Hvem stemte hva om Syria - og hva betyr det?

Avstemninga i FNs Generalforsamling om resolusjonen som fordømmer Assadregimet i Syria, som ble vedtatt med 137 stemmer mot 12 og 17 avholdende, kan fortelle oss noe om et geopolitisk verdensbilde i endring.

Hvem stemte hva?
I skrivende stund er ikke det offisielle registeret over hvilke land som stemte hva offentliggjort enda. 137 for 12 mot og 17 avholdende summerer seg ikke til 193. 29 land er ikke redegjort for. Enten var de ikke til stede, eller så fikk de ikke stemt på grunn av tekniske problemer. Jeg har heller ikke funnet noen oversikt over hvilke de 137 landene som stemte for resolusjonen var. Washington Post har imidlertid offentliggjort en liste over de 12 landene som stemte for og de 17 som stemte avholdende.

De som stemte mot var: Zimbabwe, Syria, Iran, Kina, Nord-Korea, Russland, Hviterussland, Cuba, Nicaragua, Venezuela, Ecuador og Bolivia.

De som stemte avholdende var: Komorene, Namibia, Angola, Tanzania, Uganda, Kamerun, Algerie, Libanon, Armenia, Sri Lanka, Nepal, Myanmar, Vietnam, Fiji, Tuvalu, St. Vincent og Grenadinene og Suriname.

Demokratisyn ingen forklaring
Avstemninga tegner på ingen måte noe entydig bilde av at her står demokratier mot diktaturer. Av "nei-statene", er både Venezuela, Nicaragua, Ecuador og Bolivia flerpartistater med regjeringer valgt i valg som av internasjonale valgobservatører har blitt vurdert til å være fullt og helt frie og rettferdige. Dette er også blant de folkevalgte regjeringene i Verden som i størst grad har opprettholdt den folkelige oppslutninga etter at de har blitt valgt, og som i så måte kan hevde å ha blant de sterkeste folkelige mandatene bak sin stemme. Også Zimbabwe, Russland og Hviterussland er flerpartistater, men valgene som har lagt grunnlaget for landenes regjeringer, har på forskjellig vis blitt kritisert av observatører. Det kan likevel ikke betviles at både Russlands og Hviterusslands presidenter har et sterkt folkelig mandat i ryggen, mens dette må sies å være mer tvilsomt i Robert Mugabes tilfelle. Samtidig er Cuba, Kina og Nord-Korea ettpartistater, akkurat som Syria selv, mens Iran har en kombinasjon av folkevalgt, men partiløst, styre, og teokratisk kontroll.

På motsatt side, blant resolusjonens forslagsstillere, finner vi stater som er like diktatoriske som Syria. Blant disse er alle de eneveldige konge- og sjeikdømmene på den arabiske halvøya. Vi finner også Marokko og Jordan, som også har personlig kongemakt og sterkt begrensa demokrati. Blant land i Afrika sør for Sahara var Somalia og Komorene de eneste opprinnelige medforslagsstillerne, og ingen av statene er demokratier, for å si det forsiktig. Og av landene som stemte for resolusjonen, finner vi blant andre Sudan, med krigsforbrytertiltalte Omar al-Bashir som fortsatt sittende president.

Blant landene som stemte avholdende, finner vi også både klare flerpartidemokratier, som St. Vincent og Grenadinene, Suriname og Nepal, flerpartistater med "demokratiske utfordringer" som Libanon, Sri Lanka og Armenia, ettpartistater som Vietnam, og stater som i teorien er flerpartistater men med utbredt valgfusk, som Kamerun.

Forholdet til demokrati som prinsipp kan altså i liten grad forklare landenes stemmegiving. Det fantes både demokratiske stater og brutale diktaturer blant landene som fremma og stemte for resolusjonen, og det fantes brutale diktaturer og demokratiske stater blant de som stemte aktivt imot eller avholdende.

Ideologisk konfrontasjon
Heller enn å studere statenes praktiske og prinsippielle forhold til demokrati som styreform, kan man se ideologisk orientering som et aspekt når man leter etter et svar på hvorfor de stemte som de gjorde. I Latin-Amerika finner vi et entydig bilde hvor det er landene med venstreorienterte sosialistiske regjeringer som inngår i ALBA-samarbeidet, som stemte mot eller avholdende til resolusjonen.

