Det viktige spillet for galleriet

Etter avsløringa av omfattende valgfusk ved første valgomgang i det afghanske presidentvalget 20. august, offentliggjøres i dag de endelige resultatene. For andre gang. Nå viser de at det må til en andre valgomgang mellom sittende president Hamid Karzai og hans tidligere utenriksminister, Abdullah Abdullah. Første gang de offentliggjordes, viste de at sittende president Hamid Karzai hadde vunnet med rundt 55 prosent av stemmene.

De fleste afghanere trakk nok på skuldrene av dette. Presidentvalget var det tredje valget i Afghanistan siden 2004, og det tredje som i praksis ble avgjort gjennom avtaler mellom ulike militsledere og klanledere med makt til å kommandere innbyggerne i ”sine” distrikter. Det var også det tredje valget på rad hvor afghanerne opplevde en sterk oppfordring til å stemme fra sine myndigheter, gjerne flere ganger hver, men samtidig opplevde tilsvarende trusler mot å stemme fra Taliban og andre opprørsgrupper.

Det som er forskjellig fra valgene i 2004 og 2005 til valget i august i år, er at Taliban har styrket sin stilling. Langt flere har derfor valgt å høre på oppfordringa fra Taliban om ikke å stemme, og langt færre har valgt å høre på oppfordringa fra myndighetene om å gå og stemme, gjerne flere ganger. Dette har først og fremst vært tilfelle i områdene dominert av den største folkegruppa, pashtunerne, som utgjør drøyt 40 prosent av Afghanistans befolkning. Dette er distriktene hvor president Hamid Karzai tidligere hadde sine sterkeste forbindelser. Områdene hvor den tadsjikiske folkegruppa dominerer, som samlet utgjør i underkant av 30 prosent av Afghanistans befolkning, har derimot stemt som ”normalt”, altså mange ganger hver i flere tilfeller.

Hvis man skulle benyttet samme tilnærming som tidligere valg, hvor alle disse stemmene ble telt og tatt som tegn på ”god valgdeltakelse”, ville resultatet fort kunne blitt at opposisjonskandidaten, tadsjiken Abdullah Abdullah hadde vunnet, og ikke Karzai. Det var for å motvirke det faktum at folk stemte som ”normalt” i de tadsjikiske områdene, at Karzais støttespillere fant det naturlig å ”fylle på” med de stemmene som uteble i de Talibankontrollerte pashtunske områdene. På den måten ble den ”normale etniske balansen” i stemmetallene gjenopprettet.

For afghanere flest hadde trolig denne framgangsmåten ikke blitt sett på som noe stort problem. Det store problemet for afghanere flest, er uansett krigen og korrupsjonen og maktmisbruket fra krigsherrene som regjerer landet på lokalnivået, ikke hvordan disse gjør opp seg imellom om maktfordelinga sentralt. Om de ekstra stemmene for Karzai som valgfunksjonærer fylte på fra Talibankontrollerte distrikter, hadde uteblitt, hadde det ikke endret det grunnleggende. Det ville fortsatt vært omfattende valgfusk med flerstemming, og viktigst, det ville fortsatt vært de lokale krigsherrene som bestemte hvordan folk i hver landsby skulle stemme. Altså fortsatt ikke noe i nærheten av det vi i Norge kaller demokrati. Det siste afghanere flest roper etter, er en ny andre valgomgang; en ny omgang med trusselkrysspress fra okkupasjonsstyrker og regjeringstro militsledere på den ene sida, og Taliban på den andre.

I det nye ”valgresultatet” som i dag har blitt offentliggjort, har så mange hundretusen Karzaistemmer blitt forkastet at han ikke lenger har de nødvendige 50 prosentene for å avgjøre i første valgomgang. Det er imidlertid fortsatt et valgresultat som inneholder en rekke falske stemmer, både for Karzai og Abdullah, både med ”stemmestapping” fra valgfunksjonærer og fra folk som har stemt flere ganger. Det eneste som er tatt bort er stemmene fra de direkte fiktive valglokalene i Talibanområder. Det friserte ”valgresultatet” viser fortsatt en overlegen seier til Karzai, så overlegen at det ikke er noen tvil om hvem som er utpekt til å gå av med seieren i 2. valgomgang.

Når valget uansett er preget av omfattende fusk, når det uansett ikke er snakk om at afghanerne får stemme av egen fri vilje, og når det uansett er klart at de reelle makthaverne i Afghanistan, okkupasjonsmaktene USA og NATO, fortsatt har bestemt seg for at det er Karzai som skal vinne, hvorfor da presse Karzai og hans støttespillere til å akseptere at han ikke fikk 50 prosent i første runde, og hvorfor utsette det afghanske folket for maset og stresset med en andre valgomgang?

Svaret er at det er et spill for galleriet. Det er nemlig galleriet, i dette tilfellet befolkningene i NATO-landene, som i praksis avgjør framtida for okkupasjonsregimet. Valget i august var ikke grunnleggende mindre demokratisk enn tidligere valg. Lavere enn null kommer man uansett ikke. Men kombinasjonen av etniske spenninger innad i krigsherrekoalisjonen som NATO styrer sammen med, et sterkere Taliban og en klønete og en veldig direkte og gjennomskubar form for valgfusk for å kompensere for dette, har gjort at troen på det afghanske demokratiet også har blitt alvorlig svekket i den opinionen hvor dette faktisk er viktig, nemlig den vestlige.

Uten å kunne vise til en afghansk folkevalgt regjering, som ”ber om vår tilstedeværelse” blir NATO-styrkene mye tydeligere i okkupantrollen. Uten forestillinga om et demokrati som våre soldater kjemper for å forsvare mot religiøse ekstremister, blir det mye lettere å få øye på de reelle økonomiske og geostrategiske målene med militæroperasjonen. Dette er mål som er viktige for mektige krefter innad i USA, men også i de andre NATO-landene. Men det er samtidig mål som det vil være vanskelig å få et flertall av befolkningene i Vesten til å mene at det er verdt å kjempe for. Spesielt blir det vanskelig å finne nok unge soldater som er villige til å verve seg og risikere å dø for et slikt oppdrag.

Derfor blir det en ny valgomgang i Afghanistan i november. Sannsynligvis vil NATO, FN og Karzai-administrasjonen ha lært av fadesen i august. Det vil fortsatt bli omfattende valgfusk på den måten det har foregått på ved alle tidligere valg i Afghanistan. Men man vil neppe få tilsvarende klønete gjennomføring, og ingen resultater fra helt fiktive valglokaler. Samtidig vil man ha en mer strømlinjeformet administrasjon i FN og mer profesjonelle pressetalsmenn på plass. Man vil få raske og entydige uttalelser om at nå er fusket ryddet opp i, noe er demokratiet på vei tilbake.

Forhåpentligvis vil det som skjedde i august få i det minste noe av pressen som dekker valget til å stille kritiske spørsmål. Det er ingen grunn til å være alt for optimistisk i forhold til dette. Men forhåpentligvis vil opinionen i Vesten fortsatt huske valgfadesen fra august, og fortsatt forstå at et regime som gjennomfører denne typen fusk ikke har blitt forvandlet i løpet av noen måneder. I beste fall vil det skape et folkelig press som vil føre til at flere vestlige land følger Australias eksempel.