Folkemord som politisk kapital

Rwandas president Paul Kagame blir aldri omtalt som en diktator av vestlige politikere. Undersøker man forholdene i Rwanda, må man imidlertid konkludere som tidsskriftet The Economist, som skriver at " [Kagame] tillater mindre politisk rom og pressefrihet hjemme enn det Robert Mugabe gjør i Zimbabwe." I det perspektivet blir kontrastene i måten Mugabe og Kagame møtes på av vestlige politikere slående. Mens Mugabe møtes med økonomiske sanksjoner, mottar Rwanda store summer i u-hjelp fra spesielt USA og Storbritannia. Det grelleste eksemplet er Tony Blair. Som statsminister i Storbritannia nektet han å delta på møter hvor også Mugabe skulle delta. I dag arbeider den samme Blair som personlig rådgiver for Kagame. (Kommentar 11.5.09: Og jobber aktivt for å promotere et positivt bilde av Kagameregimet i offentligheten)

Rettighetsorganisasjonen Freedom House, som mottar 80 prosent av sin finansiering fra USAs myndigheter, konkluderer med at "borgere av Rwanda kan ikke endre sin regjering med demokratiske metoder". Likevel har Kagame i løpet av de siste årene mottatt en rekke utmerkelser i USA, og har blitt framstilt som et forbilde for andre afrikanske statsledere. Hvordan er dette mulig?

Gjennom de første seks årene av sin regjeringstid, var Paul Kagame formelt sett bare visepresident, selv om han i realiteten hadde full kontroll med landet. President var hutuen Pasteur Bizimungu, som hadde sluttet seg til den i hovedsak tutsidominerte FPR-bevegelsen til Kagame i 1990. I 2000 kom han på kant med Kagame, som deretter tok over som president, også formelt. Deretter forsøkte Bizimungu å starte et opposisjonsparti, som ganske umiddelbart ble forbudt. I 2004 ble Bizimungu idømt en fengselsstraff på 15 år. Begrunnelsen var at Bizimungu hadde bidratt til å spre "folkemordideologi".

Til tross for at Bizimungu var på samme side som Kagame under blodbadet som herjet landet i 1994, kunne altså også han dømmes til taushet med henvisning til folkemordet. Fortellinga om folkemordet har dermed blitt en fribillett for Kagame til å undertrykke enhver intern opposisjon, helt uavhengig av hvordan den eller de personene som rammes av brennemerkinga konkret stilte seg under blodbadet i 1994.

Samtidig har folkemordet blitt brukt som offisiell begrunnelse for Rwandas langvarige intervensjon og de facto okkupasjon av store deler av Kongo i perioden mellom 1998 og 2003. Begrunnelsen var at Rwanda måtte beskytte seg og Kongos lille tutsiminoritet mot militsen til det tidligere huturegimet som flyktet over grensa til Kongo etter at Kagames FPR grep makta i 1994.

I løpet av krigen klarte Rwandas regjeringsstyrker og allierte kongolesiske militsstyrker å underlegge seg nær 1/3 av Kongos enorme landområder. De tok blant annet kontroll over Kisangani som ligger langt inne i Kongo, i et område hvor det aldri har bodd verken hutuer eller tutsier, men helt andre folkegrupper. Kisangani er derimot sentrum for diamanthandelen i nord- og øst-Kongo.

Det påfallende er at mens Rwanda og allierte tutsidominerte kongolesiske militser klarte å underlegge seg slike store, og ikke minst mineralrike landområder, klarte de tilsynelatende ikke gjennom fem år å nedkjempe og avvæpne de hutumilitsene som oppholdt seg sammen med andre rwandiske hutuflyktninger i grenseområdene til Rwanda. For fortsatt er det angivelig frykten for hutumilitsen og faren for et nytt folkemord mot tutsiminoriteten i Kongo, som motiverer den tidligere rwandiske generalen Laurent Nkundas nye opprør og fordrivning av flere hundretusen mennesker fra mineralrike områder i Øst-Kongo.

I Rwanda har vi altså å gjøre med et regime som sørger for at alle medier presenterer nyheter fra et regjeringsvennlig synspunkt. Samtidig er alle partier og ikke-statlige organisasjoner som reelt opponerer mot myndighetene forbudt. Alle andre land som objektivt kan beskrives på denne måten blir omtalt som diktaturer, og lederne som diktatorer. I tillegg har vi i Rwanda å gjøre med et regime som gjennom lang tid, i strid med folkeretten, har intervenert militært i nabolandet, og plyndret nabolandets ressurser i stor skala. Alle andre land, som ikke selv er en supermakt, som opptrer på denne måten, møtes med internasjonal fordømmelse og sanksjoner. Men folkemordet gjør at Paul Kagame går fri av all kritikk fra ledende politikere i Vesten.

