Løsningene for Afghanistan

Med fire drepte norske soldater søndag kveld, kom det samla antallet drepte soldater fra den internasjonale styrken opp i 99 for juni 2010. Åtte og et halvt år etter invasjonen, får vi den blodigste måneden noen gang i krigen for de internasjonale styrkene. Antallet sivile dødsofre øker også stadig. Man må, som jeg refererte fra NUPI-forsker Helge Lurås i min forrige postering,"konkludere med den norske militære deltakelsen i Afghanistan har vært bortkasta, mislykka og kontraproduktiv".

Det har i lengre tid nå blitt snakket om, også fra den norske regjeringa, at "det finns ingen militær løsning". Det betyr at det må finnes en politisk løsning, men hva denne løsninga faktisk skal bestå i, snakkes det for lite konkret om. Jeg vil oppsummere at hovedpunktene i en ny vestlig politisk strategi for Afghanistan bør bestå i følgende:

1. Stans i alle former for støtte til diktaturstater i den arabiske verden
2. Stans i alle former for støtte til og samarbeid med Israel inntil landet aksepterer fredsavtale med palestinerne med grunnlag i Folkeretten
3. Uttrekning av alle vestlige styrker fra Afghanistan
4. Stans i alle former for militær og økonomisk støtte til den krigsherredominerte Karzairegjeringa i Afghanistan.
5. Diplomatisk og økonomisk press på India for å akseptere en fredsløsning om Kashmir som respekterer ønskene til folkeflertallet i Kashmir.

Al-Qaida er ikke afghansk, men arabisk
Utsagnet om at "det finns ingen militær løsning", retter seg i utgangspunktet mot Taliban og andre afghanske parter i krigen. Men påstanden er minst like sann i forhold til Al-Qaida. For hver Al-Qaida-aktivist som drepes på slagmarka, rekrutteres flere nye. Det er også umulig å sloss militært mot en terrororganisasjon som rekrutterer overalt i verden, og kan slå til overalt i verden.

Det at Al-Qaida ikke kan knuses militært, betyr imidlertid heller ikke at striden kan løses med forhandlinger mellom Obama og Bin Laden. Al-Qaida har et mål om å innføre et muslimsk verdenskhalifat, bygd på konservativ fortolkning av sharia. Dette er et mål bare en svært liten andel av verdens muslimer deler. Dette er da heller ikke grunnlaget for at organisasjonen fortsatt klarer å rekruttere. Det Al-Qaida klarer å rekruttere på grunnlag av, er raseriet mot Vestens, spesielt USAs, politikk i forhold til den arabiske verden. Måten å knuse Al-Qaida på, er å frata organisasjonen dets rekrutteringsgrunnlag, og det handler om å gjennomføre en fundamental endring i Vestens politikk i forhold til den arabiske verden.

Stans støtten til korrupte arabiske diktaturer
USA og andre vestlige land må trekke ut alle militære styrker som står i arabiske land for å støtte udemokratiske regimer, samt stanse alle våpenleveranser, alt etterretningssamarbeid og all annen støtte til Saudi-Arabia, Egypt, Algerie og andre undertrykkende og korrupte regimer i den arabiske verden.

Vesten og USA må akseptere at disse regimene, som har bidratt til å gi USA og Vesten geopolitisk kontroll over mesteparten av de nesten 60 prosente av verdens totale gjenværende oljereserver som befinner seg i arabiske land, både kan og bør bli styrta av sitt eget folk. Vesten må videre akseptere at nye myndigheter i disse landene vil bruke oljeressursene, både til å bygge velferd i egne land, og til å fremme den arabiske verdens interesser i forhold til Vesten når det gjelder Israel-Palestinakonflikten.

Midtøstenløsning basert på Folkeretten
For at kampen mot Al-Qaida ikke skal gå over i en økonomisk eller militær krig mot nye folkelig forankra regjeringer i den arabiske verden, er det avgjørende at stans i støtten til arabiske diktaturer følges opp med en fullstendig omlegging av politikken i forhold til Israel-Palestina. Løsninga på denne konflikten er overhodet ikke vanskelig å peke på. Den ligger i en tostatsløsning som følger de internasjonalt anerkjente grensene fra før 1967.

Det betyr i klartekst at det opprettes en palestinsk stat i Gaza, hele Vestbredden og Øst-Jerusalem. For at dette skal kunne skje, må alle de folkerettsstridige israelske settlerkoloniene på Vestbredden og i Øst-Jerusalem avvikles. Israel må også gi tilbake Golanhøydene til Syria, og på tilsvarende måte avvikle de folkerettsstridige settlerkoloniene i dette illegalt annekterte landområdet.

Ingenting tyder på at noen av partene på palestinsk eller arabisk side i dag ville avvise en slik fredsløsning. I Isreal ville derimot en slik løsning med basis i Folkeretten i dag skape ramaskrik. Spesielt vil kravet om å erkjenne at også Øst-Jerusalem må inngå i en framstidig palestinsk stat bli vanskelig å svelge. Så å si hele det politiske spekteret på jødisk-sionistisk side har vendt seg til forestillinga om at hele Jerusalem tilhører Israel. Det gjør den hellige byen imidlertid utvilsomt ikke i følge Folkeretten, og uten at også Øst-Jerusalem, som både kulturelt og økonomisk utgjør sjølve kjernen i Palestina, inngår i en uavhengig palestinsk stat, vil en fredsløsning ikke kunne vinne aksept verken blant det palestinske folket eller i den arabiske verden generelt.

Sjøl om det vil sitte langt inne for enhver israelsk regjering å godta, har USA de nødvendige maktmidlene til å presse Israel til å akseptere en fredsløsning i tråd med Folkeretten ettersom Israel er fullstendig avhengig av den økonomiske og militære bistanden fra USA.

Ingen forhandlinger med Taliban
I den grad det snakkes konkret om politisk løsning, snakkes det oftest om forhandlinger med "det moderate Taliban". Dette Taliban finnes ikke. Det finns krefter i Taliban man kan gjøre avtaler med, i bytte med penger og maktposisjoner. Men disse korrupte delene av Taliban er allerede i stor grad integrert i det sittende afghanske regimet, noe som har bidratt til at det allerede er vedtatt ekstremt kvinnefientlige lover i Afghanistan.

Det Taliban som har avvist å la seg integrere sammen med andre korrupte og fundamentalistiske krigsherrer i det nye NATO-støtta afghanske regimet, deler den grunnleggende ideologien som Al-Qaida står for. Det innebærer at forhandlinger med denne organisasjonen bare vil kunne føre fram om man godtar å gjøre hele Afghanistan til en islamistisk stat uten noen former for kvinnerettigheter og uten noen form for demokrati.

Hent soldatene hjem
På samme måte som med Al-Qaida, må Taliban nedkjempes, ikke med vestlig militærmakt, men ved å frarøve organisasjonens dets rekrutteringsgrunnlag. Det viktigste rekrutteringsgrunnlaget for Taliban er ganske enkelt motstanden mot utenlandsk okkupasjon.

Når utenlandske militære styrker utgjør den reelle maktfaktoren i et land, er det for alle praktiske formål et okkupert land, og oppleves som okkupert av innbyggerne i landet. Dette gjelder også når styrkene er "invitert inn av landets regjering" slik de sovjetiske okkupasjonsstyrkene var på 1980-tallet, eller er der med støtte i et FN-mandat, slik tilfellet er for NATO-styrkene i dag.

Den sovjetiske okkupasjonen på 1980-tallet endte med å styrke de reaksjonære islamistiske bevegelsene som gikk under betegnelsen Mujahedin, fordi det var disse som tok til våpen mot de sovjetiske okkupantene. På samme måte styrker NATO-okkupasjonen i dag de reaksjonære islamistiske motstandskreftene som går under betegnelsen Taliban, fordi det er Taliban som i dag tar til våpen mot okkupantene fra NATO. Det viktigste bidraget til å hindre at Taliban lykkes med å rekruttere flere afghanske pashtunere til sin kamp, er derfor å trekke alle norske og andre utenlandske styrker ut av landet.

Kutt støtten til Karzairegimet
Det afghanske regimet, under ledelse av Hamid Karzai, som USA med allierte installerte i 2001, er for det første verdens mest korrupte. For det andre består det av en samling av Afghanistans verste krigsforbrytere fra borgerkrigsperioden tidlig på 1990-tallet. For det tredje er mange av regjeringsmedlemmene og guvernørene tungt involvert i narkotrafikken. For det fjerde mangler regimet demokratisk legitimitet.

Valgene i 2004 og 2005 til henholdsvis president og nasjonalforsamling var prega av omfattende og systematisk valgfusk, sjøl om dette på det tidspunktet i liten grad ble rapportert i vestlig mainstreampresse, som på dette tidspunktet fortsatt var opptatt av å portrettere propagandabildet av Afghanistan som "den vellykka krigen" (sammenligna med Irak som da framsto som en mye verre katastrofe). Under presidentvalget i 2009 var imidlertid de indre motsetningene innad i regimet, og innad i FN og den amerikanske administrasjonen, så sterke at noen av disse så det i sin interesse å delegitimere Karzai ved å få fram fakta om det omfattende og systematiske valgfusket. Dermed ble dette også kjent for verden, men for det afghanske folket var dette altså ikke noe nytt.

Dette udemokratiske, korrupte og tungt kriminelt belasta regimet oppleves av mange afghanere som et enda større onde enn Taliban fordi volden og undertrykkinga fra dette regimet er mer vilkårlig. Det fører blant annet en politikk som favoriserer bestemte klaner og etniske grupper i ulike deler av landet, noe som driver rivaliserende klaner og etniske grupper over i armene på Taliban.

