For bare få måneder siden fantes det fortsatt en viss tro blant ledende politikere i NATO-landene på at krigsstrategien mot Taliban før eller siden ville lykkes. Det var bare et spørsmål om å holde ut lenge nok. Nå blir det stadig tydeligere at NATO har startet prosessen med å kapitulere. Det rakner på alle kanter, militært, moralsk og politisk.
Militært
I juli satte amerikanske og britiske soldater i gang en massiv militæroperasjon for å forsøke å knekke Talibans viktigste base i Helmand. Nå er det klart at forsøket har mislyktes spektakulært. USA har alene tapt over 100 soldater siden offensiven startet. I tillegg har også britene, danskene og andre med styrker i området hatt betydelige tapstall i offensiven. Uavhengig rapportering fra kampsonen er i dag umulig, men det er all grunn til å anta at offensiven har påført den afghanske sivilbefolkninga nye store tap, uten at dette har ført til at målene om å drive Taliban ut av området eller sikre området for afghanske myndigheter, har kommet noe nærmere.
Offensiven var ment å skulle utkjempes sammen med afghanske soldater fra den afghanske regjeringshæren, men det har i veldig liten grad lyktes å få de afghanske regjeringssoldatene, som i all hovedsak er rekruttert fra andre folkegrupper fra andre deler av Afghanistan, til å risikere livet mot den pashtunske opprørsbevegelsen som Taliban er. ISAF-soldatene har i praksis måttet bære hele risikoen og hele kostnaden ved operasjonen alene.
Mens ISAF har kjempet en forgjeves kamp mot lokale landsbyboere som i økende grad assosierer seg med Taliban i Helmand og Kandahar, har Taliban i samme periode utvidet sitt operasjonsområde. Opprørsbevegelsen opererer nå i absolutt alle deler av Afghanistan hvor det lever pashtunere. Nylig slo Taliban til med angrep i Kunduz som ligger i en liten enklave av pashtunsk befolkning helt i nordøst.
Moralsk
Forsvaret for militæroperasjonen har gjennom de åtte årene som har gått, hele tiden legitimert seg gjennom de angivelige framgangene Afghanistan har opplevd i forhold til demokrati og menneskerettigheter, spesielt kvinnerettigheter. Kritikere av operasjonen har hele tida påpekt at retorikken er hul. Det har blitt grundig dokumentert at også valgene i 2004 og 2005 var preget av omfattende trusler og valgfusk. Det hersker egentlig ingen tvil om at lokale guvernører og politikommandanter gjennom hele perioden har bestått av kriminelt belastede krigsherrer som i de fleste tilfeller ikke har hatt noe mer moderne kvinnesyn enn Taliban. Det er heller ingen tvil om at omtrent like mange afghanske sivile har blitt drept av NATO-bombing som i Taliban-aksjoner. Disse faktaopplysningene har imidlertid i minimal grad klart å trenge gjennom til toneangivende medier, og i enda mindre grad kommet inn i den politiske debatten i NATO-land. Inntil nå.
Det første store tilbakeslaget var den nylig vedtatte familieloven som skal gjelde for sjiamuslimene i Afghanistan. Loven kodifiserer, svart på hvitt, en ekstremt undertrykkende praksis, hvor det blant annet tillates at menn kan stenge kvinner inne når og hvor lenge de vil, og nekte dem mat om de nekter sex. Realiteten kan godt være, som den kvinnelige afghanske parlamentarikeren Shukria Barakzai hevder, at den nye familieloven reelt er et framskritt for kvinnerettigheter i Afghanistan. Grunnen er at de tidligere mujahedinkommandantene som med NATOs hjelp kunne gjenoppta kontrollen i sine gamle distrikter, gjennomgående står for en ultrakonservativ tolkning av islam som ikke på noe vesentlig punkt skiller seg fra Talibans tolkning. Hovedforskjellen har i mange tilfeller vært at Taliban har stått for en mindre korrupt og mer konsekvent praktisering av de strenge islamfortolkningene.
Mange mujahedinkommandanter har utnyttet maktposisjonene sine til å forgripe seg på lokale kvinner, jenter og gutter. Afghanske feminister har i årevis påpekt at det nye mujahedinregimet som NATO har installert, er et redselsregime for kvinner, men har ikke nådd gjennom lydmuren i media som i stede har fokusert ensidig på den angivelige framgangen representert ved bygging av jenteskoler. Det at den nye familieloven kodifiserer undertrykkinga, svart på hvitt, har imidlertid ført til at kvinnefiendtligheten hos det NATO-støttede mujahedinregimet har blitt umulig å skyve under teppet lenger.
