Hva ligger bak Darfurkonflikten?

I løpet av de siste ukene har Darfurkonflikten på ny kommet på medienes dagsorden. Omtrent samtidig som Sudans regjering underskriver en "tillitsbyggingsavtale" med en av opprørsgruppene i Darfur, antas det at Det internasjonale Krigsforbrytertribunalet i Haag snart kan komme til å utstede en arrestordre på Sudans president Omar Al-Bashir. Bakgrunnen er anklager om forbrytelser mot menneskeheten begått av sudanesiske regjeringsstyrker og alliert milits i Darfur. Spørsmålet jeg vil stille i denne artikkelen, er ganske enkelt hva som ligger bak konflikten i Darfur, og dernest hvordan en arrestordre mot Al-Bashir kan påvirke konflikten.

Mitt utgangspunkt er at problemet er grunnlagt i konflikt på tre ulike nivåer, som er vevd inn i hverandre:
1. En lokal ressurskamp mellom ulike folkegrupper i Darfur.
2. En regional politisk maktkamp mellom rivaliserende politiske eliter som dels løper innad i Sudan og Tsjad, dels mellom regjeringene i Sudan og Tsjad.
3. Den globale geopolitiske rivaliseringa mellom USA (og Frankrike) og Kina.

Folkegrupper i Darfur
Darfur er en stor og langstrakt region, i areal på størrelse med Frankrike. Den nordlige halvdelen er del av Saharaørkenen, mens den sørlige halvdelen ligger innenfor den halvtørre savannesonen. Området som får mest nedbør ligger i høylandsområdet rundt Jabal Marra omtrent midt i regionen.

Hele Darfur er tynt befolket og totalt bor det anslagsvis seks millioner innbyggere i Darfur i dag. Regionen er likevel hjemland for en rekke ulike folkegrupper. Den nordvestlige grensesonen mot ørkenen er det tradisjonelle hjemlandet til zaghawaene. Sammen med midobene som bor lengre øst, har zaghawaene tradisjonelt livnært seg som kamel- og sauenomader. I denne sonen har det også levd grupper av nomadiske arabere, fra rizaigatstammen.

Den mest fruktbare sonen rundt Jabal Marra er det tradisjonelle hjemlandet til furfolket, som har gitt navn til hele regionen (Dar fur = furfolkets hjem). Furfolket har tradisjonelt drevet bofast jordbruk med noe supplement fra kveghold. De utgjorde kjernen og herskerklassen i Darfursultanatet som var et selvstendig monarki fra slutten av 1500-tallet til det ble erobret av egyptiske styrker under britisk dominans i 1875. Utkanten av Jabal Marra i vest, er det tradisjonelle hjemlandet til masalittene. Den sørlige utkanten av Jabal Mara er hjemlandet til dajufolket.

Savannesonen øst for Jabal Mara er hjemlandet for berti- og birqidfolkene. I likhet med folkegruppene i Jabal Mara har de tradisjonelt vært bofaste og livnært seg av en blanding av husdyrhold og jordbruk. Området sør for Jabal Mara har vært brukt av folkegrupper som i hovedsak har livnært seg på kvegdrift og som har hatt en nomadisk livsførsel. De viktigste gruppene er baqqaraene og fellataene.

Baqqaraene som bokstavelig talt betyr kvegfolket (baqr = ku på arabisk), trekker sine aner tilbake til utvandrere fra Arabia, selv om de gjennom ekteskap med lokalbefolkning gjennom generasjonene har blitt afrikaniserte når det gjelder utseende. De vandret inn til Darfur fra områder lengre vest på 1700-tallet. Baqqaraene tilhører flere ulike stammer. Den største er rizaigatstammen, som også har en nordlig avløper blant kamelnomadene.

De andre folkegruppene i regionen har afrikansk opprinnelse. Både berti- og birqidfolkene har imidlertid sluttet å bruke sine opprinnelige språk, som i likhet med de fleste andre opprinnelig afrikanske språkene i Sudan, tilhørte den nilo-sahariske spåkfamilien. Det samme har flertallet av fellataene (ellers i Afrika oftest kalt fulanier eller fulbe) som opprinnelig kom fra Vest-Afrika og innvandret til regionen etter baqqaraene, på 1800-tallet.

