torsdag 10. desember 2009

Obamas tale – verdensbilde, selvbilde og politisk program

Barack Obamas tale blir av mange mediesynsere utlagt som et retorisk mesterverk, på grensen til poesi, som VG melder. Men hva ligger under retorikken? Hva slags innsikter om verden er det den formidler? Hva slags amerikansk selvbilde er den uttrykk for? Og hva slags politikk borger den for?

I den følgende teksten vil jeg ta for meg talen, avsnitt for avsnitt, og analysere teksten ut fra dette utgangspunktet. Jeg vil begrense meg til de første to tredelene av talen, det vil si den delen av talen som brukes til å forklare og begrunne USAs bruk av krig som virkemiddel i verdenspolitikken.

Your Majesties, Your Royal Highnesses, Distinguished Members of the Norwegian Nobel Committee, citizens of America, and citizens of the world:
I receive this honor with deep gratitude and great humility. It is an award that speaks to our highest aspirations — that for all the cruelty and hardship of our world, we are not mere prisoners of fate. Our actions matter, and can bend history in the direction of justice.

And yet I would be remiss if I did not acknowledge the considerable controversy that your generous decision has generated. In part, this is because I am at the beginning, and not the end, of my labors on the world stage. Compared to some of the giants of history who have received this prize — Schweitzer and King; Marshall and Mandela — my accomplishments are slight. And then there are the men and women around the world who have been jailed and beaten in the pursuit of justice; those who toil in humanitarian organizations to relieve suffering; the unrecognized millions whose quiet acts of courage and compassion inspire even the most hardened of cynics. I cannot argue with those who find these men and women — some known, some obscure to all but those they help — to be far more deserving of this honor than I.

But perhaps the most profound issue surrounding my receipt of this prize is the fact that I am the Commander-in-Chief of a nation in the midst of two wars. One of these wars is winding down. The other is a conflict that America did not seek; one in which we are joined by forty-three other countries — including Norway — in an effort to defend ourselves and all nations from further attacks.

Et interessant punkt å merke seg her, er at Obama refererer til krigen i Irak som en krig som er i ferd med å roe seg ned (winding down). Kommentaren kommer få dager etter at en serie bombeangrep i Baghdad drepte godt over 100 mennesker i byen. Volden synes å være på vei opp igjen de siste månedene. Utgangspunktet for påstanden om at krigen roer seg ned, skulle derfor måtte basere seg på en av to mulige tankebaner:

1. Obama snakker ut fra et reint amerikansk perspektiv, i betydninga at krigen roer seg ned for USA, ettersom landet er i ferd med å trekke sine styrker ut.

2. Krigen vil roe seg ned som en følge av at USA kommer til å trekke seg ut. Dette ville implisere at krigen er et resultat av USAs tilstedeværelse.

Det er ikke utenkelig at alternativ to vil vise seg å være riktig, men ut fra hva Obama ellers vektlegger i talen sin, er det vanskelig å se at et såpass selvkritisk perspektiv på USAs vegne ligger til grunn. Heller ikke alternativ 1 synes å være rimelig ut fra perspektivene i resten av talen. Dermed må vi over til en alternativ tolkning, som går ut av den fysiske virkeligheten i Irak: Obama ønsker å gi et bilde av et Irak som er i ferd med å stabilisere seg for å rettferdiggjøre forestillinga om at USA trekker seg seirende ut av Irak. Men dette bildet stemmer altså dårlig med den fysiske virkeligheten i Irak.

These questions are not new. War, in one form or another, appeared with the first man. At the dawn of history, its morality was not questioned; it was simply a fact, like drought or disease — the manner in which tribes and then civilizations sought power and settled their differences.

Over time, as codes of law sought to control violence within groups, so did philosophers, clerics, and statesmen seek to regulate the destructive power of war. The concept of a "just war" emerged, suggesting that war is justified only when it meets certain preconditions: if it is waged as a last resort or in self-defense; if the forced used is proportional, and if, whenever possible, civilians are spared from violence.

