Går vi mot våpenleveranser til Ukraina, må det logiske være at vi heller ikke støtter Ukraina i den pågående krigen, på samme måte som vi ikke støttet Jugoslavias, Iraks eller Libyas militære motstand mot NATO/USA i 1999, 2003 og 2011. I denne artikkelen skal jeg forklare hvorfor.
Det er ingen tvil om at Russland er en imperialistisk stormakt bygd på en reaksjonær nasjonalistisk ideologi. Det at Putin i sin tale før invasjonen langt på vei ga Lenin skylda for konflikten[1], burde gi alle på venstresida som i Putins Russland ser et håp om Sovjetunionens hjemkomst, grunn til å kaste analysen sin i søpla. Det er tsar Nikolaj II som er Putins ideologiske ideal, ikke Lenin.
Det er heller ingen tvil om at Russland har brutt FN-paktens
forbud mot angrepskrig, og dermed brutt Folkeretten. Ukraina har som en
angrepet stat, lovlig rett til å forsvare seg militært. Diskusjonen på norsk
venstreside i dag handler ikke om dette. Det diskusjonen handler om er følgende
tre spørsmål, som henger nært sammen:
1. Bør venstresida ikke bare skal nøye seg med å
påpeke at Ukraina etter Folkeretten har rett til å forsvare seg militært, men også aktivt støtte den ukrainske militære motstanden verbalt og
materielt? I forlengelse av dette kommer også spørsmålet om det er rett av
Norge å bryte det tidligere selvpålagte forbudet mot å levere våpen til land i
krig.
2. Var NATOs angrepskriger mot Jugoslavia i 1999 og
Libya i 2011, samt USAs koalisjon av villige som inkluderte mange NATO-land, og
en del ikke-NATO-land, blant andre Ukraina, tilsvarende ulovlige som Russlands angrepskrig mot Ukraina i dag? I forlengelsen av dette kommer også spørsmålet om de angrepne statene i disse tilfellene hadde tilsvarende rett til å forsvare seg
militært som det Ukraina har i dag.
3 Er det er relevant og politisk akseptabelt å
diskutere spørsmål 2 i den nåværende situasjonen?
De som mener at svaret på spørsmål 3 er nei, argumenterer
for at en slik diskusjon drar fokuset bort fra det russiske angrepets
imperialistiske karakter, og framstår som en slags form for unnskyldning for
den russiske krigføringa, såkalt «whataboutisme».
I praksis har de fleste av de som mener det ikke er legitimt å diskutere spørsmål 2 nå, likevel gjort seg opp en mening om spørsmålet, og svaret de gir er nei. Med unntak av eventuelle ekstremt marginale utgrupper, var det aldri på noe tidspunkt i Norge noen på venstresida som mente at vi burde støtte Jugoslavias militære kamp mot NATO og deres allierte på slagmarken, den kosovoalbanske UCK-militsen. Det var heller ingen som heiet på militær seier for Saddam Husseins styrker i Irak eller Moammar al-Qaddaffis styrker i Libya. Det korrekte svaret på spørsmål to er imidlertid ja.
Analyse av NATOs kriger avgjør holdning til Ukrainakrigen
Alle i Norge vet at krigen mot Irak var ulovlig, mens flere tror at NATO-krigene mot Jugoslavia og Libya hadde en form for legalitet. Men dette er ganske enkelt feil. Det finnes ingenting noe sted i Folkeretten som gir mandat til NATO om å foreta seg noe militært utenfor eget territorium, uten eksplisitt mandat fra FNs Sikkerhetsråd. Og FNs Sikkerhetsråd gjorde ingen vedtak angående militær inngripen mot Jugoslavia i 1999. Det ble gjort et vedtak i forhold til Libya i 2011, men det vedtaket sa var at det skulle innføres et flyforbud mot Libya slik at al-Gaddaffi ikke skulle kunne bruke flyvåpenet mot opprørsstyrkene, samt at det måtte legges til rette for våpenhvile og fredsforhandlinger i regi av den Afrikanske Union. Resolusjonen nevnte ikke NATO med et ord, og ga ikke noen mandat til å bombe regjeringsstyrkene på bakken for å hjelpe opprørsstyrkene fram til militær seier. Dette var tvert imot i direkte strid med det resolusjonen sa skulle skje.