Samlet utgjør opprinnelig arabiske og arabiserte afrikanske folkegrupper rundt 40 prosent av Darfurs befolkning, mens resten snakker anslagsvis 20 ulike Nilo-Sahara-språk. Geografisk er de arabisktalende gruppene i flertall i savannebeltet i sør og øst, mens folkegrupper som fortsatt snakker opprinnelige Nilo-Sahara-språk utgjør flertallet i Jabal Mara og i grenselandet mot ørkenen i nord. De arabisktalende gruppene har her tradisjonelt utgjort i underkant av 20 prosent av befolkninga.

Beskrivelsen over nevner de største og politisk viktigste folkegruppene, men på ingen måte alle. Dette er viktig for å forstå konflikten. Mens de største gruppene har hatt selvstyre innenfor sine tradisjonelle dar (dar = hjem på arabisk), har leveområdene til de mindre folkegruppene ligget inn under en eller flere større folkegruppers dar. Blant annet har de nordlige kameldrivende rizaigataraberne ikke hatt noe eget dar, men streifet omkring i de samme områdene som har vært definert som Dar Zaghawa og Dar Midob.

Samtidig er det viktig å forstå at heller ikke de folkegruppene som har hatt sine egne dar har vært begrenset til å leve i disse områdene. Tvert imot. Faste bosettinger har ofte vært et lappeteppe med landsbyer befolket av en folkegruppe inne på området som ellers er befolket av en annen folkegruppe. I tillegg er det de nomadiske folkegruppene som per definisjon ikke har begrenset sin utbredelse til sitt eventuelle dar, men har vært avhengige av å ta med seg dyrene sine inn på områder som ellers er befolket av andre folkegrupper. Kamelnomadene har historisk pleid å ta med seg dyrene sine inn i Jabal Mara i tørketida, mens kvegnomadene har trukket nordover i regntida.

Ressurskonflikten
I tidligere perioder var befolkninga så liten og landområdene så store at det at grupper vandret fram og tilbake, og at mange ikke hadde egne definerte dar, ikke behøvde å utgjøre noe problem. Men økende befolkning har gitt økt press på ressursene. I kombinasjon med klimaendringer, har dette bidratt til en forørkning av grenseområdene mot ørkenen, spesielt i de mest marginale områdene på grensa til ørkenen. Kamel-nomadene har derfor i stadig større grad trukket sørover, inn i Jabal Mara eller videre sørover til savannebeltet. I løpet av de siste to tiårene har dette skjedd i så stor grad at det i dag bor flere zaghawaer i den sentrale og sørlige delen av Darfur, enn i det opprinnelige Dar Zaghawa, i nord.

Med forørkning av de marginale sonene i nord, har kamelnomadene i økende grad forsøkt å bli værende i de mer nedbørrike sentrale og sørlige delene av regionen, også i regntida da de tidligere pleide å trekke inn i Sahara. Samtidig har forørkning hindret migrasjon av kvegnomadene nordover i regntida.

I tillegg til disse de miljøforandringene, har den politiske konflikten i Tsjad bidratt til at arabiske grupper fra Tsjad har trukket østover inn i det tradisjonelle Dar Masalit.

Befolkningsvekst blant furfolket, masalitene og andre tradisjonelle jordbrukere, har dessuten ført til at disse folkegruppene også har søkt å utnytte ressursene i sine leveområder mer intensivt gjennom i økende grad å holde kveg ved siden av å dyrke jorda. Dette har også bidratt til at det har blitt mer direkte konkurranse mellom de bofaste og de tradisjonelle nomadefolkene om beiterettigheter i den tørre årstida. Samtidig har det at flere av de bofaste bøndene har begynt å holde kveg bidratt sterkt til forørkningen av regionen. Det å holde buskapen i ett område hele året, setter mye hardere press på ressursgrunnlaget enn det nomadene gjør når de tar med seg buskapen og flytter mellom ulike klima- og vegetasjonssoner med årstidene.

Jordbruket har også blitt intensivert, blant annet ved at halm og andre rester fra innhøstinga, som tidligere ble liggende på åkrene, nå blir samlet inn og solgt. Dermed oppløses den århundrelange tradisjonen med at kvegnomadene får slippe sitt kveg inn på markene for å beite på halmen, og dermed også gjødsle åkrene. Jorda blir stadig mer utarmet samtidig som kvegnomadene enten blir henvist til å bringe bølingene sine til andre og mer marginale beiteområder, eller til å bryte seg inn på åkrene mot de bofaste bøndenes vilje.

