What did the OPCW-UN Joint Investigative Mechanism actually find?

Is there proof that the Syrian government has used poison gas against its own people? In this article, I will look in detail at the most substantive basis for this claim; the report by the OPCW-UN Joint investigative mechanism into what took place in the town of Khan Shaykhoun in Idlib province on April 4, 2017. But first a summary of what has been established with respect to previous chemical attacks in Syria.

Previous chemical attacks
While it is a common belief that the Syrian government has been proven to be behind several catastrophic chemical attacks in Syria, the deadliest by far being the August 21 2013 attack in Eastern Ghouta, the February 12 2014 report by the UN Human Rights Council states the following: "In no incident was the commission’s evidentiary threshold met with regard to the perpetrator."

This came after OPCW investigators had been allowed to go to the attack site and do their investigations thoroughly. Such a statement strongly counters statements by Western officials, who only hours after the attack pinned blame on the Syrian government, and started planning for punitive military strikes on Syria. Those plans were eventually scrapped as the UK parliament, weary of having been mislead before the Iraq War, voted down a government motion to authorize the strike.

The OPCW investigators had also investigated a previous chemical attack, in Khan Al-Assal, on March 19 of the same year. They found that "the chemical agents used in that attack bore the same unique hallmarks as those used in Al-Ghouta". This has been used by some as an indicator that the Syrian government were behind both incidents. It does however, point in the opposite direction. Although not able to draw any firm conclusions, Swiss UN investigator Carla del Ponte stated in May 2013 that "there were "strong, concrete suspicions but not yet incontrovertible proof", that rebels, rather than government forces, were behind the Khan Al-Assal attack. "I was a little bit stupefied by the first indications we got... they were about the use of nerve gas by the opposition," she said.

Revelations of sarin smuggling from Turkey
The strongest evidence linking the 2013 chemical attacks to al-Qaida/ISIS rebels (the chemical attacks of 2013 took place before the breakup between the al-Qaida affiliated Nusra Front, which had a strong presence in Eastern Ghouta, and ISIL which dominated territories further east in Syria, in October of 2013) does not come from UN/OPCW investigations, but from leaks by Turkish journalist and parliamentarian Eren Erdem. Erdem, who has since been jailed, and is now on hunger strike in a Turkish prison, presented damning evidence, widely ignored by mainstream media in the West, but referred by a few, among others, the Belfast Telegraph:

Erdem showed parliament copy of the criminal case (number 2013/120) that was opened by the General Prosecutor's Office in the city of Adana in southern Turkey.

He said evidence from that this case shows various Turkish nationals were dealing directly with Isis and other terrorist groups in Syria, supplying them with sarin gas.

“The phone recordings in the indictment showed all the details from how the shipment was going to be made to how it was prepared, from the content of the labs to the source of the materials. Which trucks were going to be used, all dates etc. From A to Z, everything was discussed and recorded. Despite all of this evidence, the suspects were released.
“And the shipment happened,” Erdem added.

Joint Investigative Mechanism report on Khan Shaykhoun
As no conclusions have been reached by international investigators into previous chemical attacks in Syria, the basis for stating that the Syrian government has indeed committed chemical attacks, rests solely on one report, that of the OPCW-UN Joint Investigative Mechanism into what happened in the Idlib Town of Khan Shaykhoun on April 4, 2017.

The report of the three member panel, lead by Guatemalan career diplomat Eduard Molet, does conclude in the following manner: "the Leadership Panel is confident that the Syrian Arab Republic is responsible for the release of sarin at Khan Shaykhun on 4 April 2017. The findings of the Leadership Panel regarding the evidence in this case are based on the information set forth in detail in annex II." This panel's conclusion cannot however be seen as evidence in itself. We have to look more detailed at the evidence presented in the report.

No site inspection and destruction of evidence
 The first noticable fact mentioned, which contrast event sites where there could be found no conclusive evidence for Syrian government use of chemical weapons, is that the investigators in this case "did not visit the scenes of the incidents at Umm Hawsh [where ISIS was the assumed culprit] and Khan Shaykhun". It also states that the value of any visit in the future would be of little value as  "the crater from which the sarin emanated had been disturbed after the incident and subsequently filled with concrete. Accordingly, the integrity of the scene had been compromised." The report explains the failure to go to the site with the "high security risk of a site visit to Khan Shaykhun, which is currently in a situation of armed conflict and under the control of a listed terrorist organization (Nusrah Front)", but does not reflect on any potential reasons why the site had been destroyed by the group that controls and continues to control Khan Shaykhoun.

Evidence of sarin exposure
Based on medical samples provided from victims, the the panel finds sufficient evidence that the people in the Idlib town did indeed suffer a chemical attack, most likely involving sarin gas. In my view, the sum of evidence does point to people being exposed to sarin, even with some noticeable discrepancies:

"Scenes recorded just after the incident at the medical site to the east of Khan Shaykhun, where rescue and decontamination activities filmed shortly after 0700 hours showed rescue personnel indiscriminately hosing down patients with water for extended periods of time. That video footage also showed a number of patients not being attended to, as well as paramedical interventions that did not seem to make medical sense, such as performing cardiac compression on a patient who was lying face down. Film footage showing rescue workers doing procedures that were not only inconsistent with sarin gas poisoning, but directly counterproductive, if saving lives was the purpose. [...] 

The Mechanism observed from open sources that the treatment administered to victims from Khan Shaykhun had frequently involved oxygen and cortisone therapy. Such treatment is not recommended for sarin poisoning, but is recommended mainly for lung damage, as would be caused by either chlorine or vacuum bombs.

An inconsistency was identified in one of the Fact-Finding Mission’s biomedical results from samples lacking a chain of custody. In sample No. 13, 1 the blood sample tested negative for sarin or a sarin-like substance, while the urine sample tested positive for the sarin degradation product isopropyl methylphosphonate. There is currently no explanation for the inconsistency. Medical experts consulted by the Mechanism indicated that the combination of the negative result in the blood and the positive result in the urine was impossible. That inconsistency was considered to be most likely the result of cross-contamination in the sampling process."

Evidence for staging scenario
If we accept the premise that sarin was indeed used in Khan Shaykhoun on April 4 2017, the question remains how the poisonous gas was dispersed. Was it, as is the assumption in the conclusion, the effect of a bomb dropped from a high altitude airplane, or did it originate from a ground explosion, as part of a staged operation to put blame on the Syrian government. The report investigates both options, and what is striking, is that counter to the conclusion, there is plenty of evidence in the report pointing towards the latter explanation:

"The Mechanism also sought to collect information about possible activities related to the dissemination of sarin from an improvised explosive device on the ground in accordance with the second scenario. While the Mechanism found no information relating to the preparation of an explosion through such means, it noted S/2017/904 17-18978 25/33 a witness statement that was consistent with that scenario. In an interview with the Mechanism, the witness reported waking up at approximately 0700 hours on 4 April 2017 to the sound of explosions. The witness stated that no aircraft had been flying over Khan Shaykhun at the time and that aircraft had begun to launch attacks only at around 1100 hours. [..]

Certain irregularities were observed in elements of the information analysed. For example, several hospitals appeared to have begun admitting casualties of the attack between 0640 and 0645 hours. The Mechanism received the medical records of 247 patients from Khan Shaykhun who had been admitted to various health-care facilities, including survivors and a number of victims who eventually died from exposure to a chemical agent. The admission times noted in the records range from 0600 to 1600 hours. Analysis of the records revealed that in 57 cases, patients had been admitted to five hospitals before the incident (at 0600, 0620 and 0640 hours). In 10 of those cases, patients appear to have been admitted to a hospital 125 km away from Khan Shaykhun at 0700 hours, while another 42 patients appear to have been admitted to a hospital 30 km away at 0700 hours. The Mechanism did not investigate those discrepancies and cannot determine whether they are linked to any possible staging scenario."