Det andre kraftige tilbakeslaget var det nylig avholdte presidentvalget. Trusler, manipulasjon, stemming gjentatte ganger, menn som stemte for koner og hele familien dominerte presidentvalget i 2004 og parlamentsvalget i 2005. De internasjonale valgobservatørene, som i hovedsak kom fra land som deltar i ISAF-styrken, konkluderte på tross av dette med at valgene ”i hovedsak” var frie og rettferdige.
I OSSEs eget magasin fra desember 2004, beskriver sjefen for OSSEs observatørgruppe, tidligere USA-ambassadør til Bulgaria, Robert Barry og presseansvarlig i OSSE-delegasjonen, Alexander Nietzsche, i hver sin artikkel, helt eksplisitt hvordan de spilte en direkte politisk rolle under presidentvalget. De beskriver her hvordan de gjennom å gå tidlig ut med uttalelser som legitimerte valget, og ved å avvise at rapporterte uregelmessigheter kunne gi grunnlag for å stille spørsmål ved valgets legitimitet, bidro til å hindre boikott fra opposisjonskandidatene, og til å skape en form for aksept for valgresultatet fra de tapende kandidatenes side. Det er på denne bakgrunnen man må forstå hvordan OSSEs rapport kunne ende med å konkludere slik den gjorde.
Også denne gangen forsøkte observatørkorpset, denne gangen fra EU, seg først med påstander om at valget ”i hovedsak var fritt og rettferdig”, og at i den grad det var mangler ved valget, skyldtes dette først og fremst truslene mot velgere fra Taliban. Forskjellen fra de tidligere valgene, var at det denne gangen også var at trusler og flergangsstemming ikke lenger var tilstrekkelig til å få opp valgdeltakelsen i de pashtunske distriktene.
Ettersom størstedelen av den pashtunske landsbygda reelt kontrolleres av Taliban, ble det også nødvendig for Karzai-administrasjonen å gjennomføre forfalskning et stort antall stemmer, til dels fra helt fiktive stemmelokaler, for å unngå å tape mot utfordreren Abdullah Abdullah. Abdullahs allierte blant de tadsjikiske krigsherrene i Jamaat-e Islami, kontrollerer nemlig fortsatt i all hovedsak de tadsjikiskdominerte regionene av landet. De har derfor fortsatt kunnet hente ut stemmer gjennom ”de etablerte” formene for valgfusk; bestikkelser, trusler og flerstemming. Det store antallet forfalskede stemmer for Karzai denne gangen, har dermed gjort det umulig å opprettholde fasaden om et afghansk demokrati. Dette er et veldig kraftig slag mot NATOs propagandafortelling om Afghanistan.
Politisk
Kombinasjonen av militære tilbakeslag med økende antall soldater som kommer hjem i likposer, og forfallet av den moralske autoriteten knyttet til argumentene om kvinnefrigjøring og demokrati, har ført til at motstanden mot krigen blant befolkningene i NATO-landene har økt dramatisk. Det har hele tida vært et klart flertall mot krigsdeltakelsen i land som Tyskland, Frankrike og Italia. Tidligere har det derimot vært støtte fra et flertall i de statene som har tatt de tyngste militære kostnadene og tapene, Storbritannia, Canada og USA. Dette har snudd i løpet av de siste månedene. I Storbritannia er nå over 60 prosent av befolkninga mot krigen, og i USA viste den siste meningsmålinga 58 prosent mot.
I Canada har den konservative regjeringa, som første land i alliansen satt en endelig dato for uttrekning av styrkene, til 2011. Også den ellers så krigsvillige statsministeren i Italia, Silvio Berlusconi, har sett skrifta på veggen og uttalt at de italienske styrkene bør ut ”så snart som mulig”, uten at han har fastsatt noen konkret dato.
I Norge viste den siste meningsmålinga fra i sommer fortsatt flertall for norsk tilstedeværelse. Den rødgrønne regjeringa har heller ikke kommet med antydninger så langt i retning av at norske styrker bør komme hjem snart. SV har imidlertid i partiprogrammet sitt at alle styrkene bør hentes hjem, og den siste meningsmålinga ble tatt opp før det skandaløse presidentvalget.