For most of history, this concept of just war was rarely observed. The capacity of human beings to think up new ways to kill one another proved inexhaustible, as did our capacity to exempt from mercy those who look different or pray to a different God. Wars between armies gave way to wars between nations — total wars in which the distinction between combatant and civilian became blurred. In the span of thirty years, such carnage would twice engulf this continent. And while it is hard to conceive of a cause more just than the defeat of the Third Reich and the Axis powers, World War II was a conflict in which the total number of civilians who died exceeded the number of soldiers who perished.

In the wake of such destruction, and with the advent of the nuclear age, it became clear to victor and vanquished alike that the world needed institutions to prevent another World War. And so, a quarter century after the United States Senate rejected the League of Nations — an idea for which Woodrow Wilson received this Prize — America led the world in constructing an architecture to keep the peace: a Marshall Plan and a United Nations, mechanisms to govern the waging of war, treaties to protect human rights, prevent genocide, and restrict the most dangerous weapons.

Obamas vektlegging av utviklinga av begrepet rettferdig krig framstår ikke som kontroversiell, bortsett fra en liten språklig finesse som kan skjule ganske mye: Han skriver at ”rettferdig krig kan bare føres som en siste mulighet eller i selvforsvar”. Dette eller gjør at Obama åpner for å rettferdiggjøre kriger som, med grunnlag i dagens folkerett, anses som folkerettsstridige. FN-pakten fastsetter nemlig at den eneste formen for krig som er legitim er krig som siste mulighet i selvforsvar. Det er ikke noe rom for noe eller i den setninga, da kan innholdet bli totalt endret.

I motsetning til folkeretten, åpner Obamas tale for at det finns situasjoner hvor krig er siste mulighet, uten at det dreier seg om selvforsvar. Samtidig åpner Obamas tale for en tolkning om at krig er en rettighet for et land som opplever seg angrepet, mens FN-pakten tvert imot påpeker at selv for et land er angrepet, skal det å gå til krig kun være tillatt når dette er siste mulighet for å forsvare seg. Alle andre muligheter for løsning av konflikten må være utprøvd først.

Dette kunne vært bare språklig pirk, eller forsnakkelse, hvis det ikke var for at USA gjennom det siste tiåret har presset på for å endre folkeretten nettopp i den retninga som Obamas, i dag folkerettsstridige, eller åpner for. De neste avsnittene tydeliggjør at det er all grunn til å være observant på hvordan Obama forstår begrepet rettferdig krig.

In many ways, these efforts succeeded. Yes, terrible wars have been fought, and atrocities committed. But there has been no Third World War. The Cold War ended with jubilant crowds dismantling a wall. Commerce has stitched much of the world together. Billions have been lifted from poverty. The ideals of liberty, self-determination, equality and the rule of law have haltingly advanced. We are the heirs of the fortitude and foresight of generations past, and it is a legacy for which my own country is rightfully proud.

A decade into a new century, this old architecture is buckling under the weight of new threats. The world may no longer shudder at the prospect of war between two nuclear superpowers, but proliferation may increase the risk of catastrophe. Terrorism has long been a tactic, but modern technology allows a few small men with outsized rage to murder innocents on a horrific scale.

Moreover, wars between nations have increasingly given way to wars within nations. The resurgence of ethnic or sectarian conflicts; the growth of secessionist movements, insurgencies, and failed states; have increasingly trapped civilians in unending chaos. In today's wars, many more civilians are killed than soldiers; the seeds of future conflict are sewn, economies are wrecked, civil societies torn asunder, refugees amassed, and children scarred.

I do not bring with me today a definitive solution to the problems of war. What I do know is that meeting these challenges will require the same vision, hard work, and persistence of those men and women who acted so boldly decades ago. And it will require us to think in new ways about the notions of just war and the imperatives of a just peace.