Inconsistent crater analysis
While witness accounts and medical records point more in the direction of a staged attack by the al-Qaida militants controlling the town, the one point of evidence that leads the panel towards accepting the claim that the sarin dispersal was the result of an air-dropped bomb from Syrian warplanes, is the shape of the crater assumed to be the dispersal site.The report does however refer to a report provided by the Syrian government pointing in the opposite direction:

"In the report, the Government concluded that the shape and characteristics of the crater and the lack of physical evidence did not indicate that it had been the result of an air strike. It was noted that the shape, depth and contents of the crater were not consistent with the effects of an aerial bomb, but rather indicated that it had been the result of a ground explosion produced using a device weighing no more than 10 kg. In support S/2017/904 17-18978 27/33 of its position, the Government referred to the incompleteness of the debris of the alleged explosion and the absence of any residues of the bomb or rocket, including a rocket motor, tail or fins. It was also stated that three pieces from an unknown source had been deliberately placed, including the remnants of an alleged shell. The Government stated that that confirmed that the scene had been fabricated to suggest that the crater had resulted from the explosion of an aerial bomb. It was also noted in the report that the crater and its surroundings had contained traces of live agent (sarin) and its degradation products, which had been found 10 days after the alleged attack, indicating that the explosion had not led to the dispersion of the full contents of the sarin container, and that the explosion had not been well calculated."

The report also obtained analysis of the crater from "three independent, internationally recognized institutes with specialization in the areas of forensics, defence and security as well as by two individual independent experts in energetic materials." While it is not stated which institutes in what countries this refers to, I believe it is safe to assume that this refers to an institutes in Western countries. It is therefore very significant that one of these institutes also provide indirect support for the Syrian view by noting that "the site appeared to have been disturbed after impact." While also mentioning "indications that the ground had been hit by a substantially heavy object that had travelled at high velocity" the defense research institute makes no firm conclusion that this is what has transpired. On the contrary, it is explicitly statet that the institute "could not rule out the idea that the crater had been caused by other means".

Another institute comes out with a more firm conclusion in support of the airial theory. The argument provided by this institute against the theory of a ground-launched munition, is that "no remnants peculiar to a rocket had been evident in the crater or found in its vicinity". This is remarkable more in the sense that nobody has argued that the al-Qaida-linked rebels, if they were indeed behind the sarin dispersal, had used a rocket launched from the ground to disperse the poison gas, but rather a limited ground based explosion of a sarin container, which, according to the Syrian view, "had not been well calculated." It is therefore very difficult to see how the statement from this other institute actually contradicts the Syrian analysis which bases itself on the same set of facts, noticing "the absence of any residues of the bomb or rocket, including a rocket motor, tail or fins". 

The report noticeably makes no mention of what the third referred institute concluded, but refers instead heavily to one of the unnamed "individual independent experts", while also not mentioning the other. The one referred expert "found that the appearance of the crater indicated that the pavement had been hit by a relatively large object at high velocity, without a large amount of explosives being involved", consistent with the airial theory. This expert also "concluded that it was very unlikely that the crater had been caused by a ground-launched weapon, an explosive charge or a liquid-filled warhead emplaced on the ground, or excavation and the emplacement of the objects found therein." It is noticeable that this expert makes no mention of the signs that "the site appeared to have been disturbed after impact.", which is not only noted by the Syrian report, but also in the report of one of the two referred defense institutes.

Despite this, in drawing their conclusion, the panel lead by the Guatemalan diplomat, chooses to base their conclusion firmly on the side of the one expert that gives strong support to the theory that the crater must have been made by airial impact, disregarding both the Syrian account and indications by one of the independent defense institutes referred to, which mentions indications of site tampering: The Mechanism notes that, on the basis of the foregoing, the characteristics of the crater are more likely to have been caused by an aerial bomb with a small explosive charge, and that it probably contained liquid.

This conclusion comes dispite visual evidence of airial bombardment of the dispersal site, while there is indeed such evidence to suggest Syrian planes were dropping bombs on other parts of the town at the time. The report notes that "At the request of the Mechanism, the Syrian Arab Republic provided the exact coordinates of six locations targeted by the Syrian Arab Air Force aircraft operating from Sha‘irat airbase on 4 April 2017. The coordinates were found to be similar to the description of the targets identified in the relevant logbook. While those entries include flight times that correspond to the likely timing of the sarin event at Khan Shaykhun, they refer to aerial attacks targeting unidentified non-State armed groups in the town of Tall Hawash and west of Kafr Zayta. As noted above, while the Mechanism could confirm that one of these locations had sustained damage, it could not confirm that the damage had occurred on 4 April. 

As noted in paragraphs 19, 23 and 28 above, the Mechanism obtained information detailing the presence of a Su-22 within 5 km of Khan Shaykhun, as well as information provided by a Su-22 pilot interviewed by the Mechanism indicating that he had been within 7 to 9 km of Khan Shaykhun at the relevant time. The Mechanism consulted with a weapons expert to ascertain the confluence of distance and altitude from which it might be possible to hit Khan Shaykhun with an aerial bomb. The expert concluded that, depending on a number of variables such as altitude, speed and the flight path taken, it would be possible for such an aerial bomb to be dropped on the town from the aforementioned distances.

In order to identify other points of impact possibly associated with the release of sarin, the Mechanism commissioned the forensic analysis of video footage taken between 0642 and 0652 hours on 4 April that showed four plumes across Khan Shaykhun, three of which had been located approximately 320 m south-west of the crater and the fourth approximately 1.3 km south-south-west of the crater, one of which had been shorter and whiter than the others. None of the locations from which the plumes had emanated could be associated with the location of the crater."  

No motive investigated
Earlier a declassified CIA report into the attack tried to prove that the government forces had likely motive to use chemical weapons against the rebels in Idlib at the time, as they "assess that Damascus launched this chemical attack in response to an opposition offensive in northern Hama province that threatened key infrastructure."

The findings of the Joint Investigative Mechanism effectively contradicts this motive, pointing instead to the documented fact that "On 24 March 2017, Ahrar al-Sham and its allied groups reportedly launched a separate offensive in north-western Hama Governorate. Open-source information suggests that at around the same time, Syrian government forces started to gain momentum, although with some temporary setbacks, in repelling these attacks. [...] By 3 April 2017, Syrian government forces had made rapid advances, reportedly regaining control over most of the areas lost after 21 March 2017, and had moved deeper into some of the areas that had been controlled by non-State armed groups prior to 21 March.

At the time of the chemical attack, we then see that instead of the Syrian government facing an onslaught "that threatened key infrastructure", it was instead the rebels who were in an entrenched position, in desperate need of something to happen to change the dynamic of the war. While de facto debunking the motive earlier provided by the CIA, the report makes no mention of this fact, nor does it make any other attempt at providing any credible motive for either the government or the rebels to have initiated the chemical attack at the time and place where it happened.

Weak conclusion
All in all, the investigations of the panel are clearly lacking in many respects. They do note themselves that it would have been very valuable to be able to access the site of the attack, specifically the crater, yet base the conclusion solely on analysis of the crater made by one technical expert, disregarding both the Syrian government explanation and indications pointed out in one of the reports by one of the independent, in all likelyhood Western, defense institutes that "the site appeared to have been disturbed after impact". The panel report mentions discrepancies in  medical logs that is consistent with a staging scenario, but explicitly states that they did not investigate that further. And finally, while debunking what was earlier provided as the likely motive for the government to use sarin in that situation, the report does not provide any analysis of any type of motive any of the possible purportrators could have had.

