"USA støtter Talibans retur til makta"

I følge pakistanske Dawn, er USA nå "sterkt støttende" til et afghansk initiativ som vil kunne bringe Taliban tilbake i regjeringskontorene i Kabul. (note 8.3: Noe som i dag også bekreftes av Barack Obama selv. Note 15.3: Og som det nå også synes å være en viss interesse for blant ledende krefter i Taliban). Tar man utgangspunkt i den harde retorikken som har blitt anvendt mot Taliban fra USA og allierte nasjoner som deltar i den NATO-ledede ISAF-styrken de siste årene, kan et sånt utsagn synes uforståelig. Hvor blir det av kampen mot det kvinneundetrykkende middelalderske tyranniet med Taliban tilbake i regjering? Ser man på de historiske relasjonene mellom fundamentalistisk islam og USA i Afghanistan, blir strategien langt mer forståelig.

Bakgrunnen: Krigen mot Sovjet
Bakgrunnen for Talibans oppkomst var krigen mot Sovjetunionen på 1980-tallet. Etter at det sovjetorienterte Folkets demokratiske Parti hadde grepet makta gjennom et militærkupp i 1978, forsøkte regimet å gjennomføre en jordreform for å omfordele jord fra store godseirere til fattigere bønder. Dette skapte stor motstand blant de innflytelsesrike jordeierne på landsbygda. Disse begynte å organisere motstandsgrupper, mujahedin, mot det nye regimet.

Som vi kan lese i denne artikkelen i The Atlantic fra 1980, fikk motstandsgruppene ikke bare støtte fra de store jordeierne, men også fra mange fattige bønder. Grunnlaget for at også flertallet av fattigbøndene støttet opp om mujahedin, var de konservative idealene som preget og fortsatt preger den afghanske landsbygda. Det nye regimet utfordret disse idealene kraftig ved å innføre likestilling mellom kjønnene, blant annet ved å forby brudepris og innføre obligatorisk skole hvor jenter og gutter skulle gå sammen i samme klasserom. Undervisning i islam ble videre erstattet med undervisning i marxisme-leninisme. Samtidig bidro også regimet til å skyve flere over til mujahedin gjennom hardhendt å undertrykke all opposisjon. Spesielt hardt gikk det ut over rivalene på venstresida i det Kina-orienterte maoistiske Kommunistpartiet.

Mujahedingruppene oppnådde raskt kontroll over store områder, og i 1979 rykket Den røde Hær inn i Afghanistan for å forsvare det sittende regimet. Innmarsjen ble sterkt fordømt både i Vesten, Kina og den islamske verden, og mujahedingruppene begynte å motta omfattende hjelp, både i form av penger, våpen og krigere. USA og Saudi-Arabia kanaliserte økonomisk og militær hjelp gjennom Pakistans etterretningstjeneste, ISI.

Ulike folkegrupper - ulike mujahedingrupper
Hjelpen som kom via Pakistan gikk til mujahedingrupper med basis i det sunnimuslimske flertallet, særlig blant pashtunerne. De viktigste av disse var Hezb Islami, ledet av Gulbuddin Hekmatyar, og Ittihad Islami, ledet av Abdul-Rasuul Sayyaf.

Pashtunerne som snakker språket pashto, lever både i Afghanistan og Pakistan. Totalt utgjør de rundt 45 prosent av Afghanistans befolkning og dominerer i de sørlige og østlige områdene av landet. I Pakistan dominerer pashtunerne i grenseprovinsen Northwestern Frontier Province, hvor vi også finner de selvstyrte stammeområdene Nord- og Sør-Waziristan, som aldri fullt har vært under kontroll av Pakistans regjering. I tillegg dominerer pashtunerne den nordlige delen av den vestlige provinsen Baluchistan, med hovedbyen Quetta.

Også Iran støttet ulike mujahedingrupper, men først og fremst grupper med basis i den persisk (dari)-talende halvdelen av befolkninga. Mest iransk støtte gikk til mujahedingruppene blant hazaraene, som utgjør drøyt 10 prosent av befolkninga. I motsetning til pashtunerne og den største persisktalende folkegruppa, tadsjikene (rundt 25 prosent av befolkninga), som er av iransk opprinnelse, har hazaraene tyrkisk-mongolsk opprinnelse. Hazaraene har imidlertid det til felles med perserne i Iran at de i hovedsak er sjiamuslimer, i motsetning til tadsjikene som er sunnimuslimer.

Med direkte innblanding fra Iran klarte de ulike hazaradominerte mujahedingruppene i 1988 å forene seg i Hezb-e Wahdat-e Islami. Den viktigste mujahedingruppa blant tadsjikene var Jamaat-e Islami. Denne gruppa mottok støtte både fra USA og Saudi-Arabia via Pakistan, og fra Iran.

Det sovjetstøttede regimet hadde en veldig smal støtte, først og fremst blant de militære og andre offentlig ansatte i byene. Men i tillegg støttet den usbekiske minoriteten, som dominerer i de nordvestlige delene av Afghanistan, i stor grad opp om militsgruppa som ble organisert av den usbekiske generalen Abdul-Rashid Dostum. Dostums usbekermilits var den viktigste militære allierte for de sovjetiske soldatene.

Arabiske jihadister
Soldatene i Den røde hær var ikke de eneste utlendingene som kjempet i Afghanistan på 1980-tallet. Mujahedinstyrkene fikk også supplering fra frivillige fra mange ulike muslimske land, flest fra Saudi-Arabia og Egypt. Disse så på kampen mot Sovjet som en hellig krig; jihad. I motsetning til flere av de afghanske mujahedinstyrkene, fikk de arabiske jihadistene aldri noen direkte økonomisk eller annen støtte fra USA. Det trengte de heller ikke i og med at de fikk rikelig med penger fra rike givere i den arabiske verden. Blant de som både finansierte, og selv deltok og ledet grupper av arabiske jihadister, var den saudi-arabiske rikmannssønnen Osama bin Laden.

Koranskolene i Pakistan
Under krigen slapp Sovjetunionen store mengder bomber over den afghanske landsbygda. Samtidig var det allerede under krigen mot Sovjet kamper mellom rivaliserende mujahedinstyrker. Bombing og kamphandlinger førte til at rundt fem millioner afghanere flyktet over grensa til Pakistan og to millioner til Iran.

Barn og ungdom som vokste opp i disse flyktningeleirene hadde få muligheter til å skaffe seg et yrke eller en utdanning. Det eneste skoletilbudet for mange var koranskolene som var blitt etablert med finansiell støtte fra Saudi-Arabia.

Disse skolene innprentet elevene den strenge konservative fortolkninga av islam som er styrende i Saudi-Arabia. Samtidig innprentet de nødvendigheten av å føre krig for å befri muslimsk jord fra vantro okkupanter. Flyktningeleirene var også baser for mujahedinstyrkene, og unge gutter og menn fikk våpenopplæring her før de selv ble med i kampene. Livet i de pakistanske flyktningeleirene skapte altså en generasjon av unge afghanere som ikke hadde lært særlig mye annet enn å lese Koranen og bruke våpen, og som var blitt innprentet at dette var den eneste rette måten å leve på.

Forfall blant mujahedin
Den røde hær trakk seg ut av Afghanistan i løpet av 1988/89, og de fleste regnet med at det sovjetstøttede regimet ville falle umiddelbart. Det tok imidlertid mer enn tre år. Hovedgrunnen til det, var at de ulike mujahedingruppene brukte stadig mer ressurser på å bekjempe hverandre. Det var først da general Dostum og hans usbekmilits bestemte seg for å skifte side i 1992, at regimet faktisk falt. En koalisjonsregjering av ulike mujahedingrupper inntok regjeringskontorene i Kabul, men dette hindret dem ikke fra å fortsette å fyre løs på hverandre i kampen om kontroll over bydeler i Kabul, og ulike byer og distrikter rundt om i landet. Ettersom de ulike militsene hadde støtte i ulike etniske grupper, medførte kampen om distrikter og byer med blandet etnisk befolkning i flere tilfeller omfattende massakrer på sivile.

For å kunne finansiere våpenkjøp når det ikke lenger kom inn økonomisk støtte fra CIA og rike arabere, involverte de fleste av mujahedingruppene seg i løpet av borgerkrigen i narkotikaproduksjon og smugling, korrupsjon og pengeutpressing. Fra å bli sett på som forsvarere av nasjonens uavhengighet og av islamske verdier under krigen mot Den røde hær, ble mujahedinkommandantene i økende grad sett på som kriminelle og lokale tyranner av lokalbefolkningene.

Taliban oppstår
Taliban [som direkte oversatt betyr "studenter"] oppsto i 1994 som bevegelse blant unge pashtunere med bakgrunn fra koranskolene i Pakistans flyktningeleire. Bevegelsen oppsto som en reaksjon mot overgrep og korrupsjon blant de lokale mujahedinkommandantene i den sørlige byen Kandahar.

Ideologien bygde på en ekstrem puritanistisk fortolkning av den allerede svært puritanistiske saudi-arabiske islamforståelsen som ble forkynt på koranskolene i flyktningeleirene. I motsetning til hva som er tilfellet i islamsk tradisjon, fantes det i følge Taliban ikke noe rom for diskusjon eller fortolkning. Sjiamuslimer ble for eksempel ikke ansett som å være muslimer i det hele tatt. I følge Talibans selvforståelse, var det samfunnet de foreskrev så nær som mulig det samfunnet som eksisterte i Arabia under profetens ledelse for 1400 år siden. I realiteten var imidlertid Taliban-ideologien minst like preget av gamle tradisjoner fra den pashtunske landsbygda, som av en bokstavtro fortolkning av Koranens budskap.

Taliban får støtte fra Pakistan
I løpet av få måneder spredte Taliban seg til hele den pashtunskdominerte sørlige og østlige delen av Afghanistan. De lokale mujahedingruppene sluttet seg enten til Taliban eller ble raskt overmannet. Taliban hadde rykte på seg for å være ukorrupte, og for å være i stand til å opprette ro gjennom en rask og hardhendt rettshåndhevelse. Betydelig oppslutning fra lokalbefolkninga i pashtunske områder var imidlertid langt fra hele forklaringa på den raske framgangen. "Studentene" var også i besittelse av tunge og moderne våpen. Disse ble levert av Pakistans mektige etterretningsorganisasjon, ISI.

Det finns en islamistisk strømning i ISI som særlig vokste seg sterk på 1980-tallet, under den konservative islamske, men samtidig USA-støttede militærdiktatoren Zia ul-Haqq. Det er imidlertid ikke sannsynlig at det var på grunn av generell støtte til det ekstremistiske samfunnssynet til Taliban, at organisasjonen fikk støtte av pakistansk etterretning. Hovedgrunnen har å gjøre med den langvarige konflikten med India om Kashmir.

Fra Pakistans side, har det helt siden dannelsen av staten vært en utstrakt frykt for å bli omringet av en mulig allianse mellom Afghanistan og India. Viktigere enn å sørge for et regime i Afghanistan som har noen lunde den samme typen samfunnssystem som i Pakistan, har det derfor vært å sørge for at afghanske myndigheter har et fiendtlig forhold til India. Ettersom islamister verden over ser på Kashmir som et slags "andre Palestina", hvor muslimsk jord er kontrollert av en ikke-muslimsk statsmakt, og hvor muslimer utsettes for vold og undertrykkelse, vil India alltid forbli en erkefiende for islamister, nesten på linje med Israel. Også den relativt sekulært orienterte general Pervez Musharraf, anbefalte derfor i 1993 overfor Pakistans daværende kvinnelige og sekulært orienterte statsminister Benazir Bhutto, at Pakistan burde støtte framveksten av radikale islamistiske bevegelser både i Kashmir og Afghanistan, og fikk støtte for dette.

