”Krigen i Kongo er over!”

- Krigen er over. Det er budskapet fra president Joseph Kabila, sa landbruksminister Norbert Basengezi Katitima lørdag under en pressekonferanse i den strategisk viktige byen Rutshuru i delstaten Nord-Kivu øst i Kongo.

Uttalelsen kommer på bakgrunn av at den tidligere rwandiskstøttede opprørsgeneralen Laurent Nkunda er arrestert i Rwanda. Han kan komme til å bli utlevert til Kongo hvor han kan vente seg rettssak om krigsforbrytelser. Samtidig krysser rwandiske regjeringsstyrker på ny grensa til Kongo, men denne gangen med aksept fra regjeringa i Kongo. De to regjeringshærene går nå sammen etter den rwandiske hutumilitsen FDLR (De demokratiske styrkene for rwandisk frigjøring) som har holdt til i grensetraktene mot Rwanda helt siden den hutudominerte regjeringa og deres støttespillere ble fordrevet fra makta etter massemordet i 1994. FDLR-styrkene har fram til nylig vært alliert med Kongos regjeringshær i kampen mot Nkunda og hans tutsidominerte opprørsbevegelse CNDP. Dette skjer bare dager etter at Nkunda først ble styrtet som leder av CNDP av den militære lederen for CNDPs styrker, Bosco Ntaganda. Men betyr det som har skjedd virkelig at Kongokrigen er slutt, eller har Joseph Kabila tatt munnen for full?

Hvorfor dumpet Rwanda Nkunda?
De siste hendelsene viser med all mulig tydelighet at Nkunda og hans CNDP-milits aldri var noe annet enn en front for det rwandiske regimet i Øst-Kongo. Dette har også blitt dokumentert i en FN-rapport fra desember som blant annet dokumenterte at Nkundas framrykking tidligere på høsten ble støttet av artelleriild fra rwandisk side av grensa. Før jul erklærte Nkunda høylydt at han vurderte å marsjere mot Kinshasa for å ”frigjøre hele landet”, men i det øyeblikket han ikke lenger ble sett som nyttig for Rwanda, var han umiddelbart ferdig. Spørsmålet er så hvorfor Rwanda nå har valgt å dumpe Nkunda?

Den forklaringa som det er trolig at regjeringa i Rwanda selv ville gitt (riktignok bare underhånden ettersom Rwanda aldri offisielt har erkjent at landet har støttet opp om Nkundas opprør), er at Rwanda mot å kutte handa av ”sin” opprører i Kongo, har fått noe viktig tilbake: Kongos regjering samarbeider nå med Rwanda om å slå ned FDLR-styrkene som har som erklært målsetting å styrte Rwandas tutsidominerte regjering. Den offisielle begrunnelsen fra Rwandas side for å intervenere i Kongo og støtte opprørsgrupper der, har hele tida vært frykten for at FDLR skal få støtte fra Kongo til å bygge seg opp for å kunne styrte Rwandas tutsidominerte regjering. Tar man utgangspunkt i dette, har Rwanda nå fått en god avtale. Fra et militært perspektiv er det ingenting som tilsier at Rwandas regjeringshær, som er trent og utrustet av USA, og er blant de sterkeste i hele Afrika, vil ha noen problemer med å nedkjempe FDLR inne i Kongo, når de nå får lov til å operere fritt og i samarbeid med Kongos egen regjeringshær. To forhold peker imidlertid mot en slik enkel forklaring:

FDLR - trussel eller påskudd?
For det første, dersom det virkelig var sånn at samarbeidet mellom Kongos regjering og FDLR gjennom alle disse årene har vært den eneste grunnen til at Rwanda har støttet opprør i Kongo, framstår det som helt irrasjonelt at Kongos regjering ikke har villet gå med på en slik avtale for mange år siden. Mens Kongo er stort og svært rikt på ressurser, og bare trenger fred og stabilitet for å få i gang økonomisk vekst og utvikling, er Rwanda et lite, tettbefolket, men ressursfattig land. Kongo har dermed ingen spesielle egeninteresser i å ville intervenere i Rwandas politiske forhold, ut over det å forsvare seg mot fiendtlige styrker som søker å destabilisere Kongo. Tvert imot førte krigen i årene 1998-2003 til at Kongo ble fullstendig ødelagt i det som trolig har vært den blodigste krigen verden har sett etter andre verdenskrig. I samme tidsrom blomstret Rwanda økonomisk. Enkelte vestlige land har hevdet at denne veksten har vært et resultat av den nyliberale økonomiske utviklingsstrategien som Rwanda har fulgt, i tråd med råd fra IMF og Verdensbanken. Realiteten er imidlertid at veksten i stor grad har blitt bygd på eksport av varer som i utgangspunktet ikke finns i Rwanda, men som Kongo er rikt på. Rwandas omfattende plyndring av ressurser gjennom intervensjonen i Kongo, er dermed en direkte forklaring på Rwandas ”økonomiske mirakel”. Dette gir Rwanda økonomisk motiv for å holde konflikten i nabolandet gående.

For det andre, dersom Rwandas engasjement i krigen i Kongo reelt har handlet om frykten for FDLR, er det vanskelig å forklare hvordan FDLR klarte å overleve gjennom hele perioden fra 1998 til 2003. Gjennom hele denne perioden var områdene i Øst-Kongo kontrollert av rwandiske regjeringsstyrker og tutsimilits alliert med Rwanda. Dersom det faktisk hadde vært frykten for FDLR som drev Rwanda til å intervenere, skulle man forventet at Rwanda hadde brukt de fem årene med kontroll over Øst-Kongo til å eliminere eller avvæpne gruppa. Det som i stedet skjedde var at de rwandiske styrkene i stor grad ignorerte FDLR-styrkene som oppholdt seg nær den rwandiske grensa, og i stedet fortsatte invasjonen langt opp til Kisangani i det sentrale Kongo, hvor Rwanda utkjempet en krig med sin tidligere allierte Uganda om kontroll over dette senteret for diamanthandel, en krig som Rwanda vant.

