Hvem krever omvalg i DR Kongo?

Oppdatert 18.1.19

Mens Russland og Kina sier kontant nei til å støtte noe internasjonalt krav om omtelling i DR Kongo, argumenterer innflytelsesrike krefter i Vesten, inkludert Financial Times, for at presidentvalget bør erklæres som ugyldig basert på fusk. Lobbyist Riva Levinson, som har arbeidet som rådgiver flere USA-vennlige politikere i ulike afrikanske land, og som beskrives som å stå USAs president Donald Trump nær, oppfordrer  i The Hill til ikke å anerkjenne Tshisekedis valgseier. I den offisielle uttalelsen fra USA "The United States will hold accountable those who perpetrate election violence or undermine democratic processes", er det lett å se en antydning om at USA vil kunne komme med mer offensive politiske utspill i dagene som kommer, spesielt dersom valgkommisjonen opprettholder valgresultatet, og dette leder til mer vold, slik det USA-baserte nyhetsbyrået AP spår. 

Rwandas interesser
Den afrikanske Unionen, under formannskap fra Rwandas president Paul Kagame, kalte inn til ekstraordinært møte i Etiopias hovedstad Addis Abeba for å diskutere situasjonen i Det demokratiske republikken Kongo. Her fikk Kagame med seg de andre statslederne som møtte på å sende en AU-delegasjon til Kongo, og vedta en uttalelse som ber valgkommisjonen utsette offentliggjøringen av valgresultatet. Leder for Kommisjonen i den afrikanske Union, Mossa Faki Mahamat fra Tsjad, uttalte etter møtet at det var "alvorlig tvil" etter at Felix Tshisekedi ble erklært vinner av presidentvalget.

Kongo har kontant avvist kravet fra Kagame, og en talsmann for Tshisekedis parti gjør det tydelig hva saken egentlig dreier seg om:

"The continental body's stance is "the work of some mining lobbies seeking to destabilise the Democratic Republic of Congo in order to perpetuate the looting of this country," the party's secretary-general, Jean-Marc Kabund, said in a statement."

Enhver som ytrer reell opposisjon mot Kagameregimet risikerer, for å sitere Kagame selv, "å dø som en hund". En talsmann for Kagame kalte nylig en minister i Sør-Afrika for "hore" for å ha møtt en rwandisk opposisjonspolitiker. Sør-Afrika har for øvrig lagt seg på Russlands og Kinas ikke-innblandingslinje i konflikten om valgresultatet i Kongo, mens Kagame på sin side lenge har vært en strategisk hovedalliert for USA i Afrika. USA sørget for å få fjernet den sveitsiske dommeren Carla del Ponte fra Den internasjonale Straffedomstolen for Rwanda (ICTR) etter at hun begynte å også etterforske forbrytelser begått av Kagame og hans opprørsgruppe (RPF) under konflikten som førte til folkemordet i 1994. Rwanda blir ofte trukket fram som et positivt eksempel, grunnet god økonomisk vekst, i stor grad grunnet salg av naturressurser som har blitt hentet ut av Rwandastøttede militser som har okkupert rike naturressurser i nettopp den demokratiske republikken Kongo. Som det private amerikanske analysebyrået Stratfor erkjenner i en rapport fra 2012:

"Rwandan interests in eastern DRC are not entirely security-related. North and South Kivu are two of the DRC's most resource-rich provinces and are located on the border, just across Lake Kivu from Rwanda. The area of the DRC that falls under Rwanda's influence has gold, diamonds, cobalt, tin and other precious metals. Rwanda has typically provided rebels with weapons and training in exchange for either the natural resources themselves or for laundering money from DRC mines, which allows Kigali to siphon off some of the revenue from these natural resources. Commanders of the CNDP forced residents in North and South Kivu to mine the mineral cassiterite and then paid below market value, attributing the difference in value to a security fee."

I juli 2018 skrev sørafrikanske Sunday Independent om hvordan Kagame brukte sin posisjon som formann i Den afrikanske union til å overbevise andre afrikanske ledere om å støtte en korrupsjonsdømte, men fortsatt styrtrike, kongolesiske opposisjonspolitikeren Moise Katumbi som etterfølger til Joseph Kabila i den kongolesiske presidentstolen. Etter at forsøkene hans på å komme tilbake fra sitt eksil i Belgia for å stille som presidentkandidat strandet, har Katumbi vært  blant de sentrale støttespillerne for den tapende opposisjonskandidaten Martin Fayulu. En viktig grunn til at Rwandas diktator støtter Katumbi, og derigjennom også Fayulu, er at Katumbis svigerfar er en sentral opposisjonspolitiker i Burundi, mot presidenten der, Pierre Nkurundziza. Mens Kagame tilhører tutsiminoriteten som historisk har dominert både Rwanda og Burundi politisk, er tilhører Nkurunziza hutumajoriteten, og regnes dermed som Kagames regionale hovedfiende. Skulle Martin Fayulu bli president, vil Moise Katumbi etter alt å dømme få en sentral stilling, og det vil igjen sikre Kagames og Rwandas interesser i nabolandet. 