Taliban og Silk Road Act
Gjennom den kalde krigen var Pakistan USAs nærmeste allierte i Sør-Asia. Selv om Pakistan har hatt sine egne, og til dels andre, motiver for å drive en aktiv politikk overfor Afghanistan enn USA, har det hele tida vært en form for samforstand. Det var også tilfelle da Pakistan i 1994 endret politikk fra å støtte mujahedingruppene Hezb Islami og Ittihad Islami, til å støtte Taliban.

Som jeg har redegjort for tidligere, er politisk kontroll over energiressurser en forutsetning for opprettholdelsen av USAs supermaktsposisjon. Et stadig økende energiunderskudd i USA, samt de problemene USA har i Persiagulfregionen på grunn av et antiamerikansk regime i Iran og problemer med folkeflertallet i arabiske stater på grunn av støtten til Israel, førte til at USA på 1990-tallet begynte å lete offensivt etter alternative energileverandører. Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 bidro samtidig til at Sentral-Asias betydelige olje og gassressurser ble et mulig område for amerikansk innflytelse

I The Silk Road Act, som ble vedtatt i Kongressen i USA i 1999, med en oppdatering i 2006, strekes det opp en offensiv strategi for "utvikling av sterke politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige forbindelser mellom landene i Sør-Kaukasus og Sentral-Asia og Vesten". Det hevdes at dette vil "bidra til stabilitet i denne regionen som er sårbar for politisk og økonomisk press fra sør, nord og øst". Loven har altså en helt åpen ambisjon om å knytte landene i Sør-Kaukasus og Sentral-Asia til Vesten, og definerer dette målet helt eksplisitt i kontrast til interessene til Iran (sør), Russland (nord) og Kina (øst), som anklages for å ville utøve politisk og økonomisk press.

Lovteksten legger ikke skjul på hva som er det sentrale motivet for et økt amerikansk engasjement i regionen: "Sør-Kaukasus og Sentral-Asia-regionen kan produsere nok olje og gass til å redusere USAs avhengighet av regionen rundt Persiagulfen". I den oppdaterte versjonen av 2006 sies dette enda tydeligere i punkt 13: "Det presserende behovet for diversifisering av energiressurser gjør tilgang til sentralasiatiske og kaspiske olje og gassressurser et høyt prioritert energisikkerhetsspørsmål for USA".

Ettersom statene i Sentral-Asia mangler utløp til havet, må olje- og gassressursene føres ut gjennom rørledninger som går gjennom andre land. Den mest naturlige transportruta for olje og gass fra Kaspibassenget til et stort energimarked går mot nordvest. Legger man rør fra gassfeltene i Turkmenistan nordover gjennom Usbekistan og Kasakhstan, og videre vestover gjennom Sør-Russland til Ukraina, når man EU-markedet i Polen og Tyskland uten at rørledningene et eneste sted på veien behøver å krysse innsjøer eller stige til mer enn 200 meter over havet. Også fra oljefeltene i Aserbajdsjans sokkel i Kaspihavet, går det en naturlig rørledningsrute nordover langs bredden av Kaspihavet og deretter vestover gjennom russisk territorium.

Problemet for USA var at et rørledningsnett gjennom Russland, som allerede eksisterte, også ga Russland politisk og økonomisk makt over ressursene. Russiske olje- og gasselskaper var og er minst like ivrige etter at Russland opprettholder sterke forbindelser til statene rundt Kaspihavet som det amerikanske olje- og gasselskaper har vært til å få statene knyttet nærmere til USA og Vesten. Selv om det nye kapitalistiske Russland ikke på noen måte har utgjort noen ideologisk utfordring, har landet fortsatt, sammen med Kina, blitt definert som den fremste utfordreren til USAs ambisjoner om globalt hegemoni.

USA ville være nøyaktig like sårbar dersom landet skulle basere seg på energileveranser fra Aserbajdsjan, Kasakhstan og Turkmenistan som er transportert ut via Russland, som om landet skulle basere seg på direkte import fra russiske olje- og gasskilder. Det ville gjøre det umulig for USA å ta en eventuell konflikt direkte med Russland, og gjøre USA avhengig av russisk støtte ved konfrontasjoner med andre land. Med en slik posisjon ville USA ikke reelt fortsette være noen hegemonisk supermakt, men ville måtte støtte seg på en varig allianse med Russland. Og gitt at USAs geopolitiske målsetting for det 21. århundet har vært intet mindre enn "A new American Century", framsto dette som uaktuelt på 1990-tallet.

Det konkrete hovedelementet i Silkeveistrategien har derfor dreid seg om bygging av rørledninger. For oljen og gassen fra Aserbajdsjan, har USA lykkes med å få bygd rørledninger som går fra Baku i Aserbajdsjan, utenom det russiskstøttede Armenia, men i stedet nordvestover gjennom Georgia, og derfra sørover igjen gjennom Tyrkia og ut til Middelhavet.

De største energiressursene befinner seg imidlertid på østsida av Kaspihavet, i Kasakhstan og Turkmenistan. De politiske elitene i begge disse statene kunne nok godt tenke seg et alternativ til russiske rørledninger og den tilhørende politiske og økonomiske avhengigheten av Russland. Men det alternativet som USA i utgangspunktet foreslo, en rørledning tvers over det store og dype Kaspihavet, for å koble opp til den nye rørledninga fra Baku, var rett og slett for ingeniørmessig krevende og dyrt til å framstå som noe attraktivt alternativ.

Et annet mer praktisk alternativ, var å trekke en rørledning sørover og koble seg på rørledningsnettet i Iran. Men gitt at Iran som kjent har blitt definert som tilhørende "Ondskapens akse", var dette alternativet om mulig enda mer politisk uspiselig enn å basere seg på det russiske leveranser. Å trekke rørledninger østover, mellom Altai- og Tienshanfjellene inn i Gobiørkenen til befolkningssentraene i Øst-Asia, er åpenbart et interessant scenario for den nye industrisupermakten Kina, men dessto mindre for USA. Ser man på kartet, er det da bare et mulig alternativ igjen for USA; gjennom Afghanistan til Pakistan.

Det var to forutsetninger som måtte være på plass før bygging av en rørledning fra Turkmenistan gjennom Afghanistan kunne realiseres: For det første måtte det bli slutt på borgerkrigen. Landet måtte samles under en felles autoritet. For det andre måtte det regimet som skulle samle landet ikke være mottakelig for påvirkning og ustrakt samarbeid, verken med Russland, Kina eller Iran. Hvem kunne sørge for dette?

Afghanistan mangler fullstendig en sekulær vestligorientert liberal-demokratisk politisk tradisjon. De eneste partiene med noen grad av folkelig tilslutning før den russiske innmarsjen, var det prosovjetiske Folkedemokratiske partiet, det Kinaorienterte maoistiske Kommunistpartiet og ulike islamistiske grupper. Maoistene forsvant i hovedsak som politisk kraft fordi medlemmene enten ble drept av det prosovjetiske regimet eller av de islamistiske mujahedin, eller så gikk de over til islamistene. Selv om sosialismen i Øst-Europa hadde brutt sammen, og de fleste tidligere medlemmer hos folkedemokratene nå ville ønske seg et politisk-økonomisk system tilsvarende Vesten, snakket mange av dem russisk og hadde gode personlige forbindelser til Russland.

Når det gjaldt de allerede eksisterende islamistgruppene, hadde USA altså generert mest støtte til Hezb Islami og Ittihad Islami som hadde basis blant pashtunerne, og som hadde blitt støttet av Pakistan. Hazaraorganisasjonen Hezb e-Wahdat og delvis den tadsjikiskdominerte Jamaat-e Islami fikk støtte av Iran, og var dermed ikke til å stole på. I og med at verken Hezb Islami eller Ittihad Islami hadde vist tilstrekkelig evne til å mobilisere folkelig støtte til å klare å samle landet, var også USA i høy grad åpen for et alternativ. USA så derfor med velvilje på at deres nære allierte i Pakistan utstyrte Taliban med våpen og utstyr som gjorde at de i 1996 kunne erobre hovedstaden Kabul, og i 1998 gjennomføre en offensiv inn i de ikke-pashtunske sentrale og nordlige områdene av Afghanistan.

Møtt med den massive framrykkinga til Taliban, klarte de gamle mujahedingruppene omsider å forene seg mot den felles fienden. På tross av dette ble de i løpet av 1998 trengt opp i det nordøstlige hjørnet av landet, på grensa til Tadsjikistan. Også Dostums usbekiske milits og overlevende fra det tidligere prosovjetiske regimet, slo seg sammen med sine gamle fiender fra 1980-tallet og ble en del av det som har blitt kalt Nordalliansen. Siden det nordøstlige hjørnet i hovedsak er befolket av tadsjiker, var det den tadsjikdominerte Jamaat-e Islami som kom til å utgjøre det sterkeste elementet i Nordalliansen.

I Talibans ideologi representerer både Russland og Kina okkupantstater som undertrykker muslimer. Taliban så med sterk sympati på frigjøringskampen til uighurene og organisasjonen Øst-Turkestans islamske Front i Xinjiang-Uighur-regionen vest i Kina. Kina selv ser på denne organisasjonen som den farligste og mest terroristiske separatistorganisasjonen i landet, langt verre enn Dalai Lama og den tibetanske separatistbevegelsen knyttet til han. Samtidig var Det islamske Emiratet Afghanistan, som Taliban kalte statsdannelsen sin, den eneste staten i verden som anerkjente Tsjetsjenia som uavhengig stat. Ut fra navnet skulle man kanskje tenke seg at Den islamske republikken Iran kunne være en naturlig alliert for Taliban, men ettersom Iran er en sjiamuslimsk stat, er landet ikke muslimsk, men vantro, i følge talibans ekstremistiske sunni-islamistiske ideologi.

Både Iran og Russland støttet derfor opp om Nordalliansen militært og økonomisk. Det samme gjorde India, som en respons på at Taliban, i tråd med Pakistans strategi, lot kashmirske motstandsgrupper operere treningsleire på sitt territorium. Dette bidro til at Taliban aldri klarte å få kontroll over de siste fem prosentene av Afghanistans territorium. Saudi-Arabia og De forente arabiske Emirater, to andre USA-allierte regimer, var de eneste landene i verden ved siden av Pakistan til å anerkjenne Det islamske Emiratet som Afghanistans rettmessige myndigheter.

USA var selvsagt klar over at Talibans ideologi representerte de aller mest fanatiske tendendensene innenfor sunni-islamismen, i kombinasjon med ekstremt kvinneundertrykkende konservative pashtunske stammenormer. Samtidig har USA lenge jobbet for å bygge en nærere allianse med India for å motvirke Kinas dominans i Asia. Dette til sammen bidro til at USA offisielt holdt en armlengdes avstand til Taliban, og til at verken USA eller andre NATO-land noen gang anerkjente Det islamske Emiratet som Afghanistans rettmessige myndigheter, men fortsatte å ha offisielle forbindelser med Den islamske Republikken Afghanistan, som Nordalliansens regjering offisielt ble kalt.