We must begin by acknowledging the hard truth that we will not eradicate violent conflict in our lifetimes. There will be times when nations — acting individually or in concert — will find the use of force not only necessary but morally justified.

Obama framstiller her spørsmålet om krig og fred som et stort dilemma, og han gir inntrykk av å være ydmyk: ”Jeg bringer ikke med meg i dag den definitive løsninga på problemene ved krig.” Men så hadde da heller ikke Obama trengt å bringe med seg noen definitiv løsning, for denne løsninga ligger allerede definert i folkeretten. Dersom et land er under angrep fra en fiendtlig makt, har staten rett til å bruke makt for å slå tilbake angrepet; verken mer eller mindre.

Obama framstiller det som det vil foregå en stor diskusjon om man skal eller ikke skal kunne gå til krig. Det ligger implisitt at noen ganger vil man finne at krig er riktig andre ganger ikke. Dersom Obama hadde ønsket å basere seg på folkeretten, hadde han sluppet denne typen dilemma. Krig kan rettferdiggjøres når man har kommet under direkte angrep. Ellers ikke. Ellers skal andre virkemidler anvendes. FNs Sikkerhetsråd kan vedta bruk av makt til støtte for et medlemsland som er under angrep eller når det pågår et folkemord innad i et land. Men det er bare FNs Sikkerhetsråd som kan vedta intervensjon, og det er bare i disse to situasjonene FNs Sikkerhetsråd kan autorisere at andre land enn det angrepne kan bruke militære midler, det vil si gå til krig.

Hadde Obama ønsket at USA skal opptre i tråd med folkeretten, kunne han valgt å henvise nettopp til folkeretten og FN-pakten, og ikke framstilt det som om dette med krig eller ikke krig er et slags evig filosofisk spørsmål som det ikke finns noe absolutt og riktig svar på. Obama indikerer her altså ikke noe grunnleggende brudd med sine to siste forgjengeres politiske linje, hvor folkeretten er plassert på bakrommet.

I make this statement mindful of what Martin Luther King said in this same ceremony years ago — "Violence never brings permanent peace. It solves no social problem: it merely creates new and more complicated ones." As someone who stands here as a direct consequence of Dr. King's life's work, I am living testimony to the moral force of non-violence. I know there is nothing weak —nothing passive — nothing naÏve — in the creed and lives of Gandhi and King.

But as a head of state sworn to protect and defend my nation, I cannot be guided by their examples alone. I face the world as it is, and cannot stand idle in the face of threats to the American people. For make no mistake: evil does exist in the world. A non-violent movement could not have halted Hitler's armies. Negotiations cannot convince al Qaeda's leaders to lay down their arms. To say that force is sometimes necessary is not a call to cynicism — it is a recognition of history; the imperfections of man and the limits of reason.

Her bruker Obama den klassiske, og ultimate, historiske parallellen: Hitler. Behovet for å kontre Hitler, blir nesten alltid trukket fram av stater som har behov for å legitimere en krig. Problemet med parallellen er at den refererer til et klart tilfelle hvor en statsmakt ved militære midler angriper andre stater. Da blir det ganske paradoksalt å påkalle akkurat dette eksemplet for å legitimere igangsetting av krig mot andre stater.

Bruker man parallellen med 2. verdenskrig, som Obama gjør, i relasjon til de to krigene USA er involvert i nå, kan spørsmålet fort bli hvilken stat det egentlig er som har spilt rollen som Nazi-Tyskland. Det er det retoriske problemet med å bruke historiske paralleller til situasjoner som er svært ulike og har svært ulike årsaker. Det ville trolig være klokt, også for Obama, å være tilbakeholden med bruken av Hitlerassosiasjonen i utide.