Opprustning av det afghanske krigsherreregimet under Karzai, slik NATOs exitstrategi synes å være i dag, er dobbelt kontraproduktiv. For det første er det slik at jo sterkere dette regimet blir, jo mer det blir i stand til å gjøre seg gjeldende utover på den afghanske landsbygda, jo flere afghanere er det som får føle hva dette regimet representerer av organisert kriminalitet og maktmisbruk, jo flere blir det som vil drives til å gjøre motstand mot regimet. Og så lenge motstanden representeres av Taliban, vil dette føre til at stadig flere drives over i armene på Taliban.

For det andre er det bare ekte demokratiske krefter med base i det afghanske folket som til slutt kan seire over Taliban. Slike krefter blir systematisk forfulgt av Karzairegimet og dets kriminelt belasta afghanske støttespillere. På den måten bidrar en opprustning av Karzairegimet til å underminere motstanden mot Taliban i det afghanske samfunnet.

Press på India for fredsløsning i Kashmir
På samme måte som mujahedin på 1980-tallet fikk støtte utafra, særlig fra USA, men via Pakistan, har også Taliban fått støtte utenfra, hele tida, fra 1994 og fram til og med i dag, fra Pakistan. For Pakistan handler støtte til ekstremistiske islamistgrupper i Afghanistan om forholdet til India. Så lenge forholdet mellom India og Pakistan forblir fiendtlig, er marerittscenariet for Pakistan at India og Afghanistan utvikler et godt samarbeidsforhold, og slik sett ringer inn Pakistan.

Afghanistan har et selvstendig grunnlag for konflikt med Pakistan i det faktum at pashtunerne, som utgjør den største og historisk mektigste etniske gruppa i Afghanistan, også befolker grenseprovinsen Khyber-Pakhtunkhwa og den nordøstlige delen provinsen Baluchistan, med hovedbyen Quetta.

Da India og Pakistan i 1947 ble anerkjent av FN som uavhengige stater gjennom en avstemning i FNs generalforsamling, var det ett land som stemte mot anerkjennelse av Pakistan, og det var Afghanistan. Grunnen var at Afghanistan den gangen og i lang tid etterpå ikke godtok at delelinja mellom britisk India og det uavhengige Afghanistan skulle gå tvers gjennom det pashtunske området. Fra et afghansk perspektiv var det en del av Afghanistan som var blitt okkupert av britene, og fra et afghansk perspektiv skulle disse områdene blitt tilbakeført til Afghanistan ved avkoloniseringa, ikke bli del av en ny statsdannelse ved navn Pakistan.

I tillegg til at Afghanistan historisk har gjort krav på de pashtotalende grensedistriktene i Pakistan, med en samla befolkning i dag på nesten 30 millioner, har Pakistan også et problem med separatistiske bevegelser blant balutsjerne, som befolker de sørlige og vestlige delene av provinsen Baluchistan. Det er i disse områdene Pakistans viktigste mineral- og energiressurser befinner seg.

Frykten i Pakistan er derfor at Afghanistan skal finne på å alliere seg med India for å vinne tilbake kontroll over de pashtotalende grenseprovinsene, og dessuten kunne presse Pakistan ytterligere ved å gi støtte til de balutsjiske separatistene som truer Pakistans vitale energiforsyninger. En slik situasjon vil gi India et sterkt forhandlingsutgangspunkt for å tvinge Pakistan til en fredsløsning på indiske premisser, det vil si en løsning hvor 2/3 av Kashmir forblir en del av India.

For å hindre et slikt marerittscenario, har Pakistan konsekvent støtta opp om ytterliggående islamistiske grupper blant pashtunerne ganske enkelt fordi islamistiske grupper vil se på India som en evig fiende, akkurat som Pakistan, ettersom India okkuperer og undertrykker den muslimske flertallsbefolkninga i Kashmir.

Med muligheter for våpenleveranser i stort omfang fra Pakistan, har Taliban mulighet for å vinne makta tilbake i Afghanistan med våpenmakt, også uten massiv folkelig støtte. Skal man forhindre dette, må Pakistan overbevises om at det å la slik støtte til Taliban sildre over den lange felles grensa ikke er i landets egen interesse. Ettersom Pakistan langt fra er noen islamistisk stat etter Talibans idealer, og ettersom det overveldende flertallet av Pakistans befolkning heller ikke under noen omstendigheter kunne tenke seg å leve under et Taliban-lignende regime i eget land, er den pedagogiske oppgava ikke veldig vanskelig om det lot seg gjøre å overbevise Pakistan om at India ikke behøver å være dødsfienden.

Men både realpolitisk og ideologisk er det umulig for Pakistan å akseptere en varig fredsløsning med India som sementerer indisk kontroll over Kashmir. Realpolitisk fordi India med full kontroll over 2/3 av Kashmir får full kontroll over Induselvas kilder, og dermed over vanntilgangen i de mest tettbefolkede delene av Pakistan. Ideologisk fordi staten er bygd på ideen om å forsvare interessene til muslimene i det gamle India. For Pakistan vil en fredsslutning måtte innebære en folkeavstemning om provinsens framtid i Kashmir.

I forhold til Kashmir finns det mange mulige modeller for en fredsløsning, alt fra en deling mellom India og Pakistan som i større grad følger grensene for hvor det er muslimsk og hinduistisk flertall, og hvor en langt større del av provinsen, men ikke hele, tilfaller Pakistan, til en løsning hvor Kasmir blir en uavhengig stat, og hvor Pakistan som del av dette også må avstå den tredelen av Kasmir som landet i dag kontrollerer til en ny uavhengig stat. Problemet er at ingen av disse løsningene per i dag framstår som akseptable i India. Skal en slik løsning kunne bli mulig, må derfor de vestlige landene med USA i spissen, som i økende grad framstår som Indias allierte på verdensarenaen, bruke de diplomatiske og økonomiske pressmidlene landene har til å presse India til reelle forhandlinger.

Forsker: Kontraproduktive styrker i Afghanistan

Nupiforsker Helge Lurås uttaler følgende i Dagsrevyen i dag:

- Man må konkludere med den norske militære deltakelsen i Afghanistan har vært bortkasta, mislykka og kontraproduktiv. Fra å være utradert i 2002 har Taliban økt til å være 40 000 i dag, samtidig med at antallet internasjonale styrker har økt dramatisk. Antallet drepte internasjonale soldater øker, antallet sivile drepte øker, og det finns heller ikke utsikt til en politisk løsning så lenge de internasjonale styrkene står der i så stort antall.

Det utenrikspolitiske forskermiljøet er i ferd med å bli realitetsorientert. Forhåpentligvis er det første skritt på veien til også å realitetsorientere det politiske miljøet i Norge.

Al Qaidas base

I snart 12 år har terrornettverket som går under betegnelsen Al Qaida (som ganske enkelt betyr ”basen” på arabisk) satt den globale dagsorden. Det begynte med bombene mot USAs ambassader i Kenya og Tanzania i 1998, og toppet seg med verdenshistoriens største og mest spektakulære terroraksjon i New York 11. september 2001. Dagen etter erklærte USAs president George W. Bush igangsettelsen av ”krigen mot terror”.

I dag fortsetter terrornettverket å rekruttere, nettopp på grunnlag av de krigene og okkupasjonene som ble igangsatt som følge av krigen mot terror. Selv om Al Qaida og deres allierte i Taliban ble fordrevet til de mest bortgjemte grenseområdene mellom Afghanistan og Pakistan før året 2001 var over, har Taliban nå kommet kraftig tilbake og kontrollerer i praksis størstedelen av den pashtunske landsbygda i Afghanistan.

Al Qaida har også utvidet sitt andre viktigste baseområde, i Somalia. På samme måte som den amerikanske invasjonen og alliansen med korrupte klan- og militsledere i Nordalliansen har bidratt til å øke oppslutninga om Taliban i de pashtunske distriktene i Afghanistan, har den USA-støttede etiopiske invasjonen og alliansen med tilsvarende korrupte klan- og militsledere i Somalia bidratt til å øke oppslutninga om Al Shabaab (som betyr ”ungdommene” på arabisk) og Hizb Al Islam (Islams parti), Al Qaidas allierte i Somalia. Samtidig har invasjonen av Irak i 2003 og motstanden mot denne, gjort det mulig for Al Qaida å etablere en helt ny base de sunnimuslimske områdene i Irak.

Selv om Al Qaidas viktigste nåværende oppmarsjområder ligger i Afghanistan, på Afrikas Horn og i Irak, er det ikke der vi kan finne svaret på hvorfor Al Qaida ble opprettet. Skal vi finne det, må vi til hjemlandet til nettverkets leder Osama bin Laden, til hjemlandet til 15 av de 19 flykaprerne 11. september 2001, til Saudi-Arabia.

Al Qaidas ideologi
Osama bin Laden og Al Qaidas visjon er en ren islamsk stat, styrt etter de samme rettsprinsippene som gjaldt i Arabia på profeten Muhammeds tid, på 600-tallet. Her er det ikke behov for noe demokrati ettersom demokratiets funksjon er å vedta lover og regler for staten. For Al Qaidas tilhengere er lovene allerede gitt. Den rette veien (sharia, som betyr vei på arabisk) er allerede utlagt gjennom Koranen. Det gjelder bare å lese Koranen og forstå det som står der helt bokstavelig. Lederen for en slik islamsk stat vil være den som står nærest til å etterfølge profeten Muhammed historisk og moralsk. Han kan bære tittelen khalif (etterfølger), og den islamske staten med de hellige byene Mekka og Medina i sentrum, vil kunne kalles khalifat.