Når USA likevel i praktis ga grønt lys for Pakistans og Saudi-Arabias Taliban-støtte, må det forståes i lys av at taliban hadde bevist sin evne til å samle landet, om enn med svært voldelige metoder i de ikke-pashtunske distriktene, samtidig som bevegelsen kunne oppfylle det overordnede målet om å stenge av for russisk, kinesisk og iransk innflytelse i Afghanistan. Utgangspunktet var det gamle mottoet om at "min fiendes fiende er, om ikke min venn, så i hvert fall en mulig taktisk alliansepartner". Med dette som grunnlag, ble planene om en rørledning fra Turkmenistan konkretisert i så stor utstrekning at det fra 1997 foregikk kontraktsforhandlinger mellom talibanledelsen og det amerikanske oljeselskapet Unocal.

Taliban og Al Qa'ida
Som tidligere nevnt, kjempet Osama bin Laden og flere frivillige jihadister fra arabiske og andre muslimske land sammen med mujahedin mot Den røde hær i Afghanistan på 1980-tallet. Jihadistene var dypt religiøse idealister som var overbeviste om at de hadde kjempet en hellig krig for islams verdier mot de vantro. Da de kom hjem til sine hjemland, ble mange svært skuffet over det moralske forfallet de var vitne til der. Om den ateistiske kommunismen var fjernet som trussel, ble de islamske verdiene i like stor grad nedbrutt av vestlig materialistisk påvirkning. Samtidig var kampen for å befri muslimsk jord fra okkupasjon fra vantro regimer på ingen måte fullført da det prosovjetiske regimet i Afghanistan falt. Kampen fortsatte på Filippinene, i Kashmir, i Tsjetsjenia og Xinjiang, og, viktigst, i Palestina.

Det strenge islamske saudiske kongedømmet var i utgangspunktet den staten som sto nærmest jihadistenes ideal om en islamsk stat, og bin Ladens familie hadde nære og gode forbindelser til kongefamilien. Skuffelsen over å være vitne til USAs økende innflytelse i Saudi-Arabia ble derfor enorm. Spesielt utålelig ble det for Osama bin Laden og andre "afghanske" jihadister å være vitne til at Saudi-Arabia lot USA åpne militærbaser i landet før, under og etter krigen mot Irak i 1991. Et resultat av den økte avhengigheten av USA, samt det faktum at PLO ga støtte til Saddam Husseins invasjon av Kuwait i 1990, var at Saudi-Arabia i praksis oppga støtten til den palestinske kampen. Selv om Osama bin Laden og hans allierte verken hadde noen form for sympati med Saddam Husseins sekulære regime i Irak, eller støttet Iraks territorielle krav overfor Kuwait, ble utfallet av alliansen mellom alliansen USA og monarkiene på den arabiske halvøya fra 1991 derfor utålelig. Når dette sammenfalt med økende synlig korrupsjon og skamløst luksusforbruk i den saudiarabiske overklassen, konkluderte Osama bin Laden med at regimet hadde vendt seg bort fra Gud.

Målet for Osama bin Laden og hans allierte ble derfor å styrte de korrupte arabiske regimene, kaste ut USAs baser fra Arabia og gjenopprette et rent islamsk styre, khalifatet. Samtidig måtte støtten til jihad i Palestina og andre okkuperte muslimske områder gjenopprettes. Og for å nå målet om å befri Palestina, ville det være aktuelt å bruke oljeboikott som et våpen mot Israels beskytter, USA.

Bin Ladens tanker vant gjenklang blant mange av Saudi-Arabias unge menn, som var blitt innprentet strenge islamske idealer og solidaritet med undertrykte muslimer gjennom skolegangen. De så alle dobbeltmoralen som lå i luksusforbruket og alliansen med USA. Dette utgjorde etter hvert en alvorlig trussel både mot kongedømmet og USAs interesser, og i 1994 ble Osama bin Laden landsforvist. Han slo seg først ned i Sudan, hvor han etablerte seg som forretningsmann samtidig som han utviklet en rekke islamske veldedighetsorganisasjoner som fungerte som rekrutteringsbaser for hans politiske prosjekt. Etter at Sudans regjering ble utsatt for et sterkt press fra Saudi-Arabia, ble han også utvist derfra. Han dro da i 1995 til sine gamle kampfeller i Afghanistan. Invitasjonen kom ikke fra Taliban, som enda ikke eksisterte da han sist var i Afghanistan, men fra Abdul-Rasuul Sayyaf, lederen for Ittihad Islami.

Sayyaf valgte å flykte og slutte seg til sine gamle rivaler og bli en del av Nordalliansen da Taliban inntok Kabul ett år senere. Bin Laden valgte imidlertid å bli værende, og sånn kom han i kontakt med Taliban-leder Mullah Omar. De to kom godt ut av det med hverandre. De tenkte likt ideologisk og vennskapet ble etterhvert forseglet med ekteskap mellom Omar og en av bin Ladens døtre. Samarbeidet mellom bin Laden og hans organisasjon, som etterhvert kom til å bli kalt Al-Qa'ida (basen), og Mullah Omar, hadde også en praktisk karakter. Mens Al-Qa'ida kunne bidra med våpen, penger og profesjonelle instruktører til talibanstyrkene, kunne Taliban til gjengjeld tilby et sted å være, hvor nye Al-Qa'ida-rekrutter fra hele den muslimske verden kunne komme for å få ideologisk skolering og operasjonstrening.

Selv om samarbeidet med bin Laden og Al-Qa'ida ga Taliban noen praktiske fordeler, mente enkelte av de som hadde støttet opp om Taliban fra starten, at det ville skape større problemer gitt at det ville bringe regimet på direkte kollisjonskurs med Saudi-Arabia, som nest etter Pakistan var regimets viktigste internasjonale støttespiller. Det oppsto derfor en splittelse i Taliban mellom den konservative tradisjonalistiske fløyen som ønsket å bygge videre på alliansen mellom Pakistan og Saudi-Arabia, og dermed indirekte USA, og den mer militante utopistiske fløyen som foretrakk allianse med bin Laden.

Det som avgjorde maktkampen mellom fløyene i Taliban, var USAs bombeangrep mot Al-Qa'ida-leirene i landet i august 1998. Disse bombeangrepene kom som en respons på bombeaksjonene mot USAs ambassader i Kenya og Tanzania noen dager tidligere. Men det at USA på denne måten utøvde hevn ved å krenke Afghanistans suverenitet og bombe landets territorium, førte til at den pragmatiske fløyen måtte gi tapt.

Forhandlingene om bygging av rørledning gikk etter dette i stampe, og endte med at Taliban foretrakk det argentinske selskapet Bridas framfor Unocal. USA hadde da konkludert med at Taliban gjennom alliansen med Al-Qa'ida ikke bare representerte en trussel mot USAs utfordrere i Russland, Kina og Iran, men også mot USAs egne interesser på Den arabiske halvøya. Og ettersom Den arabiske halvøya, med til sammen nesten 50 prosent av verdens kjente gjenværende oljereserver, er det uten sammenligning geopolitisk viktigste området for USA, var det en så alvorlig trussel at den måtte fjernes.

Taliban styrtes
Krigen for å styrte Taliban startet 7 oktober 2001, altså mindre enn fire uker etter terrorangrepet mot World Trade Center, som i offisielle framstillinger hevdes å være årsaken til invasjonen. På motsatt side hevder enkelte miljøer at terrorangrepet ble initiert av USAs egne myndigheter for å legitimere det planlagte angrepet.

Etter mitt syn, er det siste lite sannsynlig, ganske enkelt fordi USA allerede hadde mange nok ideologiske begrunnelser for å angripe Taliban fra før. Blant annet fantes det i forbindelse med ambassadebombene i 1998 mye klarere og sterkere beviser for at det var islamistiske terrorister med direkte forbindelser til bin Laden og Al-Qa'ida i Afghanistan som sto bak, enn det som har blitt lagt fram som offisielle beviser etter terroraksjonene 11. september.

At krigen ble igangsatt spontant som en reaksjon på 11. september, er imidlertid heller ikke troverdig. For det første er det ingenting som tyder på at Al-Qa'idas baser i Afghanistan spilte noen som helst praktisk rolle for 11. september-terroristene. Selv om terroraksjonen mest sannsynlig ble utført av folk som delte Osama bin Ladens verdensbilde, peker alt i den offisielle etterforskninga mot at såvel den praktiske treninga som anskaffelsen av nødvendige hjelpemidler foregikk i USA. Et angrep mot Afghanistan ville derfor ikke være relevant for å stanse nye tilsvarende terrorangrep mot sivile mål i Vesten. Tvert imot ville det bidra til å inspirere flere sinte unge muslimer i Vesten til å gå på internett for å lære seg å lage improviserte bomber, noe etterforskninga av de senere bombeaksjonene i Madrid og London også viser.

Treningsleirene i Afghanistan var derimot relevante for Al Qa'idas evne til å gjennomføre militære kommandoangrep. Slike angrep er også strategisk langt farligere for USA fordi de faktisk kan bidra til å tippe den politiske og militære balansen på den arabiske halvøya, og i verste fall utløse den revolusjonen i Saudi-Arabia som er Al-Qa'idas viktigste mål. Mye tyder da også på at den endelige beslutninga om å forberede et felttog for å styrte Talibanregimet, kom kort tid etter at en Al-Qa'ida-celle i Yemen lyktes med å angripe det amerikanske krigsskipet USS Cole sommeren 2000.

Krigen ble gjennomført som en koordinert operasjon mellom amerikanske bombefly og Nordalliansens bakkestyrker, støttet av amerikanske spesialstyrker. Det diplomatiske forarbeidet var svært utfordrende ettersom Nordalliansens viktigste støttespillere i utgangspunktet var Iran og Russland, og fordi USA i utgangspunktet indirekte hadde støttet Taliban. Det meste tyder på at dette arbeidet ble startet seint i år 2000 eller på nyåret 2001, altså etter angrepet på USS Cole, men flere måneder før 11. september. Videre er det rapportert at amerikanske spesialstyrker sommeren 2001 trente på den typen oppdrag som de kom til å utføre i samarbeid med Nordalliansen få uker senere, i fjellene i Oman, i terreng som er det nærmeste man kommer virkeligheten i Afghanistan.

Taliban og Karzai
Det tok bare få uker fra den amerikanske bombinga startet til talibanstyrkene var i full oppløsning. Det var derfor en enkel jobb for de frammarsjerende styrkene fra Nordalliansen å gjeninnta Kabul. De gjenværende talibanstyrkene evakuerte også baseområdet Kandahar. En stor del trakk over grensa til stammeområdene i Pakistan, mens en liten reststyrke holdt stand i et baseområde i de tørre og bortgjemte fjellene i Uruzgan-provinsen.

Etter at krigen var over, lyktes USA med å samle seierherrene til forhandlinger i Bonn. Her lyktes USA også med å få satt Nordalliansens president, den iranvennlige tadsjiken Burhanuddin Rabbani fra Jamaat-e Islami, på sidelinja. Istedet ble den USA-vennlige pashtuneren og eks-taliben Hamid Karzai innsatt som interimspresident.

Til gjengjeld fikk alle de sentrale militslederne fra Nordalliansen sentrale regjeringsposisjoner, i tillegg til at de fikk anledning til å gjeninnta sine tidligere posisjoner i "sine" etniske områder. Det betydde at Abdul-Rashid Dostum, og hans parti og milits Junbesh-e-Melli, inntok de usbekiskdominerte områdene i nordvest, Jamaat-e Islami under forsvarminister Yunus Qanooni og eks-president Rabbani tok kontroll over den tadsjikiskdominerte nordøstlige delen av landet, mens en annen Jamaat-e Islami-kommandant, Ismail Khan, inntok sitt gamle rike rundt Herat i vest. Hezb-e Wahdat, under ledelse av den nyutnevnte visepresidenten Abdul-Karim Khalili, gjeninntok de hazaradominerte distriktene i det sentrale Afghanistan.