Al Qaida er et internasjonalt nettverk av islamistiske organisasjoner som bruker terrorangrep som ledd i sin strategi. Det er ikke en stat med et militærapparat, sammenlignbart med Hitlers Tyskland. For å stanse Hitler, ble det nødvendig å frarøve Hitler de midlene han hadde til disposisjon for å angripe andre land, det vil si nedkjempe de tyske invasjonshærene, men også å besette landet Tyskland for dermed å frarøve Hitler ressursene som var nødvendig for å kunne bygge opp en ny invasjonshær.

Som terrororganisasjon opererer Al Qaida fundamentalt annerledes enn en aggressiv stat. Al Qaidas grunnlag for å kunne igangsette terrorangrep er ikke et bestemt land med dets befolkning som kan innrulleres gjennom tvang. Al Qaidas eksistensgrunnlag er det hatet og den avmaktsfølelsen som blomstrer inne i hodene på muslimske befolkningsgrupper overalt i verden. For å planlegge, trene og gjennomføre terroraksjoner, trenger ikke Al-Qaida et bestemt territorium, men organisasjonen trenger unge mennesker som hater så intenst, og opplever avmakt i så ekstrem grad, at de er villige til å dø kun for å sende et symbolsk budskap gjennom å drepe sivile som de oppfatter å tilhøre ”fienden”.

For å nedkjempe Al Qaidas eksisterende ”hær” av trenere og selvmordsaktivister, har man minimal nytte av tradisjonelle militære midler. Det man trenger er etterretningsinnsats for å spore opp de aktuelle personene, og koordinert politiinnsats for å arrestere dem. For å nekte Al-Qaida muligheten til å bygge opp nye ”hærer” av selvmordsaktivister, nytter det ikke å okkupere et landområde. Tvert imot har det vist seg at Al Qaidas evne til å rekruttere nye rekrutter til selvmordsoppdrag er dramatisk mye større i land som er under militær okkupasjon enn land som ikke er det.

Samtlige av de terroristene som sto bak 11. septemberterroren var fra Saudi-Arabia eller Egypt, noe som også var ganske representativt for hvor Al-Qaida rekrutterte før 2001. Verken Egypt eller Saudi-Arabia ble angrepet etter 11. september, noe som er naturlig ettersom begge statene var og er USA-vennlige diktaturer. Etter invasjonene av Afghanistan og Irak har nettopp Afghanistan og Irak blitt de viktigste rekrutteringsarenaene for Al-Qaida. Parallellen mellom USAs ”krig mot terror” og kampen mot Hitler halter derfor ikke bare på det politiske nivået. Den halter også på det strategiske og taktiske planet.

I raise this point because in many countries there is a deep ambivalence about military action today, no matter the cause. At times, this is joined by a reflexive suspicion of America, the world's sole military superpower.

Yet the world must remember that it was not simply international institutions - not just treaties and declarations - that brought stability to a post-World War II world. Whatever mistakes we have made, the plain fact is this: the United States of America has helped underwrite global security for more than six decades with the blood of our citizens and the strength of our arms. The service and sacrifice of our men and women in uniform has promoted peace and prosperity from Germany to Korea, and enabled democracy to take hold in places like the Balkans. We have borne this burden not because we seek to impose our will. We have done so out of enlightened self-interest - because we seek a better future for our children and grandchildren, and we believe that their lives will be better if other peoples' children and grandchildren can live in freedom and prosperity.

Obama hevder her at USA, med sine kriger og militære intervensjoner, har vært en støtte for global sikkerhet i mer enn seks tiår. Det spørs da hva han legger i "global sikkerhet". Sikkerhet for hvem? Det som er sikkert, er at USA, dels gjennom direkte intervensjon, som i Den dominikanske republikken i 1965, men oftere indirekte gjennom støtte til opprørsgrupper, som Contras i Nicaragua på 1980-tallet, CIA-organiserte militærkupp, som i Guatemala i 1954 og Chile i 1973, trening av statsorganiserte dødsskadroner, som i Guatemala, Honduras og El Salvador, ikke kan sies å ha vært en kraft for å stabilisere demokrati og menneskerettigheter i Latin-Amerika.