(Tilhengerne av denne typen tenkning anser sin tolkning som den eneste sanne formen for islam. De mener at alle muslimer som mener at Koranens budskap må fortolkes inn i dagens verden, og som ønsker seg folkevalgte organer og folkevalgte lover, er frafalne. De avviser derfor betegelsene islamisme og islamist, og omtaler seg selv bare som muslimer og følgere av islam. Begrepet islamisme og islamist er likevel nødvendige for alle andre. Muslim betegner alle som bekjenner seg til religionen islam, uavhengig av politisk ideologi. Islamist betegner derimot kun de muslimene som er tilhengere av en bokstavtro politisk fortolkning av islam.

Innenfor islamismen finns det også flere tendenser og retninger. Al Qaida og andre grupper som helt avviser demokrati, og utelukkende godtar en bokstavtro tolkning av Koranen som gjeldende lov, omtales gjerne som radikale eller militante islamister. Det finns også moderate islamister som ønsker å delta i flerpartivalg og få makt på demokratisk vis for å endre lovene i landet i mer tradisjonell islamsk retning. Eksempler på slike mer moderate islamistiske bevegelser er Det muslimske brorskapet i Egypt, Hamas i Palestina og regjeringspartiet AKP i Tyrkia.

Begrepet fundamentalist brukes av og til også om islamister. Begrepet har en bredere betydning og omfatter alle som legger til grunn en bokstavtro politisk fortolkning av hellige religiøse tekster. Fundamentalist er opprinnelig ikke noe som knyttes til islam, men er en betegnelse som kristne i USA som tolker Bibelen bokstavelig, begynte å bruke om seg selv på begynnelsen av 1900-tallet.)

I følge Al Qaida må alle muslimer ta til våpen for å kjempe for å befri Dar Al Islam (Islams hus) fra vantro herskere. Dels handler det om å støtte frigjøringskamp i muslimske landområder som er okkupert eller underlagt ikke-muslimske stater. Men like viktig er det å nedkjempe regjeringer i muslimske land som ikke følger islams sanne lære, slik Al Qaida forstår den.

Halshugging for utroskap og ”hekseri”
I Saudi-Arabia finns det ikke noe folkevalgt parlament, kun en eneveldig konge som anser seg som vokter av de hellige byene Mekka og Medina. Lovene i landet er også direkte utledet av en bokstavtro tolkning av Koranen, og innebærer blant annet dødsstraff ved halshugging med sverd på offentlig sted for slike forbrytelser som utroskap og narkotikasmugling. Avkutting av hender praktiseres for tyveri.

Kvinner i Saudi-Arabia er juridisk underordnet mannen og har blant annet fortsatt ikke lov til å kjøre bil. Kvinner som blir tatt for å sitte i en bil sammen med en annen mann enn sin ektemann, far eller bror, blir dømt til pisking.

Blant de aller mest middelalderske utslagene av den middelalderske rettspraksisen i landet, er det nylig kjente tilfellet hvor en libanesisk mann er dømt til døden ved halshugging for ”hekseri”.

Overalt i saudiarabiske byer finner man det religiøse politiet som passer på at alle kvinner går tilstrekkelig tildekket, ikke bare med hijab men også niqab (ansiktsslør), passer på at alle går til bønn når det kalles til bønn og ser til at ingen spiser på dagtid under Ramadan.

Gjennom skole og medier innprentes saudiarabiske barn og ungdommer budskapet om at det saudiske regimet praktiserer den eneste sanne formen for islam.

Korrupsjon og prostitusjon
At Al Qaida har kunnet vokse fram nettopp blant unge saudiarabere, kan sees som et resultat av nettopp denne indoktrineringa. Et av Al Qaidas strategiske hovedmål er likevel å styrte det saudiske kongedømmet. Når Al Qaidas aktivister har vendt seg mot regimet, er det ikke fordi de tar avstand fra regimets offisielle ideologi, men snarere fordi kongehuset selv ikke praktiserer slik det prediker og krever av sine undersotter.

Medlemmene av det saudiske kongehuset behandler bokstavelig talt den saudiarabiske staten som sin private eiendom. En ting er at alle sentrale statsfunksjoner i Saudi-Arabia fylles av ulike medlemmer i det saudiske kongehuset. En annen ting er at statens inntekter brukes til å finansiere en overdådig livsførsel for det store antallet prinser. Mens både det å drikke alkohol og ha sex utenfor ekteskapet er å regne som dødssynder i helt bokstavelig forstand hjemme i Saudi-Arabia, er det vanlig for prinsene og andre medlemmer i den saudiske overklassen å reise til Kairo, London eller andre verdensmetropoler for å feste og gjerne også ha seg med magedanserinner og prostituerte.

Alliansen Saudi-Arabia-USA
Den skrikende motsetninga mellom liv og lære for den saudiarabiske overklassen, er ett av to hovedankepunkter for Osama bin Laden for å bryte med det saudiske regimet. Den andre, og trolig den viktigste, er Saudi-Arabias allianse med USA.

I utgangspunktet virker det svært unaturlig at USA og Saudi-Arabia skulle være allierte. Mens USA er en av verdens eldste demokratiske republikker, er Saudi-Arabia et av de siste regimene som fortsatt praktiserer eneveldig kongedømme. Mens USA er et i hovedsak kristent land men med tydelig skille mellom stat og religion, og med religionsfrihet som en av nasjonens bærebjelker, har Saudi-Arabia den wahabistiske tradisjonen innenfor sunni-islam som offisiell og i høyeste grad praktisert statsreligion. Og sist, men ikke minst, mens USA er Israels viktigste allierte og beskytter, har Saudi-Arabia aldri anerkjent staten Israel og praktiserer fortsatt innreiseforbud for utenlandske borgere (unntatt statsledere og andre som har særlig unntak) som har stempel i passet for noen gang å ha besøkt Israel. Både Saudi-Arabia og USA har likevel interesser som gjør at landene har utviklet et langvarig strategisk partnerskap.

Under den kalde krigen hadde Saudi-Arabia og USA en sterk felles interesse av å bekjempe Sovjetunionens innflytelse i den muslimske verden. På grunn av USAs støtte til Israel, ble mange vanlige arabere positivt innstilte til Sovjetunionen. Sovjetunionen støttet PLO og radikale nasjonalistiske arabiske ledere som Gamal Abdel-Nasser i Egypt og Hafez Al Assad i Syria. For det saudiske kongehuset var radikale republikanske krefter i den arabiske verden en direkte trussel mot dets fysiske overlevelse. Derfor gjorde Saudi-Arabia det landet kunne for å mobilisere mot Sovjetunionen. Retorikken var at Sovjetunionen var ateistisk og dermed en trussel mot tradisjonelle islamske verdier. USA og Saudi-Arabia gjorde derfor felles sak i å støtte opp om de islamistiske mujahedingruppene mot den sovjetiske tilstedeværelsen i Afghanistan fra 1979 til 1988.

Olje som strategisk våpen
Et av Saudi-Arabias våpen i denne konflikten, var å plutselig øke oljeproduksjonen kraftig i 1986. Det førte til et voldsomt fall i oljeprisene verden over, noe som resulterte i økonomisk krise for flere andre oljeeksporterende land, deriblant Norge. For Sovjetunionen, som var blitt stadig mer avhengig av inntektene fra oljeeksport, var oljeprisfallet i kombinasjon med de stadig økende kostnadene ved krigen i Afghanistan, det som i første rekke førte til en nærmest total kollaps i økonomien. Dette var i sin tur et viktig bidrag til at Berlinmuren falt i 1989, og til at Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991. Man kan dermed si at Saudi-Arabia ga et helt avgjørende bidrag til at USA og Vesten vant den kalde krigen.

Saudi-Arabia kunne knekke Sovjetunionens økonomi ved å pumpe verdensmarkedet så fullt av olje at prisene kollapset. Men Saudi-Arabias olje hadde og har også potensial til å knekke USAs økonomi. Dersom Saudi-Arabia stanser eller kutter kraftig ned på oljeeksporten, går prisene på verdensmarkedet i været. For USA, som etter 1970 har vært nettoimportør av olje, og som i dag må importere 2/3 av forbruket, er skyhøye oljepriser lik økonomisk ruin. Hvilken makt som ligger i arabisk olje, ble vist tydelig under oljekrisa i 1973. Da lyktes de arabiske oljeprodusentene med å presse USA til å presse Israel til å gi Sinai tilbake til Egypt, på tross av at Israel hadde etablert mange settlerkolonier på denne halvøya som ble tatt fra Egypt under krigen i 1967.

Dilemmaet med Israel
USA har etter at Israel ble etablert vært den jødiske statens næreste allierte og beskytter. Denne alliansen er ikke først og fremst bygd på grunnlag av hva som er USAs egne geopolitiske og økonomiske interesser. Israel er rett nok strategisk plassert, men kontrollerer få strategiske ressurser direkte. Tatt i betraktning de enorme oljereservene som finns på den arabiske halvøya, ville det vært langt mer logisk for USA, ut fra reine økonomisk-strategiske vurderinger, å velge den arabiske sida i Midtøstenkonflikten.

USAs bastante støtte til Israel er derfor først og fremst et produkt av amerikansk innenrikspolitikk. Den jødiske befolkninga i USA er nesten like stor som Israels, og selv om dette ikke utgjør mer enn 2 prosent av USAs samlede folketall, har den jødiske befolkningsgruppa større innflytelse enn antallet tilsier. Historisk har jødene hatt tradisjoner for finansvirksomhet og for intellektuell virksomhet, som pressearbeid, og dette er tilfelle også i dag. Ikke alle jøder i USA er Israelvenner, men flertallet assosierer seg sterkt med den jødiske staten. De amerikanske jødene, som i kulturelle spørsmål som abortsak, homofiles rettigheter osv, gjennomgående er liberale og venstreorienterte, har betydelig innflytelse i det demokratiske partiet. Mens mange andre demokratiske velgergrupper, som svarte og latinos, gjennomgående har lav inntekt, er jødene med sin tilknytning til finansnæringa viktige for å sikre partiet inntekter.