Situasjonen var mer uoversiktelig i de pashtunske distriktene i sør og øst. Den eneste av de gamle mujahedingruppene som nektet å bli med på Bonn-avtalen var Gulbuddin Hekmatyars Hezb Islami. Likevel var det flere Hezb Islami-kommandanter som fikk innta lokale maktposisjoner i det nye regimet. Flest posisjoner fikk likevel Abdul-Rasuul Sayyaf og hans Ittihad Islami. Mannen som opprinnelig hadde invitert Osama bin Laden til Afghanistan, fikk blant annet kontroll over distriktene rundt Kabul. Samtidig utnevnte Hamid Karzai en rekke guvernører og distriktsledere i de pashtunskdominerte distriktene som hadde personlige forbindelser til han og hans familie, men som manglet egne militsstyrker og en lokal maktbase i distriktene de skulle overta. Noen steder ble også lokale Talibankommandanter som hadde overgitt seg tidlig belønnet med å beholde sine maktposisjoner, mens den mest militante og opprørske delen av Taliban fortsatte å holde stand og slåss mot amerikanske styrker i de mest bortgjemte indre fjellområdene og langs grensa mot Pakistan.

Situasjonen med en rekke sterke distriktsguvernører med egne militsstyrker, og en sterk forankring i lokale klans- og maktstrukturer i nord, og en til dels kaotisk situasjon preget av uklare maktforhold, lokal maktkamp og fortsatt krig mot restene av Taliban og Al-Qa'ida i sør, førte til at president Karzai fra starten fikk en veldig svak stilling. Hans maktposisjon var et direkte resultat av USAs inngripen militært og diplomatisk. Livvaktene hans var fra starten amerikanere, og i den grad han hadde kontrollen i hovedstaden Kabul, var den basert på ISAF-styrken, som fra starten var en FN-styrke, men hvor NATO senere overtok kommandoen.

Denne situasjonen ga verken det stabile og enhetlige, eller det Iran- og Russlandsskeptiske Afghanistan som USA trengte for å oppnå de strategiske målene som var definert i Silk Road Act. USA presset derfor på for at NATO i 2003 skulle gi tilslutning til å utvide ISAF-styrken til å etablere seg i hele det nordlige Afghanistan, som altså var dominert av kommandanter med nære etniske, religiøse, historiske og politiske bånd til enten Iran eller Russland.

På det tidspunktet fantes det ingen Talibanstyrker i Nord-Afghanistan, og det var derfor ingen tvil om at utvidelsen av styrken primært var rettet mot å legge bånd på Karzais egne minstre og guvernører. Dette ble særlig klart da utvidelsen av styrken var etablert og Karzai fulgte opp med en rekke omplasseringer som innebar at sterke guvernører med lokale maktbaser enten ble kalt til Kabul for å innta ministerposter, eller omplassert til andre provinser hvor de manglet en lokal maktbase. I stedet ble guvernører med lojalitet direkte til Karzai utnevnt. I noen tilfeller var dette nestkommanderende til de militskommandantene som ble tilbakekalt. På den måten søkte Karzai også å svekke de gamle Nordallianse-militsene gjennom splitt og herskstrategi.

Da Ismael Khan, den mektige guvernøren i Herat, som hadde nære forbindelser med Iran, og tjente gode penger på omfattende handel over grensa, ble tilbakekalt til ministerstilling i Kabul, nektet han først å adlyde. Det førte til at ISAF-styrker ble satt inn mot Khans militsstyrker og til at det brøt ut åpne kamphandlinger i 2004. Først etter at byen var blitt påført store ødeleggelser og militsen hans hadde lidd betydelige tap, godtok Khan motvillig omplasseringa.

Under Bonnforhandlingene fikk Afghanistan også en ny grunnlov. Denne fastslår blant annet at landet er og for alltid skal forbli en islamsk republikk, at hanafitradisjonen innen islamsk sharialov skal være likestilt med de sekulære lovene som tolkningsgrunnlag for dommere, og at dommere selv enten kan ha sekulær jussutdanning, eller utdanning i islamsk sharialov. Kun politiske partier og organisasjoner som støtter Afghanistans islamske grunnlov har tillatelse til å stille til valg. Graden av islamsk-fundamentalistisk dominans i det lovverket som Afghanistan fikk fastsatt i den gamle tyske hovedstaden, med amerikansk støtte, har siden blant annet vist seg i dødsdommen (senere omgjort til langvarig fengselsstraff) mot journaliststudenten Pervez Kambakhsh. Hans forbrytelse var å ha printet ut og distribuert en artikkel fra nettet som kritiserer det at flerkoneriet fortsatt er tillatt i Afghanistan og flere muslimske land.

Samtidig har det gjennom hele perioden vært Hamid Karzais strategi å i størst mulig grad integrere tidligere taliban i sin administrasjon, ofte på bekostning av militskommandanter med bakgrunn fra Nordalliansen. Ettersom Karzais maktstilling så å si fullt og helt hviler på USAs og NATOs militære tilstedeværelse, kan det være liten tvil om at denne strategien har hatt full støtte i Det hvite Hus. Det stilles ingen krav om politisk eller ideologisk reorientering fra tidligere talibankommandanter før de tas inn i varmen i den nye administrasjonen. Den eneste forutsetninga, er at de tar avstand fra alliansen med Al-Qa'ida.

Denne linja har bare blitt forsterket etter at Taliban har styrket sin posisjon kraftig fra 2006 og framover. Nå kontrollerer Taliban i praksis store deler av den pashtunske landsbygda og har tilstedeværelse i mer enn 70 prosent av Afghanistan, i praksis alle områder hvor det lever pashtunere. Problemet er at krigføringa, med omfattende bombing av den afghanske landsbygda, har bidratt til å styrke de militante kreftene. Taliban har stilt som betingelse for fred at alle USAs og NATOs styrker trekkes betingelsesløst ut av Afghanistan.

Konklusjon: Ja til Taliban, nei til Al Qa'ida
Den lange linja i USAs engasjement i Afghanistan, helt tilbake til 1978, har vært å støtte opp om fundamentalistiske sunni-islamistiske grupper med basis i den pashtunske befolkninga. Begrunnelsen for dette ligger i at disse gruppene på grunn av etniske, religiøse og historiske forhold vil være minst mottakelige for russisk eller iransk innflytelse. Den indirekte støtten til Taliban via USAs allierte i Pakistan og Saudi-Arabia mellom 1994 og 1998, representerte kun en videreføring av denne linja. Bruddet med Taliban oppsto derfor ikke på grunn av bevegelsens ideologi som medfører brutal undertrykkelse av kvinner eller etniske og religiøse minoriteter i Afghanistan, men på grunn av at den militante fløyen under Mullah Omar vant overtaket og knyttet bevegelsen opp til Osama bin Ladens Al-Qa'ida.

USAs kamp mot Al-Qa'ida i Afghanistan har ikke direkte sammenheng med trusselen om terrorangrep i Vesten, ettersom de terrorangrepene som har blitt gjennomført verken har blitt koblet direkte, eller kunnet hatt synlig nytte av, treninga ved Al-Qa'ida-leirene i Afghanistan. Det kampen grunnleggende handler om, er frykten for at de USA-støttede monarkiske diktaturstatene på den arabiske halvøya kan bli styrtet, og at nye anti-amerikansk arabiske regimer vil kunne bruke oljerikdommene som økonomisk våpen mot USA og Israel. Det vil i så fall bety slutten for USAs posisjon som global supermakt, og trolig tvinge Israel til å oppgi alle krav om land i de okkuperte områdene på Vestbredden og Jerusalem.

Ettersom fortsatt politisk kontroll over Arabias olje er viktigere enn å få tilgang til Sentral-Asias olje og gass, har USA vært nødt til å inngå en vanskelig allianse med Iran- og Russland-vennlige grupper i den tidligere Nordalliansen for å holde Taliban fra makta. Skulle det imidlertid lykkes å få til en forhandlingsløsning mellom den USA-innsatte presidenten Hamid Karzai, og Taliban, som innebærer at Taliban sier seg villige til å bryte forbindelsene med Al-Qa'ida, er det ingenting som tyder på at USA på noe vis vil motsette seg at Taliban på ny kommer inn som en dominerende kraft i Afghanistans regjering, uavhengig av hva det vil bety for Afghanistans befolkning. Tvert imot, i og med at det vil bety en marginalisering av Iran- og Russlandsvennlige grupper, er det grunn til å tro at USA vil være "sterkt støttende" til en slik løsning. Artikkelen i Dawn har derfor sine ord i behold. (Note 23.3: Det er heller ingenting som tyder på at USA vil ha noen problemer med å få støtte fra sine allierte i NATO. - Vi er ikke ute etter å eksportere demokrati til Afghanistan, sier Tysklands forsvarsminister Franz Josef Jung)

Hvorvidt dette faktisk kan skje, vil avhenge av den politiske utviklinga innad i Taliban. Det er ikke utenkelig at målrettede USA-ledede aksjoner for å pågripe de ledende kreftene i den militante fløyen i Taliban, vil kunne påvirke maktbalansen i favør av de mer pragmatiske kreftene innad i bevegelsen. Den nåværende strategien med omfattende flybombing som i stor grad rammer afghanske sivile, synes imidlertid både å styrke Talibans generelle oppslutning i Afghanistan, og styrke de militante Al-Qa'ida-vennlige kreftene innad i Taliban. Dette er et forhold som også den USA-støttede afghanske presidenten Hamid Karzai har pekt på en rekke ganger.

USAs supermaktsøkonomi

Som verdens dominerende supermakt, har USA en helt særegen posisjon i det globale økonomiske systemet. I denne artikkelen vil jeg analysere de økonomiske fordelene supermaktsstatusen gir, og vise hvordan USA har blitt stadig mer avhengig av å utnytte disse for å opprettholde dagens høye velstandsnivå. Til slutt vil jeg vise hvordan dette forholdet dikterer USAs utenrikspolitikk.

USA som økonomisk supermakt
USA vokste fram som verdens dominerende økonomiske supermakt lenge før landet fikk en tilsvarende posisjon militært og politisk. I følge historikeren Paul Kennedy, passerte USA datidas supermakt, Storbritannia, som verdens største industriprodusent allerede på slutten av 1800-tallet. I år 1900 sto USA for 23,6 prosent av verdens totale vareproduksjon, mens Storbritannia på andreplass sto for 18,5 prosent.

Høydepunktet for USA som økonomisk supermakt var tiårene umiddelbart etter 2. verdenskrig. I 1953 sto USA for hele 44,3 prosent av verdens samlede vareproduksjon. Ikke noe annet land har på noe tidspunkt i verdenshistorien hatt en tilsvarende nominerende rolle for vareproduksjonen i verden som det USA hadde i etterkrigstida. Den nærmeste var Kina i perioden før den industrielle revolusjonen slo gjennom i Vesten. I 1750 sto Kina for 32,8 prosent av verdens vareproduksjon.

USAs andel av verdensproduksjonen gikk gradvis nedover ettersom andre økonomier kom seg på fote etter ødeleggelsene under 2. verdenskrig, men USA holdt stillinga som den suverent ledende industrimakta gjennom hele den kalde krigen.

