivelse av hva NATO-propagandaen gikk ut på, plikter vi å tilsvarende vurdere hva som har vært situasjonen for de russisktalende i Donbass (Russland hevder at 2600 sivile i Donbass har blitt drept av ukrainsk beskytning mellom 2014 og 23. februar 2022) i etterkant av kuppet i Ukraina i 2014 . 

Går vi konkret inn på inn Russlands argumentasjon, finner vi at det som kan dokumenteres av vold og overgrep mot russisktalende er langt unna å kvalifisere til et folkemord, slik russisk propaganda hevder. Men det var like langt unna sannheten at det var et folkemord på gang i Kosovo i 1999, eller i Libya i 2011, som NATOs intervensjoner forhindret. Folkerettslig er det riktig å avvise Russlands argumentasjon om situasjonen for de russisktalende i Ukraina som en irrelevant avsporing, men da er det logisk og folkerettslig helt uholdbart å samtidig mene at NATOs retorikk for egne angrepskriger skal tas på alvor.

NATO har rustet opp Ukraina

Det som er signifikant annerledes ved Russlands pågående krig mot Ukraina, sammenlignet med NATOs tidligere angrepskriger, er at Ukraina militært sett er en mye mer likeverdig motstander for Russland, både størrelsesmessig og når det gjelder militær utrustning enn det Jugoslavia og Libya var overfor NATO. Det er i stor grad et produkt av at Ukraina, selv om landet ikke har vært offisielt kandidatland til NATO, likevel har blitt utrustet og trent av NATO. Det er altså den påbegynte NATO-integrasjonen som er hovedgrunnen til at Ukraina biter såpass godt fra seg militært som landet gjør, samtidig som det er planene om videre NATO-opprustning og eventuelt framtidig opptak som fullt medlem, som var den direkte begrunnelsen for Russlands angrepskrig. NATO er altså både årsak til Russlands angrepskrig, og samtidig årsaken til at Russland ikke vinner denne krigen like raskt og effektivt som NATO vant sine folkerettsstridige angrepskriger. NATO er dermed også årsaken til at deler av den selverklært NATO-kritiske norske venstresida har kunnet gi uttrykk for håp om at Ukraina skal vinne konflikten militært.

Ukraina har i den situasjonen landet er i folkerettslig rett til å forsvare seg militært, men uten NATO-støtten i forkant og underveis, gjør dette ikke annet enn å utsette nederlaget og utvide de sivile lidelsene og ødeleggelsene, på samme måte som motstanden mot NATO/USA fra Jugoslavia, Irak og Libya. Det å støtte aktivt opp om Ukrainas militære motstand, men samtidig motsette seg landets reelle integrering i NATO, er dermed ikke bare politisk hodeløst, men også hjerteløst. Men, som vi har sett med Jugoslavia, Irak og Libya, er det å anerkjenne noens folkerettslige rett til å forsvare seg militært, ikke det samme som å si at vi bør støtte den konkrete bruken av denne retten. HVIS vi skal støtte BRUKEN av denne retten, er det logisk å også støtte den så konkret som mulig, gjennom våpenleveranser, selv om en viss tilbakeholdenhet for å unngå opptrapping mot verdenskrig selvsagt også gir mening. Men det logiske er da å legge seg på den linja som den norske regjeringa og Stortingsflertallet har lagt seg på.

Hvorfor bør vi ikke støtte Ukrainas militære motstandskamp?

Hvis vi går imot våpenleveranser, må det logiske være at vi heller ikke aktivt støtter Ukraina i den pågående krigen, på samme måte som vi ikke støttet Jugoslavia, Irak eller Libyas krigføring i 1999, 2003, og 2011. Til grunn for det ligger overordnede prinsipper om likebehandling av tilsvarende situasjoner, men også en analyse av hva effekten av en eventuell ukrainsk militær seier vil være.

Det har blitt hevdet at en seier for Russland over Ukraina, ville gi Putins Russland tro på muligheten for å gå videre med nye krav over for vestlige land, særlig overfor de baltiske statene. Dette er ikke helt urimelig å se for seg, ettersom de også har store russisktalende minoriteter, som også behandles dårlig sammenlignet med det som ellers er politikken overfor etniske minoriteter i EU. En seier for Ukraina mot Russland vil motsatt være en seier NATO. Det betyr likevel ikke at de vestlige imperialistiske statene har sikret seg et endelig hegemoni inn i det neste århundret, slik strategien deres tar sikte på.  For å oppnå det, er det avgjørende å sikre kontroll over flere strategiske naturressurser og markeder. Mange av disse befinner seg i Afrika, men mange også på det eurasiske kontinentet, inkludert i Russland og Kina. 

