fredag 25. januar 2019
Kan Trump skape fred på Kypros?
Den ganske åpenlyse trusselen om militær intervensjon i Venezuela fra USAs administrasjon, eventuelt sammen med de nye høyreradikale presidentene i Colombia og Brasil, etter den folkerettsstridige anerkjennelsen av en opposisjonsleder til president, har potensial til å skape den voldsomste militære konfrontasjonen i Sør-Amerika siden Spania nedkjempet Inkariket på 1500-tallet. Men skal vi likevel lete etter noe positivt i situasjonen, kan vi se at Trump har bidratt til å bringe de gamle erkefiendene Hellas og Tyrkia på samme side, mot USAs intervensjon i Venezuela. Kanskje kan det bidra til varig fred på Kypros?
tirsdag 22. januar 2019
Det endelige nederlaget for vestlig Kongoplan
Det at også Angolas president nå har gått ut med en offisiell gratulasjon til den nyvalgte presidenten i DR Kongo, Felix Tshisekedi, er den endelige spikeren i kista for Vestens planer om å få installert den tidligere underdirektøren i Exxon Mobil, Martin Fayulu, som president i det ressursrike landet.
Så seint som 21.1, kjørte USAs statsfinansierte nyhetsorgan, Voice of America, en artikkel om DR Kongo som formidlet håp om at det at Kongos valgkommisjon offisielt har utropt Felix Tshisekedi til seierherre i presidentvalget vil bli møtt med motstand fra omkringliggende stater. Artikkelen siterer analytiker Liesl Louw-Vaudran ved Institute for Security Studies:
“I think [what's] interesting is the ones that have been silent, the heads of state that have not congratulated Tshisekedi, like, for example, Angola, which is a major player in the DRC,” he said. “We haven’t heard any statements from Angola up to now. And of course, Uganda and Rwanda. In Uganda, we are told, [President] Yoweri Museveni was very critical of this whole election process. He was one of the leaders behind the AU statement last week. So, slowly a picture is starting to emerge of who were playing this game for and against the Kabila government and Felix Tshisekedi.”
At diktatorene i Rwanda og Uganda, som gjennom mer enn to tiår har intervenert militært og politisk i Kongo, vil fortsette å bruke enhver mulighet for å få plassert sine klienter i maktposisjon, gir svært lave odds. Men Rwanda og Uganda alene er ikke sterke nok til å presse sin vilje på det større nabolandet. Med en mulig allianse mellom Rwanda og Uganda i øst, med Republikken Kongo og Angola i vest, i tillegg til Zambia i sør, til støtte for et "folkelig opprør" mot angivelig valgfusk, ville maktbalansen derimot fort tippe i "opprørets" og Vestens favør.
Som jeg skrev i en tidligere artikkel har Angola har blant Afrikas best utrustede og kamptrente militære styrker, og hvilken side Angola faller ned på politisk, vil kunne bli avgjørende for om Rwandas og Vestens mål om å få innstallert et provestlig regime i DR Kongo vil lykkes.
Relasjonen mellom DR Kongo og Angola forverret seg betraktelig siden 2016, og sommeren 2018 deltok en delegasjon fra Angola, sammen med Rwanda og Frankrikes president i et møte om DR Kongo som kongolesiske myndigheter så på med stor mistenksomhet.
Men selv om Angola har bygd svært gode relasjoner til vestlige land, inkludert Norge og Equinor, har Angola også gode relasjoner til Kina, og Russland, som motsetter seg forsøkene på utenlandsk innblanding i det kongolesiske valget.
Dette, sammen med mangelen på folkelig respons på forsøkene på å egge til uro fra den tapende kandidaten Fayulu og hans bakmenn og støttespillere i "uavhengige" tenketanker og vestlige medier, ser ut til å ha blitt utslagsgivende for Angola. Og med Angola ute av fronten, har heller ikke Rwandas diktator særlig andre muligheter enn å akseptere budskapet fra myndighetene i DR Kongo om å holde seg borte, og søke å minimere skaden han har påført seg selv ved sitt mislykkede intervensjonsforsøk i rollen som formann for Den afrikanske union.
Så seint som 21.1, kjørte USAs statsfinansierte nyhetsorgan, Voice of America, en artikkel om DR Kongo som formidlet håp om at det at Kongos valgkommisjon offisielt har utropt Felix Tshisekedi til seierherre i presidentvalget vil bli møtt med motstand fra omkringliggende stater. Artikkelen siterer analytiker Liesl Louw-Vaudran ved Institute for Security Studies:
“I think [what's] interesting is the ones that have been silent, the heads of state that have not congratulated Tshisekedi, like, for example, Angola, which is a major player in the DRC,” he said. “We haven’t heard any statements from Angola up to now. And of course, Uganda and Rwanda. In Uganda, we are told, [President] Yoweri Museveni was very critical of this whole election process. He was one of the leaders behind the AU statement last week. So, slowly a picture is starting to emerge of who were playing this game for and against the Kabila government and Felix Tshisekedi.”
At diktatorene i Rwanda og Uganda, som gjennom mer enn to tiår har intervenert militært og politisk i Kongo, vil fortsette å bruke enhver mulighet for å få plassert sine klienter i maktposisjon, gir svært lave odds. Men Rwanda og Uganda alene er ikke sterke nok til å presse sin vilje på det større nabolandet. Med en mulig allianse mellom Rwanda og Uganda i øst, med Republikken Kongo og Angola i vest, i tillegg til Zambia i sør, til støtte for et "folkelig opprør" mot angivelig valgfusk, ville maktbalansen derimot fort tippe i "opprørets" og Vestens favør.
Som jeg skrev i en tidligere artikkel har Angola har blant Afrikas best utrustede og kamptrente militære styrker, og hvilken side Angola faller ned på politisk, vil kunne bli avgjørende for om Rwandas og Vestens mål om å få innstallert et provestlig regime i DR Kongo vil lykkes.
Relasjonen mellom DR Kongo og Angola forverret seg betraktelig siden 2016, og sommeren 2018 deltok en delegasjon fra Angola, sammen med Rwanda og Frankrikes president i et møte om DR Kongo som kongolesiske myndigheter så på med stor mistenksomhet.
Men selv om Angola har bygd svært gode relasjoner til vestlige land, inkludert Norge og Equinor, har Angola også gode relasjoner til Kina, og Russland, som motsetter seg forsøkene på utenlandsk innblanding i det kongolesiske valget.
Dette, sammen med mangelen på folkelig respons på forsøkene på å egge til uro fra den tapende kandidaten Fayulu og hans bakmenn og støttespillere i "uavhengige" tenketanker og vestlige medier, ser ut til å ha blitt utslagsgivende for Angola. Og med Angola ute av fronten, har heller ikke Rwandas diktator særlig andre muligheter enn å akseptere budskapet fra myndighetene i DR Kongo om å holde seg borte, og søke å minimere skaden han har påført seg selv ved sitt mislykkede intervensjonsforsøk i rollen som formann for Den afrikanske union.
søndag 20. januar 2019
Foreløpig nederlag for Vestens psy-op mot DR Kongo
Den tapende opposisjonskandidaten i presidentvalget i DR Kongo, Martin Fayulu, erklærer seg selv som president etter at valgkommisjonen i dag bekreftet at seieren gikk til en annen opposisjonskandidat, Felix Tshisekedi.
Det at en tapende kandidat erklærer seg som president, har ofte vært grunnlaget for å starte en væpnet kamp for makta, spesielt når kandidaten har støtte fra godt bevæpna nabostater, slik Martin Fayulu og hans støttespillere har fra Rwandas diktator Paul Kagame, og fra stormakter, slik Fayulu og Kagame har fra USA, den tidligere kolonimakta Belgia, Frankrike og resten av EU.
Mislykket oppvigleri fra Atlantic Council
En forutsetning for at utenforstående stater med sterke interesser skal kunne intervenere, er imidlertid at det faktisk bryter ut folkelige opptøyer av et visst omfang. Professor Pierre Engelbregt beskrev nok sitt ønskescenario da han uttalte følgende til Al Jazeera:
“I don’t know what the priest will say [in Sunday mass], and I don’t know what’s going to come out of this, but I could imagine that there could be significant protests."
Dette sitatet som var å finne i Al Jazeeras artikkel tidlig på dagen søndag 20.1, var fjernet fra seinere oppdateringer, men var fortsatt å finne i andre nettavisers gjengivelse av intervjuet. Det er avslørende, både gjennom at det representerer en lite tilslørt form for utenlandskinitiert oppvigleri, men også ved at den indirekte kaster lys over den katolske kirkas i Kongos politiske bånd til Fayulus opposisjonsallianse, noe som passer dårlig med framstillinga av den samme kirkas valgobservatører som et nøytralt og objektivt observatørkorps.
Engelbregt er knyttet til Atlantic Council, en "uavhengig" tenketank som har som misjon å fremme Vestens og spesielt NATOs synspunkter og interesser i verdenspolitikken. Tenketanken mottar omfattende økonomisk støtte fra amerikanske myndigheter og en rekke andre vestlige og Vesten-allierte stater, som Forente Arabiske Emirater og Bahrain, og fra en lang liste av Vestens dominerende transnasjonale selskaper, inkludert Exxon Mobil, hvor Martin Fayulu tidligere arbeidet som underdirektør. Styreleder for "den uavhengige tenketanken" er for øyeblikket USAs ambassadør til Russland, Jon Huntsman.
Det at sitatet er borte fra den opprinnelige artikkelen i Al Jazeera har trolig sammenheng med at forsøkene på å få i stand opptøyer som kan legitimere videre utenlandsk innblandig hittil synes å ha vært mislykket. Det rapporteres at det søndag har vært stille i Kinshasas gater, bortsett fra grupper av Tshisekeditilhengere som jubler over at valgseieren for deres mann har blitt bekrefta.
Foreløpig nederlag for Rwandas diktator
Offisielle internasjonale reaksjoner har også så langt kun vært positive etter at det offisielle valgresultatet ble bekjentgjort. Fayulus støttespillere i Rwanda, Uganda andre vestallierte afrikanske diktaturstater har foreløpig unnlatt å komme med gratulasjoner, og det er noe USAs statsfinansierte medieorgan, Voice of America, fortsatt knytter forhåpninger til. Paul Kagames erkerival, president Pierre Nkurunziza i Burundi, var deriblant en av de første og mest entusiatiske gratulantene. Sør-Afrika var også tidlig ute med å gratulere, og ble fulgt av flere afrikanske ledere.
Paul Kagame har i lys av dette sett seg nødt til å utsette sin planlagte delegasjonsreise til Kongo som formann i Den afrikanske union. I følge afrikansk presse hadde Kagame planlagt å bringe følgende ultimatum til Kabila: Enten må kongolesiske valgmyndigheter erklære at Martin Fayulu ble vinner av valget, eller så må det legges til rette for et nytt, "inkluderende" valg, hvor også opposisjonsledere i eksil får lov til å delta. Det siste refererer åpenbart til den korrupsjonsdømte milliardæren Moise Katumbi, som har nære personlige relasjoner til Kagame, og den tilsvarende styrtrike, og folkemordsdømte, tidligere militslederen Jean-Pierre Bemba, som har sin viktigste støttespiller i Ugandas diktator, Yoweri Museveni. Begge støttet Fayulu etter at de selv ble nektet å stille til valg.