Samtidig finns det også et annet segment i USAs politikk som er sterkt Israelvennlige. Bibeltro fundamentalistiske kristne har etter 2. verdenskrig i økende grad sluttet seg til kristensionismen. Dette er en teologi som hevder at jødene vil vende tilbake til det hellige land før Jesus vil komme tilbake. Det å bidra til at profetiene blir virkeliggjort ved å støtte Israel, blir i denne teologien en religiøs plikt for troende kristne.

Fundamentalistiske kristne befinner seg økonomisk, sosialt og politisk på motsatt side av de amerikanske jødene i de fleste spørsmål. De har gjennomgående lav utdanning og lav inntekt, og mens de fleste jødene bor i New York, Los Angeles og andre storbyer på øst- og vestkysten, befinner kristenfundamentalistene seg først og fremst i småbyene og på landsbygda i Sørstatene og Midtvesten. Det er ikke primært kristensionistene som finansierer det republikanske partiet, men de utgjør bortimot halvparten av velgergrunnlaget for partiet.

Ettersom både det demokratiske og det republikanske partiet, på hver sin måte, er avhengige av sterke proisraelske grupperinger, ligger USAs støtte til Israel fast, uansett hvilket parti som har presidenten og flertallet i Kongressen, nesten uansett hva Israel foretar seg. Men samtidig er USA helt avhengig av å importere olje, en ressurs som arabiske stater altså kontrollerer prisen på.

Gitt den arabiske og muslimske gatas sympati for palestinernes sak, er det ikke bare radikale nasjonalistiske diktatorer av typen Nasser og Assad, Moammar Qadaffi eller Saddam Hussein som har blitt sett på som en trussel mot grunnleggende amerikanske interesser. Også demokratiske regjeringer i oljerike arabiske og muslimske stater ville framstått som en trussel, nettopp fordi de ville være avhengige av støtte fra et folkeflertall som er fiendtlig innstilt til Israel, og dermed også til USAs politikk i Midtøsten. I dette kan vi finne et motiv som kan forklare hvorfor USA har fortsatt å støtte Saudi-Arabia og andre sterkt undertrykkende diktaturstater i den arabiske og muslimske verden, også etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning.

Saudi-Arabias frykt
Så lenge Sovjetunionen eksisterte og førte krig i Afghanistan, var også Osama bin Laden med på lag med USA og det saudiske kongehuset. Bin Laden var selv en av mange tusen unge arabere som meldte seg til frivillig innsats i Afghanistan under krigen mot Sovjet. Det var på den måten han knyttet kontaktene som seinere gjorde det mulig for han å etablere en base i Afghanistan etter at han ble landsforvist fra hjemlandet.

Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning og forsvant, mente imidlertid bin Laden at det ikke lenger fantes rimelig grunn for at arabiske og muslimske stater skulle kunne samarbeide med USA så lenge USA fortsetter å støtte Israel, som fortsetter å fordriver muslimske palestinere, og fortsetter å okkupere islams tredje helligste by, Al Quds (Jerusalem).

Osama bin Laden hadde ingen sans for Saddam Hussein og hans sekulære (sekulær brukes om alle som ønsker et klart skille mellom stat og religion) nasjonalistiske Baathparti. Han mente at Saudi-Arabia, andre arabiske stater og mujahedinkrigere med trening fra Afghanistan, som han selv, burde gå sammen om å frigjøre Kuwait etter at Irak invaderte sjeikdømmet sommeren 1990. Bin Laden ble rasende da Saudi-Arabia i stedet valgte å tillate amerikanske soldater å stasjonere seg på hellig arabisk jord for å befri Kuwait under Gulfkrigen i 1991, og enda mer rasende da de amerikanske basene ble stående etter at Gulfkrigen var avsluttet og Kuwait frigjort.

Når Saudi-Arabia har valgt å videreføre alliansen med USA også etter både den sovjetiske trusselen, og trusselen fra Saddam Hussein var nøytralisert i 1991, er det trolig dels fordi regimet vet at tilliten i egen befolkning etter hvert har blitt minimal. Skulle regimet også fått verdens ledende supermakt mot seg, kunne det derfor betydd slutten for regimet, selv om det sitter på 24 prosent av verdens gjenværende oljereserver.

Samtidig ser Saudi-Arabia også på det sjiamuslimske Iran som både en religiøs og regional geopolitisk trussel. Saudi-Arabia har derfor brukt en stor del av oljeinntektene til å ruste kraftig opp, med verdens mest moderne våpenteknologi, importert fra USA. I dagens situasjon er USA og Saudi-Arabia derfor limt sammen i en strategisk allianse som ingen av dem vil ha lett for å bryte ut av.

Basen intakt
Bin Ladens offentlige kritikk av kongedømmets allianse med USA, førte til at han ble landsforvist. Han slo seg først ned i Sudan, hvor islamistisk orienterte offiserer under ledelse av (fortsatt sittende president) Omar Al Bashir hadde kommet til makta gjennom et militærkupp i 1989. Det endelige bruddet med saud-kongedømmet kom i 1993, da Saudi-Arabia ga sin tilslutning til forhandlingene med Israel som førte fram til den såkalte Osloavtalen. Fra 1993 arbeidet Osama bin Laden derfor målbevisst for å samle tidligere kampfeller fra Afghanistan og andre militante islamistiske krefter på den arabiske halvøya.

Det umiddelbare målet for den organisasjonen bin Laden grunnla i 1993, er å styrte det saudiske kongedømmet og fordrive USA fra den arabiske halvøya, på samme måte som Sovjetunionen var blitt fordrevet fra Afghanistan. I denne kampen er også terror mot sivile et akseptert våpen.

Al Qaidas virkelige base ligger i den indoktrineringa med en middelaldersk fortolkning av islam som alle ungdommer i Saudi-Arabia indoktrineres med. Når dette kommer sammen med det raseriet som finns blant muslimer over hele verden mot den behandlinga palestinerne utsettes for av Israel, skaper det i bokstavelig forstand en eksplosiv kombinasjon. Så lenge USA både fortsetter å støtter Israel og regimet i Saudi-Arabia, er det liten grunn til å tro at problemet med Al Qaida og internasjonal islamistisk terror vil bli løst med det første. Basen vil forbli intakt.

Livsfarlige dammer i Kashmir

Pakistanske Dawn meldte i begynnelsen av denne måneden at India planlegger fem nye damanlegg i den indiskokkuperte delen av Kashmir. Nyheten har fått lite oppmerksomhet i globale medier, men realiteten er at dette er høydramatisk av flere årsaker:

Potensiell jordskjelv/flomkatastrofe
Kashmir ligger midt i en geologisk frontsone, hvor den indiske litosfæreplata presser inn mot den eurasiske. Det er denne kollisjonen som har skapt Himalaya, og den pågår fortsatt. Det innebærer også at Kashmir er blant verdens mest aktive jordskjelvsoner. Det er bare litt over fire år siden et katastrofalt jordskjelv rammet Kashmir sist, den gang i den pakistanske sonen. Det er ikke spørsmål om, men når et nytt jordskjelv vil ramme regionen.

Dersom et av de kommende jordskjelvene får episentrum i nærheten av en av de planlagte dammene, er faren at selv ikke den beste ingeniørkunsten India kan by på vil være tilstrekkelig. Dersom demninga brister, vil ødeleggelsene og antallet dødsofre under jordskjelvet i 2005 kunne bli små til sammenligning. En enorm flodbølge som feier ned Jhelum, en av hovedtilførselselvene til Indus, vil kunne medføre en enorm katastrofe. Et sentralt punkt her, er at et slikt katastrofalt jordskjelv i indiskokkupert Kashmir i første omgang ikke primært vil ramme India, som har bygd demningene, men nabolandet og erkefienden Pakistan.

Tørkekatastrofe i Pakistan
Et mer umiddelbart problem for Pakistan er at bygginga av dammene vil konsolidere Indias kontroll over vanntilførselen til Indus. Klimatisk sett er størstedelen av Pakistan å regne som tørr busksteppe eller halvørken. Det er vanntilførselen fra Indus som gjør at de pakistanske provinsene Punjab og Sind er blant verdens mest fruktbare jordbruksområder, og blant de tettest befolkede områdene i verden. Helt siden den første sivilisasjonen oppsto langs Indus for nær 5000 år siden, har Pakistans befolkning vært tilnærmet like avhengig av Indus som Egypt er av Nilen og Irak er av Eufrat og Tigris.

Bygging av dammer reduserer tempoet i vanntilstrømninga og gjør at mer av vannet vil fordampe før det renner inn i Pakistan. Enda større vanntap blir det om India ikke bare bruker dammene til elektrisitetsproduksjon, men også leder noe av vannet bort til kunstvanning på indisk side. Dette vil særlig kunne bli akutt dersom subkontinentet et år mottar mindre enn normal mengde nedbør i utgangspunktet. Om India da benytter muligheten til å spe på sin egen vannforsyning med å pumpe vann fra dammer i Kashmir, blir resultatet total katastrofe for vannforsyninga og jordbruket i Pakistan.