Det er også tvilsomt om folk i Vietnam og Kambodsja, som opplevde å bli bombet med blant annet kjemiske våpen som napalm, opplevde USAs militære bidrag som "stabiliserende", gitt de over 3 millioner dødsofrene som fulgte av krigen. Heller ikke de pårørende til den halve millionen som ble massakrert som følge av det USA-støttede militærkuppet i Indonesia i 1965, kan ha klart å se på USAs involvering i regionen som "stabiliserende".

Gitt at det i dag er stor internasjonal konsensus om at USA har spilt en høyst tvilsom rolle, både i forhold til demokrati i en rekke land, og i forhold til bruk av krigsstrategier (blant annet bruk av kjemiske våpen) som utvilsomt faller under definisjonen av krigsforbrytelser, må det karakteriseres som ganske oppsiktsvekkende at det i Obamas fredspristale ikke forekommer fnugg av selvkritikk på USAs vegne for alt dette, og at den globale motstanden mot den rollen USA har spilt de siste seks tiårene avfeies som en implisitt irrasjonell, "refleksiv mistenksomhet rettet mot verdens eneste supermakt".

So yes, the instruments of war do have a role to play in preserving the peace. And yet this truth must coexist with another - that no matter how justified, war promises human tragedy. The soldier's courage and sacrifice is full of glory, expressing devotion to country, to cause and to comrades in arms. But war itself is never glorious, and we must never trumpet it as such.

So part of our challenge is reconciling these two seemingly irreconcilable truths - that war is sometimes necessary, and war is at some level an expression of human feelings. Concretely, we must direct our effort to the task that President Kennedy called for long ago. "Let us focus," he said, "on a more practical, more attainable peace, based not on a sudden revolution in human nature but on a gradual evolution in human institutions."

What might this evolution look like? What might these practical steps be?

To begin with, I believe that all nations - strong and weak alike - must adhere to standards that govern the use of force. I - like any head of state - reserve the right to act unilaterally if necessary to defend my nation. Nevertheless, I am convinced that adhering to standards strengthens those who do, and isolates - and weakens - those who don't.

The world rallied around America after the 9/11 attacks, and continues to support our efforts in Afghanistan, because of the horror of those senseless attacks and the recognized principle of self-defense. Likewise, the world recognized the need to confront Saddam Hussein when he invaded Kuwait - a consensus that sent a clear message to all about the cost of aggression.

Furthermore, America cannot insist that others follow the rules of the road if we refuse to follow them ourselves. For when we don't, our action can appear arbitrary, and undercut the legitimacy of future intervention - no matter how justified.

This becomes particularly important when the purpose of military action extends beyond self defense or the defense of one nation against an aggressor. More and more, we all confront difficult questions about how to prevent the slaughter of civilians by their own government, or to stop a civil war whose violence and suffering can engulf an entire region.

I believe that force can be justified on humanitarian grounds, as it was in the Balkans, or in other places that have been scarred by war. Inaction tears at our conscience and can lead to more costly intervention later. That is why all responsible nations must embrace the role that militaries with a clear mandate can play to keep the peace.

På Balken spilte USA, sammen med sine allierte, en dobbelt rolle, både som bidragsyter til en FN-mandatert fredsbevarende styrke i Bosnia, og som hovedleverandør av våpen og ammunisjon til to av sidene i konflikten; Kroatia og Den bosnisk-kroatiske føderasjonen. Tilsvarende var situasjonen noen år seinere i forhold til konflikten i Kosovo, hvor USA med allierte framstilte seg som nøytrale meglere, men samtidig trente den kosovoalbanske geriljaen UCK fra baser i Albania.

