Opprinnelsen til dagens IS var en liten terrorgruppe under
ledelse av jordaneren Abu Musab al-Zarqawi.
Al-Zarqawi ble verdenskjent tidlig i 2004, via et brev som angivelig
skulle til Osama bin Laden, men som ble oppfanget av etterretning på veien dit.
Selv om det i teorien var et brev ment for al-Qaida-lederen, bar formen på
brevet mer preg av en appell til et globalt publikum.
I brevetsom ble lagt ut og fortsatt finns på US State Departments hjemmeside[1], og som ble tilrettelagt for pressen på en rekke språk av amerikanske myndigheter[2] skriver al-Zarqawi blant annet følgende:
I brevetsom ble lagt ut og fortsatt finns på US State Departments hjemmeside[1], og som ble tilrettelagt for pressen på en rekke språk av amerikanske myndigheter[2] skriver al-Zarqawi blant annet følgende:
Sjiaene
har erklært en hemmlig krig mot islams folk. De er sunnienes nære, farlige
fiende, selv om amerikanerne også er en erkefiende. Faren sjiaene representerer
er imidlertid større, og skaden de påfører [den islamske] nasjonen er verre og
mer ødeleggende enn den skaden amerikanerne forvolder[3].
“Den mest vellykka
psyop’en”
Wikileaks
offentliggjorde i februar 2012 en intern e-postutveksling i
etterretningsselskapet Stratfor, som har nære bånd til det militærstrategiske
etablissementet i USA[4], som kaster lys over USAs
geopolitiske visjon med Irakinvasjonen:
USA vil ønske at det dannes en
regjering i Baghdad som kan tjene som en sterk motvekt til Iran og følge en
politikk som er vennlig overfor amerikanske interesser[5].
Offentliggjøringen av Zarqawibrevet skjedde i en situasjon
hvor denne visjonen var i ferd med å bryte sammen.
USAs utfordring var og er at flertallet av Iraks befolkning
er sjiamuslimer, og de best organiserte politiske gruppene blant Iraks
sjiamuslimer fra før invasjonen var de Iranstøttede partiene SCIRI og Dawa.
USAs opprinnelige overgangsplan inkluderte derfor ikke direkte demokratiske
valg, men la opp til indirekte valg av regjering via provinsforsamlinger
bestående av “notabiliteter” [6],
en prosess som USA i større grad antok å kunne kontrollere. Prosessen minnet
mye om den politiske prosessen som ledet fram til valget av Hamid Karzai, som
var USAs foretrukne kandidat, til president i Afghanistan[7].
USAs problem var at den åndelige lederen for flertallet av
Iraks sjiamuslimer, Ali al-Sistani, ikke aksepterte denne planen. I januar 2004
mobiliserte al-Sistani og de Iranvennlige partiene hundre tusen i en demonstrasjon
i Baghdad med krav om umiddelbare valg[8].
I første halvår 2004 var det også i ferd med å bli bygd opp
en brei motstandsfront som forente sunnidominerte væpnede motstandsgrupper og den
unge sjiamuslimske teologen Moqtada al-Sadrs Mehdihær. Helt konkret kom
alliansen til uttrykk ved at tusenvis av fattige sjiamuslimer i Baghdad samlet
inn blod til kjempende sunnimuslimer i Falluja. Som respons til dette, ble
portretter av sjiateologen al-Sadr båret rundt på demonstrasjoner mot okkupasjonen
i mange sunnidominerte irakiske byer[9].
Det politiske og militære presset skapte til sammen et så sterkt
press mot okkupantmakta at USA måtte gå med på en langt raskere
overgangsprosess mot irakisk uavhengighet enn det som i utgangspunktet var
planlagt. Kompromisset ble en formalisert irakisk uavhengighet der Paul Bremer
overlot makta til en ny irakisk administrasjon i en offisiell seremoni som ble
avholdt i 28. juni 2004. Det var i praksis Bremer som hadde valgt ut den nye
presidenten, Ayad Allawi[10],
men for å godta denne prosessen, ble de iranvennlige partiene gitt løfter om
demokratiske valg tidlig i 2005.
Kampanjen for å “spre kunnskap” om al-Zarqawis gruppes
agenda hadde som eksplisitt målsetting å slå inn en kile mellom
motstandsbevegelsen og Iraks sjiamuslimske flertall[11]. Effekten ble av brigadegeneral Mark Kimmitt
omtalt på følgende måte: "Zarqawi-PSYOP-programmet er den mest vellykkede informasjonskampanjen
til dags dato ." [12]
Men det amerikanske “Psyop-programmet” var også en suksess
for al-Zarqawi. Den store publisiteten kampanjen ga, var helt i tråd med en av al-Zarqawis
målsettinger, beskrevet i brevet, om en “klar mediaorientering” for å etablere “strategisk
dybde og rekkevidde blant brødre i utlandet og blant mujahedin” [13]
Sekterisk tortur på
TV
Okkupasjonsmyndighetene bidro ikke bare til publisering av
al-Zarqawis budskap. De bidro også mer direkte til å bekrefte det bildet av
sekterisk borgerkrig som al-Zarqawi ønsket å spre. Et viktig bidrag var opprettelsen
av en egen døds- og torturskvadron knyttet til det irakiske innenriksdepartementet,
kalt Ulvebrigaden. I et notat fra USAs Council of Foreign Relation fra november
2005, blir Ulvebrigaden omtalt som et underbruk av SCIRI-partiets Badrbrigade[14].
Denne framstillinga ble i høy grad forsterket gjennom et
“realityshow” på den statseide og USA-finansierte TV-kanalen Al-Iraqiya, kalt
“Terrorisme i lovens vold”. Her fikk man se tilfangetatte, åpenbart torturerte,
antatte terrorister tilstå sine forbrytelser foran åpent kamera. De angivelige
terroristene som ble vist fram på TV, var konsekvent sunnimuslimer, mens
politioffiserene i Ulvebrigaden som sto fram på TV, var konsekvent sjiamuslimer[15].
