Demokrati mot kvinnefrigjøring i Afghanistan?

Det afghanske parlamentet vedtok nylig en ny familielov for de sjiamuslimske områdene som i realiteten legaliserer voldtekt i ekteskapet og gir mannen rett til å stenge kvinnelige familiemedlemmer inne. Vedtaket stiller et stort spørsmål ved to av de mest sentrale argumentene for den vestlige militære tilstedeværelsen. Et hovedargument er at den har bidratt til store framskritt for kvinnene i Afghanistan. Vil disse nå gå tapt? Både USAs president Barack Obama og andre NATO-allierte har uttalt at loven er uakseptabel. Det kan bety at de USA- og NATO-ledede militære styrkene vil bruke makta si til å tvinge parlamentet og presidenten til å gå tilbake på vedtaket. Karzai har da også gitt signaler om at det kan være aktuelt. Hva da med argumentet om at USA og NATO er i Afghanistan for å støtte en suveren og demokratisk afghansk stat, slik norske politikere stadig legger vekt på når de argumenterer for fortsatt norsk militær deltakelse?

I denne artikkelen vil jeg undersøke om det reelt eksisterer en motsetning mellom demokrati og kvinnefrigjøring i Afghanistan. Det vil jeg gjøre ved å undersøke premissene for en sånn antakelse; at Afghanistan er et demokrati under utvikling, og at afghanske kvinner faktisk har opplevd store framskritt i årene etter Talibanregimets fall.

Det afghanske ”demokratiet”
Grunnlaget for å karakterisere Afghanistan som et demokrati, ligger i at både presidentvalget i 2004 og parlamentsvalget i 2005 har fått et godkjentstempel av FN, som var medansvarlig for å arrangere valgene, og valgobservatører fra OSSE. OSSEs valgobservatører konkluderte med at presidentvalget var ”prissverdig”. Riktignok ble det rapportert om ”uregelmessigheter”, men i følge OSSE kan disse ”ikke ha gitt betydningsfullt utslag for resultatene”.

De ”uregelmessighetene” OSSE-observatørene konkret refererer til, er imidlertid alt annet enn bagatellmessige. Det dreier seg om:
- at opposisjonskandidatene oppfattet valgfunksjonærene fra Joint Election Management Board (som var en forent operasjon bestående av representanter fra Karzai-regjeringa og FN) som klart partiske i favør av Hamid Karzais kandidatur.
- at blekket som skulle sørge for at hver velger kun var i stand til å avlegge stemme en gang lett lot seg vaske bort, noe som også avstedkom en rekke rapporter om folk som stemte gjentatte ganger.
- mangelfull registrering av velgere, noe som blant annet gjorde det mulig for barn og utenlandske journalister å avlegge stemme.
- at prosessen med å transportere stemmer fra valglokaler til opptellingssteder var usikker, noe som gjorde det mulig for valgfunksjonærer å stappe stemmer i urnene.
- at det forekom trusler og press mot velgerne fra lokale valgfunksjonærer.

OSSEs observatører gir ikke noe konkret forsøk på å beskrive omfanget av de ulike ”uregelmessighetene” ut over å trekke konklusjonen om at disse ”ikke kunne ha gitt betydningsfullt utslag for resultatene”. De fleste internasjonale nyhetsmedier la vekt på OSSE-observatørenes konklusjon om at valget var ”prisverdig”, og få hadde rapportere utstasjonert rundt om i landet for å se hva som faktisk foregikk. Blant de få som faktisk dekket den konkrete gjennomføringa av valget, var freelancejournalisten Christian Parenti. Han beskrev valget som en rein farse hvor:
- blekket rant av fingrene til folk
- mange velgere hadde flere valgkort
- han selv som utenlandsk journalist, også ble utstyrt med flere valgkort
- at folk ble utsatt for massivt press fra lokale kommandanter.