All in all, the report conclusion looks more like a whitewash of what had already taken place, a US attack on Syrian military infrastructure, based on the assumption that Syria was behind the attack, than real evidence that the Syrian government was indeed behind the attack.

Kan Trump skape fred på Kypros?

Den ganske åpenlyse trusselen om militær intervensjon i Venezuela fra USAs administrasjon, eventuelt sammen med de nye høyreradikale presidentene i Colombia og Brasil, etter den folkerettsstridige anerkjennelsen av en opposisjonsleder til president, har potensial til å skape den voldsomste militære konfrontasjonen i Sør-Amerika siden Spania nedkjempet Inkariket på 1500-tallet. Men skal vi likevel lete etter noe positivt i situasjonen, kan vi se at Trump har bidratt til å bringe de gamle erkefiendene Hellas og Tyrkia på samme side, mot USAs intervensjon i Venezuela. Kanskje kan det bidra til varig fred på Kypros? 

Det endelige nederlaget for vestlig Kongoplan

Det at også Angolas president nå har gått ut med en offisiell gratulasjon til den nyvalgte presidenten i DR Kongo, Felix Tshisekedi, er den endelige spikeren i kista for Vestens planer om å få installert den tidligere underdirektøren i Exxon Mobil, Martin Fayulu, som president i det ressursrike landet.

Så seint som 21.1, kjørte USAs statsfinansierte nyhetsorgan, Voice of America, en artikkel om DR Kongo som formidlet håp om at det at Kongos valgkommisjon offisielt har utropt Felix Tshisekedi til seierherre i presidentvalget vil bli møtt med motstand fra omkringliggende stater. Artikkelen siterer analytiker Liesl Louw-Vaudran ved Institute for Security Studies:

“I think [what's] interesting is the ones that have been silent, the heads of state that have not congratulated Tshisekedi, like, for example, Angola, which is a major player in the DRC,” he said. “We haven’t heard any statements from Angola up to now. And of course, Uganda and Rwanda. In Uganda, we are told, [President] Yoweri Museveni was very critical of this whole election process. He was one of the leaders behind the AU statement last week. So, slowly a picture is starting to emerge of who were playing this game for and against the Kabila government and Felix Tshisekedi.”

At diktatorene i Rwanda og Uganda, som gjennom mer enn to tiår har intervenert militært og politisk i Kongo, vil fortsette å bruke enhver mulighet for å få plassert sine klienter i maktposisjon, gir svært lave odds. Men Rwanda og Uganda alene er ikke sterke nok til å presse sin vilje på det større nabolandet. Med en mulig allianse mellom Rwanda og Uganda i øst, med Republikken Kongo og Angola i vest, i tillegg til Zambia i sør, til støtte for et "folkelig opprør" mot angivelig valgfusk, ville maktbalansen derimot fort tippe i "opprørets" og Vestens favør.

Som jeg skrev i en tidligere artikkel har Angola har blant Afrikas best utrustede og kamptrente militære styrker, og hvilken side Angola faller ned på politisk, vil kunne bli avgjørende for om Rwandas og Vestens mål om å få innstallert et provestlig regime i DR Kongo vil lykkes. 

Relasjonen mellom DR Kongo og Angola forverret seg betraktelig siden 2016, og sommeren 2018 deltok en delegasjon fra Angola, sammen med Rwanda og Frankrikes president i et møte om DR Kongo som kongolesiske myndigheter så på med stor mistenksomhet. 

Men selv om Angola har bygd svært gode relasjoner til vestlige land, inkludert Norge og Equinor, har Angola også gode relasjoner til Kina, og Russland, som motsetter seg forsøkene på utenlandsk innblanding i det kongolesiske valget. 

Dette, sammen med mangelen på folkelig respons på forsøkene på å egge til uro fra den tapende kandidaten Fayulu og hans bakmenn og støttespillere i "uavhengige" tenketanker og vestlige medier, ser ut til å ha blitt utslagsgivende for Angola. Og med Angola ute av fronten, har heller ikke Rwandas diktator særlig andre muligheter enn å akseptere budskapet fra myndighetene i DR Kongo om å holde seg borte, og søke å minimere skaden han har påført seg selv ved sitt mislykkede intervensjonsforsøk i rollen som formann for Den afrikanske union. 

Foreløpig nederlag for Vestens psy-op mot DR Kongo

Den tapende opposisjonskandidaten i presidentvalget i DR Kongo, Martin Fayulu, erklærer seg selv som president etter at valgkommisjonen i dag bekreftet at seieren gikk til en annen opposisjonskandidat, Felix Tshisekedi.

Det at en tapende kandidat erklærer seg som president, har ofte vært grunnlaget for å starte en væpnet kamp for makta, spesielt når kandidaten har støtte fra godt bevæpna nabostater, slik Martin Fayulu og hans støttespillere har fra Rwandas diktator Paul Kagame, og fra stormakter, slik Fayulu og Kagame har fra USA, den tidligere kolonimakta Belgia, Frankrike og resten av EU.

Mislykket oppvigleri fra Atlantic Council
En forutsetning for at utenforstående stater med sterke interesser skal kunne intervenere, er imidlertid at det faktisk bryter ut folkelige opptøyer av et visst omfang. Professor Pierre Engelbregt beskrev nok sitt ønskescenario da han uttalte følgende til Al Jazeera:

“I don’t know what the priest will say [in Sunday mass], and I don’t know what’s going to come out of this, but I could imagine that there could be significant protests." 

Dette sitatet som var å finne i Al Jazeeras artikkel tidlig på dagen søndag 20.1, var fjernet fra seinere oppdateringer, men var fortsatt å finne i andre nettavisers gjengivelse av intervjuet. Det er avslørende, både gjennom at det representerer en lite tilslørt form for utenlandskinitiert oppvigleri, men også ved at den indirekte kaster lys over den katolske kirkas i Kongos politiske bånd til Fayulus opposisjonsallianse, noe som passer dårlig med framstillinga av den samme kirkas valgobservatører som et nøytralt og objektivt observatørkorps.

Engelbregt er knyttet til Atlantic Council, en "uavhengig" tenketank som har som misjon å fremme Vestens og spesielt NATOs synspunkter og interesser i verdenspolitikken. Tenketanken mottar omfattende økonomisk støtte fra amerikanske myndigheter og en rekke andre vestlige og Vesten-allierte stater, som Forente Arabiske Emirater og Bahrain, og fra en lang liste av Vestens dominerende transnasjonale selskaper, inkludert Exxon Mobil, hvor Martin Fayulu tidligere arbeidet som underdirektør. Styreleder for "den uavhengige tenketanken" er for øyeblikket USAs ambassadør til Russland, Jon Huntsman.

Det at sitatet er borte fra den opprinnelige artikkelen i Al Jazeera har trolig sammenheng med at forsøkene på å få i stand opptøyer som kan legitimere videre utenlandsk innblandig hittil synes å ha vært mislykket. Det rapporteres at det søndag har vært stille i Kinshasas gater, bortsett fra grupper av Tshisekeditilhengere som jubler over at valgseieren for deres mann har blitt bekrefta.

Foreløpig nederlag for Rwandas diktator
Offisielle internasjonale reaksjoner har også så langt kun vært positive etter at det offisielle valgresultatet ble bekjentgjort. Fayulus støttespillere i Rwanda, Uganda andre vestallierte afrikanske diktaturstater  har foreløpig unnlatt å komme med gratulasjoner, og det er noe USAs statsfinansierte medieorgan, Voice of America, fortsatt knytter forhåpninger til. Paul Kagames erkerival, president Pierre Nkurunziza i Burundi, var deriblant en av de første og mest entusiatiske gratulantene. Sør-Afrika var også tidlig ute med å gratulere, og ble fulgt av flere afrikanske ledere.