Det finnes mange indre, særlig etniske spenninger i både Russland og Kina som et offensivt og seierssikkert Vesten vil søke å utnytte. Det er naivt og helt i strid med analysen av kapitalismens imperialistiske fase, å innbille seg at Vesten ikke vil søke å utnytte dette, og dermed skape nye konflikter, på sine premisser, akkurat som Russland også kan det.

OM vi velger å se bort fra de russiske argumentene for krigen, og ikke tror på at ekstreme nasjonalister innad i det ukrainske militæret vil gå hardt og brutalt fram mot russisktalende i Donbass og på Krim etter en ukrainsk militær seier, vil vi uansett stå igjen med et NATO som indirekte har vunnet en krig mot Russland. Det vil gi fornyet selvtillit, tilsvarende den selvtilliten som NATO hadde ved utgangen av den kalde krigen. Det var denne selvtilliten som ledet til Jugoslavia-, Irak- og Libyakrigene, og som vil lede mot nye kriger, for eksempel i Tsjetsjenia og Dagestan, eller Xinjiang eller Tibet. En venstreside som heier på seier for et NATO-væpnet Ukraina i den pågående konflikten, heier altså reelt på NATO-seier i den pågående imperialistiske stormaktsrivaliseringa mot Russland og Kina.

Paralleller til første verdenskrig

De var reaksjonære de som heiet på Russland og Nikolaj II under første verdenskrig, og de er like reaksjonære de som heier på Russland og Putin under den pågående krigen i Ukraina. Men de var også like reaksjonære de som stemte for krigsbevilgninger i den tyske Riksdagen i 1914, med begrunnelse i den trusselen det reaksjonære og imperialistiske Russland under tsar Nikolaj II utgjorde. For de støttet i realiteten den like imperialistiske politikken til Nikolajs tremenning, keiser Wilhelm II av Tyskland. Og helt tilsvarende er de som i dag støtter aktivt opp om den NATO-støttede krigføringa fra Ukraina, støttespillere for det like imperialistiske og aggressive NATO, enten de er klar over det selv eller ikke. Den riktige linja fra en antiimperialistisk venstreside kan derfor ikke være noe annet enn å si ned med våpnene, og stille kravet til Vesten og Ukraina like mye som til Russland. 

---

[1] Fordi Lenin, heller enn å integrere alle områder av det tidligere Tsar-Russland hvor de røde fikk kontroll gjennom borgerkrigen i det nye Sovjet-Russland, konstruerte Sovjetunionen, hvor større områder med ikke-russisk flertall, som Ukraina, fikk status som egne sovjetrepublikker, likestilt med den russiske sovjetrepublikken

Taliban er tilbake ved makta - kunne det vært unngått?

For den som ville ha et alternativ til NRKs sommerskute, har vi de siste dagene kunnet følge Taliban erobre Afghanistan, minutt for minutt. Nederlaget for USAs og NATOs strategi har vært så spektakulært og sympoltungt, bare uker før 20-årsjubileet for 11. september, at ingen har kunne bestride det. Spørsmålet er hvorfor dette kunne skje. Måtte det skje før eller siden, uansett, eller kunne Talibans retur til makta vært unngått ved en annen strategi? 

Det finnes noen som hevder at fortsatt vestlig tilstedeværelse, ikke i fem år, ikke i ti år til, men i femti år til, til slutt ville kunne stabilisert en provestlig regjering i Afghanistan. De peker på Tyskland, Japan og Korea som eksempler på at amerikanske og andre allierte soldater har kunnet stå i mange tiår, for å stabilisere en situasjon. Men de glemmer at de allierte soldatene i disse landene ikke har stått i noen aktiv krigstjeneste, kjempende mot en sterkt kampmotivert motstandsbevegelse, slik situasjonen har vært i Afghanistan gjennom alle de snart 20 årene vestlige styrker har stått der. 

Mange synes nå å mene at Talibans inntog i Kabul ville måtte være uunngåelig på noe sikt uansett. Det at inntoget skjedde raskere enn noen hadde forutsett, blir en uvesentlig detalj. Om inntoget hadde ventet til noen uker etter 11. september-jubileet, hadde verken effekten for den afghanske befolkninga eller propagandaeffekten i verdenssamfunnet blitt vesentlig annerledes.