Parenti forteller at i Mazar-e-Sharif (i Balkhprovinsen), hvor han oppholdt seg, var den dominerende kommandanten, Mohammed Atta, lojal til Karzai, og presset folk til å stemme på Karzai. I flere av de omkringliggende områdene var det Rashid Dostum som hadde kontroll. Dostum var selv presidentkandidat, så i disse områdene ble det utøvd tilsvarende press for å få folk til å stemme på Dostum. Parenti rapporterer videre at i en annen del av landet (provinsen Khost) hadde de lokale kommandantene direkte truet innbyggerne med at de ikke ville motta noen beskyttelse fra dem om de ikke stemte på Karzai. En truet rett ut med å brenne ned landsbyen om ikke innbyggerne stemte på Karzai.

De konkrete resultatene fra ulike provinser og distrikter bekrefter i høy grad at velgerne gjennomgående stemte i tråd med hva de lokale kommandantene i området ”anbefalte”. I områdene kontrollert av militsen til den usbekiske krigsherren og tidligere sovjetkollaboratøren Rashid Dostum, vant Dostum (grønt) med over 90 prosent. Tilsvarende vant krigsherren Mohammed Mohaqqiq (lilla) fra det Iran-støttede sjiaislamistiske Wahdatpartiet overveldende i områdene som var kontrollert av Wahdatmilitsen, mens Yunus Qanooni (rødt) vant tilsvarende i områdene som var kontrollert av hans tadsjikiskdominerte militsstyrke.

Flertallet av de lokale krigsherrene i Afghanistan hadde imidlertid inngått tilsvarende avtaler som Mohammed Atta i Balkh inngikk med Hamid Karzai, under press fra ISAF-styrkene. I disse distriktene var det Hamid Karzai (blått) som vant med overveldende flertall. Ettersom dette gjaldt størstedelen av Afghanistans territorium, fikk Karzai på nasjonalt nivå over 55 prosent av stemmene. De tre ledende krigsherrene Qanooni, Mohaqqiq og Dostum måtte nøye seg med mellom 16 og 10 prosent av stemmene på nasjonalt nivå. De mange kandidatene som verken hadde støtte fra USA- og NATO-styrkene eller noen av de lokale krigsherrene, fikk helt marginal oppslutning.

Det kan være liten tvil om at et valg med denne typen massive ”uregelmessigheter” ville blitt fordømt som fullstendig ufritt av enhver reelt uavhengig gruppe av valgobservatører. Når presidentvalget i Afghanistan likevel ble beskrevet som ”prisverdig”, var det fordi OSSEs valgobservatører var alt annet enn en uavhengig kontrollgruppe. Lederen av gruppa var USA-ambassadør Robert Barry. Gitt at USA hadde ledet invasjonen og representerte den desidert sterkeste militærmakta i landet, hadde lederen av observatørgruppe sterke egeninteresser i å framstille valgavviklinga som vellykket. Tilsvarende hadde andre medlemmer i observatørgruppa fra europeiske NATO-allierte en sterk egeninteresse av å opprettholde et godt forhold til USA, og dermed til å bidra til å framstille valgene som vellykkede.

Antakelsen om partiskhet fra observatørgruppa blir også i stor grad bekreftet av Barry selv. I OSSEs eget magasin fra desember 2004, beskriver Barry og presseansvarlig OSSE-delegasjonen, Alexander Nietzsche, i hver sin artikkel, helt eksplisitt hvordan de spilte en direkte politisk rolle under presidentvalget. De beskriver her hvordan de gjennom å gå tidlig ut med uttalelser som legitimerte valget, og ved å avvise at rapporterte uregelmessigheter kunne gi grunnlag for å stille spørsmål ved valgets legitimitet, bidro til å hindre boikott fra opposisjonskandidatene, og til å skape en form for aksept for valgresultatet fra de tapende kandidatenes side. Det er på denne bakgrunnen man må forstå hvordan OSSEs rapport kunne ende med å konkludere slik den gjorde.

Nøyaktig det samme som skjedde under presidentvalget i 2004, skjedde under parlamentsvalget i 2005. Vestlige valgobservatører rapporterte positivt om valget i til dels blomstrende språk. Den amerikanske valgobservatøren Diane Tebelius, omtalte valget som ”Afghanistanmiraklet”. I størstedelen av Afghanistan var det imidlertid de lokale kommandantene som i praksis bestemte hvem befolkninga i området skulle stemme på.