Paul Kagame har i lys av dette sett seg nødt til å utsette sin planlagte delegasjonsreise til Kongo som formann i Den afrikanske union. I følge afrikansk presse hadde Kagame planlagt å bringe følgende ultimatum til Kabila: Enten må kongolesiske valgmyndigheter erklære at Martin Fayulu ble vinner av valget, eller så må det legges til rette for et nytt, "inkluderende" valg, hvor også opposisjonsledere i eksil får lov til å delta. Det siste refererer åpenbart til den korrupsjonsdømte milliardæren Moise Katumbi, som har nære personlige relasjoner til Kagame, og den tilsvarende styrtrike, og folkemordsdømte, tidligere militslederen Jean-Pierre Bemba, som har sin viktigste støttespiller i Ugandas diktator, Yoweri Museveni. Begge støttet Fayulu etter at de selv ble nektet å stille til valg.

International Crisis Group har ikke gitt opp 
Den intervensjonsvennlige tenketanken International Crisis Group, som blant annet får finansiering over det norske statsbudsjettet, og som var arbeidsgiver for Jason Stearns, mannen bak Congo Research Group som har levert meningsmålinger og "valganalyser" som skulle legitimere påstanden om at valget ble stjålet fra Martin Fayulu, har ikke fjernet artikkelen de skrev før valgresultatet ble offisielt godkjent, uten at det kom til opptøyer. Det kan tyde på at de fortsatt nærer håp om at det kan bli skapt tilstrekkelig uro til å kunne legitimere internasjonal intervensjon. De skriver:  

Even allowing that some of those votes may have been cast more in protest at Kabila than in support of Fayulu, that still leaves a large constituency that would feel its vote stolen. Supporters of Fayulu and those of his powerful backers Bemba and Katumbi have not yet taken to the streets, but they could easily do so in the future.  [....]

the AU delegation should warn that if Tshisekedi's inauguration goes ahead, it and the regional organisations of which the DR Congo is a member would consider punitive measures, including refusing to recognise the new government with all that would entail for those involved. 

Oppdatering 22.1: 
Voice of America følger 21.1 opp med et intervju med IGCs analytiker Elissa Jobson, som befinner seg strategisk plassert ved Den afrikanske unionens hovedkvarter i Addis Abeba. Hun synes å ha innsett at det å få omgjort valgresultatet og få den tidligere Exxon Mobil-direktøren Martin Fayulu inn som president ikke lenger er realistisk. I stedet håper hun på det hun beskriver som et "kompromiss", hvor president Tshisekedi skal gi Fayulus støttespillere betydelig innflytelse på styringa av landet på tross av valgtapet, gjennom press fra AU, under sitt rwandiske formannskap:  

“To govern, he’s going to have to engage and work with the majority, but he’d also be wise to reach out Fayulu’s camp, and I suspect the AU will be encouraging him to do that, and hopefully the regional organizations will do that too,” she said.

Vestlig psy-op mot Kongos valg 
Det er åpenbart at statsfinansierte tenketanker i Vesten, anført av Congo Research Group, International Crisis Group og Atlantic Council, har kjørt en psy-op kampanje for å påvirke utfallet av presidentvalget i DR Kongo. Mens meningsmålinga fra oktober fra Congo Research Group viste at Tshisekedi ville vinne, ble dette snudd til en klar Fayulu-seier i samme institutts meningsmåling fra desember, etter at det ble klart at Vestens regionale allierte i Paul Kagame i Rwanda og Yoweri Museveni i Uganda, og deres respektive klienter i DR Kongo, Moise Katumbi og Jean-Pierre Bemba, ikke ville stille seg bak Felix Tshisekedi, som har en selvstendig maktbase i DR Kongos eldste opposisjonsparti, men heller samlet seg bak den i utgangspunktet lite kjente tidligere Exxon Mobil-direktøren Martin Fayulu, som kun ble registrert til 8 prosents oppslutning i meningsmålinga fra oktober. Kagame-Katumbi og Museveni-Bemba har trolig med rette lagt til grunn at deres innflytelse ville bli bedre ivaretatt med gjennom en lite kjent president uten noen selvstendig organisert maktbase.

Gitt at Congo Research Group er grunnlagt av en tidligere ansatt i International Crisis Group, som igjen er finansiert av USA, Norge og andre vestlige stater med en tydelig agenda knyttet til å skaffe seg innflytelse i DR Kongo, er det all grunn til å mistenke at meningsmålinga fra desember som viste en massiv framgang for Fayulu og en uforklarlig tilbakegang for Tshisekedi, var manipulert. Når vestlige mainstreammedier har omtalt valgresultatet som "overraskende", har de ikke annet grunnlag enn denne meningsmålinga fra Congo Research Group å basere seg på. Likevel har argumentet om at resultatet var "overraskende", og implisitt ikke troverdig, blitt gjentatt i praktisk talt alle artikler.

Her kan vi se hvordan vestlige medier har fulgt opp en av de sentrale anbefalingene til oberst Frank L. Goldstein og oberst Benjamin F. Findleys Psychological Operations - Principles and case studies fra 1996. Et hovedpoeng her er viktigheten av å hamre inn bestemte narrativer gjennom gjentakelse.

Til støtte for narrativen om at Vestens utpekte ble frastjålet valgresultatet har man også brukt påstått lekkede valgresultater fra valgkommisjonen, som imidlertid innrømmes å komme fra Fayulus støttespillere i analysen fra Congo Research Group, men uten at denne ganske viktige detaljen har blitt informert om i framstillinga i vestlige mainstreammedier. Samtidig har observatørgruppa fra Kongos katolske biskopkonferanse systematisk blitt omtalt som om den var en nøytral observatørstyrke, på tross av at aktører som Congo Research Group og International Crisis Group påviselig har vært kjent med at den katolske kirkas menn i Kongo lenge har vært aktivt engasjert, ikke bare mot president Kabila, men også aktivt for den korrupsjonsdømte og Rwandastøttede milliardæren Moise Katumbi.

I etterkant har det blitt forsøkt bygd opp en front av Vesten-støttede afrikanske diktaturstater, anført av Rwandas brutale diktator Paul Kagame, til støtte for krav om omtelling, og hvor implikasjonene er at Fayulu skulle erklæres som vinner likevel, eller omvalg, hvor de korrupsjons- og krigsforbrytelsesdømte opposisjonspolitikerne Katumbi og Bemba skulle tillates å stille direkte.

Planen har imidlertid strandet på manglende evne til å mobilisere alle de angivelige Fayulu-velgerne til demonstrasjoner og opptøyer i protest mot det annonserte valgresultatet, både før og etter at valgkommisjonen endelig bekreftet dette. Nå er planen i stedet å bruke de regionale aktørene til å "legge press" på Kongos nyvalgte president for å gi plass for Vesten-allierte politikere likevel.

Hvorfor psy-op mot DR Kongo? 
Interessant nok forklarer oberst Frank L. Goldstein og oberst Benjamin F. Findleys Psychological Operations - Principles and case studies fra 1996 veldig godt hvorfor akkurat DR Kongo, den gang kalt Zaire, under den kalde krigen, og fortsatt, er av så stor strategisk betydning, og dermed også gjenstand for psy-ops for å fremme stormakters interesser:

The area of strategic metals provides a good example. Africa was the most visible battlefield in this subtle economic struggle, having as it does an abundance of these resources easily and economically available. The US is about 10 percent self-sufficient (within our borders) in supplies of this type; the USSR was about 90 percent self-sufficient. Metals such as chromium, cobalt, zirconium, titanium, and tantalum are essential to any modern high-technology industrial society. The military 2 0 WALKER dimension is obvious from the extent to which defense systems depend on technology. 