Mulig atomkrig
India og Pakistan har i hele sin eksistens som uavhengige stater hatt et fiendtlig forhold til hverandre, og hovedårsaken til dette er nettopp kampen om kontroll over Kashmir. Bygginga av dammene viser hvorfor Kashmir er så geopolitisk viktig for begge land, og helt avgjørende for landets overlevelse for Pakistan. Med full kontroll over vannforsyninga til Indus, vil India i praksis kunne tvinge Pakistan til å underordne seg indiske interesser i alle sammenhenger. Dette er så uakseptabelt for Pakistans militære elite at en ny storkrig kan bli å foretrekke. Da vil også faren for atomkrig bli overhengende. Skjer det, har begge land tilstrekkelig med atomvåpen til å skape et ragnarokk som i antall dødsofre og globale konsekvenser vil kunne overgå virkningene av 2. verdenskrig.

Ytterligere destabilisering av Afghanistan
Selv om atomkrig er et tenkelig utfall, er det tross alt ikke det mest sannsynlige utfallet. Derimot er det svært sannsynlig at en eventuell igangsetting av bygging av dammene, vil føre til at Pakistan vil avbryte kontant det pågående samarbeidet med USA og NATO om å bekjempe Taliban og hindre Taliban fra å bruke Pakistans territorium i sin kamp for å gjenerobre makta i Afghanistan. Tvert imot er det sannsynlig at Pakistan på ny vil tillate storskalaleveranser av våpen til Taliban, slik det skjedde på 1990-tallet. Også den gangen var grunnen grunnleggende den samme: Behovet for å ha ryggdekning i kampen mot India. Men denne gangen vil strategien trolig i minst like stor grad være rettet mot USA og Vesten, som med soldater i Afghanistan er sårbare for et sterkere Taliban. Strategien vil derfor være å få særlig USA til å legge press på India for å skrinlegge planene.

Spørsmålet blir da hvordan India vil svare på det. Det finns krefter i India som aktivt diskuterer om India ikke bare skal søke innflytelse i Afghanistan med bistand og diplomti, men også engasjere seg direkte militært for å støtte opp om Karzairegjeringa og motvirke mulighetene for at Pakistan skal kunne bruke Taliban i Afghanistan til å fremme sine interesser og legge press på India.

Takk til dr. Mustafa Hussein som har bidratt med både linker og analytiske perspektiver til denne artikkelen.

Bombestrategien tilbake

I juli annonserte øverstkommanderende for de NATO-ledede ISAF-styrkene og USAs styrker i Afghanistan, Stanley McCrystal, en omlegging av militærstrategien. I løpet av de foregående året, var ISAF-styrkene skyld i et stort antall sivile afghanske drepte. Det store flertallet av sivile drepte av NATO-styrkene ble drept i luftangrep. Bare medierapporterte hendelser summerte seg til 586 sivile afghanere drept av NATO-styrker mellom mai 2008 og juni 2009. Dette førte til massive protester i det afghanske samfunnet, inkludert kritikk fra den NATO-støttede afghanske presidenten.

I halvåret som gikk, har NATO-styrkene i noen grad tonet ned bruken av luftangrep. Dette medførte en nedgang i antallet rapporterte sivile drepte av NATO-styrkene i andre halvår i 2009. Når NATO-styrkene flytter seg fra å slippe bomber fra trygg høyde til å kjempe nede på bakken, har de imidlertid blitt langt mer utsatt for selv å bli drept i kamp med Taliban og andre opprørsgrupper. Et stadig økende antall drepte NATO-soldater har ført til stadig økende motstand mot krigen i befolkninga i NATO-landene. I Nederland har Aps søsterparti, PvdA, stått på tidsplanen om tilbaketrekning av de nederlandske kampstyrkene i løpet av 2010, noe som har ført til at koalisjonsregjeringa med kristeligdemokratene har brutt sammen. Dette vil også påvirke debatten i Canada, hvor det lenge har vært en sterk opposisjon mot krigen, anført av Aps søsterparti, New Democratic Party. Dersom både Nederland og Canada trekker styrkene ut, vil det være en alvorlig krise for okkupasjonsmakta.

Uten at det har vært annonsert offentlig, har vi derfor sett tydelig at bombestrategien er tilbake som en hovedstrategi i kampen mot opprørerne fra og med den nye offensiven i Marjah. Bruk av raketter inne i bybebyggelsen i Marjah drepte flere sivile allerede de første dagene. Med dagens bombeangrep, med minst 33 sivile drepte i Daikundi, er det tydelig demonstrert at gjenopptakelsen av bruken av luftangrep ikke var et unntak som kun gjaldt for den pågående offensiven i Marjah, men har blitt gjenopptatt som hovedstrategi i kampen i hele Afghanistan. Det lover ikke godt for sivilbefolkninga i Kandaharprovinsen, som i følge McCrystal vil bli målskive for den neste store offensiven fra NATO-styrkene.

CIA: Afghanistan verre enn under Taliban

I diskusjonen rundt krigen og den norske militære tilstedeværelsen i Afghanistan, blir det ofte gjort et poeng av at selv om landet er i krig, har det tross alt blitt gjort store framskritt i forhold til hvordan samfunnet var under Taliban. Blant framskrittene det vises til, er utbygging av helsetilbud til befolkninga og bedring i kvinners posisjon.

De angivelige framskrittene gjenspeiles imidlertid ikke på statistikken. Tvert imot, de to mest brukte indikatorene for en befolknings helsetilstand, forventa levealder ved fødsel og spedbarnsdødelighet, viser begge en forverring fra 2001. I 2001 var forventa levealder ved fødsel 46,24 år. I 2009 lå anslaget på 44,64 år. I 2001 ble spedbarnsdødeligheten anslått å ligge på 147,02 per 1000 levendefødte. I 2009 hadde anslaget økt til 151.95 per 1000 levendefødte.

Helsestatistikk, som all annen statistikk, kan manipuleres og brukes som redskap i propagandakrig. Alle tall man får presentert fra Afghanistan bør vurderes kritisk. Man må vurdere om den som presenterer en gitt statistikk kan ha andre motiver enn bare å framskaffe objektiv informasjon. Variasjoner i konkrete tall fra ulike analyseinstitutter kan også reflektere ulik metodebruk like mye som reelle utviklingstrekk.

Oversikten fra Worldpress, som er kilden min til tallene fra 2001, er imidlertid basert på den samme som kilden jeg bruker direkte for 2009, nemlig CIA Factbook. Det er lite sannsynlig at CIA skulle ha villet manipulere anslagene for spedbarnsdødelighet og forventa levealder i Afghanistan så tallene kom ut bedre enn det virkeligheten tilsa for 2001, eller verre enn virkeligheten for 2009. Det er derfor grunn til å tro at disse tallene faktisk reflekterer virkeligheten i dette tilfellet. I den grad det faktisk har blitt forbedringer i noen deler av landet, har disse altså blitt mer enn kompensert av reelle forverringer i andre deler av landet.

Det finns ingen indikator for graden av kvinneundertrykkelse som er tilsvarende konkret og entydig som det tall for forventa levealder og spedbarnsdødelighet er for helsetilstand. For fattige utviklingsland hvor samlet fruktbarhetstall (forventet antall barn per kvinne gjennom livet) i utgangspunktet er høyt, har det imidlertid vist seg å være en ganske sterk sammenheng mellom kvinneundertrykkelse og samlet fruktbarhetstall. Gjennomgående er det sånn at jo flere barn hver kvinne i gjennomsnitt får, jo mer patriarkalsk og kvinneundetrykkende er samfunnet.

At Afghanistan ikke kom til å gå fra et totalt mannsdominert samfunn under Taliban, til et likestilt samfunn på noen få år, var åpenbart for de fleste. Men at Afghanistan skulle bli ett av ytterst få u-land hvor fruktbarhetstallet faktisk har gått opp de siste årene, er mer oppsiktsvekkende. I 2001 ble samlet fruktbarhetstall anslått til 5,79 barn per kvinne, mens det i dag ligger på 6,53. Det kan indikere at tradisjonelle kjønnsroller og kvinners underordning under mannen, faktisk har blitt ytterligere forsterket i Afghanistan i de årene som har gått etter at Taliban-regimet ble styrtet.

Obamas tale – verdensbilde, selvbilde og politisk program

Barack Obamas tale blir av mange mediesynsere utlagt som et retorisk mesterverk, på grensen til poesi, som VG melder. Men hva ligger under retorikken? Hva slags innsikter om verden er det den formidler? Hva slags amerikansk selvbilde er den uttrykk for? Og hva slags politikk borger den for?

I den følgende teksten vil jeg ta for meg talen, avsnitt for avsnitt, og analysere teksten ut fra dette utgangspunktet. Jeg vil begrense meg til de første to tredelene av talen, det vil si den delen av talen som brukes til å forklare og begrunne USAs bruk av krig som virkemiddel i verdenspolitikken.

Your Majesties, Your Royal Highnesses, Distinguished Members of the Norwegian Nobel Committee, citizens of America, and citizens of the world:
I receive this honor with deep gratitude and great humility. It is an award that speaks to our highest aspirations — that for all the cruelty and hardship of our world, we are not mere prisoners of fate. Our actions matter, and can bend history in the direction of justice.

And yet I would be remiss if I did not acknowledge the considerable controversy that your generous decision has generated. In part, this is because I am at the beginning, and not the end, of my labors on the world stage. Compared to some of the giants of history who have received this prize — Schweitzer and King; Marshall and Mandela — my accomplishments are slight. And then there are the men and women around the world who have been jailed and beaten in the pursuit of justice; those who toil in humanitarian organizations to relieve suffering; the unrecognized millions whose quiet acts of courage and compassion inspire even the most hardened of cynics. I cannot argue with those who find these men and women — some known, some obscure to all but those they help — to be far more deserving of this honor than I.