Man får dermed en frontkollisjon mellom behovene for livsopphold mellom tradisjonelle nomader og bofaste bønder. Når skillet mellom bofaste bønder og nomader i tillegg i stor grad sammenfaller med etniske skillelinjer, har man et konkret materielt grunnlag for en etnisk konflikt hvor ulike folkegrupper forsøker å fordrive hverandre med trusler og vold.

Arabisme mot afrikanisme
Allerede i ukene i forkant av uavhengigheten fra Storbritannia 1. januar 1956, brøyt det ut kamper mellom den sudanesiske sentralregjeringa, basert i det arabisk-muslimske nord, og opprørgerilja med base i de nilo-sahara-talende, og i hovedsak animistiske eller kristne, provinsene i sør. Krigen vart fram til 1972, da en avtale om indre selvstyre for Sør-Sudan skapte grunnlag for en fredsavtale. Denne brøyt imidlertid sammen i 1983. Andre omgang i krigen varte fram til 2005 da en ny fredsavtale ble underskrevet. Selv om en av lederne for opprørsbevegelsen SPLM har blitt visepresident i Sudan, er motsetningene mellom nord og sør langt fra over.

Da andre omgang i krigen brøyt ut i 1983, var det mye på grunn av at den daværende presidenten, Jafaar an-Nimeiri, som opprinnelig hadde en sekulær og sosialistisk orientering, la om kursen i islamistisk retning ved blant annet å innføre en ny straffelov basert på en ortodoks shariafortolkning. Nimeiri ble avsatt i 1985. Det nye regimet som erstattet Nimeiri, ble i sin tur avsatt gjennom et militærkupp i 1989. Dette brakte dagens president, Omar Al-Bashir til makta. Den islamistiske politiske linja som Nimeiri staket opp, ble videreført av begge de etterfølgende regimene.

Den folkelige basisen for Bashirs militærkupp, kom i hovedsak fra det islamistiske partiet Den nasjonale Islamske Fronten, ledet av Hassan Al-Turabi. Selv om Turabi selv har arabisk-sudansk bakgrunn, vektla hans bevegelse det islamske, heller en det arabiske, som den sudanske statens felles grunnlag. Bevegelsen hadde derfor også sterk støtte blant de ikke-arabiske folkegruppene i Darfur, ettersom Darfur er nær 100 prosent muslimsk.

Samtidig fantes det også innad i regimet, spesielt knyttet til hæren hvor president Bashir hadde og har sin maktbasis, krefter som nettopp vektla det arabiske. Dette ble brukt aktivt for å verve soldater til kampen mot sør blant de arabisktalende nomadegruppene i Darfur. På denne måten fikk mange Darfur-arabere tilgang til våpen og kamptrening.

Som et mottrekk mot dette, kjørte SPLM-geriljaen fram en retorikk om at kampen mot regimet handlet om motstand mot de arabisk-talende gruppenes forsøk på å undertvinge alle de ikke-arabiske afrikanske folkegruppene, mer enn en kamp mellom det muslimske nord og det ikke-muslimske sør, Med denne ”afrikanismen” kunne SPLM også vinne sympati blant de ikke-arabiske muslimske folkegruppene i Darfur.

Som det redegjøres for i denne artikkelen, ble ideologien om en felles ”afrikansk” erfaring mot arabisk dominans, bygd opp uten et historisk grunnlag. Mens folkegruppene i Sør-Sudan gjennom århundrene hadde vært ofre for slavehandlere fra nord, var fur-folket i Darfur kjernen i Darfursultanatet som eksisterte fra slutten av 1500-tallet fram til 1875. Darfursultanetet var et sentrum for handelen med slaver fra tropisk Afrika og nordover gjennom Sahara. Darfursultanatet kontrollerte ikke bare furfolkets hjemområder, men hadde også undertvunget områdene omkring, inkludert hjemområdene for arabisktalende grupper.

Tilsvarende finns det heller ikke noe sosio-økonomisk fellesskap mellom den Sudan-arabiske herskerklassen, som i hovedsak kommer fra Khartoum eller områdene omkring, langs Nilen, og de arabiske nomadefolkene i Darfur. Både de arabiske nomadene og de arabiserte opprinnelig afrikanske folkegruppene i Darfur, hører til blant Sudans aller fattigste og mest marginaliserte grupper. Lese- og skrivekyndigheten er blant annet langt lavere blant baqqaraene og arabiserte folkegrupper som bertiene, enn den er blant furfolket, masalittene, zaghawaene og andre ikke-arabiserte folkegrupper.