Om den norske regjeringa skulle ende i Afghanistan, som den danske i Irak, som de siste av USAs allierte til å hente soldatene hjem, vil det bli til skade for regjeringas popularitet blant velgerne, for Norges rykte internasjonalt og for norske soldaters sikkerhet. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at det vil endre noe på de militære og politiske realitetene. Afghanistankrigen er nå tapt, på samme måte som Irak krigen ble det omtrent i 2007. Det kommer neppe til å gå mange måneder før tilbaketrekningen begynner.
lørdag 19. september 2009
tirsdag 8. september 2009
Hvem fusket i afghansk presidentvalg?
Ikke overraskende viser de offisielle valgresultatene fra Afghanistan nå at sittende president Hamid Karzai vinner presidentvalget med over 50 prosent av stemmene. Han slipper dermed en andre valgomgang. Resultatet kommer som produkt av systematisk valgfusk. Fra en rekke stemmelokaler i den sørlige delen av landet rapporteres det om stabler med stemmesedler for Karzai. Problemet er at nesten ingen stemte i disse delene av landet. I tillegg til dette kommer trusler mot befolkninga i mange områder fra lokale krigsherrer og muligheter for å stemme gjentatte ganger.
De sistnevnte forholdene var også til stede ved det forrige presidentvalget i 2004. Den gangen konkluderte likevel de offisielle valgobservatørene fra OSSE at valget var "i hovedsak fritt og demokratisk". Dette har blitt tatt som grunnlag for å bruke argumenter som at "Afghanistans demokratisk valgte regjering ber oss om å bli" i debatten rundt Norges militære tilstedeværelse.
Denne gangen har det vært tydelig at truslene fra Taliban om ikke å stemme, har overgått truslene fra Karzai- og NATO-allierte krigsherrer om å stemme og å stemme for Karzai. Valgdeltakelsen har derfor vært tilnærmet null i store deler av den pashtunske landsbygda i sør. Det var i disse distriktene Karzai i hovedsak sikret seg valgseieren i 2004.
I de ikke-pashtunske distriktene i nord er det derimot fortsatt lokale regjeringsallierte krigsherrer fra det som før ble omtalt som Nordalliansen som har kontroll. Her har den reelle valgoppslutninga vært vesentlig høyere. Det betyr ikke nødvendigvis at valget har vært friere ettersom de lokale krigsherrene vil kunne svare med represalier mot landsbyer som ikke leverer forventa resultat. Problemet for Karzai, og Karzais støttespillere i USA og NATO, er at krigsherrene i disse områdene i langt større grad større Karzais motkandidat, tidligere utenriksminister Abdullah Abdullah.
Uten å ha sett de konkrete resultatene på provinsnivå, er det grunn til å anta at Abdullah har vunnet med braksifre i de tadsjikiskdominerte områdene i nordøst og vest. Karzai kan derimot ha fått flere stemmer i de hazaradominerte områdene sentralt i Afghanistan og i de usbekiskdominerte områdene i nordvest. Det har sammenheng med at Karzai har inngått allianse med det hazaradominerte sjiafundamentalistiske partiet Hezb-e Wahdat, leda av visepresidentkandidaten til Karzai, Abdul-Karim Khalili, og med den usbekiske militslederen og krigsforbryteren Abdul-Rashid Dostum. Alliansen med Khalilis Hezb-e Wahdat har blant annet bidratt til at den ekstremt kvinneundertrykkende familieloven for afghanske sjiamuslimer har passert gjennom såvel parlamentet som presidentens signatur. Tilsvarende har krigsherren Dostum fått tilbake frie tøyler til å drive sin kriminelle virksomhet i sitt gamle rike i nordvest.
Alliansen med krigsherrer blant hazaraene og usbekerne er likevel ikke nok til å vinne valget så lenge de lokale krigsherrene blant tadsjikene, som er den klart nest største befolkningsgruppa, slutter opp om Abdullah, og Karzais egen folkegruppe, pashtunerne, i stor grad følger Talibans oppfordring om valgboikott. Hadde valgfusket denne gangen vært begrensa til de metodene som ble benytta forrige gang, med trusler og bestikkelser, ville valgseieren trolig gått til Abdullah. Det er i hvert fall svært usannsynlig at Karzai kunne vunnet over 50 prosent i første valgomgang og dermed sluppet omkamp mot Abdullah. For å vinne tilstrekkelig klart til å unngå en 2. valgomgang var det derfor denne gangen også nødvendig å pøse på med falske stemmer fra valgdistrikter hvor få eller ingen stemte. Denne typen valgfusk er langt mer gjennomskubart enn trusler og bestikkelser via lokale krigsherrer. Det har da også kommet fram i en rekke medierapporter.