But perhaps the most profound issue surrounding my receipt of this prize is the fact that I am the Commander-in-Chief of a nation in the midst of two wars. One of these wars is winding down. The other is a conflict that America did not seek; one in which we are joined by forty-three other countries — including Norway — in an effort to defend ourselves and all nations from further attacks.

Et interessant punkt å merke seg her, er at Obama refererer til krigen i Irak som en krig som er i ferd med å roe seg ned (winding down). Kommentaren kommer få dager etter at en serie bombeangrep i Baghdad drepte godt over 100 mennesker i byen. Volden synes å være på vei opp igjen de siste månedene. Utgangspunktet for påstanden om at krigen roer seg ned, skulle derfor måtte basere seg på en av to mulige tankebaner:

1. Obama snakker ut fra et reint amerikansk perspektiv, i betydninga at krigen roer seg ned for USA, ettersom landet er i ferd med å trekke sine styrker ut.

2. Krigen vil roe seg ned som en følge av at USA kommer til å trekke seg ut. Dette ville implisere at krigen er et resultat av USAs tilstedeværelse.

Det er ikke utenkelig at alternativ to vil vise seg å være riktig, men ut fra hva Obama ellers vektlegger i talen sin, er det vanskelig å se at et såpass selvkritisk perspektiv på USAs vegne ligger til grunn. Heller ikke alternativ 1 synes å være rimelig ut fra perspektivene i resten av talen. Dermed må vi over til en alternativ tolkning, som går ut av den fysiske virkeligheten i Irak: Obama ønsker å gi et bilde av et Irak som er i ferd med å stabilisere seg for å rettferdiggjøre forestillinga om at USA trekker seg seirende ut av Irak. Men dette bildet stemmer altså dårlig med den fysiske virkeligheten i Irak.

These questions are not new. War, in one form or another, appeared with the first man. At the dawn of history, its morality was not questioned; it was simply a fact, like drought or disease — the manner in which tribes and then civilizations sought power and settled their differences.

Over time, as codes of law sought to control violence within groups, so did philosophers, clerics, and statesmen seek to regulate the destructive power of war. The concept of a "just war" emerged, suggesting that war is justified only when it meets certain preconditions: if it is waged as a last resort or in self-defense; if the forced used is proportional, and if, whenever possible, civilians are spared from violence.

For most of history, this concept of just war was rarely observed. The capacity of human beings to think up new ways to kill one another proved inexhaustible, as did our capacity to exempt from mercy those who look different or pray to a different God. Wars between armies gave way to wars between nations — total wars in which the distinction between combatant and civilian became blurred. In the span of thirty years, such carnage would twice engulf this continent. And while it is hard to conceive of a cause more just than the defeat of the Third Reich and the Axis powers, World War II was a conflict in which the total number of civilians who died exceeded the number of soldiers who perished.

In the wake of such destruction, and with the advent of the nuclear age, it became clear to victor and vanquished alike that the world needed institutions to prevent another World War. And so, a quarter century after the United States Senate rejected the League of Nations — an idea for which Woodrow Wilson received this Prize — America led the world in constructing an architecture to keep the peace: a Marshall Plan and a United Nations, mechanisms to govern the waging of war, treaties to protect human rights, prevent genocide, and restrict the most dangerous weapons.

Obamas vektlegging av utviklinga av begrepet rettferdig krig framstår ikke som kontroversiell, bortsett fra en liten språklig finesse som kan skjule ganske mye: Han skriver at ”rettferdig krig kan bare føres som en siste mulighet eller i selvforsvar”. Dette eller gjør at Obama åpner for å rettferdiggjøre kriger som, med grunnlag i dagens folkerett, anses som folkerettsstridige. FN-pakten fastsetter nemlig at den eneste formen for krig som er legitim er krig som siste mulighet i selvforsvar. Det er ikke noe rom for noe eller i den setninga, da kan innholdet bli totalt endret.

I motsetning til folkeretten, åpner Obamas tale for at det finns situasjoner hvor krig er siste mulighet, uten at det dreier seg om selvforsvar. Samtidig åpner Obamas tale for en tolkning om at krig er en rettighet for et land som opplever seg angrepet, mens FN-pakten tvert imot påpeker at selv for et land er angrepet, skal det å gå til krig kun være tillatt når dette er siste mulighet for å forsvare seg. Alle andre muligheter for løsning av konflikten må være utprøvd først.

Dette kunne vært bare språklig pirk, eller forsnakkelse, hvis det ikke var for at USA gjennom det siste tiåret har presset på for å endre folkeretten nettopp i den retninga som Obamas, i dag folkerettsstridige, eller åpner for. De neste avsnittene tydeliggjør at det er all grunn til å være observant på hvordan Obama forstår begrepet rettferdig krig.

In many ways, these efforts succeeded. Yes, terrible wars have been fought, and atrocities committed. But there has been no Third World War. The Cold War ended with jubilant crowds dismantling a wall. Commerce has stitched much of the world together. Billions have been lifted from poverty. The ideals of liberty, self-determination, equality and the rule of law have haltingly advanced. We are the heirs of the fortitude and foresight of generations past, and it is a legacy for which my own country is rightfully proud.

A decade into a new century, this old architecture is buckling under the weight of new threats. The world may no longer shudder at the prospect of war between two nuclear superpowers, but proliferation may increase the risk of catastrophe. Terrorism has long been a tactic, but modern technology allows a few small men with outsized rage to murder innocents on a horrific scale.

Moreover, wars between nations have increasingly given way to wars within nations. The resurgence of ethnic or sectarian conflicts; the growth of secessionist movements, insurgencies, and failed states; have increasingly trapped civilians in unending chaos. In today's wars, many more civilians are killed than soldiers; the seeds of future conflict are sewn, economies are wrecked, civil societies torn asunder, refugees amassed, and children scarred.

I do not bring with me today a definitive solution to the problems of war. What I do know is that meeting these challenges will require the same vision, hard work, and persistence of those men and women who acted so boldly decades ago. And it will require us to think in new ways about the notions of just war and the imperatives of a just peace.

We must begin by acknowledging the hard truth that we will not eradicate violent conflict in our lifetimes. There will be times when nations — acting individually or in concert — will find the use of force not only necessary but morally justified.

Obama framstiller her spørsmålet om krig og fred som et stort dilemma, og han gir inntrykk av å være ydmyk: ”Jeg bringer ikke med meg i dag den definitive løsninga på problemene ved krig.” Men så hadde da heller ikke Obama trengt å bringe med seg noen definitiv løsning, for denne løsninga ligger allerede definert i folkeretten. Dersom et land er under angrep fra en fiendtlig makt, har staten rett til å bruke makt for å slå tilbake angrepet; verken mer eller mindre.

Obama framstiller det som det vil foregå en stor diskusjon om man skal eller ikke skal kunne gå til krig. Det ligger implisitt at noen ganger vil man finne at krig er riktig andre ganger ikke. Dersom Obama hadde ønsket å basere seg på folkeretten, hadde han sluppet denne typen dilemma. Krig kan rettferdiggjøres når man har kommet under direkte angrep. Ellers ikke. Ellers skal andre virkemidler anvendes. FNs Sikkerhetsråd kan vedta bruk av makt til støtte for et medlemsland som er under angrep eller når det pågår et folkemord innad i et land. Men det er bare FNs Sikkerhetsråd som kan vedta intervensjon, og det er bare i disse to situasjonene FNs Sikkerhetsråd kan autorisere at andre land enn det angrepne kan bruke militære midler, det vil si gå til krig.

Hadde Obama ønsket at USA skal opptre i tråd med folkeretten, kunne han valgt å henvise nettopp til folkeretten og FN-pakten, og ikke framstilt det som om dette med krig eller ikke krig er et slags evig filosofisk spørsmål som det ikke finns noe absolutt og riktig svar på. Obama indikerer her altså ikke noe grunnleggende brudd med sine to siste forgjengeres politiske linje, hvor folkeretten er plassert på bakrommet.

I make this statement mindful of what Martin Luther King said in this same ceremony years ago — "Violence never brings permanent peace. It solves no social problem: it merely creates new and more complicated ones." As someone who stands here as a direct consequence of Dr. King's life's work, I am living testimony to the moral force of non-violence. I know there is nothing weak —nothing passive — nothing naÏve — in the creed and lives of Gandhi and King.

But as a head of state sworn to protect and defend my nation, I cannot be guided by their examples alone. I face the world as it is, and cannot stand idle in the face of threats to the American people. For make no mistake: evil does exist in the world. A non-violent movement could not have halted Hitler's armies. Negotiations cannot convince al Qaeda's leaders to lay down their arms. To say that force is sometimes necessary is not a call to cynicism — it is a recognition of history; the imperfections of man and the limits of reason.

Her bruker Obama den klassiske, og ultimate, historiske parallellen: Hitler. Behovet for å kontre Hitler, blir nesten alltid trukket fram av stater som har behov for å legitimere en krig. Problemet med parallellen er at den refererer til et klart tilfelle hvor en statsmakt ved militære midler angriper andre stater. Da blir det ganske paradoksalt å påkalle akkurat dette eksemplet for å legitimere igangsetting av krig mot andre stater.

Bruker man parallellen med 2. verdenskrig, som Obama gjør, i relasjon til de to krigene USA er involvert i nå, kan spørsmålet fort bli hvilken stat det egentlig er som har spilt rollen som Nazi-Tyskland. Det er det retoriske problemet med å bruke historiske paralleller til situasjoner som er svært ulike og har svært ulike årsaker. Det ville trolig være klokt, også for Obama, å være tilbakeholden med bruken av Hitlerassosiasjonen i utide.