Flere fiendtlige nabostater
Katumbi har også svært gode forbindelser til Zambias president, Edgar Lungu, som har gått ut med støtte til kravet fra den tapende opposisjonskandidaten Martin Fayulu om omtelling av stemmene i presidentvalget i DR Kongo. Der er det også etniske bånd. Lungu er etnisk bemba, og det samme er  Katumbi fra morssiden, Fra farssiden har Katumbi sefardisk-jødisk opprinnelse. Etnisk tilhørighet er i praksis den avgjørende konfliktlinja i de fleste afrikanske land, og Lungu har i særlig grad fått kritikk for å bygge opp maktbasen sin på å bygge opp etniske konflikter. I likhet med Kagame er Lungu en nær alliert av USA i regionen.

Kommisjonslederen i den afrikanske Union, Mossa Faki Mahamat, representerer Tsjad, et brutalt diktatur ledet av Idriss Deby siden 1990. Deby har imidlertid vært en nær militær alliert av Frankrike og USA, blant annet som base for darfurske opprørsstyrker i konflikt med nabolandet Sudan. Diktaturene i Tsjad og Rwanda som for tida deler lederskapet i Den afrikanske unionen, har i tillegg til å mene noe om den demokratiske prosessen i Kongo, også det til felles at de har etablert en nær politisk relasjon til Israels statsminister Benjamin Netanyahu.

I tillegg til regimene i Rwanda, Zambia og Tsjad, deltok også Ugandas diktator siden 1986, Yoweri Museveni, på krisemøtet som ble avholdt i Etiopias hovedstad Addis Abeba. Ved siden av Kagame og hans Rwandastøttede militser, var det Museveni som sto som hovedarkitekt bak krigen i Kongo fra 1997 til 2003 ved å støtte en kongolesisk opprørsgruppe ble ledet av Jean-Pierre Bemba, den andre styrtrike opposisjonspolitikeren som ble nektet å stille selv til presidentvalget, og som derfor i stedet valgte å støtte opp om kandidaturet til Martin Fayulu.

En femte møtedeltaker som har støttet omtelling i DR Kongo, er presidenten i Republikken Kongo, Denis Sassou Nguesso som for tida holder  formannskapet i CIRGL, Den internasjonale konferansen for de store innsjøer-regionen. Sassou Nguesso var diktator i en ettpartistat fra 1979 til 1991, tapte det første demokratiske valget i landet i 1992 og var deretter opposisjonsleder i fem år før han kom tilbake som opprørsleder etter at han nedkjempet styrker lojale mot den demokratisk valgte presidenten Pascal Lissouba i 1997. Siden det har Sassou Nguesso sørget for å vinne alle valg han har organisert. Under borgerkrigen hevdet Lissouba at Sassou Nguessos styrker fikk støtte fra tidligere støttespillere for tidligere diktator Mobutu Sese Seko i DR Kongo (kalt Zaire under Mobutu), noe som bidro til at president Laurent Kabila, far og forgjenger til Joseph Kabila, sendte styrker inn i nabolandet for å hjelpe Lissouba, og siden det har det vært et dårlig forhold mellom lederne i de to kongostatene.

Angolas rolle avgjørende
Sassou Nguesso fikk avgjørende støtte fra Angola i sin kamp for å komme tilbake til makta i 1997. Angola, som under den kalde krigen var alliert av Sovjetunionen og fikk støtte av kubanske soldater i kampen mot opprørsgerilja støttet av USA og apartheidregimet i Sør-Afrika, var samtidig på Kabilas og regjeringa i DR Kongos side i kampen mot Rwanda- og Ugandastøttede opprørsmilitser under krigen fra 1997 til 2003. Etter at regjeringspartiet MPLA i Angola avsverget marxismen og omfavnet kapitalisme, har det vært en sentral målsetting i USAs Afrikapolitikk å bygge en nær relasjon til gamle fiender i landet som nest etter Nigeria er den største oljeprodusenten i Afrika sør for Sahara.

Relasjonen mellom DR Kongo og Angola samtidig forverret seg betraktelig siden 2016, og sommeren 2018 deltok en delegasjon fra Angola, sammen med Rwanda og Frankrikes president i et møte om DR Kongo som kongolesiske myndigheter så på med stor mistenksomhet. Selv om Angola har bygd svært gode relasjoner til vestlige land, inkludert Norge og Equinor, har Angola også gode relasjoner til Kina, som motsetter seg forsøkene på utenlandsk innblanding i det kongolesiske valget. Hvor Angola velger å plassere seg i striden om Tshisekedis valgseier, er dermed usikkert.

Angola har blant Afrikas best utrustede og kamptrente militære styrker, og hvilken side Angola faller ned på politisk, vil kunne bli avgjørende for om Rwandas og Vestens mål om å få innstallert et provestlig regime i DR Kongo vil lykkes. Skulle Angola ende med å gå i kompaniskap med Rwanda, og dra med seg Kongo, vil DR Kongo være omringet av fiendtlig eller kritisk innstilte, og tungt væpnede, USA-allierte afrikanske stater både i vest (Kongo og Angola), sør (Zambia) og øst (Rwanda og Uganda). Det kan skape en langt vanskeligere strategisk situasjon for den kongolesiske regjeringa i tilfelle en ny væpnet konflikt enn under krigen i 1997-2003, da fiendtlige styrker kun fikk støtte fra grensestater i øst.   

Se også min bakgrunnsartikkel fra 2008 om kampen om Kongo.