International Crisis Group har ikke gitt opp
Den intervensjonsvennlige tenketanken International Crisis Group, som blant annet får finansiering over det norske statsbudsjettet, og som var arbeidsgiver for Jason Stearns, mannen bak Congo Research Group som har levert meningsmålinger og "valganalyser" som skulle legitimere påstanden om at valget ble stjålet fra Martin Fayulu, har ikke fjernet artikkelen de skrev før valgresultatet ble offisielt godkjent, uten at det kom til opptøyer. Det kan tyde på at de fortsatt nærer håp om at det kan bli skapt tilstrekkelig uro til å kunne legitimere internasjonal intervensjon. De skriver:
Even allowing that some of those votes may have been cast more in protest at Kabila than in support of Fayulu, that still leaves a large constituency that would feel its vote stolen. Supporters of Fayulu and those of his powerful backers Bemba and Katumbi have not yet taken to the streets, but they could easily do so in the future. [....]
the AU delegation should warn that if Tshisekedi's inauguration goes ahead, it and the regional organisations of which the DR Congo is a member would consider punitive measures, including refusing to recognise the new government with all that would entail for those involved.
Oppdatering 22.1:
Voice of America følger 21.1 opp med et intervju med IGCs analytiker Elissa Jobson, som befinner seg strategisk plassert ved Den afrikanske unionens hovedkvarter i Addis Abeba. Hun synes å ha innsett at det å få omgjort valgresultatet og få den tidligere Exxon Mobil-direktøren Martin Fayulu inn som president ikke lenger er realistisk. I stedet håper hun på det hun beskriver som et "kompromiss", hvor president Tshisekedi skal gi Fayulus støttespillere betydelig innflytelse på styringa av landet på tross av valgtapet, gjennom press fra AU, under sitt rwandiske formannskap:
“To govern, he’s going to have to engage and work with the majority, but he’d also be wise to reach out Fayulu’s camp, and I suspect the AU will be encouraging him to do that, and hopefully the regional organizations will do that too,” she said.
Vestlig psy-op mot Kongos valg
Det er åpenbart at statsfinansierte tenketanker i Vesten, anført av Congo Research Group, International Crisis Group og Atlantic Council, har kjørt en psy-op kampanje for å påvirke utfallet av presidentvalget i DR Kongo. Mens meningsmålinga fra oktober fra Congo Research Group viste at Tshisekedi ville vinne, ble dette snudd til en klar Fayulu-seier i samme institutts meningsmåling fra desember, etter at det ble klart at Vestens regionale allierte i Paul Kagame i Rwanda og Yoweri Museveni i Uganda, og deres respektive klienter i DR Kongo, Moise Katumbi og Jean-Pierre Bemba, ikke ville stille seg bak Felix Tshisekedi, som har en selvstendig maktbase i DR Kongos eldste opposisjonsparti, men heller samlet seg bak den i utgangspunktet lite kjente tidligere Exxon Mobil-direktøren Martin Fayulu, som kun ble registrert til 8 prosents oppslutning i meningsmålinga fra oktober. Kagame-Katumbi og Museveni-Bemba har trolig med rette lagt til grunn at deres innflytelse ville bli bedre ivaretatt med gjennom en lite kjent president uten noen selvstendig organisert maktbase.
Gitt at Congo Research Group er grunnlagt av en tidligere ansatt i International Crisis Group, som igjen er finansiert av USA, Norge og andre vestlige stater med en tydelig agenda knyttet til å skaffe seg innflytelse i DR Kongo, er det all grunn til å mistenke at meningsmålinga fra desember som viste en massiv framgang for Fayulu og en uforklarlig tilbakegang for Tshisekedi, var manipulert. Når vestlige mainstreammedier har omtalt valgresultatet som "overraskende", har de ikke annet grunnlag enn denne meningsmålinga fra Congo Research Group å basere seg på. Likevel har argumentet om at resultatet var "overraskende", og implisitt ikke troverdig, blitt gjentatt i praktisk talt alle artikler.
Her kan vi se hvordan vestlige medier har fulgt opp en av de sentrale anbefalingene til oberst Frank L. Goldstein og oberst Benjamin F. Findleys Psychological Operations - Principles and case studies fra 1996. Et hovedpoeng her er viktigheten av å hamre inn bestemte narrativer gjennom gjentakelse.
Til støtte for narrativen om at Vestens utpekte ble frastjålet valgresultatet har man også brukt påstått lekkede valgresultater fra valgkommisjonen, som imidlertid innrømmes å komme fra Fayulus støttespillere i analysen fra Congo Research Group, men uten at denne ganske viktige detaljen har blitt informert om i framstillinga i vestlige mainstreammedier. Samtidig har observatørgruppa fra Kongos katolske biskopkonferanse systematisk blitt omtalt som om den var en nøytral observatørstyrke, på tross av at aktører som Congo Research Group og International Crisis Group påviselig har vært kjent med at den katolske kirkas menn i Kongo lenge har vært aktivt engasjert, ikke bare mot president Kabila, men også aktivt for den korrupsjonsdømte og Rwandastøttede milliardæren Moise Katumbi.
I etterkant har det blitt forsøkt bygd opp en front av Vesten-støttede afrikanske diktaturstater, anført av Rwandas brutale diktator Paul Kagame, til støtte for krav om omtelling, og hvor implikasjonene er at Fayulu skulle erklæres som vinner likevel, eller omvalg, hvor de korrupsjons- og krigsforbrytelsesdømte opposisjonspolitikerne Katumbi og Bemba skulle tillates å stille direkte.
Planen har imidlertid strandet på manglende evne til å mobilisere alle de angivelige Fayulu-velgerne til demonstrasjoner og opptøyer i protest mot det annonserte valgresultatet, både før og etter at valgkommisjonen endelig bekreftet dette. Nå er planen i stedet å bruke de regionale aktørene til å "legge press" på Kongos nyvalgte president for å gi plass for Vesten-allierte politikere likevel.
Hvorfor psy-op mot DR Kongo?
Interessant nok forklarer oberst Frank L. Goldstein og oberst Benjamin F. Findleys Psychological Operations - Principles and case studies fra 1996 veldig godt hvorfor akkurat DR Kongo, den gang kalt Zaire, under den kalde krigen, og fortsatt, er av så stor strategisk betydning, og dermed også gjenstand for psy-ops for å fremme stormakters interesser:
The area of strategic metals provides a good example. Africa was the most visible battlefield in this subtle economic struggle, having as it does an abundance of these resources easily and economically available. The US is about 10 percent self-sufficient (within our borders) in supplies of this type; the USSR was about 90 percent self-sufficient. Metals such as chromium, cobalt, zirconium, titanium, and tantalum are essential to any modern high-technology industrial society. The military 2 0 WALKER dimension is obvious from the extent to which defense systems depend on technology.
The Soviets attempted to keep their supplies in the bank mostly in Siberia, under the ice . They were content to compete with the US on the world market, thus driving up the price. In various countries of Africa, we saw propaganda, disinformation, and guerrilla warfare drive the price up and the Americans out. In Zaire, this combination of activities caused a 600 percent price increase for cobalt in a two-year time period (1979-81) . Now, years later, we are still wondering how to gain control of this issue.
Det at en tapende kandidat erklærer seg som president, har ofte vært grunnlaget for å starte en væpnet kamp for makta, spesielt når kandidaten har støtte fra godt bevæpna nabostater, slik Martin Fayulu og hans støttespillere har fra Rwandas diktator Paul Kagame, og fra stormakter, slik Fayulu og Kagame har fra USA, den tidligere kolonimakta Belgia, Frankrike og resten av EU.
Mislykket oppvigleri fra Atlantic Council
En forutsetning for at utenforstående stater med sterke interesser skal kunne intervenere, er imidlertid at det faktisk bryter ut folkelige opptøyer av et visst omfang. Professor Pierre Engelbregt beskrev nok sitt ønskescenario da han uttalte følgende til Al Jazeera:
“I don’t know what the priest will say [in Sunday mass], and I don’t know what’s going to come out of this, but I could imagine that there could be significant protests."
Dette sitatet som var å finne i Al Jazeeras artikkel tidlig på dagen søndag 20.1, var fjernet fra seinere oppdateringer, men var fortsatt å finne i andre nettavisers gjengivelse av intervjuet. Det er avslørende, både gjennom at det representerer en lite tilslørt form for utenlandskinitiert oppvigleri, men også ved at den indirekte kaster lys over den katolske kirkas i Kongos politiske bånd til Fayulus opposisjonsallianse, noe som passer dårlig med framstillinga av den samme kirkas valgobservatører som et nøytralt og objektivt observatørkorps.
Engelbregt er knyttet til Atlantic Council, en "uavhengig" tenketank som har som misjon å fremme Vestens og spesielt NATOs synspunkter og interesser i verdenspolitikken. Tenketanken mottar omfattende økonomisk støtte fra amerikanske myndigheter og en rekke andre vestlige og Vesten-allierte stater, som Forente Arabiske Emirater og Bahrain, og fra en lang liste av Vestens dominerende transnasjonale selskaper, inkludert Exxon Mobil, hvor Martin Fayulu tidligere arbeidet som underdirektør. Styreleder for "den uavhengige tenketanken" er for øyeblikket USAs ambassadør til Russland, Jon Huntsman.
Det at sitatet er borte fra den opprinnelige artikkelen i Al Jazeera har trolig sammenheng med at forsøkene på å få i stand opptøyer som kan legitimere videre utenlandsk innblandig hittil synes å ha vært mislykket. Det rapporteres at det søndag har vært stille i Kinshasas gater, bortsett fra grupper av Tshisekeditilhengere som jubler over at valgseieren for deres mann har blitt bekrefta.
Foreløpig nederlag for Rwandas diktator
Offisielle internasjonale reaksjoner har også så langt kun vært positive etter at det offisielle valgresultatet ble bekjentgjort. Fayulus støttespillere i Rwanda, Uganda andre vestallierte afrikanske diktaturstater har foreløpig unnlatt å komme med gratulasjoner, og det er noe USAs statsfinansierte medieorgan, Voice of America, fortsatt knytter forhåpninger til. Paul Kagames erkerival, president Pierre Nkurunziza i Burundi, var deriblant en av de første og mest entusiatiske gratulantene. Sør-Afrika var også tidlig ute med å gratulere, og ble fulgt av flere afrikanske ledere.