Jeg er uenig i begge standpunktene. Talibans inntog KUNNE vært unngått med en annen strategi, men det kunne IKKE vært unngått med å holde vestlige styrker lengre i Afghanistan, og heller ikke gjennom lengre forhandlinger med Taliban, som det har vært snakk om helt siden 2008. Tvert imot, det kunne vært unngått om styrkene var blitt trukket ut for mange år siden, uten noen former for forhandlinger med Taliban, og uten noen som helst form for støtte til det regimet som ble installert av vestlige styrker etter invasjonen i 2001. 

Selv om det nå er for seint å unngå at Taliban på nytt overtar makta i landet, er det en fortsatt en fredelig løsning på Kashmirkonflikten som er nøkkelen til en gang i framtida å kunne skape et fredelig og stabilt Afghanistan, hvor grunnleggende menneskerettigheter respekteres. Så lenge de andre stormaktene velger å overse denne avgjørende bakgrunnsfaktoren, vil ingen andre tiltak kunne hindre at Afghanistan forblir et arnested for islamistisk ekstremisme og terror, og hvor kvinners og etniske og religiøse minoriteters rettigheter trampes ned i søla. 

Jeg forklarte hvorfor, i denne artikkelen fra 2010, som jeg tenker det kan være på sin plass å gjengi fra i dag, 10 år seinere:    

Ingen forhandlinger med Taliban

I den grad det snakkes konkret om politisk løsning, snakkes det oftest om forhandlinger med "det moderate Taliban". Dette Taliban finnes ikke. Det finns krefter i Taliban man kan gjøre avtaler med, i bytte med penger og maktposisjoner. Men disse korrupte delene av Taliban er allerede i stor grad integrert i det sittende afghanske regimet, noe som har bidratt til at det allerede er vedtatt ekstremt kvinnefientlige lover i Afghanistan.

Det Taliban som har avvist å la seg integrere sammen med andre korrupte og fundamentalistiske krigsherrer i det nye NATO-støtta afghanske regimet, deler den grunnleggende ideologien som Al-Qaida står for. Det innebærer at forhandlinger med denne organisasjonen bare vil kunne føre fram om man godtar å gjøre hele Afghanistan til en islamistisk stat uten noen former for kvinnerettigheter og uten noen form for demokrati.

Hent soldatene hjem
På samme måte som med Al-Qaida, må Taliban nedkjempes, ikke med vestlig militærmakt, men ved å frarøve organisasjonens dets rekrutteringsgrunnlag. Det viktigste rekrutteringsgrunnlaget for Taliban er ganske enkelt motstanden mot utenlandsk okkupasjon.

Når utenlandske militære styrker utgjør den reelle maktfaktoren i et land, er det for alle praktiske formål et okkupert land, og oppleves som okkupert av innbyggerne i landet. Dette gjelder også når styrkene er "invitert inn av landets regjering" slik de sovjetiske okkupasjonsstyrkene var på 1980-tallet, eller er der med støtte i et FN-mandat, slik tilfellet er for NATO-styrkene i dag.

Den sovjetiske okkupasjonen på 1980-tallet endte med å styrke de reaksjonære islamistiske bevegelsene som gikk under betegnelsen Mujahedin, fordi det var disse som tok til våpen mot de sovjetiske okkupantene. På samme måte styrker NATO-okkupasjonen i dag de reaksjonære islamistiske motstandskreftene som går under betegnelsen Taliban, fordi det er Taliban som i dag tar til våpen mot okkupantene fra NATO. Det viktigste bidraget til å hindre at Taliban lykkes med å rekruttere flere afghanske pashtunere til sin kamp, er derfor å trekke alle norske og andre utenlandske styrker ut av landet.

Kutt støtten til Karzairegimet
Det afghanske regimet, under ledelse av Hamid Karzai, som USA med allierte installerte i 2001, er for det første verdens mest korrupte. For det andre består det av en samling av Afghanistans verste krigsforbrytere fra borgerkrigsperioden tidlig på 1990-tallet. For det tredje er mange av regjeringsmedlemmene og guvernørene tungt involvert i narkotrafikken. For det fjerde mangler regimet demokratisk legitimitet.

Valgene i 2004 og 2005 til henholdsvis president og nasjonalforsamling var prega av omfattende og systematisk valgfusk, sjøl om dette på det tidspunktet i liten grad ble rapportert i vestlig mainstreampresse, som på dette tidspunktet fortsatt var opptatt av å portrettere propagandabildet av Afghanistan som "den vellykka krigen" (sammenligna med Irak som da framsto som en mye verre katastrofe). Under presidentvalget i 2009 var imidlertid de indre motsetningene innad i regimet, og innad i FN og den amerikanske administrasjonen, så sterke at noen av disse så det i sin interesse å delegitimere Karzai ved å få fram fakta om det omfattende og systematiske valgfusket. Dermed ble dette også kjent for verden, men for det afghanske folket var dette altså ikke noe nytt.