Hva så med selve folkemordet? I følge den offisielle historien var massedrapene i Rwanda i 1994 et bevisst forsøk fra det tidligere huturegimet i Rwanda på å utrydde tutsiene som folk på samme måte som Adolf Hitler forsøkte å utrydde jødene (og rom-folket) under 2. verdenskrig. I denne fortellinga var det bare fordi Paul Kagame og hans FPR resolutt greip inn, overtok makta og fordrev det tidligere regimet og dets tilhengere, at folkemordet tok slutt og tutsiene ble spart for total utryddelse.

Fordi hendelsene i 1994 spiller en så avgjørende rolle for Paul Kagames regime, og dermed også for de vestlige stormaktene som støtter opp om han, er det vanskelig å danne seg et objektivt bilde av alt som faktisk foregikk. Det som imidlertid må sies å være hevet over tvil, er at tilhengere av det tidligere huturegimet til president Juvenal Habyarimana massakrerte flere hundretusen sivile tutsier og regimekritiske hutuer med macheter i løpet av noen få måneder. Spørsmålet var om dette var planlagt på forhånd. I følge den offisielle rwandiske versjonen var det altså det, og i det perspektivet blir også ødeleggelsen av den FN-framforhandlede fredsavtalen, med nedskytinga av flyet med Rwandas president Habyarimana og Burundis nyvalgte (og første hutu-) president ombord, tillagt ekstremister blant Habyarimanas egne tilhengere. I følge denne versjonen var nedskytinga en provokasjon som skulle gi startskuddet til hevnaksjoner mot tutsier og hutuer som opponerte mot regimet.

Problemet med denne forklaringa er at den halter på to avgjørende punkter: For det første var det tutsimilitsen FPR som var militært den sterkeste parten og som i dette perspektivet hadde mest å tjene på at fredsavtalen ble kansellert. Ettersom tutsiene ikke utgjorde mer enn rundt 15 prosent av befolkninga, hadde FPR små sjanser til å vinne makta gjennom de frie valgene som FNs fredsavtale forutsatte at Rwanda skulle avholde etter en periode med samlingsregjering.

For det andre peker en fransk granskning av hendelsen mot at det var FPR-styrker som var blitt flyttet til hovedstaden Kigali som del av fredsavtalen, som faktisk skøyt ned flyet. I følge journalist Bjørn Willum pekte også undersøkelsene som ble gjort av FNs krigsforbryterdomstol for Rwanda i samme retning, inntil etterforskninga av flynedskytinga plutselig, og muligens på direkte ordre fra daværende generalsekretær Kofi Annan, ble stengt ned i 1997. Det er på det grunnlaget at Kagames protokollsjef Rose Kabuye nå sitter arrestert i Frankrike, mistenkt for delaktighet i nedskytinga av flyet, som hadde franske piloter. Dersom granskningsrapporten peker i rett retning, viser det et annet bilde av FPR. Det viser et bilde av en organisasjon som ønsket å gripe makta gjennom militær overmakt, vel vitende om at fire år med krig mellom et tutsidominert FPR og en hutudominert regjering hadde gjort at forholdet mellom hutuer og tutsier mange steder var ekstremt spent, og vel vitende om at massakrer har vært et gjennomgangstema i forholdet mellom hutuer og tutsier i Rwanda og Burundi helt siden uavhengigheten på 1960-tallet.

Det som det også er uenighet om, er om massakrer på sivile kun ble begått av ekstremister blant Habyarimana-tilhengerne, eller om også FPR-bevegelsen begikk massakrer mot sivile hutuer. Det å i det hele tatt reise spørsmålet, i Rwanda eller internasjonalt, er for Kagameregimet ensbetydende med å fremme "folkemordideologi", og karakteriseres som historisk revisjonisme på nivå med holocaustbenektelse.

Vitnesbyrdet fra den tidligere FPR-kommandanten Abdul Ruzibiza i boka "Rwanda. L’histoire secrete” kan imidlertid ikke avfeies så lett. Ruzibiza som selv er tutsi, opplevde at mange familiemedlemmer ble utryddet av hutuekstremistene. Han avviser kontant at massakrene på sivile tutsier på noen måte kan legitimeres, men skriver samtidig at det heller ikke kan benektes at FPR-styrkene begikk massakrer mot sivile hutuer både under framrykkinga til FPR før den FN-meklede fredsavtalen, og i etterkant av massemordet utført av hutuekstremistene.

Ruzibiza har nylig gått ut og sagt at han trekker alle påstandene som framkommer i boka fra 2005. Omstendighetene rundt tilbaketrekninga av vitnesbyrdet kan det imidlertid reises spørsmål ved. Ruzibiza selv lever som flyktning i Norge, men den gjenværende familien hans er fortsatt i Rwanda.