Brigadens overordnede fra den ble operativ og fram til april
2005, var imidlertid sunnimuslimen Falah
Hassan al-Naqib, innenriksminister i den USA-utnevnte regjeringa til Ayad
Allawi. Al-Naqib var en nær alliert av Allawi, og hadde selv hadde vært i eksil
i USA før invasjonen[16].
Ulvebrigadens opptreden svarte i stor grad til en hemmelig
Pentagon-strategi om å opprette en dødsskvadron med frie fullmakter til å
likvidere politiske motstandere. Denne ble avslørt 9. januar 2005 i en artikkel
i Newsweek med tittelen “The Salvadoran Option”. I artikkelen utpekes Ayad Allawi personlig
som en av strategiens ivrigste tilhengere[17].
Det er også kjent at Ulvebrigaden og USAs okkupasjonsstyrker
opererte i tospann i det nordlige Irak[18].
Senere har dokumenter lekket til Wikileaks, har også avslørt at USA var fullt
klar over hvordan Ulvebrigadens virksomhet bidro til å piske opp sekterisk hat[19].
Saudiarabisk
oppvigleri
Gradvis fra midten av 2005, og for fullt i etterkant av
bombeaksjonen mot den sjiamuslimske Al-Askarimoskeen i Samarra 22. februar
2006, endret krigen i Irak karakter fra primært å være en krig mellom
opprørsgrupper og amerikanske og andre okkupasjonsstyrker, til det som framsto
som en full borgerkrig mellom sjia- og sunnimuslimer.
Professor Toby
Jones har påpekt hvordan USAs nære allierte Saudi-Arabia bidro aktivt
til å piske opp stemningen ved, tross sin ellers svært strenge sensurpraksis, å
tillate sendt TV-prekener som oppfordret sunnimuslimer til å intensivere kampen
mot sjiamuslimene:
Noen av de mest framtredende ikke-offisielle religiøse stemmene i
Saudi-Arabia, inkludert Saffar al-Hawali, Nasr al-Umar og Abdallah bin Jibreen,
har oppfordret til vold mot sjiaene i Irak og andre steder. I desember 2006
sendte flere titalls saudiarabiske teologer, sammen med noen sunniteologer i
Irak, rundt et opprop som oppfordret til å intensivere, heller enn å dempe, den
sekteriske volden. Riyadh har forholdt seg taust til dette[20].
Jones påpeker videre at toleransen overfor offentlige
oppfordringer til vold mot sjiamuslimer, kom parallelt med at landet, i frykt
for kritisk vinklede artikler, blokkerte tilgangen til Wikipedia fra alle
nettbrukere i landet[21].
Det finns ingen spor av at USA på noe
tidspunkt har brukt noen form for pressmiddel for å få Saudi-Arabia til å
stanse oppvigleriet. Tvert imot ble de militære forbindelsene mellom USA og
Saudi-Arabia intensivert i den samme perioden, gjennom oppstart av
forhandlinger om et storstilt våpenkjøp i 2007[22].
I følge en artikkel fra 2007,
siterer Seymour Hersh en amerikansk regjeringsrådgiver som hevder at den
saudiske etterretningsjefen, prins Bandar bin Sultan, hadde gitt Det hvite Hus
de nødvendige forsikringene om at ekstremistene kan kontrolleres: ‘Vi skapte denne bevegelsen, og vi kan
kontrollere den.’ [23] Og ifølge den samme regjeringsrådgiveren, var framveksten
av en ny ekstrem sunniislamistisk terrorgruppe i Midtøsten da i sin skjønneste
orden:
Det er ikke det at vi ikke ønsker at salafistene skal kaste
bomber; det handler om hvem de kaster dem mot—Hizbollah, Moqtada al-Sadr, Iran,
og syrerne, hvis de fortsetter å samarbeide med Hizbollah ogIran.”[24]
Motstandsfronten
splittes
I offisielle framstillinger av Irakkrigen, som
PBS-produserte “Irak – et land i oppløsning”, som nylig ble sendt på NRK[25],
blir overgangen til borgerkrig framstilt som en katastrofe som amerikanerne
ønsket å unngå, fordi borgerkrig ville gjøre Irak uregjerbart, og på den måten
presse USA til å måtte trekke seg ut. Det er identisk med teorien som Abu Musab
al-Zarqawi la fram i sitt famøse, vidt og bredt publiserte, brev.
Det beste fra amerikansk perspektiv ville utvilsomt vært et
stabilt, fredelig og USA-vennlig irakisk regime, som ville vært i stand til å
ivareta sin egen dag-til-dag-sikkerhet, samtidig som det ville tillatt USA
permanente baser i landet. Men det var ikke lenger noe sannsynlig scenario fra
og med første halvår 2004. Selv om en irakisk borgerkrig var et
propagandanederlag i forhold til krigsmotstanderne på hjemmebane, var det ikke
det verste scenariet fra et amerikansk geopolitisk perspektiv.
Enda mye verre ville det være om utfallet hadde blitt at
okkupasjonen hadde lyktes med å forene irakerne, mot USA, og at sluttproduktet
ville bli en ydmykende amerikansk uttrekning. Det verst tenkelige resultatet
var ikke et Irak i borgerkrig, men et fredelig og stabilt, fritt og uavhengig
Irak, i allianse med Iran, Syria,
Hizbollah og Hamas, mot USA og
Israel.
Dersom “Blodalliansen” fra våren 2004, mellom opprørsgrupper
i sunnitriangelet og Iranvennlige Hizbollahinspirerte sjiagrupper, anført av
Moqtada al-Sadr, hadde fått mulighet til å utvikle seg videre, ville et slikt
scenario kunne blitt en realitet. Med borgerkrigen som fulgte etter bombinga av
al-Askarimoskeen, var et slikt scenario lagt dødt for svært lang tid framover.
Et pressmiddel mot sjiapolitikere
Borgerkrigen ga samtidig amerikanerne nye forhandlingskort i
den politiske prosessen i Irak. Selv om flere sunnimuslimer deltok i nyvalget i
desember 2005 enn hva tilfellet hadde vært i januar samme år, ble resultatet i
begge valgene en klar seier til den Iranvennlige Iraks Nasjonale Allianse, som
hadde uttrekning av alle utenlandske styrker som punkt en i sitt program[26].