The Soviets attempted to keep their supplies in the bank mostly in Siberia, under the ice . They were content to compete with the US on the world market, thus driving up the price. In various countries of Africa, we saw propaganda, disinformation, and guerrilla warfare drive the price up and the Americans out. In Zaire, this combination of activities caused a 600 percent price increase for cobalt in a two-year time period (1979-81) . Now, years later, we are still wondering how to gain control of this issue. 

  

Financial Times varsler intervensjon i Kongo

Financial Times, som oftest målbærer interessene og synspunktene til den økonomiske og politiske eliten i Vesten, varsler at Kongo er "på vei mot isolasjon", ved at Vesten med allierte land i Afrika vil nekte å anerkjenne den nyvalgte presidenten i DR Kongo dersom valgmyndighetene i landet bekrefter at dette blir opposisjonskandidat Felix Tshisekedi, og ikke Vestens foretrukne opposisjonskandidat, tidligere underdirektør i Exxon Mobil, Martin Fayulu.

Kongo har avvist uttalelsen fra det rwandiske formannskapet i Afrikanske Union, som har oppfordret valgkommisjonen om å utsette det å gå ut med en offentlig godkjenning av presidentvalget.
Til dette kommenterer Financial Times følgende:

"If Congo ignores the regional body and pushes ahead, the possibility that African leaders would refuse to recognise the new president is strong, and other governments would probably follow their lead. The EU said on Friday that it backed the AU’s intervention and called on the Congolese to co-operate with the incoming AU delegation."

Partiske anklager om valgfusk 
Det formelle utgangspunktet for innblandinga fra det rwandiske formannskapet i AU, og "bekymringa" fra tidligere kolonimakter, er påstander om at valgresultatet ble rigget til fordel for den mindre erfarne opposisjonslederen Felix Tshisekedi, mens den egentlige vinneren var kandidaten til en bred opposisjonsallianse, Martin Fayulu.

Grunnlaget for dette er en resultatanalyse, utført av det som omtaler seg som Congo Research Group, som ble etablert av skribenten Jason Stearns i 2015. Stearns har vært senioranalytiker hos den prointervensjonistiske tenketanken International Crisis Group (ICG). IGC skriver åpent at de krever omtelling i DR Kongo fordi de hevder at resultatet har blitt  "widely discredited", selv om det i all hovedsak er deres egen tidligere ansatte Jason Stearns som har drevet fram bildet av et diskreditert valg.

ICG finansieres i hovedsak av vestlige stater, deriblant Norge, i tillegg til at de mottar støtte fra store selskaper og private stiftelser, blant annet Rockefeller og George Soros' stiftelse. Hvem som direkte betaler lønna til Jason Stearns og de øvrige utgiftene til Congo Research Group idag, har jeg ikke klart å bringe på det rene, selv om gruppa har tilknytning til New York University.

Når det gjelder opphavet til rådataene som Stearns analyse baserer seg på, skriver han selv følgende:

"Some journalists received it from members of the opposition close to Martin Fayulu, who said they had obtained it with the help of a whistleblower. [....] Given that the CENI leak came via the Fayulu camp, we could not rely on it without rigorous scrutiny."

Ettersom Stearns selv erkjenner at primærkilden til rådataene som valganalysen som viste Fayulu-seier kom fra Fayulus støttespillere, baserer antakelsen om at rådataene likevel er autentiske på at de i stor grad samsvarer med resultatene fra valgobservatørene fra Den katolske kirka i Kongo. Stearns vurderer også muligheten for at Den katolske kirkas observatørkorps kan ha samarbeidet med Fayulu-leiren om å få fram manipulerte tall valget men avviser denne muligheten:

"But couldn’t the Catholic Church have colluded in providing fake data to corroborate a leak of fake information by the opposition?

Anything is possible. But that would have had to implicate the entire leadership of the Church’s observation mission, as well as other senior clergy. And it would have had to taken place without anyone finding out about the scheme. That scenario is extremely unlikely."

Jason Stearns er imidlertid fullstendig klar over at lederskapet for den katolske kirka i Kongo lenge har vært en aktiv politisk aktør, til støtte for den delen av opposisjonen som Martin Fayulu representerer. Han har nemlig skrevet om dette selv tidligere. For ganske nøyaktig et år siden, skrev han en artikkel hvor han i en forhåpningsfull tone analyserte mulighetene for at den katolske kirka i Kongo skulle kunne klare å forene opposisjonen i Kongo mot president Joseph Kabila:

An organization of lay Catholics––le Comité laïc de coordination (CLC)––organized protests that reverberated in over a hundred parishes of Kinshasa, provoking the government to take drastic measures: beating priests, tear-gassing people inside churches, deploying tanks in front of churches. While the death toll was lower than the September 2016 or January 2015 protests, this one was far better organized, as it could avail itself of the social infrastructure of the Catholic Church: priests joined in the protests, and many used their pulpits to encourage their parishioners to march with them.

Since then, the Catholic Church, which had been trying to avoid being pulled into the political snake pit of Congolese politics, has doubled down.

Kirka har også aktivt engasjert seg til fordel for en bestemt presidentkandidat, nærmere bestemt den korrupsjonsdømte, styrtrike tidligere guvernøren i den ressursrike Katangaprovinsen, Moise Katumbi, som etter at han selv mislyktes i å bli godkjent som presidentkandidat fra sitt belgiske eksil, kastet sin støtte inn i koalisjonen for Martin Fayulu.

Hadde Stearns inkludert en vurdering av den katolske kirkas politiske rolle i Kongo, basert på sin egen analyse fra ett år tilbake, ville det ikke vært like enkelt å avfeie muligheten for at den katolske kirka har hatt samrøre med Fayulu-leiren for å etablere et narrativ om at Fayulu egentlig vant valget, som en søkt konspirasjonsteori, slik Stearns forsøker å gjøre nå. Både tilbakeholdelsen av slik sentral bakgrunnsinformasjon om den katolske rolle i valganalysen, og tonen i Stearns tidligere artikler om mulighetene for å styrte Kabila, viser ganske tydelig at også Stearns og hans Congo Research Group er noe annet enn et nøytralt forskningsprogram, men tvert imot opererer som en politisk aktør i Kongo. Dette er trolig også bakgrunnen for at Stearns allerede i 2016 ble erklært uønsket i Kongo.

Påfallende meningsmålinger
Da Tshisekedis valgseier ble erklært 10. januar ble resultatet omtalt som "overraskende" i CNN og BBC rapporterer at professor Pierre Engelbregt i tenketanken Atlantic Council mener sannsynligheten for at Tshisekedi skulle få 38 prosent av stemmene i et fritt valg er mindre enn null,  med utgangspunkt i meningsmålinger utført i forkant av valget.

En meningsmåling utført av Congo Research Group i oktober 2018, viste imidlertid at den som ville vunnet presidentvalget om det ble holdt da, var nettopp Felix Tshisekedi, da med 36 prosent av stemmene. I følge en ny og mer referert meningsmåling fra CRG i desember, var oppslutninga om Tshisekedi falt til 24 prosent, mens Martin Fayulu, som kun fikk 8 prosent i oktobermålinga, fikk hele 47 prosent i desembermålinga. Selv dette er vesentlig lavere enn anslaget på 61 prosent som Fayululeiren, med støtte fra den katolske kirkas valgobservatører, hevder å ha fått ved valget.

At Fayulus oppslutning økte etter at han ble erklært som felleskandidat for flere opposisjongrupper i november, er sannsynlig, og reflekteres også i resultatet fra valgkommisjonen. At oppslutninga om Tshisekedi, som valgte å ikke trekke sitt kandidatur til fordel for Fayulu, skal ha falt betraktelig, virker derimot mer påfallende i et afrikansk land hvor etniske lojalitetsbånd oftest er det som betyr mest for politisk mobilisering. Meningsmålinga fra CRG fra oktober, viser ikke overraskende at Tshisekedi står særlig sterkt i de sentrale delene av Kongo, hvor balubafolket som Tshisekedi også tilhører, og er Kongos største etniske gruppe, dominerer.