Den underprivilegerte stillinga for arabiske folkegrupper, var grunnlag for et opprop til støtte for arabiske rettigheter i Darfur som ble lansert i 1987. Ettersom regjeringa i Khartoum var avhengige av Darfuraraberne for å kunne føre krigen mot opprørsgeriljaen i Sør, ble de også lydhøre for Darfurarabernes krav. I den aktuelle konteksten med ressurskamp, betydde dette samtidig at regjeringa skjøv fra seg de ikke-arabiske muslimske gruppene.

SLM, JEM og Janjaweed
Med støtte fra SPLM og oppslutning særlig blant furfolket, oppsto Darfur Liberation Movement i 2002. Bevegelsen skifta navn til Sudan Liberation Movement (SLM) året etter, parallelt med at bevegelsen gikk bort fra å kreve uavhengighet for Darfur, og over til å kjempe for å styrte regimet i Khartoum.

Omtrent samtidig oppsto også en annen opprørsbevegelse, Justice and Equality Movement. JEM hadde ikke forbindelser til SPLM i sør, men var tvert imot nært knyttet til Hassan Al-Turabi. Turabi var i 1999 kommet på kant med kretsen rundt Omar Al-Bashir nettopp fordi Turabi oppfattet den framvoksende arabismen som en trussel mot sin panislamistiske visjon som inkluderte ikke-arabiske muslimer. JEM er ledet av Khalil Ibrahim, som var rådgiver for Khartoumregjeringa helt fram til 1998. Bevegelsen har først og fremst oppslutning blant Ibrahims folkegruppe, zaghawaene, mens SLM har sin base blant furfolket og masalittene. Tross ulik bakgrunn, har SLM og JEM likevel samarbeidet i kampen mot regjeringshæren og arabisk milits, kalt Janjaweed.

Janjaweed rekrutteres både fra de opprinnelig arabiske og de arabiserte afrikanske folkegruppene. Det er en sterk overforenkling å framstille Janjaweed som banditter som opptrer på ordre fra sentralregjeringa i Khartoum. Janjaweedbegrepet inkluderer både rene bandittgrupper, som står utenfor noens kontroll, og militsgrupper som forsvarer de arabisktalende gruppenes interesser i ressurskampen.

Proxykrig i Tsjad
I likhet med Sudan, har nabolandet Tsjad vært herjet av borgerkrig det meste av perioden etter uavhengigheten i 1960. Krigen har hatt en etnisk dimensjon, innledningsvis med ulike hel- og halvnomadiske folkegrupper fra nord satt opp mot folkegruppene fra sør. Seinere har bildet blitt mer innfløkt med kamper mellom ulike grupper med base i nord. Personlige avtaler og maktambisjoner har også spilt en sentral rolle slik at ulike krigsherrer med basis i de samme folkegruppene har stått opp mot hverandre. Under konfliktene har det ligget en konflikt mellom Libya, delvis støttet av Østblokken under den kalde krigen, og Frankrike og USA om innflytelse i landet.

Dagens president, Idris Deby, kom til makta i 1990 etter at han kort tid tidligere hadde gjort opprør mot sin tidligere overordnede, president Hissene Habré. Både Deby og Habré er fra nord. Habré tilhører dazafolket, mens Deby er zaghawa. Likevel har begge i hovedsak kjempet for regjeringshæren, mot libyskstøttede opprørsgrupper. Da Deby i 1990 vendte seg mot Habre, fikk han rett nok støtte fra Libya. Men samtidig gjorde den gamle kolonimakta Frankrike, ingenting for å redde Habré. Det ble dermed antatt at Deby hadde fått grønt lys av Frankrike for maktovertakelsen. Motivet kan ha vært at Habré favoriserte USA-eide selskaper på bekostning av franske. Deby vendte i alle tilfeller raskt tilbake til en provestlig linje etter at han hadde sikret seg makta.

Etter dette oppga Libya sine ambisjoner om direkte makt i Tsjad. I stedet ble forholdet mellom Tsjad og Sudan stadig dårligere. I 2005 oppsto det et nytt opprør mot sentralregjeringa med utspring i de østlige grenseområdene mot Darfur. President Deby har beskyldt Sudan for å støtte opprørerne mot sitt regime, mens Sudan på sin side hevder at Deby støtter opp om SLA og JEM i Darfur. Det er liten tvil om at begge påstandene medfører riktighet.