Obama hevder at militære styrker "med et klart mandat" har en rolle i å bevare fred, med referanse til Balkan. Dermed impliserer han at USA hadde et slikt mandat for å intervenere, noe som i tilfellet krigen mot Jugoslavia i 1999 er direkte feilaktig. Krigen ble startet uten noen form for FN-mandat, og på tross av to av Sikkerhetsrådets vetomakters eksplisitte motstand. Det var da heller ikke noe grunnlag for Sikkerhetsrådet for å fatte vedtak om intervensjon med grunnlag i FN-pakten. Jugoslavia hadde ikke angrepet noe naboland. Det foregikk heller ikke noe folkemord i Kosovo, selv om det utvilsomt foregikk overgrep mot den albanske flertallsbefolkninga fra serbiske sikkerhetsstyrker. Ved å angripe Jugoslavia uten FN-mandat, bidro USA til å underminere folkeretten.

Påstanden om at intervensjon var nødvendig for å hindre etnisk rensing, som ble brukt den gangen uten å være direkte nevnt av Obama, mangler troverdighet ettersom flyktningestrømmen ut av Kosovo først startet etter at krigen var igangsatt fra USAs og NATOs side. Derimot er det sant at det har foregått omfattende etnisk rensing i deler av det tidligere Jugoslavia. Hele den serbisk-etniske befolkninga i Krajina, og mesteparten av den serbiske befolkninga i Øst-Slavonia i Kroatia, har blitt fordrevet, i alt 600 000 mennesker. Dette gjorde verken USA eller NATO noe for å stanse. Tvert imot, USA leverte våpnene til den kroatiske hæren som gjennomførte fordrivinga, og løftet ikke en pekefinger i protest.

Kosovoalbanerne har fått sin uavhengige stat, noe som er i tråd med folkeflertallets vilje blant flertallsbefolkninga av albanere. Men også anerkjennelsen av Kosovo som uavhengig stat er et eksplisitt brudd mot folkeretten, selv om det kan hevdes å være i tråd med demokratiske prinsipper. Det har imidlertid satt en presidens som kan være svært farlig for verdensfreden.

I store deler av verden finns det områder innenfor eksisterende stater hvor etniske minoritetsgrupper er i flertall, og hvor demokratiske beslutninger i den aktuelle regionen ville ført til flertall for uavhengighet. Dersom retten til løsrivelse skal gjøres til allmenngyldig prinsipp for alle områder og distrikter hvor flertallet ønsker det, kan det faktisk føre til at stater vil søke voldelige metoder for å endre den etniske sammensetninga av befolkninga i området før en slik avstemning kan avholdes, for å kunne holde på områder som vil kunne være strategisk viktige eller ressursmessig rike.

Alternativt kan det lede til at også andre stormakter med ønske om kontroll over mindre land kan utnytte slike konflikter til å styrke sin egen posisjon. Dette så vi eksplisitt for et drøyt år siden da Russland brukte nøyaktig samme typen argumentasjon som NATO i Kosovo for å intervenere mot Georgia, og for å anerkjenne Sør-Ossetia og Abkhasia som uavhengige stater.

Mens Obama ga uttrykk for at krig eller ikke krig kan være et dilemma på grunn av de menneskelige kostnadene ved krig, berørte talen hans ikke slike politiske dilemmaer knyttet til offensiv bruk av militærmakt. Han drøftet ikke hvordan en krig for å løse ett bestemt problem kan bidra til at problemet i seg selv forverres, og heller ikke hvordan problemet kan forplante seg og skape nye kriger og konflikter andre steder i verden.

America's commitment to global security will never waiver. But in a world in which threats are more diffuse, and missions more complex, America cannot act alone. This is true in Afghanistan. This is true in failed states like Somalia, where terrorism and piracy is joined by famine and human suffering. And sadly, it will continue to be true in unstable regions for years to come.

The leaders and soldiers of NATO countries - and other friends and allies - demonstrate this truth through the capacity and courage they have shown in Afghanistan. But in many countries, there is a disconnect between the efforts of those who serve and the ambivalence of the broader public. I understand why war is not popular. But I also know this: the belief that peace is desirable is rarely enough to achieve it. Peace requires responsibility. Peace entails sacrifice. That is why NATO continues to be indispensable. That is why we must strengthen UN and regional peacekeeping, and not leave the task to a few countries. That is why we honor those who return home from peacekeeping and training abroad to Oslo and Rome; to Ottawa and Sydney; to Dhaka and Kigali - we honor them not as makers of war, but as wagers of peace.