Den økonomiske supermakten i ALBA er Venezuela. Venezuelas politikk med å bygge opp ALBA som et alternativ for latinamerikanske utviklingsland som ikke ønsker å innordne seg i den nyliberale utviklingsstrategien som USA og Washington baserte finansinstitusjoner ønsker å presse gjennom, har ført landet i direkte konfrontasjon med USA fra første stund etter at Hugo Chavez begynte å faktisk gjennomføre sitt radikale program, etter at han første gang ble valgt i 1998. USA stilte seg innledningsvis positivt til det mislykka militærkuppet i 2002, og støtta seinere også mislykka forsøk fra opposisjonen på å destabilisere Venezuela økonomisk.

USAs fiendtlighet, førte raskt til at Chavez og Venezuela, og med det, alle de andre landene i AlBA-samarbeidet, har stilt seg konsekvent imot USAs og Vestens agenda også i andre deler av verden, spesielt i forhold til konfrontasjonen mellom USA og Israel og Iran.

Ganske tilsvarende må man forstå Zimbabwes nei-stemme, som en refleksjon av konfrontasjonen mellom Mugabe og den gamle kolonimakta Storbritannia, og med det også resten av Vesten. Utgangspunktet her er Mugabes program for jordreform, hvor land har blitt tatt fra de hvite, i hovedsak britiskætta, farmerne og delt ut til svarte.

Det ideologiske aspektet kan man også gjøre gjeldende som et aspekt for å forstå hvorfor Hviterussland, landet som i størst grad har ønska å bevare sentrale trekk ved det økonomiske systemet i Sovjetunionen, stemte som landet gjorde.

Geopolitisk rivalisering
Når det gjelder Russland og Kinas stemmer, har disse eksplisitt blitt nevnt i vedtaks form fra den amerikanske kongressen, som hovedutfordrerne til USAs ambisjoner om fortsatt å være den ledende supermakta i verden i det nye århundret vi nå er godt inne i. På tross av at Kina fortsatt har et kommunistisk ettpartisystem politisk sett, står verken Russland eller Kina for noen alternativ økonomisk politikk som konfronterer den nyliberale økonomiske verdensordenen som USA og andre vestlige land promoterer, slik ALBA-landene i Latin-Amerika, og til dels Hviterussland, gjør. Derimot defineres Russland og Kina som hovedkonkurrenter i kampen om ressurser, markeder og kontrakter.

Denne økonomiske kampen reflekteres også gjennom geopolitisk rivalisering. Mye tyder på at president Obama, i større grad enn Bush, så at USA vil ha store problemer med å slå ut en forent blokk av Russland og Kina. Det er Kina som er den virkelige direkte konkurrenten til USA i dag på flere områder enn Russland. Mye peker derfor i retning av at Obama ønsket å slå en kile inn i samarbeidet mellom Russland og Kina og i større grad få Russland med seg på sitt lag (noe jeg skreiv om i en artikkel for tre år siden). Det manifesterte seg blant annet i det at USA ga slipp på sin ambisjon om å trekke Georgia og Ukraina inn i NATO. I Ukraina ga USA og Vesten også slipp på sin sterke støtte til de russiskfiendtlige "oransje" kreftene, som dermed også har blitt feid ut av regjeringskontorene av mer russiskvennlige krefter.

Den arabiske våren kom imidlertid inn og ødela disse planene. Opprørene i Tunisia og Egypt, som feide vestallierte diktatorer ut, truet med å gjøre de vestallierte oljerike monarkiske diktaturstatene isolerte og sårbare. (Dette skreiv jeg mer utfyllende om i en artikkel fra januar i fjor.) Spesielt tydelig ble dette etter at "den arabiske våren" spredte seg til Gulf-kongedømmet Bahrain.

De væpna opprørene i Libya og Syria ble et svar på dette. Det som i utgangspunktet trolig var spontane og ikke-voldelige demonstrasjoner mot regimene, etter samme lest som i Tunisia og Egypt, forvandlet seg her raskt til voldelige opprør. Graden av, og tidspunktet for, vestlig etterretnings involvering i disse opprørene, er det ikke grunnlag for å drøfte i denne artikkelen. Det sentrale her, er at både de monarkiske Gulf-diktaturene og deres vestlige støttespillere så dette som muligheter for å gjenvinne et initiativ og få den arabiske våren av sporet den startet på, som et opprør mot regimer hvor regimenes provestlige og proisraelske utenrikspolitikk også var en sentral del av opprørsgrunnlaget (Mer om dette i denne artikkelen fra april i fjor).