Intern maktkamp innad i regjeringsalliansen gjorde at
statsminister Ibrahim al-Jaafari var blitt avhengig av støtte fra Moqtada
al-Sadrs støttespillere for å holde seg ved makta[27].
Dette gjorde han lite villig til å fravike regjeringspartiets program og lite
villig til å samarbeide med USA om å presse gjennom etablering permanente baser[28].
USA brukte da sin makt og innflytelse via sine allierte blant de kurdiske
partiene og Ayad Allawis partigruppe, til å presse al-Jaafari ut av
statsministerposisjonen i 2006[29].
Det sentrale argumentet som USAs allierte brukte for å utmanøvrere al-Jaafari,
var at han hadde ført en sekterisk politikk som ekskluderte sunniene, og at det
var en hovedårsak til utviklinga av sekterisk borgerkrig[30].
Etterfølger fra samme parti, Nouri al-Maliki, framsto
tilsynelatende som mer samarbeidsvillig. Al-Maliki var villig til å bruke makt
for å få Moqtada al-Sadr til å holde en lav profil og han ga inntrykk av å være
villig til å arbeide for å få til en avtale om permanente amerikanske
militærbaser[31].
En artikkel fra Associated Press 21. mars 2006, uttrykte
trolig amerikanske forventninger da den, uten å sitere noen, antok at “sjiamuslimene, som er i ferd med å ta makta
i Baghdad, vil kunne bestemme seg for at de trenger langsiktig amerikansk
beskyttelse mot opprørske sunnimuslimer.”[32]
Seymour Hersh gir samme framstilling når han siterer Patrick Clawson, ved
Washington Institute for Near East Policy:
Nærere bånd mellom USA
og moderate eller til og med radikale sunnier, kan skape “frykt” i
statsminister Malikis regjering og “gjøre han bekymret for at sunniene faktisk
kan vinne“ borgerkrigen. Clawson uttalte at dette ville kunne gi Maliki et
insentiv til å samarbeide med USA i å slå ned militante sjiamilitser, slike som
Moqtada al-Sadrs Mehdihær.[33]
Den islamske staten i
Irak
Før bombinga av Al-Askari-moskeen, var al-Zarqawis gruppe i
stor grad et utskudd blant de væpna motstandsgruppene som ble fordømt for sin
sekterisk splittende strategi. Også al-Qaidas daværende nestkommanderende, og
nåværende leder, Ayman al-Zawahiri, tok offentlig avstand, både fra al-Zarqawis
strategi og den teologiske begrunnelsen han ga for denne[34].
Etter at borgerkrigen brøyt løs for alvor, framsto gruppas
anti-sjiaideologi som langt mer meningsfull.
Al-Zarqawi selv ble drept i et amerikansk bombeangrep i juni 2006, men i
det borgerkrigsklimaet som var skapt, levde gruppa og dens ideologi videre.
Rekrutteringa fra unge irakisk-arabiske sunnimuslimer økte kraftig, og samtidig
fikk bevegelsen økt forståelse og sympati blant andre sunnidominerte
motstandsorganisasjoner[35].
13. oktober 2006 gikk det som tidligere hadde vært
al-Zarqawis gruppe sammen med fire andre opprørsgrupper, og utropte etableringa
av Dawlat al-ʻIraq al-Islāmīya - Den
islamske staten Irak – ISI, med tilslutning fra seks stammer i
Anbarprovinsen[36].
Allianse med gamle
sunniopprørere
Framveksten av ISI som den dominerende aktøren blant
sunniopprørerne, skapte også et rom for en ny allianse mellom USA og sunniarabiske
stammeledere som både hadde deltatt i motstandskampen og den etterfølgende
borgerkrigen, men som ikke ønsket å underordne seg ekstremistene i Den islamske
staten i Irak.
Grunnlaget for den nye alliansen mellom USA og de
sunniarabiske stammeledere som ble samlet i de såkalte Oppvåkningsrådene (arabisk Al-Sahwa), var motstand mot ISIs
religiøse ekstremisme, men like mye felles ønske om å skape en motvekt mot den
sjiadominerte og Iranvennlige irakiske regjeringa. Oppvåkningsrådene etablerte
egne militære avdelinger som ble kalt “Iraks Sønner” som fra 2007 fikk moderne
våpen og lønn direkte fra USA.[37]
“Iraks Sønner” ble, sammen med en midlertidig økning av
antallet amerikanske styrker på bakken i Irak, en militær suksess. I 2010 var
ISI langt på vei nedkjempet[38].
“Dytte opp Sunnier”
I
kjølvannet av den sekteriske borgerkrigen, klarte den tidligere USA-utnevnte
statsministeren, Ayad Allawi, å samle de fleste sunniarabiske politiske
gruppene i en felles partiblokk inn mot valget i 2010. Statsminister Nouri
al-Maliki brøyt samtidig ut av Iraks Nasjonale Allianse, og etablerte sin egen
blokk, Rettsstatskoalisjonen.
Samlingen
av sunnipartiene under Allawi, og splittelsen av den sjiadominerte alliansen,
førte til sammen til at Allawis blokk endte opp som det største partiet ved det
irakiske valget i 2010, men de to store sjiadominerte alliansene var fortsatt
betydelig større til sammen. Den tidligere nevnte Stratforkorrespondansen kaster
lys over den politiske strategien til USA i det politiske spillet som fulgte:
USA, Saudi-Arabia og Tyrkia har
en strategisk interesse i å sikre at Ayad Allawis al-Iraqiya- liste, som ble
størst ved valget og representerer et stort antall sunnier, tar ledelsen i å
danne en ny regjeringskoalisjon. Iran, derimot, kjemper for å få statsminister
Nouri al-Malikis hovedsakelig sjiastøttede Rettsstatskoalisjon (som ble nest
størst i antall seter) lede regjeringen sammen med Irans sterkeste sjiaallierte
i det tredje største partiet, Iraks Nasjonale Allianse.[39]
Det ble
til slutt Iran som vant det politiske spillet om hvem som skulle danne
regjering i Irak etter valget i 2010[40], og året etter ble det klart at
statsminister al-Maliki, på tross av hva han tidligere hadde indikert, sto på at
alle amerikanske styrker skulle ut av Irak innen utgangen av 2011.[41] Stratfor-strategene oppsummerte
situasjonen slik:
Iran kan bli mer fleksibelt når
det gjelder å garantere sunniplasser i den irakiske regjeringen dersom USA
imøtekommer deres krav om regimesikkerhet, regional anerkjennelse og retten til
et atomprogram. Men dette er en høy pris
som USA ikke ser ut til å være nær å vurdere.
