Hvem fusket i afghansk presidentvalg?

Ikke overraskende viser de offisielle valgresultatene fra Afghanistan nå at sittende president Hamid Karzai vinner presidentvalget med over 50 prosent av stemmene. Han slipper dermed en andre valgomgang. Resultatet kommer som produkt av systematisk valgfusk. Fra en rekke stemmelokaler i den sørlige delen av landet rapporteres det om stabler med stemmesedler for Karzai. Problemet er at nesten ingen stemte i disse delene av landet. I tillegg til dette kommer trusler mot befolkninga i mange områder fra lokale krigsherrer og muligheter for å stemme gjentatte ganger.

De sistnevnte forholdene var også til stede ved det forrige presidentvalget i 2004. Den gangen konkluderte likevel de offisielle valgobservatørene fra OSSE at valget var "i hovedsak fritt og demokratisk". Dette har blitt tatt som grunnlag for å bruke argumenter som at "Afghanistans demokratisk valgte regjering ber oss om å bli" i debatten rundt Norges militære tilstedeværelse.

Denne gangen har det vært tydelig at truslene fra Taliban om ikke å stemme, har overgått truslene fra Karzai- og NATO-allierte krigsherrer om å stemme og å stemme for Karzai. Valgdeltakelsen har derfor vært tilnærmet null i store deler av den pashtunske landsbygda i sør. Det var i disse distriktene Karzai i hovedsak sikret seg valgseieren i 2004.

I de ikke-pashtunske distriktene i nord er det derimot fortsatt lokale regjeringsallierte krigsherrer fra det som før ble omtalt som Nordalliansen som har kontroll. Her har den reelle valgoppslutninga vært vesentlig høyere. Det betyr ikke nødvendigvis at valget har vært friere ettersom de lokale krigsherrene vil kunne svare med represalier mot landsbyer som ikke leverer forventa resultat. Problemet for Karzai, og Karzais støttespillere i USA og NATO, er at krigsherrene i disse områdene i langt større grad større Karzais motkandidat, tidligere utenriksminister Abdullah Abdullah.

Uten å ha sett de konkrete resultatene på provinsnivå, er det grunn til å anta at Abdullah har vunnet med braksifre i de tadsjikiskdominerte områdene i nordøst og vest. Karzai kan derimot ha fått flere stemmer i de hazaradominerte områdene sentralt i Afghanistan og i de usbekiskdominerte områdene i nordvest. Det har sammenheng med at Karzai har inngått allianse med det hazaradominerte sjiafundamentalistiske partiet Hezb-e Wahdat, leda av visepresidentkandidaten til Karzai, Abdul-Karim Khalili, og med den usbekiske militslederen og krigsforbryteren Abdul-Rashid Dostum. Alliansen med Khalilis Hezb-e Wahdat har blant annet bidratt til at den ekstremt kvinneundertrykkende familieloven for afghanske sjiamuslimer har passert gjennom såvel parlamentet som presidentens signatur. Tilsvarende har krigsherren Dostum fått tilbake frie tøyler til å drive sin kriminelle virksomhet i sitt gamle rike i nordvest.

Alliansen med krigsherrer blant hazaraene og usbekerne er likevel ikke nok til å vinne valget så lenge de lokale krigsherrene blant tadsjikene, som er den klart nest største befolkningsgruppa, slutter opp om Abdullah, og Karzais egen folkegruppe, pashtunerne, i stor grad følger Talibans oppfordring om valgboikott. Hadde valgfusket denne gangen vært begrensa til de metodene som ble benytta forrige gang, med trusler og bestikkelser, ville valgseieren trolig gått til Abdullah. Det er i hvert fall svært usannsynlig at Karzai kunne vunnet over 50 prosent i første valgomgang og dermed sluppet omkamp mot Abdullah. For å vinne tilstrekkelig klart til å unngå en 2. valgomgang var det derfor denne gangen også nødvendig å pøse på med falske stemmer fra valgdistrikter hvor få eller ingen stemte. Denne typen valgfusk er langt mer gjennomskubart enn trusler og bestikkelser via lokale krigsherrer. Det har da også kommet fram i en rekke medierapporter.

Rapportene om omfattende og systematisk valgfusk til støtte for den sittende presidenten virker underminerende på Vestenss argumentasjon om at man bygger demokrati i Afghanistan, og på argumentet om at den militære tilstedeværelsen er ønska av en demokratisk valgt regjering. Spørsmålet er så hvordan de vestlige landene som har styrker i den NATO-ledede ISAF-styrken konkret stiller seg til valgfusket.

Den offisielle forklaringa vil trolig bli at man tar avstand fra valgfusk, men at man ikke vil blande seg inn i indre afghanske anliggender. Denne argumentasjonen mangler troverdighet på to nivåer: For det første er det ikke sånn at vestlige stater, spesielt ikke de som har militære styrker i Afghanistan, pleier å ta så lett på godt begrunna påstander om valgfusk når det utøves i land med regjeringer som ansees som fiendtlig innstilt til vestlige økonomiske og geopolitiske interesser. Det er ikke mange uker siden det var et omfattende raseri blant vestlige ledere på alle nivåer over antatt valgfusk i Irans presidentvalg. Robert Mugabe har blitt framstilt som selve demonen gjennom mer enn et tiår, på grunn av tilsvarende forhold. Samtidig har valg i andre land, som Hviterussland, også blitt fordømt og regimet møtt med sanksjoner, til tross for at de påståtte uregelmessighetene der for det første er mikroskopiske i forhold til det systematiske valgfusket i Afghanistan, og for det andre også mangler klar dokumentasjon. Det siste gjelder i enda større grad nylig avholdte valg i Nicaragua, hvor Norge og flere andre vestlige land har holdt igjen bistand på grunnlag av helt udokumenterte påstander fra opposisjonen om uregelmessigheter ved et lokalvalg.

Det andre punktet som gjør at Vestens holdning overfor det afghanske valgfusket ikke er troverdig, er det faktum at Afganistans regjering er fullt og helt avhengig av NATO-styrkene. I motsetning til de overnevnte landene, hvor Vestens innflytelse på valgprosessen er minimal, har NATO-landene hatt alle forutsetninger for å diktere rammene rundt valget i Afghanistan. Hvis man ville, kunne ISAF-styrkene vært brukt til å sikre gjennomføringa av et valg uten valgfusk. Hadde det skjedd, kunne ISAF økt sin legitimitet i den afghanske befolkninga. Så hvorfor gjorde man ikke dette?

Svaret er enkelt. Det var viktigere å få valgt den ønskede kandidaten valg, raskt og effektivt. Det var tilfelle med valget i 2004, og det er tilfelle nå. Selv om Abdullah også framstår som Vestens mann, som tidligere utenriksminister, er de kreftene som står bak hans kandidatur, blant de tadsjikiske krigsherrene, alt for uavhengige og Iranvennlige. De reelle geopolitiske målsettingene går nødvendigvis alltid foran.