Al Qaida er et internasjonalt nettverk av islamistiske organisasjoner som bruker terrorangrep som ledd i sin strategi. Det er ikke en stat med et militærapparat, sammenlignbart med Hitlers Tyskland. For å stanse Hitler, ble det nødvendig å frarøve Hitler de midlene han hadde til disposisjon for å angripe andre land, det vil si nedkjempe de tyske invasjonshærene, men også å besette landet Tyskland for dermed å frarøve Hitler ressursene som var nødvendig for å kunne bygge opp en ny invasjonshær.

Som terrororganisasjon opererer Al Qaida fundamentalt annerledes enn en aggressiv stat. Al Qaidas grunnlag for å kunne igangsette terrorangrep er ikke et bestemt land med dets befolkning som kan innrulleres gjennom tvang. Al Qaidas eksistensgrunnlag er det hatet og den avmaktsfølelsen som blomstrer inne i hodene på muslimske befolkningsgrupper overalt i verden. For å planlegge, trene og gjennomføre terroraksjoner, trenger ikke Al-Qaida et bestemt territorium, men organisasjonen trenger unge mennesker som hater så intenst, og opplever avmakt i så ekstrem grad, at de er villige til å dø kun for å sende et symbolsk budskap gjennom å drepe sivile som de oppfatter å tilhøre ”fienden”.

For å nedkjempe Al Qaidas eksisterende ”hær” av trenere og selvmordsaktivister, har man minimal nytte av tradisjonelle militære midler. Det man trenger er etterretningsinnsats for å spore opp de aktuelle personene, og koordinert politiinnsats for å arrestere dem. For å nekte Al-Qaida muligheten til å bygge opp nye ”hærer” av selvmordsaktivister, nytter det ikke å okkupere et landområde. Tvert imot har det vist seg at Al Qaidas evne til å rekruttere nye rekrutter til selvmordsoppdrag er dramatisk mye større i land som er under militær okkupasjon enn land som ikke er det.

Samtlige av de terroristene som sto bak 11. septemberterroren var fra Saudi-Arabia eller Egypt, noe som også var ganske representativt for hvor Al-Qaida rekrutterte før 2001. Verken Egypt eller Saudi-Arabia ble angrepet etter 11. september, noe som er naturlig ettersom begge statene var og er USA-vennlige diktaturer. Etter invasjonene av Afghanistan og Irak har nettopp Afghanistan og Irak blitt de viktigste rekrutteringsarenaene for Al-Qaida. Parallellen mellom USAs ”krig mot terror” og kampen mot Hitler halter derfor ikke bare på det politiske nivået. Den halter også på det strategiske og taktiske planet.

I raise this point because in many countries there is a deep ambivalence about military action today, no matter the cause. At times, this is joined by a reflexive suspicion of America, the world's sole military superpower.

Yet the world must remember that it was not simply international institutions - not just treaties and declarations - that brought stability to a post-World War II world. Whatever mistakes we have made, the plain fact is this: the United States of America has helped underwrite global security for more than six decades with the blood of our citizens and the strength of our arms. The service and sacrifice of our men and women in uniform has promoted peace and prosperity from Germany to Korea, and enabled democracy to take hold in places like the Balkans. We have borne this burden not because we seek to impose our will. We have done so out of enlightened self-interest - because we seek a better future for our children and grandchildren, and we believe that their lives will be better if other peoples' children and grandchildren can live in freedom and prosperity.

Obama hevder her at USA, med sine kriger og militære intervensjoner, har vært en støtte for global sikkerhet i mer enn seks tiår. Det spørs da hva han legger i "global sikkerhet". Sikkerhet for hvem? Det som er sikkert, er at USA, dels gjennom direkte intervensjon, som i Den dominikanske republikken i 1965, men oftere indirekte gjennom støtte til opprørsgrupper, som Contras i Nicaragua på 1980-tallet, CIA-organiserte militærkupp, som i Guatemala i 1954 og Chile i 1973, trening av statsorganiserte dødsskadroner, som i Guatemala, Honduras og El Salvador, ikke kan sies å ha vært en kraft for å stabilisere demokrati og menneskerettigheter i Latin-Amerika.

Det er også tvilsomt om folk i Vietnam og Kambodsja, som opplevde å bli bombet med blant annet kjemiske våpen som napalm, opplevde USAs militære bidrag som "stabiliserende", gitt de over 3 millioner dødsofrene som fulgte av krigen. Heller ikke de pårørende til den halve millionen som ble massakrert som følge av det USA-støttede militærkuppet i Indonesia i 1965, kan ha klart å se på USAs involvering i regionen som "stabiliserende".

Gitt at det i dag er stor internasjonal konsensus om at USA har spilt en høyst tvilsom rolle, både i forhold til demokrati i en rekke land, og i forhold til bruk av krigsstrategier (blant annet bruk av kjemiske våpen) som utvilsomt faller under definisjonen av krigsforbrytelser, må det karakteriseres som ganske oppsiktsvekkende at det i Obamas fredspristale ikke forekommer fnugg av selvkritikk på USAs vegne for alt dette, og at den globale motstanden mot den rollen USA har spilt de siste seks tiårene avfeies som en implisitt irrasjonell, "refleksiv mistenksomhet rettet mot verdens eneste supermakt".

So yes, the instruments of war do have a role to play in preserving the peace. And yet this truth must coexist with another - that no matter how justified, war promises human tragedy. The soldier's courage and sacrifice is full of glory, expressing devotion to country, to cause and to comrades in arms. But war itself is never glorious, and we must never trumpet it as such.

So part of our challenge is reconciling these two seemingly irreconcilable truths - that war is sometimes necessary, and war is at some level an expression of human feelings. Concretely, we must direct our effort to the task that President Kennedy called for long ago. "Let us focus," he said, "on a more practical, more attainable peace, based not on a sudden revolution in human nature but on a gradual evolution in human institutions."

What might this evolution look like? What might these practical steps be?

To begin with, I believe that all nations - strong and weak alike - must adhere to standards that govern the use of force. I - like any head of state - reserve the right to act unilaterally if necessary to defend my nation. Nevertheless, I am convinced that adhering to standards strengthens those who do, and isolates - and weakens - those who don't.

The world rallied around America after the 9/11 attacks, and continues to support our efforts in Afghanistan, because of the horror of those senseless attacks and the recognized principle of self-defense. Likewise, the world recognized the need to confront Saddam Hussein when he invaded Kuwait - a consensus that sent a clear message to all about the cost of aggression.

Furthermore, America cannot insist that others follow the rules of the road if we refuse to follow them ourselves. For when we don't, our action can appear arbitrary, and undercut the legitimacy of future intervention - no matter how justified.

This becomes particularly important when the purpose of military action extends beyond self defense or the defense of one nation against an aggressor. More and more, we all confront difficult questions about how to prevent the slaughter of civilians by their own government, or to stop a civil war whose violence and suffering can engulf an entire region.

I believe that force can be justified on humanitarian grounds, as it was in the Balkans, or in other places that have been scarred by war. Inaction tears at our conscience and can lead to more costly intervention later. That is why all responsible nations must embrace the role that militaries with a clear mandate can play to keep the peace.

På Balken spilte USA, sammen med sine allierte, en dobbelt rolle, både som bidragsyter til en FN-mandatert fredsbevarende styrke i Bosnia, og som hovedleverandør av våpen og ammunisjon til to av sidene i konflikten; Kroatia og Den bosnisk-kroatiske føderasjonen. Tilsvarende var situasjonen noen år seinere i forhold til konflikten i Kosovo, hvor USA med allierte framstilte seg som nøytrale meglere, men samtidig trente den kosovoalbanske geriljaen UCK fra baser i Albania.

Obama hevder at militære styrker "med et klart mandat" har en rolle i å bevare fred, med referanse til Balkan. Dermed impliserer han at USA hadde et slikt mandat for å intervenere, noe som i tilfellet krigen mot Jugoslavia i 1999 er direkte feilaktig. Krigen ble startet uten noen form for FN-mandat, og på tross av to av Sikkerhetsrådets vetomakters eksplisitte motstand. Det var da heller ikke noe grunnlag for Sikkerhetsrådet for å fatte vedtak om intervensjon med grunnlag i FN-pakten. Jugoslavia hadde ikke angrepet noe naboland. Det foregikk heller ikke noe folkemord i Kosovo, selv om det utvilsomt foregikk overgrep mot den albanske flertallsbefolkninga fra serbiske sikkerhetsstyrker. Ved å angripe Jugoslavia uten FN-mandat, bidro USA til å underminere folkeretten.

Påstanden om at intervensjon var nødvendig for å hindre etnisk rensing, som ble brukt den gangen uten å være direkte nevnt av Obama, mangler troverdighet ettersom flyktningestrømmen ut av Kosovo først startet etter at krigen var igangsatt fra USAs og NATOs side. Derimot er det sant at det har foregått omfattende etnisk rensing i deler av det tidligere Jugoslavia. Hele den serbisk-etniske befolkninga i Krajina, og mesteparten av den serbiske befolkninga i Øst-Slavonia i Kroatia, har blitt fordrevet, i alt 600 000 mennesker. Dette gjorde verken USA eller NATO noe for å stanse. Tvert imot, USA leverte våpnene til den kroatiske hæren som gjennomførte fordrivinga, og løftet ikke en pekefinger i protest.

Kosovoalbanerne har fått sin uavhengige stat, noe som er i tråd med folkeflertallets vilje blant flertallsbefolkninga av albanere. Men også anerkjennelsen av Kosovo som uavhengig stat er et eksplisitt brudd mot folkeretten, selv om det kan hevdes å være i tråd med demokratiske prinsipper. Det har imidlertid satt en presidens som kan være svært farlig for verdensfreden.