Rapportene om omfattende og systematisk valgfusk til støtte for den sittende presidenten virker underminerende på Vestenss argumentasjon om at man bygger demokrati i Afghanistan, og på argumentet om at den militære tilstedeværelsen er ønska av en demokratisk valgt regjering. Spørsmålet er så hvordan de vestlige landene som har styrker i den NATO-ledede ISAF-styrken konkret stiller seg til valgfusket.
Den offisielle forklaringa vil trolig bli at man tar avstand fra valgfusk, men at man ikke vil blande seg inn i indre afghanske anliggender. Denne argumentasjonen mangler troverdighet på to nivåer: For det første er det ikke sånn at vestlige stater, spesielt ikke de som har militære styrker i Afghanistan, pleier å ta så lett på godt begrunna påstander om valgfusk når det utøves i land med regjeringer som ansees som fiendtlig innstilt til vestlige økonomiske og geopolitiske interesser. Det er ikke mange uker siden det var et omfattende raseri blant vestlige ledere på alle nivåer over antatt valgfusk i Irans presidentvalg. Robert Mugabe har blitt framstilt som selve demonen gjennom mer enn et tiår, på grunn av tilsvarende forhold. Samtidig har valg i andre land, som Hviterussland, også blitt fordømt og regimet møtt med sanksjoner, til tross for at de påståtte uregelmessighetene der for det første er mikroskopiske i forhold til det systematiske valgfusket i Afghanistan, og for det andre også mangler klar dokumentasjon. Det siste gjelder i enda større grad nylig avholdte valg i Nicaragua, hvor Norge og flere andre vestlige land har holdt igjen bistand på grunnlag av helt udokumenterte påstander fra opposisjonen om uregelmessigheter ved et lokalvalg.
Det andre punktet som gjør at Vestens holdning overfor det afghanske valgfusket ikke er troverdig, er det faktum at Afganistans regjering er fullt og helt avhengig av NATO-styrkene. I motsetning til de overnevnte landene, hvor Vestens innflytelse på valgprosessen er minimal, har NATO-landene hatt alle forutsetninger for å diktere rammene rundt valget i Afghanistan. Hvis man ville, kunne ISAF-styrkene vært brukt til å sikre gjennomføringa av et valg uten valgfusk. Hadde det skjedd, kunne ISAF økt sin legitimitet i den afghanske befolkninga. Så hvorfor gjorde man ikke dette?
Svaret er enkelt. Det var viktigere å få valgt den ønskede kandidaten valg, raskt og effektivt. Det var tilfelle med valget i 2004, og det er tilfelle nå. Selv om Abdullah også framstår som Vestens mann, som tidligere utenriksminister, er de kreftene som står bak hans kandidatur, blant de tadsjikiske krigsherrene, alt for uavhengige og Iranvennlige. De reelle geopolitiske målsettingene går nødvendigvis alltid foran.
De sistnevnte forholdene var også til stede ved det forrige presidentvalget i 2004. Den gangen konkluderte likevel de offisielle valgobservatørene fra OSSE at valget var "i hovedsak fritt og demokratisk". Dette har blitt tatt som grunnlag for å bruke argumenter som at "Afghanistans demokratisk valgte regjering ber oss om å bli" i debatten rundt Norges militære tilstedeværelse.
Denne gangen har det vært tydelig at truslene fra Taliban om ikke å stemme, har overgått truslene fra Karzai- og NATO-allierte krigsherrer om å stemme og å stemme for Karzai. Valgdeltakelsen har derfor vært tilnærmet null i store deler av den pashtunske landsbygda i sør. Det var i disse distriktene Karzai i hovedsak sikret seg valgseieren i 2004.
I de ikke-pashtunske distriktene i nord er det derimot fortsatt lokale regjeringsallierte krigsherrer fra det som før ble omtalt som Nordalliansen som har kontroll. Her har den reelle valgoppslutninga vært vesentlig høyere. Det betyr ikke nødvendigvis at valget har vært friere ettersom de lokale krigsherrene vil kunne svare med represalier mot landsbyer som ikke leverer forventa resultat. Problemet for Karzai, og Karzais støttespillere i USA og NATO, er at krigsherrene i disse områdene i langt større grad større Karzais motkandidat, tidligere utenriksminister Abdullah Abdullah.