Blant opprørerne i Tsjad er det mange med arabisktalende bakgrunn. Arabisktalende er den største etniske gruppa med rundt 25 prosent av Tsjads befolkning, men har aldri hatt noen sentral politisk rolle i Tsjad. I likhet med de arabisktalende gruppene i Darfur, tilhører flertallet av Tsjads arabisktalende den fattigste og mest marginaliserte delen av befolkinga. Fordi de i betydelig grad har sluttet opp om det siste opprøret, har mange arabisktalende grupper fra Tsjad blitt fordrevet av regjeringshæren og inn i Darfur, hvor de i sin tur har deltatt i fordrivinga av lokale ikke-arabiske grupper.

Det er likevel ikke korrekt å framstille konflikten i Tsjad som en direkte forlengelse av konflikten mellom arabisktalende og ikke-arabiske grupper i Darfur. Blant de tsjadiske opprørerne er det også mange som tilhører de politisk dominerende daza- og zaghawafolkene, inkludert opprørslederen Timane Erdimi, en nevø til president Deby.

USA mot Kina
Konflikten i Darfur har fått utvikle seg fra lokale røtter, men eskaleringa til krig og massedrap kan ikke forståes løsrevet fra den politiske maktkampen i Sudan og Tsjad, og mellom regjeringene i de to landene. Disse konfliktene kan i sin tur heller ikke forståes uten at man tar i betraktning de internasjonale forbindelsene som disse fattige og økonomisk og militærteknologisk lite utviklede landene har til ulike stormakter.

Det er ingen som bestrider at regjeringa i Khartoum mottar både politisk, militær og økonomisk støtte fra Kina. På motsatt side, har Tsjads president Idris Deby, som tidligere nevnt, nære forbindelser til USA og Frankrike. Frankrike grep direkte inn med militære styrker i 2008 da Deby sto i fare for å miste kontrollen over hovedstaden N’Djamena etter en rask framrykking av en koalisjon av Sudanstøttede opprørsgrupper. (Kommentar 9.5: Frankrike har også fått EU med seg på en klar politisk støtte til Debyregimet i Tsjad, mot opprørerne.) Når Vesten støtter regimet i N’Djamena og regimet i N’Djamena temmelig utilslørt støtter opprørsbevegelser i Darfur, betyr det at Vesten i realiteten også har støtter opprørsgruppene i Darfur.

Som det framheves i denne Israel-kritiske artikkelen, spiller også Israel en rolle. Landet har lenge hatt nære forbindelser til den sørsudanesiske opprørsbevegelsen SPLM. Selv om SPLM nå deltar i en koalisjonsregjering sammen med det arabisk-islamske regimet til president Omar Al-Bashir, pågår det fortsatt en hard maktkamp mellom SPLM og kreftene som støtter Al-Bashir. SPLM har etter all sannsynlighet fortsatt gode forbindelser til SLM i Darfur. Nylig ble det også opprettet direkte forbindelser mellom SLM og Israel. Al Bashir har videre hevdet at også JEM finansieres av Israel.

Sudans olje
Den geopolitiske rivaliseringa om innflytelse i Sudan og Tsjad har et velkjent bakteppe: Olje. Det er nå kun et tidsspørsmål før verdens oljeproduksjon vil begynne å tippe nedover. Oljereservene i vestlige land har allerede i mange år vært på vei ned. Samtidig tyder mye på at også Russland og flere land i Midtøsten har passert toppen, selv om det er grunn til å anta at Irak fortsatt huser betydelige uutnyttede oljereserver. Utenfor Midtøsten er Afrika den viktigste regionen for nye oljefunn. De viktigste oljeprodusentene hittil har vært Libya, Nigeria, Algerie og Angola, men de største uutviklede oljereservene kan finnes i et belte fra Mauritania tvers gjennom Sahel via Mali, Niger og Tsjad til Sudan. I Sudan finns forekomstene i et belte som går omtrent nøyaktig på grensa mellom Nord- og Sør-Sudan, og tvers gjennom Darfur.

Sudan ble for første gang en netto oljeeksportør i 1999, og siden det har anslagene over Sudans antatte oljereserver blitt justert oppover for hvert år. I 2007 ble de anslått å ligger omtrent på nivå med de norske. Tsjads oljereserver anslås også å være betydelige, foreløpig anslått til omtrent en fjerdedel av de sudanesiske.

