Den nyttige fienden

Den såkalte Islamske Statens framvekst må forstås i lys av nytten terrorgruppa har hatt og har i kampen mot Irans innflytelse i Irak, og som legitimering for lenge ønsket vestlig intervensjon i Syria.

Opprinnelsen til dagens IS var en liten terrorgruppe under ledelse av jordaneren Abu Musab al-Zarqawi.  Al-Zarqawi ble verdenskjent tidlig i 2004, via et brev som angivelig skulle til Osama bin Laden, men som ble oppfanget av etterretning på veien dit. Selv om det i teorien var et brev ment for al-Qaida-lederen, bar formen på brevet mer preg av en appell til et globalt publikum.
I brevetsom ble lagt ut og fortsatt finns på US State Departments hjemmeside^[1], og som ble tilrettelagt for pressen på en rekke språk av amerikanske myndigheter^[2] skriver al-Zarqawi blant annet følgende:

Sjiaene har erklært en hemmlig krig mot islams folk. De er sunnienes nære, farlige fiende, selv om amerikanerne også er en erkefiende. Faren sjiaene representerer er imidlertid større, og skaden de påfører [den islamske] nasjonen er verre og mer ødeleggende enn den skaden amerikanerne forvolder^[3].

“Den mest vellykka psyop’en”

Wikileaks offentliggjorde i februar 2012 en intern e-postutveksling i etterretningsselskapet Stratfor, som har nære bånd til det militærstrategiske etablissementet i USA^[4], som kaster lys over USAs geopolitiske visjon med Irakinvasjonen:

USA vil ønske at det dannes en regjering i Baghdad som kan tjene som en sterk motvekt til Iran og følge en politikk som er vennlig overfor amerikanske interesser^[5].

Offentliggjøringen av Zarqawibrevet skjedde i en situasjon hvor denne visjonen var i ferd med å bryte sammen.

USAs utfordring var og er at flertallet av Iraks befolkning er sjiamuslimer, og de best organiserte politiske gruppene blant Iraks sjiamuslimer fra før invasjonen var de Iranstøttede partiene SCIRI og Dawa. USAs opprinnelige overgangsplan inkluderte derfor ikke direkte demokratiske valg, men la opp til indirekte valg av regjering via provinsforsamlinger bestående av “notabiliteter” ^[6], en prosess som USA i større grad antok å kunne kontrollere. Prosessen minnet mye om den politiske prosessen som ledet fram til valget av Hamid Karzai, som var USAs foretrukne kandidat, til president i Afghanistan^[7].

USAs problem var at den åndelige lederen for flertallet av Iraks sjiamuslimer, Ali al-Sistani, ikke aksepterte denne planen. I januar 2004 mobiliserte al-Sistani og de Iranvennlige partiene hundre tusen i en demonstrasjon i Baghdad med krav om umiddelbare valg^[8].

I første halvår 2004 var det også i ferd med å bli bygd opp en brei motstandsfront som forente sunnidominerte væpnede motstandsgrupper og den unge sjiamuslimske teologen Moqtada al-Sadrs Mehdihær. Helt konkret kom alliansen til uttrykk ved at tusenvis av fattige sjiamuslimer i Baghdad samlet inn blod til kjempende sunnimuslimer i Falluja. Som respons til dette, ble portretter av sjiateologen al-Sadr båret rundt på demonstrasjoner mot okkupasjonen i mange sunnidominerte irakiske byer^[9].

Det politiske og militære presset skapte til sammen et så sterkt press mot okkupantmakta at USA måtte gå med på en langt raskere overgangsprosess mot irakisk uavhengighet enn det som i utgangspunktet var planlagt. Kompromisset ble en formalisert irakisk uavhengighet der Paul Bremer overlot makta til en ny irakisk administrasjon i en offisiell seremoni som ble avholdt i 28. juni 2004. Det var i praksis Bremer som hadde valgt ut den nye presidenten, Ayad Allawi^[10], men for å godta denne prosessen, ble de iranvennlige partiene gitt løfter om demokratiske valg tidlig i 2005.

Kampanjen for å “spre kunnskap” om al-Zarqawis gruppes agenda hadde som eksplisitt målsetting å slå inn en kile mellom motstandsbevegelsen og Iraks sjiamuslimske flertall^[11].  Effekten ble av brigadegeneral Mark Kimmitt omtalt på følgende måte: "Zarqawi-PSYOP-programmet er den mest vellykkede informasjonskampanjen til dags dato ." ^[12]

Men det amerikanske “Psyop-programmet” var også en suksess for al-Zarqawi. Den store publisiteten kampanjen ga, var helt i tråd med en av al-Zarqawis målsettinger, beskrevet i brevet, om en “klar mediaorientering” for å etablere “strategisk dybde og rekkevidde blant brødre i utlandet og blant mujahedin” ^[13]

Sekterisk tortur på TV

Okkupasjonsmyndighetene bidro ikke bare til publisering av al-Zarqawis budskap. De bidro også mer direkte til å bekrefte det bildet av sekterisk borgerkrig som al-Zarqawi ønsket å spre. Et viktig bidrag var opprettelsen av en egen døds- og torturskvadron knyttet til det irakiske innenriksdepartementet, kalt Ulvebrigaden. I et notat fra USAs Council of Foreign Relation fra november 2005, blir Ulvebrigaden omtalt som et underbruk av SCIRI-partiets Badrbrigade^[14].

Denne framstillinga ble i høy grad forsterket gjennom et “realityshow” på den statseide og USA-finansierte TV-kanalen Al-Iraqiya, kalt “Terrorisme i lovens vold”. Her fikk man se tilfangetatte, åpenbart torturerte, antatte terrorister tilstå sine forbrytelser foran åpent kamera. De angivelige terroristene som ble vist fram på TV, var konsekvent sunnimuslimer, mens politioffiserene i Ulvebrigaden som sto fram på TV, var konsekvent sjiamuslimer^[15].

Brigadens overordnede fra den ble operativ og fram til april 2005, var imidlertid sunnimuslimen Falah Hassan al-Naqib, innenriksminister i den USA-utnevnte regjeringa til Ayad Allawi. Al-Naqib var en nær alliert av Allawi, og hadde selv hadde vært i eksil i USA før invasjonen^[16].

Ulvebrigadens opptreden svarte i stor grad til en hemmelig Pentagon-strategi om å opprette en dødsskvadron med frie fullmakter til å likvidere politiske motstandere. Denne ble avslørt 9. januar 2005 i en artikkel i Newsweek med tittelen “The Salvadoran Option”.  I artikkelen utpekes Ayad Allawi personlig som en av strategiens ivrigste tilhengere^[17].

Det er også kjent at Ulvebrigaden og USAs okkupasjonsstyrker opererte i tospann i det nordlige Irak^[18]. Senere har dokumenter lekket til Wikileaks, har også avslørt at USA var fullt klar over hvordan Ulvebrigadens virksomhet bidro til å piske opp sekterisk hat^[19].

Saudiarabisk oppvigleri

Gradvis fra midten av 2005, og for fullt i etterkant av bombeaksjonen mot den sjiamuslimske Al-Askarimoskeen i Samarra 22. februar 2006, endret krigen i Irak karakter fra primært å være en krig mellom opprørsgrupper og amerikanske og andre okkupasjonsstyrker, til det som framsto som en full borgerkrig mellom sjia- og sunnimuslimer.

Professor Toby Jones har påpekt hvordan USAs nære allierte Saudi-Arabia bidro aktivt til å piske opp stemningen ved, tross sin ellers svært strenge sensurpraksis, å tillate sendt TV-prekener som oppfordret sunnimuslimer til å intensivere kampen mot sjiamuslimene:

Noen av de mest framtredende ikke-offisielle religiøse stemmene i Saudi-Arabia, inkludert Saffar al-Hawali, Nasr al-Umar og Abdallah bin Jibreen, har oppfordret til vold mot sjiaene i Irak og andre steder. I desember 2006 sendte flere titalls saudiarabiske teologer, sammen med noen sunniteologer i Irak, rundt et opprop som oppfordret til å intensivere, heller enn å dempe, den sekteriske volden. Riyadh har forholdt seg taust til dette^[20].

Jones påpeker videre at toleransen overfor offentlige oppfordringer til vold mot sjiamuslimer, kom parallelt med at landet, i frykt for kritisk vinklede artikler, blokkerte tilgangen til Wikipedia fra alle nettbrukere i landet^[21].

Det finns ingen spor av at USA på noe tidspunkt har brukt noen form for pressmiddel for å få Saudi-Arabia til å stanse oppvigleriet. Tvert imot ble de militære forbindelsene mellom USA og Saudi-Arabia intensivert i den samme perioden, gjennom oppstart av forhandlinger om et storstilt våpenkjøp i 2007^[22].

I følge en artikkel fra 2007, siterer Seymour Hersh en amerikansk regjeringsrådgiver som hevder at den saudiske etterretningsjefen, prins Bandar bin Sultan, hadde gitt Det hvite Hus de nødvendige forsikringene om at ekstremistene kan kontrolleres: ‘Vi skapte denne bevegelsen, og vi kan kontrollere den.’ ^[23] Og ifølge den samme regjeringsrådgiveren, var framveksten av en ny ekstrem sunniislamistisk terrorgruppe i Midtøsten da i sin skjønneste orden:

Det er ikke det at vi ikke ønsker at salafistene skal kaste bomber; det handler om hvem de kaster dem mot—Hizbollah, Moqtada al-Sadr, Iran, og syrerne, hvis de fortsetter å samarbeide med Hizbollah ogIran.”^[24] 

Motstandsfronten splittes

I offisielle framstillinger av Irakkrigen, som PBS-produserte “Irak – et land i oppløsning”, som nylig ble sendt på NRK^[25], blir overgangen til borgerkrig framstilt som en katastrofe som amerikanerne ønsket å unngå, fordi borgerkrig ville gjøre Irak uregjerbart, og på den måten presse USA til å måtte trekke seg ut. Det er identisk med teorien som Abu Musab al-Zarqawi la fram i sitt famøse, vidt og bredt publiserte, brev.

Det beste fra amerikansk perspektiv ville utvilsomt vært et stabilt, fredelig og USA-vennlig irakisk regime, som ville vært i stand til å ivareta sin egen dag-til-dag-sikkerhet, samtidig som det ville tillatt USA permanente baser i landet. Men det var ikke lenger noe sannsynlig scenario fra og med første halvår 2004. Selv om en irakisk borgerkrig var et propagandanederlag i forhold til krigsmotstanderne på hjemmebane, var det ikke det verste scenariet fra et amerikansk geopolitisk perspektiv.

Enda mye verre ville det være om utfallet hadde blitt at okkupasjonen hadde lyktes med å forene irakerne, mot USA, og at sluttproduktet ville bli en ydmykende amerikansk uttrekning. Det verst tenkelige resultatet var ikke et Irak i borgerkrig, men et fredelig og stabilt, fritt og uavhengig Irak, i allianse med Iran, Syria, Hizbollah og Hamas, mot USA og Israel.

Dersom “Blodalliansen” fra våren 2004, mellom opprørsgrupper i sunnitriangelet og Iranvennlige Hizbollahinspirerte sjiagrupper, anført av Moqtada al-Sadr, hadde fått mulighet til å utvikle seg videre, ville et slikt scenario kunne blitt en realitet. Med borgerkrigen som fulgte etter bombinga av al-Askarimoskeen, var et slikt scenario lagt dødt for svært lang tid framover.

Et pressmiddel mot sjiapolitikere

Borgerkrigen ga samtidig amerikanerne nye forhandlingskort i den politiske prosessen i Irak. Selv om flere sunnimuslimer deltok i nyvalget i desember 2005 enn hva tilfellet hadde vært i januar samme år, ble resultatet i begge valgene en klar seier til den Iranvennlige Iraks Nasjonale Allianse, som hadde uttrekning av alle utenlandske styrker som punkt en i sitt program^[26].

Intern maktkamp innad i regjeringsalliansen gjorde at statsminister Ibrahim al-Jaafari var blitt avhengig av støtte fra Moqtada al-Sadrs støttespillere for å holde seg ved makta^[27]. Dette gjorde han lite villig til å fravike regjeringspartiets program og lite villig til å samarbeide med USA om å presse gjennom etablering permanente baser^[28]. USA brukte da sin makt og innflytelse via sine allierte blant de kurdiske partiene og Ayad Allawis partigruppe, til å presse al-Jaafari ut av statsministerposisjonen i 2006^[29]. Det sentrale argumentet som USAs allierte brukte for å utmanøvrere al-Jaafari, var at han hadde ført en sekterisk politikk som ekskluderte sunniene, og at det var en hovedårsak til utviklinga av sekterisk borgerkrig^[30].

Etterfølger fra samme parti, Nouri al-Maliki, framsto tilsynelatende som mer samarbeidsvillig. Al-Maliki var villig til å bruke makt for å få Moqtada al-Sadr til å holde en lav profil og han ga inntrykk av å være villig til å arbeide for å få til en avtale om permanente amerikanske militærbaser^[31].

En artikkel fra Associated Press 21. mars 2006, uttrykte trolig amerikanske forventninger da den, uten å sitere noen, antok at “sjiamuslimene, som er i ferd med å ta makta i Baghdad, vil kunne bestemme seg for at de trenger langsiktig amerikansk beskyttelse mot opprørske sunnimuslimer.”^[32] Seymour Hersh gir samme framstilling når han siterer Patrick Clawson, ved Washington Institute for Near East Policy:

Nærere bånd mellom USA og moderate eller til og med radikale sunnier, kan skape “frykt” i statsminister Malikis regjering og “gjøre han bekymret for at sunniene faktisk kan vinne“ borgerkrigen. Clawson uttalte at dette ville kunne gi Maliki et insentiv til å samarbeide med USA i å slå ned militante sjiamilitser, slike som Moqtada al-Sadrs Mehdihær.^[33]

Den islamske staten i Irak

Før bombinga av Al-Askari-moskeen, var al-Zarqawis gruppe i stor grad et utskudd blant de væpna motstandsgruppene som ble fordømt for sin sekterisk splittende strategi. Også al-Qaidas daværende nestkommanderende, og nåværende leder, Ayman al-Zawahiri, tok offentlig avstand, både fra al-Zarqawis strategi og den teologiske begrunnelsen han ga for denne^[34].

Etter at borgerkrigen brøyt løs for alvor, framsto gruppas anti-sjiaideologi som langt mer meningsfull.  Al-Zarqawi selv ble drept i et amerikansk bombeangrep i juni 2006, men i det borgerkrigsklimaet som var skapt, levde gruppa og dens ideologi videre. Rekrutteringa fra unge irakisk-arabiske sunnimuslimer økte kraftig, og samtidig fikk bevegelsen økt forståelse og sympati blant andre sunnidominerte motstandsorganisasjoner^[35].

13. oktober 2006 gikk det som tidligere hadde vært al-Zarqawis gruppe sammen med fire andre opprørsgrupper, og utropte etableringa av Dawlat al-ʻIraq al-Islāmīya - Den islamske staten Irak – ISI, med tilslutning fra seks stammer i Anbarprovinsen^[36].

 

Allianse med gamle sunniopprørere

Framveksten av ISI som den dominerende aktøren blant sunniopprørerne, skapte også et rom for en ny allianse mellom USA og sunniarabiske stammeledere som både hadde deltatt i motstandskampen og den etterfølgende borgerkrigen, men som ikke ønsket å underordne seg ekstremistene i Den islamske staten i Irak.  

Grunnlaget for den nye alliansen mellom USA og de sunniarabiske stammeledere som ble samlet i de såkalte Oppvåkningsrådene (arabisk Al-Sahwa), var motstand mot ISIs religiøse ekstremisme, men like mye felles ønske om å skape en motvekt mot den sjiadominerte og Iranvennlige irakiske regjeringa. Oppvåkningsrådene etablerte egne militære avdelinger som ble kalt “Iraks Sønner” som fra 2007 fikk moderne våpen og lønn direkte fra USA.^[37]

“Iraks Sønner” ble, sammen med en midlertidig økning av antallet amerikanske styrker på bakken i Irak, en militær suksess. I 2010 var ISI langt på vei nedkjempet^[38].

“Dytte opp Sunnier”  

I kjølvannet av den sekteriske borgerkrigen, klarte den tidligere USA-utnevnte statsministeren, Ayad Allawi, å samle de fleste sunniarabiske politiske gruppene i en felles partiblokk inn mot valget i 2010. Statsminister Nouri al-Maliki brøyt samtidig ut av Iraks Nasjonale Allianse, og etablerte sin egen blokk, Rettsstatskoalisjonen.

Samlingen av sunnipartiene under Allawi, og splittelsen av den sjiadominerte alliansen, førte til sammen til at Allawis blokk endte opp som det største partiet ved det irakiske valget i 2010, men de to store sjiadominerte alliansene var fortsatt betydelig større til sammen. Den tidligere nevnte Stratforkorrespondansen kaster lys over den politiske strategien til USA i det politiske spillet som fulgte:

USA, Saudi-Arabia og Tyrkia har en strategisk interesse i å sikre at Ayad Allawis al-Iraqiya- liste, som ble størst ved valget og representerer et stort antall sunnier, tar ledelsen i å danne en ny regjeringskoalisjon. Iran, derimot, kjemper for å få statsminister Nouri al-Malikis hovedsakelig sjiastøttede Rettsstatskoalisjon (som ble nest størst i antall seter) lede regjeringen sammen med Irans sterkeste sjiaallierte i det tredje største partiet, Iraks Nasjonale Allianse.^[39]

Det ble til slutt Iran som vant det politiske spillet om hvem som skulle danne regjering i Irak etter valget i 2010^[40], og året etter ble det klart at statsminister al-Maliki, på tross av hva han tidligere hadde indikert, sto på at alle amerikanske styrker skulle ut av Irak innen utgangen av 2011.^[41] Stratfor-strategene oppsummerte situasjonen slik:

Iran kan bli mer fleksibelt når det gjelder å garantere sunniplasser i den irakiske regjeringen dersom USA imøtekommer deres krav om regimesikkerhet, regional anerkjennelse og retten til et atomprogram. Men dette er en høy  pris som USA ikke ser ut til å være nær å vurdere.