Paul Kagame har i lys av dette sett seg nødt til å utsette sin planlagte delegasjonsreise til Kongo som formann i Den afrikanske union. I følge afrikansk presse hadde Kagame planlagt å bringe følgende ultimatum til Kabila: Enten må kongolesiske valgmyndigheter erklære at Martin Fayulu ble vinner av valget, eller så må det legges til rette for et nytt, "inkluderende" valg, hvor også opposisjonsledere i eksil får lov til å delta. Det siste refererer åpenbart til den korrupsjonsdømte milliardæren Moise Katumbi, som har nære personlige relasjoner til Kagame, og den tilsvarende styrtrike, og folkemordsdømte, tidligere militslederen Jean-Pierre Bemba, som har sin viktigste støttespiller i Ugandas diktator, Yoweri Museveni. Begge støttet Fayulu etter at de selv ble nektet å stille til valg.
International Crisis Group har ikke gitt opp
Den intervensjonsvennlige tenketanken International Crisis Group, som blant annet får finansiering over det norske statsbudsjettet, og som var arbeidsgiver for Jason Stearns, mannen bak Congo Research Group som har levert meningsmålinger og "valganalyser" som skulle legitimere påstanden om at valget ble stjålet fra Martin Fayulu, har ikke fjernet artikkelen de skrev før valgresultatet ble offisielt godkjent, uten at det kom til opptøyer. Det kan tyde på at de fortsatt nærer håp om at det kan bli skapt tilstrekkelig uro til å kunne legitimere internasjonal intervensjon. De skriver:
Even allowing that some of those votes may have been cast more in protest at Kabila than in support of Fayulu, that still leaves a large constituency that would feel its vote stolen. Supporters of Fayulu and those of his powerful backers Bemba and Katumbi have not yet taken to the streets, but they could easily do so in the future. [....]
the AU delegation should warn that if Tshisekedi's inauguration goes ahead, it and the regional organisations of which the DR Congo is a member would consider punitive measures, including refusing to recognise the new government with all that would entail for those involved.
Oppdatering 22.1:
Voice of America følger 21.1 opp med et intervju med IGCs analytiker Elissa Jobson, som befinner seg strategisk plassert ved Den afrikanske unionens hovedkvarter i Addis Abeba. Hun synes å ha innsett at det å få omgjort valgresultatet og få den tidligere Exxon Mobil-direktøren Martin Fayulu inn som president ikke lenger er realistisk. I stedet håper hun på det hun beskriver som et "kompromiss", hvor president Tshisekedi skal gi Fayulus støttespillere betydelig innflytelse på styringa av landet på tross av valgtapet, gjennom press fra AU, under sitt rwandiske formannskap:
“To govern, he’s going to have to engage and work with the majority, but he’d also be wise to reach out Fayulu’s camp, and I suspect the AU will be encouraging him to do that, and hopefully the regional organizations will do that too,” she said.
Vestlig psy-op mot Kongos valg
Det er åpenbart at statsfinansierte tenketanker i Vesten, anført av Congo Research Group, International Crisis Group og Atlantic Council, har kjørt en psy-op kampanje for å påvirke utfallet av presidentvalget i DR Kongo. Mens meningsmålinga fra oktober fra Congo Research Group viste at Tshisekedi ville vinne, ble dette snudd til en klar Fayulu-seier i samme institutts meningsmåling fra desember, etter at det ble klart at Vestens regionale allierte i Paul Kagame i Rwanda og Yoweri Museveni i Uganda, og deres respektive klienter i DR Kongo, Moise Katumbi og Jean-Pierre Bemba, ikke ville stille seg bak Felix Tshisekedi, som har en selvstendig maktbase i DR Kongos eldste opposisjonsparti, men heller samlet seg bak den i utgangspunktet lite kjente tidligere Exxon Mobil-direktøren Martin Fayulu, som kun ble registrert til 8 prosents oppslutning i meningsmålinga fra oktober. Kagame-Katumbi og Museveni-Bemba har trolig med rette lagt til grunn at deres innflytelse ville bli bedre ivaretatt med gjennom en lite kjent president uten noen selvstendig organisert maktbase.
Gitt at Congo Research Group er grunnlagt av en tidligere ansatt i International Crisis Group, som igjen er finansiert av USA, Norge og andre vestlige stater med en tydelig agenda knyttet til å skaffe seg innflytelse i DR Kongo, er det all grunn til å mistenke at meningsmålinga fra desember som viste en massiv framgang for Fayulu og en uforklarlig tilbakegang for Tshisekedi, var manipulert. Når vestlige mainstreammedier har omtalt valgresultatet som "overraskende", har de ikke annet grunnlag enn denne meningsmålinga fra Congo Research Group å basere seg på. Likevel har argumentet om at resultatet var "overraskende", og implisitt ikke troverdig, blitt gjentatt i praktisk talt alle artikler.
Her kan vi se hvordan vestlige medier har fulgt opp en av de sentrale anbefalingene til oberst Frank L. Goldstein og oberst Benjamin F. Findleys Psychological Operations - Principles and case studies fra 1996. Et hovedpoeng her er viktigheten av å hamre inn bestemte narrativer gjennom gjentakelse.
Til støtte for narrativen om at Vestens utpekte ble frastjålet valgresultatet har man også brukt påstått lekkede valgresultater fra valgkommisjonen, som imidlertid innrømmes å komme fra Fayulus støttespillere i analysen fra Congo Research Group, men uten at denne ganske viktige detaljen har blitt informert om i framstillinga i vestlige mainstreammedier. Samtidig har observatørgruppa fra Kongos katolske biskopkonferanse systematisk blitt omtalt som om den var en nøytral observatørstyrke, på tross av at aktører som Congo Research Group og International Crisis Group påviselig har vært kjent med at den katolske kirkas menn i Kongo lenge har vært aktivt engasjert, ikke bare mot president Kabila, men også aktivt for den korrupsjonsdømte og Rwandastøttede milliardæren Moise Katumbi.
I etterkant har det blitt forsøkt bygd opp en front av Vesten-støttede afrikanske diktaturstater, anført av Rwandas brutale diktator Paul Kagame, til støtte for krav om omtelling, og hvor implikasjonene er at Fayulu skulle erklæres som vinner likevel, eller omvalg, hvor de korrupsjons- og krigsforbrytelsesdømte opposisjonspolitikerne Katumbi og Bemba skulle tillates å stille direkte.
Planen har imidlertid strandet på manglende evne til å mobilisere alle de angivelige Fayulu-velgerne til demonstrasjoner og opptøyer i protest mot det annonserte valgresultatet, både før og etter at valgkommisjonen endelig bekreftet dette. Nå er planen i stedet å bruke de regionale aktørene til å "legge press" på Kongos nyvalgte president for å gi plass for Vesten-allierte politikere likevel.
Hvorfor psy-op mot DR Kongo?
Interessant nok forklarer oberst Frank L. Goldstein og oberst Benjamin F. Findleys Psychological Operations - Principles and case studies fra 1996 veldig godt hvorfor akkurat DR Kongo, den gang kalt Zaire, under den kalde krigen, og fortsatt, er av så stor strategisk betydning, og dermed også gjenstand for psy-ops for å fremme stormakters interesser:
The area of strategic metals provides a good example. Africa was the most visible battlefield in this subtle economic struggle, having as it does an abundance of these resources easily and economically available. The US is about 10 percent self-sufficient (within our borders) in supplies of this type; the USSR was about 90 percent self-sufficient. Metals such as chromium, cobalt, zirconium, titanium, and tantalum are essential to any modern high-technology industrial society. The military 2 0 WALKER dimension is obvious from the extent to which defense systems depend on technology.
The Soviets attempted to keep their supplies in the bank mostly in Siberia, under the ice . They were content to compete with the US on the world market, thus driving up the price. In various countries of Africa, we saw propaganda, disinformation, and guerrilla warfare drive the price up and the Americans out. In Zaire, this combination of activities caused a 600 percent price increase for cobalt in a two-year time period (1979-81) . Now, years later, we are still wondering how to gain control of this issue.
lørdag 19. januar 2019
Financial Times varsler intervensjon i Kongo
Financial Times, som oftest målbærer interessene og synspunktene til den økonomiske og politiske eliten i Vesten, varsler at Kongo er "på vei mot isolasjon", ved at Vesten med allierte land i Afrika vil nekte å anerkjenne den nyvalgte presidenten i DR Kongo dersom valgmyndighetene i landet bekrefter at dette blir opposisjonskandidat Felix Tshisekedi, og ikke Vestens foretrukne opposisjonskandidat, tidligere underdirektør i Exxon Mobil, Martin Fayulu.
Kongo har avvist uttalelsen fra det rwandiske formannskapet i Afrikanske Union, som har oppfordret valgkommisjonen om å utsette det å gå ut med en offentlig godkjenning av presidentvalget.
Til dette kommenterer Financial Times følgende:
"If Congo ignores the regional body and pushes ahead, the possibility that African leaders would refuse to recognise the new president is strong, and other governments would probably follow their lead. The EU said on Friday that it backed the AU’s intervention and called on the Congolese to co-operate with the incoming AU delegation."
Partiske anklager om valgfusk
Det formelle utgangspunktet for innblandinga fra det rwandiske formannskapet i AU, og "bekymringa" fra tidligere kolonimakter, er påstander om at valgresultatet ble rigget til fordel for den mindre erfarne opposisjonslederen Felix Tshisekedi, mens den egentlige vinneren var kandidaten til en bred opposisjonsallianse, Martin Fayulu.
Grunnlaget for dette er en resultatanalyse, utført av det som omtaler seg som Congo Research Group, som ble etablert av skribenten Jason Stearns i 2015. Stearns har vært senioranalytiker hos den prointervensjonistiske tenketanken International Crisis Group (ICG). IGC skriver åpent at de krever omtelling i DR Kongo fordi de hevder at resultatet har blitt "widely discredited", selv om det i all hovedsak er deres egen tidligere ansatte Jason Stearns som har drevet fram bildet av et diskreditert valg.
ICG finansieres i hovedsak av vestlige stater, deriblant Norge, i tillegg til at de mottar støtte fra store selskaper og private stiftelser, blant annet Rockefeller og George Soros' stiftelse. Hvem som direkte betaler lønna til Jason Stearns og de øvrige utgiftene til Congo Research Group idag, har jeg ikke klart å bringe på det rene, selv om gruppa har tilknytning til New York University.
Når det gjelder opphavet til rådataene som Stearns analyse baserer seg på, skriver han selv følgende:
"Some journalists received it from members of the opposition close to Martin Fayulu, who said they had obtained it with the help of a whistleblower. [....] Given that the CENI leak came via the Fayulu camp, we could not rely on it without rigorous scrutiny."