I tillegg til trusler, forekom det også massivt direkte valgfusk i enkelte områder. Kvinnegruppa RAWA referer et eksempel fra Paktiaprovinsen som blir direkte parodisk. Der ble det telt over 20 000 stemmer til tross for at det kun var 10 000 stemmeberettigete i distriktet.

En stor del av de verste krigsforbryterne i Afghanistans historie ble på denne måten valgt til parlamentet. I alt har det blitt anslått at 80 prosent av de valgte kandidatene enten var militskommandanter selv, eller har forbindelser til en av militsene. Blant Afghanistans mest framstående parlamentarikere, finner vi også Abdul-Rasuul Sayyaf, krigsherren som i 1996 inviterte Osama bin Laden tilbake til landet.

Kun i noen få områder av landet, hovedsaklig i noen av de større byene, hadde velgerne et reelt valg. Av de få som kan sies å ha blitt demokratisk valgt til parlamentet, har det store flertallet latt seg true til taushet etter at de inntok setene sine. Det eneste parlamentsmedlemmet som har våget å konfrontere de dominerende krigsherrene åpent og direkte, er Malalai Joya, valgt fra Farah vest i Afghanistan. Hun har til gjengjeld blitt møtt med trusler om drap og voldtekt, både inne i parlamentet og utenfor. I 2007 ble hun suspendert fra setet sitt i parlamentet for resten av valgperioden.

”Kvinnefrigjøring”
Mens enkelte kvinnelige afghanske parlamentsmedlemmer hevder at den familieloven vil gjøre situasjonen for afghanske kvinner verre enn under Taliban, hevder et annet av Afghanistans kvinnelige parlamentsmedlemmer at loven tvert imot er et framskritt.
– Den er kanskje ikke hundre prosent perfekt, men sammenliknet med tidligere lover er den et stort framskritt, sier Shukria Barakzai.

Det er svært vanskelig å se hvordan en lov som krever at en hustru stiller opp på sex med mindre hun er sjuk eller har annen ”gyldig grunn” til å nekte, og som gir ektemannen rett til å nekte henne å gå ut, kan være ”et stort framskritt” for kvinner i Afghanistan. Barakzai kan likevel ha et poeng i forhold til at loven ikke i praksis vil gjøre ting verre enn de allerede er.

For det store flertallet av Afghanistans befolkning betydde Talibans fall at det igjen var mujahedinmilitsene som hadde kontrollert området før Taliban kom til makta, som kom tilbake. Disse gruppene sto alle som en for en ultrakonservativ islamistisk ideologi, ikke fjernt fra det Taliban sto for. Den nye familieloven representerer derfor ingen betydelig reell endring fra situasjonen slik den har vært etter Taliban. Det er heller ikke usannsynlig at Barakzai kan ha rett i at dersom den nye loven faktisk blir praktisert helt bokstavelig, vil den kunne bety noen flere rettigheter for kvinnene i de aktuelle områdene enn det som er rettstilstanden i dag, med den ultrakonservative tolkninga av sharia som har blitt lagt til grunn lokalt. "Æresdrap" på ungdommer som trosser foreldrenes ønsker i forhold til ekteskap, er et stadig økende fenomen. Det skjer i Taliban-kontrollerte områder, men like mye i områder kontrollert av den ISAF-støttede regjeringa.

Ved USAs og NATOs hjelp, har de tidligere mujahedinkommandantene også kunnet innta en rekke formelle maktposisjoner gjennom valg som OSSE altså har erklært som ”prisverdige”. Både grunnloven og andre lover har i hovedsak blitt utformet i samsvar med deres ultrakonservative islamforståelse. Konkret betyr dette blant annet at det å kritisere en konservativ skikk som flerkoneri, noe som er forbudt i flere muslimske land, i Afghanistan regnes som blasfemi og kan straffes med døden. Det var det som skjedde med journaliststudenten Pervez Kambakhsh da han videreformidlet en artikkel som kritiserte flerkoneriet på sitt studiested. Dødsdommen mot Kambakhsh ble etter massivt internasjonalt press omgjort til 20 års fengsel. Dommen forteller likevel svært mye om vilkårene for de som arbeider for likestilling mellom kjønnene i dagens Afghanistan.

