Israel - en nazi-stat?

Jødene ble forsøkt utslettet av nazistene under andre verdenskrig. Kan vi likevel si at nazistisk tankegods i dag preger staten som definerer seg som jødisk?

I den følgende teksten skal jeg først redegjøre for hva vi kan si kjennetegner nazismen som tankesett og politisk handlingsprogram, og deretter drøfte i hvilken grad vi kan gjenfinne dette i tankesett og politisk handling i Israel i dag.

Nazismen - en rasistisk folkemordideologi

Begrepet nazisme, som forkortelse for nasjonalsosialisme, ble oppfunnet av Adolf Hitler etter at han tok kontroll over, og omdøpte Det tyske Arbeiderpartiet (DAP) som ble stiftet i 1920 til Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderpartiet (NSDAP). Enhver beskrivelse av nazismen som ideologi, må derfor ta utgangspunkt i at den må være dekkende for det programmet Hitler utviklet. Akademiske beskrivelser av nazismen tenderer imidlertid mot å være mer tid og stedspesifikke enn det som er politisk meningsfullt. I SNL.no’s artikkel om nazisme, blir hovedtrekkende beskrevet som «en aggressiv, rasebasert nasjonalisme, en ytterliggående antisemittisme og en mistillit til de demokratiske styreformene.» «Ytterliggående» er ikke presist nok når for å beskrive Hitlers antisemittisme. Det særegne ved Hitlers tenkning, er at han åpent formulerer en folkemorderisk intensjon. Jødene skulle ikke bare holdes nede og på plass, de skulle utryddes. 

Antisemittisme er en form for rasisme, rettet mot jøder, men må den folkemorderiske intensjonen være rettet mot jøder for at vi skal kunne snakke om nazisme? Det betyr i så fall at om et land skulle begynt å sende barn tilhørende en annen minoritetsgruppe i gasskamre, kunne vi ikke definert politikken som nazistisk, siden utryddelsespolitikken ville vært rettet mot en annen etnisk gruppe. Det ville ikke være nazistisk selv om det eventuelt var romfolket, den andre etniske gruppa som Hitler sendte til gasskamrene, som ble definert som mål for utrydning på nytt. Må vi da finne opp et nytt politisk begrep for å betegne en slik ideologi? Jeg ser ikke at det er formålstjenlig.

Selv om vi kan si at Det norske Arbeiderparti på 1930-tallet var et klassisk sosialdemokratisk parti, kan vi ikke avgrense sosialdemokrati som ideologi snevert til det som var, og ikke var, Arbeiderpartiets politikk i Norge på denne tiden. Tilsvarende må vi, for å forstå nazismen som ideologi, gå ut over det helt konkrete programmet til Hitlers parti slik at det er i hvert fall er teoretisk mulig at også andre partier og bevegelser, i andre land og til andre tider, kan beskrives som nazistiske.

Går vi til Hitler selv, til Mein Kampf, beskriver han sitt grunnperspektiv, som han kaller «folkish» (engelsk oversettelse) i overordnede termer.

the ‘folkish’ view recognizes the importance of mankind in its racially innate elements. In principle, it […] favors also the fundamental aristocratic thought of nature and believes in the validity of this law down to the last individual. It sees not only the different values of the races, but also the different values of individual man (Mein Kampf s. 580)

Det sentrale i nazismens tankesett er koblingen mellom ekstrem nasjonalisme og rasisme til en sosialdarwinistisk enhet, hvor verden forstås som en overlevelseskamp mellom ulike folkeslag. Staten er redskapet for ett folk, mot andre. I denne kampen er det vinn eller forsvinn, hvor de svake fortjener å bli utryddet, ganske enkelt fordi de er svake. Og denne tankegangen gjelder for alle folkegrupper. Hitler var opptatt av å fremme tyskerne og andre beslektede «ariske» folkegruppers sak, fordi han selv tilhørte, eller rettere, oppfattet at han tilhørte, denne «rasen». For Hitler var det også helt naturlig å forvente at andre folkegrupper ville kjempe for sin gruppe med de samme hensynsløse og hemningsløse midlene.

Jøder som hyller Hitler 

“Hitler [..] was the most correct person there ever was, and was correct in every word he said… he was just on the wrong side.” Sitatet stammer fra rabbiner Giora Redler, og er referert i en artikkel i Times of Israel fra 2019. Når vi leser mer om hva rabbineren har sagt, er det vanskelig å ikke se at ideologien han står for samsvarer helt med det Hitler promoterte, bare med den forskjellen at han plasserer jødene i rollen herrefolk som Hitler plasserte «arierne» i:

“Yes, we’re racists. We believe in racism… There are races in the world and peoples have genetic traits, and that requires us to try to help them [..] The Jews are a more successful race. [..] The gentiles will want to be our slaves. Being a slave to a Jew is the best. They’re glad to be slaves, they want to be slaves,” he told a class in one of the video clips. “Instead of just walking the streets and being stupid and violent and harming each other, once they’re slaves, their lives can begin to take shape.”