Ettersom USA [...] ikke kan stole på å beholde sine styrker ut over 2011 og ikke synes å ha nok innflytelse innad i den irakiske regjering til å presse gjennom sin politiske vilje, gir det lite mening for USA å inngå noen forståelse med Iran om dannelsen av regjering når det er snakk om å forhandle fra en slik svak forhandlingsposisjon og når iranerne uansett ser ut til å oppnå det de ønsker^[42].

Heller enn å forhandle fram en politisk maktdelingsavtale med Iran via deres allierte i Irak, anbefaler etterretningsselskapet USA å gå for en plan B som handler om å bygge motmakt til Iran regionalt, med forgreininger inn til Iraks sekteriske motsetninger:

En koalisjon av styrker gjennom våpenhandelsavtaler, diplomatisk anerkjennelse, penger osv, som vil bli ledet av Tyrkia og Saudi-Arabia [...] vil være nøkkelen til å dytte opp Iraks sunnier [...] i fravær av amerikanske militære styrker^[43].

Den syriske borgerkrigens geopolitikk

Da opprøret mot Bashar al-Assads diktatur i Syria brøyt ut i kjølvannet av den arabiske våren i 2011, fikk det umiddelbart full støtte både fra Vesten og fra de eneveldige monarkiene på den arabiske halvøya. Forsøk på å få vedtatt en resolusjon i FNs Sikkerhetsråd som kunne legitimere en internasjonal militærintervensjon, strandet imidlertid på veto fra Russland og Kina i februar 2012^[44]. 

I april 2012 ble det i stedet vedtatt opprettet en observatørstyrke med mandat om å prøve å framforhandle en våpenhvileavtale^[45]. Initiativet mislyktes. Lederen for observatørstyrken, norske Robert Mood, fortalte på et møte i regi av Atlanterhavskomiteen på Høyres Hus 29. august 2012^[46], at han flere ganger var nær ved å få til en avtale, men hver gang var avtalen blitt torpedert, ikke av Russland eller Kina, men gjennom provokative uttalelser fra USA og de andre vestlige stormaktene[47].

Ganske nøyaktig samtidig med at Robert Mood gjorde fåfengte forsøk på å få i stand våpenhvile, begynte vestligproduserte våpen å strømme til de syriske opprørerne, fra baser i Qatar og Saudi-Arabia, via Tyrkia. I følge New York Times fulgte CIA våpentransportene nøye, angivelig for å sikre at våpnene ikke skulle komme ekstreme islamister i hende^[48].

Senator og tidligere republikansk presidentkandidat, John McCain, er en av få til å snakke åpent om den geopolitiske begrunnelsen for å støtte det syriske opprøret: 

Det å få slutt på Assadregimet vil kutte Hizbollahs livslinje til Iran, eliminere en lenge eksisterende trussel mot Israel, styrke Libanons suverenitet og uavhengighet, og påføre det iranske regimet et strategisk nederlag. Det vil være en geopolitisk suksess av øverste klasse. Mer enn alle sterke moralske og humanitære grunner, er dette årsaken til at Assad ikke må tillates å lykkes og forbli ved makta: Vi har en klar nasjonal sikkerhetsinteresse i hans nederlag.^[49]

En fredsavtale som innebærer maktdeling mellom al-Assad og opposisjonen, ville neppe imøtekommet de geopolitiske målsettingene som er sentrale for Israel, USA, Saudi-Arabia og de andre monarkiene i Gulfrådet. Kun en full kapitulasjon fra al-Assad og hans støttespillere vil med sannsynlighet kunne innfri de målsettingene som McCain peker ut.

Jihadistene væpnes

Også for ISI ble den syriske borgerkrigen en mulighet for å gjenoppbygge styrke. Allerede kort tid etter at opprøret brøyt ut, ble de første ISI-agentene sendt til opprørskontrollerte deler av Syria. De innsendte agentene bygde opp den al-Qaida-affilierte motstandsgruppa Jabhat al-Nusra som ble formelt annonsert i januar 2012^[50].

Så seint som sommeren 2012 ble Jabhat al-Nusra og andre salafistgrupper vurdert som en marginal del av det syriske opprøret, med rundt 600 av totalt 60 000 stridende^[51].  Ved inngangen til 2013 hadde al-Nusra imidlertid etablert seg som en sentral aktør, som av flere ble sett på som den mest effektive motkraften til al-Assadregimet. Det var grunnen til at Tyrkia stilte seg kritisk til USAs beslutning om å definere al-Nusra som en terrororganisasjon i desember 2012^[52].

Den dramatiske styrkelsen av Jabhat al-Nusra skjedde altså parallelt med våpenleveranser til angivelig moderate og demokratisk innstilte opprørsgrupper. Steve Clemons i The Atlantic har en forklaring på dette:

Qatars omfattende militære og økonomiske støtte har kommet Jabhat al-Nusra til gode i så stor grad at en tjenestemann i Qatar fortalte meg at han kan gjenkjenne al-Nusra-kommandanter ut fra hvilke boligkvarterer de kontrollerer i ulike syriske byer. ^[53]

Hvis CIAs involvering i våpenleveransene virkelig var for å hindre at ekstreme islamister fikk tak i våpen ment for andre opprørsgrupper, må vi kunne fastslå at CIA vært usedvanlig lite dyktige.

Saudistøtte til sunniopprør i Irak

I krass motsetning til monarkiene på den arabiske halvøya, har regjeringa i Irak vært helt avvisende til væpning av opprørerne^[54]. Irak har i stedet tillat Iran å fly inn våpen til Assadregimet på tross av innstendige oppfordringer fra USA om å stanse våpenstrømmen til regimet over irakisk luftrom^[55].  

I januar 2013 startet en bølge av protester i de sunnidominerte områdene av Irak. Opprøret startet som en sosial protest mot vilkårlig statlig maktbruk, korrupsjon og dårlige offentlige tjenester^[56]. Innledningsvis fikk protestene støtte også fra sjialeder Moqtada al-Sadr. ISI søkte imidlertid raskt å kapitalisere på opprøret, ved å gå ut med en oppfordring til de protesterende sunnimuslimene om å ta opp våpen mot den sjiadominerte regjeringa ^[57].

Uttalelser fra de ledende USA- og Saudi-støttede sunnidominerte opposisjonspartiene, ledet av Ayad Allawi og Osama al-Nujayfi, om at Iraks sunnimuslimer spesifikt blir diskriminert og undertrykket av den sjiadominerte regjeringa, har gitt det som i utgangspunktet var sosiale protester en sekterisk retning^[58][59]. Framstillinga av al-Malikis politikk som sekterisk diskriminerende, har også fått åpen støtte fra saudi-arabiske myndigheter^[60].

Al-Maliki har på sin side anklaget Saudi-Arabia for å stå bak opprøret. I et intervju med TV-kanalen France 24, sa Iraks statsminister Nouri al Maliki følgende:

“Jeg anklager dem [Saudi Arabia] for å påføre oss og oppmuntre terrorbevegelser. Jeg anklager dem for å støtte dem [terrorgrupper] politisk og i media, for å støtte dem med penger og for å kjøpe våpen til dem... Jeg anklager dem [Saudi Arabia] for å føre en åpen krig mot den irakiske regjeringen.”^[61]

Spørsmålet er så om det er al-Malikis faktiske politikk som har bidratt til å bekrefte IS-propagandaen, eller om det er de USA- og Saudi-støtta opposisjonspolitikerne som, i likhet med IS, spiller opp de sekteriske motsetningene for å oppnå politisk gevinst. Uttalelser fra Obamaadministrasjonen USA^[62], såvel som andre politikere og kommentatorer i Vesten^[63], har i all hovedsak fulgt den saudiarabiske framstillinga om at al-Maliki har stått for en sekterisk politisk diskriminering som har framprovosert opprøret.

Det faktum at Moqtada al-Sadr opprinnelig uttrykte støtte til protestene, illustrerer imidlertid at problemene med mangel på tilgang på offentlige tjenester på ingen måte er noe som bare rammer sunnidominerte områder i Irak. Det kan virke som et svakt forsvar for al-Maliki at det ikke bare er sunnimuslimer som er misfornøyd med hans korrupte og udugelige regjering, men i forhold til spørsmålet om hvem det er som sprer det sekteriske hatet som ISI har bygger seg opp på, er det relevant.

For det andre er det ikke riktig at al-Maliki har villet ha sjiamuslimer i alle maktposisjoner. 7 av 35 ministre i hans siste regjering var sunniarabere, og lederen for det tredje i hovedsak sunniarabiske partiet, partiet til den tidligere Baathisten Saleh al-Mutlaq har blitt inkludert i al-Malikis regjering, med al-Mutlaq som visestatsmininster.

Mutlaqs partigruppe hadde i 2005, altså før ISI tok over som dominerende aktør, de næreste forbindelsene til den væpna motstandsbevegelsen blant sunnimuslimene. Mutlaqs parti var blant annet i sin tid det eneste som stemte imot den nye irakiske grunnloven.

Det at to største sunnipartiene har stått utenfor regjeringa, handler derfor ikke om at al-Maliki ikke vil ha sunnier i regjeringa, men om at de to partiene, på aktiv oppfordring fra sine støttespillere i USA og Saudi-Arabia, har stilt krav om politisk innflytelse, særlig i forhold til Iraks geopolitiske orientering, som al-Maliki ikke har villet gå med på.  

“ISIS har vært et Saudi-prosjekt”

I april 2013 erklærte ISIs leder Abu Bakr al-Baghdadi at ISI og Jabhat al-Nusra var ett og det samme, og at de fra da av skulle kalles med et felles navn, Islamsk stat i Irak og al-Shaam[64] – ISIS. Dette var ikke koordinert med ledelsen i Jabhat al-Nusra i Syria. Det ble dermed ingen forening, men tvert imot et brudd mellom de to organisasjonene som begge til da anså seg som del av al-Qaida. Al-Qaidas sentrale ledelse tok parti for al-Nusra, og ISIS har dermed i etterkant ikke vært å regne som del av al-Qaida-nettverket. Likevel klarte ISIS å etablere seg som en selvstendig aktør i det østlige Syria, som raskt har utvidet sitt innflytelsesområde.

En av årsakene til IS’ framvekst er at de andre opprørsgruppene har gjort seg dypt upopulære i befolkninga på grunn av plyndring og vilkårlig maktbruk. IS har derimot respektert folks private eiendom, og har samtidig vært konsekvent i håndhevinga av sin rigide og brutale praktisering av islamsk lov. Selv om dette av mange, spesielt blant minoritetene, har blitt opplevd som ekstrem undertrykkelse, har det for mange i den sunniarabiske majoriteten, også gitt en opplevelse av forutsigbarhet, og dermed en slags trygghet for en traumatisert befolkning. IS har også etablert statsfunksjoner som renhold og et visst nivå av offentlig velferd, som har gitt bevegelsen popularitet i de fattigste delene av den sunniarabiske majoritetsbefolkninga^[65].

Det at de ekstreme islamistene i ISIS har kunnet opptre generøst overfor lokalbefolkninga der andre opprørsgrupper har måttet opptre som gangstere for å kunne finansiere sin videre kamp, viser viktigheten av penger i krig, og åpner samtidig spørsmålet om hvor pengene kommer fra. 

Når det gjelder penge- og våpenstøtte til ISIS, er dette noe saudiarabiske myndigheter selv benekter på det sterkeste^[66]. I følge BBC er Saudi-Arabia som stat uskyldig i å ha gitt penger og våpen ISIS. Derimot har Saudi-Arabia gitt støtte til andre islamistiske grupper i Syria, grupper som i betydelig grad har blitt rent over av, eller gitt seg over til, IS seinere^[67].  Den qatariske regjeringsrådgiveren som bekrefter at Qatar har kanalisert store økonomiske og militære midler til al-Qaida-affilierte Jabhat al-Nusra, bekrefter derimot al-Malikis framstilling om at ISIS har vært støttet av Saudi-Arabia: “ISIS har vært et Saudi-prosjekt”^[68]

Den islamske staten (IS) etableres

Oppbygging av sekteriske motsetninger som har gitt ISIS et innpass blant lokale sunniarabere, kombinert med økt tilgang til penger, våpen og kampvillige rekrutter fra hele verden, er den cocktailen som til sammen har lagt grunnlaget for ISIS eksplosive framrykking i Irak, og deretter også i Syria, gjennom sommeren 2014. Dette ledet fram til at ISIS-leder Abu Bakr al-Baghdadi selvhøytidelig antok tittelen khalif (som altså betyr etterfølger til profeten Mohammed), og pretensiøst sløyfet den geografiske avgrensinga i navnet på gruppa, som fra da av bare skal kalles Al Dawla al-Islamiyah – Den islamske staten (IS)  

Som vist, har Saudi-Arabia, med full ryggdekning fra USA og Vesten, aktivt pustet til oppbyggingen av sekterisk hat helt tilbake til 2006. Som okkupantmakt spilte USA spillet også opp sekteriske motsetninger, særlig gjennom Ulvebrigaden og realityshowet “Terrorisme i lovens vold”. I nyere tid har Vesten også gitt full støtte til fortellinga om at sunnimuslimene i Irak utsettes for sekterisk diskriminering. Dette på tross av at sunnimuslimer beviselig er proporsjonalt representert i regjeringa, og på tross av at mangelen på offentlige tjenester bedre kan forklares med generell inkompetanse og korrupsjon, gitt at manglene også finns i andre deler av landet.

I 2004 ga USA den i utgangspunktet lille, marginale og utstøtte gruppa til al-Zarqawi stor publisitet gjennom det som ble omtalt som “Zarqawi-Psyop-programmet”. Siden har terrorgruppa primært sørget for sin egen publisitet, blant annet gjennom makabre henrettelsesvideoer.

Når det gjelder penger og våpen, har det strømmet til de ulike motstandsgruppene i Syria siden 2012. Om, og i så fall hvor mye, av de pengene og våpnene som IS har kontroll over i dag som har blitt levert direkte til gruppa fra Saudi-Arabia, og hvor mye som har kommet IS i hende gjennom erobringer og overløping fra andre grupper, er ulike kilder uenige om. Det er imidlertid ingen tvil om at IS har fått store bidrag fra enkeltpersoner i Gulfstatene^[69], og ingen har blitt arrestert for ulovlig terrorfinansiering.

IS geopolitiske virkninger

Tilsynelatende er framveksten Den islamske Staten, et nederlag for USA og Vesten. IS halshogger vestlige journalister på bestialsk vis, og strømmen av tilreisende jihadister fra Vesten, skaper angst for terrorangrep når de vender tilbake.

Sett i forhold til det geopolitiske spillet mot Iran i Midtøsten, har IS’ framrykking imidlertid allerede bidratt til å styrke posisjonen til Vestens allierte. Den irakiske hæren framsto som et hjelpeløst offer stilt overfor godt utrustede, godt trente, kampvillige og fullstendig nåde- og skruppelløse IS-jihadister. Behovet for amerikansk strategisk bombing for å stanse IS’ framrykking, ga USA sterke forhandlingskort som har ført til at USA allerede har lyktes med et langvarig mål; å fjerne den Iran-vennlige statsministeren Nouri al-Maliki.

Den pressituasjonen som IS’ framrykking har stilt Irak overfor, gjør at det samme Irak som feiret uttrekningen av alle amerikanske styrker i 2011, nå ønsker NATO-styrker velkommen inn. Obamaadministrasjonen har allerede også klarlagt flere politiske betingelser for å bidra til å stanse IS, betingelser som alle er hundre prosent i tråd med langvarige strategiske prioriteringer for å kontre iransk innflytelse i Irak, slik det framkommer i Stratfor-korrespondansen fra 2011. Sentralt i dette er at (USA-allierte) sunnipolitikere skal få sentrale regjeringsposter knyttet til nasjonal sikkerhet^[70].

Dersom presset lykkes, vil den strategiske effekten av dette for det første være at de Iranvennlige politikerne som har vunnet alle valgene i Irak, får mye mindre makt til å forme Iraks sikkerhets- og utenrikspolitikk. Dette vil på dramatisk vis kunne endre maktbalansen i den syriske borgerkrigen, som før IS-framrykkinga i Irak gikk sterkt i den syriske regjeringshærens favør. Fra å være overflygingsområde for iranske forsyninger til den syriske regjeringshæren, kan et Irak hvor USA- og Saudi-støttede politikere har hånd om de sentrale sikkerhetspostene i regjeringa, i stedet bli en ny base for opprørsgrupper og for saudisk, tyrkisk og annen vestalliert etterretning.

Legitimering for Syriaintervensjon

Det faktum at IS-kontrollert territorium befinner seg på begge sider av den syrisk-irakiske grensa, brukes også til å låne legitimitet til den lenge ønskede vestallierte militærintervensjonen i den syriske borgerkrigen.