En viktig grunn til at Taliban opprinnelig fikk folkelig tilslutning i pashtunske områder i sør da bevegelsen oppsto i 1994, var det ekstreme maktmisbruket fra de herskende mujahedingruppene. Dette innebar blant annet at lokale kommandanter tok seg til rette ved å voldta kvinner i området. Noe av det første Taliban gjorde, var å henge noen av disse kommandantene.

I dag er det de samme brutale militsgruppene som Taliban jaget bort tilbake i formelle maktposisjoner. Dette har gitt dem en ny anledning til å gjenoppta narkotikasmugling og annen regulær gangstervirksomhet som de var kjent for å bedrive før Taliban kom og fordrev dem fra makta. Samtidig har de igjen fått muligheter til å bruke maktposisjoner til å berike seg gjennom korrupsjon. Den ekstreme korrupsjonen gjør at voldtektsforbrytere lett slipper unna i rettsvesenet, dersom en sak i det hele tatt kommer så langt. Flere av de lokale makthaverne har i følge RAWA også gjort seg direkte skyldige i voldtekter.

Det økonomiske forfallet som følger av den ekstreme uttryggheten og den ekstreme korrupsjonen, gjør at verdien av at det nå igjen bygges jenteskoler får begrenset betydning. I praksis finnes det ingen yrkesmuligheter som er åpne for de kvinnene som har tatt utdanning. Summen av alt dette, har gjort at antallet afghanske kvinner som begår selvmord bare fortsetter å øke.

Konklusjon
Den nye familieloven som nylig ble vedtatt i det afghanske parlamentet, har skapt et inntrykk av motsetning mellom målene om kvinnefrigjøring og demokratisering, begge sentrale argumenter for den vestlige militære tilstedeværelsen i Afghanistan. Som parlamentsmedlem Shukria Barakzai påpeker, representerer familieloven imidlertid ikke noe tilbakeskritt i forhold til den rettstilstanden afghanske kvinner reelt sett lever under i dag.

Det finnes sterke kvinner og menn som kjemper for både kvinnefrigjøring og demokrati i Afghanistan, folk som Malalai Joya, aktivistene i RAWA og journaliststudenten Pervez Kambakhsh. Det er imidlertid ikke disse kreftene som støttes av de vestlige militære styrkene i dag. For å sikre seg strategiske kontroll over Afghanistans territorium, og dermed opprettholde sin supermaktsstatus, har USA med allierte gitt makt til ultrakonservative islamistiske militsledere som først og fremst skiller seg fra Taliban ved å være mer korrupte og kriminelt belasta. Gjennom FN og OSSE har de samme vestlige landene utdelt demokratisk legitimitet til militslederne gjennom å sette godkjentstempel på valg preget av så mye trusler og regulært valgfusk at de aldri kunne blitt gitt godkjent noe annet sted.

Hvorvidt de vestlige regjeringene som deltar med militære styrker i Afghanistan, i den aktuelle situasjonen, bruker den reelle makta de har over landets sentrale myndigheter til å tvinge gjennom lovendringer, spiller ingen praktisk rolle fra eller til, verken for Afghanistan som "demokratisk og suveren stat", eller for kvinnenes situasjon. Så lenge alliansen mellom USA og NATO og ultrakonservative islamistiske militsledere fortsetter å kontrollere Afghanistan sammen, vil Afghanistan verken kunne bli en reelt uavhengig stat, et demokrati eller et land hvor kvinner innrømmes normale menneskerettigheter. Det er dermed ikke til å unngå at vestlige politikere vil møte sin egen retorikk om demokrati og kvinnefrigjøring i døra en rekke ganger, også i tida framover.