Gitt at Jason Stearns så tydelig har gjort til kjenne sin antipati for Kabila og sin støtte til den kongolesiske opposisjonen, er det grunn til å vurdere muligheten for at resultatene fra meningsmålinga i desember har blitt manipulert for å underbygge Fayulus krav på makta i tilfelle han skulle gå på et valgnederlag, og at meningsmålinga fra oktober, hvor Tshisekedis oppslutning var veldig nær det offisielle valgresultatet, og hvor bakgrunnstallene er publisert, var mer etterrettelig.

Afrikansk demokrati ikke viktig
Det er et åpent spørsmål om det ble eller ikke ble fusket med valgresultatet ved valget i Den demokratiske republikken Kongo. Vi kan ikke legge til grunn at den katolske kirka eller meningsmålere fra New York-baserte "forskningsgrupper" er mer upartiske enn valgkommisjonen, som ganske sikkert ikke er det. Det er imidlertid langt fra så overraskende som vestlige mainstream-medier skal ha det til, dersom det virkelig var slik at det var opposisjonskandidaten Felix Tshisekedi, som tilhører balubafolket, Kongos mest tallrike etniske gruppe, som faktisk vant valget.

Skulle det likevel ha vært slik at valgresultatet var manipulert, kan det helt utelukkes at det er dette som er årsaken til at Rwandas brutale diktator, som for tida er formann i Den afrikanske Unionen, uttaler bekymring for valget i Kongo.

Hva det egentlig handler om
En talsmann for Tshisekedis parti gjør det tydelig hva saken egentlig dreier seg om:

"The continental body's stance is "the work of some mining lobbies seeking to destabilise the Democratic Republic of Congo in order to perpetuate the looting of this country," the party's secretary-general, Jean-Marc Kabund, said in a statement.

DR Kongo besitter mesteparten av verdens forekomster av to sjeldne metaller som blir stadig viktigere i verdensøkonomien; kobolt og tantalum. Mens tantalum er essensielt i produksjonen av mobiltelefoner og annet elektronisk utstyr, brukes kobolt som komponent i batterier, som får stadig større betydning i bilindustrien, men også i gassturbiner og jetmotorer, ortopediske implantater og mye annet. DR Kongo står idag for 63 prosent av verdensproduksjonen av kobolt, en andel som er antatt å øke til 73 prosent innen 2025. Direktøren av det sveitiske gruveselskapet Glencore var trolig på sporet av hva konflikten egentlig handler da han uttalte følgende:

"if cobalt falls into the hands of the Chinese, yeah you won’t see EVs being produced in Europe etc. They are waking up too late." 

Med gode forbindelse til de regjerende myndighetene i Kongo, og med svært konkurransedyktige produsenter og priser, er kinesiske selskaper i ferd med å kjøpe seg stadig større andeler i Kongos koboltutvinning. 

Hva som er Rwandas hovedinteresse knyttet til den politiske utviklinga i DR Kongo, vises i statistikken for tantalumproduksjon fra amerikanske myndigheter fra 2014. Her framstår DR Kongo kun som nest største produsent med 17 prosent av verdensproduksjonen i 2014. Suverent på topp på denne statistikken var Rwanda, som leverte 50 prosent av verdensproduksjonen. Selv om det også foregår noe produksjon på Rwandas territorium, må mesteparten antas å stamme fra produksjon i  Kongo, i områder som har vært kontrollert av Rwandastøttede militser. Etter at den Rwandastøttede opprørsgruppa M23 ble nedkjempet seint i 2013, har smugling av kongolesisk tantalum til Rwanda blitt noe redusert, slik at andelen av verdensproduksjonen som er registrert tilhørende Rwanda lå på 30 prosent i 2017, mens DR Kongos andel var kommet opp til 28 prosent. Fortsatt foregår imidlertid omfattende smugling av kongolesisk tantalum (i mineralet coltan), men nå involverer smuglingen i større grad også korrupte kongolesiske statstjenestemenn. I følge en forskningsrapport fra 2017 hvitvaskes kongolesisk coltan på følgende måte: 

"The traficking of metals and mineralizations transported from Rubaya passing to Rwanda, is facilitated by the fact that it is easy to obtain Rwandan labels and other documents in the black market. The main metal passing through Goma is white coltan produced in DR Congo. Once in Rwanda, this coltan is mixed with white coltan that is also produced in Rwanda, before it gets introduced into the supplying chain. In this scheme various Rwandan firms like CIMIEX and Union Mines participate."

Det er nok den reelle forklaringa på at rwandiske gruveprodusenters sterke motstand mot et system som gjør metall sporbart til opprinnelsessted, og er samtidig den logiske forklaringa på at Rwandas diktator bruker sitt formannskap i den afrikanske unionen til å forsøke å påvirke utfallet av det kongolesiske presidentvalget.   


   

 

Hvem krever omvalg i DR Kongo?

Oppdatert 18.1.19

Mens Russland og Kina sier kontant nei til å støtte noe internasjonalt krav om omtelling i DR Kongo, argumenterer innflytelsesrike krefter i Vesten, inkludert Financial Times, for at presidentvalget bør erklæres som ugyldig basert på fusk. Lobbyist Riva Levinson, som har arbeidet som rådgiver flere USA-vennlige politikere i ulike afrikanske land, og som beskrives som å stå USAs president Donald Trump nær, oppfordrer  i The Hill til ikke å anerkjenne Tshisekedis valgseier. I den offisielle uttalelsen fra USA "The United States will hold accountable those who perpetrate election violence or undermine democratic processes", er det lett å se en antydning om at USA vil kunne komme med mer offensive politiske utspill i dagene som kommer, spesielt dersom valgkommisjonen opprettholder valgresultatet, og dette leder til mer vold, slik det USA-baserte nyhetsbyrået AP spår. 

Rwandas interesser
Den afrikanske Unionen, under formannskap fra Rwandas president Paul Kagame, kalte inn til ekstraordinært møte i Etiopias hovedstad Addis Abeba for å diskutere situasjonen i Det demokratiske republikken Kongo. Her fikk Kagame med seg de andre statslederne som møtte på å sende en AU-delegasjon til Kongo, og vedta en uttalelse som ber valgkommisjonen utsette offentliggjøringen av valgresultatet. Leder for Kommisjonen i den afrikanske Union, Mossa Faki Mahamat fra Tsjad, uttalte etter møtet at det var "alvorlig tvil" etter at Felix Tshisekedi ble erklært vinner av presidentvalget.

Kongo har kontant avvist kravet fra Kagame, og en talsmann for Tshisekedis parti gjør det tydelig hva saken egentlig dreier seg om:

"The continental body's stance is "the work of some mining lobbies seeking to destabilise the Democratic Republic of Congo in order to perpetuate the looting of this country," the party's secretary-general, Jean-Marc Kabund, said in a statement."