Ettersom Stearns selv erkjenner at primærkilden til rådataene som valganalysen som viste Fayulu-seier kom fra Fayulus støttespillere, baserer antakelsen om at rådataene likevel er autentiske på at de i stor grad samsvarer med resultatene fra valgobservatørene fra Den katolske kirka i Kongo. Stearns vurderer også muligheten for at Den katolske kirkas observatørkorps kan ha samarbeidet med Fayulu-leiren om å få fram manipulerte tall valget men avviser denne muligheten:
Jason Stearns er imidlertid fullstendig klar over at lederskapet for den katolske kirka i Kongo lenge har vært en aktiv politisk aktør, til støtte for den delen av opposisjonen som Martin Fayulu representerer. Han har nemlig skrevet om dette selv tidligere. For ganske nøyaktig et år siden, skrev han en artikkel hvor han i en forhåpningsfull tone analyserte mulighetene for at den katolske kirka i Kongo skulle kunne klare å forene opposisjonen i Kongo mot president Joseph Kabila:
Hadde Stearns inkludert en vurdering av den katolske kirkas politiske rolle i Kongo, basert på sin egen analyse fra ett år tilbake, ville det ikke vært like enkelt å avfeie muligheten for at den katolske kirka har hatt samrøre med Fayulu-leiren for å etablere et narrativ om at Fayulu egentlig vant valget, som en søkt konspirasjonsteori, slik Stearns forsøker å gjøre nå. Både tilbakeholdelsen av slik sentral bakgrunnsinformasjon om den katolske rolle i valganalysen, og tonen i Stearns tidligere artikler om mulighetene for å styrte Kabila, viser ganske tydelig at også Stearns og hans Congo Research Group er noe annet enn et nøytralt forskningsprogram, men tvert imot opererer som en politisk aktør i Kongo. Dette er trolig også bakgrunnen for at Stearns allerede i 2016 ble erklært uønsket i Kongo.
Påfallende meningsmålinger
Da Tshisekedis valgseier ble erklært 10. januar ble resultatet omtalt som "overraskende" i CNN og BBC rapporterer at professor Pierre Engelbregt i tenketanken Atlantic Council mener sannsynligheten for at Tshisekedi skulle få 38 prosent av stemmene i et fritt valg er mindre enn null, med utgangspunkt i meningsmålinger utført i forkant av valget.
En meningsmåling utført av Congo Research Group i oktober 2018, viste imidlertid at den som ville vunnet presidentvalget om det ble holdt da, var nettopp Felix Tshisekedi, da med 36 prosent av stemmene. I følge en ny og mer referert meningsmåling fra CRG i desember, var oppslutninga om Tshisekedi falt til 24 prosent, mens Martin Fayulu, som kun fikk 8 prosent i oktobermålinga, fikk hele 47 prosent i desembermålinga. Selv dette er vesentlig lavere enn anslaget på 61 prosent som Fayululeiren, med støtte fra den katolske kirkas valgobservatører, hevder å ha fått ved valget.
At Fayulus oppslutning økte etter at han ble erklært som felleskandidat for flere opposisjongrupper i november, er sannsynlig, og reflekteres også i resultatet fra valgkommisjonen. At oppslutninga om Tshisekedi, som valgte å ikke trekke sitt kandidatur til fordel for Fayulu, skal ha falt betraktelig, virker derimot mer påfallende i et afrikansk land hvor etniske lojalitetsbånd oftest er det som betyr mest for politisk mobilisering. Meningsmålinga fra CRG fra oktober, viser ikke overraskende at Tshisekedi står særlig sterkt i de sentrale delene av Kongo, hvor balubafolket som Tshisekedi også tilhører, og er Kongos største etniske gruppe, dominerer.
Gitt at Jason Stearns så tydelig har gjort til kjenne sin antipati for Kabila og sin støtte til den kongolesiske opposisjonen, er det grunn til å vurdere muligheten for at resultatene fra meningsmålinga i desember har blitt manipulert for å underbygge Fayulus krav på makta i tilfelle han skulle gå på et valgnederlag, og at meningsmålinga fra oktober, hvor Tshisekedis oppslutning var veldig nær det offisielle valgresultatet, og hvor bakgrunnstallene er publisert, var mer etterrettelig.
Afrikansk demokrati ikke viktig
Det er et åpent spørsmål om det ble eller ikke ble fusket med valgresultatet ved valget i Den demokratiske republikken Kongo. Vi kan ikke legge til grunn at den katolske kirka eller meningsmålere fra New York-baserte "forskningsgrupper" er mer upartiske enn valgkommisjonen, som ganske sikkert ikke er det. Det er imidlertid langt fra så overraskende som vestlige mainstream-medier skal ha det til, dersom det virkelig var slik at det var opposisjonskandidaten Felix Tshisekedi, som tilhører balubafolket, Kongos mest tallrike etniske gruppe, som faktisk vant valget.
Skulle det likevel ha vært slik at valgresultatet var manipulert, kan det helt utelukkes at det er dette som er årsaken til at Rwandas brutale diktator, som for tida er formann i Den afrikanske Unionen, uttaler bekymring for valget i Kongo.
Hva det egentlig handler om
En talsmann for Tshisekedis parti gjør det tydelig hva saken egentlig dreier seg om:
"The continental body's stance is "the work of some mining lobbies seeking to destabilise the Democratic Republic of Congo in order to perpetuate the looting of this country," the party's secretary-general, Jean-Marc Kabund, said in a statement.
DR Kongo besitter mesteparten av verdens forekomster av to sjeldne metaller som blir stadig viktigere i verdensøkonomien; kobolt og tantalum. Mens tantalum er essensielt i produksjonen av mobiltelefoner og annet elektronisk utstyr, brukes kobolt som komponent i batterier, som får stadig større betydning i bilindustrien, men også i gassturbiner og jetmotorer, ortopediske implantater og mye annet. DR Kongo står idag for 63 prosent av verdensproduksjonen av kobolt, en andel som er antatt å øke til 73 prosent innen 2025. Direktøren av det sveitiske gruveselskapet Glencore var trolig på sporet av hva konflikten egentlig handler da han uttalte følgende:
"if cobalt falls into the hands of the Chinese, yeah you won’t see EVs being produced in Europe etc. They are waking up too late."
Med gode forbindelse til de regjerende myndighetene i Kongo, og med svært konkurransedyktige produsenter og priser, er kinesiske selskaper i ferd med å kjøpe seg stadig større andeler i Kongos koboltutvinning.
Hva som er Rwandas hovedinteresse knyttet til den politiske utviklinga i DR Kongo, vises i statistikken for tantalumproduksjon fra amerikanske myndigheter fra 2014. Her framstår DR Kongo kun som nest største produsent med 17 prosent av verdensproduksjonen i 2014. Suverent på topp på denne statistikken var Rwanda, som leverte 50 prosent av verdensproduksjonen. Selv om det også foregår noe produksjon på Rwandas territorium, må mesteparten antas å stamme fra produksjon i Kongo, i områder som har vært kontrollert av Rwandastøttede militser. Etter at den Rwandastøttede opprørsgruppa M23 ble nedkjempet seint i 2013, har smugling av kongolesisk tantalum til Rwanda blitt noe redusert, slik at andelen av verdensproduksjonen som er registrert tilhørende Rwanda lå på 30 prosent i 2017, mens DR Kongos andel var kommet opp til 28 prosent. Fortsatt foregår imidlertid omfattende smugling av kongolesisk tantalum (i mineralet coltan), men nå involverer smuglingen i større grad også korrupte kongolesiske statstjenestemenn. I følge en forskningsrapport fra 2017 hvitvaskes kongolesisk coltan på følgende måte:
"The traficking of metals and mineralizations transported from Rubaya passing to Rwanda, is facilitated by the fact that it is easy to obtain Rwandan labels and other documents in the black market. The main metal passing through Goma is white coltan produced in DR Congo. Once in Rwanda, this coltan is mixed with white coltan that is also produced in Rwanda, before it gets introduced into the supplying chain. In this scheme various Rwandan firms like CIMIEX and Union Mines participate."
Det er nok den reelle forklaringa på at rwandiske gruveprodusenters sterke motstand mot et system som gjør metall sporbart til opprinnelsessted, og er samtidig den logiske forklaringa på at Rwandas diktator bruker sitt formannskap i den afrikanske unionen til å forsøke å påvirke utfallet av det kongolesiske presidentvalget.
Kongo har avvist uttalelsen fra det rwandiske formannskapet i Afrikanske Union, som har oppfordret valgkommisjonen om å utsette det å gå ut med en offentlig godkjenning av presidentvalget.
Til dette kommenterer Financial Times følgende:
"If Congo ignores the regional body and pushes ahead, the possibility that African leaders would refuse to recognise the new president is strong, and other governments would probably follow their lead. The EU said on Friday that it backed the AU’s intervention and called on the Congolese to co-operate with the incoming AU delegation."
Partiske anklager om valgfusk
Det formelle utgangspunktet for innblandinga fra det rwandiske formannskapet i AU, og "bekymringa" fra tidligere kolonimakter, er påstander om at valgresultatet ble rigget til fordel for den mindre erfarne opposisjonslederen Felix Tshisekedi, mens den egentlige vinneren var kandidaten til en bred opposisjonsallianse, Martin Fayulu.
Grunnlaget for dette er en resultatanalyse, utført av det som omtaler seg som Congo Research Group, som ble etablert av skribenten Jason Stearns i 2015. Stearns har vært senioranalytiker hos den prointervensjonistiske tenketanken International Crisis Group (ICG). IGC skriver åpent at de krever omtelling i DR Kongo fordi de hevder at resultatet har blitt "widely discredited", selv om det i all hovedsak er deres egen tidligere ansatte Jason Stearns som har drevet fram bildet av et diskreditert valg.
ICG finansieres i hovedsak av vestlige stater, deriblant Norge, i tillegg til at de mottar støtte fra store selskaper og private stiftelser, blant annet Rockefeller og George Soros' stiftelse. Hvem som direkte betaler lønna til Jason Stearns og de øvrige utgiftene til Congo Research Group idag, har jeg ikke klart å bringe på det rene, selv om gruppa har tilknytning til New York University.
Når det gjelder opphavet til rådataene som Stearns analyse baserer seg på, skriver han selv følgende:
"Some journalists received it from members of the opposition close to Martin Fayulu, who said they had obtained it with the help of a whistleblower. [....] Given that the CENI leak came via the Fayulu camp, we could not rely on it without rigorous scrutiny."
Ettersom Stearns selv erkjenner at primærkilden til rådataene som valganalysen som viste Fayulu-seier kom fra Fayulus støttespillere, baserer antakelsen om at rådataene likevel er autentiske på at de i stor grad samsvarer med resultatene fra valgobservatørene fra Den katolske kirka i Kongo. Stearns vurderer også muligheten for at Den katolske kirkas observatørkorps kan ha samarbeidet med Fayulu-leiren om å få fram manipulerte tall valget men avviser denne muligheten:
"But couldn’t the Catholic Church have colluded in providing fake data to corroborate a leak of fake information by the opposition?