Dette udemokratiske, korrupte og tungt kriminelt belasta regimet oppleves av mange afghanere som et enda større onde enn Taliban fordi volden og undertrykkinga fra dette regimet er mer vilkårlig. Det fører blant annet en politikk som favoriserer bestemte klaner og etniske grupper i ulike deler av landet, noe som driver rivaliserende klaner og etniske grupper over i armene på Taliban.

Opprustning av det afghanske krigsherreregimet under Karzai, slik NATOs exitstrategi synes å være i dag, er dobbelt kontraproduktiv. For det første er det slik at jo sterkere dette regimet blir, jo mer det blir i stand til å gjøre seg gjeldende utover på den afghanske landsbygda, jo flere afghanere er det som får føle hva dette regimet representerer av organisert kriminalitet og maktmisbruk, jo flere blir det som vil drives til å gjøre motstand mot regimet. Og så lenge motstanden representeres av Taliban, vil dette føre til at stadig flere drives over i armene på Taliban.

For det andre er det bare ekte demokratiske krefter med base i det afghanske folket som til slutt kan seire over Taliban. Slike krefter blir systematisk forfulgt av Karzairegimet og dets kriminelt belasta afghanske støttespillere. På den måten bidrar en opprustning av Karzairegimet til å underminere motstanden mot Taliban i det afghanske samfunnet.

Press på India for fredsløsning i Kashmir
På samme måte som mujahedin på 1980-tallet fikk støtte utafra, særlig fra USA, men via Pakistan, har også Taliban fått støtte utenfra, hele tida, fra 1994 og fram til og med i dag, fra Pakistan. For Pakistan handler støtte til ekstremistiske islamistgrupper i Afghanistan om forholdet til India. Så lenge forholdet mellom India og Pakistan forblir fiendtlig, er marerittscenariet for Pakistan at India og Afghanistan utvikler et godt samarbeidsforhold, og slik sett ringer inn Pakistan.

Afghanistan har et selvstendig grunnlag for konflikt med Pakistan i det faktum at pashtunerne, som utgjør den største og historisk mektigste etniske gruppa i Afghanistan, også befolker grenseprovinsen Khyber-Pakhtunkhwa og den nordøstlige delen provinsen Baluchistan, med hovedbyen Quetta.

Da India og Pakistan i 1947 ble anerkjent av FN som uavhengige stater gjennom en avstemning i FNs generalforsamling, var det ett land som stemte mot anerkjennelse av Pakistan, og det var Afghanistan. Grunnen var at Afghanistan den gangen og i lang tid etterpå ikke godtok at delelinja mellom britisk India og det uavhengige Afghanistan skulle gå tvers gjennom det pashtunske området. Fra et afghansk perspektiv var det en del av Afghanistan som var blitt okkupert av britene, og fra et afghansk perspektiv skulle disse områdene blitt tilbakeført til Afghanistan ved avkoloniseringa, ikke bli del av en ny statsdannelse ved navn Pakistan.

I tillegg til at Afghanistan historisk har gjort krav på de pashtotalende grensedistriktene i Pakistan, med en samla befolkning i dag på nesten 30 millioner, har Pakistan også et problem med separatistiske bevegelser blant balutsjerne, som befolker de sørlige og vestlige delene av provinsen Baluchistan. Det er i disse områdene Pakistans viktigste mineral- og energiressurser befinner seg.

Frykten i Pakistan er derfor at Afghanistan skal finne på å alliere seg med India for å vinne tilbake kontroll over de pashtotalende grenseprovinsene, og dessuten kunne presse Pakistan ytterligere ved å gi støtte til de balutsjiske separatistene som truer Pakistans vitale energiforsyninger. En slik situasjon vil gi India et sterkt forhandlingsutgangspunkt for å tvinge Pakistan til en fredsløsning på indiske premisser, det vil si en løsning hvor 2/3 av Kashmir forblir en del av India.

For å hindre et slikt marerittscenario, har Pakistan konsekvent støtta opp om ytterliggående islamistiske grupper blant pashtunerne ganske enkelt fordi islamistiske grupper vil se på India som en evig fiende, akkurat som Pakistan, ettersom India okkuperer og undertrykker den muslimske flertallsbefolkninga i Kashmir.