Forsøkene på FN-legitimering for en intervensjon etter modell fra Libya, strannet i februar 2012 på russisk og kinesisk veto. Giftgassangrepet mot Damaskusforstaden al-Ghouta i august 2013, var nær ved å utløse an amerikansk-britisk-fransk militærintervensjon^[71]. Men i Storbritannia, hvor antikrigsbevegelsen fra 2003 fortsatt var aktiv, ble det bygd opp et press mot de folkevalgte for å gå imot intervensjon. Mange husket løgnene som ble servert ti år tidligere for å legitimere Irakinvasjonen, noe som la grunnlaget for mistanker om at giftgassangrepet hadde vært en falsk flagg-operasjon^[72]. Generell krigstrøtthet etter 12 år med mislykket krigføring i Afghanistan, spilte også en viktig rolle. Forslaget om å gi regjeringen en krigsfullmakt overfor Syria, ble regelrett nedstemt^[73].

Etter denne totale politiske ydmykelsen, annonserte Cameron at Storbritannia ikke kunne delta i noen militæroperasjon mot Syria. Med det økte presset mot Obama, som ikke ønsket å ta eneansvaret for det som ville blitt en upopulær krig, og la beslutninga over til Kongressen. Og der døde momentumet. Verken mobilisering av Israel-lobbyen^[74] eller eksplisitte oppfordringer fra Israels ambassadør^[75] klarte å snu antiintervensjonsstemninga blant de som vanligvis er Israels mest betingelsesløse forsvarere, det kristenkonservative grunnfjellet i det republikanske partiet^[76]. En viktig grunn er trolig at ledere for Syrias kristne har arbeidet aktivt mot amerikansk støtte til de syriske opprørsgruppene^[77].

Saudi-Arabia reagerte med raseri på at det ikke ble noen væpnet intervensjon mot al-Assad i etterkant av giftgassangrepet mot al-Ghouta i 2013^[78]. Spørsmålet er om det er noen sammenheng mellom dette, og IS voldsomme framrykking i etterkant, som flere mener at Saudi-Arabia har lagt til rette for.

Sikkert er det i alle fall at den folkemorderiske framferden til IS overfor alle ikke-sunnimuslimer, inkludert kristne, gjør at det blir langt lettere å selge inn en militærintervensjon for å stanse IS overfor opinionen i vestlige land, enn det viste seg å være å selge inn en intervensjon for å fjerne al-Assad direkte. Kristne som var skeptiske til å styrte al-Assad gitt at alternativet fort kan bli et islamistisk styre, vil på ingen måte protestere tilsvarende mot en intervensjon som offisielt kun er rettet mot IS, også om denne går inn på syrisk territorium, uten støtte fra syriske myndigheter.

Heller ikke på venstresida vil det være lett å mobilisere motstand mot å slå til mot den mest barbarisk kvinneundertrykkende og rasistiske gruppa verden har sett siden andre verdenskrig. Uten forståelse av at de bakenforliggende motivene kan handle om noe annet, og uten kunnskap om at de samme kreftene som nå vil slå til mot IS også har bidratt til å hjelpe gruppa opp og fram, vil det trolig være umulig.

Farlige konsekvenser

Både Storbritannia og USA sier nå klart at de åpner for bombing av IS i Syria^[79][80]. Obamaadministrasjonen bruker samtidig trusselen fra IS som brekkstang for å intensivere væpning og trening av andre syriske opprørsgrupper^[81]. Det er sannsynlig at en slik “trening” innbefatter utplassering av amerikanske og andre vestlige spesialstyrker, slik det skjedde under Libyakrigen i 2011. “De moderate opprørsstyrkene” kan også med sannsynlighet bli supplert med spesialstyrker fra Tyrkia, Saudi-Arabia og andre Gulfrådstater.

Strategisk bombing, som i utgangspunktet legitimeres ved å være rettet mot IS, men som etterhvert like gjerne kan rettes mot regjeringsstyrkene, og som kombineres med innrykk av spesialstyrker og opptrappet væpning av de offisielt vestligstøttede FSA-styrkene, og de offisielt Saudistøttede Islamsk Front-styrkene, summerer seg til en helhetlig militær offensiv som virkelig vil kunne snu krigslykken i den syriske borgerkrigen i opprørernes favør.   

Når vestlige, tyrkiske og saudiarabiske styrker først er inne på syrisk territorium, er det ikke tenkelig at de vil nøytralisere IS og deretter trekke seg rolig ut, når det betyr at den syriske regjeringshæren vil gå inn og gjeninnta kontroll. Samtidig er det heller ikke sannsynlig at syriske regjeringsstyrker vil akseptere at intervensjonsstyrkene blir stående på syrisk område og bruke territoriet til å hjelpe andre opprørsgrupper fram. Resultatet vil derfor bli full krig mellom syriske regjeringsstyrker og intervensjonsmaktene. Da spørs det om Iran og Russland omsider vil godta at deres nære allierte faller i dragsuget av IS, eller om de er villige til å ta en nærkamp med USA, Tyrkia og Saudi-Arabia på syrisk territorium. Velger de det siste, spørs det også om krigen kan begrenses til syrisk territorium.

---

[1] http://2001-2009.state.gov/p/nea/rls/31694.htm

[2] http://www.flatearthnews.net/footnotes-book/page-205-zarqawi/leaking-zarqawi-letter-feb-04

[3] http://2001-2009.state.gov/p/nea/rls/31694.htm

[4] http://en.wikipedia.org/wiki/Stratfor

[5] http://wikileaks.org/gifiles/docs/12/1219258_re-discussion-iran-net-assessment-finding-a-regional-balance.html

[6] http://www.rense.com/general48/shiiteunitychallenges.htm

[7] http://en.wikipedia.org/wiki/2002_loya_jirga

[8] http://www.rense.com/general48/shiiteunitychallenges.htm

[9] http://content.time.com/time/world/article/0,8599,610388,00.html

[10] https://www.greenleft.org.au/node/29864

[11] http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2006/04/09/AR2006040900890_2.html

[12] http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2006/04/09/AR2006040900890_2.html

[13] http://2001-2009.state.gov/p/nea/rls/31694.htm

[14] http://www.cfr.org/iraq/shiite-militias-iraqs-security-forces/p9316

[15] http://www.csmonitor.com/2005/0607/p01s03-woiq.html

[16] http://en.wikipedia.org/wiki/Falah_Hassan_al-Naqib

[17] http://web.archive.org/web/20050110030928/http://www.msnbc.msn.com/id/6802629/site/newsweek/

[18] http://www.theguardian.com/world/2010/oct/28/iraq-war-logs-iraq

[19] http://www.aljazeera.com/indepth/features/2010/11/2010115112630560418.html

[20] http://www.bitterlemons-international.org/previous.php?opt=1&id=177#725

[21] http://archive.today/U3b9

[22] http://www.forbes.com/2010/09/01/saudi-arabia-military-defense-weapons-business-oxford.html

[23] http://www.newyorker.com/magazine/2007/03/05/the-redirection?currentPage=all

[24] http://www.newyorker.com/magazine/2007/03/05/the-redirection?currentPage=all

[25] http://tv.nrk.no/program/koid25001714/irak-et-land-i-opploesning

[26] http://www.iraqiparliament.info/en/node/445

[27] http://www.pbs.org/newshour/updates/middle_east-jan-june06-iraq_02-13/

[28] http://www.sptimes.com/2006/03/21/news_pf/Worldandnation/Military_builds_up_it.shtml

[29] http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/4855210.stm

[30] http://articles.chicagotribune.com/2006-04-02/news/0604020297_1_al-jaafari-uia-shiite-men

[31] http://www.ipsnews.net/2011/12/how-maliki-and-iran-outsmarted-the-us-on-troop-withdrawal/

[32] http://www.sptimes.com/2006/03/21/news_pf/Worldandnation/Military_builds_up_it.shtml

[33] http://www.newyorker.com/magazine/2007/03/05/the-redirection?currentPage=all

[34] http://www.washingtoninstitute.org/policy-analysis/view/zarqawis-total-war-on-iraqi-shiites-exposes-a-divide-among-sunni-jihadists

[35] http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2007/03/17/AR2007031701373.html

[36] http://www.longwarjournal.org/archives/2006/10/the_rump_islamic_emi.php#

[37] http://www.mepc.org/journal/middle-east-policy-archives/iraqs-tribal-sahwa-its-rise-and-fall

[38] http://www.nytimes.com/2010/06/05/world/middleeast/05military.html?_r=0

[39] http://wikileaks.org/gifiles/docs/12/1219258_re-discussion-iran-net-assessment-finding-a-regional-balance.html

[40] http://www.theguardian.com/world/2010/oct/17/iraq-government-iran-tehran-deal

[41] http://www.theguardian.com/world/2014/jun/19/how-nouri-al-maliki-fell-out-favour-with-us-iraq

[42] http://wikileaks.org/gifiles/docs/12/1219258_re-discussion-iran-net-assessment-finding-a-regional-balance.html

[43] http://wikileaks.org/gifiles/docs/12/1219258_re-discussion-iran-net-assessment-finding-a-regional-balance.html

[44] http://www.nytimes.com/2012/02/05/world/middleeast/syria-homs-death-toll-said-to-rise.html?pagewanted=all&_r=0

[45] http://www.un.org/en/peacekeeping/missions/unsmis/

[46] https://nb-no.facebook.com/events/345261955559135/

[47] Mange framstående norske politikere, forskere og mediefolk var til stede på møtet. Når uttalelsene ikke har blitt offentlig gjengitt, er det fordi det i utgangspunktet var referatforbud fra møtet. Det Mood uttalte, var imidlertid av så stor betydning for å forstå de ulike aktørenes hensikter i det geopolitiske spillet rundt Syria og Irak, at jeg likevel velger å gjengi uttalelsen her.

[48] http://www.nytimes.com/2013/03/25/world/middleeast/arms-airlift-to-syrian-rebels-expands-with-cia-aid.html?pagewanted=all&_r=0

[49]http://www.mccain.senate.gov/public/index.cfm/floor-statements?ID=e460be36-c488-e7de-8c38-64c3751adfce

[50] http://www.politico.com/magazine/story/2014/06/al-qaeda-iraq-syria-108214_full.html

[51] http://usatoday30.usatoday.com/news/world/story/2012/09/24/syrian-rebels-said-to-seek-islamic-democracy/57826584/1

[52] http://www.hurriyetdailynews.com/al-assad-in-his-last-six-months-us-estimates.aspx?pageID=238&nid=39248

[53] http://www.theatlantic.com/international/archive/2014/06/isis-saudi-arabia-iraq-syria-bandar/373181/

[54] http://articles.chicagotribune.com/2012-04-01/news/sns-rt-iraq-syrial6e8f109v-20120401_1_syrian-president-bashar-al-assad-syrian-opposition-friends-of-syria-conference

[55] http://www.nytimes.com/2012/12/02/world/middleeast/us-is-stumbling-in-effort-to-cut-syria-arms-flow.html?pagewanted=all&_r=0

[56] http://www.theguardian.com/commentisfree/2013/jan/17/iraq-protest-defy-maliki-regime

[57] http://www.washingtonpost.com/world/middle_east/arab-spring-style-protests-take-hold-in-iraq/2013/02/08/f875ef7e-715f-11e2-b3f3-b263d708ca37_story.html

[58] http://english.alarabiya.net/en/News/middle-east/2014/01/06/Allawi-Maliki-leading-Iraq-into-disaster-.html

[59] http://www.diplomaticourier.com/news/regions/middle-east/354-saudi-arabia-and-qatar-ratcheting-up-sectarian-and-ethnic-tensions-in-iraq

[60] http://www.aawsat.net/2014/03/article55329926

[61] http://www.aawsat.net/2014/03/article55329926

[62] http://online.wsj.com/articles/u-s-signals-1403137521

[63] http://www.dagbladet.no/2014/06/19/kultur/meninger/leder1/dbmener/irak/33925891/

[64] Et begrep som omfatter Syria, Libanon, Palestina og Jordan, og som grovt kan svare til det historske begrepet “Levanten”. ISIS forkortes derfor også ofte ISIL

[65] http://www.al-monitor.com/pulse/originals/2013/09/isis-syria-rebels-fsa-azaz-aleppo.html#

[66] http://www.aawsat.net/2014/03/article55329926

[67] http://www.bbc.com/news/world-middle-east-29004253

[68] http://www.theatlantic.com/international/archive/2014/06/isis-saudi-arabia-iraq-syria-bandar/373181/

[69] http://www.thedailybeast.com/articles/2014/06/14/america-s-allies-are-funding-isis.html

[70] https://au.news.yahoo.com/world/a/24927031/iraq-mps-poised-for-key-govt-vote-as-obama-vows-strategy/

[71] http://www.vg.no/nyheter/utenriks/syria/syria-angrep-kan-komme-i-loepet-av-kort-tid/a/10134543/

[72] Seymour Hersh har i ettertid sitert anonyme kilder i CIA som hevder at gassangrepet var en falsk flagg-operasjon, organisert av tyrkisk etterretning i samarbeid med Jabhat al-Nusra: http://www.lrb.co.uk/v36/n08/seymour-m-hersh/the-red-line-and-the-rat-line

[73] http://www.vg.no/nyheter/utenriks/syria/syria-nederlag-for-cameron/a/10134780/

[74] http://www.haaretz.com/news/diplomacy-defense/1.545661

[75] http://www.reuters.com/article/2013/09/17/us-syria-crisis-israel-idUSBRE98G0DR20130917

[76] http://www.christianpost.com/news/polls-more-democrats-than-republicans-support-syria-strike-most-americans-against-intervention-104172/#!

[77] http://swampland.time.com/2014/01/30/syrian-christian-leaders-call-on-us-to-end-support-for-anti-assad-rebels/

[78] http://www.dailymail.co.uk/news/article-2472680/Saudi-Arabia-severs-diplomatic-ties-US-response-conflict-Syria.html

[79] http://www.theguardian.com/world/2014/sep/04/uk-launch-air-strikes-isis-syria-assad-support-pm

[80] http://news.yahoo.com/obama-prepared-authorize-air-strikes-syria-against-islamic-194234725.html

[81] http://news.yahoo.com/gop-rebuffs-obama-call-train-syrian-opposition-152300575--politics.html

Terrortrusselen - en storstilt beredskapsøvelse?

Det er flere argumenter som taler mot at det trusselbildet som PST har tegnet de siste dagene er reelt, og flere som taler for at dette kan være en storstilt beredskapsøvelse, hvor hele det norske folket er med, uten å vite det.

1. Norge er i høygir på grunn av en "uspesifisert" terrortrussel på bakgrunn av "informasjon". Tidligere når terrorberedskapen har blitt hevet, har det vært fordi Norge har blitt nevnt i trusselvideoer fra al-Qaida, sammen med flere andre land. Denne gangen finner jeg ikke spor av omtale av noen tilsvarende beredskap i andre land, bare omtale i diverse medier av trusselbildet i Norge, så i så fall er det en helt spesifikk, men samtidig "uspesifisert" terrortrussel, som utelukkende er retta mot Norge.

2. Dette gir ingen mening gitt den nåværende politiske situasjonen. Syriafarerne er mer enn opptatt med kamper mot Assadregimet i Syria, andre opposisjonsgrupper i Syria, og Malikiregimet i Irak, og samtidig pågår det en blodig krig i Gaza. Ikke i noen av disse kampteatrene er Norge noe særlig involvert, bortsett fra at vi politisk er med i "Venner av Syria", hvor andre medlemsland i gruppa væpner den syriske opposisjonen, og mange av disse våpnene har tilflytt ISIL, eller Den islamske staten (IS), som vi de nå har begynt å kalle seg. Et angrep på Norge er derfor både en avledning fra hovedkamparenaen, og temmelig meningsløs, gitt Norges helt perifere politiske rolle i de aktuelle konfliktene. Mange andre vestlige land har en langt mer aktiv rolle, og fra IS' perspektiv ville det gitt mye mer politisk mening nå å skulle rette et terrorangrep mot land som støtter den syriske regjeringa, som Iran eller Russland, framfor Vesten.

3. Tidsangivelsen "innenfor noen få dager", og ved slutten av Ramadan, og fortellinga om informasjon om terrorister på vei til Norge, er alt for konkret til å passe inn i bildet av en "uspesifisert trussel". Hele bildet virker derimot såpass klisjeaktig at det nettopp kan være noe som er kokt sammen i strategiavdelinga i PST, for å teste den totale samfunnsberedskapen. Samtidig bidrar det jo "heldig nok" til å bekrefte PSTs generelle trusselbilde, og legitimere dette, på bekostning av det trusselbildet som beviselig har ramma Norge tidligere, og som PST ikke hadde den aller fjerneste ide om på forhånd.

4. Tidspunktet, midt i fellesferien, passer perfekt for ikke å skape for mye oppstyr på skoler og arbeidsplasser, samtidig som det får satt mobiliseringsevnen til de aktuelle beredskapsetatene på den nødvendige "ildprøven", jamfør utfordringene ved 22. juli.

Al-Qaida+Saudi-Arabia+Israel=Sant

Al-Qaida vil nå “utslette” jihadistene i Islamsk stat i Irak og Levanten (ISIL). Samtidig bomber Israel Hizbollahs base nær den syriske grensa. Den taktiske alliansen mellom Al-Qaida, Saudi-Arabia, Vesten og Israel styrkes.