Anything is possible. But that would have had to implicate the entire leadership of the Church’s observation mission, as well as other senior clergy. And it would have had to taken place without anyone finding out about the scheme. That scenario is extremely unlikely."Jason Stearns er imidlertid fullstendig klar over at lederskapet for den katolske kirka i Kongo lenge har vært en aktiv politisk aktør, til støtte for den delen av opposisjonen som Martin Fayulu representerer. Han har nemlig skrevet om dette selv tidligere. For ganske nøyaktig et år siden, skrev han en artikkel hvor han i en forhåpningsfull tone analyserte mulighetene for at den katolske kirka i Kongo skulle kunne klare å forene opposisjonen i Kongo mot president Joseph Kabila:
An organization of lay Catholics––le Comité laïc de coordination (CLC)––organized protests that reverberated in over a hundred parishes of Kinshasa, provoking the government to take drastic measures: beating priests, tear-gassing people inside churches, deploying tanks in front of churches. While the death toll was lower than the September 2016 or January 2015 protests, this one was far better organized, as it could avail itself of the social infrastructure of the Catholic Church: priests joined in the protests, and many used their pulpits to encourage their parishioners to march with them.
Since then, the Catholic Church, which had been trying to avoid being pulled into the political snake pit of Congolese politics, has doubled down.
Kirka har også aktivt engasjert seg til fordel for en bestemt presidentkandidat, nærmere bestemt den korrupsjonsdømte, styrtrike tidligere guvernøren i den ressursrike Katangaprovinsen, Moise Katumbi, som etter at han selv mislyktes i å bli godkjent som presidentkandidat fra sitt belgiske eksil, kastet sin støtte inn i koalisjonen for Martin Fayulu.Hadde Stearns inkludert en vurdering av den katolske kirkas politiske rolle i Kongo, basert på sin egen analyse fra ett år tilbake, ville det ikke vært like enkelt å avfeie muligheten for at den katolske kirka har hatt samrøre med Fayulu-leiren for å etablere et narrativ om at Fayulu egentlig vant valget, som en søkt konspirasjonsteori, slik Stearns forsøker å gjøre nå. Både tilbakeholdelsen av slik sentral bakgrunnsinformasjon om den katolske rolle i valganalysen, og tonen i Stearns tidligere artikler om mulighetene for å styrte Kabila, viser ganske tydelig at også Stearns og hans Congo Research Group er noe annet enn et nøytralt forskningsprogram, men tvert imot opererer som en politisk aktør i Kongo. Dette er trolig også bakgrunnen for at Stearns allerede i 2016 ble erklært uønsket i Kongo.
Påfallende meningsmålinger
Da Tshisekedis valgseier ble erklært 10. januar ble resultatet omtalt som "overraskende" i CNN og BBC rapporterer at professor Pierre Engelbregt i tenketanken Atlantic Council mener sannsynligheten for at Tshisekedi skulle få 38 prosent av stemmene i et fritt valg er mindre enn null, med utgangspunkt i meningsmålinger utført i forkant av valget.
En meningsmåling utført av Congo Research Group i oktober 2018, viste imidlertid at den som ville vunnet presidentvalget om det ble holdt da, var nettopp Felix Tshisekedi, da med 36 prosent av stemmene. I følge en ny og mer referert meningsmåling fra CRG i desember, var oppslutninga om Tshisekedi falt til 24 prosent, mens Martin Fayulu, som kun fikk 8 prosent i oktobermålinga, fikk hele 47 prosent i desembermålinga. Selv dette er vesentlig lavere enn anslaget på 61 prosent som Fayululeiren, med støtte fra den katolske kirkas valgobservatører, hevder å ha fått ved valget.
At Fayulus oppslutning økte etter at han ble erklært som felleskandidat for flere opposisjongrupper i november, er sannsynlig, og reflekteres også i resultatet fra valgkommisjonen. At oppslutninga om Tshisekedi, som valgte å ikke trekke sitt kandidatur til fordel for Fayulu, skal ha falt betraktelig, virker derimot mer påfallende i et afrikansk land hvor etniske lojalitetsbånd oftest er det som betyr mest for politisk mobilisering. Meningsmålinga fra CRG fra oktober, viser ikke overraskende at Tshisekedi står særlig sterkt i de sentrale delene av Kongo, hvor balubafolket som Tshisekedi også tilhører, og er Kongos største etniske gruppe, dominerer.
Gitt at Jason Stearns så tydelig har gjort til kjenne sin antipati for Kabila og sin støtte til den kongolesiske opposisjonen, er det grunn til å vurdere muligheten for at resultatene fra meningsmålinga i desember har blitt manipulert for å underbygge Fayulus krav på makta i tilfelle han skulle gå på et valgnederlag, og at meningsmålinga fra oktober, hvor Tshisekedis oppslutning var veldig nær det offisielle valgresultatet, og hvor bakgrunnstallene er publisert, var mer etterrettelig.
Afrikansk demokrati ikke viktig
Det er et åpent spørsmål om det ble eller ikke ble fusket med valgresultatet ved valget i Den demokratiske republikken Kongo. Vi kan ikke legge til grunn at den katolske kirka eller meningsmålere fra New York-baserte "forskningsgrupper" er mer upartiske enn valgkommisjonen, som ganske sikkert ikke er det. Det er imidlertid langt fra så overraskende som vestlige mainstream-medier skal ha det til, dersom det virkelig var slik at det var opposisjonskandidaten Felix Tshisekedi, som tilhører balubafolket, Kongos mest tallrike etniske gruppe, som faktisk vant valget.
Skulle det likevel ha vært slik at valgresultatet var manipulert, kan det helt utelukkes at det er dette som er årsaken til at Rwandas brutale diktator, som for tida er formann i Den afrikanske Unionen, uttaler bekymring for valget i Kongo.
Hva det egentlig handler om
En talsmann for Tshisekedis parti gjør det tydelig hva saken egentlig dreier seg om:
"The continental body's stance is "the work of some mining lobbies seeking to destabilise the Democratic Republic of Congo in order to perpetuate the looting of this country," the party's secretary-general, Jean-Marc Kabund, said in a statement.
DR Kongo besitter mesteparten av verdens forekomster av to sjeldne metaller som blir stadig viktigere i verdensøkonomien; kobolt og tantalum. Mens tantalum er essensielt i produksjonen av mobiltelefoner og annet elektronisk utstyr, brukes kobolt som komponent i batterier, som får stadig større betydning i bilindustrien, men også i gassturbiner og jetmotorer, ortopediske implantater og mye annet. DR Kongo står idag for 63 prosent av verdensproduksjonen av kobolt, en andel som er antatt å øke til 73 prosent innen 2025. Direktøren av det sveitiske gruveselskapet Glencore var trolig på sporet av hva konflikten egentlig handler da han uttalte følgende:
"if cobalt falls into the hands of the Chinese, yeah you won’t see EVs being produced in Europe etc. They are waking up too late."
Med gode forbindelse til de regjerende myndighetene i Kongo, og med svært konkurransedyktige produsenter og priser, er kinesiske selskaper i ferd med å kjøpe seg stadig større andeler i Kongos koboltutvinning.
Hva som er Rwandas hovedinteresse knyttet til den politiske utviklinga i DR Kongo, vises i statistikken for tantalumproduksjon fra amerikanske myndigheter fra 2014. Her framstår DR Kongo kun som nest største produsent med 17 prosent av verdensproduksjonen i 2014. Suverent på topp på denne statistikken var Rwanda, som leverte 50 prosent av verdensproduksjonen. Selv om det også foregår noe produksjon på Rwandas territorium, må mesteparten antas å stamme fra produksjon i Kongo, i områder som har vært kontrollert av Rwandastøttede militser. Etter at den Rwandastøttede opprørsgruppa M23 ble nedkjempet seint i 2013, har smugling av kongolesisk tantalum til Rwanda blitt noe redusert, slik at andelen av verdensproduksjonen som er registrert tilhørende Rwanda lå på 30 prosent i 2017, mens DR Kongos andel var kommet opp til 28 prosent. Fortsatt foregår imidlertid omfattende smugling av kongolesisk tantalum (i mineralet coltan), men nå involverer smuglingen i større grad også korrupte kongolesiske statstjenestemenn. I følge en forskningsrapport fra 2017 hvitvaskes kongolesisk coltan på følgende måte:
"The traficking of metals and mineralizations transported from Rubaya passing to Rwanda, is facilitated by the fact that it is easy to obtain Rwandan labels and other documents in the black market. The main metal passing through Goma is white coltan produced in DR Congo. Once in Rwanda, this coltan is mixed with white coltan that is also produced in Rwanda, before it gets introduced into the supplying chain. In this scheme various Rwandan firms like CIMIEX and Union Mines participate."
Det er nok den reelle forklaringa på at rwandiske gruveprodusenters sterke motstand mot et system som gjør metall sporbart til opprinnelsessted, og er samtidig den logiske forklaringa på at Rwandas diktator bruker sitt formannskap i den afrikanske unionen til å forsøke å påvirke utfallet av det kongolesiske presidentvalget.
mandag 14. januar 2019
Hvem krever omvalg i DR Kongo?
Oppdatert 18.1.19
Mens Russland og Kina sier kontant nei til å støtte noe internasjonalt krav om omtelling i DR Kongo, argumenterer innflytelsesrike krefter i Vesten, inkludert Financial Times, for at presidentvalget bør erklæres som ugyldig basert på fusk. Lobbyist Riva Levinson, som har arbeidet som rådgiver flere USA-vennlige politikere i ulike afrikanske land, og som beskrives som å stå USAs president Donald Trump nær, oppfordrer i The Hill til ikke å anerkjenne Tshisekedis valgseier. I den offisielle uttalelsen fra USA "The United States will hold accountable those who perpetrate election violence or undermine democratic processes", er det lett å se en antydning om at USA vil kunne komme med mer offensive politiske utspill i dagene som kommer, spesielt dersom valgkommisjonen opprettholder valgresultatet, og dette leder til mer vold, slik det USA-baserte nyhetsbyrået AP spår.
Rwandas interesser
Den afrikanske Unionen, under formannskap fra Rwandas president Paul Kagame, kalte inn til ekstraordinært møte i Etiopias hovedstad Addis Abeba for å diskutere situasjonen i Det demokratiske republikken Kongo. Her fikk Kagame med seg de andre statslederne som møtte på å sende en AU-delegasjon til Kongo, og vedta en uttalelse som ber valgkommisjonen utsette offentliggjøringen av valgresultatet. Leder for Kommisjonen i den afrikanske Union, Mossa Faki Mahamat fra Tsjad, uttalte etter møtet at det var "alvorlig tvil" etter at Felix Tshisekedi ble erklært vinner av presidentvalget.
Kongo har kontant avvist kravet fra Kagame, og en talsmann for Tshisekedis parti gjør det tydelig hva saken egentlig dreier seg om:
"The continental body's stance is "the work of some mining lobbies seeking to destabilise the Democratic Republic of Congo in order to perpetuate the looting of this country," the party's secretary-general, Jean-Marc Kabund, said in a statement."