Mens noen israelske jøder ser for seg en tilstand hvor jøder utnytter palestinere og andre folkeslag som slaver, er det flere som åpent agiterer for å utrydde palestinerne fra Palestina, ved å drepe og/eller fordrive dem. Denne ideologien hadde et partipolitisk uttrykk i partiet Kach, som ble representert i Knesset med ett mandat ved valget i 1984. Partiet ble imidlertid forbudt i Israel som et rasistisk og proterroristisk parti, etter at et partimedlem, Baruch Goldstein førte denne ideen ut i handling i 1994, da han rakk å skyte og drepe 29 palestinere mens de leste bønn i en moske i Hebron, før han selv ble slått i hjel av andre i moskeen som overlevde.

Apartheid – ikke nazisme

Redler, Goldstein og partiet Kach forteller oss at nazistisk tankegods absolutt kan eksistere blant jøder, akkurat som det kan blant andre folkegrupper. Men samtidig forteller det at Kach ble forbudt etter Goldsteins massakre også at slikt tankegods ikke har vært dominerende og i hvert fall ikke statsbærende i Israel.

Nazisme er en ekstremversjon av etnonasjonalistisk tankegang, mens den formen for sionisme som har dominert Israel til nå, er en mer moderat variant, som imidlertid også er grunnleggende rasistisk. Den mest nærliggende parallellen til den politikken Israel har ført, har vært apartheidregimet i Sør-Afrika.

 Så lenge apartheidregimet styrte Sør-Afrika, var Israel og Sør-Afrika nære allierte. Samarbeidet var praktisk og militært, men også understøttet av en felles ideologi. I følge den jødisk-sørafrikanske anti-apartheidaktivisten, og tidligere ministeren i Nelson Mandelas regjering, Ronnie Kasrils, var den første som beskrev Israel som en apartheidstat, ingen ringere enn arkitekten bak apartheid i Sør-Afrika, tidligere statsminister Hendrik Verwoerd.

Apartheidsystemet i Sør-Afrika sikret de hvite kontroll over staten ved å definere det svarte flertallet som utlendinger. I stedet for å få borgerrettigheter i landet de var født og vokst opp i, skilte apartheidregimet ut noen ressursfattige områder hvor det bodde få til ingen hvite settlere i utgangspunktet som uavhengige «bantustaner». Avhengig av hvilken etnisk gruppe de tilhørte, ble de svarte definert som borgere av hvert sitt bantustan. De svarte trengtes fortsatt som arbeidskraft på hvite farmer, i industri og gruvevirsomhet og tjenestenæringer i byene, så de fleste fikk lov til å bli boende, men ble da definert som fremmedarbeidere, som når som helst kunne risikere å bli deportert til hjemlandet.

Andre ikke-hvite grupper, først og fremst de såkalte «coloured», etterkommere av blandingsekteskap mellom hvite settlere og afrikanske grupper, og etterkommere av asiatiske, særlig indiske, innvandrere til Sør-Afrika under det britiske kolonistyret, fikk derimot statsborgerrettigheter i Sør-Afrika, med egen representasjon i nasjonalforsamlinga. Dette truet ikke den politisk og økonomiske dominansen til de hvite.

Israel ble tilsvarende etablert som en jødisk stat etter krigen i 1948, da tre fjerdedeler av den palestinske befolkinga ble fordrevet. Sentralt i fordrivinga, var massakren i landsbyen Deir Yassin, utført av den sionistiske terrorgruppa Irgun, som ble grunnlagt av Menachim Begin. Etter massakren uttalte Begin:

"Tell the soldiers: you have made history in Israel with your attack and your conquest. Continue thus until victory. As in Deir Yassin, so everywhere, we will attack and smite the enemy. God, God, Thou has chosen us for conquest."

Begin ble senere statsminister, for partiet Likud, det samme partiet som statsminister Benjamin Netanyahu leder i dag. Som en følge av flukten etter Deir Yassin og andre massakrer, fikk territoriet som i 1949 ble anerkjent av FN som staten Israel et jødisk flertall. Det flertallet av palestinere som flyktet, først og fremst til Gaza og Vestbredden som fram til 1967 ble kontrollert av Egypt og Jordan, fikk aldri lov til å returnere, annet enn som fremmedarbeidere, tilsvarende de svarte i Sør-Afrika. Mindretallet av palestinere som av ulike grunner ikke hadde flyktet, fikk derimot borgerrettigheter i Israel, tilsvarende coloured og asiater i Sør-Afrika under apartheid, men fikk ikke fulle rettigheter tilsvarende de jødiske borgerne. Blant rettighetene palestinsk-israelske borgere ikke har, er retten til familiegjenforening. Om en israelsk palestiner gifter seg med en palestiner fra familiene som ble fordrevet til Gaza eller Vestbredden, kan de to ikke flytte sammen i Israel.