Men for å få til dette, måtte det i forhold til Libya gjennomføres en kjapp geopolitisk omkalibrering, gitt at al-Qadhafi de seinere årene var trukket i økende grad inn i varmen. Samtidig måtte man også gjøre bruk av en kreativ tolkning av en FN-resolusjon om beskyttelse av sivile, for til slutt å bringe ned regimet gjennom intensiv bombing og direkte militær støtte til opprørsbevegelsen.

Det er ringvirkningene av denne omkalibreringa og kreative bruken av en FN-resolusjon, som nå kommer til syne i avstemninga om Syria. Den kreative tolkninga av FN-resolusjonen skapte stor frustrasjon i Moskva. En faktor er at russerne ved regimeskiftet risikerte å tape tilgang til investeringer i de store libyske oljekildene. Minst like viktig er det at Russland så med frykt på hvordan Vesten tok seg til rette med kreativ tolkning av FN-resolusjoner.

Den langt hardere linja fra russisk side i forhold til å blokkere alle forsøk på å få til fordømmelse av Syria i Sikkerhetsrådet, som også gjenspeiles i Russlands nei-stemme til resolusjonsforslaget i Generalforsamlinga, må sees i lys av dette. Krigen i Libya har altså satt en foreløpig bom for Obamaadministrasjonens forsøk på å nærme seg Russland geopolitisk. I stedet har Russland blitt skjøvet rett i armene på kineserne. De to tidligere kommunistiske stormaktene står nå samlet som en enhetlig stemmeblokk for første gang siden Folkerepublikken Kina fikk overta Kinas FN-plass i 1970. Det må karakteriseres som en kraftig geopolitisk boomerang for Vesten som følge av Libyakrigen.

Til gjengjeld har USA og Vesten også skaffet seg noen helt nye geopolitiske allierte, i hvert fall på kort sikt. Den nye demokratisk valgte islamistleda regjeringa i Tunisia, er, sammen med det dominerende partiet i den nyvalgte egyptiske nasjonalforsamlinga, blant de sterkeste politiske støttespillerne for opprørerne mot Assadregimet i Syria. Dermed har USA og Vesten oppnådd å komme på langt bedre fot med de nye makthaverne i Tunisia og Egypt enn hva man kunne forvente så kort tid etter at de veststøtta diktaturene til Bin Ali og Mubarak ble styrta.

Den nye alliansen med de sunniislamistiske bevegelsene i den arabiske verden, har også brakt Vesten, trolig mot sitt eget ønske, på lag med den islamistisk-orienterte regjeringa til krigsforbrytertiltalte Omar al-Bashir i Sudan. Som beskrevet i min forrige artikkel, var al-Bashir en aktiv og direkte støttespiller for de Vesten-støtta opprørerne i Libya. Det var noe uklart om dette ville ha direkte implikasjoner i forhold til Syria, ettersom al-Bashir også har hatt et godt forhold til Iran, men ved avstemninga i FNs generalforsamling stemte Sudan altså for resolusjonen.

Det gjorde derimot ikke Algerie, landet som de seinere årene har vært en nær alliert for Frankrike og Vesten i kampen mot islamister av alle avskygninger. Algerie, som er like viktig som olje- og gassleverandør til Europa som Libya, reagerte krasst mot den alliansen mellom islamister og Vesten som avtegna seg i nabolandet Libya. Årsaken er trolig først og fremst helt reell frykt for at både de al-Qaida-affilierte væpna opprørsgruppene, og de mer politisk-opposisjonelle islamistiske grupperingene i Algerie, skal kunne bruke det nye Libya som base for å destabilisere Algeries sekularistiske regjering.

Sammen med den tradisjonelt syriskvennlige Hizbollah-dominerte regjeringa i Libanon, var Algerie også det eneste arabiske landet som stemte avholdende til resolusjonen mot Syria, noe som i realiteten må tolkes som en kraftig protest. Av de landene som endte med å stemme for, var det nemlig mange som gjorde det med en stemmeforklaring om at deres stemme på ingen måte representerte noen støtte til noen form for intervensjon i syriske forhold. Når Algerie, som altså inntil nylig var en nær fransk og vestlig alliert, ikke valgte å ta en slik posisjon, men stille seg sammen med landene som stemte avholdende, representerer det en ganske signifikant geopolitisk reorientering. Algerie går med dette tilbake til posisjonen landet hadde under den kalde krigen, da landet etter frigjøringskrigen mot Frankrike var Sovjetunionens næreste allierte i Nord-Afrika. At Algerie er på vei bort fra den alliansen med vestlige stormakter landet har hatt etter at den kalde krigen tok slutt, synliggjøres også konkret i det at Algerie nylig har bestilt betydelige mengder militært materiell fra Russland.