 

Reuters melder at Den offisielle erklæringa fra den Al-Qaida-tilknytta syriske opprørsgruppa Al-Nusra-fronten sier at gruppa vil “utslette” Islamsk stat i Irak og Levanten (ISIL) om fem dager, om ISIL ikke godtar islamsk megling. I følge kilder sitert av Reuters, skal ultimatumet bare være en formalitet. Beslutninga om å gå til krig er allerede tatt.

Al-Qaida mot jihadister
Al-Nusra og ISIL har begge som erklært mål å etablere en islamsk verdensstat, styrt etter en ekstremt konservativ tolkning av sharia. Forskjellen ligger i at ISIL i sin kamp for en rein islamsk stat, fri for all innflytelse fra uislamske krefter, også kjempet mot den saudistøtta opprørsalliansen Islamsk Front (Syria) og den vestlig-støtta Frie Syriske Hæren, som ISIL også ser på som frafalne.

Den frie syriske hæren har et sterkt innslag av islamister med tilknytning til det muslimske Brorskapet, men er formelt en sekulær organisasjon som kjemper for flerpartidemokrati. Den saudi-støtta Islamsk Front ser derimot på demokrati som uislamsk, og ønsker en islamsk stat basert på streng sharialovgiving, akkurat som Al-Qaida og ISIL. Islamsk Front har imidlertid ikke det samme globale perspektivet på kampen som det Al-Qaida og ISIL har, og kritiserer ikke Saudi-Arabia for deres allianse med USA, slik Al-Qaida har gjort.

Selv om det også har vært noen voldelige oppgjør mellom al-Nusra og Islamsk Front og Den frie syriske Hæren, og også noen tilfeller av konflikt mellom Islamsk Front og Den frie syriske hæren, har de tre opprørsgruppene i hovedsak unngått å angripe hverandre og i langt større grad samarbeidet i kampen mot Bashar al-Assads regjeringsstyrker. Det at Al-Qaidas offisielt anerkjente avdeling i Syria nå også skal delta i bekjempelsen av ISIL, vil trolig bli et hardt slag for gruppa både militært og politisk, og slik sett styrke den samla kampen mot regjeringsstyrkene.

Samtidig tydeliggjør det enda sterkere at det i Syria nå i praksis eksisterer en taktisk allianse mellom Al-Qaida, Saudi-Arabia, Vesten og Israel. En kilde i ISIL uttaler at Al-Nusra-frontens leder, Abu Mohammed al-Golani, “gjør en stor tjeneste for amerikanerne. Hans gruppe vil også bli et redskap i hendene på saudiarabisk etterretning."

Nye løsninger fra “Venner av Syria”
Det siste året har utviklinga på slagmarken tippet i den syriske regjeringas favør etter at libanesiske Hizbollah for alvor kom inn på regjeringas side. Saudi-Arabia hadde håpet sterkt på at bruken av giftgass mot Damaskusforstaden Al-Ghouta i august skulle utløse en vestlig intervensjon i krigen og dermed bli en game-changer.

Verken FN eller noen andre nøytrale organer har kunnet fastslå hvem som sto bak gassangrepet som kostet flere hundre menneskeliv i august. Den syriske regjeringa har på det sterkeste benektet at den sto bak, og har kunnet vise til at FNs undersøkelseskommisjon fant at det mest sannsynlig var opprørsgrupper som hadde brukt giftgass ved to tidligere anledninger, i april.

USA og andre vestlige stater har likevel hevdet å ha beviser for at den syriske regjeringa sto bak angrepet mot al-Ghouta i august. Saudi-Arabia forventa at gassangrepet skulle lede til en form for militærintervensjon fordi Barack Obama tidligere hadde omtalt bruk av giftgass som “den røde linja” som kunne rettferdiggjøre intervensjon også uten FN-støtte.

Når det ikke ble noe av den planlagte bombinga, rapporterer Wall Street Journal at både Saudi-Arabia og vestlige stater i stedet har intensivert overføringa av våpen til opprørsgruppene, med blant annet avansert antiluftskyts. Artikkelen rapporterer samtidig at både Saudi-Arabia og USA og andre vestlige land som inngår i gruppa “Venner av Syria”, deltar mer aktivt og direkte i koordinering av angrep mot regjeringsstyrkene fra en operasjonssentral i Amman i Jordan.

Israel tydeligere på banen
Siden september i år, har også Israel vært mye mer tydelig enn tidligere på at landet har som overordnet mål å styrte det syriske regimet. I et intervju med Jerusalem Post, gjengitt av Reuters, uttalte Israels ambassadør til USA at “også om Assad skulle bli nedkjempa av al-Qaida-tilknytta opprørere, ville det være å foretrekke framfor Assad med hans allianse med Israels erkefiende Iran”.

For de syriske opprørerne er en åpen omfavnelse fra Israel et ideologisk dødskyss, og derfor har Israel også forsøkt å framstå som nøytrale. Men for den ekstremt Israel-lojale amerikanske Kongressen, har Israels mening svært mye å si, så det er trolig forklaringa på at Israel var så tydelige på at landet ønsker regimeskifte i Syria da spørsmålet om krigsfullmakt sto på agendaen. Under behandlingen av forslaget om å gi presidenten en krigsfullmakt, mobiliserte Israels støttelobby AIPAC massivt for å få motvillige kongressmedlemmer til å snu, og Orens uttalelse var trolig en del av denne kampanjen.

Det at bombeaksjonen likevel ikke ble noe av, var like skuffende for Israel som det var for Saudi-Arabia. Nå ser det imidlertid ut til at Israel i stedet velger å gå mer direkte inn i konflikten på egenhånd. I følge Hizbollah bombet Israel en av deres leire i Libanon nær grensa til Syria mandag natt.    

"Venner av Syria" går for blodbad

Møtet i "Venner av Syria" i Istanbul i dag legger opp til massiv væpning av de syriske opprørsstyrkene. Dette er en oppskrift for full borgerkrig som kan komme til å gjøre borgerkrigene i Bosnia og Libanon små i forhold når det gjelder antall dødsofre. Spørsmålet er hva statene som kaller seg "Venner av Syria" har å tjene på å føre det syriske folket til offerbenken på denne måten.

Penger=våpen
Formelt sett har ikke møtet vedtatt å levere dødelige våpen til opprørerne. USA skal imidlertid levere avansert kommunikasjonsutstyr som vil gjøre opprørsstyrkene langt mer kapable i felt. Samtidig skal Saudi-Arabia og eneveldige konge- og sjeikdømmer på den arabiske halvøya levere penger direkte til opprørerne. Formelt blir pengeoverføringene sagt å skulle gå til lønn til opprørsstyrkene, men reelt er det ingenting som hindrer opprørsledelsen fra å bruke milliardene som vil trille inn til å kjøpe våpen.

Grunnen til at "Venner av Syria" på denne måten formelt søker å unngå direkte våpenleveranser til opprørerne, er trolig at man på denne måten vil søke å omgå det faktum at slik væpning av en opprørsgruppe innad i et annet suverent land, folkerettslig er å regne som en aggresjonshandling likestilt med det å gå til krig. Dersom Syria hadde hatt militær kapasitet til det, og noe å tjene på det, hadde en slik direkte støtte til opprørsstyrker innad i landet folkerettslig fullt ut legitimert at Syria hadde svart med å bombe Saudi-Arabia og USA. Ettersom Syria verken har kapasitet eller noe å tjene politisk på en slik offensiv forsvarshandling, er dette en trussel "Venner av Syria" ikke trenger å bry seg om. Det folkerettslige aspektet kunne derimot komme til å skape problemer i forhold til den politiske polemikken knytta til hvem som har ansvaret for den massive opptrappinga av volden som dette kommer til å føre med seg. Derfor har man gått en slik liten omvei rundt direkte væpning som ingen imidlertid bør la seg affisere av. Realiteten av dagens vedtak er væpning av de syriske opprørstyrkene.

Våpen til opprørerne = blodbad
Syriske sikkerhetsstyrker har de siste ukene vist tydelig at de er i stand til å slå ned opprøret og gjeninnta områder som har vært på opprørernes hender. Uten en slik massiv militær støtte fra "Venner av Syria" som nå er på vei, ville det væpna opprøret trolig enten blitt avslutta i løpet relativt kort tid, eller gått inn i en fase av mer lavintensiv krigføring, med noen spredte aksjoner her og der.

Selv om også en slik lavintensiv geriljakrig ville kunne kosta mange sivile livet, er det for ingenting å regne sammenligna med hva som vil skje om en massiv innflod av våpen, avansert kommunikasjonsutstyr og penger til å belønne både desertører fra den syriske hæren og leiestyrker fra andre land vil føre til at opprørsstyrkene vil bli i stand til å gå i gang med en ny offensiv og igjen vinne territorium holdt av regjeringsstyrkene.

En slik opptrapping ville garantert føre til bruk av stadig tyngre våpen også fra myndighetenes side, muligens også gjennom bruk av flybombing. De sivile tapene ville blitt enorme fordi opprørernes strategi ikke er å innta perifere ørken eller fjellstrøk, men sette opp baser inne i boligkvartaler i store byer.

Samtidig er det sannsynlig at en eskalering av volden direkte knytta til kamphandlingene, også vil føre til en eskalering av volden fra ukontrollerbare militsstyrker på begge sider. Massakrer mot sivile opprørssympatisører har allerede blitt rapportert, men det har også tilsvarende massakrer mot regjeringssympatisører. Dette vil det trolig bli mye mer av.

"Don't give peace a chance"
Vedtaket om væpning av opprørsstyrkene skjer parallelt med at Kofi Annan har lagt fram sin fredsplan som syriske myndigheter har sagt at de vil akseptere, forutsatt at også opprørsstyrkene legger ned våpnene. Denne forutsetninga blir i provestlige medier "spunnet" til at al-Assad bare driver forhalingstaktikk. Dette på tross av at våpennedleggelse fra opprørerne faktisk også er en del av Annans fredsplan. Det syriske myndigheter har sagt er altså ikke noe annet enn at de aksepterer fredsplanen forutsatt at også den andre parten i krigen aksepterer den, noe som er en ganske selvsagt forutsetning for at noe skal kunne implementeres som reell fredsplan.

"Venner av Syria" forlanger derimot at syriske myndigheter skal implementere alle teknikaliteter i en fredsplan, men at ingen tilsvarende krav skal stilles til den andre parten i konflikten. Realiteten i dette er at det er "Venner av Syria" som avviser Kofi Annans fredsplan. Grunnen til det, er at denne planen ikke forutsetter umiddelbar kapitulasjon fra det syriske regimet, slik alle "fredsplaner" og vedtaksforslag fra landene som kaller seg "Venner av Syria" alltid har forutsatt.

Kunne forhandlinger ført fram?
Fra statene i "Venner av Syria", og de toneangivende globale mediene som er lojale mot disse statenes dagsorden, blir det lagt ut som et implisitt premiss at forhandlinger mellom opposisjonen og det syriske regimet egentlig bare er tull og tøys fordi regimet er et så brutalt diktatur at det uansett aldri vil være villig til å åpne for frie flerpartivalg. Dette er på tross av at president Assad nylig la fram til folkeavstemning en ny grunnlov som nettopp opphever ettpartistaten og som legger opp til snarlige valg.

Det har skjedd før at regimer har lovt frie valg, men i realiteten sørga for at valgene blir manipulert på en måte som tjener det sittende regimet. Men det har også skjedd før at diktatoriske ettpartistater har sett skriften på veggen og avholdt reelle flerpartivalg. Det skjedde for eksempel i hele Øst-Europa i 1989. Kun i Romania foregikk det en blodig revolusjon hvor det var et nytt revolusjonært regime som arrangerte det første valget. I alle de andre tidligere østblokklandene var det de gamle regimepartiene som sto som arrangør av valg som de i all hovedsak tapte. Unntaket var Bulgaria, hvor det reformerte kommunistpartiet, nå kalt sosialistpartiet, vant det første frie valget, for deretter å tape det andre.

Så er spørsmålet; hva er situasjonen i Syria? Er Bashar al-Assad en Ceausescu som ville klamra seg til makta til det siste, og som bare kan styrtes gjennom en voldelig revolusjon? Eller er han som lederne i DDR, Tsjekkoslovakia, Polen og Ungarn, som arrangerte frie demokratiske valg vel vitende om at det var flere tiår siden folkeflertallet hadde vært på deres side, om det noen gang hadde vært det, og at frie valg var ensbetydende med farvell til makta? Jeg tror Bashar al-Assad ikke er noen av delene. Han er snarere som lederne i Bulgaria som har tro på at han vil ha en rimelig sjanse til å vinne et fritt valg om det blir avholdt, selv om det selvsagt har vært tryggest å holde på ettpartidiktaturet fram til nå.

Hvorvidt det kunne blitt gjennomført frie valg av østeuropeisk format om opposisjonen hadde gått med på å legge ned våpnene og i stedet stille til valg, ville vi kunne fått svar på om det hadde blitt forsøkt. Hvis det hadde blitt forsøkt, og det ble tydelig at Bashar al-Assad brukte Mubarakmetoden med myndighetsorganiserte valgbøller, Karzaimetoden, med stapping av stemmeurner, eller annet fusk og fanteri i valget, ville det kunne blitt påtalt av internasjonale valgobservatører. Det ville også kunne blitt påtalt som et argument mot valget om det viste seg at al-Assad ville nekte internasjonale valgobservatører å være til stede.

Hadde forhandlings- og valgmetoden blitt utprøvd først, og vist seg å feile, ville opposisjonens legitimitet blitt styrka dramatisk og det ville vært mye verre for spesielt Russland (i mindre grad Kina og Iran ettersom de jo ikke praktiserer noe som pretenderer til demokratisk flerpartisystem på hjemmebane) å stå ved støtten til regimet. Så hvorfor saboterer "Venner av Syria" konsekvent en slik opsjon?

Fordelene med krig
Hva som faktisk ville blitt utfallet av et fritt syrisk valg, vil forbli spekulasjoner ettersom det nå, når vi beveger oss med stormskritt mot full borgerkrig, uansett ikke vil bli avholdt. Det er imidlertid ingen tvil om at den dominerende krafta innad i den væpna delen av den syriske opposisjonen er den syriske avdelinga av Det muslimske Brorskapet. I et reelt fritt valg er det stor sannsynlighet for at et brorskapsbasert parti ville gjort det sterkt. Empirien fra andre arabiske land som allerede har avholdt demokratiske valg tyder på det. Både i Tunisia og i Egypt har denne typen partier gjort det sterkt. Resultatene i Tunisia og Egypt var imidlertid likevel ulike. I Tunisia var det bare ett stort islamistisk parti ved valget, al-Nahda. Partiet ble det største, men fikk ikke over 50 prosent av verken stemmene eller mandatene. Partiet har måttet dele regjeringsmakta med sekulære partier. I Egypt var det flere islamistiske partier som stilte til valg, og selv om det største partiet, Det brorskapsbaserte Frihets- og Rettferdighetspartiet, heller ikke her fikk over 50 prosent av stemmene eller setene, fikk de islamistiske partiene samla sett over 2/3 av stemmene og nær 3/4 av setene.

Disse forskjellene er produkter av at Tunisia er et land med en mye sterkere sekularistisk tradisjon, og en vesentlig mer moderne økonomi. Sosialt og økonomisk-strukturelt ligger Syria et sted midt mellom Egypt og Tunisia i utvikling. Skulle jeg gjette, ville jeg dermed tippe at sunniislamistiske partier av den typen som vant valgene i Tunisia og Egypt, ville kunne stå igjen med rundt 55 prosent av stemmene, vel og merke fra de arabiske sunnimuslimene.

Den store forskjellen mellom Syria og Egypt og Tunisia, er at Egypt og Tunisia er monoetniske samfunn hvor nær 100 prosent av befolkninga er arabisktalende, og hvor over 90 prosent er sunnimuslimer. Syria er et mye mer multietnisk samfunn. Til sammen utgjør ikke-arabiske kurdere, som i hovedsak er sunnimuslimer men gjennomgående mye mer sekulært innstilte enn araberne, og alawier og andre sjiamuslimer, og kristne, drøyt 1/4 av befolkninga i Syria. Med 1/4 av stemmene til minoriterer, ville sunniislamister måtte trenge like sterk oppslutning fra den sunniarabiske majoriteten som de fikk ved valget i Egypt for å havne over 50 prosent og sikre seg flertall. Med et sideblikk til Tunisia, er det som nevnt langt fra sikkert, eller en gang sannsynlig.

Det mest sannsynlige scenariet ved et fritt valg i Syria, er at ingen av partiene eller blokkene hadde fått reint flertall. Et brorskapsbasert islamistisk parti med støtte i et flertall av den sunniarabiske befolkninga ville trolig blitt det største, men presidentens Baath-parti ville med stor sannsynlighet blitt nest størst med sterk støtte fra alawiene og betydelig støtte blant de kristne. Tredjeplassen ville trolig tilfalt et sekularistisk kurdiskbasert parti, mens mindre sekulære, liberale og sosialistiske, partier med varierende støtte blant de kristne og den sunniarabiske økonomiske eliten som blant andre presidentens kone stammer fra, ville utgjort resten. Selv om både en kurdisk blokk og liberale og sosialistiske sekulære partier i dag ville definert seg som del av opposisjonen mot al-Assad-regimet, er det på ingen måte gitt at de etter et fritt valg ville foretrukket en allianse med et konservativt sunniislamistisk parti framfor Baathpartiet.