Med muligheter for våpenleveranser i stort omfang fra Pakistan, har Taliban mulighet for å vinne makta tilbake i Afghanistan med våpenmakt, også uten massiv folkelig støtte. Skal man forhindre dette, må Pakistan overbevises om at det å la slik støtte til Taliban sildre over den lange felles grensa ikke er i landets egen interesse. Ettersom Pakistan langt fra er noen islamistisk stat etter Talibans idealer, og ettersom det overveldende flertallet av Pakistans befolkning heller ikke under noen omstendigheter kunne tenke seg å leve under et Taliban-lignende regime i eget land, er den pedagogiske oppgava ikke veldig vanskelig om det lot seg gjøre å overbevise Pakistan om at India ikke behøver å være dødsfienden.

Men både realpolitisk og ideologisk er det umulig for Pakistan å akseptere en varig fredsløsning med India som sementerer indisk kontroll over Kashmir. Realpolitisk fordi India med full kontroll over 2/3 av Kashmir får full kontroll over Induselvas kilder, og dermed over vanntilgangen i de mest tettbefolkede delene av Pakistan. Ideologisk fordi staten er bygd på ideen om å forsvare interessene til muslimene i det gamle India. For Pakistan vil en fredsslutning måtte innebære en folkeavstemning om provinsens framtid i Kashmir.

I forhold til Kashmir finns det mange mulige modeller for en fredsløsning, alt fra en deling mellom India og Pakistan som i større grad følger grensene for hvor det er muslimsk og hinduistisk flertall, og hvor en langt større del av provinsen, men ikke hele, tilfaller Pakistan, til en løsning hvor Kasmir blir en uavhengig stat, og hvor Pakistan som del av dette også må avstå den tredelen av Kasmir som landet i dag kontrollerer til en ny uavhengig stat. Problemet er at ingen av disse løsningene per i dag framstår som akseptable i India. Skal en slik løsning kunne bli mulig, må derfor de vestlige landene med USA i spissen, som i økende grad framstår som Indias allierte på verdensarenaen, bruke de diplomatiske og økonomiske pressmidlene landene har til å presse India til reelle forhandlinger.

What did the OPCW-UN Joint Investigative Mechanism actually find?

Is there proof that the Syrian government has used poison gas against its own people? In this article, I will look in detail at the most substantive basis for this claim; the report by the OPCW-UN Joint investigative mechanism into what took place in the town of Khan Shaykhoun in Idlib province on April 4, 2017. But first a summary of what has been established with respect to previous chemical attacks in Syria.

Previous chemical attacks
While it is a common belief that the Syrian government has been proven to be behind several catastrophic chemical attacks in Syria, the deadliest by far being the August 21 2013 attack in Eastern Ghouta, the February 12 2014 report by the UN Human Rights Council states the following: "In no incident was the commission’s evidentiary threshold met with regard to the perpetrator."

This came after OPCW investigators had been allowed to go to the attack site and do their investigations thoroughly. Such a statement strongly counters statements by Western officials, who only hours after the attack pinned blame on the Syrian government, and started planning for punitive military strikes on Syria. Those plans were eventually scrapped as the UK parliament, weary of having been mislead before the Iraq War, voted down a government motion to authorize the strike.

The OPCW investigators had also investigated a previous chemical attack, in Khan Al-Assal, on March 19 of the same year. They found that "the chemical agents used in that attack bore the same unique hallmarks as those used in Al-Ghouta". This has been used by some as an indicator that the Syrian government were behind both incidents. It does however, point in the opposite direction. Although not able to draw any firm conclusions, Swiss UN investigator Carla del Ponte stated in May 2013 that "there were "strong, concrete suspicions but not yet incontrovertible proof", that rebels, rather than government forces, were behind the Khan Al-Assal attack. "I was a little bit stupefied by the first indications we got... they were about the use of nerve gas by the opposition," she said.

Revelations of sarin smuggling from Turkey
The strongest evidence linking the 2013 chemical attacks to al-Qaida/ISIS rebels (the chemical attacks of 2013 took place before the breakup between the al-Qaida affiliated Nusra Front, which had a strong presence in Eastern Ghouta, and ISIL which dominated territories further east in Syria, in October of 2013) does not come from UN/OPCW investigations, but from leaks by Turkish journalist and parliamentarian Eren Erdem. Erdem, who has since been jailed, and is now on hunger strike in a Turkish prison, presented damning evidence, widely ignored by mainstream media in the West, but referred by a few, among others, the Belfast Telegraph:

Erdem showed parliament copy of the criminal case (number 2013/120) that was opened by the General Prosecutor's Office in the city of Adana in southern Turkey.