Dette har fortsatt også etter at Israel tok kontroll over resten av det historiske Palestina; Vestbredden med Jerusalem, og Gaza, etter krigen i 1967. Palestinerne der, har ikke fått borgerrettigheter i Israel, men har levd underlagt israelsk okkupasjon eller, i Gazas tilfelle, siden 2006, blokade.

Det at flertallet, men ikke alle, palestinerne, ble fordrevet fra det som er folkerettslig anerkjent som Israel, men ikke fra hele det historiske Palestina som sådan, samtidig som palestinerne i hovedsak har fått beholde kulturelle og religiøse rettigheter, inkludert tilgang til Islams tredje helligste sted, al-Aqsa-moskeen i Jerusalem, gjør at apartheidparallellen har vært presis og dekkende, mens det å trekke en parallell mellom Israel og Nazi-Tyskland, eller påstå at Israel er gjennomsyret av nazistisk ideologi, har vært en kraftig overdrivelse. 

Israelsk radikalisering 

Tidlig på 1990-tallet var det optimisme knyttet til utsiktene til at palestinerne skulle få en egen stat basert på de delene av det historiske Palestina som er igjen når vi trekker fra det som ble anerkjent av FN som staten Israel i 1949. Det inkluderer Gaza og hele Vestbredden, inkludert Jerusalem, og ville, selv om det kun dekker en fjerdedel av det historiske Palestina, være en statsdannelse med et økonomisk og ressursmessig grunnlag for

selvstendighet, ganske ulikt de sørafrikanske bantustanene. I 1995 ble imidlertid statsministeren i Israel som hadde skrevet under Osloavtalen, Yitzhak Rabin, skutt og drept av den jødiske høyreekstremisten Yigal Amir.

Grunnlaget for drapet, var motstand på israelsk høyreside mot implikasjonene av Osloavtalen, som var at de folkerettsstridige israelske bosettingene på den okkuperte Vestbredden må demonteres, og at den illegale anneksjonen av Jerusalem må oppheves for å gi plass for en palestinsk stat. Selv om Amir fortsatt sitter fengslet, fikk drapet politisk gjennomslag da Likud og Benjamin Netanyahu vant valget i 1996, på motstand mot Osloavtalen.

Det at Likudregjeringen fra 1996 valgte å stanse gjennomføringen av Osloavtalen, og i stedet fornye og forsterke den illegale bosettingsvirksomheten på Vestbredden ikke ble møtt av noen former for sanksjoner fra de vestlige statene som hadde tilrettelagt for Osloavtalen, sendte budskapet til israelske velgere at det er helt opp til dem å bestemme om de vil gi noe til palestinerne eller ikke. Støtten fra Vesten er uansett ubetinget. 

Resultatet har vært en stadig dreining mot høyre i valg etter valg. Sentrum-venstrepartiene har blitt helt marginaliserte, mens ulike israelske høyrepartier har konkurrert om å overgå hverandre i lovnader til bosettere og andre som ønsker å ta over stadig mer palestinsk land. I 2012 ble partiet Otzma Yehudit – Jødisk Makt, etablert. Partiet har tatt ideologien til det tidligere forbudte Kach-partiet videre. Partiet ble først representert i Knesset ved valget i 2021, med en representant, men ved valget i 2022 gjorde partiet som altså i høy grad kan beskrives som å stå for en sionistisk variant av nazisme, et byks i oppslutning, og fikk seks mandater inn i Knesset. Etter det ble partiet også medlem av regjeringen, med partileder Itamar Ben-Gvir, i rollen som nasjonal sikkerhetsminister.

Ben-Gvir har ikke gjort noe for å skjule sine folkemorderiske hensikter. Et uttrykk for det, er at han har hatt et hyllningsportrett av massadrapsmannen Baruch Goldstein i stua si.

«Al-Aqsa-stormen»

Hamasangrepet fra Gaza inn i Israel 7. oktober, ble kalt Al-Aqsa-storm av organisasjonen selv. Tittelen refererer til gjentatte krenkelser av Al-Aqsa-helligdommen begått av Ben-Gvir og hans tilhengere. Gitt at Ben-Gvir har vært sikkerhetsminister fra 2022, har den israelske staten, som tidligere også beskyttet helligdommen mot høyreekstreme jødiske inntrengere, tvert imot har støttet inntrengningen. Ben-Gvir har igjen ikke vært uklar i sine intensjoner:

“This place is important to us and we have to return to it and prove our sovereignty”, uttalte Ben-Gvir, som dermed gjorde det klart at Israel nå heller ikke har til hensikt å ivareta de avtalene som landet hittil har hatt med Jordan om ivaretakelse av helligdommen.