USAs oljeøkonomi
Mens kull var den ledende energikilden i den første fasen av den industrielle revolusjonen, med Storbritannia som det ledende landet økonomisk, har olje bokstavelig talt vært drivstoffet i verdensøkonomien gjennom hele den perioden hvor USA har vært verdens ledende økonomiske supermakt. Fram til 1974 var da også USA verdens største oljeprodusent.

Gjennom første halvdel av 1900-tallet, var USA også den ledende eksportøren av olje til andre land. USAs oljeproduksjon økte hvert år fram til 1970, men forbruket økte enda mer, slik at toppåret for oljeproduksjonen også var det første året da USA ikke lenger var noen netto oljeeksportør. Etter 1970 har USAs oljeproduksjon gått gradvis nedover, men forbruket har fortsatt å øke. USA har dermed blitt stadig mer avhengig av import av olje. Mens oljeeksporten i første halvdel av 1900-tallet bidro til at USA i denne perioden hadde store overskudd på handelsbalansen med utlandet, er den stadig økende oljeimporten hovedårsaken til at USA har pådratt seg et etterhvert astronomisk underskudd på handelsbalansen etter 1970.

I løpet av 2000-tallet har USA også blitt forbigått som verdens største industriprodusent. Selv om USA fortsatt har det høyeste totale BNP-tallet, viser min utregning basert på tall for samlet kjøpekraftsindeksert BNP, og industrisektorens andel av BNP, fra CIA World Factbook, at Kina i 2007 sto for 16,4 prosent av verdens industriproduksjon. USA fulgte på andreplass med 13,0 prosent. Det er dermed bare det høye forbruksnivået, som altså finansieres gjennom gigantiske underskudd, som gjør at USA foreløpig holder stillinga som verdens største økonomi målt i BNP.

USA som militær supermakt
Mens USA sto på høyden som økonomisk supermakt i tiårene umiddelbart etter andre verdenskrig, må man kunne si at de to tiårene som har gått etter avslutninga av den kalde krigen, har representert høydepunktet for USA som militær supermakt. Mens USA under den kalde krigen hadde en motpol i Sovjetunionen, har perioden etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 blitt definert som en unipolar verden, med kun en gjenstående supermakt. Hvis man ser på statenes militære kostnader, er USA i dag enda mer dominerende som militær supermakt enn landet var som økonomisk supermakt i etterkrigstida. I 2008 sto USA alene for 48 prosent av verdens totale militærutgifter.

Statusen som dominerende militær supermakt gir USA anledning til å tvinge sin vilje på land som USA har konflikter med, gjennom militære angrep. Direkte angrep er likevel ment å være unntaket. Hovedfordelen ligger i at andre stater velger å rette seg etter USAs ønsker ut fra vissheten om at USA har muligheten til å anvende overlegen militærmakt.

Posisjonen som supermakt gjør ikke bare at stater som har potensielle interessekonflikter med USA vil være tilbøyelige til å gi etter. Like viktig er det at mange stater selv aktivt søker allianse med USA for å oppnå fordeler i potensielle konflikter de måtte ha, eller kunne få, med andre stater. Og for å oppnå å få USA som alliansepartner, vil statene ønske å føre en politikk som er fordelaktig for USA.

Militarisert supermaktsøkonomi
Det som har gjort det mulig for USAs økonomi å ha en forbruksdrevet vekst basert på økende handelsunderskudd gjennom lang tid, er to faktorer. Den første er bruken av dollar som internasjonalt byttemiddel. Det gjør det mulig for USA å trykke opp stadig flere penger for å dekke inn det økende underskuddet, uten at dette leder til hyperinflasjon slik det ville gjort i ethvert annet land. Det at dollaren fortsatt har en dominerende rolle som internasjonalt byttemiddel, har uten tvil sammenheng med USAs dominerende politiske rolle i verden, som igjen er et produkt av USAs posisjon som den dominerende militære supermakta.

Den andre faktoren er kapitalstrømmen som skyldes repatriering av profitt fra USA-eide transnasjonale selskaper. Selskapseierskap er det ene økonomiske området hvor USA fortsatt innehar den dominerende lederposisjonen globalt. Av verdens 500 største selskaper i 2008, er 153 hjemmehørende i USA.

De viktigste bransjene for USA-eide transnasjonale selskaper er som følger:

1.Bank og finans
2.Olje og gass
3.Helse
4.Varehandel
5.Elektrisk og elektronisk utstyr
6.Bil
7.Telekom
8.Næringsmidler og tobakk
9.Våpen og fly
10.Vann og elektrisitet

Det som er særlig verdt å merke seg når man sammenligner de dominerende USA-eide selskapene med globale storselskaper som er hjemmehørende i andre land, er tre forhold:

1. Den relativt svake posisjonen for selskaper innen tradisjonelle industrisektorer hvor konkurransen selskapene imellom først og fremst avgjøres av selskapenes evne til produktinnovasjon og utvikling av kostseffektive produksjonsprosseser. Metallindustri og kjemisk industri, befinner seg ikke på topp ti-lista i USA, men har en viktig rolle i andre industriland. Også selskapene innen bilindustrien som USA en gang dominerte, har en svakere rolle i USA enn i andre industriland.

2. Den sterke posisjonen for selskaper som er avhengig av et kjøpekraftig innenlandsk marked. Det gjelder bank og finans, som også innehar en klar lederposisjon blant globale selskaper med base i andre land. Det mest spesielle for USA er den dominerende rollen private helseforetak har. I de fleste land tilhører helse i hovedsak offentlig sektor. Også selskaper innen varehandelen har en særlig sterk posisjon blant de USA-eide storselskapene. Siden disse bransjene i hovedsak er fokusert på hjemmemarkedet, bidrar profitten fra disse selskapene i mindre grad til å kompensere for underskuddet på handelsbalansen.

3. Den sterke posisjonen for sektorer hvor det er statsmakt og politiske beslutninger som i siste instans avgjør hvilke selskaper som oppnår suksess eller fiasko. Selv om USA er på vei nedover som oljeprodusent, holder USA-eide oljeselskaper fortsatt posisjonen globalt. I oljeindustrien er det ikke private forbrukere, men regjeringer som avgjør konkurransen gjennom tildeling av utvinningsblokker. Det betyr igjen at USAs rolle som supermakt, som regjeringene i andre land frykter og ønsker å blidgjøre, har helt konkrete virkninger for lønnsomheten i USAs største kapitalsegment innen realøkonomien.

En annen sektor hvor konkurransen avgjøres politisk, er våpen- og flysektoren. Konkurransen mellom svenske Saab og amerikanske Lockhead Martin om leveranser av kampfly til Norge, viser med all mulig tydelighet hvordan politiske forhold er styrende for utfallet. Våpen og fly-industrien er den enkeltindustrien hvor USA har den relativt sett sterkeste posisjonen internasjonalt.

Den viktigste bransjen hvor USA-eide selskaper gjør det godt i en global konkurranse som avgjøres av forbrukere på grunnlag av pris og kvalitet, er selskapene innenfor elektrisk og elektronisk utstyr. At USA-eide selskaper gjør det godt på dette området, har sammenheng med at teknologien som anvendes ofte utvikles som spinn-offs fra militær forskning og fra militærindustrien.

Oppsummert ser vi hvordan USAs økonomi er fullstendig avhengig av opprettholdelse av USAs militære supermaktsstatus. Vi har å gjøre med en forbruksdrevet økonomi som finansieres av et stort og voksende handelsunderskudd. Dette dekkes delvis inn av bruken av dollar som betalingsmiddel, noe som er betinget av at USA innehar posisjonen som dominerende økonomi og dominerende supermakt. Delvis dekkes det inn av repatriering av profitt fra transnasjonale selskaper, men altså først og fremst i bransjer hvor suksess eller fiasko avgjøres av regjeringer, ikke forbrukere på et marked, og hvor USAs militære supermaktsposisjon dermed har direkte avgjørende betydning for selskapenes lønnsomhet.

Geopolitisk oljeøkonomi
Midtøsten har i årene etter 1970 dominert USAs utenrikspolitiske agenda. Det er ikke tilfeldig. Som tidligere nevnt, var 1970 det året USA nådde toppen som oljeprodusent og samme år gikk USA fra å være netto eksportør til å bli netto importør av olje. Statene på den arabiske halvøya, Irak og Iran er samlet i besittelse av nesten 2/3 av verdens gjenværende kjente oljereserver.

Politisk kontroll i Midtøsten er av avgjørende betydning for USA på to nivåer: Det at anslagsvis 2/3 av verdens gjenværende kjente oljereserver ligger i denne regionen, gjør at regionen fortsatt vil være den uten sammenligning mest interessante og profitable regionen for globale oljeselskaper å investere i. Mens det meste av verdens øvrige gjenværende oljereserver ligger vanskelig til, og krever så store investeringer at de kun blir lønnsomme med en svært høy oljepris, har området rundt Persiagulfen fortsatt uutviklede felt som er forholdsvis lett tilgjengelige og billige å utvinne.

Det er politiske forhold som har sørget for dette. For det første har landene i regionen med vilje holdt igjen investeringene for derigjennom å opprettholde høye oljepriser. For det andre gjennomførte de fleste landene i løpet av 1960- og -70-tallet nasjonalisering av sine respektive oljeindustrier, noe som innebar at den mer avanserte lete- og utvinningsteknologien i Vesten i liten grad har hatt tilgang. Det gjelder i særlig grad Irak, som etter først et tiår med krig mot Iran, og deretter et drøyt tiår med FN-sanksjoner, er det landet som har verdens suverent laveste oljeproduksjon sett i forhold til størrelsen på de gjenværende oljereservene. Til tross for at Norge kun anslås å ha 0,6 prosent av verdens gjenværende oljereserver, utvinner vi i dag mer olje enn Irak, som antas å inneha hele 10,4 prosent av verdens gjenværende olje. Bare Saudi-Arabia (med anslagsvis 24,4 prosent) antas å ha mer olje enn Irak. Iran innehar tredjeplassen med 9,2 prosent, mens Kuwait og De forente Arabiske Emirater deler fjerdeplassen med 9 prosent hver.

Varige amerikanske militærbaser i Irak vil både kunne påvirke mulighetene amerikanske oljeselskaper vil ha til å vinne kampen om utvinningsfelt i landet, og bidra til å sikre amerikanske investeringer mot eventuelle framtidige nasjonaliseringer.

Mulighetene for lønnsomme investeringer for USAs oljeselskaper er likevel ikke den viktigste grunnen til at USA ønsker politisk kontroll med området rundt Persiagulfen. Det understrekes av det faktum at USAs nære allierte, det saudiske kongehuset, var blant de som gjennomførte nasjonalisering av oljeindustrien og sendte amerikanske såvel som andre utenlandske oljeselskaper på dør. Det er foreløpig ikke aktuell politikk i Saudi-Arabia å åpne opp på nytt for utenlandsk oljekapital. Når USA pleier nære politiske og militære allianser med Saudi-Arabia og andre monarkiske diktaturstater på den arabiske halvøya med nasjonaliserte oljeøkonomier, er det altså ikke profitt for amerikanske oljeselskaper som er motivet.

Olje er uten sammenligning verdens viktigste strategiske ressurs. Når Stalingrad anses som det mest avgjørende slaget under 2. verdenskrig, er det fordi seier for Hitler i dette slaget ville lagt veien åpen til Sovjetunionens daværende viktigste oljeproduksjonsområde i Baku ved Kaspihavet. Med fri tilgang til kaspisk olje, ville den tyske stridsevnen fått en kraftig forsterkning, mens den sovjetiske stridsevnen ville blitt tilsvarende svekket av tapet.