Obama påpeker her at "krig ikke er populært". Det han unnlater å gå inn på, er hvorfor krigen i Afghanistan, helt spesifikt, ikke er populær. Skulle man gå inn med parallellen han trakk tidligere med 2. verdenskrig, så var jo den krigen en krig som krevde enormt mye større ofre enn krigen i Afghanistan. Men det var en krig som folket i de deltakende landene likevel forsto og aksepterte bredt. Det var en eksistensiell krig. Det var en krig for overlevelse. Det fantes ikke noe alternativ til krig i det tilfellet, og det fantes en realistisk, om enn enormt kostbar, strategi for å skape fred gjennom å vinne krigen.

Krigen i Afghanistan er ikke en eksistensiell krig, det er ikke en krig uten alternativer. Det er en krig for å oppnå bestemte geopolitiske mål, verken mer eller mindre. Samtidig finns det heller ikke i Afghanistan noen realistisk strategi for å vinne fred gjennom å vinne krigen. Det er dette som er årsaken til at det er flertall mot krigen i Afghanistan i samtlige land som deltar i den. Det er ikke totalpasifistisk motstand mot krig i enhver sammenheng som har så stor oppslutning.

Let me make one final point about the use of force. Even as we make difficult decisions about going to war, we must also think clearly about how we fight it. The Nobel Committee recognized this truth in awarding its first prize for peace to Henry Dunant - the founder of the Red Cross, and a driving force behind the Geneva Conventions.

Where force is necessary, we have a moral and strategic interest in binding ourselves to certain rules of conduct. And even as we confront a vicious adversary that abides by no rules, I believe that the United States of America must remain a standard bearer in the conduct of war. That is what makes us different from those whom we fight. That is a source of our strength. That is why I prohibited torture. That is why I ordered the prison at Guantanamo Bay closed. And that is why I have reaffirmed America's commitment to abide by the Geneva Conventions. We lose ourselves when we compromise the very ideals that we fight to defend. And we honor those ideals by upholding them not just when it is easy, but when it is hard.

Det er ikke bare på Guantanamo at USA har forbrudt seg mot Genevekonvensjonen. Tilstanden er sannsynligvis vesentlig verre i enkelte andre forvaringsanstalter. Spesielt er det knyttet alvorlige anklager mot USAs fangebehandling på Bagrambasen i Afghanistan. Det kan tenkes at Obama også har tenkt å gjøre noe med dette problemet, men bare unnlot å nevne det i foredraget, men det er også en fare for at Obama vil slå seg til ro med å ha stengt Guantanamo. Dersom det siste er tilfelle, vil USA fortsatt ikke være et av landene som med rette kan hevde å følge Genevekonvensjonene.

I have spoken to the questions that must weigh on our minds and our hearts as we choose to wage war. But let me turn now to our effort to avoid such tragic choices, and speak of three ways that we can build a just and lasting peace.

First, in dealing with those nations that break rules and laws, I believe that we must develop alternatives to violence that are tough enough to change behavior - for if we want a lasting peace, then the words of the international community must mean something. Those regimes that break the rules must be held accountable. Sanctions must exact a real price. Intransigence must be met with increased pressure - and such pressure exists only when the world stands together as one.

One urgent example is the effort to prevent the spread of nuclear weapons, and to seek a world without them. In the middle of the last century, nations agreed to be bound by a treaty whose bargain is clear: all will have access to peaceful nuclear power; those without nuclear weapons will forsake them; and those with nuclear weapons will work toward disarmament. I am committed to upholding this treaty. It is a centerpiece of my foreign policy. And I am working with President Medvedev to reduce America and Russia's nuclear stockpiles.