Uten å ha sett de konkrete resultatene på provinsnivå, er det grunn til å anta at Abdullah har vunnet med braksifre i de tadsjikiskdominerte områdene i nordøst og vest. Karzai kan derimot ha fått flere stemmer i de hazaradominerte områdene sentralt i Afghanistan og i de usbekiskdominerte områdene i nordvest. Det har sammenheng med at Karzai har inngått allianse med det hazaradominerte sjiafundamentalistiske partiet Hezb-e Wahdat, leda av visepresidentkandidaten til Karzai, Abdul-Karim Khalili, og med den usbekiske militslederen og krigsforbryteren Abdul-Rashid Dostum. Alliansen med Khalilis Hezb-e Wahdat har blant annet bidratt til at den ekstremt kvinneundertrykkende familieloven for afghanske sjiamuslimer har passert gjennom såvel parlamentet som presidentens signatur. Tilsvarende har krigsherren Dostum fått tilbake frie tøyler til å drive sin kriminelle virksomhet i sitt gamle rike i nordvest.
Alliansen med krigsherrer blant hazaraene og usbekerne er likevel ikke nok til å vinne valget så lenge de lokale krigsherrene blant tadsjikene, som er den klart nest største befolkningsgruppa, slutter opp om Abdullah, og Karzais egen folkegruppe, pashtunerne, i stor grad følger Talibans oppfordring om valgboikott. Hadde valgfusket denne gangen vært begrensa til de metodene som ble benytta forrige gang, med trusler og bestikkelser, ville valgseieren trolig gått til Abdullah. Det er i hvert fall svært usannsynlig at Karzai kunne vunnet over 50 prosent i første valgomgang og dermed sluppet omkamp mot Abdullah. For å vinne tilstrekkelig klart til å unngå en 2. valgomgang var det derfor denne gangen også nødvendig å pøse på med falske stemmer fra valgdistrikter hvor få eller ingen stemte. Denne typen valgfusk er langt mer gjennomskubart enn trusler og bestikkelser via lokale krigsherrer. Det har da også kommet fram i en rekke medierapporter.
Rapportene om omfattende og systematisk valgfusk til støtte for den sittende presidenten virker underminerende på Vestenss argumentasjon om at man bygger demokrati i Afghanistan, og på argumentet om at den militære tilstedeværelsen er ønska av en demokratisk valgt regjering. Spørsmålet er så hvordan de vestlige landene som har styrker i den NATO-ledede ISAF-styrken konkret stiller seg til valgfusket.
Den offisielle forklaringa vil trolig bli at man tar avstand fra valgfusk, men at man ikke vil blande seg inn i indre afghanske anliggender. Denne argumentasjonen mangler troverdighet på to nivåer: For det første er det ikke sånn at vestlige stater, spesielt ikke de som har militære styrker i Afghanistan, pleier å ta så lett på godt begrunna påstander om valgfusk når det utøves i land med regjeringer som ansees som fiendtlig innstilt til vestlige økonomiske og geopolitiske interesser. Det er ikke mange uker siden det var et omfattende raseri blant vestlige ledere på alle nivåer over antatt valgfusk i Irans presidentvalg. Robert Mugabe har blitt framstilt som selve demonen gjennom mer enn et tiår, på grunn av tilsvarende forhold. Samtidig har valg i andre land, som Hviterussland, også blitt fordømt og regimet møtt med sanksjoner, til tross for at de påståtte uregelmessighetene der for det første er mikroskopiske i forhold til det systematiske valgfusket i Afghanistan, og for det andre også mangler klar dokumentasjon. Det siste gjelder i enda større grad nylig avholdte valg i Nicaragua, hvor Norge og flere andre vestlige land har holdt igjen bistand på grunnlag av helt udokumenterte påstander fra opposisjonen om uregelmessigheter ved et lokalvalg.
Det andre punktet som gjør at Vestens holdning overfor det afghanske valgfusket ikke er troverdig, er det faktum at Afganistans regjering er fullt og helt avhengig av NATO-styrkene. I motsetning til de overnevnte landene, hvor Vestens innflytelse på valgprosessen er minimal, har NATO-landene hatt alle forutsetninger for å diktere rammene rundt valget i Afghanistan. Hvis man ville, kunne ISAF-styrkene vært brukt til å sikre gjennomføringa av et valg uten valgfusk. Hadde det skjedd, kunne ISAF økt sin legitimitet i den afghanske befolkninga. Så hvorfor gjorde man ikke dette?
Svaret er enkelt. Det var viktigere å få valgt den ønskede kandidaten valg, raskt og effektivt. Det var tilfelle med valget i 2004, og det er tilfelle nå. Selv om Abdullah også framstår som Vestens mann, som tidligere utenriksminister, er de kreftene som står bak hans kandidatur, blant de tadsjikiske krigsherrene, alt for uavhengige og Iranvennlige. De reelle geopolitiske målsettingene går nødvendigvis alltid foran.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
