søndag 15. august 2021

Taliban er tilbake ved makta - kunne det vært unngått?

For den som ville ha et alternativ til NRKs sommerskute, har vi de siste dagene kunnet følge Taliban erobre Afghanistan, minutt for minutt. Nederlaget for USAs og NATOs strategi har vært så spektakulært og sympoltungt, bare uker før 20-årsjubileet for 11. september, at ingen har kunne bestride det. Spørsmålet er hvorfor dette kunne skje. Måtte det skje før eller siden, uansett, eller kunne Talibans retur til makta vært unngått ved en annen strategi? 

Det finnes noen som hevder at fortsatt vestlig tilstedeværelse, ikke i fem år, ikke i ti år til, men i femti år til, til slutt ville kunne stabilisert en provestlig regjering i Afghanistan. De peker på Tyskland, Japan og Korea som eksempler på at amerikanske og andre allierte soldater har kunnet stå i mange tiår, for å stabilisere en situasjon. Men de glemmer at de allierte soldatene i disse landene ikke har stått i noen aktiv krigstjeneste, kjempende mot en sterkt kampmotivert motstandsbevegelse, slik situasjonen har vært i Afghanistan gjennom alle de snart 20 årene vestlige styrker har stått der. 

Mange synes nå å mene at Talibans inntog i Kabul ville måtte være uunngåelig på noe sikt uansett. Det at inntoget skjedde raskere enn noen hadde forutsett, blir en uvesentlig detalj. Om inntoget hadde ventet til noen uker etter 11. september-jubileet, hadde verken effekten for den afghanske befolkninga eller propagandaeffekten i verdenssamfunnet blitt vesentlig annerledes.

Jeg er uenig i begge standpunktene. Talibans inntog KUNNE vært unngått med en annen strategi, men det kunne IKKE vært unngått med å holde vestlige styrker lengre i Afghanistan, og heller ikke gjennom lengre forhandlinger med Taliban, som det har vært snakk om helt siden 2008. Tvert imot, det kunne vært unngått om styrkene var blitt trukket ut for mange år siden, uten noen former for forhandlinger med Taliban, og uten noen som helst form for støtte til det regimet som ble installert av vestlige styrker etter invasjonen i 2001. 

Selv om det nå er for seint å unngå at Taliban på nytt overtar makta i landet, er det en fortsatt en fredelig løsning på Kashmirkonflikten som er nøkkelen til en gang i framtida å kunne skape et fredelig og stabilt Afghanistan, hvor grunnleggende menneskerettigheter respekteres. Så lenge de andre stormaktene velger å overse denne avgjørende bakgrunnsfaktoren, vil ingen andre tiltak kunne hindre at Afghanistan forblir et arnested for islamistisk ekstremisme og terror, og hvor kvinners og etniske og religiøse minoriteters rettigheter trampes ned i søla. 

Jeg forklarte hvorfor, i denne artikkelen fra 2010, som jeg tenker det kan være på sin plass å gjengi fra i dag, 10 år seinere:    

Ingen forhandlinger med Taliban

I den grad det snakkes konkret om politisk løsning, snakkes det oftest om forhandlinger med "det moderate Taliban". Dette Taliban finnes ikke. Det finns krefter i Taliban man kan gjøre avtaler med, i bytte med penger og maktposisjoner. Men disse korrupte delene av Taliban er allerede i stor grad integrert i det sittende afghanske regimet, noe som har bidratt til at det allerede er vedtatt ekstremt kvinnefientlige lover i Afghanistan.

Det Taliban som har avvist å la seg integrere sammen med andre korrupte og fundamentalistiske krigsherrer i det nye NATO-støtta afghanske regimet, deler den grunnleggende ideologien som Al-Qaida står for. Det innebærer at forhandlinger med denne organisasjonen bare vil kunne føre fram om man godtar å gjøre hele Afghanistan til en islamistisk stat uten noen former for kvinnerettigheter og uten noen form for demokrati.

Hent soldatene hjem
På samme måte som med Al-Qaida, må Taliban nedkjempes, ikke med vestlig militærmakt, men ved å frarøve organisasjonens dets rekrutteringsgrunnlag. Det viktigste rekrutteringsgrunnlaget for Taliban er ganske enkelt motstanden mot utenlandsk okkupasjon.