Autonomi og FN-styrker
Fredsavtalen mellom Khartoumregjeringa og SPLM i Sør-Sudan fra 2005, innebærer at Sør-Sudan får betydelig politisk og økonomisk autonomi. Det innebærer også kontroll over de oljeressursene som befinner seg sør for grensalinja. I og med at det største oljefeltet omtrent nøyaktig følger denne grensa, er den nøyaktige grensedragninga gjenstand for en politisk drakamp i Khartoum som er av stor betydning for begge parter.

De politiske kravene fra SLM og JEM har variert. SLM skrev i 2006 under en fredsavtale med regjeringa, som JEM avviste. Innholdet i avtalen ble aldri konkretisert, og den løp dermed ut i sanda. Nå kommer det melding om at JEM har gått inn på en avtale med Khartoum. Det er imidlertid stor grunn til å være avventende til om dette virkelig er noe fredsgjennombrudd. Verken SLM eller andre mindre utbrytergrupper fra de to organisasjonene har underskrevet noen avtale. Det politiske innholdet i avtalen er også uklart.

Det som derimot er mer klart, er at målet for opprørsbevegelsene er at Darfur skal ende med en tilsvarende autonomiordning som den som Sør har fått. Implisitt i dette, ligger det en forståelse av at SLM og JEM får en tilsvarende politisk rolle i Darfur som SPLM har oppnådd i Sør.
Kravet er langt mer problematisk enn løsninga for Sør var. Også i Sør har det vært tendenser til stridigheter mellom ulike folkegrupper. SPLM er dominert av den største av folkegruppene, dinkaene. Blant nuerene, har derimot en militsgruppe som til dels har vært alliert med Khartoumregjeringa; Sør-Sudans Forsvarsstyrke, hatt en viss oppslutning, som en reaksjon på dinkadominansen i SPLM. Likevel er det grunn til å tro at et klart flertall blant de mange ulike folkegruppene som befolker Sør-Sudan oppfatter seg å tilhøre et historisk og kulturelt fellesskap som er adskilt fra det arabiske nord. Det er annerledes i Darfur hvor de 40 prosentene av befolkninga med arabisk opprinnelse i dag trolig ville motsatt seg en autonomiordning som ville gitt stor makt til politiske organisasjoner som i hovedsak representerer ikke-arabiske etniske grupper, med de konsekvensene det ville fått for den lokale ressurskampen.

For regjeringa i Khartoum ville det å innrømme Darfur et tilsvarende autonomi som Sør har fått, også betydd at de ville miste kontrollen over en enda større del av landets oljereserver enn det som har gått tapt gjennom avtalen med Sør. Et aspekt i denne rettighetsdiskusjonen er det også at størstedelen av oljereservene i Darfur ligger i den sørlige delen hvor arabisktalende grupper er i flertall.

Vestlige regjeringer har formelt ikke tatt noen stilling til autonomikravet for Darfur. På tross av den indirekte militære støtten til opprørsgruppene via Tsjad, har de formelt også holdt opprørsgruppene på en armlengdes avstand politisk. I stedet har Vesten framstilt seg som nøytrale forsvarere av menneskerettighetene i regionen. Strategien har vært å få på plass det som defineres som en robust FN-styrke i Darfur, basert på en kombinasjon av afrikanske styrker fra provestlige land, som Rwanda, og direkte vestlige styrker. Her har det også norske styrkebidrag vært diskutert.

I realiteten er kravet om en robust FN-styrke i samsvar med strategien til opprørsgruppene. Den ikke-arabiske befolkninga i Darfur er langt mindre enn befolkninga i Sør-Sudan, og den militære utrustninga til SLM og JEM er også langt svakere den SPLM hadde. Derfor er det, selv med betydelig våpenstøtte fra Tsjad, usannsynlig å kunne vinne en militær seier over Khartoum, slik SPLM langt på vei gjorde i Sør. En robust FN-styrke dominert av vestlige og provestlige afrikanske land i Darfur, ville derimot snu den politiske forhandlingssituasjonen i favør av opprørsbevegelsene.

Nettopp derfor har også Khartoumregjeringa kontant avvist en robust utrusta FN-styrke og militær deltakelse fra vestlige land som Norge i Darfur. Det regjeringa derimot har gått med på, er en mindre og lettbevæpnet styrke bestående utelukkende av soldater fra andre afrikanske land.