He said evidence from that this case shows various Turkish nationals were dealing directly with Isis and other terrorist groups in Syria, supplying them with sarin gas.

“The phone recordings in the indictment showed all the details from how the shipment was going to be made to how it was prepared, from the content of the labs to the source of the materials. Which trucks were going to be used, all dates etc. From A to Z, everything was discussed and recorded. Despite all of this evidence, the suspects were released.
“And the shipment happened,” Erdem added.

Joint Investigative Mechanism report on Khan Shaykhoun
As no conclusions have been reached by international investigators into previous chemical attacks in Syria, the basis for stating that the Syrian government has indeed committed chemical attacks, rests solely on one report, that of the OPCW-UN Joint Investigative Mechanism into what happened in the Idlib Town of Khan Shaykhoun on April 4, 2017.

The report of the three member panel, lead by Guatemalan career diplomat Eduard Molet, does conclude in the following manner: "the Leadership Panel is confident that the Syrian Arab Republic is responsible for the release of sarin at Khan Shaykhun on 4 April 2017. The findings of the Leadership Panel regarding the evidence in this case are based on the information set forth in detail in annex II." This panel's conclusion cannot however be seen as evidence in itself. We have to look more detailed at the evidence presented in the report.

No site inspection and destruction of evidence
 The first noticable fact mentioned, which contrast event sites where there could be found no conclusive evidence for Syrian government use of chemical weapons, is that the investigators in this case "did not visit the scenes of the incidents at Umm Hawsh [where ISIS was the assumed culprit] and Khan Shaykhun". It also states that the value of any visit in the future would be of little value as  "the crater from which the sarin emanated had been disturbed after the incident and subsequently filled with concrete. Accordingly, the integrity of the scene had been compromised." The report explains the failure to go to the site with the "high security risk of a site visit to Khan Shaykhun, which is currently in a situation of armed conflict and under the control of a listed terrorist organization (Nusrah Front)", but does not reflect on any potential reasons why the site had been destroyed by the group that controls and continues to control Khan Shaykhoun.

Evidence of sarin exposure
Based on medical samples provided from victims, the the panel finds sufficient evidence that the people in the Idlib town did indeed suffer a chemical attack, most likely involving sarin gas. In my view, the sum of evidence does point to people being exposed to sarin, even with some noticeable discrepancies:

"Scenes recorded just after the incident at the medical site to the east of Khan Shaykhun, where rescue and decontamination activities filmed shortly after 0700 hours showed rescue personnel indiscriminately hosing down patients with water for extended periods of time. That video footage also showed a number of patients not being attended to, as well as paramedical interventions that did not seem to make medical sense, such as performing cardiac compression on a patient who was lying face down. Film footage showing rescue workers doing procedures that were not only inconsistent with sarin gas poisoning, but directly counterproductive, if saving lives was the purpose. [...] 

The Mechanism observed from open sources that the treatment administered to victims from Khan Shaykhun had frequently involved oxygen and cortisone therapy. Such treatment is not recommended for sarin poisoning, but is recommended mainly for lung damage, as would be caused by either chlorine or vacuum bombs.

An inconsistency was identified in one of the Fact-Finding Mission’s biomedical results from samples lacking a chain of custody. In sample No. 13, 1 the blood sample tested negative for sarin or a sarin-like substance, while the urine sample tested positive for the sarin degradation product isopropyl methylphosphonate. There is currently no explanation for the inconsistency. Medical experts consulted by the Mechanism indicated that the combination of the negative result in the blood and the positive result in the urine was impossible. That inconsistency was considered to be most likely the result of cross-contamination in the sampling process."

Evidence for staging scenario
If we accept the premise that sarin was indeed used in Khan Shaykhoun on April 4 2017, the question remains how the poisonous gas was dispersed. Was it, as is the assumption in the conclusion, the effect of a bomb dropped from a high altitude airplane, or did it originate from a ground explosion, as part of a staged operation to put blame on the Syrian government. The report investigates both options, and what is striking, is that counter to the conclusion, there is plenty of evidence in the report pointing towards the latter explanation:

"The Mechanism also sought to collect information about possible activities related to the dissemination of sarin from an improvised explosive device on the ground in accordance with the second scenario. While the Mechanism found no information relating to the preparation of an explosion through such means, it noted S/2017/904 17-18978 25/33 a witness statement that was consistent with that scenario. In an interview with the Mechanism, the witness reported waking up at approximately 0700 hours on 4 April 2017 to the sound of explosions. The witness stated that no aircraft had been flying over Khan Shaykhun at the time and that aircraft had begun to launch attacks only at around 1100 hours. [..]