Når utenlandske militære styrker utgjør den reelle maktfaktoren i et land, er det for alle praktiske formål et okkupert land, og oppleves som okkupert av innbyggerne i landet. Dette gjelder også når styrkene er "invitert inn av landets regjering" slik de sovjetiske okkupasjonsstyrkene var på 1980-tallet, eller er der med støtte i et FN-mandat, slik tilfellet er for NATO-styrkene i dag.

Den sovjetiske okkupasjonen på 1980-tallet endte med å styrke de reaksjonære islamistiske bevegelsene som gikk under betegnelsen Mujahedin, fordi det var disse som tok til våpen mot de sovjetiske okkupantene. På samme måte styrker NATO-okkupasjonen i dag de reaksjonære islamistiske motstandskreftene som går under betegnelsen Taliban, fordi det er Taliban som i dag tar til våpen mot okkupantene fra NATO. Det viktigste bidraget til å hindre at Taliban lykkes med å rekruttere flere afghanske pashtunere til sin kamp, er derfor å trekke alle norske og andre utenlandske styrker ut av landet.

Kutt støtten til Karzairegimet
Det afghanske regimet, under ledelse av Hamid Karzai, som USA med allierte installerte i 2001, er for det første verdens mest korrupte. For det andre består det av en samling av Afghanistans verste krigsforbrytere fra borgerkrigsperioden tidlig på 1990-tallet. For det tredje er mange av regjeringsmedlemmene og guvernørene tungt involvert i narkotrafikken. For det fjerde mangler regimet demokratisk legitimitet.

Valgene i 2004 og 2005 til henholdsvis president og nasjonalforsamling var prega av omfattende og systematisk valgfusk, sjøl om dette på det tidspunktet i liten grad ble rapportert i vestlig mainstreampresse, som på dette tidspunktet fortsatt var opptatt av å portrettere propagandabildet av Afghanistan som "den vellykka krigen" (sammenligna med Irak som da framsto som en mye verre katastrofe). Under presidentvalget i 2009 var imidlertid de indre motsetningene innad i regimet, og innad i FN og den amerikanske administrasjonen, så sterke at noen av disse så det i sin interesse å delegitimere Karzai ved å få fram fakta om det omfattende og systematiske valgfusket. Dermed ble dette også kjent for verden, men for det afghanske folket var dette altså ikke noe nytt.

Dette udemokratiske, korrupte og tungt kriminelt belasta regimet oppleves av mange afghanere som et enda større onde enn Taliban fordi volden og undertrykkinga fra dette regimet er mer vilkårlig. Det fører blant annet en politikk som favoriserer bestemte klaner og etniske grupper i ulike deler av landet, noe som driver rivaliserende klaner og etniske grupper over i armene på Taliban.

Opprustning av det afghanske krigsherreregimet under Karzai, slik NATOs exitstrategi synes å være i dag, er dobbelt kontraproduktiv. For det første er det slik at jo sterkere dette regimet blir, jo mer det blir i stand til å gjøre seg gjeldende utover på den afghanske landsbygda, jo flere afghanere er det som får føle hva dette regimet representerer av organisert kriminalitet og maktmisbruk, jo flere blir det som vil drives til å gjøre motstand mot regimet. Og så lenge motstanden representeres av Taliban, vil dette føre til at stadig flere drives over i armene på Taliban.

For det andre er det bare ekte demokratiske krefter med base i det afghanske folket som til slutt kan seire over Taliban. Slike krefter blir systematisk forfulgt av Karzairegimet og dets kriminelt belasta afghanske støttespillere. På den måten bidrar en opprustning av Karzairegimet til å underminere motstanden mot Taliban i det afghanske samfunnet.

Press på India for fredsløsning i Kashmir
På samme måte som mujahedin på 1980-tallet fikk støtte utafra, særlig fra USA, men via Pakistan, har også Taliban fått støtte utenfra, hele tida, fra 1994 og fram til og med i dag, fra Pakistan. For Pakistan handler støtte til ekstremistiske islamistgrupper i Afghanistan om forholdet til India. Så lenge forholdet mellom India og Pakistan forblir fiendtlig, er marerittscenariet for Pakistan at India og Afghanistan utvikler et godt samarbeidsforhold, og slik sett ringer inn Pakistan.