Når angrepene var folkerettsstridige, betyr det at statene
som var angrepet hadde folkerettslig rett til å forsvare seg militært, på
nøyaktig samme måte som Ukraina har det i dag. Men det var altså i praksis
ingen i Norge som mente at Jugoslavia, Irak og Libya burde forsvare seg
etter beste evne militært. Hvorfor ikke?
Den legitime og gode grunnen til ikke å støtte disse landenes militære motstandskamp, selv om den var folkerettslig legitim, var at motstand mot overmakten ikke ville kunne føre til et annet resultat enn flere drepte og mer lidelse. Det var ikke noe realistisk håp om at Jugoslavia, Irak eller Libya skulle kunne stå imot den voldsomme militære overmakten fra NATO/ USA med Ukraina og andre villige. Med mindre Russland eller Kina hadde intervenert direkte militært på de angrepne partenes side, og dermed skapt sannsynlighet for tredje verdenskrig, ville våpenforsyninger fra disse landene, som kunne påført angriperstatene en del mer militære tap, samtidig også påført befolkningen i de angrepne landene mer lidelse gjennom å forlenge krigen. Det var derfor enighet på den antiimperialistiske venstresida, som ikke aktivt støtta en eller begge NATOs angrepskriger, om at motstand mot Vestens krigføring burde fokusere på politiske ikke-voldelig metoder.
Tror vi egentlig på NATOs krigsretorikk?
Så er det også noen som eksplisitt eller implisitt mener at
grunnen til at vi ikke støttet den militære motstanden fra Jugoslavia, Irak og
Libya, men kan støtte Ukraina i dag likevel. Noen begrunner det med at disse
landene var diktaturer som undertrykte egen befolkning, mens Ukraina er et
demokrati (noe som i seg selv er en høyst tvilsom påstand gitt at det nye regimet som kom til makta med ukonstitusjonelle maktmidler i 2014 også har undertrykt opposisjonen i ettertid, blant annet med forsøk på å forby mot Kommunistpartiet som var nest største parti i sør- og øst-Ukraina ved valget i 2012). En annen begrunnelse er at Russlands påstander om voldsbruk fra
Ukraina fra høyreradikale grupper er blank løgn, mens NATOs argumentasjon i
hovedsak var sann, selv om den ikke var folkerettslig holdbar.
Denne argumentasjonen kan avvises på to nivåer. For det
første er den irrelevant. Det å akseptere en moralsk forskjell på NATOs kriger
og Russlands basert på forestillinger om at NATOs begrunnelser om humanitær
intervensjon var sanne, er i praksis det samme som å akseptere at Vesten HAR et
nivå av moralsk rett til å heve seg over Folkeretten. Uavhengig av OM
påstandene fra NATO var sanne eller ikke, innebærer det å i det hele tatt
akseptere relevansen av argumentasjonen, derfor at man delvis aksepterer det
nykoloniale premisset om at vestlige land ikke bør møtes med den mest alvorlige
formen for motstand når de setter seg selv som dommer over andre staters
politikk overfor egne innbyggere, i de tilfellene hvor det ikke kan få med seg
FNs Sikkerhetsråd på dette.