Certain irregularities were observed in elements of the information analysed. For example, several hospitals appeared to have begun admitting casualties of the attack between 0640 and 0645 hours. The Mechanism received the medical records of 247 patients from Khan Shaykhun who had been admitted to various health-care facilities, including survivors and a number of victims who eventually died from exposure to a chemical agent. The admission times noted in the records range from 0600 to 1600 hours. Analysis of the records revealed that in 57 cases, patients had been admitted to five hospitals before the incident (at 0600, 0620 and 0640 hours). In 10 of those cases, patients appear to have been admitted to a hospital 125 km away from Khan Shaykhun at 0700 hours, while another 42 patients appear to have been admitted to a hospital 30 km away at 0700 hours. The Mechanism did not investigate those discrepancies and cannot determine whether they are linked to any possible staging scenario."

Inconsistent crater analysis
While witness accounts and medical records point more in the direction of a staged attack by the al-Qaida militants controlling the town, the one point of evidence that leads the panel towards accepting the claim that the sarin dispersal was the result of an air-dropped bomb from Syrian warplanes, is the shape of the crater assumed to be the dispersal site.The report does however refer to a report provided by the Syrian government pointing in the opposite direction:

"In the report, the Government concluded that the shape and characteristics of the crater and the lack of physical evidence did not indicate that it had been the result of an air strike. It was noted that the shape, depth and contents of the crater were not consistent with the effects of an aerial bomb, but rather indicated that it had been the result of a ground explosion produced using a device weighing no more than 10 kg. In support S/2017/904 17-18978 27/33 of its position, the Government referred to the incompleteness of the debris of the alleged explosion and the absence of any residues of the bomb or rocket, including a rocket motor, tail or fins. It was also stated that three pieces from an unknown source had been deliberately placed, including the remnants of an alleged shell. The Government stated that that confirmed that the scene had been fabricated to suggest that the crater had resulted from the explosion of an aerial bomb. It was also noted in the report that the crater and its surroundings had contained traces of live agent (sarin) and its degradation products, which had been found 10 days after the alleged attack, indicating that the explosion had not led to the dispersion of the full contents of the sarin container, and that the explosion had not been well calculated."

The report also obtained analysis of the crater from "three independent, internationally recognized institutes with specialization in the areas of forensics, defence and security as well as by two individual independent experts in energetic materials." While it is not stated which institutes in what countries this refers to, I believe it is safe to assume that this refers to an institutes in Western countries. It is therefore very significant that one of these institutes also provide indirect support for the Syrian view by noting that "the site appeared to have been disturbed after impact." While also mentioning "indications that the ground had been hit by a substantially heavy object that had travelled at high velocity" the defense research institute makes no firm conclusion that this is what has transpired. On the contrary, it is explicitly statet that the institute "could not rule out the idea that the crater had been caused by other means".

Another institute comes out with a more firm conclusion in support of the airial theory. The argument provided by this institute against the theory of a ground-launched munition, is that "no remnants peculiar to a rocket had been evident in the crater or found in its vicinity". This is remarkable more in the sense that nobody has argued that the al-Qaida-linked rebels, if they were indeed behind the sarin dispersal, had used a rocket launched from the ground to disperse the poison gas, but rather a limited ground based explosion of a sarin container, which, according to the Syrian view, "had not been well calculated." It is therefore very difficult to see how the statement from this other institute actually contradicts the Syrian analysis which bases itself on the same set of facts, noticing "the absence of any residues of the bomb or rocket, including a rocket motor, tail or fins". 

The report noticeably makes no mention of what the third referred institute concluded, but refers instead heavily to one of the unnamed "individual independent experts", while also not mentioning the other. The one referred expert "found that the appearance of the crater indicated that the pavement had been hit by a relatively large object at high velocity, without a large amount of explosives being involved", consistent with the airial theory. This expert also "concluded that it was very unlikely that the crater had been caused by a ground-launched weapon, an explosive charge or a liquid-filled warhead emplaced on the ground, or excavation and the emplacement of the objects found therein." It is noticeable that this expert makes no mention of the signs that "the site appeared to have been disturbed after impact.", which is not only noted by the Syrian report, but also in the report of one of the two referred defense institutes.