I dag er den militære oljeavhengigheten langt større enn tilfellet var under 2. verdenskrig. Verdens mest avanserte fly, raketter, stridsvogner, krigsskip og annet militært utstyr er ikke mye verdt uten tilstrekkelig drivstoff.

Så lenge USA var selvforsynt med olje, var det ikke nødvendig for USA å kontrollere store områder utenfor landets egne grenser for å kunne opptre som en militær supermakt når det var påkrevd. Men i dag er forutsetninga for fortsatt USA-dominans politisk kontroll med tilstrekkelige oljeleveranser i utlandet til å sikre drift av såvel våpensystemer, som militær og sivil produksjon i en konfliktsituasjon.

Jo mer USA er avhengig av å importere olje, jo mer påkrevd blir det for USA å etablere politisk kontroll gjennom å opprettholde vennligsinnede regimer i de viktigste oljeeksporterende landene for å kunne opprettholde posisjonen som militær supermakt. Når dette skjer samtidig med at USAs økonomi blir stadig mer avhengig av supermaktsposisjonen for å opprettholde velstandsnivået, bør ingen undres over at USA synes villig til å ta i bruk alle mulige metoder for i størst mulig grad å opprettholde politisk kontroll over området rundt Persiagulfen.

Folkemord som politisk kapital

Rwandas president Paul Kagame blir aldri omtalt som en diktator av vestlige politikere. Undersøker man forholdene i Rwanda, må man imidlertid konkludere som tidsskriftet The Economist, som skriver at " [Kagame] tillater mindre politisk rom og pressefrihet hjemme enn det Robert Mugabe gjør i Zimbabwe." I det perspektivet blir kontrastene i måten Mugabe og Kagame møtes på av vestlige politikere slående. Mens Mugabe møtes med økonomiske sanksjoner, mottar Rwanda store summer i u-hjelp fra spesielt USA og Storbritannia. Det grelleste eksemplet er Tony Blair. Som statsminister i Storbritannia nektet han å delta på møter hvor også Mugabe skulle delta. I dag arbeider den samme Blair som personlig rådgiver for Kagame. (Kommentar 11.5.09: Og jobber aktivt for å promotere et positivt bilde av Kagameregimet i offentligheten)

Rettighetsorganisasjonen Freedom House, som mottar 80 prosent av sin finansiering fra USAs myndigheter, konkluderer med at "borgere av Rwanda kan ikke endre sin regjering med demokratiske metoder". Likevel har Kagame i løpet av de siste årene mottatt en rekke utmerkelser i USA, og har blitt framstilt som et forbilde for andre afrikanske statsledere. Hvordan er dette mulig?

Gjennom de første seks årene av sin regjeringstid, var Paul Kagame formelt sett bare visepresident, selv om han i realiteten hadde full kontroll med landet. President var hutuen Pasteur Bizimungu, som hadde sluttet seg til den i hovedsak tutsidominerte FPR-bevegelsen til Kagame i 1990. I 2000 kom han på kant med Kagame, som deretter tok over som president, også formelt. Deretter forsøkte Bizimungu å starte et opposisjonsparti, som ganske umiddelbart ble forbudt. I 2004 ble Bizimungu idømt en fengselsstraff på 15 år. Begrunnelsen var at Bizimungu hadde bidratt til å spre "folkemordideologi".

Til tross for at Bizimungu var på samme side som Kagame under blodbadet som herjet landet i 1994, kunne altså også han dømmes til taushet med henvisning til folkemordet. Fortellinga om folkemordet har dermed blitt en fribillett for Kagame til å undertrykke enhver intern opposisjon, helt uavhengig av hvordan den eller de personene som rammes av brennemerkinga konkret stilte seg under blodbadet i 1994.

Samtidig har folkemordet blitt brukt som offisiell begrunnelse for Rwandas langvarige intervensjon og de facto okkupasjon av store deler av Kongo i perioden mellom 1998 og 2003. Begrunnelsen var at Rwanda måtte beskytte seg og Kongos lille tutsiminoritet mot militsen til det tidligere huturegimet som flyktet over grensa til Kongo etter at Kagames FPR grep makta i 1994.

I løpet av krigen klarte Rwandas regjeringsstyrker og allierte kongolesiske militsstyrker å underlegge seg nær 1/3 av Kongos enorme landområder. De tok blant annet kontroll over Kisangani som ligger langt inne i Kongo, i et område hvor det aldri har bodd verken hutuer eller tutsier, men helt andre folkegrupper. Kisangani er derimot sentrum for diamanthandelen i nord- og øst-Kongo.

Det påfallende er at mens Rwanda og allierte tutsidominerte kongolesiske militser klarte å underlegge seg slike store, og ikke minst mineralrike landområder, klarte de tilsynelatende ikke gjennom fem år å nedkjempe og avvæpne de hutumilitsene som oppholdt seg sammen med andre rwandiske hutuflyktninger i grenseområdene til Rwanda. For fortsatt er det angivelig frykten for hutumilitsen og faren for et nytt folkemord mot tutsiminoriteten i Kongo, som motiverer den tidligere rwandiske generalen Laurent Nkundas nye opprør og fordrivning av flere hundretusen mennesker fra mineralrike områder i Øst-Kongo.

I Rwanda har vi altså å gjøre med et regime som sørger for at alle medier presenterer nyheter fra et regjeringsvennlig synspunkt. Samtidig er alle partier og ikke-statlige organisasjoner som reelt opponerer mot myndighetene forbudt. Alle andre land som objektivt kan beskrives på denne måten blir omtalt som diktaturer, og lederne som diktatorer. I tillegg har vi i Rwanda å gjøre med et regime som gjennom lang tid, i strid med folkeretten, har intervenert militært i nabolandet, og plyndret nabolandets ressurser i stor skala. Alle andre land, som ikke selv er en supermakt, som opptrer på denne måten, møtes med internasjonal fordømmelse og sanksjoner. Men folkemordet gjør at Paul Kagame går fri av all kritikk fra ledende politikere i Vesten.

Hva så med selve folkemordet? I følge den offisielle historien var massedrapene i Rwanda i 1994 et bevisst forsøk fra det tidligere huturegimet i Rwanda på å utrydde tutsiene som folk på samme måte som Adolf Hitler forsøkte å utrydde jødene (og rom-folket) under 2. verdenskrig. I denne fortellinga var det bare fordi Paul Kagame og hans FPR resolutt greip inn, overtok makta og fordrev det tidligere regimet og dets tilhengere, at folkemordet tok slutt og tutsiene ble spart for total utryddelse.

Fordi hendelsene i 1994 spiller en så avgjørende rolle for Paul Kagames regime, og dermed også for de vestlige stormaktene som støtter opp om han, er det vanskelig å danne seg et objektivt bilde av alt som faktisk foregikk. Det som imidlertid må sies å være hevet over tvil, er at tilhengere av det tidligere huturegimet til president Juvenal Habyarimana massakrerte flere hundretusen sivile tutsier og regimekritiske hutuer med macheter i løpet av noen få måneder. Spørsmålet var om dette var planlagt på forhånd. I følge den offisielle rwandiske versjonen var det altså det, og i det perspektivet blir også ødeleggelsen av den FN-framforhandlede fredsavtalen, med nedskytinga av flyet med Rwandas president Habyarimana og Burundis nyvalgte (og første hutu-) president ombord, tillagt ekstremister blant Habyarimanas egne tilhengere. I følge denne versjonen var nedskytinga en provokasjon som skulle gi startskuddet til hevnaksjoner mot tutsier og hutuer som opponerte mot regimet.

Problemet med denne forklaringa er at den halter på to avgjørende punkter: For det første var det tutsimilitsen FPR som var militært den sterkeste parten og som i dette perspektivet hadde mest å tjene på at fredsavtalen ble kansellert. Ettersom tutsiene ikke utgjorde mer enn rundt 15 prosent av befolkninga, hadde FPR små sjanser til å vinne makta gjennom de frie valgene som FNs fredsavtale forutsatte at Rwanda skulle avholde etter en periode med samlingsregjering.

For det andre peker en fransk granskning av hendelsen mot at det var FPR-styrker som var blitt flyttet til hovedstaden Kigali som del av fredsavtalen, som faktisk skøyt ned flyet. I følge journalist Bjørn Willum pekte også undersøkelsene som ble gjort av FNs krigsforbryterdomstol for Rwanda i samme retning, inntil etterforskninga av flynedskytinga plutselig, og muligens på direkte ordre fra daværende generalsekretær Kofi Annan, ble stengt ned i 1997. Det er på det grunnlaget at Kagames protokollsjef Rose Kabuye nå sitter arrestert i Frankrike, mistenkt for delaktighet i nedskytinga av flyet, som hadde franske piloter. Dersom granskningsrapporten peker i rett retning, viser det et annet bilde av FPR. Det viser et bilde av en organisasjon som ønsket å gripe makta gjennom militær overmakt, vel vitende om at fire år med krig mellom et tutsidominert FPR og en hutudominert regjering hadde gjort at forholdet mellom hutuer og tutsier mange steder var ekstremt spent, og vel vitende om at massakrer har vært et gjennomgangstema i forholdet mellom hutuer og tutsier i Rwanda og Burundi helt siden uavhengigheten på 1960-tallet.

Det som det også er uenighet om, er om massakrer på sivile kun ble begått av ekstremister blant Habyarimana-tilhengerne, eller om også FPR-bevegelsen begikk massakrer mot sivile hutuer. Det å i det hele tatt reise spørsmålet, i Rwanda eller internasjonalt, er for Kagameregimet ensbetydende med å fremme "folkemordideologi", og karakteriseres som historisk revisjonisme på nivå med holocaustbenektelse.

Vitnesbyrdet fra den tidligere FPR-kommandanten Abdul Ruzibiza i boka "Rwanda. L’histoire secrete” kan imidlertid ikke avfeies så lett. Ruzibiza som selv er tutsi, opplevde at mange familiemedlemmer ble utryddet av hutuekstremistene. Han avviser kontant at massakrene på sivile tutsier på noen måte kan legitimeres, men skriver samtidig at det heller ikke kan benektes at FPR-styrkene begikk massakrer mot sivile hutuer både under framrykkinga til FPR før den FN-meklede fredsavtalen, og i etterkant av massemordet utført av hutuekstremistene.

Ruzibiza har nylig gått ut og sagt at han trekker alle påstandene som framkommer i boka fra 2005. Omstendighetene rundt tilbaketrekninga av vitnesbyrdet kan det imidlertid reises spørsmål ved. Ruzibiza selv lever som flyktning i Norge, men den gjenværende familien hans er fortsatt i Rwanda.

Indiske FN-tropper uønsket i Kongo

Tutsimilitsen til Laurent Nkunda har i dag inntatt byen Ishasha nær grensa til Uganda. Militsstyrkenes herjinger har drevet flere tusen kongolesere på flukt over grensa til Uganda. De 17 000 tilstedeværende FN-styrkene i Øst-Kongo har åpenbart ikke klart å stanse opprørsgeneralens framrykking.

I denne situasjonen har FNs Sikkerhetsråd vedtatt å forsterke FN-styrken med ytterligere 3000 soldater. Det landet som har meldt seg med tilbud om å sende flere styrker er India. India er fra før den største bidragsyteren til FN-styrken med 4400 soldater, og tilbyr nå å sende ytterligere 1200. Kongos regjering har imidlertid takket nei. Hvorfor?

Det er tre grunner. For det første har de indiske soldatene fått et dårlig rykte på seg på grunn av kjøp av sex fra barn i området. For det andre mistenkes de indiske soldatene for å delta i smugling av gull og våpen. For det tredje, og trolig viktigst for regjeringa i Kongo, mistenkes de indiske styrkene å ha sympati for Nkundas milits.