Framrykkinga til Kisangani hvor det aldri har vært FDLR-styrker, viser at krigen reelt handlet om kamp om kontroll over naturressurser. Samtidig viser det at Rwanda i denne perioden i stor grad valgte å ignorere FDLR, at hutumilitsen ikke ble sett som noen reell trussel mot det rwandiske regimet. Tvert imot kan eksistensen av FDLR ha vært nyttig for det rwandiske regimet fordi det kunne gi regimet et påskudd for å fortsette å intervenere og dermed skaffe seg tilgang til Kongos naturrikdommer.

Internasjonalt press
Med en slik analyse i bunn, melder spørsmålet seg: Hvorfor har Rwanda nå tilsynelatende gått med på å avstå fra videre støtte til kongolesiske tutsiopprørere i bytte mot reell nøytralisering av FDLR?

En faktor som kan ha spilt en rolle, er FN-rapporten som dokumenterer forbindelsene mellom Rwanda og Nkundas opprørere. Denne har bidratt til at det for første gang har blitt satt internasjonalt fokus på Rwandas destabiliserende rolle i Kongo. Dette har i sin tur ført til klar fordømmelse av Rwandas opptreden fra flere vestlige land, og Sverige og Nederland har gått så langt som til å kutte all u-hjelp til Rwanda. Dermed har det også blitt vanskeligere for Rwandas viktigste støttespillere, Storbritannia og USA, å videreføre den ubetingete støtten, blant annet den omfattende militærstøtten, uten å få et betydelig PR-problem. Summen av dette, kan ha skapt et press mot det rwandiske regimet som kan ha overbevist regimet om at det ikke lenger er mulig å oppnå støtte for regimets indirekte og direkte intervensjonspolitikk overfor Kongo.

Hvor lenge blir Rwanda i Kongo denne gangen?
Det er likevel for tidlig å konkludere med at Rwanda vil endre opptreden og opptrå mer konstruktivt i forhold til stabilisering av Kongo. Hva vil skje når operasjonen mot FDLR er fullført? Og vil den noen gang bli fullført? Vil Rwanda etter en avgrensa periode trekke sine styrker tilbake over grensa, eller vil Rwanda insistere på å beholde styrker inne i Kongo, for eksempel med en grunngiving om at dette er nødvendig for å hindre at FDLR skal kunne gjenoppstå? Så lenge det fortsetter å leve flere hundretusen rwandiske hutuflyktninger i Kongo, som enten ikke våger, eller ikke får lov, til å returnere til Rwanda, vil potensialet for grupper som ønsker å ta til våpen for å styrte Rwandas tutsidominerte regime være til stede. Dermed vil den offisielle begrunnelsen for Rwanda til å intervenere fortsette å eksistere. Med dette som utgangspunkt kan mulighetene for en ny storkrig faktisk være økt etter at de rwandiske styrkene nå har fått en formell invitasjon til å være i Kongo. Det kan komme til å vise seg å bli enda vanskeligere å presse dem ut igjen, enn det var å hindre dem fra å komme inn i utgangspunktet. Dette er også fordi Kongos regjeringshær har et betydelig innslag av tutsimilits og tidligere rwandiske soldater som følge av fredsavtalen som banet vei for valget i 2006, hvor de tidligere opprørsmilitsene ble integrert i regjeringshæren.

Med rwandiske regjeringsstyrker på ny etablert inne på kongolesisk terroritorium, er faren betydelig for at disse vil kunne utøve så stort press mot Kongos regjering at denne gir etter for de rwandiske økonomiske interessene som har etablert seg solid i Øst-Kongo. Det vil potensielt kunne utløse et opprør mot regjeringa og de rwandiske styrkene fra folk i Kongo som ikke aksepterer rwandisk dominans. Det var nettopp dette som skjedde i etterkant av at Laurent Kabila, faren til dagens president Joseph Kabila, hadde styrtet diktatoren Mobutu med støtte fra rwandiske og ugandiske styrker i 1997. Alternativt, dersom president Joseph Kabila opprettholder en uavhengig politisk linje og insisterer på at de rwandiske styrkene forlater Kongo innen rimelig tid, har Rwanda mange å spille på innad i den rwandiske regjeringshæren som vil kunne forsøke seg med militærkupp eller et nytt opprør, lik det som ble satt i gang av general Laurent Nkunda.

Det som vil kunne bli avgjørende for utfallet av den siste vendinga i Kongo, er om verdenssamfunnet opprettholder fokuset som har blitt satt på Rwandas rolle i konflikten, og insisterer på at landet trekker seg ut innen rimelig tid, og om dette blir fulgt opp med støtte til Kongos regjering for blant annet å reformere og skaffe seg sterkere politisk kontroll over de væpnede styrkene i landet. Både trusler om sanksjoner rettet mot det rwandiske regimet, og styrking av utrustning og mandatet for FN-styrken, i retning av å gjøre den mer orientert mot å patruljere og hindre infiltrasjon begge veier på grensa mellom Kongo og Rwanda, vil kunne vise seg å bli avgjørende for om Joseph Kabila får rett i sin påstand. Alternativet vil fort kunne bli en ny runde med krig og folkemord i Kongo.