Enhver som ytrer reell opposisjon mot Kagameregimet risikerer, for å sitere Kagame selv, "å dø som en hund". En talsmann for Kagame kalte nylig en minister i Sør-Afrika for "hore" for å ha møtt en rwandisk opposisjonspolitiker. Sør-Afrika har for øvrig lagt seg på Russlands og Kinas ikke-innblandingslinje i konflikten om valgresultatet i Kongo, mens Kagame på sin side lenge har vært en strategisk hovedalliert for USA i Afrika. USA sørget for å få fjernet den sveitsiske dommeren Carla del Ponte fra Den internasjonale Straffedomstolen for Rwanda (ICTR) etter at hun begynte å også etterforske forbrytelser begått av Kagame og hans opprørsgruppe (RPF) under konflikten som førte til folkemordet i 1994. Rwanda blir ofte trukket fram som et positivt eksempel, grunnet god økonomisk vekst, i stor grad grunnet salg av naturressurser som har blitt hentet ut av Rwandastøttede militser som har okkupert rike naturressurser i nettopp den demokratiske republikken Kongo. Som det private amerikanske analysebyrået Stratfor erkjenner i en rapport fra 2012:

"Rwandan interests in eastern DRC are not entirely security-related. North and South Kivu are two of the DRC's most resource-rich provinces and are located on the border, just across Lake Kivu from Rwanda. The area of the DRC that falls under Rwanda's influence has gold, diamonds, cobalt, tin and other precious metals. Rwanda has typically provided rebels with weapons and training in exchange for either the natural resources themselves or for laundering money from DRC mines, which allows Kigali to siphon off some of the revenue from these natural resources. Commanders of the CNDP forced residents in North and South Kivu to mine the mineral cassiterite and then paid below market value, attributing the difference in value to a security fee."

I juli 2018 skrev sørafrikanske Sunday Independent om hvordan Kagame brukte sin posisjon som formann i Den afrikanske union til å overbevise andre afrikanske ledere om å støtte en korrupsjonsdømte, men fortsatt styrtrike, kongolesiske opposisjonspolitikeren Moise Katumbi som etterfølger til Joseph Kabila i den kongolesiske presidentstolen. Etter at forsøkene hans på å komme tilbake fra sitt eksil i Belgia for å stille som presidentkandidat strandet, har Katumbi vært  blant de sentrale støttespillerne for den tapende opposisjonskandidaten Martin Fayulu. En viktig grunn til at Rwandas diktator støtter Katumbi, og derigjennom også Fayulu, er at Katumbis svigerfar er en sentral opposisjonspolitiker i Burundi, mot presidenten der, Pierre Nkurundziza. Mens Kagame tilhører tutsiminoriteten som historisk har dominert både Rwanda og Burundi politisk, er tilhører Nkurunziza hutumajoriteten, og regnes dermed som Kagames regionale hovedfiende. Skulle Martin Fayulu bli president, vil Moise Katumbi etter alt å dømme få en sentral stilling, og det vil igjen sikre Kagames og Rwandas interesser i nabolandet. 

Flere fiendtlige nabostater
Katumbi har også svært gode forbindelser til Zambias president, Edgar Lungu, som har gått ut med støtte til kravet fra den tapende opposisjonskandidaten Martin Fayulu om omtelling av stemmene i presidentvalget i DR Kongo. Der er det også etniske bånd. Lungu er etnisk bemba, og det samme er  Katumbi fra morssiden, Fra farssiden har Katumbi sefardisk-jødisk opprinnelse. Etnisk tilhørighet er i praksis den avgjørende konfliktlinja i de fleste afrikanske land, og Lungu har i særlig grad fått kritikk for å bygge opp maktbasen sin på å bygge opp etniske konflikter. I likhet med Kagame er Lungu en nær alliert av USA i regionen.

Kommisjonslederen i den afrikanske Union, Mossa Faki Mahamat, representerer Tsjad, et brutalt diktatur ledet av Idriss Deby siden 1990. Deby har imidlertid vært en nær militær alliert av Frankrike og USA, blant annet som base for darfurske opprørsstyrker i konflikt med nabolandet Sudan. Diktaturene i Tsjad og Rwanda som for tida deler lederskapet i Den afrikanske unionen, har i tillegg til å mene noe om den demokratiske prosessen i Kongo, også det til felles at de har etablert en nær politisk relasjon til Israels statsminister Benjamin Netanyahu.

I tillegg til regimene i Rwanda, Zambia og Tsjad, deltok også Ugandas diktator siden 1986, Yoweri Museveni, på krisemøtet som ble avholdt i Etiopias hovedstad Addis Abeba. Ved siden av Kagame og hans Rwandastøttede militser, var det Museveni som sto som hovedarkitekt bak krigen i Kongo fra 1997 til 2003 ved å støtte en kongolesisk opprørsgruppe ble ledet av Jean-Pierre Bemba, den andre styrtrike opposisjonspolitikeren som ble nektet å stille selv til presidentvalget, og som derfor i stedet valgte å støtte opp om kandidaturet til Martin Fayulu.

En femte møtedeltaker som har støttet omtelling i DR Kongo, er presidenten i Republikken Kongo, Denis Sassou Nguesso som for tida holder  formannskapet i CIRGL, Den internasjonale konferansen for de store innsjøer-regionen. Sassou Nguesso var diktator i en ettpartistat fra 1979 til 1991, tapte det første demokratiske valget i landet i 1992 og var deretter opposisjonsleder i fem år før han kom tilbake som opprørsleder etter at han nedkjempet styrker lojale mot den demokratisk valgte presidenten Pascal Lissouba i 1997. Siden det har Sassou Nguesso sørget for å vinne alle valg han har organisert. Under borgerkrigen hevdet Lissouba at Sassou Nguessos styrker fikk støtte fra tidligere støttespillere for tidligere diktator Mobutu Sese Seko i DR Kongo (kalt Zaire under Mobutu), noe som bidro til at president Laurent Kabila, far og forgjenger til Joseph Kabila, sendte styrker inn i nabolandet for å hjelpe Lissouba, og siden det har det vært et dårlig forhold mellom lederne i de to kongostatene.

Angolas rolle avgjørende
Sassou Nguesso fikk avgjørende støtte fra Angola i sin kamp for å komme tilbake til makta i 1997. Angola, som under den kalde krigen var alliert av Sovjetunionen og fikk støtte av kubanske soldater i kampen mot opprørsgerilja støttet av USA og apartheidregimet i Sør-Afrika, var samtidig på Kabilas og regjeringa i DR Kongos side i kampen mot Rwanda- og Ugandastøttede opprørsmilitser under krigen fra 1997 til 2003. Etter at regjeringspartiet MPLA i Angola avsverget marxismen og omfavnet kapitalisme, har det vært en sentral målsetting i USAs Afrikapolitikk å bygge en nær relasjon til gamle fiender i landet som nest etter Nigeria er den største oljeprodusenten i Afrika sør for Sahara.

Relasjonen mellom DR Kongo og Angola samtidig forverret seg betraktelig siden 2016, og sommeren 2018 deltok en delegasjon fra Angola, sammen med Rwanda og Frankrikes president i et møte om DR Kongo som kongolesiske myndigheter så på med stor mistenksomhet. Selv om Angola har bygd svært gode relasjoner til vestlige land, inkludert Norge og Equinor, har Angola også gode relasjoner til Kina, som motsetter seg forsøkene på utenlandsk innblanding i det kongolesiske valget. Hvor Angola velger å plassere seg i striden om Tshisekedis valgseier, er dermed usikkert.

Angola har blant Afrikas best utrustede og kamptrente militære styrker, og hvilken side Angola faller ned på politisk, vil kunne bli avgjørende for om Rwandas og Vestens mål om å få innstallert et provestlig regime i DR Kongo vil lykkes. Skulle Angola ende med å gå i kompaniskap med Rwanda, og dra med seg Kongo, vil DR Kongo være omringet av fiendtlig eller kritisk innstilte, og tungt væpnede, USA-allierte afrikanske stater både i vest (Kongo og Angola), sør (Zambia) og øst (Rwanda og Uganda). Det kan skape en langt vanskeligere strategisk situasjon for den kongolesiske regjeringa i tilfelle en ny væpnet konflikt enn under krigen i 1997-2003, da fiendtlige styrker kun fikk støtte fra grensestater i øst.   

Se også min bakgrunnsartikkel fra 2008 om kampen om Kongo.