For det andre, om vi mener at NATOs argumentasjon innebærer noen form for formildende omstendighet for aggresjon, plikter vi å også vurdere holdbarheten i Russlands retorikk bak angrepet på Ukraina. Om vi ikke gjør det, legger vi reelt sett til grunn det kolonial-rasistiske utgangspunktet om at vestlige stormakter har naturgitte rettigheter til intervensjon som andre stormakter ikke har. Hvis vi aksepterer at diskusjon om hva som var situasjonen for kosovoalbanere i forkant av NATO-bombinga i 1999 (8 661 albanske sivile ble drept i løpet av konflikten, men det store flertallet av disse etter at NATO intervenerte) er relevant på annen måte enn som en beskrivelse av hva NATO-propagandaen gikk ut på, plikter vi å tilsvarende vurdere hva som har vært situasjonen for de russisktalende i Donbass (Russland hevder at 2600 sivile i Donbass har blitt drept av ukrainsk beskytning mellom 2014 og 23. februar 2022) i etterkant av kuppet i Ukraina i 2014 .
Går vi konkret
inn på inn Russlands argumentasjon, finner vi at det som kan dokumenteres av vold og overgrep mot russisktalende er langt unna å kvalifisere til et folkemord, slik russisk propaganda hevder. Men det var like langt unna sannheten at det var et folkemord på gang i Kosovo i 1999, eller i Libya i 2011, som NATOs intervensjoner forhindret. Folkerettslig
er det riktig å avvise Russlands argumentasjon om situasjonen for de russisktalende i Ukraina som en irrelevant avsporing, men
da er det logisk og folkerettslig helt uholdbart å samtidig mene at NATOs
retorikk for egne angrepskriger skal tas på alvor.
NATO
har rustet opp Ukraina
Det som er signifikant annerledes ved Russlands pågående
krig mot Ukraina, sammenlignet med NATOs tidligere angrepskriger, er at Ukraina
militært sett er en mye mer likeverdig motstander for Russland, både
størrelsesmessig og når det gjelder militær utrustning enn det Jugoslavia og Libya var overfor NATO. Det er i stor grad et produkt
av at Ukraina, selv om landet ikke har vært offisielt kandidatland til NATO,
likevel har blitt utrustet og trent av NATO. Det er altså den påbegynte NATO-integrasjonen som er hovedgrunnen til at
Ukraina biter såpass godt fra seg militært som landet gjør, samtidig som det er
planene om videre NATO-opprustning og eventuelt framtidig opptak som fullt
medlem, som var den direkte begrunnelsen for Russlands angrepskrig. NATO er
altså både årsak til Russlands angrepskrig, og samtidig årsaken til at Russland
ikke vinner denne krigen like raskt og effektivt som NATO vant sine
folkerettsstridige angrepskriger. NATO er dermed også årsaken til at deler av
den selverklært NATO-kritiske norske venstresida har kunnet gi uttrykk for håp
om at Ukraina skal vinne konflikten militært.
Ukraina har i den situasjonen landet er i folkerettslig rett
til å forsvare seg militært, men uten NATO-støtten i forkant og underveis, gjør
dette ikke annet enn å utsette nederlaget og utvide de sivile lidelsene og
ødeleggelsene, på samme måte som motstanden mot NATO/USA fra Jugoslavia, Irak og Libya. Det å støtte aktivt opp om Ukrainas militære motstand, men
samtidig motsette seg landets reelle integrering i NATO, er dermed ikke bare politisk hodeløst, men også hjerteløst. Men, som vi har sett med Jugoslavia,
Irak og Libya, er det å anerkjenne noens folkerettslige rett til å forsvare seg
militært, ikke det samme som å si at vi bør støtte den konkrete bruken av denne
retten. HVIS vi skal støtte BRUKEN av denne retten, er det logisk å også støtte
den så konkret som mulig, gjennom våpenleveranser, selv om en viss
tilbakeholdenhet for å unngå opptrapping mot verdenskrig selvsagt også gir
mening. Men det logiske er da å legge seg på den linja som den
norske regjeringa og Stortingsflertallet har lagt seg på.
Hvorfor bør vi ikke støtte Ukrainas militære motstandskamp?