For Hamas var det klart at opprettholdelse av status quo ikke var en mulighet, fordi Israel ikke har hatt det til hensikt. Uten det desperate, men avanserte og militært vellykkede angrepet 7. oktober, ville Israel styrt mot overtakelse og ødeleggelse av al-Aqsa, videre ekspansjon av bosettingene, anneksjon av Jordandalen, og i sum, en total ødeleggelse av den palestinske nasjonen.

Ja, Israel har blitt en nazi-stat!

Tilstedeværelsen av et parti i regjering som eksplisitt har som politisk program å bryte alle eksisterende avtaler, fordrive palestinere og overta deres religiøse helligdommer i Jerusalem i den israelske regjeringa, gjør at apartheidparallellen ikke lengre er holdbar. Den regjeringa Israel har hatt siden 2022 er mye mer høyreekstrem enn det noen apartheidregjering i Sør-Afrika noen gang var.

Selv om partiet som kan karakteriseres som åpent nazistisk på det ideologiske planet kun har vært et mindretallsparti i den israelske regjeringa siden 2022, skal vi huske at det samme var tilfellet med Hitlers første regjering fra januar 1933. Det var en koalisjonsregjering hvor de nazistiske regjeringsmedlemmene var i mindretall.

Det var de åpenlyse og direkte provokasjonene fra nazistene i den israelske regjeringa som utløste Hamasangrepet 7. oktober, men samtidig har dette angrepet fungert som en katalysator for å ytterligere radikalisere israelsk opinion. Det politiske målet om å fordrive alle palestinerne fra det historiske Palestina, som tidligere var en marginal posisjon blant jøder som samtidig ga uttrykk for beundring for Hitler, og et parti som ble forbudt som rasistisk og terroristisk, har nå blitt hovedstrømsholdning.

Selv om talsmenn for den israelske regjeringa overfor vestlige medier opprettholder retorikken om at Israel prøver å unngå sivile tap i krigen mot Hamas på Gaza, finnes det ingen indikasjoner på at Israel faktisk gjør dette. Tvert imot, Israels forsvarsminister Yoav Gallant, sendte ved starten av krigen melding om at befolkningen på Gaza fra nå ville bli avstengt fra ikke bare strøm og drivstoff, men også mat og vann. Befolkningen i den nordlige delen av Gaza har blitt beordret til å evakuere, men begrunnelsen om at de skal evakueres for sin egen sikkerhet, står ikke til troende. Lekkede dokumenter viser at Israels regjering nå jobber for en «løsning» som innebærer fordriving av hele Gazas befolkning inn i Sinaiørkenen i Egypt.

Sosiale medier i Israel strømmer over av hatefulle uttrykk, blant annet videoer som karikerer palestinske ansiktstrekk, ganske parallelt til nazistiske jødekarikaturer, samtidig som de gjør narr av palestinerne som gråter over at de har mistet husene sine og ikke har mat eller vann.

Det den israelske regjeringa gjennomfører er et folkemorderisk program, gjennomført med folkemorderiske metoder, basert på en ideologi som, om den ikke er direkte inspirert av Hitler, er helt parallell. Israel har ikke igangsatt gasskamre for palestinerne, men det skjedde heller ikke i Hitlers Tyskland før et stykke inn i andre verdenskrig. Hitlers mål i utgangspunktet, var å fordrive jødene fra Europa, og hvor de eventuelt dro etter det, var mindre viktig for ham. Det var da dette målet viste seg å være ugjennomførbart, at gasskamrene ble et alternativ.

Det hatet og dehumaniseringen som palestinerne utsettes for i Israel i dag, er helt parallelt til den hatretorikken som jødene ble utsatt for i forkant av Holocaust. Den ekspansive, hemningsløst folkerettsforbryterske politikken som Israels regjering står for, både med tanke på territoriell ekspansjon på palestinsk jord, og, unikt sammenlignet med Hitlers Tyskland, inn på religiøse helligdommer, har på tilsvarende måte potensial til å utløse en verdenskrig.

Man skal ikke utløse krigstyper i utide, og selv om det har vært feil tidligere å kategorisere Israel som en nazistat, er det ikke det lengre. Vi må rope ulv, når ulven er her. Og vi må si fra om at Israel nå har blitt en nazistat, for det har Israel blitt.