Enhver som ytrer reell opposisjon mot Kagameregimet risikerer, for å sitere Kagame selv, "å dø som en hund". En talsmann for Kagame kalte nylig en minister i Sør-Afrika for "hore" for å ha møtt en rwandisk opposisjonspolitiker. Sør-Afrika har for øvrig lagt seg på Russlands og Kinas ikke-innblandingslinje i konflikten om valgresultatet i Kongo, mens Kagame på sin side lenge har vært en strategisk hovedalliert for USA i Afrika. USA sørget for å få fjernet den sveitsiske dommeren Carla del Ponte fra Den internasjonale Straffedomstolen for Rwanda (ICTR) etter at hun begynte å også etterforske forbrytelser begått av Kagame og hans opprørsgruppe (RPF) under konflikten som førte til folkemordet i 1994. Rwanda blir ofte trukket fram som et positivt eksempel, grunnet god økonomisk vekst, i stor grad grunnet salg av naturressurser som har blitt hentet ut av Rwandastøttede militser som har okkupert rike naturressurser i nettopp den demokratiske republikken Kongo. Som det private amerikanske analysebyrået Stratfor erkjenner i en rapport fra 2012:
"Rwandan interests in eastern DRC are not entirely security-related. North and South Kivu are two of the DRC's most resource-rich provinces and are located on the border, just across Lake Kivu from Rwanda. The area of the DRC that falls under Rwanda's influence has gold, diamonds, cobalt, tin and other precious metals. Rwanda has typically provided rebels with weapons and training in exchange for either the natural resources themselves or for laundering money from DRC mines, which allows Kigali to siphon off some of the revenue from these natural resources. Commanders of the CNDP forced residents in North and South Kivu to mine the mineral cassiterite and then paid below market value, attributing the difference in value to a security fee."
I juli 2018 skrev sørafrikanske Sunday Independent om hvordan Kagame brukte sin posisjon som formann i Den afrikanske union til å overbevise andre afrikanske ledere om å støtte en korrupsjonsdømte, men fortsatt styrtrike, kongolesiske opposisjonspolitikeren Moise Katumbi som etterfølger til Joseph Kabila i den kongolesiske presidentstolen. Etter at forsøkene hans på å komme tilbake fra sitt eksil i Belgia for å stille som presidentkandidat strandet, har Katumbi vært blant de sentrale støttespillerne for den tapende opposisjonskandidaten Martin Fayulu. En viktig grunn til at Rwandas diktator støtter Katumbi, og derigjennom også Fayulu, er at Katumbis svigerfar er en sentral opposisjonspolitiker i Burundi, mot presidenten der, Pierre Nkurundziza. Mens Kagame tilhører tutsiminoriteten som historisk har dominert både Rwanda og Burundi politisk, er tilhører Nkurunziza hutumajoriteten, og regnes dermed som Kagames regionale hovedfiende. Skulle Martin Fayulu bli president, vil Moise Katumbi etter alt å dømme få en sentral stilling, og det vil igjen sikre Kagames og Rwandas interesser i nabolandet.
Flere fiendtlige nabostater
Katumbi har også svært gode forbindelser til Zambias president, Edgar Lungu, som har gått ut med støtte til kravet fra den tapende opposisjonskandidaten Martin Fayulu om omtelling av stemmene i presidentvalget i DR Kongo. Der er det også etniske bånd. Lungu er etnisk bemba, og det samme er Katumbi fra morssiden, Fra farssiden har Katumbi sefardisk-jødisk opprinnelse. Etnisk tilhørighet er i praksis den avgjørende konfliktlinja i de fleste afrikanske land, og Lungu har i særlig grad fått kritikk for å bygge opp maktbasen sin på å bygge opp etniske konflikter. I likhet med Kagame er Lungu en nær alliert av USA i regionen.
Kommisjonslederen i den afrikanske Union, Mossa Faki Mahamat, representerer Tsjad, et brutalt diktatur ledet av Idriss Deby siden 1990. Deby har imidlertid vært en nær militær alliert av Frankrike og USA, blant annet som base for darfurske opprørsstyrker i konflikt med nabolandet Sudan. Diktaturene i Tsjad og Rwanda som for tida deler lederskapet i Den afrikanske unionen, har i tillegg til å mene noe om den demokratiske prosessen i Kongo, også det til felles at de har etablert en nær politisk relasjon til Israels statsminister Benjamin Netanyahu.
I tillegg til regimene i Rwanda, Zambia og Tsjad, deltok også Ugandas diktator siden 1986, Yoweri Museveni, på krisemøtet som ble avholdt i Etiopias hovedstad Addis Abeba. Ved siden av Kagame og hans Rwandastøttede militser, var det Museveni som sto som hovedarkitekt bak krigen i Kongo fra 1997 til 2003 ved å støtte en kongolesisk opprørsgruppe ble ledet av Jean-Pierre Bemba, den andre styrtrike opposisjonspolitikeren som ble nektet å stille selv til presidentvalget, og som derfor i stedet valgte å støtte opp om kandidaturet til Martin Fayulu.
En femte møtedeltaker som har støttet omtelling i DR Kongo, er presidenten i Republikken Kongo, Denis Sassou Nguesso som for tida holder formannskapet i CIRGL, Den internasjonale konferansen for de store innsjøer-regionen. Sassou Nguesso var diktator i en ettpartistat fra 1979 til 1991, tapte det første demokratiske valget i landet i 1992 og var deretter opposisjonsleder i fem år før han kom tilbake som opprørsleder etter at han nedkjempet styrker lojale mot den demokratisk valgte presidenten Pascal Lissouba i 1997. Siden det har Sassou Nguesso sørget for å vinne alle valg han har organisert. Under borgerkrigen hevdet Lissouba at Sassou Nguessos styrker fikk støtte fra tidligere støttespillere for tidligere diktator Mobutu Sese Seko i DR Kongo (kalt Zaire under Mobutu), noe som bidro til at president Laurent Kabila, far og forgjenger til Joseph Kabila, sendte styrker inn i nabolandet for å hjelpe Lissouba, og siden det har det vært et dårlig forhold mellom lederne i de to kongostatene.
Angolas rolle avgjørende
Sassou Nguesso fikk avgjørende støtte fra Angola i sin kamp for å komme tilbake til makta i 1997. Angola, som under den kalde krigen var alliert av Sovjetunionen og fikk støtte av kubanske soldater i kampen mot opprørsgerilja støttet av USA og apartheidregimet i Sør-Afrika, var samtidig på Kabilas og regjeringa i DR Kongos side i kampen mot Rwanda- og Ugandastøttede opprørsmilitser under krigen fra 1997 til 2003. Etter at regjeringspartiet MPLA i Angola avsverget marxismen og omfavnet kapitalisme, har det vært en sentral målsetting i USAs Afrikapolitikk å bygge en nær relasjon til gamle fiender i landet som nest etter Nigeria er den største oljeprodusenten i Afrika sør for Sahara.
Relasjonen mellom DR Kongo og Angola samtidig forverret seg betraktelig siden 2016, og sommeren 2018 deltok en delegasjon fra Angola, sammen med Rwanda og Frankrikes president i et møte om DR Kongo som kongolesiske myndigheter så på med stor mistenksomhet. Selv om Angola har bygd svært gode relasjoner til vestlige land, inkludert Norge og Equinor, har Angola også gode relasjoner til Kina, som motsetter seg forsøkene på utenlandsk innblanding i det kongolesiske valget. Hvor Angola velger å plassere seg i striden om Tshisekedis valgseier, er dermed usikkert.
Angola har blant Afrikas best utrustede og kamptrente militære styrker, og hvilken side Angola faller ned på politisk, vil kunne bli avgjørende for om Rwandas og Vestens mål om å få innstallert et provestlig regime i DR Kongo vil lykkes. Skulle Angola ende med å gå i kompaniskap med Rwanda, og dra med seg Kongo, vil DR Kongo være omringet av fiendtlig eller kritisk innstilte, og tungt væpnede, USA-allierte afrikanske stater både i vest (Kongo og Angola), sør (Zambia) og øst (Rwanda og Uganda). Det kan skape en langt vanskeligere strategisk situasjon for den kongolesiske regjeringa i tilfelle en ny væpnet konflikt enn under krigen i 1997-2003, da fiendtlige styrker kun fikk støtte fra grensestater i øst.
Se også min bakgrunnsartikkel fra 2008 om kampen om Kongo.
Mens Russland og Kina sier kontant nei til å støtte noe internasjonalt krav om omtelling i DR Kongo, argumenterer innflytelsesrike krefter i Vesten, inkludert Financial Times, for at presidentvalget bør erklæres som ugyldig basert på fusk. Lobbyist Riva Levinson, som har arbeidet som rådgiver flere USA-vennlige politikere i ulike afrikanske land, og som beskrives som å stå USAs president Donald Trump nær, oppfordrer i The Hill til ikke å anerkjenne Tshisekedis valgseier. I den offisielle uttalelsen fra USA "The United States will hold accountable those who perpetrate election violence or undermine democratic processes", er det lett å se en antydning om at USA vil kunne komme med mer offensive politiske utspill i dagene som kommer, spesielt dersom valgkommisjonen opprettholder valgresultatet, og dette leder til mer vold, slik det USA-baserte nyhetsbyrået AP spår.
Rwandas interesser
Den afrikanske Unionen, under formannskap fra Rwandas president Paul Kagame, kalte inn til ekstraordinært møte i Etiopias hovedstad Addis Abeba for å diskutere situasjonen i Det demokratiske republikken Kongo. Her fikk Kagame med seg de andre statslederne som møtte på å sende en AU-delegasjon til Kongo, og vedta en uttalelse som ber valgkommisjonen utsette offentliggjøringen av valgresultatet. Leder for Kommisjonen i den afrikanske Union, Mossa Faki Mahamat fra Tsjad, uttalte etter møtet at det var "alvorlig tvil" etter at Felix Tshisekedi ble erklært vinner av presidentvalget.
Kongo har kontant avvist kravet fra Kagame, og en talsmann for Tshisekedis parti gjør det tydelig hva saken egentlig dreier seg om:
"The continental body's stance is "the work of some mining lobbies seeking to destabilise the Democratic Republic of Congo in order to perpetuate the looting of this country," the party's secretary-general, Jean-Marc Kabund, said in a statement."
Enhver som ytrer reell opposisjon mot Kagameregimet risikerer, for å sitere Kagame selv, "å dø som en hund". En talsmann for Kagame kalte nylig en minister i Sør-Afrika for "hore" for å ha møtt en rwandisk opposisjonspolitiker. Sør-Afrika har for øvrig lagt seg på Russlands og Kinas ikke-innblandingslinje i konflikten om valgresultatet i Kongo, mens Kagame på sin side lenge har vært en strategisk hovedalliert for USA i Afrika. USA sørget for å få fjernet den sveitsiske dommeren Carla del Ponte fra Den internasjonale Straffedomstolen for Rwanda (ICTR) etter at hun begynte å også etterforske forbrytelser begått av Kagame og hans opprørsgruppe (RPF) under konflikten som førte til folkemordet i 1994. Rwanda blir ofte trukket fram som et positivt eksempel, grunnet god økonomisk vekst, i stor grad grunnet salg av naturressurser som har blitt hentet ut av Rwandastøttede militser som har okkupert rike naturressurser i nettopp den demokratiske republikken Kongo. Som det private amerikanske analysebyrået Stratfor erkjenner i en rapport fra 2012:
"Rwandan interests in eastern DRC are not entirely security-related. North and South Kivu are two of the DRC's most resource-rich provinces and are located on the border, just across Lake Kivu from Rwanda. The area of the DRC that falls under Rwanda's influence has gold, diamonds, cobalt, tin and other precious metals. Rwanda has typically provided rebels with weapons and training in exchange for either the natural resources themselves or for laundering money from DRC mines, which allows Kigali to siphon off some of the revenue from these natural resources. Commanders of the CNDP forced residents in North and South Kivu to mine the mineral cassiterite and then paid below market value, attributing the difference in value to a security fee."