Hvis vi går imot våpenleveranser, må det logiske være at vi
heller ikke aktivt støtter Ukraina i den pågående krigen, på samme måte som vi
ikke støttet Jugoslavia, Irak eller Libyas krigføring i 1999, 2003, og 2011.
Til grunn for det ligger overordnede prinsipper om likebehandling av tilsvarende situasjoner, men også en analyse av hva effekten av
en eventuell ukrainsk militær seier vil være.
Det har blitt hevdet at en seier for Russland over Ukraina, ville gi Putins Russland tro på muligheten for å gå videre med nye krav over for vestlige land, særlig overfor de baltiske statene. Dette er ikke helt urimelig å se for seg, ettersom de også har store russisktalende minoriteter, som også behandles dårlig sammenlignet med det som ellers er politikken overfor etniske minoriteter i EU. En seier for Ukraina mot Russland vil motsatt være en seier NATO. Det betyr likevel ikke at de vestlige imperialistiske statene har sikret seg et endelig hegemoni inn i det neste århundret, slik strategien deres tar sikte på. For å oppnå det, er det avgjørende å sikre kontroll over flere strategiske naturressurser og markeder. Mange av disse befinner seg i Afrika, men mange også på det eurasiske kontinentet, inkludert i Russland og Kina.
Det finnes mange indre, særlig etniske spenninger i både
Russland og Kina som et offensivt og seierssikkert Vesten vil søke å utnytte.
Det er naivt og helt i strid med analysen av kapitalismens imperialistiske
fase, å innbille seg at Vesten ikke vil søke å utnytte dette, og dermed skape
nye konflikter, på sine premisser, akkurat som Russland også kan det.
OM vi velger å se bort fra de russiske argumentene for krigen, og ikke tror på at ekstreme nasjonalister innad i det ukrainske militæret vil gå hardt og brutalt fram mot russisktalende i Donbass og på Krim etter en ukrainsk militær seier, vil vi uansett stå igjen med et NATO som indirekte har vunnet en krig mot Russland. Det vil gi fornyet selvtillit, tilsvarende den selvtilliten som NATO hadde ved utgangen av den kalde krigen. Det var denne selvtilliten som ledet til Jugoslavia-, Irak- og Libyakrigene, og som vil lede mot nye kriger, for eksempel i Tsjetsjenia og Dagestan, eller Xinjiang eller Tibet. En venstreside som heier på seier for et NATO-væpnet Ukraina i den pågående konflikten, heier altså reelt på NATO-seier i den pågående imperialistiske stormaktsrivaliseringa mot Russland og Kina.
Paralleller til første verdenskrig
De var reaksjonære de som heiet på Russland og Nikolaj II
under første verdenskrig, og de er like reaksjonære de som heier på Russland og
Putin under den pågående krigen i Ukraina. Men de var også like reaksjonære de
som stemte for krigsbevilgninger i den tyske Riksdagen i 1914, med begrunnelse
i den trusselen det reaksjonære og imperialistiske Russland under tsar Nikolaj
II utgjorde. For de støttet i realiteten den like imperialistiske politikken
til Nikolajs tremenning, keiser Wilhelm II av Tyskland. Og helt tilsvarende er de
som i dag støtter aktivt opp om den NATO-støttede krigføringa fra Ukraina,
støttespillere for det like imperialistiske og aggressive NATO, enten de er
klar over det selv eller ikke. Den riktige linja fra en antiimperialistisk
venstreside kan derfor ikke være noe annet enn å si ned med våpnene, og stille
kravet til Vesten og Ukraina like mye som til Russland.
[1]
Fordi Lenin, heller enn å integrere alle områder av det tidligere Tsar-Russland
hvor de røde fikk kontroll gjennom borgerkrigen i det nye Sovjet-Russland,
konstruerte Sovjetunionen, hvor større områder med ikke-russisk flertall, som
Ukraina, fikk status som egne sovjetrepublikker, likestilt med den russiske
sovjetrepublikken