But it is also incumbent upon all of us to insist that nations like Iran and North Korea do not game the system. Those who claim to respect international law cannot avert their eyes when those laws are flouted. Those who care for their own security cannot ignore the danger of an arms race in the Middle East or East Asia. Those who seek peace cannot stand idly by as nations arm themselves for nuclear war.

Obama tar for seg farene ved et mulig atomkappløp i Midtøsten, en trussel som er høyst reell. Et atomkappløp involverer imidlertid to parter, og da blir det påfallende at Obama bare nevner en av partene, og kun den parten som hittil ikke har skaffet seg atomvåpen. Den parten som allerede har skaffet seg atomvåpen i strid med internasjonale avtaler, Israel, nevnes ikke av Obama.

Trussel om sanksjoner kan være et aktuelt virkemiddel for å motvirke at Iran faktisk skaffer seg atomvåpen, men det kan også anvendes for å tvinge Israel til å oppgi sine atomvåpen. Det å få til en avtale hvor Israel gir opp sine atomvåpen i bytte med at Iran åpner alle deler av sitt atomprogram for internasjonal inspeksjon, er dessuten realistisk å få i stand med Iran, selv uten trusselen om sanksjoner.

The same principle applies to those who violate international law by brutalizing their own people. When there is genocide in Darfur; systematic rape in Congo; or repression in Burma - there must be consequences. And the closer we stand together, the less likely we will be faced with the choice between armed intervention and complicity in oppression.

For å begrunne behovet for internasjonale sanksjoner mot land som forbryter seg mot internasjonal rett, nevner Obama folkemord i Darfur og massevoldtekt i Kongo. Ut fra de faktisk forholdene hadde det vært mer rimelig å snu på det. Krigen i Kongo mellom 1998 og 2003 kostet flere millioner menneskeliv. Konflikten i Darfur har kostet mange tusen menneskeliv. Nøyaktig hvor mange er usikkert og omstridt, men at konflikten i skala og antall drepte er vesentlig mindre enn konflikten i Kongo er ikke omstridt.

Obama velger likevel å bruke folkemordsbegrepet i tilknytning til situasjonen i Darfur. Darfurkonflikten har sitt opphav i en komplisert lokal ressurskonflikt, i tillegg til en nasjonal politisk konflikt. Over det hele ligger også geopolitiske forhold, hvor Kina har gode relasjoner til regimet i Khartoum, mens USA har nære forbindelser til regimet i nabolandet Tsjad, som støtter opprørsbevegelser i Darfur. Darfur og Sudan generelt antas å ha noen av Afrikas største uutviklede oljereserver, og kontrollen over disse vil ha betydning for framtidas geopolitiske styrkeforhold. Per i dag har regjeringa i Sudan skaffet seg sterkere kontroll i Darfur enn på flere år, volden er på vei ned og mange flyktninger har returnert. Spørsmålet blir dermed hvem som vil tjene på at styrkeforholdet endres gjennom at det eventuelt innføres sanksjoner mot Sudan som følge av anklager om folkemord. Det er ikke gitt at det vil være sivilbefolkninga i Darfur.

Tilsvarende bør man analysere kommentaren om Kongo, men da med motsatt fortegn. Voldtekt har vært et alvorlig aspekt ved konflikten i landet, men drap på millioner av mennesker gjennom en blodig krig bør heller ikke oversees. Dersom volden i Darfurkonflikten skal kunne defineres som folkemord, blir det veldig vanskelig å se hvorfor man ikke burde snakke om folkemord i forbindelse med de omfattende massakrene som har blitt begått i Kongo, særlig av rwandiske regjeringsstyrker og allierte militsstyrker i Kongo. En mulig forklaring, kan være at regjeringa i Rwanda er en av USAs næreste allierte i regionen.

1 kommentar:

Sosialisten sa...

Flott gjennomgang og kritikk av talen!