I store deler av verden finns det områder innenfor eksisterende stater hvor etniske minoritetsgrupper er i flertall, og hvor demokratiske beslutninger i den aktuelle regionen ville ført til flertall for uavhengighet. Dersom retten til løsrivelse skal gjøres til allmenngyldig prinsipp for alle områder og distrikter hvor flertallet ønsker det, kan det faktisk føre til at stater vil søke voldelige metoder for å endre den etniske sammensetninga av befolkninga i området før en slik avstemning kan avholdes, for å kunne holde på områder som vil kunne være strategisk viktige eller ressursmessig rike.

Alternativt kan det lede til at også andre stormakter med ønske om kontroll over mindre land kan utnytte slike konflikter til å styrke sin egen posisjon. Dette så vi eksplisitt for et drøyt år siden da Russland brukte nøyaktig samme typen argumentasjon som NATO i Kosovo for å intervenere mot Georgia, og for å anerkjenne Sør-Ossetia og Abkhasia som uavhengige stater.

Mens Obama ga uttrykk for at krig eller ikke krig kan være et dilemma på grunn av de menneskelige kostnadene ved krig, berørte talen hans ikke slike politiske dilemmaer knyttet til offensiv bruk av militærmakt. Han drøftet ikke hvordan en krig for å løse ett bestemt problem kan bidra til at problemet i seg selv forverres, og heller ikke hvordan problemet kan forplante seg og skape nye kriger og konflikter andre steder i verden.

America's commitment to global security will never waiver. But in a world in which threats are more diffuse, and missions more complex, America cannot act alone. This is true in Afghanistan. This is true in failed states like Somalia, where terrorism and piracy is joined by famine and human suffering. And sadly, it will continue to be true in unstable regions for years to come.

The leaders and soldiers of NATO countries - and other friends and allies - demonstrate this truth through the capacity and courage they have shown in Afghanistan. But in many countries, there is a disconnect between the efforts of those who serve and the ambivalence of the broader public. I understand why war is not popular. But I also know this: the belief that peace is desirable is rarely enough to achieve it. Peace requires responsibility. Peace entails sacrifice. That is why NATO continues to be indispensable. That is why we must strengthen UN and regional peacekeeping, and not leave the task to a few countries. That is why we honor those who return home from peacekeeping and training abroad to Oslo and Rome; to Ottawa and Sydney; to Dhaka and Kigali - we honor them not as makers of war, but as wagers of peace.

Obama påpeker her at "krig ikke er populært". Det han unnlater å gå inn på, er hvorfor krigen i Afghanistan, helt spesifikt, ikke er populær. Skulle man gå inn med parallellen han trakk tidligere med 2. verdenskrig, så var jo den krigen en krig som krevde enormt mye større ofre enn krigen i Afghanistan. Men det var en krig som folket i de deltakende landene likevel forsto og aksepterte bredt. Det var en eksistensiell krig. Det var en krig for overlevelse. Det fantes ikke noe alternativ til krig i det tilfellet, og det fantes en realistisk, om enn enormt kostbar, strategi for å skape fred gjennom å vinne krigen.

Krigen i Afghanistan er ikke en eksistensiell krig, det er ikke en krig uten alternativer. Det er en krig for å oppnå bestemte geopolitiske mål, verken mer eller mindre. Samtidig finns det heller ikke i Afghanistan noen realistisk strategi for å vinne fred gjennom å vinne krigen. Det er dette som er årsaken til at det er flertall mot krigen i Afghanistan i samtlige land som deltar i den. Det er ikke totalpasifistisk motstand mot krig i enhver sammenheng som har så stor oppslutning.

Let me make one final point about the use of force. Even as we make difficult decisions about going to war, we must also think clearly about how we fight it. The Nobel Committee recognized this truth in awarding its first prize for peace to Henry Dunant - the founder of the Red Cross, and a driving force behind the Geneva Conventions.

Where force is necessary, we have a moral and strategic interest in binding ourselves to certain rules of conduct. And even as we confront a vicious adversary that abides by no rules, I believe that the United States of America must remain a standard bearer in the conduct of war. That is what makes us different from those whom we fight. That is a source of our strength. That is why I prohibited torture. That is why I ordered the prison at Guantanamo Bay closed. And that is why I have reaffirmed America's commitment to abide by the Geneva Conventions. We lose ourselves when we compromise the very ideals that we fight to defend. And we honor those ideals by upholding them not just when it is easy, but when it is hard.

Det er ikke bare på Guantanamo at USA har forbrudt seg mot Genevekonvensjonen. Tilstanden er sannsynligvis vesentlig verre i enkelte andre forvaringsanstalter. Spesielt er det knyttet alvorlige anklager mot USAs fangebehandling på Bagrambasen i Afghanistan. Det kan tenkes at Obama også har tenkt å gjøre noe med dette problemet, men bare unnlot å nevne det i foredraget, men det er også en fare for at Obama vil slå seg til ro med å ha stengt Guantanamo. Dersom det siste er tilfelle, vil USA fortsatt ikke være et av landene som med rette kan hevde å følge Genevekonvensjonene.

I have spoken to the questions that must weigh on our minds and our hearts as we choose to wage war. But let me turn now to our effort to avoid such tragic choices, and speak of three ways that we can build a just and lasting peace.

First, in dealing with those nations that break rules and laws, I believe that we must develop alternatives to violence that are tough enough to change behavior - for if we want a lasting peace, then the words of the international community must mean something. Those regimes that break the rules must be held accountable. Sanctions must exact a real price. Intransigence must be met with increased pressure - and such pressure exists only when the world stands together as one.

One urgent example is the effort to prevent the spread of nuclear weapons, and to seek a world without them. In the middle of the last century, nations agreed to be bound by a treaty whose bargain is clear: all will have access to peaceful nuclear power; those without nuclear weapons will forsake them; and those with nuclear weapons will work toward disarmament. I am committed to upholding this treaty. It is a centerpiece of my foreign policy. And I am working with President Medvedev to reduce America and Russia's nuclear stockpiles.

But it is also incumbent upon all of us to insist that nations like Iran and North Korea do not game the system. Those who claim to respect international law cannot avert their eyes when those laws are flouted. Those who care for their own security cannot ignore the danger of an arms race in the Middle East or East Asia. Those who seek peace cannot stand idly by as nations arm themselves for nuclear war.

Obama tar for seg farene ved et mulig atomkappløp i Midtøsten, en trussel som er høyst reell. Et atomkappløp involverer imidlertid to parter, og da blir det påfallende at Obama bare nevner en av partene, og kun den parten som hittil ikke har skaffet seg atomvåpen. Den parten som allerede har skaffet seg atomvåpen i strid med internasjonale avtaler, Israel, nevnes ikke av Obama.

Trussel om sanksjoner kan være et aktuelt virkemiddel for å motvirke at Iran faktisk skaffer seg atomvåpen, men det kan også anvendes for å tvinge Israel til å oppgi sine atomvåpen. Det å få til en avtale hvor Israel gir opp sine atomvåpen i bytte med at Iran åpner alle deler av sitt atomprogram for internasjonal inspeksjon, er dessuten realistisk å få i stand med Iran, selv uten trusselen om sanksjoner.

The same principle applies to those who violate international law by brutalizing their own people. When there is genocide in Darfur; systematic rape in Congo; or repression in Burma - there must be consequences. And the closer we stand together, the less likely we will be faced with the choice between armed intervention and complicity in oppression.

For å begrunne behovet for internasjonale sanksjoner mot land som forbryter seg mot internasjonal rett, nevner Obama folkemord i Darfur og massevoldtekt i Kongo. Ut fra de faktisk forholdene hadde det vært mer rimelig å snu på det. Krigen i Kongo mellom 1998 og 2003 kostet flere millioner menneskeliv. Konflikten i Darfur har kostet mange tusen menneskeliv. Nøyaktig hvor mange er usikkert og omstridt, men at konflikten i skala og antall drepte er vesentlig mindre enn konflikten i Kongo er ikke omstridt.

Obama velger likevel å bruke folkemordsbegrepet i tilknytning til situasjonen i Darfur. Darfurkonflikten har sitt opphav i en komplisert lokal ressurskonflikt, i tillegg til en nasjonal politisk konflikt. Over det hele ligger også geopolitiske forhold, hvor Kina har gode relasjoner til regimet i Khartoum, mens USA har nære forbindelser til regimet i nabolandet Tsjad, som støtter opprørsbevegelser i Darfur. Darfur og Sudan generelt antas å ha noen av Afrikas største uutviklede oljereserver, og kontrollen over disse vil ha betydning for framtidas geopolitiske styrkeforhold. Per i dag har regjeringa i Sudan skaffet seg sterkere kontroll i Darfur enn på flere år, volden er på vei ned og mange flyktninger har returnert. Spørsmålet blir dermed hvem som vil tjene på at styrkeforholdet endres gjennom at det eventuelt innføres sanksjoner mot Sudan som følge av anklager om folkemord. Det er ikke gitt at det vil være sivilbefolkninga i Darfur.

Tilsvarende bør man analysere kommentaren om Kongo, men da med motsatt fortegn. Voldtekt har vært et alvorlig aspekt ved konflikten i landet, men drap på millioner av mennesker gjennom en blodig krig bør heller ikke oversees. Dersom volden i Darfurkonflikten skal kunne defineres som folkemord, blir det veldig vanskelig å se hvorfor man ikke burde snakke om folkemord i forbindelse med de omfattende massakrene som har blitt begått i Kongo, særlig av rwandiske regjeringsstyrker og allierte militsstyrker i Kongo. En mulig forklaring, kan være at regjeringa i Rwanda er en av USAs næreste allierte i regionen.