Ettersom USA [...] ikke kan
stole på å beholde sine styrker ut over 2011 og ikke synes å ha nok innflytelse
innad i den irakiske regjering til å presse gjennom sin politiske vilje, gir
det lite mening for USA å inngå noen forståelse med Iran om dannelsen av
regjering når det er snakk om å forhandle fra en slik svak forhandlingsposisjon
og når iranerne uansett ser ut til å oppnå det de ønsker[42].
Heller
enn å forhandle fram en politisk maktdelingsavtale med Iran via deres allierte
i Irak, anbefaler etterretningsselskapet USA å gå for en plan B som handler om
å bygge motmakt til Iran regionalt, med forgreininger inn til Iraks sekteriske
motsetninger:
En koalisjon av styrker gjennom
våpenhandelsavtaler, diplomatisk anerkjennelse, penger osv, som vil bli ledet
av Tyrkia og Saudi-Arabia [...] vil være nøkkelen til å dytte opp Iraks sunnier
[...] i fravær av amerikanske militære styrker[43].
Den syriske
borgerkrigens geopolitikk
Da
opprøret mot Bashar al-Assads diktatur i Syria brøyt ut i kjølvannet av den
arabiske våren i 2011, fikk det umiddelbart full støtte både fra Vesten og fra
de eneveldige monarkiene på den arabiske halvøya. Forsøk på å få vedtatt
en resolusjon i FNs Sikkerhetsråd som kunne legitimere en internasjonal
militærintervensjon, strandet imidlertid på veto fra Russland og Kina i februar
2012[44].
I april 2012 ble det i stedet
vedtatt opprettet en observatørstyrke med mandat om å prøve å framforhandle en
våpenhvileavtale[45]. Initiativet mislyktes. Lederen for
observatørstyrken, norske Robert Mood, fortalte på et møte i regi av
Atlanterhavskomiteen på Høyres Hus 29. august 2012[46],
at han flere ganger var nær ved å få til en avtale, men hver gang var avtalen
blitt torpedert, ikke av Russland eller Kina, men gjennom provokative
uttalelser fra USA og de andre vestlige stormaktene[47].
Ganske nøyaktig samtidig med at Robert Mood gjorde fåfengte
forsøk på å få i stand våpenhvile, begynte vestligproduserte våpen å strømme
til de syriske opprørerne, fra baser i Qatar og Saudi-Arabia, via Tyrkia. I
følge New York Times fulgte CIA våpentransportene nøye, angivelig for å sikre
at våpnene ikke skulle komme ekstreme islamister i hende[48].
Senator og tidligere republikansk presidentkandidat, John
McCain, er en av få til å snakke åpent om den geopolitiske begrunnelsen for å
støtte det syriske opprøret:
Det å få slutt på
Assadregimet vil kutte Hizbollahs livslinje til Iran, eliminere en lenge
eksisterende trussel mot Israel, styrke Libanons suverenitet og uavhengighet,
og påføre det iranske regimet et strategisk nederlag. Det vil være en
geopolitisk suksess av øverste klasse. Mer enn alle sterke moralske og
humanitære grunner, er dette årsaken til at Assad ikke må tillates å lykkes og
forbli ved makta: Vi har en klar nasjonal sikkerhetsinteresse i hans nederlag.[49]
En fredsavtale som innebærer maktdeling mellom al-Assad og
opposisjonen, ville neppe imøtekommet de geopolitiske målsettingene som er
sentrale for Israel, USA, Saudi-Arabia og de andre monarkiene i Gulfrådet. Kun
en full kapitulasjon fra al-Assad og hans støttespillere vil med sannsynlighet
kunne innfri de målsettingene som McCain peker ut.
Jihadistene væpnes
Også for ISI ble den syriske borgerkrigen en mulighet for å
gjenoppbygge styrke. Allerede kort tid etter at opprøret brøyt ut, ble de
første ISI-agentene sendt til opprørskontrollerte deler av Syria. De innsendte
agentene bygde opp den al-Qaida-affilierte motstandsgruppa Jabhat al-Nusra som
ble formelt annonsert i januar 2012[50].
Så seint som sommeren 2012 ble Jabhat al-Nusra og andre
salafistgrupper vurdert som en marginal del av det syriske opprøret, med rundt
600 av totalt 60 000 stridende[51].
Ved inngangen til 2013 hadde al-Nusra
imidlertid etablert seg som en sentral aktør, som av flere ble sett på som den
mest effektive motkraften til al-Assadregimet. Det var grunnen til at Tyrkia
stilte seg kritisk til USAs beslutning om å definere al-Nusra som en
terrororganisasjon i desember 2012[52].
Den dramatiske styrkelsen av Jabhat al-Nusra skjedde altså parallelt
med våpenleveranser til angivelig moderate og demokratisk innstilte
opprørsgrupper. Steve Clemons i The Atlantic har en forklaring på dette:
Qatars omfattende
militære og økonomiske støtte har kommet Jabhat al-Nusra til gode i så stor
grad at en tjenestemann i Qatar fortalte meg at han kan gjenkjenne
al-Nusra-kommandanter ut fra hvilke boligkvarterer de kontrollerer i ulike
syriske byer. [53]
Hvis CIAs involvering i våpenleveransene virkelig var for å
hindre at ekstreme islamister fikk tak i våpen ment for andre opprørsgrupper,
må vi kunne fastslå at CIA vært usedvanlig lite dyktige.