Samtidig er det heller ikke gitt at et brorskapsbasert parti i Syria etter et eventuelt fritt valg ville stått last og brast med Saudi-Arabia og USA i kommende geopolitiske konfrontasjoner i Midtøsten. Gjennom den væpna konfrontasjonen med al-Assad-regimet står Brorskapet i Syria i dag i et avhengighetsforhold til de statene som støtter opprørerne og i en fiendtlig relasjon til Iran som støtter regimet. Dette preger nå også den geopolitiske orienteringa til deres søsterpartier i Tunisia og Egypt. Før konflikten i Syria kom på dagsorden, var det imidlertid stor bekymring for at brorskapspartienes valgseire ville bety at Egypt og Tunisia ville orientere seg bort fra en provestlig linje i utenrikspolitikken og tvert imot knytte sterkere bånd til Iran. Det samme så man i Tyrkia under ledelse av det moderat-islamistiske partiet AKP. Hamas i Palestina er nemlig også en del av brorskapsfamilien, og hatet mot Israels anneksjonspolitikk i Palestina var i utgangspunktet en viktig del av den folkelige forakten for de Israel- og USA-kollaborerende regimene til Hosni Mubarak og Zine bin Ali.

Hadde det syriske regimet fått anledning til å gjennomføre en fredelig avvikling av ettpartisystemet og redusert seg selv til et av flere syriske partier, er det for det første ikke gitt at Syria ville ende med å orientere seg inn i en provestlig saudi-arabisk-dominert allianse uansett om det fortsatt ville være al-Assad eller eller den syriske fløyen av Brorskapet som hadde sittet som det ledende partiet i en ny regjering. For det andre ville fraværet av en brennbar sekterisk konflikt i Syria som setter det sunniislamistiske Brorskapet opp mot alliansepartneren for det sjiaislamistiske Iran, kunne lagt veien åpen for det som er Irans strategiske mål og Saudi-Arabias, Israels og USAs verste mareritt; en panislamistisk allianse fra Iran, via Irak, Syria og Libanon til Tyrkia, Egypt og Tunisia.

En svært blodig borgerkrig, vil sementere sekterisk hat, ikke bare i Syria, men i hele den arabiske verden. Dette vil avlede og hindre demokratiopprør mot de eneveldige konge- og sjeikdømmene i de oljerike statene på den arabiske halvøya, og slik sett være en strategisk fordel for disse regimene, spesielt Saudi-Arabia som har en voksende fattig og misfornøyd befolkning. Det vil også være en stor fordel for USA, som er avhengige av vennligsinna regimer i den oljerike Gulfen for å kunne opprettholde posisjonen som global supermakt.

Samtidig vil dette være en gavepakke for Israel. Med en pågående blodig borgerkrig i nabolandet Syria, vil fokus på "langt mindre" menneskerettsbrudd som deportering av palestinere fra Øst-Jerusalem og vannrike soner på den okkuperte Vestbredden, miste Verdens oppmerksomhet. Samtidig vil palestinernes motstandskamp hemmes av at tradisjonelle allierte i Syria og Iran vil ha hendene fulle med kampene i Syria. Det vil også umuliggjøre et politisk og økonomisk press fra de oljerike arabiske statene for å skape en løsning på konflikten som er i palestinernes interesse ettersom disse vil være avhengige av den militære støtte fra USA i den pågående striden mot Iran og arabiske sjiamuslimer. Det som er til fordel for Israel, er også til fordel for USA, gitt at innenrikspolitiske forhold gjør at USA synes å være bastet og bundet til en evig strategisk allianse med Israel, hvor det paradoksalt nok er slik at USAs sikkerhetspolitiske og strategiske interesser reelt er underordna Israels.

En opptrapping av borgerkrigen kan få tre utfall: Ett scenario er at de USA- og Saudi-støtta sunniislamistiske opprørerne til slutt seirer. Etter en blodig borgerkrig med sterkt sekterisk hat, er det langt mindre sannsynlig at en ny brorskapsdominert syrisk regjering vil kunne sette en strek over motsetningene til Iran for å danne front mot Israel. Etter en blodig borgerkrig vil Syria tvert imot også være på felgen økonomisk, og vil trenge støtten fra Saudi-Arabia og andre Gulfmonarkier til gjenoppbygginga. Samtidig vil en blodig borgerkrig skape en sterk lojalitet til de som støtta seierherrene i kampen. Selv om Brorskapet i utgangspunktet er like Israelfientlig som Baathpartiet, er det derfor sannsynlig at et nytt syrisk regime som kommer til makta etter en borgerkrig, vil la seg presse til å holde en lav profil i konflikten med Israel, tilsvarende det som er tilfellet med Jordan.

Det andre scenariet er at regimet seirer og det tredje at borgerkrigen bare trekker ut i tiår etter tiår. Disse er nok fortsatt de mest sannsynlige utfallene. Likevel gjør de geopolitiske implikasjonene i hele regionen at både Saudi-Arabia, Israel og USA kan tjene mer på et slikt militært sett negativt utfall enn på en fredelig overgang til demokrati, til og med om dette skulle føre til at den brorskapsdominerte opposisjonen som i dag leder det væpna opprøret skulle vinne og bli i stand til å danne regjering.

Også et militært nederlag for opprørerne etter en blodig borgerkrig, vil virke hemmende både på demokratibevegelser i Gulfen og på arabiske solidaritetsaksjoner for palestinerne. For autokratene i Midtøsten betyr det at deres makt og privilegier kan opprettholdes. For Israel betyr det at anneksjonspolitikken i Øst-Jerusalem og Vestbredden kan videreføres uten sterk motstand. For USA betyr det opprettholdelse av viktige allierte i Gulfen, mulighet for nye allianser med folkevalgte regimer i andre arabiske land og mulighet for å opprettholde støtten til Israel uten større risiko.

Risikoen for et backlash i form av at statene i "Venner av Syria" i den internasjonale opinionen vil bli holdt ansvarlig for det enorme blodbadet de er i ferd med å organisere for i Syria, er dessuten liten all den tid de toneangivende internasjonale presseorganisasjonene har vært mer enn villige til å spille med gjennom en ensidig demonisering av det syriske regimet og deres internasjonale støttespillere. I pressen vil det fortsatt være regimet, Russland, Kina og Iran som vil bli utpekt som de eneansvarlige når volden etter dette væpningsvedtaket bare kommer til å gå oppover i månedene som kommer. Det er heller ikke utenkelig at en slik massiv opptrapping av volden i Syria vil kunne brukes som påskudd for en lenge ønska bombing av Iran.

Hvem stemte hva om Syria - og hva betyr det?

Avstemninga i FNs Generalforsamling om resolusjonen som fordømmer Assadregimet i Syria, som ble vedtatt med 137 stemmer mot 12 og 17 avholdende, kan fortelle oss noe om et geopolitisk verdensbilde i endring.

Hvem stemte hva?
I skrivende stund er ikke det offisielle registeret over hvilke land som stemte hva offentliggjort enda. 137 for 12 mot og 17 avholdende summerer seg ikke til 193. 29 land er ikke redegjort for. Enten var de ikke til stede, eller så fikk de ikke stemt på grunn av tekniske problemer. Jeg har heller ikke funnet noen oversikt over hvilke de 137 landene som stemte for resolusjonen var. Washington Post har imidlertid offentliggjort en liste over de 12 landene som stemte for og de 17 som stemte avholdende.

De som stemte mot var: Zimbabwe, Syria, Iran, Kina, Nord-Korea, Russland, Hviterussland, Cuba, Nicaragua, Venezuela, Ecuador og Bolivia.

De som stemte avholdende var: Komorene, Namibia, Angola, Tanzania, Uganda, Kamerun, Algerie, Libanon, Armenia, Sri Lanka, Nepal, Myanmar, Vietnam, Fiji, Tuvalu, St. Vincent og Grenadinene og Suriname.

Demokratisyn ingen forklaring
Avstemninga tegner på ingen måte noe entydig bilde av at her står demokratier mot diktaturer. Av "nei-statene", er både Venezuela, Nicaragua, Ecuador og Bolivia flerpartistater med regjeringer valgt i valg som av internasjonale valgobservatører har blitt vurdert til å være fullt og helt frie og rettferdige. Dette er også blant de folkevalgte regjeringene i Verden som i størst grad har opprettholdt den folkelige oppslutninga etter at de har blitt valgt, og som i så måte kan hevde å ha blant de sterkeste folkelige mandatene bak sin stemme. Også Zimbabwe, Russland og Hviterussland er flerpartistater, men valgene som har lagt grunnlaget for landenes regjeringer, har på forskjellig vis blitt kritisert av observatører. Det kan likevel ikke betviles at både Russlands og Hviterusslands presidenter har et sterkt folkelig mandat i ryggen, mens dette må sies å være mer tvilsomt i Robert Mugabes tilfelle. Samtidig er Cuba, Kina og Nord-Korea ettpartistater, akkurat som Syria selv, mens Iran har en kombinasjon av folkevalgt, men partiløst, styre, og teokratisk kontroll.

På motsatt side, blant resolusjonens forslagsstillere, finner vi stater som er like diktatoriske som Syria. Blant disse er alle de eneveldige konge- og sjeikdømmene på den arabiske halvøya. Vi finner også Marokko og Jordan, som også har personlig kongemakt og sterkt begrensa demokrati. Blant land i Afrika sør for Sahara var Somalia og Komorene de eneste opprinnelige medforslagsstillerne, og ingen av statene er demokratier, for å si det forsiktig. Og av landene som stemte for resolusjonen, finner vi blant andre Sudan, med krigsforbrytertiltalte Omar al-Bashir som fortsatt sittende president.

Blant landene som stemte avholdende, finner vi også både klare flerpartidemokratier, som St. Vincent og Grenadinene, Suriname og Nepal, flerpartistater med "demokratiske utfordringer" som Libanon, Sri Lanka og Armenia, ettpartistater som Vietnam, og stater som i teorien er flerpartistater men med utbredt valgfusk, som Kamerun.

Forholdet til demokrati som prinsipp kan altså i liten grad forklare landenes stemmegiving. Det fantes både demokratiske stater og brutale diktaturer blant landene som fremma og stemte for resolusjonen, og det fantes brutale diktaturer og demokratiske stater blant de som stemte aktivt imot eller avholdende.

Ideologisk konfrontasjon
Heller enn å studere statenes praktiske og prinsippielle forhold til demokrati som styreform, kan man se ideologisk orientering som et aspekt når man leter etter et svar på hvorfor de stemte som de gjorde. I Latin-Amerika finner vi et entydig bilde hvor det er landene med venstreorienterte sosialistiske regjeringer som inngår i ALBA-samarbeidet, som stemte mot eller avholdende til resolusjonen.

Den økonomiske supermakten i ALBA er Venezuela. Venezuelas politikk med å bygge opp ALBA som et alternativ for latinamerikanske utviklingsland som ikke ønsker å innordne seg i den nyliberale utviklingsstrategien som USA og Washington baserte finansinstitusjoner ønsker å presse gjennom, har ført landet i direkte konfrontasjon med USA fra første stund etter at Hugo Chavez begynte å faktisk gjennomføre sitt radikale program, etter at han første gang ble valgt i 1998. USA stilte seg innledningsvis positivt til det mislykka militærkuppet i 2002, og støtta seinere også mislykka forsøk fra opposisjonen på å destabilisere Venezuela økonomisk.

USAs fiendtlighet, førte raskt til at Chavez og Venezuela, og med det, alle de andre landene i AlBA-samarbeidet, har stilt seg konsekvent imot USAs og Vestens agenda også i andre deler av verden, spesielt i forhold til konfrontasjonen mellom USA og Israel og Iran.

Ganske tilsvarende må man forstå Zimbabwes nei-stemme, som en refleksjon av konfrontasjonen mellom Mugabe og den gamle kolonimakta Storbritannia, og med det også resten av Vesten. Utgangspunktet her er Mugabes program for jordreform, hvor land har blitt tatt fra de hvite, i hovedsak britiskætta, farmerne og delt ut til svarte.

Det ideologiske aspektet kan man også gjøre gjeldende som et aspekt for å forstå hvorfor Hviterussland, landet som i størst grad har ønska å bevare sentrale trekk ved det økonomiske systemet i Sovjetunionen, stemte som landet gjorde.

Geopolitisk rivalisering
Når det gjelder Russland og Kinas stemmer, har disse eksplisitt blitt nevnt i vedtaks form fra den amerikanske kongressen, som hovedutfordrerne til USAs ambisjoner om fortsatt å være den ledende supermakta i verden i det nye århundret vi nå er godt inne i. På tross av at Kina fortsatt har et kommunistisk ettpartisystem politisk sett, står verken Russland eller Kina for noen alternativ økonomisk politikk som konfronterer den nyliberale økonomiske verdensordenen som USA og andre vestlige land promoterer, slik ALBA-landene i Latin-Amerika, og til dels Hviterussland, gjør. Derimot defineres Russland og Kina som hovedkonkurrenter i kampen om ressurser, markeder og kontrakter.

Denne økonomiske kampen reflekteres også gjennom geopolitisk rivalisering. Mye tyder på at president Obama, i større grad enn Bush, så at USA vil ha store problemer med å slå ut en forent blokk av Russland og Kina. Det er Kina som er den virkelige direkte konkurrenten til USA i dag på flere områder enn Russland. Mye peker derfor i retning av at Obama ønsket å slå en kile inn i samarbeidet mellom Russland og Kina og i større grad få Russland med seg på sitt lag (noe jeg skreiv om i en artikkel for tre år siden). Det manifesterte seg blant annet i det at USA ga slipp på sin ambisjon om å trekke Georgia og Ukraina inn i NATO. I Ukraina ga USA og Vesten også slipp på sin sterke støtte til de russiskfiendtlige "oransje" kreftene, som dermed også har blitt feid ut av regjeringskontorene av mer russiskvennlige krefter.

Den arabiske våren kom imidlertid inn og ødela disse planene. Opprørene i Tunisia og Egypt, som feide vestallierte diktatorer ut, truet med å gjøre de vestallierte oljerike monarkiske diktaturstatene isolerte og sårbare. (Dette skreiv jeg mer utfyllende om i en artikkel fra januar i fjor.) Spesielt tydelig ble dette etter at "den arabiske våren" spredte seg til Gulf-kongedømmet Bahrain.

De væpna opprørene i Libya og Syria ble et svar på dette. Det som i utgangspunktet trolig var spontane og ikke-voldelige demonstrasjoner mot regimene, etter samme lest som i Tunisia og Egypt, forvandlet seg her raskt til voldelige opprør. Graden av, og tidspunktet for, vestlig etterretnings involvering i disse opprørene, er det ikke grunnlag for å drøfte i denne artikkelen. Det sentrale her, er at både de monarkiske Gulf-diktaturene og deres vestlige støttespillere så dette som muligheter for å gjenvinne et initiativ og få den arabiske våren av sporet den startet på, som et opprør mot regimer hvor regimenes provestlige og proisraelske utenrikspolitikk også var en sentral del av opprørsgrunnlaget (Mer om dette i denne artikkelen fra april i fjor).

Men for å få til dette, måtte det i forhold til Libya gjennomføres en kjapp geopolitisk omkalibrering, gitt at al-Qadhafi de seinere årene var trukket i økende grad inn i varmen. Samtidig måtte man også gjøre bruk av en kreativ tolkning av en FN-resolusjon om beskyttelse av sivile, for til slutt å bringe ned regimet gjennom intensiv bombing og direkte militær støtte til opprørsbevegelsen.

Det er ringvirkningene av denne omkalibreringa og kreative bruken av en FN-resolusjon, som nå kommer til syne i avstemninga om Syria. Den kreative tolkninga av FN-resolusjonen skapte stor frustrasjon i Moskva. En faktor er at russerne ved regimeskiftet risikerte å tape tilgang til investeringer i de store libyske oljekildene. Minst like viktig er det at Russland så med frykt på hvordan Vesten tok seg til rette med kreativ tolkning av FN-resolusjoner.

Den langt hardere linja fra russisk side i forhold til å blokkere alle forsøk på å få til fordømmelse av Syria i Sikkerhetsrådet, som også gjenspeiles i Russlands nei-stemme til resolusjonsforslaget i Generalforsamlinga, må sees i lys av dette. Krigen i Libya har altså satt en foreløpig bom for Obamaadministrasjonens forsøk på å nærme seg Russland geopolitisk. I stedet har Russland blitt skjøvet rett i armene på kineserne. De to tidligere kommunistiske stormaktene står nå samlet som en enhetlig stemmeblokk for første gang siden Folkerepublikken Kina fikk overta Kinas FN-plass i 1970. Det må karakteriseres som en kraftig geopolitisk boomerang for Vesten som følge av Libyakrigen.

Til gjengjeld har USA og Vesten også skaffet seg noen helt nye geopolitiske allierte, i hvert fall på kort sikt. Den nye demokratisk valgte islamistleda regjeringa i Tunisia, er, sammen med det dominerende partiet i den nyvalgte egyptiske nasjonalforsamlinga, blant de sterkeste politiske støttespillerne for opprørerne mot Assadregimet i Syria. Dermed har USA og Vesten oppnådd å komme på langt bedre fot med de nye makthaverne i Tunisia og Egypt enn hva man kunne forvente så kort tid etter at de veststøtta diktaturene til Bin Ali og Mubarak ble styrta.