Det at FN-styrkene selv deltar i smuglinga som forsyner Nkundas styrker med våpen, og så lett skygger unna når Nkundas menn rykker fram, har fått lokalbefolkninga i området til å se på FN-styrkene med stor mistro. I oktober ble FNs kontor i Goma angrepet av steinkastende demonstranter. Selv om det har blitt hevdet at FNs styrke er for liten til å kunne holde oppsikt med et enormt land som Kongo, har befolkninga vist liten forståelse for hvorfor ikke en styrke på 17000 soldater skal kunne klare å stanse en liten bande på rundt 6000 mann, som er det antallet Laurent Nkunda antas å ha under våpen.

Spørsmålet er så om det bare er inkompetanse blant FN-styrkene eller om det faktisk er sånn at noen av FN-styrkene, spesielt inderne, i realiteten spiller på lag med Nkunda, mot Kongos valgte regjering. Dersom det siste faktisk skulle vise seg å være sant, peker det mot noen interessante geopolitiske realiteter.

Som jeg har redegjort for i foregående artikkel, har Kongos president, Joseph Kabila nære politiske og økonomiske bånd til Kina. Samtidig er Laurent Nkunda i realiteten bare en gallionsfigur for Rwandas president, Paul Kagame. Kagame er på sin side en av USAs næreste allierte i Afrika. At USA dermed også i det stille motarbeider et oppgjør med Nkundas militsstyrker, kommer tydelig til uttrykk hos tenketanken American Enterprise Institute, som har nære bånd til det politiske etablissementet i USA. Dersom India viser seg å spille en rolle gjennom FN-styrken til støtte for Nkunda og Kagame, kan det være et tegn på at India tydeligere enn før er i ferd med å velge side i den storpolitiske kampen som tilspisser seg mellom Kina og USA.

At det eksisterer en rivalisering mellom India og Kina er ikke noe nytt. Mens India er hjem for den tibetanske eksilregjeringa til Dalai Lama, har Kina på motsatt side vært Pakistans mest trofaste allierte. Under siste halvdel av den kalde krigen var Sovjetunionen og Kina bitre rivaler, og India hadde nære og gode forbindelser til Sovjetunionen. USA på sin side forsøkte å forbedre forholdet til Indias store og voksende marked, og samtidig opprettholde den nære alliansen med Pakistan som buffer mot sovjetisk framrykking i Afghanistan.

Etter at den kalde krigen tok slutt, har imidlertid alliansene vært i endring. Kina og Russland har i stadig økende omfang funnet sammen, både økonomisk og sikkerhetspolitisk i Shanghaialliansen. Det har stilt både USA, India og Pakistan overfor nye utfordringer. For Pakistan; hvordan beholde allianse med både Kina og USA. For USA, hvordan få med både India og Pakistan i en allianse for å motvirke Shanghaialliansen i Asia. For India, hvordan velge mellom tradisjonell allianse med Russland og tradisjonelt fiendtskap med Kina når Russland og Kina har blitt bestevenner?

India har vist interesse for Shanghaialliansen, og forholdet til Kina har i mange år blitt bedre, men samtidig har også det strategiske samarbeidet med USA økt. Med den økte direkte konfrontasjonen mellom amerikanske og kinesiske interesser, spesielt i Afrika, kan India bli nødt til å velge. Dersom det er tilfelle at indiske FN-styrker i Kongo bevisst spiller på lag med Nkunda og Rwanda i det skjulte, tyder mye på at India nå har valgt, og at valget har falt på allianse med USA.

Hva handler krigen i Kongo om?

Krigen i Den demokratiske republikken Kongo er i ferd med å blusse opp igjen, med nye massakrer på sivile, etter fire år med noe mer fredelige forhold. Sentrum for krigshandlingene er de østlige delene av Kongo, nærmere bestemt provinsene Ituri og Nord- og Sør-Kivu, langs grensene til Uganda, Rwanda og Burundi. I perioden 1998 til 2004 ble trolig rundt 4 millioner mennesker drept i en krig som inneholder konflikter på tre nivåer:

1. nivå: Nabolandenes etnisk-politiske konflikt
For å forstå konflikten i Kongo, er det å forstå den etniske situasjonen i nabolandene vel så viktig som å forstå situasjonen i selve Kongo. I Kongo finns det mangfoldige folkegrupper med ulike språk. Med unntak av språkene lengst i nord, tilhører alle bantugruppa. Rwanda og Burundi er derimot to av svært få land i Afrika hvor så å si alle snakker samme språk, henholdsvis kinyarwanda og kirundi. Likevel har nettopp disse to landene opplevd noen av de blodigste "etniske" konfliktene i Afrika.

Hutu og tutsi
Historisk har bofaste bønder og omreisende kvegdriverfolk levd side om side i et gjensidig avhengighetsforhold i store deler av Afrika. De har handlet av hverandre i tillegg til at kveget har kunnet beite på halmen og dermed bidra til å gjødsle jorda mellom innhøstning og såing, mens kvegdriverne har tatt med seg kveget til andre områder når det er tid for såing og innhøstning. I Rwanda og Burundi har de som tradisjonelt har vært kvegnomader blitt omtalt som tutsier, mens flertallet som tradisjonelt var bofaste bønder blir omtalt som hutuer.

Rwanda og Burundi ble etablert som kongedømmer av hver sin tutsislekt på 1500-tallet. Utover på 1800-tallet utviklet disse seg til det som minnet om et europeisk føydalsamfunn, hvor eiendommen til jorda ble overtatt av en adelig elite, mens flertallet av bofaste bønder måtte betale avgift til disse for å kunne fortsette å dyrke jorda. Flertallet av adelen kom fra tutsislekt, men noen var også av hutuslekt.

Rett før 1. verdenskrig kom Rwanda og Burundi formelt under tysk kontroll, men etter krigen ble denne delen av tysk Øst-Afrika overtatt av Belgia, som fra før hadde Kongo som koloni.
Kongeslektene fikk fortsette å ha sin posisjon parallelt med kolonistyret. Utstyrt med vestlige raseteorier, mente de belgiske koloniherrene at tutsiene tilhørte en "høyerestående rase" enn hutuene. De to gruppene fikk ulike identitetskort, og tutsiene ble favorisert med muligheter for utdanning og arbeid i koloniadministrasjonen. Rett før uavhengigheten i 1963, ble det imidlertid holdt demokratiske valg i Rwanda, og flertallet av hutuer vedtok her å avskaffe kongedømmet. Samtidig ble det valgt en regjering som var dominert av hutuer. På denne måten ble det skapt en bitterhet i begge gruppene, som har fortsatt helt fram til i dag.

I tida etter uavhengigheten var det eliten blant hutuene som kontrollerte staten i Rwanda, men representanter for den gamle tutsieliten etablerte en geriljabevegelse, Rwandas Patriotiske Front (FPR), som fra 1990 gikk til krig mot den hutudominerte regjeringa i Rwanda fra baser i nabolandet Uganda. Etter en ekstremt blodig borgerkrig , der opp mot en million mennesker ble drept, vant FPR, og siden har bevegelsen kontrollert Rwanda.

Flere hundretusen hutuer flyktet etter FPRs maktovertakelse over grensa til Kongo, som den gangen het Zaïre. De kom i tillegg til de opprinnelige folkegruppene i området, og en allerede betydelig kinyarwandatalende befolkning i Øst-Kongo som innvandret fra Rwanda på slutten av 1800-tallet. Noen av innvandrerne var tutsier som forsøkte å finne nye beitemarker og slippe unna høyere skatter i det rwandiske kongedømmet. Andre, i hovedsak hutuer, kom til Kongo for å arbeide på plantasjer. Kampen om jord og politisk makt mellom hutuer og tutsier i Rwanda kunne dermed lett spre seg over grensa, og det gjorde den.

2. nivå: Kontinental krig om ressurser
De lokale etniske motsetningene som smittet over fra nabolandet, var ikke tilstrekkelig til å utløse en storkrig uten at nabostatene hadde grepet direkte inn. Krigen startet i 1996 med at Uganda og Rwanda bestemte seg for å støtte opprørsstyrken til Laurent Kabila.

Kabilas styrker representerte restene av den sosialistiske bevegelsen som hadde støttet landets første demokratisk valgte statsminister, Patrice Lumumba, etter at Lumumba ble styrtet i et militærkupp i 1960 ledet av general Joseph Mobutu. Fram til 1988 kotrollerte Kabilas parti, Folkets Revolusjonære Parti (PRP), et lite område vest for Tanganyikasjøen hvor han etablerte en sosialistisk "republikk" med blant annet kollektivt jordbruk. Kabila fikk også inntekter fra smugling av mineraler, og etter at PRP-republikken ble oppgitt i 1988, hadde Kabila penger nok til å etablere seg med betydelig velstand med hus i både Dar es-Salaam i Tanzania og Kampala i Uganda.

Den offisielle begrunnelsen fra Rwanda for å støtte Kabila mot den gamle diktatoren Mubutu, var at Mobutu ga opphold og beskyttelse til restene av den gamle rwandiske regjeringshæren og hutumilitsen som hadde kjempet mot de tutsidominerte FPR-styrkene mellom 1990 og 1994. Uganda fremmet også påstander om at Mobutu ga husly til ugandiske opprørsstyrker, selv om eksistensen av disse var og er heller tvilsom.

Sammen med rwandiskstøttet tutsimilits i Øst-Kongo, og regulære styrker fra Uganda og Rwanda, lyktes Kabila i mai 1997 å fordrive Mobutu fra landet og innta presidentembetet.

Etter at Kabila hadde inntatt presidentstolen, takket han for hjelpen, men ba om at Uganda og Rwanda måtte trekke styrkene sine tilbake. Det viste det seg at de to nabolandene var mindre interesserte i. I stedet for å trekke seg ut, støttet de sommeren 1998 opp om et nytt opprør ledet av den tutsidominerte militsen RCD (Samling for kongolesisk demokrati) fra det østlige Kongo.

Den sannsynlige grunnen til at verken Uganda eller Rwanda har ønska å trekke seg ut fra det østlige Kongo, er at området er blant de aller rikeste i verden når det gjelder ikke-oljerelaterte naturressurser. Området inneholder blant annet noen av verdens rikeste forekomster av diamanter og gull og det sjeldne metallet tantalum (i mineralet coltan), som blant annet brukes i mobiltelefoner, datamaskiner og annen høyteknologi. Smugling av verdifulle metaller og mineraler fra Kongo ble raskt en viktig inntektskilde ikke bare for de Rwanda og Uganda-støttede militsene i Øst-Kongo, men også for de politiske elitene i Uganda og Rwanda.

Med støtte fra Uganda og Rwanda fikk opprørerne også etterhvert tilslutning fra tidligere støttespillere for den gamle diktatoren Mobutu. På motsatt side mobiliserte de rwandiske hutumilitsene nå for Kabila. Opprørerne hadde likevel et klart overtak. Kabila appellerte da til de andre medlemslandene i SADC, samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika. Både Angola, Zimbabwe og Namibia rykket inn i konflikten med veltrente styrker. Resultatet ble at RCD-militsen, med støtte fra Uganda og Rwanda, klarte å holde kontrollen i de østlige og nordøstlige regionene av Kongo, mens regjeringsstyrkene, støttet av Angola, Zimbabwe og Namibia holdt kontrollen over hovedstaden samt de rike kobber-, tinn- og koboltgruvene i det sørlige Kongo.