Saudistøtte til sunniopprør
i Irak
I
krass motsetning til monarkiene på den arabiske halvøya, har regjeringa i Irak
vært helt avvisende til væpning av opprørerne[54]. Irak har i stedet tillat
Iran å fly inn våpen til Assadregimet på tross av innstendige oppfordringer fra
USA om å stanse våpenstrømmen til regimet over irakisk luftrom[55].
I januar 2013 startet en bølge av protester i de sunnidominerte
områdene av Irak. Opprøret startet som en sosial protest mot vilkårlig statlig
maktbruk, korrupsjon og dårlige offentlige tjenester[56].
Innledningsvis fikk protestene støtte også fra sjialeder Moqtada al-Sadr. ISI
søkte imidlertid raskt å kapitalisere på opprøret, ved å gå ut med en
oppfordring til de protesterende sunnimuslimene om å ta opp våpen mot den
sjiadominerte regjeringa [57].
Uttalelser fra de ledende USA- og Saudi-støttede
sunnidominerte opposisjonspartiene, ledet av Ayad Allawi og Osama al-Nujayfi, om at Iraks sunnimuslimer spesifikt blir diskriminert og
undertrykket av den sjiadominerte regjeringa, har gitt det som i utgangspunktet
var sosiale protester en sekterisk retning[58][59].
Framstillinga av al-Malikis politikk som sekterisk diskriminerende, har også
fått åpen støtte fra saudi-arabiske myndigheter[60].
Al-Maliki har på sin side anklaget Saudi-Arabia for å stå
bak opprøret. I et intervju med TV-kanalen France 24, sa Iraks statsminister
Nouri al Maliki følgende:
“Jeg anklager dem
[Saudi Arabia] for å påføre oss og oppmuntre terrorbevegelser. Jeg anklager dem
for å støtte dem [terrorgrupper] politisk og i media, for å støtte dem med
penger og for å kjøpe våpen til dem... Jeg anklager dem [Saudi Arabia] for å
føre en åpen krig mot den irakiske regjeringen.”[61]
Spørsmålet er så om det er al-Malikis faktiske politikk som
har bidratt til å bekrefte IS-propagandaen, eller om det er de USA- og
Saudi-støtta opposisjonspolitikerne som, i likhet med IS, spiller opp de
sekteriske motsetningene for å oppnå politisk gevinst. Uttalelser fra Obamaadministrasjonen
USA[62],
såvel som andre politikere og kommentatorer i Vesten[63],
har i all hovedsak fulgt den saudiarabiske framstillinga om at al-Maliki har
stått for en sekterisk politisk diskriminering som har framprovosert opprøret.
Det faktum at Moqtada al-Sadr opprinnelig uttrykte støtte
til protestene, illustrerer imidlertid at problemene med mangel på tilgang på
offentlige tjenester på ingen måte er noe som bare rammer sunnidominerte
områder i Irak. Det kan virke som et svakt forsvar for al-Maliki at det ikke
bare er sunnimuslimer som er misfornøyd med hans korrupte og udugelige
regjering, men i forhold til spørsmålet om hvem det er som sprer det sekteriske
hatet som ISI har bygger seg opp på, er det relevant.
For det andre er det ikke riktig at al-Maliki har villet ha
sjiamuslimer i alle maktposisjoner. 7 av 35 ministre i hans siste regjering var
sunniarabere, og lederen for det tredje i hovedsak sunniarabiske partiet,
partiet til den tidligere Baathisten Saleh al-Mutlaq har blitt inkludert i
al-Malikis regjering, med al-Mutlaq som visestatsmininster.
Mutlaqs partigruppe hadde i 2005, altså før ISI tok over som
dominerende aktør, de næreste forbindelsene til den væpna motstandsbevegelsen
blant sunnimuslimene. Mutlaqs parti var blant annet i sin tid det eneste som
stemte imot den nye irakiske grunnloven.
Det at to største sunnipartiene har stått utenfor
regjeringa, handler derfor ikke om at al-Maliki ikke vil ha sunnier i
regjeringa, men om at de to partiene, på aktiv oppfordring fra sine
støttespillere i USA og Saudi-Arabia, har stilt krav om politisk innflytelse,
særlig i forhold til Iraks geopolitiske orientering, som al-Maliki ikke har
villet gå med på.
“ISIS har vært et
Saudi-prosjekt”
I april 2013 erklærte ISIs leder Abu Bakr al-Baghdadi at ISI
og Jabhat al-Nusra var ett og det samme, og at de fra da av skulle kalles med
et felles navn, Islamsk stat i Irak og al-Shaam[64]
– ISIS. Dette var ikke koordinert med ledelsen i Jabhat al-Nusra i Syria. Det
ble dermed ingen forening, men tvert imot et brudd mellom de to organisasjonene
som begge til da anså seg som del av al-Qaida. Al-Qaidas sentrale ledelse tok
parti for al-Nusra, og ISIS har dermed i etterkant ikke vært å regne som del av
al-Qaida-nettverket. Likevel klarte ISIS å etablere seg som en selvstendig
aktør i det østlige Syria, som raskt har utvidet sitt innflytelsesområde.
En av årsakene til IS’ framvekst er at de andre opprørsgruppene
har gjort seg dypt upopulære i befolkninga på grunn av plyndring og vilkårlig
maktbruk. IS har derimot respektert folks private eiendom, og har samtidig vært
konsekvent i håndhevinga av sin rigide og brutale praktisering av islamsk lov.
Selv om dette av mange, spesielt blant minoritetene, har blitt opplevd som
ekstrem undertrykkelse, har det for mange i den sunniarabiske majoriteten, også
gitt en opplevelse av forutsigbarhet, og dermed en slags trygghet for en
traumatisert befolkning. IS har også etablert statsfunksjoner som renhold og et
visst nivå av offentlig velferd, som har gitt bevegelsen popularitet i de
fattigste delene av den sunniarabiske majoritetsbefolkninga[65].