Den nye alliansen med de sunniislamistiske bevegelsene i den arabiske verden, har også brakt Vesten, trolig mot sitt eget ønske, på lag med den islamistisk-orienterte regjeringa til krigsforbrytertiltalte Omar al-Bashir i Sudan. Som beskrevet i min forrige artikkel, var al-Bashir en aktiv og direkte støttespiller for de Vesten-støtta opprørerne i Libya. Det var noe uklart om dette ville ha direkte implikasjoner i forhold til Syria, ettersom al-Bashir også har hatt et godt forhold til Iran, men ved avstemninga i FNs generalforsamling stemte Sudan altså for resolusjonen.

Det gjorde derimot ikke Algerie, landet som de seinere årene har vært en nær alliert for Frankrike og Vesten i kampen mot islamister av alle avskygninger. Algerie, som er like viktig som olje- og gassleverandør til Europa som Libya, reagerte krasst mot den alliansen mellom islamister og Vesten som avtegna seg i nabolandet Libya. Årsaken er trolig først og fremst helt reell frykt for at både de al-Qaida-affilierte væpna opprørsgruppene, og de mer politisk-opposisjonelle islamistiske grupperingene i Algerie, skal kunne bruke det nye Libya som base for å destabilisere Algeries sekularistiske regjering.

Sammen med den tradisjonelt syriskvennlige Hizbollah-dominerte regjeringa i Libanon, var Algerie også det eneste arabiske landet som stemte avholdende til resolusjonen mot Syria, noe som i realiteten må tolkes som en kraftig protest. Av de landene som endte med å stemme for, var det nemlig mange som gjorde det med en stemmeforklaring om at deres stemme på ingen måte representerte noen støtte til noen form for intervensjon i syriske forhold. Når Algerie, som altså inntil nylig var en nær fransk og vestlig alliert, ikke valgte å ta en slik posisjon, men stille seg sammen med landene som stemte avholdende, representerer det en ganske signifikant geopolitisk reorientering. Algerie går med dette tilbake til posisjonen landet hadde under den kalde krigen, da landet etter frigjøringskrigen mot Frankrike var Sovjetunionens næreste allierte i Nord-Afrika. At Algerie er på vei bort fra den alliansen med vestlige stormakter landet har hatt etter at den kalde krigen tok slutt, synliggjøres også konkret i det at Algerie nylig har bestilt betydelige mengder militært materiell fra Russland.

Enda mer dramatisk enn stemmegivinga fra Algerie, kan man se stemmegivinga fra Uganda. Uganda har i flere tiår vært USAs næreste allierte i Afrika sør for Sahara. Uganda intervenerte blant annet i Kongo sammen med nabolandet, og den gang alliansepartneren, Rwanda. Mot seg hadde Uganda og Rwanda en allianse av afrikanske land som besto av Zimbabwe, Namibia og Angola, som støtta Kabilaregjeringa i Kongo. I forhold til Syria stiller Uganda seg nå altså sammen med regjeringer som under den kalde krigen var Sovjetunionens og Cubas allierte, som Angola, og fiender av Vesten i nyere tid, som Zimbabwe. Til gjengjeld stemte Kabilas Kongo for resolusjonen. Det gjorde også Ugandas gamle allierte i Rwanda. Hva dette kommer til å bety for det geopolitiske spillet om Sentral-Afrikas ressurser, gjenstår å se.

Forklaringa på Ugandas nye Vesten-kritiske holdning, som manifesterer seg i stemmegivinga i forhold til Syria, ligger nok i liten grad i selve konflikten i Syria, og i stor grad i forhold til konflikten i Libya. Det vil si, nærmere bestemt denne konfliktens forbindelse til Sudan. Regimet til Omar al-Bashir i Sudan støtta i mange år opp om den ugandiske kristenfundamentalistiske opprørsgruppa Lord's Resistance Army. Uganda var derfor også alt annet enn forståelsesfull for at Vesten kunne inngå en allianse med Sudanstøtta libyske islamister for å komme på offensiven i forhold til den arabiske våren. Med seg har Uganda også dratt med seg andre gamle allierte, først og fremst Tanzania og Kamerun. Det at Komorene stemte avholdende var nok derimot ganske sikkert en teknisk feil, gitt at det konservative islamske styret på Komorene var blant landene som var med på å fremme resolusjonen i utgangspunktet. Det virker da fullstendig ulogisk at landet skulle ha stemt avholdende til sin egen resolusjon.

Det skal heller ikke utelukkes at teknisk feil kan forklare stemmegivinga til Stillehavsnasjonene Fiji og Tuvalu. Det er derimot neppe noen tilfeldighet at Armenia, en tradisjonell alliert av Russland, stemte avholdende, eller at Kinadominerte Myanmar gjorde det. Det er heller ikke overraskende at Sri Lankas regjering, som har møtt kritikk fra Vesten på måten regjeringa nedkjempa den tamilske opprørsgeriljaen LLTTE i økende grad har vendt seg mot Kina, og stemte avholdene, i likhet med Nepal, hvor både det moderate regjeringspartiet med det ganske misvisende navnet Forente Marxist-Leninister, og det dominerende opposisjonspartiet, maoistene, historisk har nære bånd til Kina.

Mer interessant er det at også Vietnam som ligger i sterk territoriell konflikt med Kina, valgte å stemme avholdende. Det tyder på at Vietnam foreløpig holder sterkere på sin historiske tilhørighet til den sosialistiske blokken under den kalde krigen, og de fortsatte forbindelsene til Russland og Cuba, enn på å ta imot den ganske åpenlyse flørten landet har blitt utsatt for av sin historiske fiende USA de seinere årene. Denne flørten var åpenbart motivert av tanken om at også Vietnam kunne la seg friste av tanken om at min fiendes (altså Kinas) fiende (altså USA), kan være min venn. Dersom Vietnams stemmegiving viser seg å ha varig betydning i form av at landet velger å holde på den gamle alliansen med Russland, og dermed også måtte få et bedre forhold til Kina som følge av at Russland og Kina står nærmere hverandre enn noen gang tidligere etter Stalins død i 1953, vil det ha store negative implikasjoner for USAs målsettinger om å demme opp for Kinas økende dominans i Sørøst-Asia.

Militant sunniislamisme - Vestens allierte på ny?

Etter et drøyt tiår hvor kampen mot militant islamisme har blitt framstilt som den nye store trusselen mot Vesten og vestlige verdier, kan det synes paradoksalt: Likevel, de siste månedene kan vi se et mønster som kan peke i retning av at den kalde krigens allianse mellom vestlig kapitalisme og militant sunniislamisme er i ferd med å bli vekket tilbake til live. En slik allianse er på ingen måte uttalt av noen av partene og er heller ikke konsolidert. Likevel kan man se noen interessante trekk i utviklinga i Libya, Syria, Egypt og Afghanistan som det er verdt å peke på.

Libya
Det tydeligste eksempelet på at vestlige strategier overfor militant sunniislamisme er i endring, kommer fra Libya. Det er ingen tvil om at militante islamister i lang tid har utgjort den sterkeste og mest slagkraftige opposisjonen mot al-Qadhafiregimet. Det er heller ingen tvil om at militante islamister utgjorde den mest disiplinerte og kampvillige kjernen i de militære avdelingene som opprørerne klarte å mønstre på egenhånd. Når Vesten likevel valgte å gå inn i krigen åpent og direkte på opprørsstyrkenes side, kan det umulig ha kommet som en overraskelse at militante islamister i dag besitter sentrale maktposisjoner i det nye Libya. Tydeligst framkommer dette ved at emiren av den tidligere al-Qaida-affilierte Libyas Islamske Kampgruppe (JIML), Abdul-Hakim bil-Hajj, nå presederer som militærkommandant i hovedstaden Tripoli. Islamistenes politiske innflytelse framkommer også i de foreløpige lovendringene som er gjennomført av overgangsrådet, som blant annet inkluderer legalisering av flerkoneri.

Samarbeid mellom Vesten og libyske islamister er ikke noe nytt. Bil-Hajj og hans JIML var i utgangspunktet veteraner fra kampen mot Sovjet i Afghanistan som etter hjemkomsten ønsket å fortsette kampen mot det ugudelige sekulære al-Qadhafiregimet. Gjennom 1990-tallet var JIML involvert i flere trefninger med al-Qadhafiregimet inne i Libya og var også ansvarlig for et mislykket attentat på al-Qadhafi i 1996. Det meste tyder på at JIML i denne perioden pleide kontakt både med Osama bin Ladens al-Qaida og vestlig, spesielt britisk, etterretning. MI6 medvirket trolig også i attentatforsøket på Moammar al-Qadhafi i 1996.

Etter 2001 var det en stund helt slutt på samarbeidet. I stedet begynte al-Qadhafiregimet og Vesten gradvis å nærme seg hverandre. Dette artet seg både i form av at vestlige oljeselskaper igjen ble tatt i mot med åpne armer og i form av et organisert etterretningssamerbeid mot deres felles fiende; islamistene. Dette samarbeidet medførte blant annet at MI6 og CIA begge medvirket til at bil-Hajj i 2004 ble arrestert i Malaysia og via et CIA-fengsel i Thailand utlevert til fengsel og tortur i al-Qadhafis Libya.

Ved starten av NATOs bombekrig i fjor ble det gjort forsøk på å framstille krigen som en nøytral operasjon grunnlagt i FNs Sikkerhetsresolusjon om beskyttelse av sivile. I den grad NATO-fly også innledningsvis gikk ut over mandatet om å beskytte sivilbefolkning mot angrep fra regimestyrker, ble dette kamuflert. I krigens sluttfase var det imidlertid ingen i NATO som lenger forsøkte å kamuflere at krigens reelle målsetting på ingen måte var å beskytte sivile og legge til rette for fredsforhandlinger, slik FNs Sikkerhetsrådsrevolusjon la til grunn, men å hjelpe opprørsstyrkene til å styrte regimet. NATO-fly bombet offensivt alle regimestillinger, og opposisjonsstyrkenes framrykking skjedde i nær koordinering med NATO, noe som også innebar at spesialsoldater fra NATO-land deltok aktivt i kamphandlingene sammen med opprørsstyrkene på bakken.

Endringa i NATOs retorikk og strategi kan ha to forklaringer som ikke utelukker hverandre: For det første gjorde alliansen innledningsvis et seriøst forsøk på å kamuflere det reelle og folkerettsstrige krigsmålet om å oppnå regimeskifte i Libya med formuleringer om beskyttelse av sivile som kunne finne dekning i FNs Charter og Sikkerhetsrådets resolujon for å unngå en diplomatisk blowback fra resten av verden. Etterhvert som krigen kjørte seg fast uten synlig framgang for opposisjonsstyrkene, ble det rett og slett nødvendig å bruke en hardere og mer avslørende strategi for å vinne fram militært.

Samtidig ble det klart at forsøket på å finne folkerettslig legitimitet og dermed diplomatisk ryggdekning for krigen fra den øvrige verden mislyktes. Spesielt avslørende ble det da Afrikaunionen i løpet av sommeren eksplisitt fordømte NATOs krigføring og påpekte at NATO aktivt og direkte motarbeidet Sikkerhetsrådets resolusjon som eksplisitt ga nettopp Afrikaunionen et mandat til å legge til rette for fredsforhandlinger. Dette ble ytterligere forsterket av at Russland og Kina i en felles uttalelse fordømte NATO for å misbruke Sikkerhetsrådsresolusjonen de begge hadde stemt avholdende i forhold til, til å gjennomføre en folkerettsstridig krig for regimeskifte, og erklærte at de ville ha nedlagt veto mot resolusjonen om de hadde visst hvordan NATO kom til å misbruke den. De fastslo også at måten NATO hadde misbrukt resolusjonen om beskyttelse av sivile i Libya ville måtte få konsekvenser i form av at vestlige resolusjonsforslag i forhold til andre land og konfliktsituasjoner ville bli stanset med veto. De implisitte referansene til Syria var her ganske tydelige. Når NATO så eksplisitt og tydelig gikk langt utover FN-resolusjonen i sluttfasen av krigen, kan det altså forklares med at de reelle intensjonene bak krigen var såpass avslørte allerede, og at NATO dermed ikke hadde mer legitimitet å miste som de ikke allerede hadde mista.

Men det er også mulig at NATOs støtte til opprørerne var mer avmålt og forsiktig innledningsvis, nettopp fordi NATO var klar over at den dominerende krafta i opprøret ikke var liberal og demokratisk, men islamistisk, og at gjenoppretting av en politisk allianse med islamistene ikke enda var på plass. Nølinga med å gi eksplisitt og direkte støtte til opposisjonsstyrkene, som førte til at Qadhafistyrkene lenge klarte å opprettholde et status quo, hvor opposisjonsstyrkene var avgrensa til kontroll over den østlige delen av landet samt en enklave i Misrata, kan derfor også forstås som et politisk pressmiddel overfor opprørsstyrkene til å nærme seg Vesten politisk.

I hvilken grad Vesten faktisk lyktes med å få Libyas islamistdominerte opprørsstyrker med seg på sine målsettinger, framstår faktisk mindre klart i dag enn det gjorde i sluttfasen av krigen. Ved avslutninga av krigen kunne det framstå som om spesielt Frankrike og Storbritannia hadde sikret sine støttespillere de mest sentrale maktposisjonene i det nye styret. Det nye styret ga også eksplisitt uttrykk for stor takknemlinghet overfor landene som hadde bistått opprørerne militært gjennom bombing. Hvor nært det nye regimet står Vesten geopolitisk idag må det imidlertid stilles store spørsmål ved etter at Sudans krigsforbrytertiltalte president Omar al-Bashir fikk en overveldende mottakelse da han nylig kom på offisielt besøk til landet.

Realiten er nemlig at NATO og Vesten på ingen måte var de eneste som bidro aktivt militært til al-Qadhafiregimets fall. Det har etterhvert blitt kjent at al-Bashirregimet i Sudan gjennom hele krigen bidro aktivt med både å levere våpen til opprørerne og til at frivillige og betalte leistyrker fra andre land kunne slutte seg til opprørerne fra Libyas grense mot Sudan i sørøst.

Sudans støtte til opprørerne kan synes paradoksal sett i lys av at opprørerne ble så tydelig støttet av Vesten, mens Sudan har pleid nære forbindelser med vestlige rivaler som Iran og Kina. Enda mer paradoksal blir støtten sett i lys av den offisielle retorikken hvor opprørerne ble framstilt som demokratiforkjempere mens al-Qadhafi represnterte diktaturets mørkeste sider. At den krigsforbrytertiltalte al-Bashir, som heller ikke er direkte berømt for sine demokratiske prinsipper, skulle være en støttespiller for den demokratiske arabiske våren når denne skyldte fram over Libya, passer svært dårlig.

Man skulle tro at en blodig diktator som al-Bashir ville måtte passe seg godt mot å støtte en demokratisk bølge som i så fall kunne komme til å ramme han i neste omgang. Men tilsvarende paradoksalt må det kunne sies å være at "den demokratiske våren" i Libya også mottok aktiv politisk, økonomisk og militær støtte fra de vestorienterte diktatoriske Gulfstatene Saudi-Arabia, Forente arabiske Emirater og Qatar. Dette er stater som konsekvent fengsler og torturerer sine egne opposisjonelle på nøyaktig samme måte som al-Qadhafi gjorde, og som, på samme tid som de angivelig støttet demokratibevegelsen i Libya, var opptatt med å knuse demokratioppstanden i Bahrain gjennom en direkte militær intervensjon.

Den åpne og direkte støtten til Libyas opprørsstyrker fra andre brutale, undertrykkende arabiske diktaturstater blir noe mindre uforståelig dersom vi velger å se bort fra krigspropagandaen som hadde stor gjennomslagskraft i Norge, om at opprøret i Libya var en del av den samme demokratiske våren som feide bort de provestlige diktaturene i Tunisia og Egypt, og som truet med å gjøre det samme i Bahrain, og i stedet ser på opprørets faktiske politiske karakter, inkludert den sentrale rollen som militante islamister med tidligere affiliering til al-Qaida har hatt og har.

Selv når man ser bort fra retorikken om at de væpnede opprørsgruppene som tok makta i Libya skulle representere noen form for demokratisk kraft, blir det vanskelig å forstå hvordan Iran- og Kina-allierte Sudan på den ene sida, og NATO og allierte diktaturstater på den arabiske halvøya på den andre, kan ende med å støtte de samme opprørstyrkene, ikke bare i ord, men i konkret militær handling.

Ser man på de siste årenes utvikling, er det Sudans støtte til opprørerne som framstår som mest forståelig. Etter at Libya gjennom 2000-tallet fikk et gradvis bedret forhold til Vesten, kjølnet forholdet til nabolandet Sudan tilsvarende. Sudan har som kjent slitt med et opprør i sør, et opprør som til slutt, i fjor, endte med at Sudan måtte akseptere at de tre sørlige provinsene rett og slett forlot landet og dannet en ny uavhengig stat; Sør-Sudan. Samtidig har Sudan også slitt med opprørsgrupper i vest, i Darfur. Disse gruppene hadde gjennom det første tiåret av 2000-tallet opphold i nabolandet Tsjad, hvor landets diktator, Idriss Deby, lenge var en nær alliert av den gamle kolonimakta Frankrike og USA.