Krig eller boikott
En hovedgrunn til at konflikten i Darfur gjennom flere år har fått betydelig oppmerksomhet, mer enn den langt blodigere konflikten i Kongo, er arbeidet som er nedlagt av aktivistene i Save Darfur Coalition og Genocide Intervention Network. Kravet som disse gruppene har reist, er utplassering av en robust militær intervensjonsstyrke i Darfur, på tross av motstanden fra regjeringa i Sudan. Dette kan enten skje gjennom at den sudanesiske regjeringa tvinges til å akseptere dette gjennom økonomisk isolasjon og boikott, eller gjennom direkte intervensjon. Det siste ville bety krig mot Sudan.

Både Save Darfur Coalition of Genocide Intervention Network har sterke støttespillere i USAs politiske etablissement. Det gjelder blant annet flere i president Obamas utenrikspolitiske team, spesielt utenriksminister Hillary Clinton og FN-ambassadør Susan Rice. Per i dag er imidlertid både krig og en effektiv internasjonal boikottkampanje mot Sudan urealistisk.

Konseptet om krig for å beskytte sivilbefolkning er logisk selvmotsigende og har også i praksis vist seg som kontraproduktivt. Erfaringene med blodbadene på Balkan som fulgte med vestlig militær intervensjon der på 1990-tallet, og påfølgende kriger i Afghanistan og Irak, har gjort at oppslutninga om et nytt krigseventyr er på et lavmål både internasjonalt og i USA. Det er derfor få som i dag våger å åpent argumentere for at krig mot Sudans regjering er løsninga på Darfurproblemet. Rent praktisk er det også et problem i det at både USA og allierte land per i dag har en stor del av styrkene sine opptatt i Afghanistan.

Boikott er heller ikke realistisk i øyeblikket. Verken Kina eller andre ikke-vestlige land, som Russland, viser noen interesse for å delta i fordømmelsen av Khartoumregimet. Dermed finns det heller ikke noe grunnlag for å få gjennom noen boikottresolusjon i FN.

Krigsforbrytertiltale som virkemiddel
En faktor som potensielt kan endre dette, er en krigsforbrytertiltale mot Sudans president Omar Al-Bashir fra den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag. Selv om en ensidig arrestordre mot Al-Bashir ikke vil kunne effektueres så lenge han faktisk forblir regjeringssjef i Sudan, og unnlater å reise til land som anerkjenner domstolen, vil en slik arrestordre bidra til å legge et sterkt moralsk press mot Kina og Russland for å kutte forbindelsene til Al-Bashir.

Problemet med denne strategien er at selv om de geopolitiske motivene fra vestlige stater ikke vil bli vektlagt i rapporteringa av en slik tiltale i Vesten, vil det bli gjort tydelig i den muslimske verden, i Kina og i andre ikke-vestlige land. Sudans regjering har i harde ordelag fordømt USA, som, på tross av at landet selv ikke anerkjenner Krigsforbryterdomstolen, presser på for at det skal utstedes arrestordre mot Al-Bashir, uavhengig av den siste "tillitsbyggingsavtalen" med JEM. Sudan hevder at realitetene i dette er at USA arbeider for regimeskifte i Khartoum. USA har da heller ikke sagt noe eksplisitt for å avkrefte dette inntrykket. Potensialet for at en krigsforbrytertiltale mot Al-Bashir vil bidra til å hardne frontene, både i og utenfor Darfur, er derfor absolutt til stede.

Etterkommentar 4.3/5.3:
Når nå krigsforbrytertiltalen er et faktum, har reaksjonene kommet umiddelbart. Sudans myndigheter har kastet ut en rekke hjelpeorganisasjoner som myndighetene oppfatter som vestligdominerte. Ikke overraskende har Kina gått klart ut og bedt FNs Sikkerhetsråd om å suspendere anklagene. Foreløpig har også signalene fra andre land i Den arabiske Ligaen og Den afrikanske Unionen vært støttende overfor Sudan og Al-Bashir i så stor grad at Al-Bashir føler seg trygg nok til å ville delta på det arabiske toppmøtet i Qatar seinere i mars. Det ser heller ikke ut til at tiltalen i utgangspunktet har bidratt til å svekke Al-Bashirs, og regimets posisjon på hjemmebane, snarere tvert imot.