Det at de ekstreme islamistene i ISIS har kunnet opptre
generøst overfor lokalbefolkninga der andre opprørsgrupper har måttet opptre
som gangstere for å kunne finansiere sin videre kamp, viser viktigheten av
penger i krig, og åpner samtidig spørsmålet om hvor pengene kommer fra.
Når det gjelder penge- og våpenstøtte til ISIS, er dette noe
saudiarabiske myndigheter selv benekter på det sterkeste[66].
I følge BBC er Saudi-Arabia som stat uskyldig i å ha gitt penger og våpen ISIS.
Derimot har Saudi-Arabia gitt støtte til andre islamistiske grupper i Syria,
grupper som i betydelig grad har blitt rent over av, eller gitt seg over til,
IS seinere[67]. Den qatariske regjeringsrådgiveren som
bekrefter at Qatar har kanalisert store økonomiske og militære midler til
al-Qaida-affilierte Jabhat al-Nusra, bekrefter derimot al-Malikis framstilling om
at ISIS har vært støttet av Saudi-Arabia: “ISIS har vært et
Saudi-prosjekt”[68]
Den islamske staten
(IS) etableres
Oppbygging av sekteriske motsetninger som har gitt ISIS et
innpass blant lokale sunniarabere, kombinert med økt tilgang til penger, våpen
og kampvillige rekrutter fra hele verden, er den cocktailen som til sammen har
lagt grunnlaget for ISIS eksplosive framrykking i Irak, og deretter også i
Syria, gjennom sommeren 2014. Dette ledet fram til at ISIS-leder Abu Bakr
al-Baghdadi selvhøytidelig antok tittelen khalif (som altså betyr etterfølger
til profeten Mohammed), og pretensiøst sløyfet den geografiske avgrensinga i
navnet på gruppa, som fra da av bare skal kalles Al Dawla al-Islamiyah – Den
islamske staten (IS)
Som vist, har Saudi-Arabia, med full ryggdekning fra USA og
Vesten, aktivt pustet til oppbyggingen av sekterisk hat helt tilbake til 2006.
Som okkupantmakt spilte USA spillet også opp sekteriske motsetninger, særlig
gjennom Ulvebrigaden og realityshowet “Terrorisme i lovens vold”. I nyere tid
har Vesten også gitt full støtte til fortellinga om at sunnimuslimene i Irak
utsettes for sekterisk diskriminering. Dette på tross av at sunnimuslimer
beviselig er proporsjonalt representert i regjeringa, og på tross av at
mangelen på offentlige tjenester bedre kan forklares med generell inkompetanse
og korrupsjon, gitt at manglene også finns i andre deler av landet.
I 2004 ga USA den i utgangspunktet lille, marginale og
utstøtte gruppa til al-Zarqawi stor publisitet gjennom det som ble omtalt som “Zarqawi-Psyop-programmet”.
Siden har terrorgruppa primært sørget for sin egen publisitet, blant annet
gjennom makabre henrettelsesvideoer.
Når det gjelder penger og våpen, har det strømmet til de
ulike motstandsgruppene i Syria siden 2012. Om, og i så fall hvor mye, av de
pengene og våpnene som IS har kontroll over i dag som har blitt levert direkte
til gruppa fra Saudi-Arabia, og hvor mye som har kommet IS i hende gjennom
erobringer og overløping fra andre grupper, er ulike kilder uenige om. Det er
imidlertid ingen tvil om at IS har fått store bidrag fra enkeltpersoner i
Gulfstatene[69],
og ingen har blitt arrestert for ulovlig terrorfinansiering.
IS geopolitiske
virkninger
Tilsynelatende er framveksten Den islamske Staten, et
nederlag for USA og Vesten. IS halshogger vestlige journalister på bestialsk
vis, og strømmen av tilreisende jihadister fra Vesten, skaper angst for
terrorangrep når de vender tilbake.
Sett i forhold til det geopolitiske spillet mot Iran i
Midtøsten, har IS’ framrykking imidlertid allerede bidratt til å styrke
posisjonen til Vestens allierte. Den irakiske hæren framsto som et hjelpeløst
offer stilt overfor godt utrustede, godt trente, kampvillige og fullstendig
nåde- og skruppelløse IS-jihadister. Behovet for amerikansk strategisk bombing
for å stanse IS’ framrykking, ga USA sterke forhandlingskort som har ført til
at USA allerede har lyktes med et langvarig mål; å fjerne den Iran-vennlige
statsministeren Nouri al-Maliki.
Den pressituasjonen som IS’ framrykking har stilt Irak
overfor, gjør at det samme Irak som feiret uttrekningen av alle amerikanske
styrker i 2011, nå ønsker NATO-styrker velkommen inn. Obamaadministrasjonen har
allerede også klarlagt flere politiske betingelser for å bidra til å stanse IS,
betingelser som alle er hundre prosent i tråd med langvarige strategiske
prioriteringer for å kontre iransk innflytelse i Irak, slik det framkommer i
Stratfor-korrespondansen fra 2011. Sentralt i dette er at (USA-allierte)
sunnipolitikere skal få sentrale regjeringsposter knyttet til nasjonal sikkerhet[70].
Dersom presset lykkes, vil den strategiske effekten av dette
for det første være at de Iranvennlige politikerne som har vunnet alle valgene
i Irak, får mye mindre makt til å forme Iraks sikkerhets- og utenrikspolitikk.
Dette vil på dramatisk vis kunne endre maktbalansen i den syriske borgerkrigen,
som før IS-framrykkinga i Irak gikk sterkt i den syriske regjeringshærens
favør. Fra å være overflygingsområde for iranske forsyninger til den syriske
regjeringshæren, kan et Irak hvor USA- og Saudi-støttede politikere har hånd om
de sentrale sikkerhetspostene i regjeringa, i stedet bli en ny base for
opprørsgrupper og for saudisk, tyrkisk og annen vestalliert etterretning.