Smuglerinntektene gjorde mange av kommandantene grådige og ambisiøse på egne vegne. Samtidig oppsto det en rivalisering mellom Rwanda og Uganda om kontroll over de mest mineralrike områdene. Det førte til en splittelse i RCD hvor en hovedfraksjonen, dominert av kongolesiske tutsier, fortsatte å bli støttet av Rwanda, mens Uganda støttet en utbryterfraksjon. I 1999 og 2000 kjempet de to fraksjonene av RCD og regulære styrker fra Rwanda og Uganda en blodig krig om kontroll over sentrum for diamanthandelen i området, Kisangani.

I 2001 ble Laurent Kabila drept i et attentat og ble etterfulgt i presidentstolen av sin sønn Joseph. I 2003 ble det framforhandlet en våpenhvile som ledet fram mot valget i 2006 som ble vunnet av Joseph Kabila. Verken Rwanda eller Uganda har imidlertid gått med på å slippe kontrollen over ressursrike områder på kongolesisk territorium.

Uganda har sammen med et kanadisk selskap funnet olje i Albertsjøen på grensa mellom de to landene. Uganda har her kunnet dra nytte av Kongos manglende evne til å forsvare sitt territorium ved å begynne å utvinne og hente fortjeneste fra denne oljen, selv om en stor del av forekomstene ligger på Kongos side av grensa.

Rwanda har fortsatt å søke innflytelse over de mineralrike områdene i Øst-Kongo gjennom å støtte opp om tutsidominerte opprørsgrupper. I 2004 startet den tidligere rwandiske kommandanten Laurent Nkunda et nytt opprør i øst. Til tross for at den østlige delen av Kongo gjennom alle årene fra 1998 til 2003 var under kontroll av Rwanda og den rwandiskstøttede tutsimilitsen RCD, og man dermed skulle tro at Rwanda og RCD selv hadde hatt både tid og anledning til å ta seg av problemet, var det igjen eksistensen av den rwandiske hutumilitsen som ble brukt som begrunnelse for opprøret.

Fram til 2008 holdt Nkunda og hans Nasjonalkongress for Folkets Forsvar (CNDP), en lav profil, men holdt kontrollen over viktige mineralressurser. I september 2008 forsøkte kongolesiske myndigheter å stenge grensene til Uganda og Rwanda for å kutte forsyningslinjene til Nkunda. Nkunda har siden svart på dette med en ny offensiv som har sendt flere hundretusen på flukt. Nkunda har insistert på en reforhandling av fredsavtalen med utgangspunkt i at hans folk skal integreres i hæren og statsadministrasjonen på en slik måte at Nkunda selv beholder kontrollen over de ressursrike landområdene han har kontrollert fram til nå. Dette har blitt kontant avvist av den kongolesiske regjeringa som har insistert på å opprettholde fredsavtalen som alle andre grupper og partier har skrevet under på.

Nkundas styrke utgjør ikke mer enn rundt 6000 mann, men har likevel klart å drive regjeringsstyrkene og flere hundretusen sivile kongolesere på flukt. En del av forklaringa på dette er at Nkundas styrker er godt trente og godt utstyrte. Flere, som Nkunda selv, har bakgrunn fra Rwandas regjeringsstyrker.

En annen del av forklaringa ligger i sammensetninga av den kongolesiske regjeringshæren. Som følge av fredsavtalen i 2003, ble Kabilas regjeringshær utvidet til å inkludere de tidligere opprørsstyrkene fra de to fraksjonene av RCD. Det er i stor grad Nkundas tidligere kamerater i RCD som kommanderer styrkene som er utstasjonert i Øst-Kongo. Det er dermed ikke gitt at det kun er manglende evne hos regjeringsstyrkene til å stoppe Nkunda som forklarer den raske framgangen. Det kan også i betydelig grad dreie seg om manglende vilje.

3. nivå: Stormaktsrivalisering
Fra slutten av 1800-tallet ble stadig flere europeiske stater involvert i et kappløp om å erobre territorier i Afrika. Kongo ble først Kong Leopold av Belgias personlige koloni, før den belgiske staten overtok formelt i 1908.

Da kolonitida tok slutt, var belgierne svært motvillige med å dra. Belgiske selskaper hadde fortsatt store interesser i naturressursene. Da den første statsministeren Patrice Lumumba viste liten forståelse for belgiernes ønsker, støttet Belgia opp om en opprørsstyrke som forsøkte å løsrive den sørligste provinsen Katanga, hvor de rike kobber- og tinngruvene befinner seg, fra resten av landet.

Andre stormakter som USA, ville imidlertid ikke støtte opp om belgiernes ambisjoner, og en FN-styrke ble sendt til Kongo for å hjelpe til med å stanse opprørsbevegelsen. USA så imidlertid ikke med blide øyne på at statsminister Lumumba orienterte landet i sosialistisk retning og søkte allianse med Sovjetunionen og Kina. Både USA, Belgia og den andre stormakten i området, Frankrike, støttet derfor opp om militærkuppet til Joseph Mobutu i 1960, og kort tid etterpå ble Lumumba drept. Sovjetunionen og Kina støttet på sin side opp om opprørsgruppene som ble ledet av Lumumbas nestkommanderende, Antoine Gizenga, og hvor Laurent Kabila spilte en viktig rolle.

Så lenge den kalde krigen varte, valgte både USA og Frankrike å støtte opp om Mobutu. USA aksepterte at Frankrike var den ledende vestlige makta i hele det fransktalende Afrika, inkludert i de tidligere belgiske koloniene, Kongo, Rwanda og Burundi. Etter at den kalde krigen tok slutt, økte imidlertid rivaliseringa og kampen om de verdifulle ressursene i Afrika mellom de engelsktalende statene USA, Storbritannia og Canada på den ene sida, og Frankrike på den andre.

Uganda har under president Museveni vært USAs næreste allierte i Afrika. Da så Paul Kagame og hans FPR-milits igangsatte et væpnet opprør mot Rwandas franskstøttede regjering i 1990, var det med USAs vitende og vilje. I følge Kagames offisielle hjemmeside fikk han opplæring kort tid i forveien på det amerikanske militærakademiet ved Fort Leavenworth i Kansas.

Under konflikten i Rwanda fikk USA deres allierte i FPR det diplomatiske overtaket. Det ble framforhandlet en fredsavtale med FNs hjelp som gjorde at soldater fra FPR ble flyttet inn i hovedstaden Kigali. Dette gjorde det mulig for FPR-soldater å skyte ned flyet med Rwandas president ombord. I kaoset som fulgte nedskytinga av flyet, ble flere hundretusen mennesker drept. Massive massakrer på sivile ble begått av begge parter. Samtidig kunne FPR-militsen med hjelp av avanserte våpen fra Uganda, som igjen var levert fra USA, rykke raskt fram og fordrive regjeringsstyrkene fullstendig fra landet.

I etterkant har den massive volden blitt av Rwandas nye regjering blitt framstilt som et systematisk forsøk på å utrydde tutsiene som folk. Dette har bidratt til å legitimere den fortsatte politiske dominansen av tutsiminoriteten under Kagames regime, ettersom all opposisjon som har kritisert dette har kunnet blitt framstilt som alliert med folkemordere. I denne historieframstillinga har Rwanda fått sterk støtte fra USA-vennlige organisasjoner og medier. Frankrike, som selv har fått folkemordstempel ettersom landet støttet opp om den folkemorddefinerte hutudominerte tidligere rwandiske regjeringa, har derimot gjort forsøk på å legge mer skyld over på FPR-styrkene og Kagames allierte. I det lyset kan man se at Paul Kagames protokollsjef Rose Kabuye nylig ble arrestert i Tyskland og utlevert til Frankrike. Der venter en rettssak knyttet til delaktighet i planlegginga av nedskytinga av presidentflyet i 1994. Pilotene på flyet var nemlig franske. I følge Kagame, er dette ensbetydende med at hele hans regime er satt på tiltalebenken.

Mye tyder imidlertid på at arrestasjonen av Kabuye mer er et uttrykk for levningene av en nå forlatt politikk, hvor Frankrike ønsket å bevare rollen som den dominerende stormakta i det frankofone Afrika, enn at det representerer interessene til Frankrikes nåværende politiske regime. Spesielt utenriksminister Bernard Kouchner står for en proamerikansk nyorientering av fransk utenrikspolitikk. I motsetning til daværende president Jaques Chirac og utenriksminister Domenique de Villepin, som sterkt gikk imot USAs invasjon i Irak, var den tidligere sosialisten Kouchner blant få franskmenn som støttet invasjonen. Hans sjef, president Nicolas Sarkozy, gikk aldri så langt, men blant hans første presidenthandlinger var å sende flere franske kampstyrker på NATO-oppdrag til Afghanistan. Etter arrestasjonen av Kabuye har Kouchner langt på vei tatt avstand fra hele grunnlaget for tiltalen.

På tross av Rwandas og Ugandas illegale operasjoner i Kongo, og på tross av de kolossale menneskerettsovergrepene som styrkene fra de to landene, og allierte militser har begått kolossale og grusomme massakrer i Kongo, har både USA og flere andre vestlige land fortsatt å holde nære og gode politiske forbindelser med såvel Uganda som Rwanda. USA har klart å holde gode forbindelser til begge, på tross av at de to landene var i åpen krig med hverandre inne i Kongo i 1999 og 2000. Et tegn på det gode forholdet, er at Tony Blair, som var både Bill Clintons og George W. Bush sin trofaste allierte, nå arbeider som personlig rådgiver for Paul Kagame.

FN har dokumentert at opprørsleder Nkunda får støtte til sin krig mot regjeringa fra Rwanda. Det er heller ingen tvil om at det er enorme naturressurser som tas ut av Kongo og ut gjennom Rwanda. Etter at FN-rapporten ble lagt fram, har Sverige og Nederland stanset all u-hjelp til Rwanda. Rwandas viktigste støttespillere, USA og Storbritannia, har tross dette fortsatt å støtte opp om det rwandiske regimet, også med u-hjelp.

Frankrike har i stor grad fått svekket sin posisjon i Sentral-Afrika og synes å være i ferd med å reorientere sin Afrikapolitikk i proamerikansk retning. I stedet har Kina i stor grad overtatt Frankrikes rolle som en dominerende aktør i Afrika, og som den fremste utfordreren til USA med allierte. Kina hadde også helt fra borgerkrigen på 1960-tallet gode forbindelser til Kabila-familien. Samtidig har Kabila knyttet seg til Cubas og Sovjetunionens gamle allierte i Angola, og fått støtte fra Vestens erkefiende i Afrika, Robert Mugabe i Zimbabwe.

Kinas bånd til Kabilaregjeringa har kommet til uttrykk i det siste ved at kinesiske gruveselskaper har fått store konsesjoner til å drive utvinning i Kongo. Det er i dette perspektivet man må se hvordan USA-vennlige aktører nå gir stilltiende støtte til opprørslederen Nkunda og hans bakmenn i Rwanda i den siste omdreininga av konflikten. Et av Nkundas hovedkrav for å oppgi sitt opprør er da også at Kabila må kansellere et 9 milliarder dollars joint venture mellom Kongo og Kina, hvor Kina får retten til store kobber og kobolt ressurser i bytte mot å gi støtte til en verdi av 6 milliarder i form av veier, to vannkraftanlegg, sykehus, skoler og jernbaneforbindelse til Sør-Afrika. De øvrige 3 milliardene skal Kina investere i utvikling av nye gruveområder.