"Feil" valgvinner i DR Kongo

Vestlige regjeringer uttrykker "bekymring" for situasjonen i Den demokratiske republikken Kongo etter at den katolske kirka i har hevdet at det offisielle valgresultatet ikke samsvarer med deres observasjoner, og USA har flyttet tropper inn i nabolaget...

I de fleste tilfeller er det en god indikasjon på et velfungerende demokrati når opposisjonen i landet vinner et presidentvalg, men det gjelder ikke for Den demokratiske republikken Kongo, i følge vestlige politiske ledere. Det var "feil" opposisjonskandidat som vant.

Utenriksministrene i den gamle kolonimakta Belgia, og i Frankrike, som har fortsatt å være den dominerende aktøren i det frankofone Afrika etter den formelle avkoloniseringa, har uttrykt at det offisielle resultatet, hvor opposisjonskandidat Felix Tshisekedi vant med 38 prosent av stemmene, "ikke er i samsvar med resultatene", og at det i virkeligheten var den andre opposisjonskandidaten, Martin Fayulu, som vant. Også den britiske utenriksministeren er "veldig bekymret for avvikene". 

Mistankene går i retning av at seieren for Tshisekedi er et resultat av en avtale på kammerset mellom han og avgående president Kabila, med sikte på å snyte den egentlige valgvinneren Fayulu for valgseieren. Som Fayulu selv formulerer det: "Felix Tshisekedi har blitt nominert av Kabila for å videreføre Kabila-regimet. For idag heter bossen Kabila".

Den katolske kirkas rolle
I følge Fayulus kampanjeteam vant han en overlegen seier med 60 prosent av stemmene. Slike påstander fra valgtapere er ikke uvanlige i afrikanske land, men det som skaper et inntrykk av at Fayulus påstander har mer troverdighet, er at de også støttes av utsagn fra Den katolske kirka i Kongos biskopkonferanse (CENCO) som rapporteres å ha hatt 40,000 valgobservatører på plass rundt om i landet.

Det er lett å anta at en institusjon som den katolske kirka i Kongo er partipolitisk uavhengig og nøytral, og dermed også lett å legge til grunn at anklagene om valgfusk og samrøre mellom avgående president og vinnende opposisjonskandidat er berettigede. Det kan ikke utelukkes at en slik avtale har funnet sted, og at Fayulu reelt vant valget, men den implisitte framstillinga av den katolske kirka i Kongo som en upartisk og nøytral observatør til valget som både har preget norsk og annen internasjonal presse, samsvarer absolutt ikke med realitetene. 

Den katolske kirka har gjennom flere år vært sentral i å organisere politisk motstand mot president Joseph Kabila og en aktiv støttespiller for bestemte deler av opposisjonen. Jason Stearns, som blant annet har arbeidet for tenketanken International Crisis Group, som får sin hovedfinansiering fra vestlige stater, inkludert Norge, beskriver i en artikkel fra 2012 hvordan at den katolske kirka, sammen med opposisjonen, fånyttes forsøkte å organisere opptøyer mot presidentvalget i 2011.

I januar 2018, analyserer Stearns, nå i en artikkel publisert på nettstedet til Congo Research Group, hvordan kirkas menn sto sentralt i organisering av opptøyer mot myndighetene i 2017 og siden det har tatt en militant tone i kampen mot den til da sittende presidenten. Han refererer blant annet en tale fra Sebastien Muyengo, biskop av Uvira, som oppfordret soldater og offiserer i hæren og politiet til å slutte å følge ordre fra de politiske myndighetene og i stedet "forsvare folket".

Kirkelig støtte til straffedømt milliardær
Kirkas ledere har ikke bare tatt stilling mot Kabila, men også aktivt for noen av hans politiske utfordrere, og da i særlig grad Moise Katumbi. Katumbi, som tidligere er guvernør i den ressursrike provinsen Katanga, har store verdier å drive politisk kampanje med, etter at han solgte gruveselskapet han opprettet til det franskeide transnasjonale selskapet Necotrans for det som i følge Forbes var i overkant av 130 millioner US dollar, altså godt over en milliard norske kroner. Han har imidlertid  
levd i selvpålagt eksil i den gamle kolonimakta Belgia de seineste årene, etter at han ble dømt til tre års fengsel for en korrupt eiendomstransaksjon og for ulovlig å ha ansatt leiesoldater. Da den straffedømte milliardærpolitikeren ville returnere til Kongo for å erklære seg som presidentkandidat i 2018, ble privatflyet hans imidlertid nektet innflygingstillatelse av kongolesiske myndigheter. Dette fikk den katolske kirkas Biskopkonferanse i Kongo til å reagere kraftig: 

“The Congolese Bishops’ Conference (Cenco) strongly urges the Congolese authorities to reconsider their decision by letting Moïse Katumbi enter the country and apply as any other candidate,”

“Such segregationist treatment is not justified and can unnecessarily lead to unfortunate consequences that must be avoided. Such a refusal in many ways resembles a denial of identity, which no human society can tolerate,” 

I følge en kritisk kronikk i Washington Times, er det en åpen hemmelighet at Katumbi står for mye av finansieringa av den katolske kirka i Kongo. 

Straffedømte milliardærer støtter "den ekte valgvinneren"
Etter at han måtte innse at slaget var tapt for hans egne planer om å stille som presidentkandidat, har Katumbi gitt sin støtte til mannen som den katolske kirka hevder vant valget, Martin Fayulu.

En annen ledende opposisjonspolitiker som ga sin støtte til Fayulu før valget, er Jean-Pierre Bemba. Bemba har i følge BBC en "fargerik" biografi som sønn av en styrtrik forretningsmann med nære bånd til diktatoren gjennom flere tiår, Mobutu Sese Seko. Under den andre Kongokrigen mellom 1997 og 2003 var Bemba leder for en kongolesisk opprørsgruppe som ble støttet av diktatoren i Uganda, Yoweri Museveni. Denne opprørsgruppa var den viktigste rivalen til den Rwanda-støttende opprørsgruppa, og kontrollerte periodevis store deler av det ressursrike Øst-Kongo. Bemba ble enda rikere i løpet av denne tragiske perioden for Kongos folk.

I 2002 ble opprørsgruppa til Bemba også involvert i borgerkrigen i Den sentralafrikanske republikken, og det var i denne sammenhengen det ble dokumentert at gruppa gjennomførte alvorlige krigsforbrytelser som Bemba seinere ble dømt som ansvarlig for i den internasjonale krigsforbryterdomstolen. Han fikk en fengselsdom på 18 år, men denne ble i 2018 opphevet i ankesaken med 3 mot 2 dommere, med henvisning til at det ikke er godt nok dokumentert at Bemba kjente til de uhyrlighetene hans opprørssoldater begikk.   

Fayulus bånd til vestlig storkapital
Som nevnt lever en av Martin Fayulus nære politiske støttespillere, milliardærpolitikeren Moise Katumbi, i eksil i Belgia, samtidig som han har solgt selskapet sitt, med utvinningsrettighetene det muligens aldri hadde, til et fransk transnasjonalt selskap for en milliardsum. Den andre pengesterke støttespilleren, Jean-Pierre Bemba, var leder for en milits støttet av Ugandas diktator Yoweri Museveni, og Museveni har på sin side en av Vestens næreste allierte i Afrika. Fayulu selv hadde tidligere en direktørstilling i oljeselskapet Exxon Mobil. Dette kan representere en alternativ forklaring på hvorfor vestlige utenriksministre mener det var feil opposisjonskandidat som vant presidentvalget i Den demokratiske republikken Kongo.

Det er også en mulig alternativ forklaring på at USA har flyttet spesialstyrker til Gabon, i påvente av en mulig krisesituasjon i Kongo i kjølvannet av valget.