Enda mer dramatisk enn stemmegivinga fra Algerie, kan man se stemmegivinga fra Uganda. Uganda har i flere tiår vært USAs næreste allierte i Afrika sør for Sahara. Uganda intervenerte blant annet i Kongo sammen med nabolandet, og den gang alliansepartneren, Rwanda. Mot seg hadde Uganda og Rwanda en allianse av afrikanske land som besto av Zimbabwe, Namibia og Angola, som støtta Kabilaregjeringa i Kongo. I forhold til Syria stiller Uganda seg nå altså sammen med regjeringer som under den kalde krigen var Sovjetunionens og Cubas allierte, som Angola, og fiender av Vesten i nyere tid, som Zimbabwe. Til gjengjeld stemte Kabilas Kongo for resolusjonen. Det gjorde også Ugandas gamle allierte i Rwanda. Hva dette kommer til å bety for det geopolitiske spillet om Sentral-Afrikas ressurser, gjenstår å se.

Forklaringa på Ugandas nye Vesten-kritiske holdning, som manifesterer seg i stemmegivinga i forhold til Syria, ligger nok i liten grad i selve konflikten i Syria, og i stor grad i forhold til konflikten i Libya. Det vil si, nærmere bestemt denne konfliktens forbindelse til Sudan. Regimet til Omar al-Bashir i Sudan støtta i mange år opp om den ugandiske kristenfundamentalistiske opprørsgruppa Lord's Resistance Army. Uganda var derfor også alt annet enn forståelsesfull for at Vesten kunne inngå en allianse med Sudanstøtta libyske islamister for å komme på offensiven i forhold til den arabiske våren. Med seg har Uganda også dratt med seg andre gamle allierte, først og fremst Tanzania og Kamerun. Det at Komorene stemte avholdende var nok derimot ganske sikkert en teknisk feil, gitt at det konservative islamske styret på Komorene var blant landene som var med på å fremme resolusjonen i utgangspunktet. Det virker da fullstendig ulogisk at landet skulle ha stemt avholdende til sin egen resolusjon.

Det skal heller ikke utelukkes at teknisk feil kan forklare stemmegivinga til Stillehavsnasjonene Fiji og Tuvalu. Det er derimot neppe noen tilfeldighet at Armenia, en tradisjonell alliert av Russland, stemte avholdende, eller at Kinadominerte Myanmar gjorde det. Det er heller ikke overraskende at Sri Lankas regjering, som har møtt kritikk fra Vesten på måten regjeringa nedkjempa den tamilske opprørsgeriljaen LLTTE i økende grad har vendt seg mot Kina, og stemte avholdene, i likhet med Nepal, hvor både det moderate regjeringspartiet med det ganske misvisende navnet Forente Marxist-Leninister, og det dominerende opposisjonspartiet, maoistene, historisk har nære bånd til Kina.

Mer interessant er det at også Vietnam som ligger i sterk territoriell konflikt med Kina, valgte å stemme avholdende. Det tyder på at Vietnam foreløpig holder sterkere på sin historiske tilhørighet til den sosialistiske blokken under den kalde krigen, og de fortsatte forbindelsene til Russland og Cuba, enn på å ta imot den ganske åpenlyse flørten landet har blitt utsatt for av sin historiske fiende USA de seinere årene. Denne flørten var åpenbart motivert av tanken om at også Vietnam kunne la seg friste av tanken om at min fiendes (altså Kinas) fiende (altså USA), kan være min venn. Dersom Vietnams stemmegiving viser seg å ha varig betydning i form av at landet velger å holde på den gamle alliansen med Russland, og dermed også måtte få et bedre forhold til Kina som følge av at Russland og Kina står nærmere hverandre enn noen gang tidligere etter Stalins død i 1953, vil det ha store negative implikasjoner for USAs målsettinger om å demme opp for Kinas økende dominans i Sørøst-Asia.