I juli 2018 skrev sørafrikanske Sunday Independent om hvordan Kagame brukte sin posisjon som formann i Den afrikanske union til å overbevise andre afrikanske ledere om å støtte en korrupsjonsdømte, men fortsatt styrtrike, kongolesiske opposisjonspolitikeren Moise Katumbi som etterfølger til Joseph Kabila i den kongolesiske presidentstolen. Etter at forsøkene hans på å komme tilbake fra sitt eksil i Belgia for å stille som presidentkandidat strandet, har Katumbi vært blant de sentrale støttespillerne for den tapende opposisjonskandidaten Martin Fayulu. En viktig grunn til at Rwandas diktator støtter Katumbi, og derigjennom også Fayulu, er at Katumbis svigerfar er en sentral opposisjonspolitiker i Burundi, mot presidenten der, Pierre Nkurundziza. Mens Kagame tilhører tutsiminoriteten som historisk har dominert både Rwanda og Burundi politisk, er tilhører Nkurunziza hutumajoriteten, og regnes dermed som Kagames regionale hovedfiende. Skulle Martin Fayulu bli president, vil Moise Katumbi etter alt å dømme få en sentral stilling, og det vil igjen sikre Kagames og Rwandas interesser i nabolandet.
Flere fiendtlige nabostater
Katumbi har også svært gode forbindelser til Zambias president, Edgar Lungu, som har gått ut med støtte til kravet fra den tapende opposisjonskandidaten Martin Fayulu om omtelling av stemmene i presidentvalget i DR Kongo. Der er det også etniske bånd. Lungu er etnisk bemba, og det samme er Katumbi fra morssiden, Fra farssiden har Katumbi sefardisk-jødisk opprinnelse. Etnisk tilhørighet er i praksis den avgjørende konfliktlinja i de fleste afrikanske land, og Lungu har i særlig grad fått kritikk for å bygge opp maktbasen sin på å bygge opp etniske konflikter. I likhet med Kagame er Lungu en nær alliert av USA i regionen.
Kommisjonslederen i den afrikanske Union, Mossa Faki Mahamat, representerer Tsjad, et brutalt diktatur ledet av Idriss Deby siden 1990. Deby har imidlertid vært en nær militær alliert av Frankrike og USA, blant annet som base for darfurske opprørsstyrker i konflikt med nabolandet Sudan. Diktaturene i Tsjad og Rwanda som for tida deler lederskapet i Den afrikanske unionen, har i tillegg til å mene noe om den demokratiske prosessen i Kongo, også det til felles at de har etablert en nær politisk relasjon til Israels statsminister Benjamin Netanyahu.
I tillegg til regimene i Rwanda, Zambia og Tsjad, deltok også Ugandas diktator siden 1986, Yoweri Museveni, på krisemøtet som ble avholdt i Etiopias hovedstad Addis Abeba. Ved siden av Kagame og hans Rwandastøttede militser, var det Museveni som sto som hovedarkitekt bak krigen i Kongo fra 1997 til 2003 ved å støtte en kongolesisk opprørsgruppe ble ledet av Jean-Pierre Bemba, den andre styrtrike opposisjonspolitikeren som ble nektet å stille selv til presidentvalget, og som derfor i stedet valgte å støtte opp om kandidaturet til Martin Fayulu.
En femte møtedeltaker som har støttet omtelling i DR Kongo, er presidenten i Republikken Kongo, Denis Sassou Nguesso som for tida holder formannskapet i CIRGL, Den internasjonale konferansen for de store innsjøer-regionen. Sassou Nguesso var diktator i en ettpartistat fra 1979 til 1991, tapte det første demokratiske valget i landet i 1992 og var deretter opposisjonsleder i fem år før han kom tilbake som opprørsleder etter at han nedkjempet styrker lojale mot den demokratisk valgte presidenten Pascal Lissouba i 1997. Siden det har Sassou Nguesso sørget for å vinne alle valg han har organisert. Under borgerkrigen hevdet Lissouba at Sassou Nguessos styrker fikk støtte fra tidligere støttespillere for tidligere diktator Mobutu Sese Seko i DR Kongo (kalt Zaire under Mobutu), noe som bidro til at president Laurent Kabila, far og forgjenger til Joseph Kabila, sendte styrker inn i nabolandet for å hjelpe Lissouba, og siden det har det vært et dårlig forhold mellom lederne i de to kongostatene.
Angolas rolle avgjørende
Sassou Nguesso fikk avgjørende støtte fra Angola i sin kamp for å komme tilbake til makta i 1997. Angola, som under den kalde krigen var alliert av Sovjetunionen og fikk støtte av kubanske soldater i kampen mot opprørsgerilja støttet av USA og apartheidregimet i Sør-Afrika, var samtidig på Kabilas og regjeringa i DR Kongos side i kampen mot Rwanda- og Ugandastøttede opprørsmilitser under krigen fra 1997 til 2003. Etter at regjeringspartiet MPLA i Angola avsverget marxismen og omfavnet kapitalisme, har det vært en sentral målsetting i USAs Afrikapolitikk å bygge en nær relasjon til gamle fiender i landet som nest etter Nigeria er den største oljeprodusenten i Afrika sør for Sahara.
Relasjonen mellom DR Kongo og Angola samtidig forverret seg betraktelig siden 2016, og sommeren 2018 deltok en delegasjon fra Angola, sammen med Rwanda og Frankrikes president i et møte om DR Kongo som kongolesiske myndigheter så på med stor mistenksomhet. Selv om Angola har bygd svært gode relasjoner til vestlige land, inkludert Norge og Equinor, har Angola også gode relasjoner til Kina, som motsetter seg forsøkene på utenlandsk innblanding i det kongolesiske valget. Hvor Angola velger å plassere seg i striden om Tshisekedis valgseier, er dermed usikkert.
Angola har blant Afrikas best utrustede og kamptrente militære styrker, og hvilken side Angola faller ned på politisk, vil kunne bli avgjørende for om Rwandas og Vestens mål om å få innstallert et provestlig regime i DR Kongo vil lykkes. Skulle Angola ende med å gå i kompaniskap med Rwanda, og dra med seg Kongo, vil DR Kongo være omringet av fiendtlig eller kritisk innstilte, og tungt væpnede, USA-allierte afrikanske stater både i vest (Kongo og Angola), sør (Zambia) og øst (Rwanda og Uganda). Det kan skape en langt vanskeligere strategisk situasjon for den kongolesiske regjeringa i tilfelle en ny væpnet konflikt enn under krigen i 1997-2003, da fiendtlige styrker kun fikk støtte fra grensestater i øst.
Se også min bakgrunnsartikkel fra 2008 om kampen om Kongo.
lørdag 12. januar 2019
"Feil" valgvinner i DR Kongo
Vestlige regjeringer uttrykker "bekymring" for situasjonen i Den demokratiske republikken Kongo etter at den katolske kirka i har hevdet at det offisielle valgresultatet ikke samsvarer med deres observasjoner, og USA har flyttet tropper inn i nabolaget...
I de fleste tilfeller er det en god indikasjon på et velfungerende demokrati når opposisjonen i landet vinner et presidentvalg, men det gjelder ikke for Den demokratiske republikken Kongo, i følge vestlige politiske ledere. Det var "feil" opposisjonskandidat som vant.
Utenriksministrene i den gamle kolonimakta Belgia, og i Frankrike, som har fortsatt å være den dominerende aktøren i det frankofone Afrika etter den formelle avkoloniseringa, har uttrykt at det offisielle resultatet, hvor opposisjonskandidat Felix Tshisekedi vant med 38 prosent av stemmene, "ikke er i samsvar med resultatene", og at det i virkeligheten var den andre opposisjonskandidaten, Martin Fayulu, som vant. Også den britiske utenriksministeren er "veldig bekymret for avvikene".
Mistankene går i retning av at seieren for Tshisekedi er et resultat av en avtale på kammerset mellom han og avgående president Kabila, med sikte på å snyte den egentlige valgvinneren Fayulu for valgseieren. Som Fayulu selv formulerer det: "Felix Tshisekedi har blitt nominert av Kabila for å videreføre Kabila-regimet. For idag heter bossen Kabila".
Den katolske kirkas rolle
I følge Fayulus kampanjeteam vant han en overlegen seier med 60 prosent av stemmene. Slike påstander fra valgtapere er ikke uvanlige i afrikanske land, men det som skaper et inntrykk av at Fayulus påstander har mer troverdighet, er at de også støttes av utsagn fra Den katolske kirka i Kongos biskopkonferanse (CENCO) som rapporteres å ha hatt 40,000 valgobservatører på plass rundt om i landet.
Det er lett å anta at en institusjon som den katolske kirka i Kongo er partipolitisk uavhengig og nøytral, og dermed også lett å legge til grunn at anklagene om valgfusk og samrøre mellom avgående president og vinnende opposisjonskandidat er berettigede. Det kan ikke utelukkes at en slik avtale har funnet sted, og at Fayulu reelt vant valget, men den implisitte framstillinga av den katolske kirka i Kongo som en upartisk og nøytral observatør til valget som både har preget norsk og annen internasjonal presse, samsvarer absolutt ikke med realitetene.
Den katolske kirka har gjennom flere år vært sentral i å organisere politisk motstand mot president Joseph Kabila og en aktiv støttespiller for bestemte deler av opposisjonen. Jason Stearns, som blant annet har arbeidet for tenketanken International Crisis Group, som får sin hovedfinansiering fra vestlige stater, inkludert Norge, beskriver i en artikkel fra 2012 hvordan at den katolske kirka, sammen med opposisjonen, fånyttes forsøkte å organisere opptøyer mot presidentvalget i 2011.
I januar 2018, analyserer Stearns, nå i en artikkel publisert på nettstedet til Congo Research Group, hvordan kirkas menn sto sentralt i organisering av opptøyer mot myndighetene i 2017 og siden det har tatt en militant tone i kampen mot den til da sittende presidenten. Han refererer blant annet en tale fra Sebastien Muyengo, biskop av Uvira, som oppfordret soldater og offiserer i hæren og politiet til å slutte å følge ordre fra de politiske myndighetene og i stedet "forsvare folket".