For snart to år siden inngikk imidlertid Deby og diktatorkollega al-Bashir i Sudan en fredsavtale som innebar at begge landene skulle slutte med å gi baser og finansiere opprørsgrupper mot motpartens regime. Dermed ble mye av det militære grunnlaget for konflikten i Darfur borte, og de kreftene som i USA og andre vestlige land ivret for militær intervensjon mot Sudan, angivelig for å stanse folkemord i Darfur, mistet hovedgrunnlaget for sin kampanje. Den mest slagkraftige opprørsgruppa, JEM, mistet også sine baser i Tsjad, og hvor flyktet de da? Jo, til Libya. Ett år før Libya ble bombet av NATO-styrker, ble Libya altså vertskap for den vestligstøttede viktigste opprørsgruppa i Darfur.

Det har ikke blitt dokumentert at al-Qadhafistyrkene faktisk brukte afrikanske leiestyrker mot opprørerne og sivile libyere slik det ble påstått i den innledende krigspropagandaen. De svarte som kjempet på al-Qadhafis side var i all hovedsak libyske statsborgere fra den sørlige delen av landet hvor det svarte nilo-saharisktalende tedafolket lever, i tillegg til at også den arabisktalende befolkninga gjennom lang tid har blitt inngiftet med folk fra svarte folkegrupper fra sørsida av Sahara. I den grad det faktisk var utenlandske borgere som slåss på al-Qadhafis side, var dette trolig i hovedsak relativt lyshuda tuareger, men det kan også ha vært innslag av svarte JEM-soldater fra Darfur.

I hvor stor grad JEM-styrkene deltok på al-Qadhafis side, har vi lite dokumentasjon på. Det er heller ikke i NATOs og Vestens interesse å vise fram om det eventuelt skulle være sant at "frihetskjemperne" fra Darfur kjempet med al-Qadhafi mens "folkemordregimet" i Khartoum støttet de NATO-støttede "frihetskjemperne" inne i Libya. Det som imidlertid er sikkert, er at lederen for JEM og de fleste av hans gjenværende krigere måtte flykte fra Libya etter at al-Qadhafiregimet falt i august, og at JEM-leder Khalil Ibrahim ble drept av sudanesiske regjeringsstyrker i Darfur i september 2011. Sudan og al-Bashir fikk altså ganske umiddelbar politisk gevinst for sin støtte til opprørsstyrkene mens tapet av JEM-lederen må regnes som et ganske betydelig strategisk tilbakeslag for vestlige interesser i Sahel-regionen.

Denne strategiske seieren for det sudanesiske regimet med gode forbindelser til Kina, kan kanskje også forklare hvorfor Kina og Russland nøyde seg med å stemme avholdene i forhold til den FN-resolusjonen som NATO brukte til å legitimere krigen. Ved å stemme avholdende, unnlot Kina og Russland å risikere forholdet til en viktig alliert i Sudan, og via denne allierte kan det også på sikt åpne seg et nytt rom for både Kina og Russland på tross av at deres skarpe kritikk av krigen i etterkant nok i utgangspunktet ga dem langt flere allierte blant andre regjeringssjefer i Afrika enn i regjeringskontorene hos de nye makthaverne i Tripoli og Benghazi.

Det vil si, et slikt scenario hvor Vesten, på tross av å ha ytt direkte militær støtte til opprøret, ender med å få redusert sin innflytelse i Libya sammenlignet med situasjonen de siste årene under al-Qadhafi, vil effektivt kunne stanses dersom Vesten nå klarer å smi en ny allianse, ikke bare med de islamistiske opprørerne som NATO bombet fram til regjeringskontorene i Tripoli i fjor, men også med det sunniislamistiske sudanske regimet som også støttet dem. En slik tenkelig allianse ligger imidlertid langt inn i framtida, og jeg har ikke kunnet registrere noen åpne signaler på at en slik allianse ligger på noens tegnebrett.

At situasjonen politisk er uavklart reflekteres også militært på bakken. Det har i flere uker blitt rapportert om kamper mellom ulike fraksjoner blant de tidligere opprørsstyrkene, nå regjeringsstyrkene. Hvorvidt det ligger andre politiske motsetninger enn motstridende økonomiske interesser og stammelojaliteter er ikke klart. Men det er klart at slike motsetninger legger veien åpen også for større grad av politisk og geopolitisk rivalisering mellom de ulike utenforstående kreftene som støttet opprøret militært og politisk. I dag kom også meldinger om at Qadhafilojalister har angrepet soldater fra den nye regjeringa i flere byer og heist det grønne Qadhafiflagget i warfallastammens hovedsete i Bani Walid. Det eneste som er rimelig klart, er at den demokratiske våren aldri reelt fikk komme til Libya og at det i motsetning til i Tunisia og Egypt ikke vil bli avholdt noe demokratisk valg i Libya i overskuelig framtid.

De mest sannsynlige scenariene nå er at Libya enten forfaller til en tilstand av kontinuerlig borgerkrig, slik det har skjedd i Somalia og Afghanistan etter vestlige intervensjoner og regimeskifteoperasjoner, eller at det ut fra overgangsregimet etableres en ny autoritet som med de samme typene metoder som al-Qadhafi anvendte klarer å holde landet samlet igjen. Sannsynligheten for at dette skal lykkes under ledelse av et hardhendt ultrakonservativt islamistisk regime er større enn at det skal kunne skje under et liberalt og sekulært regime som uungåelig ville møtt opposisjon fra en islamistisk opposisjon i tillegg til stammebasert motstand og nasjonalistisk motstand fra Qadhafilojalister.

Ultrakonservativt og islamistisk kan altså bety at regimet bryter med Vesten og på sikt velger allianse med Sudan og dermed indirekte også Iran og Kina. Men det behøver ikke å bety dette. Det er verdt å minne om at landet som anvender de mest konservative shariafortolkningene som gjeldende lov, Saudi-Arabia, alltid har vært en nær vestlig alliert i geopolitikken. Best case scenario for vestlige interesser i Libya er utvilsomt at de dominerende islamistene i Libya velger å knytte seg nært opp mot Saudi-Arabia og samtidig lykkes med å etablere et stabilt autoritært regime i Libya. Selv om Libya i folketall bare utgjør en liten brøkdel av Egypt, er landet i kraft av å besitte Afrikas største oljereserver geopolitisk nesten like viktig som Egypt.

Dersom den arabiske våren og de demokratiske valgene som har blitt holdt i Egypt skulle føre til at Egypt på varig basis glipper ut av den provestlige folden, vil etablering av et nytt autoritært provestlig regime i Libya i stor grad kunne kompensere for dette tapet. Retorisk vil det være en liten utfordring for Vesten å forsvare sterk støtte til et nytt autokratisk regime som attpåtil vil reversere kvinnerettigheter i tråd med ultrakonservativ shariafortolkning, men argumentet om at alternativet er kaos synes å fungere greit nok i forhold til den hjemlige opinionen når det gjelder forholdet til Saudi-Arabia og de andre diktatoriske monarkiene på den arabiske halvøya, så det er nok liten grunn til å frykte eller håpe at en avsløring av hykleriet i krigsretorikken mot Qadhafiregimet vil få noen særlig betydelige innenrikspolitiske følger i noe bombedeltakende NATO-land, Norge inkludert.

Forutsetninga for at et slikt, fra vestlig perspektiv, positivt scenario skal kunne utspille seg, er imidlertid at Vesten avholder seg fra betydelig kritikk og gir en klar politisk og fortsatt militær støtte til det nye islamistdominerte regimet i Libya. For mye mas om kvinnerettigheter og demokratiske rettigheter og det nye regimet vil vende seg i den andre retninga det har muligheter for å gå, mot Sudan og Iran.

Syria
Syria har politisk mange fellestrekk med Libya, men også noen signifikante forskjeller. Begge var i mange år, gjennom 1970- og -80-tallet tydelig antivestlige diktaturstater. Forskjellen ligger i at mens Syria hadde et fungerende samarbeid med vestlige stater på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, da den felles fienden het Saddam Hussein, mens Libya da fortsatt var på verstinglista, gikk det mot en bedring i forholdet mellom Libya og Vesten fra 2003 og framover, mens det gikk motsatt vei med Syria parallelt med at Syrias langvarige allierte, Iran, har gjeninntatt posisjonen som USAs og Vestens hovedfiende. Syria har på sin side heller ikke noe tilsvarende motsetningsfyllt forhold til noen av Vestens fiender og rivaler, slik al-Qadhafi hadde i forholdet til Sudan. Det syriske regimet står derfor diplomatisk sterkere i en konfrontasjon med Vesten, samtidig som den potensielle gevinsten for Vesten ved å styrte regimet slik det skjedde i Libya også er vesentlig mindre gitt de langt mer begrensede oljereservene.

Et fellestrekk er imidlertid at både al-Qadhafiregimet i Libya og Assadregimet i Syria var/er sekulære regimer mens opposisjonen i stor grad domineres av sunniislamistiske krefter. En forskjell ligger i at al-Qadhafiregimets maktbase lå i stammelojalitet- og allianser, mens en viktig kilde til lojalitet til det syriske regimet ligger i etnisk og etnisk-religiøs tilhørighet blant den minoriteten av Syrias befolkning som ikke er sunnimuslimer. Først og fremst henter regimet støtte fra president Assads egen sjiamuslimske alawittsekt, men regimet har trolig også stor grad av støtte fra andre minoriteter, inkludert de kristne. Slike etniske lojalitetsbånd er mye sterkere og mer varige enn stammelojaliteter som både er lettere å overvinne og lettere å skifte på i forhold til allianser.

En opptrapping mot borgerkrig i Syria har derfor større potensial til å bli langvarig og blodig enn borgerkrigen i Libya. Samtidig er det grunn til å anta at nettopp fordi regimet i så stor grad baserer seg på støtte fra minoritetsgrupper, sympatiserer flertallet av den syriske befolkninga som er sunnimuslimer langt mer entydig med opposisjonen enn hva tilfellet har vært og er i Libya, hvor opprørsstyrkene som nå er regjeringsstyrkene i like stor grad som al-Qadhafiregimet baserer seg på støtte fra bestemte stammer som langt fra utgjør noe flertall av befolkninga samlet sett.

Opprørerne i Syria har dermed trolig et bedre grunnlag enn opprørerne i Libya har hatt til å hevde at de representerer demokratiet i den forstand at de har flertallet av befolkninga i ryggen og trolig ville vunnet et reelt fritt valg som kunne fulgt i kjølvannet av en eventuell fredsavtale. I Libya er det ikke helt usannsynlig at et reelt fritt valg etter en fredsavtale mellom al-Qadhafi og opprørerne etter modell av det som Den afrikanske Unionen la fram faktisk ville vist større støtte til al-Qadhafi og hans støttespillere enn til opposisjonen gitt at al-Qadhafi helt til det siste opprettholdt lojaliteten til den største av de libyske stammene, Warfallastammen, i tillegg til sin egen Qadhafastamme og Teda og andre svarte afrikanske stammer i sør. Stammene i Benghazi og Misrata, sammen med berberstammer i de vestlige fjellene, som har utgjort kjernen i opprørstyrkene, utgjør samlet sett en mindre andel av befolkninga enn de stammene som al-Qadhafi opprettholdt støtte i.

Det var teknologisk overlegenhet på slagmarka i form av støtte fra NATO som avgjorde borgerkrigen i Libya, ikke overlegenhet i form av andelen menn som kunne mobiliseres til å kjempe for opposisjonen stilt opp mot de som fortsatte å kjempe med al-Qadhafi. Ut over de deserteringene som skjedde blant regjeringsstyrker utplassert i Benghazi i en tidlig fase av opprøret, hadde deserteringer fra regjeringshæren liten betydning for den militære framgangen til opprørsstyrkene.

Dette kan synes annerledes i Syria. Hvor stort omfanget er av desertering fra regjeringshæren, er det vanskelig å si mye om nå, men gitt konfliktens etnisk-religiøse karakter, er det slett ikke usannsynlig at andelen desertører med sunnimuslimsk bakgrunn vil fortsette å øke ettersom konflikten tilspisser seg. Det at Syria har en langt større hær enn det Libya hadde, også sett i forhold til befolkningsstørrelsen, behøver derfor ikke å være noe ess i ermet til Assadregimet. Tvert imot, det var nettopp fordi hæren i stor grad var avgrensa til å rekruttere fra de Qadhafilojale stammene at de libyske opprørerne i så liten grad kunne basere seg på egne trente soldater, og i så stor grad var avhengig av støtte fra frivillige islamske krigere fra Sudan og andre arabiske land og kommandosoldater fra NATO for å vinne den endelige seieren på bakken, selv med den omfattende luftstøtten opprørerne hele tida fikk fra NATO.

På samme måte som i Egypt, har det historisk vært Det muslimske Brorskapet som har vært den sterkeste organiserte opposisjonskrafta mot sekulære regimet i Syria. Det var Det muslimske Brorskapet som sto i spissen for opprøret i byen Hama i 1982, hvor flere titusen mennesker ble drept i kampene og den regimeorganiserte terroren mot brorskapssympatisører som fulgte etter at opprøret ble knust. Hvor sterk organisasjonen er i dag, og hvor sentral den er i det pågående opprøret, er det likevel vanskelig å få et klart bilde av.

En problemstilling i forhold til Det muslimske Brorskapet i Syria i dag er nettopp det at det er del av en transnasjonal organisering som også inkluderer land hvor Brorskapet har stått i opposisjon til provestlige regimer, som i Egypt og Jordan, og dessuten har en palestinsk avlegger i Hamas. Spesielt Hamas, men også delvis Brorskapet i Egypt, har blitt vurdert som nære allierte av Iran. Men i Syria er Iran altså regimets næreste allierte, og i nabolandet Libanon utgjør den sunnimuslimske befolkningsgruppa, som der er et klart mindretall, kjernen i den provestlige opposisjonen mot regjeringa hvor den sjiamuslimske og Iran-støtta Hizbollahmilitsen dominerer.

Sunnimuslimene i Libanon er tradisjonelt velstående og ganske sekulære og sosialt sett ganske ulike flertallet av sunnimuslimer i Syria. Det at Brorskapet ikke er noen sterk kraft blant Libanons sunnimuslimer er derfor ikke noe argument for at Brorskapet ikke opprettholder en sterk stilling blant sunnimuslimene i Syria. Det faktum at regimene i Syria på den ene sida og Israel som okkupantmakt i Palestina, samt Jordan og Egypt på den andre, har stått på hver sin side i den geopolitiske konflikten mellom Iran og USA, må imidlertid ha betydelige implikasjoner for Brorskapets geopolitiske orientering i de to landene. Så lenge alle forble opposisjonsbevegelser behøver en slik motsentning ikke å være av avgjørende betydning. Men i det Brorskapet i Egypt nå trolig er i ferd med å bli regjeringsparti samtidig som Syria går stadig nærmere en borgerkrigsligndende situasjon, er denne motsetninga nødt til å bli løst på en eller annen måte.

En mulig løsning er at Brorskapet i Syria innordner seg den proiranske linja til Hamas og søker å innta en nøytral meglerrolle i konflikten i Syria. Det vil i så fall mest sannsynlig bare føre til at Brorskapet i Syria blir marginalisert og at andre islamistiske grupper og bevegelser overtar deres historiske posisjon. Så langt er det ingenting som peker i denne retninga. Tvert imot, Brorskapet figurerer blant gruppene som står bak Syrias Nasjonale Råd, den politiske paraplyorganisasjonen som også inkluderer den væpnede motstanden mot regimet organisert i Den frie syriske Arme.

Et annet og mer sannsynlig utfall er et geopolitisk brudd mellom de ulike avdelingene av Brorskapet, etter modell av bruddet mellom Sovjet og Kina under den kalde krigen, eller mellom Baathpartiene i Syria og Irak, hvor noen, anført av Brorskapet i Syria, vil velge å orientere seg mot Saudi-Arabia og dermed Vesten, mens andre som i Palestina, Jordan og potensielt også Egypt, vil velge å bevare det gode forholdet til Iran. En tredje mulighet er at konflikten i Syria vil bidra til at Brorskapet også i andre arabiske land går bort fra sin allianse med Iran og i stedet søker seg en ny geopolitisk orientering i retning av Saudi-Arabia og dermed også Vesten.

Egypt
I motsetning til i nabolandet Libya, har Vesten på ingen måte medvirket til at islamistiske krefter er i ferd med å innta de sentrale maktposisjonene i Egypt. Det sekulære Mubarakregimet var sammen med det religiøst-konservative Saudi-Arabia USAs viktigste strategiske allierte i den arabiske verden. Politisk sett var alliansen med Mubarakregimet også langt mer presentabelt innad og utad. I motsetning til Saudi-Arabia har Egypt offisielt anerkjent Israel. Saudi-Arabia holder fortsatt offisielt på en fiendtlig holdning til den jødiske staten selv om de to statene i praktisk politikk har kommet stadig nærere hverandre i det felles fiendskapet til Iran og det felles nære militærpolitiske samarbeidet med USA.

Da den arabiske våren startet i Tunisia og siden spredte seg til Egypt, var uttalelsene fra USA og andre vestlige land innledningsvis svært avmålte. Man ba om "ro" og om "avholdenhet fra begge sider" på tross av at livebildene tydelig viste at det var regimestyrker som utøvde brutal vold mot ikke-voldelige demonstranter. Anti-regime-demonstrasjonene i Egypt var reine massemønstringer, og det var ingen militære angrep på regimet av den typen som raskt dominerte i Libya og i økende grad også i Syria. Langt ut i opprøret uttalte utenriksminister Hillary Clinton at USA anså Mubaraks posisjon som "stabil". Ikke på noe tidspunkt uttalte Clinton noe som kunne tolkes som en tydelig støtte til demokratiopprøret. Det gjorde derimot Obama selv, men han kom først på banen da etter at det ble klart at Mubarakregimet var i ferd med å falle. Ledende republikanere, spesielt nåværende presidentkandidat Rick Santorum, fortsatte imidlertid å forsvare Mubarakregimet, inkludert regimets forsøk på å blokkere internett og mobiltelefonkommunikasjon.

Etter at Mubarak ble tvunget til å gå av og USAs favoritt til å overta, Omar Suleiman også måtte tre til side, har USA og Vesten hatt lite innflytelse på den politiske prosessen i Egypt som kulminerte med landets første reelt demokratiske valg som nettopp er avsluttet. Seierherrene er to islamistiske partier: Det muslimske Brorskapets parti Frihets- og Rettferdighetspartiet og det ultrakonservative Noorpartiet (Hizb an-Noor - "Lysets parti").

Frykten for at Brorskapet med sine nære bånd til Hamas i Palestina skulle komme til makta og true det strategiske samareidet med Israel og dermed også USA, var selve hovedargumentet for at USA gjennom tiår har pumpet milliarder av dollar i
inn i Egypt for å stabilisere det korrupte og grundig upopulære Mubarakregimet. Nå har denne frykten tilsynelatende materialisert seg med Frihets- og Rettferdighetspartiet som det klart største partiet i parlamentet og med den sterkeste opposisjonen representert ved et mer ytterliggående islamistparti.

USAs og Vestens politikk overfor det nye Egypt er enda ikke tydelig definert. Det har imidlertid allerede skjedd en markant endring i den offisielle retorikken. Brorskapet blir ikke lenger omtalt som en stor trussel. Tvert imot har USAs administrasjon i god tid før valget vært ute og uttalt at man har tro på at Brorskapet kan spille en konstruktiv rolle i det nye Egypt. Frihets- og Rettferdighetspartiet har en ganske moderat verdikonservativ og markedsliberal innenrikspolitisk profil som på ingen måte er problematisk for verken USA eller andre vestlige land. I likhet med En-Nahdapartiet som vant det første frie parlamentsvalget i Tunisia, har Frihets- og Rettferdighetspartiet i Egypt uttalt at Tyrkia under ledelse av Recep Tayyib Erdogan og hans Rettferdighets- og Utviklingsparti (AKP) er den modellen de ser mot. Frihets- og Rettferdighetspartiet har vært skarp i fordømmelsen av angrep mot kristne i Egypt og har understreket at alle minoriteters rettigheter må bevares og forsterkes.

Alt dette var godt kjent fra før. Når det muslimske Brorskapet har blitt utsatt for betydelig grad av demonisering tidligere, med skremmebilder om avskaffelse av kvinnerettigheter, minoritetsrettigheter og til slutt avskaffelse av demokratiet, har det ikke vært grunnlagt i politiske realiteter i innenrikspolitikken, men politisk demagogi grunnlagt i frykt for hva et brorskapesstyrt Egypt vil bety for Egypts forhold til Israel. Selv om USA nå har lagt bort all fiendtlig retorikk mot Brorskapet og innbyr til samarbeid, er det fortsatt usikkert om Frihets- og Rettferdighetspartiet som regjeringsparti vil være villig til å betale den politiske prisen for et fortsatt godt politisk og økonomisk samarbeid med USA som er å også opprettholde det sikkerhetspolitiske samarbeidet med Israel. Et slikt samarbeid vil stride diametralt mot partiets prinsipper og vil også kunne svekke dets folkelige oppslutning. Sammen med motstand mot korrupsjonen under Mubarak og støtte til Brorskapets sosiale hjelpeprogrammer for fattige, har den skarpt formulerte fordømmelsen av Israel vært en viktig grunn til at Brorskapet har framstått som det klare alternativet til Mubarakregimet.

USAs håp er åpenbart at Brorskapet i Egypt vil tone ned konflikten med Israel og knytte seg opp mot sin søsterorganisasjon i Syria som orienterer seg i retning Saudi-Arabia og konfronterer Iran. Brorskapet er og har alltid vært en sunnimuslimsk organisasjon, og konflikten mellom sunnimuslimer og sjiamuslimer er langt eldre enn konflikten mellom den arabisk-muslimske verden og sionismen. Det er imidlertid svært få sjiamuslimer i Egypt og i motsetning til i Libanon, Syria, Irak og Saudi-Arabia er denne konflikten derfor lavt plassert i bevisstheten til vanlige egyptere, i motsetning til den nærliggende konflikten mellom Israel og palestinerne. Dersom USA og Vesten skal lykkes med å få med seg Brorskapet og dets parti i en anti-iransk arabisk blokk knyttet til USA og i et uuttalt samarbeid med Israel, må det skje mer enn diplomatisk smisking overfor Brorskapets representanter.

Et åpenbart virkemiddel er økonomisk. Egypt har en begrenset oljeproduksjon og er i motsetning til flere andre arabiske land en netto oljeimportør. Egypt er samtidig den arabiske verdens folkerikeste og tettest befolkede land, med millioner av unge mennesker i skrikende behov for arbeid. Millioner av egyptere er migrantarbeidere i Gulfstatene og fram til revolusjonen, i Libya. Kombinasjonen av kutt i amerikansk pengestøtte og trusselen om utestengelse av egyptere fra arbeidsmarkedene blant USAs allierte i Gulfen og Libya vil være et kraftig insentiv for enhver ny egyptisk regjering til å tone ned Israelkritikk. Verken i Saudi-Arabia eller Libya vil det imidlertid være mulig å uttale åpent at Egypt blir presset til å opprettholde en proisraelsk utenrikspolitikk. I stedet vil det være forholdet til Iran som vil komme til å settes i fokus.

Men skal en ny egyptisk brorskapsdominert regjering kunne fremme en tydelig anti-iransk utenrikspolitikk til fortrengsel for en Israel-kritisk politikk, vil regjeringa og partiet lett kunne framstå som like kraftløs og underdanig som Mubarakregimet. Det vil derfor også være nødvendig å bygge opp den folkelige opinionen rundt en slik konflikt. I et slikt eventuelt arbeid vil det passe å vektlegge sterkere Brorskapets sunnimuslimske identitet og retorisk orientere partiet sterkere mot Saudi-Arabia. Det vil kunne dreie Brorskapet og Frihets- og Rettferdighetspartiet bort fra den temmelig liberale og nesten sekulære, men nasjonalistiske politiske kursen som har vært staket ut gjennom de siste årene, og over mot en mer sosialt konservativ religiøs identitetspolitikk. Produktet av en mer vestvendt utenrikspolitikk enn det som kan leses ut av partiprogrammet vil dermed også, tilsynelatende paradokalt, kunne bli en mer konservativ shariabasert lovgiving i innenrikspolitikken. Påvirkninga fra det ultrakonservative Noorpartiet vil kunne bli et bidrag til å trekke utviklinga i Egypt i en slik retning. Det er grunn til at vestlige analytikere skjønner dette, og at de allerede arbeider i forhold til Noorpartiet med en slik strategi. Noorpartiet på egenhånd vil imidlertid ikke utgjøre noe grunnlag for en fornyet allianse mellom Vesten og sunniislamisme i Egypt. Uten at man får Brorskapet med seg, vil en slik allianse uansett ikke ha politisk flertall og bare virke til å diskreditere Noorpartiet og styrke retorikken til de som ser partiet som en front for det tidligere regimet. Veien er nødt til å gå via påvirkning på Det muslimske Brorskapet og det dominerende Frihets- og Rettferdighetspartiet.

Afghanistan
Afghanistan har vært selve slagmarken for Vestens krig mot militant sunniislamisme det siste tiåret. Men samtidig har Afghanistan også vært arena for et nært samarbeid mellom Vesten og temmelig ytterliggående islamistiske krefter, ikke bare under krigen mot Sovjet, ikke bare på 1990-tallet da USA forhandlet med Taliban om bygging av rørledninger, men også gjennom 2000-tallet. Samtidig som USA og NATO har drevet krig mot Taliban og Al-Qaida, har NATOs næreste allierte vært andre islamistgrupper og ledere, blant andre den ultrakonservative Abdul-Rasuul Sayyaf, mannen som i 1995 var den som inviterte Osama bin Laden tilbake til Afghanistan. Krigen mot Taliban og Al-Qaida har imidlertid overskygget dette. Nå går det imidlertid mot en slutt på denne krigen.

En grunn er militær: Taliban synes bare å få en sterkere og sterkere tilstedeværelse i Afghanistan for hvert år NATO-styrkene blir stående. En viktig grunn til det er afghanernes egen innbitte motstand mot utenlandske okkupanter som bidrar til å styrke de som sloss mot okkupantene, hvem de enn måtte være. En annen viktig grunn er at Pakistan ikke har sett det i sin interesse at Vesten skulle lykkes med å knuse Taliban. Pakistans store frykt er å bli omringa av en allianse mellom Afghanistan og erkefienden India. Ettersom USA har søkt et stadig nærere samarbeid med India de seinere årene, som en motvekt mot hovedrivalen Kina, har det å la USA med allierte kontrollere Afghanistan blitt tilnærmelsesvis det samme som at India skulle gjøre det direkte. India har da også massivt bygd ut sin økonomiske og diplomatiske tilstedeværelse i Afghanistan selv om landet har avholdt seg fra å bidra med soldater.

Forholdet mellom Pakistan og USA har blitt kontinuerlig dårligere år for år etter 2001 og er nå på et historisk lavmål etter at NATO-styrker nylig drepte pakistanske regjeringssoldater nær grensa til Afghanistan. Hvorvidt angrepet var en feiltakelse eller et bevisst signal til Pakistan er uklart, men resultatet har uansett vært at Pakistan har svart med å stanse transporten av forsyninger til NATO-styrkene gjennom Pakistan og erklært at forholdet til USA er "under revisjon". Forholdet til Pakistans andre historiske allierte, Kina, er imidlertid nærere enn noen gang, samtidig som Pakistan også har fått et stadig bedre forhold til Iran og også til den gamle fienden fra 1980-tallet, Russland. Forholdet til Russland har blitt så godt at Pakistan nå er i en formell prosess med sikte på medlemsskap i den russisk-kinesiske forsvarsalliansen, Shanghai Cooperation Organisation, som også inkluderer de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia, unntatt Turkmenistan.

Dersom Pakistan blir et fullt medlem av Shanghaiklubben, vil USA-allierte Afghanistan være fullstendig omringet av USAs rivaler og utsiktene til å bruke Afghanistan som springbrett for videre amerikansk innflytelse i Sentral-Asia, slik Silk Road Act vedtatt i den amerikanske kongressen i 2006 legger opp til, vil være fåfengte. Samtidig framstår det som ganske klart at den store trusselen mot USAs geopolitiske dominans i Midtøsten ikke lenger er at Al-Qaida skulle klare å drive USA og USAs allierte ut av Saudi-Arabia, men heller at Iran skal lykkes med å spre sin innflytelse til stadig flere arabiske land.

Invasjonen av Irak endte som en gigantisk geopolitisk boomerang for USA. Fjerninga av Saddam Hussein resulterte ikke i etableringa av et nytt vestligorientert autokratisk regime av typen Mubaraks Egypt som kunne huse permanente amerikanske militærbaser, slik de opprinnelige planene la opp til. Den massive motstanden fra såvel sunnimuslimske som sjiamuslimske arabiske irakere de første årene førte til at USA ble tvunget til å inngå et samarbeid med Iranorienterte sjiaislamistiske grupper som krevde raske og i noen grad demokratiske valg, valg som disse gruppene vant. Med USA nå helt ute av Irak, er det ingen tvil om at Irak har endt opp med å bli en av Irans viktigste allierte i regionen. Til sammen kontrollerer Iran og Irak omtrent like store oljereserver som Saudi-Arabia. Gitt at Saudi-Arabias viktigste oljeforekomster også befinner seg i de regionene av Saudi-Arabia hvor flertallet av befolkninga er sjiamuslimer, er det ikke å undres over at Irantrusselen både for det saudiske kongehuset og USA nå framstår som langt mer akutt enn Al-Qaida-trusslen. Irans atomprogram er i denne sammenhengen et viktig symbolsk samlingspunkt for motstanden, men selve programmet er av helt underordnet betydning sammenlignet med de geopolitiske implikasjonene av et Iran med allianser både med andre oljerike land som Irak, og eventuelt også folkerike og strategisk viktige land som Egypt, eller, enda verre, et eventuelt Iran-inspirert opprør i oljeregionen blant Saudi-Arabias sjiamuslimer.

Den fortsatte krigen mot sunniekstremistene i Taliban i Afghanistan blir dermed et geopolitisk sidespor. Selv om Iran meldes å ha opprettet kontakter med Taliban, har Iran et langt nærere forhold til flere av de militsgruppene USA har som allierte i den afghanske regjeringa. I sin regjeringstid var Taliban sterkt fiendtlig innstilt til Iran, og tilsvarende den andre veien, blant annet fordi Talibans ekstremistiske sunniislamisme var intolerant overfor sjiamuslimer som de anser som vantro, noe som førte til massakrer på den sjiamuslimske hazaraminoriteten. Iranerne protesterte derfor ikke mer da USA i 2001 gikk inn og fjerna Talibanregimet enn de gjorde to år seinere da USA gikk inn i Irak og fjerne erkefienden fra 1980-tallet, Saddam Hussein.

For Al-Qaida og de mest ekstremistiske kreftene i Taliban er den snarlige uttrekninga av NATO-styrkene i realiteten ingen gode nyheter. På kort sikt vil det styrke Taliban militært, men problemet er at med det vestlige nærværet ute, vil Iran ikke ha noen god grunn for ikke å yte den afghanske regjeringa sterk støtte. Pakistan på sin side vil ikke lenger ha grunn til å frykte et NATO-kontrollert Afghanistan som en trojansk hest for India, og vil dermed heller ikke ha den samme interessen i å opprettholde Taliban.

Verken Russland eller Kina har noen som helst interesse i at Afghanistan i større grad enn i dag får bli oppmarsjområde for ekstremistiske sunniislamister. Tvert imot, Taliban og Al-Qaida med allierte har nære bånd til tsjetsjenske separatister i Russland og uighuriske separatister i Kina og islamistiske opposisjonsgrupper mot regjeringene i alle de sentralasiatiske medlemslandene i Shanghaiklubben. Dersom Pakistan også blir fullt medlem i Shanghaiklubben samtidig som NATO trekker seg ut av Afghanistan, vil de andre medlemslandene ønske og forvente at Pakistan setter i verk effektive tiltak for å hindre at Taliban får bruke Pakistan som base for en offensiv for å komme tilbake til makta. Pakistan vil da heller ikke ha noen gode grunner til å motstå et slikt press, og Pakistan har tidligere vist, da pakistansk Taliban i overmot inntok større områder i Pakistan for noen år siden, at landets hær ikke har noen problemer med å knuse det pakistanske Taliban om den bare ønsker det.

Dersom NATO snarlig trekker seg ut, uten at det er inngått noen fredsavtale med Taliban, er det altså på ingen måte gitt at bevegelsen vil kunne storme fram og innta regjerignskontorene med makt, slik det i utgangspunktet kunne framstå. Tvert imot er det tenkelig at Taliban i en slik situasjon vil bli gradvis kvalt økonomisk og militært gjennom at tilførselsrutene gjennom Pakistan strupes, samtidig som bevegelsen ikke lenger vil kunne framstå som det patriotiske samlingspunktet mot utenlandsk okkupasjon. Karzairegjeringa vil på tross av sin nåværende svakhet og udugelighet kunne bestå fordi alle de omkringliggende landene vil se seg best tjent med det. Særlig Iran vil kunne se med tilfredshet på en situasjon hvor USA er ute mens de militsene som Iran støttet under borgerkrigen på 1990-tallet, og som USA gjorde felles sak med for å nedkjempe Taliban, sitter med de mest sentrale maktposisjonene sentralt og lokalt.

Selv om det vil kunne framstilles som en ideologisk seier for USA om Taliban aldri kommer tilbake i regjeringsposisjon, vil et scenario hvor de iranorienterte militsene kontrollerer et etterhvert stabilt Afghanistan og dermed oppretter et kontinuerlig enhetlig Eurasisk territorium fra Gulehavet til Barentshavet, Svartehavet og Det indiske Hav, uten noe innslag av amerikansk eller annen vestlig innflytelse noe sted, være et geopolitisk marerittscenario. Fra amerikansk og vestlig perspektiv vil det i den nåværende situasjonen framstå som et bedre scenario i dag at sunniekstremistene i Taliban gjeninntar regjeringskontorene, på tross av det retoriske nederlaget dette vil være gjennom å synliggjøre at 10 års krig har vært fullstendig bortkasta. Derfor arbeides det nå på høygir med å etablere en forhandlingsløsning med Taliban, i stor grad over hodet på den afghanske regjeringa. USA sjøl kan for skams skyld åpenbart ikke gjenopprette noen formelle diplomatiske kontakter med Taliban. Det kan imidlertid USAs allierte på den arabiske halvøya, og det er allerede i ferd med å skje. Taliban er nå i ferd med å etablere et representasjonskontor i Qatar, baselandet for USAs flåte i Persiagulfen.