Legitimering for
Syriaintervensjon
Det faktum at IS-kontrollert territorium befinner seg på
begge sider av den syrisk-irakiske grensa, brukes også til å låne legitimitet
til den lenge ønskede vestallierte militærintervensjonen i den syriske
borgerkrigen.
Forsøkene på FN-legitimering for en intervensjon etter
modell fra Libya, strannet i februar 2012 på russisk og kinesisk veto.
Giftgassangrepet mot Damaskusforstaden al-Ghouta i august 2013, var nær ved å
utløse an amerikansk-britisk-fransk militærintervensjon[71].
Men i Storbritannia, hvor antikrigsbevegelsen fra 2003 fortsatt var aktiv, ble
det bygd opp et press mot de folkevalgte for å gå imot intervensjon. Mange
husket løgnene som ble servert ti år tidligere for å legitimere Irakinvasjonen,
noe som la grunnlaget for mistanker om at giftgassangrepet hadde vært en falsk
flagg-operasjon[72].
Generell krigstrøtthet etter 12 år med mislykket krigføring i Afghanistan,
spilte også en viktig rolle. Forslaget om å gi regjeringen en krigsfullmakt
overfor Syria, ble regelrett nedstemt[73].
Etter denne totale politiske ydmykelsen, annonserte Cameron
at Storbritannia ikke kunne delta i noen militæroperasjon mot Syria. Med det
økte presset mot Obama, som ikke ønsket å ta eneansvaret for det som ville
blitt en upopulær krig, og la beslutninga over til Kongressen. Og der døde
momentumet. Verken mobilisering av Israel-lobbyen[74]
eller eksplisitte oppfordringer fra Israels ambassadør[75]
klarte å snu antiintervensjonsstemninga blant de som vanligvis er Israels mest
betingelsesløse forsvarere, det kristenkonservative grunnfjellet i det
republikanske partiet[76].
En viktig grunn er trolig at ledere for Syrias kristne har arbeidet aktivt mot
amerikansk støtte til de syriske opprørsgruppene[77].
Saudi-Arabia reagerte med raseri på at det ikke ble noen
væpnet intervensjon mot al-Assad i etterkant av giftgassangrepet mot al-Ghouta
i 2013[78].
Spørsmålet er om det er noen sammenheng mellom dette, og IS voldsomme
framrykking i etterkant, som flere mener at Saudi-Arabia har lagt til rette
for.
Sikkert er det i alle fall at den folkemorderiske framferden
til IS overfor alle ikke-sunnimuslimer, inkludert kristne, gjør at det blir
langt lettere å selge inn en militærintervensjon for å stanse IS overfor
opinionen i vestlige land, enn det viste seg å være å selge inn en intervensjon
for å fjerne al-Assad direkte. Kristne som var skeptiske til å styrte al-Assad
gitt at alternativet fort kan bli et islamistisk styre, vil på ingen måte
protestere tilsvarende mot en intervensjon som offisielt kun er rettet mot IS,
også om denne går inn på syrisk territorium, uten støtte fra syriske
myndigheter.
Heller ikke på venstresida vil det være lett å mobilisere
motstand mot å slå til mot den mest barbarisk kvinneundertrykkende og
rasistiske gruppa verden har sett siden andre verdenskrig. Uten forståelse av
at de bakenforliggende motivene kan handle om noe annet, og uten kunnskap om at
de samme kreftene som nå vil slå til mot IS også har bidratt til å hjelpe gruppa
opp og fram, vil det trolig være umulig.
Farlige konsekvenser
Både Storbritannia og USA sier nå klart at de åpner for
bombing av IS i Syria[79][80].
Obamaadministrasjonen bruker samtidig trusselen fra IS som brekkstang for å
intensivere væpning og trening av andre syriske opprørsgrupper[81].
Det er sannsynlig at en slik “trening” innbefatter utplassering av amerikanske
og andre vestlige spesialstyrker, slik det skjedde under Libyakrigen i 2011.
“De moderate opprørsstyrkene” kan også med sannsynlighet bli supplert med
spesialstyrker fra Tyrkia, Saudi-Arabia og andre Gulfrådstater.
Strategisk bombing, som i utgangspunktet legitimeres ved å
være rettet mot IS, men som etterhvert like gjerne kan rettes mot
regjeringsstyrkene, og som kombineres med innrykk av spesialstyrker og
opptrappet væpning av de offisielt vestligstøttede FSA-styrkene, og de
offisielt Saudistøttede Islamsk Front-styrkene, summerer seg til en helhetlig
militær offensiv som virkelig vil kunne snu krigslykken i den syriske
borgerkrigen i opprørernes favør.
Når vestlige, tyrkiske og saudiarabiske styrker først er inne
på syrisk territorium, er det ikke tenkelig at de vil nøytralisere IS og
deretter trekke seg rolig ut, når det betyr at den syriske regjeringshæren vil
gå inn og gjeninnta kontroll. Samtidig er det heller ikke sannsynlig at syriske
regjeringsstyrker vil akseptere at intervensjonsstyrkene blir stående på syrisk
område og bruke territoriet til å hjelpe andre opprørsgrupper fram. Resultatet
vil derfor bli full krig mellom syriske regjeringsstyrker og
intervensjonsmaktene. Da spørs det om Iran og Russland omsider vil godta at
deres nære allierte faller i dragsuget av IS, eller om de er villige til å ta
en nærkamp med USA, Tyrkia og Saudi-Arabia på syrisk territorium. Velger de det
siste, spørs det også om krigen kan begrenses til syrisk territorium.