Afghanistan har et selvstendig grunnlag for konflikt med Pakistan i det faktum at pashtunerne, som utgjør den største og historisk mektigste etniske gruppa i Afghanistan, også befolker grenseprovinsen Khyber-Pakhtunkhwa og den nordøstlige delen provinsen Baluchistan, med hovedbyen Quetta.

Da India og Pakistan i 1947 ble anerkjent av FN som uavhengige stater gjennom en avstemning i FNs generalforsamling, var det ett land som stemte mot anerkjennelse av Pakistan, og det var Afghanistan. Grunnen var at Afghanistan den gangen og i lang tid etterpå ikke godtok at delelinja mellom britisk India og det uavhengige Afghanistan skulle gå tvers gjennom det pashtunske området. Fra et afghansk perspektiv var det en del av Afghanistan som var blitt okkupert av britene, og fra et afghansk perspektiv skulle disse områdene blitt tilbakeført til Afghanistan ved avkoloniseringa, ikke bli del av en ny statsdannelse ved navn Pakistan.

I tillegg til at Afghanistan historisk har gjort krav på de pashtotalende grensedistriktene i Pakistan, med en samla befolkning i dag på nesten 30 millioner, har Pakistan også et problem med separatistiske bevegelser blant balutsjerne, som befolker de sørlige og vestlige delene av provinsen Baluchistan. Det er i disse områdene Pakistans viktigste mineral- og energiressurser befinner seg.

Frykten i Pakistan er derfor at Afghanistan skal finne på å alliere seg med India for å vinne tilbake kontroll over de pashtotalende grenseprovinsene, og dessuten kunne presse Pakistan ytterligere ved å gi støtte til de balutsjiske separatistene som truer Pakistans vitale energiforsyninger. En slik situasjon vil gi India et sterkt forhandlingsutgangspunkt for å tvinge Pakistan til en fredsløsning på indiske premisser, det vil si en løsning hvor 2/3 av Kashmir forblir en del av India.

For å hindre et slikt marerittscenario, har Pakistan konsekvent støtta opp om ytterliggående islamistiske grupper blant pashtunerne ganske enkelt fordi islamistiske grupper vil se på India som en evig fiende, akkurat som Pakistan, ettersom India okkuperer og undertrykker den muslimske flertallsbefolkninga i Kashmir.

Med muligheter for våpenleveranser i stort omfang fra Pakistan, har Taliban mulighet for å vinne makta tilbake i Afghanistan med våpenmakt, også uten massiv folkelig støtte. Skal man forhindre dette, må Pakistan overbevises om at det å la slik støtte til Taliban sildre over den lange felles grensa ikke er i landets egen interesse. Ettersom Pakistan langt fra er noen islamistisk stat etter Talibans idealer, og ettersom det overveldende flertallet av Pakistans befolkning heller ikke under noen omstendigheter kunne tenke seg å leve under et Taliban-lignende regime i eget land, er den pedagogiske oppgava ikke veldig vanskelig om det lot seg gjøre å overbevise Pakistan om at India ikke behøver å være dødsfienden.

Men både realpolitisk og ideologisk er det umulig for Pakistan å akseptere en varig fredsløsning med India som sementerer indisk kontroll over Kashmir. Realpolitisk fordi India med full kontroll over 2/3 av Kashmir får full kontroll over Induselvas kilder, og dermed over vanntilgangen i de mest tettbefolkede delene av Pakistan. Ideologisk fordi staten er bygd på ideen om å forsvare interessene til muslimene i det gamle India. For Pakistan vil en fredsslutning måtte innebære en folkeavstemning om provinsens framtid i Kashmir.

I forhold til Kashmir finns det mange mulige modeller for en fredsløsning, alt fra en deling mellom India og Pakistan som i større grad følger grensene for hvor det er muslimsk og hinduistisk flertall, og hvor en langt større del av provinsen, men ikke hele, tilfaller Pakistan, til en løsning hvor Kasmir blir en uavhengig stat, og hvor Pakistan som del av dette også må avstå den tredelen av Kasmir som landet i dag kontrollerer til en ny uavhengig stat. Problemet er at ingen av disse løsningene per i dag framstår som akseptable i India. Skal en slik løsning kunne bli mulig, må derfor de vestlige landene med USA i spissen, som i økende grad framstår som Indias allierte på verdensarenaen, bruke de diplomatiske og økonomiske pressmidlene landene har til å presse India til reelle forhandlinger.

Ingen kommentarer: