Militant sunniislamisme - Vestens allierte på ny?

Etter et drøyt tiår hvor kampen mot militant islamisme har blitt framstilt som den nye store trusselen mot Vesten og vestlige verdier, kan det synes paradoksalt: Likevel, de siste månedene kan vi se et mønster som kan peke i retning av at den kalde krigens allianse mellom vestlig kapitalisme og militant sunniislamisme er i ferd med å bli vekket tilbake til live. En slik allianse er på ingen måte uttalt av noen av partene og er heller ikke konsolidert. Likevel kan man se noen interessante trekk i utviklinga i Libya, Syria, Egypt og Afghanistan som det er verdt å peke på.

Libya
Det tydeligste eksempelet på at vestlige strategier overfor militant sunniislamisme er i endring, kommer fra Libya. Det er ingen tvil om at militante islamister i lang tid har utgjort den sterkeste og mest slagkraftige opposisjonen mot al-Qadhafiregimet. Det er heller ingen tvil om at militante islamister utgjorde den mest disiplinerte og kampvillige kjernen i de militære avdelingene som opprørerne klarte å mønstre på egenhånd. Når Vesten likevel valgte å gå inn i krigen åpent og direkte på opprørsstyrkenes side, kan det umulig ha kommet som en overraskelse at militante islamister i dag besitter sentrale maktposisjoner i det nye Libya. Tydeligst framkommer dette ved at emiren av den tidligere al-Qaida-affilierte Libyas Islamske Kampgruppe (JIML), Abdul-Hakim bil-Hajj, nå presederer som militærkommandant i hovedstaden Tripoli. Islamistenes politiske innflytelse framkommer også i de foreløpige lovendringene som er gjennomført av overgangsrådet, som blant annet inkluderer legalisering av flerkoneri.

Samarbeid mellom Vesten og libyske islamister er ikke noe nytt. Bil-Hajj og hans JIML var i utgangspunktet veteraner fra kampen mot Sovjet i Afghanistan som etter hjemkomsten ønsket å fortsette kampen mot det ugudelige sekulære al-Qadhafiregimet. Gjennom 1990-tallet var JIML involvert i flere trefninger med al-Qadhafiregimet inne i Libya og var også ansvarlig for et mislykket attentat på al-Qadhafi i 1996. Det meste tyder på at JIML i denne perioden pleide kontakt både med Osama bin Ladens al-Qaida og vestlig, spesielt britisk, etterretning. MI6 medvirket trolig også i attentatforsøket på Moammar al-Qadhafi i 1996.

Etter 2001 var det en stund helt slutt på samarbeidet. I stedet begynte al-Qadhafiregimet og Vesten gradvis å nærme seg hverandre. Dette artet seg både i form av at vestlige oljeselskaper igjen ble tatt i mot med åpne armer og i form av et organisert etterretningssamerbeid mot deres felles fiende; islamistene. Dette samarbeidet medførte blant annet at MI6 og CIA begge medvirket til at bil-Hajj i 2004 ble arrestert i Malaysia og via et CIA-fengsel i Thailand utlevert til fengsel og tortur i al-Qadhafis Libya.

Ved starten av NATOs bombekrig i fjor ble det gjort forsøk på å framstille krigen som en nøytral operasjon grunnlagt i FNs Sikkerhetsresolusjon om beskyttelse av sivile. I den grad NATO-fly også innledningsvis gikk ut over mandatet om å beskytte sivilbefolkning mot angrep fra regimestyrker, ble dette kamuflert. I krigens sluttfase var det imidlertid ingen i NATO som lenger forsøkte å kamuflere at krigens reelle målsetting på ingen måte var å beskytte sivile og legge til rette for fredsforhandlinger, slik FNs Sikkerhetsrådsrevolusjon la til grunn, men å hjelpe opprørsstyrkene til å styrte regimet. NATO-fly bombet offensivt alle regimestillinger, og opposisjonsstyrkenes framrykking skjedde i nær koordinering med NATO, noe som også innebar at spesialsoldater fra NATO-land deltok aktivt i kamphandlingene sammen med opprørsstyrkene på bakken.

Endringa i NATOs retorikk og strategi kan ha to forklaringer som ikke utelukker hverandre: For det første gjorde alliansen innledningsvis et seriøst forsøk på å kamuflere det reelle og folkerettsstrige krigsmålet om å oppnå regimeskifte i Libya med formuleringer om beskyttelse av sivile som kunne finne dekning i FNs Charter og Sikkerhetsrådets resolujon for å unngå en diplomatisk blowback fra resten av verden. Etterhvert som krigen kjørte seg fast uten synlig framgang for opposisjonsstyrkene, ble det rett og slett nødvendig å bruke en hardere og mer avslørende strategi for å vinne fram militært.

Samtidig ble det klart at forsøket på å finne folkerettslig legitimitet og dermed diplomatisk ryggdekning for krigen fra den øvrige verden mislyktes. Spesielt avslørende ble det da Afrikaunionen i løpet av sommeren eksplisitt fordømte NATOs krigføring og påpekte at NATO aktivt og direkte motarbeidet Sikkerhetsrådets resolusjon som eksplisitt ga nettopp Afrikaunionen et mandat til å legge til rette for fredsforhandlinger. Dette ble ytterligere forsterket av at Russland og Kina i en felles uttalelse fordømte NATO for å misbruke Sikkerhetsrådsresolusjonen de begge hadde stemt avholdende i forhold til, til å gjennomføre en folkerettsstridig krig for regimeskifte, og erklærte at de ville ha nedlagt veto mot resolusjonen om de hadde visst hvordan NATO kom til å misbruke den. De fastslo også at måten NATO hadde misbrukt resolusjonen om beskyttelse av sivile i Libya ville måtte få konsekvenser i form av at vestlige resolusjonsforslag i forhold til andre land og konfliktsituasjoner ville bli stanset med veto. De implisitte referansene til Syria var her ganske tydelige. Når NATO så eksplisitt og tydelig gikk langt utover FN-resolusjonen i sluttfasen av krigen, kan det altså forklares med at de reelle intensjonene bak krigen var såpass avslørte allerede, og at NATO dermed ikke hadde mer legitimitet å miste som de ikke allerede hadde mista.

Men det er også mulig at NATOs støtte til opprørerne var mer avmålt og forsiktig innledningsvis, nettopp fordi NATO var klar over at den dominerende krafta i opprøret ikke var liberal og demokratisk, men islamistisk, og at gjenoppretting av en politisk allianse med islamistene ikke enda var på plass. Nølinga med å gi eksplisitt og direkte støtte til opposisjonsstyrkene, som førte til at Qadhafistyrkene lenge klarte å opprettholde et status quo, hvor opposisjonsstyrkene var avgrensa til kontroll over den østlige delen av landet samt en enklave i Misrata, kan derfor også forstås som et politisk pressmiddel overfor opprørsstyrkene til å nærme seg Vesten politisk.

I hvilken grad Vesten faktisk lyktes med å få Libyas islamistdominerte opprørsstyrker med seg på sine målsettinger, framstår faktisk mindre klart i dag enn det gjorde i sluttfasen av krigen. Ved avslutninga av krigen kunne det framstå som om spesielt Frankrike og Storbritannia hadde sikret sine støttespillere de mest sentrale maktposisjonene i det nye styret. Det nye styret ga også eksplisitt uttrykk for stor takknemlinghet overfor landene som hadde bistått opprørerne militært gjennom bombing. Hvor nært det nye regimet står Vesten geopolitisk idag må det imidlertid stilles store spørsmål ved etter at Sudans krigsforbrytertiltalte president Omar al-Bashir fikk en overveldende mottakelse da han nylig kom på offisielt besøk til landet.

Realiten er nemlig at NATO og Vesten på ingen måte var de eneste som bidro aktivt militært til al-Qadhafiregimets fall. Det har etterhvert blitt kjent at al-Bashirregimet i Sudan gjennom hele krigen bidro aktivt med både å levere våpen til opprørerne og til at frivillige og betalte leistyrker fra andre land kunne slutte seg til opprørerne fra Libyas grense mot Sudan i sørøst.

Sudans støtte til opprørerne kan synes paradoksal sett i lys av at opprørerne ble så tydelig støttet av Vesten, mens Sudan har pleid nære forbindelser med vestlige rivaler som Iran og Kina. Enda mer paradoksal blir støtten sett i lys av den offisielle retorikken hvor opprørerne ble framstilt som demokratiforkjempere mens al-Qadhafi represnterte diktaturets mørkeste sider. At den krigsforbrytertiltalte al-Bashir, som heller ikke er direkte berømt for sine demokratiske prinsipper, skulle være en støttespiller for den demokratiske arabiske våren når denne skyldte fram over Libya, passer svært dårlig.

Man skulle tro at en blodig diktator som al-Bashir ville måtte passe seg godt mot å støtte en demokratisk bølge som i så fall kunne komme til å ramme han i neste omgang. Men tilsvarende paradoksalt må det kunne sies å være at "den demokratiske våren" i Libya også mottok aktiv politisk, økonomisk og militær støtte fra de vestorienterte diktatoriske Gulfstatene Saudi-Arabia, Forente arabiske Emirater og Qatar. Dette er stater som konsekvent fengsler og torturerer sine egne opposisjonelle på nøyaktig samme måte som al-Qadhafi gjorde, og som, på samme tid som de angivelig støttet demokratibevegelsen i Libya, var opptatt med å knuse demokratioppstanden i Bahrain gjennom en direkte militær intervensjon.

Den åpne og direkte støtten til Libyas opprørsstyrker fra andre brutale, undertrykkende arabiske diktaturstater blir noe mindre uforståelig dersom vi velger å se bort fra krigspropagandaen som hadde stor gjennomslagskraft i Norge, om at opprøret i Libya var en del av den samme demokratiske våren som feide bort de provestlige diktaturene i Tunisia og Egypt, og som truet med å gjøre det samme i Bahrain, og i stedet ser på opprørets faktiske politiske karakter, inkludert den sentrale rollen som militante islamister med tidligere affiliering til al-Qaida har hatt og har.

Selv når man ser bort fra retorikken om at de væpnede opprørsgruppene som tok makta i Libya skulle representere noen form for demokratisk kraft, blir det vanskelig å forstå hvordan Iran- og Kina-allierte Sudan på den ene sida, og NATO og allierte diktaturstater på den arabiske halvøya på den andre, kan ende med å støtte de samme opprørstyrkene, ikke bare i ord, men i konkret militær handling.

Ser man på de siste årenes utvikling, er det Sudans støtte til opprørerne som framstår som mest forståelig. Etter at Libya gjennom 2000-tallet fikk et gradvis bedret forhold til Vesten, kjølnet forholdet til nabolandet Sudan tilsvarende. Sudan har som kjent slitt med et opprør i sør, et opprør som til slutt, i fjor, endte med at Sudan måtte akseptere at de tre sørlige provinsene rett og slett forlot landet og dannet en ny uavhengig stat; Sør-Sudan. Samtidig har Sudan også slitt med opprørsgrupper i vest, i Darfur. Disse gruppene hadde gjennom det første tiåret av 2000-tallet opphold i nabolandet Tsjad, hvor landets diktator, Idriss Deby, lenge var en nær alliert av den gamle kolonimakta Frankrike og USA.

For snart to år siden inngikk imidlertid Deby og diktatorkollega al-Bashir i Sudan en fredsavtale som innebar at begge landene skulle slutte med å gi baser og finansiere opprørsgrupper mot motpartens regime. Dermed ble mye av det militære grunnlaget for konflikten i Darfur borte, og de kreftene som i USA og andre vestlige land ivret for militær intervensjon mot Sudan, angivelig for å stanse folkemord i Darfur, mistet hovedgrunnlaget for sin kampanje. Den mest slagkraftige opprørsgruppa, JEM, mistet også sine baser i Tsjad, og hvor flyktet de da? Jo, til Libya. Ett år før Libya ble bombet av NATO-styrker, ble Libya altså vertskap for den vestligstøttede viktigste opprørsgruppa i Darfur.

Det har ikke blitt dokumentert at al-Qadhafistyrkene faktisk brukte afrikanske leiestyrker mot opprørerne og sivile libyere slik det ble påstått i den innledende krigspropagandaen. De svarte som kjempet på al-Qadhafis side var i all hovedsak libyske statsborgere fra den sørlige delen av landet hvor det svarte nilo-saharisktalende tedafolket lever, i tillegg til at også den arabisktalende befolkninga gjennom lang tid har blitt inngiftet med folk fra svarte folkegrupper fra sørsida av Sahara. I den grad det faktisk var utenlandske borgere som slåss på al-Qadhafis side, var dette trolig i hovedsak relativt lyshuda tuareger, men det kan også ha vært innslag av svarte JEM-soldater fra Darfur.

I hvor stor grad JEM-styrkene deltok på al-Qadhafis side, har vi lite dokumentasjon på. Det er heller ikke i NATOs og Vestens interesse å vise fram om det eventuelt skulle være sant at "frihetskjemperne" fra Darfur kjempet med al-Qadhafi mens "folkemordregimet" i Khartoum støttet de NATO-støttede "frihetskjemperne" inne i Libya. Det som imidlertid er sikkert, er at lederen for JEM og de fleste av hans gjenværende krigere måtte flykte fra Libya etter at al-Qadhafiregimet falt i august, og at JEM-leder Khalil Ibrahim ble drept av sudanesiske regjeringsstyrker i Darfur i september 2011. Sudan og al-Bashir fikk altså ganske umiddelbar politisk gevinst for sin støtte til opprørsstyrkene mens tapet av JEM-lederen må regnes som et ganske betydelig strategisk tilbakeslag for vestlige interesser i Sahel-regionen.

Denne strategiske seieren for det sudanesiske regimet med gode forbindelser til Kina, kan kanskje også forklare hvorfor Kina og Russland nøyde seg med å stemme avholdene i forhold til den FN-resolusjonen som NATO brukte til å legitimere krigen. Ved å stemme avholdende, unnlot Kina og Russland å risikere forholdet til en viktig alliert i Sudan, og via denne allierte kan det også på sikt åpne seg et nytt rom for både Kina og Russland på tross av at deres skarpe kritikk av krigen i etterkant nok i utgangspunktet ga dem langt flere allierte blant andre regjeringssjefer i Afrika enn i regjeringskontorene hos de nye makthaverne i Tripoli og Benghazi.

Det vil si, et slikt scenario hvor Vesten, på tross av å ha ytt direkte militær støtte til opprøret, ender med å få redusert sin innflytelse i Libya sammenlignet med situasjonen de siste årene under al-Qadhafi, vil effektivt kunne stanses dersom Vesten nå klarer å smi en ny allianse, ikke bare med de islamistiske opprørerne som NATO bombet fram til regjeringskontorene i Tripoli i fjor, men også med det sunniislamistiske sudanske regimet som også støttet dem. En slik tenkelig allianse ligger imidlertid langt inn i framtida, og jeg har ikke kunnet registrere noen åpne signaler på at en slik allianse ligger på noens tegnebrett.

At situasjonen politisk er uavklart reflekteres også militært på bakken. Det har i flere uker blitt rapportert om kamper mellom ulike fraksjoner blant de tidligere opprørsstyrkene, nå regjeringsstyrkene. Hvorvidt det ligger andre politiske motsetninger enn motstridende økonomiske interesser og stammelojaliteter er ikke klart. Men det er klart at slike motsetninger legger veien åpen også for større grad av politisk og geopolitisk rivalisering mellom de ulike utenforstående kreftene som støttet opprøret militært og politisk. I dag kom også meldinger om at Qadhafilojalister har angrepet soldater fra den nye regjeringa i flere byer og heist det grønne Qadhafiflagget i warfallastammens hovedsete i Bani Walid. Det eneste som er rimelig klart, er at den demokratiske våren aldri reelt fikk komme til Libya og at det i motsetning til i Tunisia og Egypt ikke vil bli avholdt noe demokratisk valg i Libya i overskuelig framtid.

De mest sannsynlige scenariene nå er at Libya enten forfaller til en tilstand av kontinuerlig borgerkrig, slik det har skjedd i Somalia og Afghanistan etter vestlige intervensjoner og regimeskifteoperasjoner, eller at det ut fra overgangsregimet etableres en ny autoritet som med de samme typene metoder som al-Qadhafi anvendte klarer å holde landet samlet igjen. Sannsynligheten for at dette skal lykkes under ledelse av et hardhendt ultrakonservativt islamistisk regime er større enn at det skal kunne skje under et liberalt og sekulært regime som uungåelig ville møtt opposisjon fra en islamistisk opposisjon i tillegg til stammebasert motstand og nasjonalistisk motstand fra Qadhafilojalister.

Ultrakonservativt og islamistisk kan altså bety at regimet bryter med Vesten og på sikt velger allianse med Sudan og dermed indirekte også Iran og Kina. Men det behøver ikke å bety dette. Det er verdt å minne om at landet som anvender de mest konservative shariafortolkningene som gjeldende lov, Saudi-Arabia, alltid har vært en nær vestlig alliert i geopolitikken. Best case scenario for vestlige interesser i Libya er utvilsomt at de dominerende islamistene i Libya velger å knytte seg nært opp mot Saudi-Arabia og samtidig lykkes med å etablere et stabilt autoritært regime i Libya. Selv om Libya i folketall bare utgjør en liten brøkdel av Egypt, er landet i kraft av å besitte Afrikas største oljereserver geopolitisk nesten like viktig som Egypt.

Dersom den arabiske våren og de demokratiske valgene som har blitt holdt i Egypt skulle føre til at Egypt på varig basis glipper ut av den provestlige folden, vil etablering av et nytt autoritært provestlig regime i Libya i stor grad kunne kompensere for dette tapet. Retorisk vil det være en liten utfordring for Vesten å forsvare sterk støtte til et nytt autokratisk regime som attpåtil vil reversere kvinnerettigheter i tråd med ultrakonservativ shariafortolkning, men argumentet om at alternativet er kaos synes å fungere greit nok i forhold til den hjemlige opinionen når det gjelder forholdet til Saudi-Arabia og de andre diktatoriske monarkiene på den arabiske halvøya, så det er nok liten grunn til å frykte eller håpe at en avsløring av hykleriet i krigsretorikken mot Qadhafiregimet vil få noen særlig betydelige innenrikspolitiske følger i noe bombedeltakende NATO-land, Norge inkludert.

Forutsetninga for at et slikt, fra vestlig perspektiv, positivt scenario skal kunne utspille seg, er imidlertid at Vesten avholder seg fra betydelig kritikk og gir en klar politisk og fortsatt militær støtte til det nye islamistdominerte regimet i Libya. For mye mas om kvinnerettigheter og demokratiske rettigheter og det nye regimet vil vende seg i den andre retninga det har muligheter for å gå, mot Sudan og Iran.

Syria
Syria har politisk mange fellestrekk med Libya, men også noen signifikante forskjeller. Begge var i mange år, gjennom 1970- og -80-tallet tydelig antivestlige diktaturstater. Forskjellen ligger i at mens Syria hadde et fungerende samarbeid med vestlige stater på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, da den felles fienden het Saddam Hussein, mens Libya da fortsatt var på verstinglista, gikk det mot en bedring i forholdet mellom Libya og Vesten fra 2003 og framover, mens det gikk motsatt vei med Syria parallelt med at Syrias langvarige allierte, Iran, har gjeninntatt posisjonen som USAs og Vestens hovedfiende. Syria har på sin side heller ikke noe tilsvarende motsetningsfyllt forhold til noen av Vestens fiender og rivaler, slik al-Qadhafi hadde i forholdet til Sudan. Det syriske regimet står derfor diplomatisk sterkere i en konfrontasjon med Vesten, samtidig som den potensielle gevinsten for Vesten ved å styrte regimet slik det skjedde i Libya også er vesentlig mindre gitt de langt mer begrensede oljereservene.

Et fellestrekk er imidlertid at både al-Qadhafiregimet i Libya og Assadregimet i Syria var/er sekulære regimer mens opposisjonen i stor grad domineres av sunniislamistiske krefter. En forskjell ligger i at al-Qadhafiregimets maktbase lå i stammelojalitet- og allianser, mens en viktig kilde til lojalitet til det syriske regimet ligger i etnisk og etnisk-religiøs tilhørighet blant den minoriteten av Syrias befolkning som ikke er sunnimuslimer. Først og fremst henter regimet støtte fra president Assads egen sjiamuslimske alawittsekt, men regimet har trolig også stor grad av støtte fra andre minoriteter, inkludert de kristne. Slike etniske lojalitetsbånd er mye sterkere og mer varige enn stammelojaliteter som både er lettere å overvinne og lettere å skifte på i forhold til allianser.

En opptrapping mot borgerkrig i Syria har derfor større potensial til å bli langvarig og blodig enn borgerkrigen i Libya. Samtidig er det grunn til å anta at nettopp fordi regimet i så stor grad baserer seg på støtte fra minoritetsgrupper, sympatiserer flertallet av den syriske befolkninga som er sunnimuslimer langt mer entydig med opposisjonen enn hva tilfellet har vært og er i Libya, hvor opprørsstyrkene som nå er regjeringsstyrkene i like stor grad som al-Qadhafiregimet baserer seg på støtte fra bestemte stammer som langt fra utgjør noe flertall av befolkninga samlet sett.

Opprørerne i Syria har dermed trolig et bedre grunnlag enn opprørerne i Libya har hatt til å hevde at de representerer demokratiet i den forstand at de har flertallet av befolkninga i ryggen og trolig ville vunnet et reelt fritt valg som kunne fulgt i kjølvannet av en eventuell fredsavtale. I Libya er det ikke helt usannsynlig at et reelt fritt valg etter en fredsavtale mellom al-Qadhafi og opprørerne etter modell av det som Den afrikanske Unionen la fram faktisk ville vist større støtte til al-Qadhafi og hans støttespillere enn til opposisjonen gitt at al-Qadhafi helt til det siste opprettholdt lojaliteten til den største av de libyske stammene, Warfallastammen, i tillegg til sin egen Qadhafastamme og Teda og andre svarte afrikanske stammer i sør. Stammene i Benghazi og Misrata, sammen med berberstammer i de vestlige fjellene, som har utgjort kjernen i opprørstyrkene, utgjør samlet sett en mindre andel av befolkninga enn de stammene som al-Qadhafi opprettholdt støtte i.

Det var teknologisk overlegenhet på slagmarka i form av støtte fra NATO som avgjorde borgerkrigen i Libya, ikke overlegenhet i form av andelen menn som kunne mobiliseres til å kjempe for opposisjonen stilt opp mot de som fortsatte å kjempe med al-Qadhafi. Ut over de deserteringene som skjedde blant regjeringsstyrker utplassert i Benghazi i en tidlig fase av opprøret, hadde deserteringer fra regjeringshæren liten betydning for den militære framgangen til opprørsstyrkene.

Dette kan synes annerledes i Syria. Hvor stort omfanget er av desertering fra regjeringshæren, er det vanskelig å si mye om nå, men gitt konfliktens etnisk-religiøse karakter, er det slett ikke usannsynlig at andelen desertører med sunnimuslimsk bakgrunn vil fortsette å øke ettersom konflikten tilspisser seg. Det at Syria har en langt større hær enn det Libya hadde, også sett i forhold til befolkningsstørrelsen, behøver derfor ikke å være noe ess i ermet til Assadregimet. Tvert imot, det var nettopp fordi hæren i stor grad var avgrensa til å rekruttere fra de Qadhafilojale stammene at de libyske opprørerne i så liten grad kunne basere seg på egne trente soldater, og i så stor grad var avhengig av støtte fra frivillige islamske krigere fra Sudan og andre arabiske land og kommandosoldater fra NATO for å vinne den endelige seieren på bakken, selv med den omfattende luftstøtten opprørerne hele tida fikk fra NATO.

På samme måte som i Egypt, har det historisk vært Det muslimske Brorskapet som har vært den sterkeste organiserte opposisjonskrafta mot sekulære regimet i Syria. Det var Det muslimske Brorskapet som sto i spissen for opprøret i byen Hama i 1982, hvor flere titusen mennesker ble drept i kampene og den regimeorganiserte terroren mot brorskapssympatisører som fulgte etter at opprøret ble knust. Hvor sterk organisasjonen er i dag, og hvor sentral den er i det pågående opprøret, er det likevel vanskelig å få et klart bilde av.

En problemstilling i forhold til Det muslimske Brorskapet i Syria i dag er nettopp det at det er del av en transnasjonal organisering som også inkluderer land hvor Brorskapet har stått i opposisjon til provestlige regimer, som i Egypt og Jordan, og dessuten har en palestinsk avlegger i Hamas. Spesielt Hamas, men også delvis Brorskapet i Egypt, har blitt vurdert som nære allierte av Iran. Men i Syria er Iran altså regimets næreste allierte, og i nabolandet Libanon utgjør den sunnimuslimske befolkningsgruppa, som der er et klart mindretall, kjernen i den provestlige opposisjonen mot regjeringa hvor den sjiamuslimske og Iran-støtta Hizbollahmilitsen dominerer.

Sunnimuslimene i Libanon er tradisjonelt velstående og ganske sekulære og sosialt sett ganske ulike flertallet av sunnimuslimer i Syria. Det at Brorskapet ikke er noen sterk kraft blant Libanons sunnimuslimer er derfor ikke noe argument for at Brorskapet ikke opprettholder en sterk stilling blant sunnimuslimene i Syria. Det faktum at regimene i Syria på den ene sida og Israel som okkupantmakt i Palestina, samt Jordan og Egypt på den andre, har stått på hver sin side i den geopolitiske konflikten mellom Iran og USA, må imidlertid ha betydelige implikasjoner for Brorskapets geopolitiske orientering i de to landene. Så lenge alle forble opposisjonsbevegelser behøver en slik motsentning ikke å være av avgjørende betydning. Men i det Brorskapet i Egypt nå trolig er i ferd med å bli regjeringsparti samtidig som Syria går stadig nærmere en borgerkrigsligndende situasjon, er denne motsetninga nødt til å bli løst på en eller annen måte.

En mulig løsning er at Brorskapet i Syria innordner seg den proiranske linja til Hamas og søker å innta en nøytral meglerrolle i konflikten i Syria. Det vil i så fall mest sannsynlig bare føre til at Brorskapet i Syria blir marginalisert og at andre islamistiske grupper og bevegelser overtar deres historiske posisjon. Så langt er det ingenting som peker i denne retninga. Tvert imot, Brorskapet figurerer blant gruppene som står bak Syrias Nasjonale Råd, den politiske paraplyorganisasjonen som også inkluderer den væpnede motstanden mot regimet organisert i Den frie syriske Arme.

Et annet og mer sannsynlig utfall er et geopolitisk brudd mellom de ulike avdelingene av Brorskapet, etter modell av bruddet mellom Sovjet og Kina under den kalde krigen, eller mellom Baathpartiene i Syria og Irak, hvor noen, anført av Brorskapet i Syria, vil velge å orientere seg mot Saudi-Arabia og dermed Vesten, mens andre som i Palestina, Jordan og potensielt også Egypt, vil velge å bevare det gode forholdet til Iran. En tredje mulighet er at konflikten i Syria vil bidra til at Brorskapet også i andre arabiske land går bort fra sin allianse med Iran og i stedet søker seg en ny geopolitisk orientering i retning av Saudi-Arabia og dermed også Vesten.

Egypt
I motsetning til i nabolandet Libya, har Vesten på ingen måte medvirket til at islamistiske krefter er i ferd med å innta de sentrale maktposisjonene i Egypt. Det sekulære Mubarakregimet var sammen med det religiøst-konservative Saudi-Arabia USAs viktigste strategiske allierte i den arabiske verden. Politisk sett var alliansen med Mubarakregimet også langt mer presentabelt innad og utad. I motsetning til Saudi-Arabia har Egypt offisielt anerkjent Israel. Saudi-Arabia holder fortsatt offisielt på en fiendtlig holdning til den jødiske staten selv om de to statene i praktisk politikk har kommet stadig nærere hverandre i det felles fiendskapet til Iran og det felles nære militærpolitiske samarbeidet med USA.

Da den arabiske våren startet i Tunisia og siden spredte seg til Egypt, var uttalelsene fra USA og andre vestlige land innledningsvis svært avmålte. Man ba om "ro" og om "avholdenhet fra begge sider" på tross av at livebildene tydelig viste at det var regimestyrker som utøvde brutal vold mot ikke-voldelige demonstranter. Anti-regime-demonstrasjonene i Egypt var reine massemønstringer, og det var ingen militære angrep på regimet av den typen som raskt dominerte i Libya og i økende grad også i Syria. Langt ut i opprøret uttalte utenriksminister Hillary Clinton at USA anså Mubaraks posisjon som "stabil". Ikke på noe tidspunkt uttalte Clinton noe som kunne tolkes som en tydelig støtte til demokratiopprøret. Det gjorde derimot Obama selv, men han kom først på banen da etter at det ble klart at Mubarakregimet var i ferd med å falle. Ledende republikanere, spesielt nåværende presidentkandidat Rick Santorum, fortsatte imidlertid å forsvare Mubarakregimet, inkludert regimets forsøk på å blokkere internett og mobiltelefonkommunikasjon.

Etter at Mubarak ble tvunget til å gå av og USAs favoritt til å overta, Omar Suleiman også måtte tre til side, har USA og Vesten hatt lite innflytelse på den politiske prosessen i Egypt som kulminerte med landets første reelt demokratiske valg som nettopp er avsluttet. Seierherrene er to islamistiske partier: Det muslimske Brorskapets parti Frihets- og Rettferdighetspartiet og det ultrakonservative Noorpartiet (Hizb an-Noor - "Lysets parti").

Frykten for at Brorskapet med sine nære bånd til Hamas i Palestina skulle komme til makta og true det strategiske samareidet med Israel og dermed også USA, var selve hovedargumentet for at USA gjennom tiår har pumpet milliarder av dollar i
inn i Egypt for å stabilisere det korrupte og grundig upopulære Mubarakregimet. Nå har denne frykten tilsynelatende materialisert seg med Frihets- og Rettferdighetspartiet som det klart største partiet i parlamentet og med den sterkeste opposisjonen representert ved et mer ytterliggående islamistparti.

USAs og Vestens politikk overfor det nye Egypt er enda ikke tydelig definert. Det har imidlertid allerede skjedd en markant endring i den offisielle retorikken. Brorskapet blir ikke lenger omtalt som en stor trussel. Tvert imot har USAs administrasjon i god tid før valget vært ute og uttalt at man har tro på at Brorskapet kan spille en konstruktiv rolle i det nye Egypt. Frihets- og Rettferdighetspartiet har en ganske moderat verdikonservativ og markedsliberal innenrikspolitisk profil som på ingen måte er problematisk for verken USA eller andre vestlige land. I likhet med En-Nahdapartiet som vant det første frie parlamentsvalget i Tunisia, har Frihets- og Rettferdighetspartiet i Egypt uttalt at Tyrkia under ledelse av Recep Tayyib Erdogan og hans Rettferdighets- og Utviklingsparti (AKP) er den modellen de ser mot. Frihets- og Rettferdighetspartiet har vært skarp i fordømmelsen av angrep mot kristne i Egypt og har understreket at alle minoriteters rettigheter må bevares og forsterkes.

Alt dette var godt kjent fra før. Når det muslimske Brorskapet har blitt utsatt for betydelig grad av demonisering tidligere, med skremmebilder om avskaffelse av kvinnerettigheter, minoritetsrettigheter og til slutt avskaffelse av demokratiet, har det ikke vært grunnlagt i politiske realiteter i innenrikspolitikken, men politisk demagogi grunnlagt i frykt for hva et brorskapesstyrt Egypt vil bety for Egypts forhold til Israel. Selv om USA nå har lagt bort all fiendtlig retorikk mot Brorskapet og innbyr til samarbeid, er det fortsatt usikkert om Frihets- og Rettferdighetspartiet som regjeringsparti vil være villig til å betale den politiske prisen for et fortsatt godt politisk og økonomisk samarbeid med USA som er å også opprettholde det sikkerhetspolitiske samarbeidet med Israel. Et slikt samarbeid vil stride diametralt mot partiets prinsipper og vil også kunne svekke dets folkelige oppslutning. Sammen med motstand mot korrupsjonen under Mubarak og støtte til Brorskapets sosiale hjelpeprogrammer for fattige, har den skarpt formulerte fordømmelsen av Israel vært en viktig grunn til at Brorskapet har framstått som det klare alternativet til Mubarakregimet.

USAs håp er åpenbart at Brorskapet i Egypt vil tone ned konflikten med Israel og knytte seg opp mot sin søsterorganisasjon i Syria som orienterer seg i retning Saudi-Arabia og konfronterer Iran. Brorskapet er og har alltid vært en sunnimuslimsk organisasjon, og konflikten mellom sunnimuslimer og sjiamuslimer er langt eldre enn konflikten mellom den arabisk-muslimske verden og sionismen. Det er imidlertid svært få sjiamuslimer i Egypt og i motsetning til i Libanon, Syria, Irak og Saudi-Arabia er denne konflikten derfor lavt plassert i bevisstheten til vanlige egyptere, i motsetning til den nærliggende konflikten mellom Israel og palestinerne. Dersom USA og Vesten skal lykkes med å få med seg Brorskapet og dets parti i en anti-iransk arabisk blokk knyttet til USA og i et uuttalt samarbeid med Israel, må det skje mer enn diplomatisk smisking overfor Brorskapets representanter.

Et åpenbart virkemiddel er økonomisk. Egypt har en begrenset oljeproduksjon og er i motsetning til flere andre arabiske land en netto oljeimportør. Egypt er samtidig den arabiske verdens folkerikeste og tettest befolkede land, med millioner av unge mennesker i skrikende behov for arbeid. Millioner av egyptere er migrantarbeidere i Gulfstatene og fram til revolusjonen, i Libya. Kombinasjonen av kutt i amerikansk pengestøtte og trusselen om utestengelse av egyptere fra arbeidsmarkedene blant USAs allierte i Gulfen og Libya vil være et kraftig insentiv for enhver ny egyptisk regjering til å tone ned Israelkritikk. Verken i Saudi-Arabia eller Libya vil det imidlertid være mulig å uttale åpent at Egypt blir presset til å opprettholde en proisraelsk utenrikspolitikk. I stedet vil det være forholdet til Iran som vil komme til å settes i fokus.

Men skal en ny egyptisk brorskapsdominert regjering kunne fremme en tydelig anti-iransk utenrikspolitikk til fortrengsel for en Israel-kritisk politikk, vil regjeringa og partiet lett kunne framstå som like kraftløs og underdanig som Mubarakregimet. Det vil derfor også være nødvendig å bygge opp den folkelige opinionen rundt en slik konflikt. I et slikt eventuelt arbeid vil det passe å vektlegge sterkere Brorskapets sunnimuslimske identitet og retorisk orientere partiet sterkere mot Saudi-Arabia. Det vil kunne dreie Brorskapet og Frihets- og Rettferdighetspartiet bort fra den temmelig liberale og nesten sekulære, men nasjonalistiske politiske kursen som har vært staket ut gjennom de siste årene, og over mot en mer sosialt konservativ religiøs identitetspolitikk. Produktet av en mer vestvendt utenrikspolitikk enn det som kan leses ut av partiprogrammet vil dermed også, tilsynelatende paradokalt, kunne bli en mer konservativ shariabasert lovgiving i innenrikspolitikken. Påvirkninga fra det ultrakonservative Noorpartiet vil kunne bli et bidrag til å trekke utviklinga i Egypt i en slik retning. Det er grunn til at vestlige analytikere skjønner dette, og at de allerede arbeider i forhold til Noorpartiet med en slik strategi. Noorpartiet på egenhånd vil imidlertid ikke utgjøre noe grunnlag for en fornyet allianse mellom Vesten og sunniislamisme i Egypt. Uten at man får Brorskapet med seg, vil en slik allianse uansett ikke ha politisk flertall og bare virke til å diskreditere Noorpartiet og styrke retorikken til de som ser partiet som en front for det tidligere regimet. Veien er nødt til å gå via påvirkning på Det muslimske Brorskapet og det dominerende Frihets- og Rettferdighetspartiet.

Afghanistan
Afghanistan har vært selve slagmarken for Vestens krig mot militant sunniislamisme det siste tiåret. Men samtidig har Afghanistan også vært arena for et nært samarbeid mellom Vesten og temmelig ytterliggående islamistiske krefter, ikke bare under krigen mot Sovjet, ikke bare på 1990-tallet da USA forhandlet med Taliban om bygging av rørledninger, men også gjennom 2000-tallet. Samtidig som USA og NATO har drevet krig mot Taliban og Al-Qaida, har NATOs næreste allierte vært andre islamistgrupper og ledere, blant andre den ultrakonservative Abdul-Rasuul Sayyaf, mannen som i 1995 var den som inviterte Osama bin Laden tilbake til Afghanistan. Krigen mot Taliban og Al-Qaida har imidlertid overskygget dette. Nå går det imidlertid mot en slutt på denne krigen.

En grunn er militær: Taliban synes bare å få en sterkere og sterkere tilstedeværelse i Afghanistan for hvert år NATO-styrkene blir stående. En viktig grunn til det er afghanernes egen innbitte motstand mot utenlandske okkupanter som bidrar til å styrke de som sloss mot okkupantene, hvem de enn måtte være. En annen viktig grunn er at Pakistan ikke har sett det i sin interesse at Vesten skulle lykkes med å knuse Taliban. Pakistans store frykt er å bli omringa av en allianse mellom Afghanistan og erkefienden India. Ettersom USA har søkt et stadig nærere samarbeid med India de seinere årene, som en motvekt mot hovedrivalen Kina, har det å la USA med allierte kontrollere Afghanistan blitt tilnærmelsesvis det samme som at India skulle gjøre det direkte. India har da også massivt bygd ut sin økonomiske og diplomatiske tilstedeværelse i Afghanistan selv om landet har avholdt seg fra å bidra med soldater.

Forholdet mellom Pakistan og USA har blitt kontinuerlig dårligere år for år etter 2001 og er nå på et historisk lavmål etter at NATO-styrker nylig drepte pakistanske regjeringssoldater nær grensa til Afghanistan. Hvorvidt angrepet var en feiltakelse eller et bevisst signal til Pakistan er uklart, men resultatet har uansett vært at Pakistan har svart med å stanse transporten av forsyninger til NATO-styrkene gjennom Pakistan og erklært at forholdet til USA er "under revisjon". Forholdet til Pakistans andre historiske allierte, Kina, er imidlertid nærere enn noen gang, samtidig som Pakistan også har fått et stadig bedre forhold til Iran og også til den gamle fienden fra 1980-tallet, Russland. Forholdet til Russland har blitt så godt at Pakistan nå er i en formell prosess med sikte på medlemsskap i den russisk-kinesiske forsvarsalliansen, Shanghai Cooperation Organisation, som også inkluderer de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia, unntatt Turkmenistan.

Dersom Pakistan blir et fullt medlem av Shanghaiklubben, vil USA-allierte Afghanistan være fullstendig omringet av USAs rivaler og utsiktene til å bruke Afghanistan som springbrett for videre amerikansk innflytelse i Sentral-Asia, slik Silk Road Act vedtatt i den amerikanske kongressen i 2006 legger opp til, vil være fåfengte. Samtidig framstår det som ganske klart at den store trusselen mot USAs geopolitiske dominans i Midtøsten ikke lenger er at Al-Qaida skulle klare å drive USA og USAs allierte ut av Saudi-Arabia, men heller at Iran skal lykkes med å spre sin innflytelse til stadig flere arabiske land.

Invasjonen av Irak endte som en gigantisk geopolitisk boomerang for USA. Fjerninga av Saddam Hussein resulterte ikke i etableringa av et nytt vestligorientert autokratisk regime av typen Mubaraks Egypt som kunne huse permanente amerikanske militærbaser, slik de opprinnelige planene la opp til. Den massive motstanden fra såvel sunnimuslimske som sjiamuslimske arabiske irakere de første årene førte til at USA ble tvunget til å inngå et samarbeid med Iranorienterte sjiaislamistiske grupper som krevde raske og i noen grad demokratiske valg, valg som disse gruppene vant. Med USA nå helt ute av Irak, er det ingen tvil om at Irak har endt opp med å bli en av Irans viktigste allierte i regionen. Til sammen kontrollerer Iran og Irak omtrent like store oljereserver som Saudi-Arabia. Gitt at Saudi-Arabias viktigste oljeforekomster også befinner seg i de regionene av Saudi-Arabia hvor flertallet av befolkninga er sjiamuslimer, er det ikke å undres over at Irantrusselen både for det saudiske kongehuset og USA nå framstår som langt mer akutt enn Al-Qaida-trusslen. Irans atomprogram er i denne sammenhengen et viktig symbolsk samlingspunkt for motstanden, men selve programmet er av helt underordnet betydning sammenlignet med de geopolitiske implikasjonene av et Iran med allianser både med andre oljerike land som Irak, og eventuelt også folkerike og strategisk viktige land som Egypt, eller, enda verre, et eventuelt Iran-inspirert opprør i oljeregionen blant Saudi-Arabias sjiamuslimer.

Den fortsatte krigen mot sunniekstremistene i Taliban i Afghanistan blir dermed et geopolitisk sidespor. Selv om Iran meldes å ha opprettet kontakter med Taliban, har Iran et langt nærere forhold til flere av de militsgruppene USA har som allierte i den afghanske regjeringa. I sin regjeringstid var Taliban sterkt fiendtlig innstilt til Iran, og tilsvarende den andre veien, blant annet fordi Talibans ekstremistiske sunniislamisme var intolerant overfor sjiamuslimer som de anser som vantro, noe som førte til massakrer på den sjiamuslimske hazaraminoriteten. Iranerne protesterte derfor ikke mer da USA i 2001 gikk inn og fjerna Talibanregimet enn de gjorde to år seinere da USA gikk inn i Irak og fjerne erkefienden fra 1980-tallet, Saddam Hussein.

For Al-Qaida og de mest ekstremistiske kreftene i Taliban er den snarlige uttrekninga av NATO-styrkene i realiteten ingen gode nyheter. På kort sikt vil det styrke Taliban militært, men problemet er at med det vestlige nærværet ute, vil Iran ikke ha noen god grunn for ikke å yte den afghanske regjeringa sterk støtte. Pakistan på sin side vil ikke lenger ha grunn til å frykte et NATO-kontrollert Afghanistan som en trojansk hest for India, og vil dermed heller ikke ha den samme interessen i å opprettholde Taliban.

Verken Russland eller Kina har noen som helst interesse i at Afghanistan i større grad enn i dag får bli oppmarsjområde for ekstremistiske sunniislamister. Tvert imot, Taliban og Al-Qaida med allierte har nære bånd til tsjetsjenske separatister i Russland og uighuriske separatister i Kina og islamistiske opposisjonsgrupper mot regjeringene i alle de sentralasiatiske medlemslandene i Shanghaiklubben. Dersom Pakistan også blir fullt medlem i Shanghaiklubben samtidig som NATO trekker seg ut av Afghanistan, vil de andre medlemslandene ønske og forvente at Pakistan setter i verk effektive tiltak for å hindre at Taliban får bruke Pakistan som base for en offensiv for å komme tilbake til makta. Pakistan vil da heller ikke ha noen gode grunner til å motstå et slikt press, og Pakistan har tidligere vist, da pakistansk Taliban i overmot inntok større områder i Pakistan for noen år siden, at landets hær ikke har noen problemer med å knuse det pakistanske Taliban om den bare ønsker det.

Dersom NATO snarlig trekker seg ut, uten at det er inngått noen fredsavtale med Taliban, er det altså på ingen måte gitt at bevegelsen vil kunne storme fram og innta regjerignskontorene med makt, slik det i utgangspunktet kunne framstå. Tvert imot er det tenkelig at Taliban i en slik situasjon vil bli gradvis kvalt økonomisk og militært gjennom at tilførselsrutene gjennom Pakistan strupes, samtidig som bevegelsen ikke lenger vil kunne framstå som det patriotiske samlingspunktet mot utenlandsk okkupasjon. Karzairegjeringa vil på tross av sin nåværende svakhet og udugelighet kunne bestå fordi alle de omkringliggende landene vil se seg best tjent med det. Særlig Iran vil kunne se med tilfredshet på en situasjon hvor USA er ute mens de militsene som Iran støttet under borgerkrigen på 1990-tallet, og som USA gjorde felles sak med for å nedkjempe Taliban, sitter med de mest sentrale maktposisjonene sentralt og lokalt.

Selv om det vil kunne framstilles som en ideologisk seier for USA om Taliban aldri kommer tilbake i regjeringsposisjon, vil et scenario hvor de iranorienterte militsene kontrollerer et etterhvert stabilt Afghanistan og dermed oppretter et kontinuerlig enhetlig Eurasisk territorium fra Gulehavet til Barentshavet, Svartehavet og Det indiske Hav, uten noe innslag av amerikansk eller annen vestlig innflytelse noe sted, være et geopolitisk marerittscenario. Fra amerikansk og vestlig perspektiv vil det i den nåværende situasjonen framstå som et bedre scenario i dag at sunniekstremistene i Taliban gjeninntar regjeringskontorene, på tross av det retoriske nederlaget dette vil være gjennom å synliggjøre at 10 års krig har vært fullstendig bortkasta. Derfor arbeides det nå på høygir med å etablere en forhandlingsløsning med Taliban, i stor grad over hodet på den afghanske regjeringa. USA sjøl kan for skams skyld åpenbart ikke gjenopprette noen formelle diplomatiske kontakter med Taliban. Det kan imidlertid USAs allierte på den arabiske halvøya, og det er allerede i ferd med å skje. Taliban er nå i ferd med å etablere et representasjonskontor i Qatar, baselandet for USAs flåte i Persiagulfen.