Despite this, in drawing their conclusion, the panel lead by the Guatemalan diplomat, chooses to base their conclusion firmly on the side of the one expert that gives strong support to the theory that the crater must have been made by airial impact, disregarding both the Syrian account and indications by one of the independent defense institutes referred to, which mentions indications of site tampering: The Mechanism notes that, on the basis of the foregoing, the characteristics of the crater are more likely to have been caused by an aerial bomb with a small explosive charge, and that it probably contained liquid.

This conclusion comes dispite visual evidence of airial bombardment of the dispersal site, while there is indeed such evidence to suggest Syrian planes were dropping bombs on other parts of the town at the time. The report notes that "At the request of the Mechanism, the Syrian Arab Republic provided the exact coordinates of six locations targeted by the Syrian Arab Air Force aircraft operating from Sha‘irat airbase on 4 April 2017. The coordinates were found to be similar to the description of the targets identified in the relevant logbook. While those entries include flight times that correspond to the likely timing of the sarin event at Khan Shaykhun, they refer to aerial attacks targeting unidentified non-State armed groups in the town of Tall Hawash and west of Kafr Zayta. As noted above, while the Mechanism could confirm that one of these locations had sustained damage, it could not confirm that the damage had occurred on 4 April. 

As noted in paragraphs 19, 23 and 28 above, the Mechanism obtained information detailing the presence of a Su-22 within 5 km of Khan Shaykhun, as well as information provided by a Su-22 pilot interviewed by the Mechanism indicating that he had been within 7 to 9 km of Khan Shaykhun at the relevant time. The Mechanism consulted with a weapons expert to ascertain the confluence of distance and altitude from which it might be possible to hit Khan Shaykhun with an aerial bomb. The expert concluded that, depending on a number of variables such as altitude, speed and the flight path taken, it would be possible for such an aerial bomb to be dropped on the town from the aforementioned distances.

In order to identify other points of impact possibly associated with the release of sarin, the Mechanism commissioned the forensic analysis of video footage taken between 0642 and 0652 hours on 4 April that showed four plumes across Khan Shaykhun, three of which had been located approximately 320 m south-west of the crater and the fourth approximately 1.3 km south-south-west of the crater, one of which had been shorter and whiter than the others. None of the locations from which the plumes had emanated could be associated with the location of the crater."  

No motive investigated
Earlier a declassified CIA report into the attack tried to prove that the government forces had likely motive to use chemical weapons against the rebels in Idlib at the time, as they "assess that Damascus launched this chemical attack in response to an opposition offensive in northern Hama province that threatened key infrastructure."

The findings of the Joint Investigative Mechanism effectively contradicts this motive, pointing instead to the documented fact that "On 24 March 2017, Ahrar al-Sham and its allied groups reportedly launched a separate offensive in north-western Hama Governorate. Open-source information suggests that at around the same time, Syrian government forces started to gain momentum, although with some temporary setbacks, in repelling these attacks. [...] By 3 April 2017, Syrian government forces had made rapid advances, reportedly regaining control over most of the areas lost after 21 March 2017, and had moved deeper into some of the areas that had been controlled by non-State armed groups prior to 21 March.

At the time of the chemical attack, we then see that instead of the Syrian government facing an onslaught "that threatened key infrastructure", it was instead the rebels who were in an entrenched position, in desperate need of something to happen to change the dynamic of the war. While de facto debunking the motive earlier provided by the CIA, the report makes no mention of this fact, nor does it make any other attempt at providing any credible motive for either the government or the rebels to have initiated the chemical attack at the time and place where it happened.

Weak conclusion
All in all, the investigations of the panel are clearly lacking in many respects. They do note themselves that it would have been very valuable to be able to access the site of the attack, specifically the crater, yet base the conclusion solely on analysis of the crater made by one technical expert, disregarding both the Syrian government explanation and indications pointed out in one of the reports by one of the independent, in all likelyhood Western, defense institutes that "the site appeared to have been disturbed after impact". The panel report mentions discrepancies in  medical logs that is consistent with a staging scenario, but explicitly states that they did not investigate that further. And finally, while debunking what was earlier provided as the likely motive for the government to use sarin in that situation, the report does not provide any analysis of any type of motive any of the possible purportrators could have had.

All in all, the report conclusion looks more like a whitewash of what had already taken place, a US attack on Syrian military infrastructure, based on the assumption that Syria was behind the attack, than real evidence that the Syrian government was indeed behind the attack.