Kirkelig støtte til straffedømt milliardær
Kirkas ledere har ikke bare tatt stilling mot Kabila, men også aktivt for noen av hans politiske utfordrere, og da i særlig grad Moise Katumbi. Katumbi, som tidligere er guvernør i den ressursrike provinsen Katanga, har store verdier å drive politisk kampanje med, etter at han solgte gruveselskapet han opprettet til det franskeide transnasjonale selskapet Necotrans for det som i følge Forbes var i overkant av 130 millioner US dollar, altså godt over en milliard norske kroner. Han har imidlertid
levd i selvpålagt eksil i den gamle kolonimakta Belgia de seineste årene, etter at han ble dømt til tre års fengsel for en korrupt eiendomstransaksjon og for ulovlig å ha ansatt leiesoldater. Da den straffedømte milliardærpolitikeren ville returnere til Kongo for å erklære seg som presidentkandidat i 2018, ble privatflyet hans imidlertid nektet innflygingstillatelse av kongolesiske myndigheter. Dette fikk den katolske kirkas Biskopkonferanse i Kongo til å reagere kraftig:
I følge en kritisk kronikk i Washington Times, er det en åpen hemmelighet at Katumbi står for mye av finansieringa av den katolske kirka i Kongo.
Straffedømte milliardærer støtter "den ekte valgvinneren"
Etter at han måtte innse at slaget var tapt for hans egne planer om å stille som presidentkandidat, har Katumbi gitt sin støtte til mannen som den katolske kirka hevder vant valget, Martin Fayulu.
En annen ledende opposisjonspolitiker som ga sin støtte til Fayulu før valget, er Jean-Pierre Bemba. Bemba har i følge BBC en "fargerik" biografi som sønn av en styrtrik forretningsmann med nære bånd til diktatoren gjennom flere tiår, Mobutu Sese Seko. Under den andre Kongokrigen mellom 1997 og 2003 var Bemba leder for en kongolesisk opprørsgruppe som ble støttet av diktatoren i Uganda, Yoweri Museveni. Denne opprørsgruppa var den viktigste rivalen til den Rwanda-støttende opprørsgruppa, og kontrollerte periodevis store deler av det ressursrike Øst-Kongo. Bemba ble enda rikere i løpet av denne tragiske perioden for Kongos folk.
I 2002 ble opprørsgruppa til Bemba også involvert i borgerkrigen i Den sentralafrikanske republikken, og det var i denne sammenhengen det ble dokumentert at gruppa gjennomførte alvorlige krigsforbrytelser som Bemba seinere ble dømt som ansvarlig for i den internasjonale krigsforbryterdomstolen. Han fikk en fengselsdom på 18 år, men denne ble i 2018 opphevet i ankesaken med 3 mot 2 dommere, med henvisning til at det ikke er godt nok dokumentert at Bemba kjente til de uhyrlighetene hans opprørssoldater begikk.
Fayulus bånd til vestlig storkapital
Som nevnt lever en av Martin Fayulus nære politiske støttespillere, milliardærpolitikeren Moise Katumbi, i eksil i Belgia, samtidig som han har solgt selskapet sitt, med utvinningsrettighetene det muligens aldri hadde, til et fransk transnasjonalt selskap for en milliardsum. Den andre pengesterke støttespilleren, Jean-Pierre Bemba, var leder for en milits støttet av Ugandas diktator Yoweri Museveni, og Museveni har på sin side en av Vestens næreste allierte i Afrika. Fayulu selv hadde tidligere en direktørstilling i oljeselskapet Exxon Mobil. Dette kan representere en alternativ forklaring på hvorfor vestlige utenriksministre mener det var feil opposisjonskandidat som vant presidentvalget i Den demokratiske republikken Kongo.
Det er også en mulig alternativ forklaring på at USA har flyttet spesialstyrker til Gabon, i påvente av en mulig krisesituasjon i Kongo i kjølvannet av valget.
I de fleste tilfeller er det en god indikasjon på et velfungerende demokrati når opposisjonen i landet vinner et presidentvalg, men det gjelder ikke for Den demokratiske republikken Kongo, i følge vestlige politiske ledere. Det var "feil" opposisjonskandidat som vant.
Utenriksministrene i den gamle kolonimakta Belgia, og i Frankrike, som har fortsatt å være den dominerende aktøren i det frankofone Afrika etter den formelle avkoloniseringa, har uttrykt at det offisielle resultatet, hvor opposisjonskandidat Felix Tshisekedi vant med 38 prosent av stemmene, "ikke er i samsvar med resultatene", og at det i virkeligheten var den andre opposisjonskandidaten, Martin Fayulu, som vant. Også den britiske utenriksministeren er "veldig bekymret for avvikene".
Mistankene går i retning av at seieren for Tshisekedi er et resultat av en avtale på kammerset mellom han og avgående president Kabila, med sikte på å snyte den egentlige valgvinneren Fayulu for valgseieren. Som Fayulu selv formulerer det: "Felix Tshisekedi har blitt nominert av Kabila for å videreføre Kabila-regimet. For idag heter bossen Kabila".
Den katolske kirkas rolle
I følge Fayulus kampanjeteam vant han en overlegen seier med 60 prosent av stemmene. Slike påstander fra valgtapere er ikke uvanlige i afrikanske land, men det som skaper et inntrykk av at Fayulus påstander har mer troverdighet, er at de også støttes av utsagn fra Den katolske kirka i Kongos biskopkonferanse (CENCO) som rapporteres å ha hatt 40,000 valgobservatører på plass rundt om i landet.
Det er lett å anta at en institusjon som den katolske kirka i Kongo er partipolitisk uavhengig og nøytral, og dermed også lett å legge til grunn at anklagene om valgfusk og samrøre mellom avgående president og vinnende opposisjonskandidat er berettigede. Det kan ikke utelukkes at en slik avtale har funnet sted, og at Fayulu reelt vant valget, men den implisitte framstillinga av den katolske kirka i Kongo som en upartisk og nøytral observatør til valget som både har preget norsk og annen internasjonal presse, samsvarer absolutt ikke med realitetene.
Den katolske kirka har gjennom flere år vært sentral i å organisere politisk motstand mot president Joseph Kabila og en aktiv støttespiller for bestemte deler av opposisjonen. Jason Stearns, som blant annet har arbeidet for tenketanken International Crisis Group, som får sin hovedfinansiering fra vestlige stater, inkludert Norge, beskriver i en artikkel fra 2012 hvordan at den katolske kirka, sammen med opposisjonen, fånyttes forsøkte å organisere opptøyer mot presidentvalget i 2011.
I januar 2018, analyserer Stearns, nå i en artikkel publisert på nettstedet til Congo Research Group, hvordan kirkas menn sto sentralt i organisering av opptøyer mot myndighetene i 2017 og siden det har tatt en militant tone i kampen mot den til da sittende presidenten. Han refererer blant annet en tale fra Sebastien Muyengo, biskop av Uvira, som oppfordret soldater og offiserer i hæren og politiet til å slutte å følge ordre fra de politiske myndighetene og i stedet "forsvare folket".
Kirkelig støtte til straffedømt milliardær
Kirkas ledere har ikke bare tatt stilling mot Kabila, men også aktivt for noen av hans politiske utfordrere, og da i særlig grad Moise Katumbi. Katumbi, som tidligere er guvernør i den ressursrike provinsen Katanga, har store verdier å drive politisk kampanje med, etter at han solgte gruveselskapet han opprettet til det franskeide transnasjonale selskapet Necotrans for det som i følge Forbes var i overkant av 130 millioner US dollar, altså godt over en milliard norske kroner. Han har imidlertid
levd i selvpålagt eksil i den gamle kolonimakta Belgia de seineste årene, etter at han ble dømt til tre års fengsel for en korrupt eiendomstransaksjon og for ulovlig å ha ansatt leiesoldater. Da den straffedømte milliardærpolitikeren ville returnere til Kongo for å erklære seg som presidentkandidat i 2018, ble privatflyet hans imidlertid nektet innflygingstillatelse av kongolesiske myndigheter. Dette fikk den katolske kirkas Biskopkonferanse i Kongo til å reagere kraftig:
“The
Congolese Bishops’ Conference (Cenco) strongly urges the Congolese authorities
to reconsider their decision by letting Moïse Katumbi enter the country and
apply as any other candidate,”
“Such segregationist treatment is not justified and can unnecessarily lead to
unfortunate consequences that must be avoided. Such a refusal in many ways
resembles a denial of identity, which no human society can tolerate,”
I følge en kritisk kronikk i Washington Times, er det en åpen hemmelighet at Katumbi står for mye av finansieringa av den katolske kirka i Kongo.
Straffedømte milliardærer støtter "den ekte valgvinneren"
Etter at han måtte innse at slaget var tapt for hans egne planer om å stille som presidentkandidat, har Katumbi gitt sin støtte til mannen som den katolske kirka hevder vant valget, Martin Fayulu.
En annen ledende opposisjonspolitiker som ga sin støtte til Fayulu før valget, er Jean-Pierre Bemba. Bemba har i følge BBC en "fargerik" biografi som sønn av en styrtrik forretningsmann med nære bånd til diktatoren gjennom flere tiår, Mobutu Sese Seko. Under den andre Kongokrigen mellom 1997 og 2003 var Bemba leder for en kongolesisk opprørsgruppe som ble støttet av diktatoren i Uganda, Yoweri Museveni. Denne opprørsgruppa var den viktigste rivalen til den Rwanda-støttende opprørsgruppa, og kontrollerte periodevis store deler av det ressursrike Øst-Kongo. Bemba ble enda rikere i løpet av denne tragiske perioden for Kongos folk.
I 2002 ble opprørsgruppa til Bemba også involvert i borgerkrigen i Den sentralafrikanske republikken, og det var i denne sammenhengen det ble dokumentert at gruppa gjennomførte alvorlige krigsforbrytelser som Bemba seinere ble dømt som ansvarlig for i den internasjonale krigsforbryterdomstolen. Han fikk en fengselsdom på 18 år, men denne ble i 2018 opphevet i ankesaken med 3 mot 2 dommere, med henvisning til at det ikke er godt nok dokumentert at Bemba kjente til de uhyrlighetene hans opprørssoldater begikk.
Fayulus bånd til vestlig storkapital
Som nevnt lever en av Martin Fayulus nære politiske støttespillere, milliardærpolitikeren Moise Katumbi, i eksil i Belgia, samtidig som han har solgt selskapet sitt, med utvinningsrettighetene det muligens aldri hadde, til et fransk transnasjonalt selskap for en milliardsum. Den andre pengesterke støttespilleren, Jean-Pierre Bemba, var leder for en milits støttet av Ugandas diktator Yoweri Museveni, og Museveni har på sin side en av Vestens næreste allierte i Afrika. Fayulu selv hadde tidligere en direktørstilling i oljeselskapet Exxon Mobil. Dette kan representere en alternativ forklaring på hvorfor vestlige utenriksministre mener det var feil opposisjonskandidat som vant presidentvalget i Den demokratiske republikken Kongo.
Det er også en mulig alternativ forklaring på at USA har flyttet spesialstyrker til Gabon, i påvente av en mulig krisesituasjon i Kongo i kjølvannet av valget.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