[1] http://2001-2009.state.gov/p/nea/rls/31694.htm
[2] http://www.flatearthnews.net/footnotes-book/page-205-zarqawi/leaking-zarqawi-letter-feb-04
[3] http://2001-2009.state.gov/p/nea/rls/31694.htm
[4] http://en.wikipedia.org/wiki/Stratfor
[5] http://wikileaks.org/gifiles/docs/12/1219258_re-discussion-iran-net-assessment-finding-a-regional-balance.html
[6] http://www.rense.com/general48/shiiteunitychallenges.htm
[7] http://en.wikipedia.org/wiki/2002_loya_jirga
[8] http://www.rense.com/general48/shiiteunitychallenges.htm
[9] http://content.time.com/time/world/article/0,8599,610388,00.html
[10] https://www.greenleft.org.au/node/29864
[11] http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2006/04/09/AR2006040900890_2.html
[12] http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2006/04/09/AR2006040900890_2.html
[13] http://2001-2009.state.gov/p/nea/rls/31694.htm
[14] http://www.cfr.org/iraq/shiite-militias-iraqs-security-forces/p9316
[15] http://www.csmonitor.com/2005/0607/p01s03-woiq.html
[16] http://en.wikipedia.org/wiki/Falah_Hassan_al-Naqib
[17] http://web.archive.org/web/20050110030928/http://www.msnbc.msn.com/id/6802629/site/newsweek/
[18] http://www.theguardian.com/world/2010/oct/28/iraq-war-logs-iraq
[19] http://www.aljazeera.com/indepth/features/2010/11/2010115112630560418.html
[20] http://www.bitterlemons-international.org/previous.php?opt=1&id=177#725
[21] http://archive.today/U3b9
[22] http://www.forbes.com/2010/09/01/saudi-arabia-military-defense-weapons-business-oxford.html
[23] http://www.newyorker.com/magazine/2007/03/05/the-redirection?currentPage=all
[24] http://www.newyorker.com/magazine/2007/03/05/the-redirection?currentPage=all
[25] http://tv.nrk.no/program/koid25001714/irak-et-land-i-opploesning
[26] http://www.iraqiparliament.info/en/node/445
[27] http://www.pbs.org/newshour/updates/middle_east-jan-june06-iraq_02-13/
[28] http://www.sptimes.com/2006/03/21/news_pf/Worldandnation/Military_builds_up_it.shtml
[29] http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/4855210.stm
[30] http://articles.chicagotribune.com/2006-04-02/news/0604020297_1_al-jaafari-uia-shiite-men
[31] http://www.ipsnews.net/2011/12/how-maliki-and-iran-outsmarted-the-us-on-troop-withdrawal/
[32] http://www.sptimes.com/2006/03/21/news_pf/Worldandnation/Military_builds_up_it.shtml
[33] http://www.newyorker.com/magazine/2007/03/05/the-redirection?currentPage=all
[34] http://www.washingtoninstitute.org/policy-analysis/view/zarqawis-total-war-on-iraqi-shiites-exposes-a-divide-among-sunni-jihadists
[35] http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2007/03/17/AR2007031701373.html
[36] http://www.longwarjournal.org/archives/2006/10/the_rump_islamic_emi.php#
[37] http://www.mepc.org/journal/middle-east-policy-archives/iraqs-tribal-sahwa-its-rise-and-fall
[38] http://www.nytimes.com/2010/06/05/world/middleeast/05military.html?_r=0
[39] http://wikileaks.org/gifiles/docs/12/1219258_re-discussion-iran-net-assessment-finding-a-regional-balance.html
[40] http://www.theguardian.com/world/2010/oct/17/iraq-government-iran-tehran-deal
[41] http://www.theguardian.com/world/2014/jun/19/how-nouri-al-maliki-fell-out-favour-with-us-iraq
[42] http://wikileaks.org/gifiles/docs/12/1219258_re-discussion-iran-net-assessment-finding-a-regional-balance.html
[43] http://wikileaks.org/gifiles/docs/12/1219258_re-discussion-iran-net-assessment-finding-a-regional-balance.html
[44] http://www.nytimes.com/2012/02/05/world/middleeast/syria-homs-death-toll-said-to-rise.html?pagewanted=all&_r=0
[45] http://www.un.org/en/peacekeeping/missions/unsmis/
[46]
https://nb-no.facebook.com/events/345261955559135/
[47]
Mange framstående norske politikere, forskere og mediefolk var til stede på
møtet. Når uttalelsene ikke har blitt offentlig gjengitt, er det fordi det i
utgangspunktet var referatforbud fra møtet. Det Mood uttalte, var imidlertid av
så stor betydning for å forstå de ulike aktørenes hensikter i det geopolitiske
spillet rundt Syria og Irak, at jeg likevel velger å gjengi uttalelsen her.
[48] http://www.nytimes.com/2013/03/25/world/middleeast/arms-airlift-to-syrian-rebels-expands-with-cia-aid.html?pagewanted=all&_r=0
[49]http://www.mccain.senate.gov/public/index.cfm/floor-statements?ID=e460be36-c488-e7de-8c38-64c3751adfce
[50] http://www.politico.com/magazine/story/2014/06/al-qaeda-iraq-syria-108214_full.html
[51] http://usatoday30.usatoday.com/news/world/story/2012/09/24/syrian-rebels-said-to-seek-islamic-democracy/57826584/1
[52] http://www.hurriyetdailynews.com/al-assad-in-his-last-six-months-us-estimates.aspx?pageID=238&nid=39248
[53] http://www.theatlantic.com/international/archive/2014/06/isis-saudi-arabia-iraq-syria-bandar/373181/
[54] http://articles.chicagotribune.com/2012-04-01/news/sns-rt-iraq-syrial6e8f109v-20120401_1_syrian-president-bashar-al-assad-syrian-opposition-friends-of-syria-conference
[55] http://www.nytimes.com/2012/12/02/world/middleeast/us-is-stumbling-in-effort-to-cut-syria-arms-flow.html?pagewanted=all&_r=0
[56] http://www.theguardian.com/commentisfree/2013/jan/17/iraq-protest-defy-maliki-regime
[57] http://www.washingtonpost.com/world/middle_east/arab-spring-style-protests-take-hold-in-iraq/2013/02/08/f875ef7e-715f-11e2-b3f3-b263d708ca37_story.html
[58] http://english.alarabiya.net/en/News/middle-east/2014/01/06/Allawi-Maliki-leading-Iraq-into-disaster-.html
[59] http://www.diplomaticourier.com/news/regions/middle-east/354-saudi-arabia-and-qatar-ratcheting-up-sectarian-and-ethnic-tensions-in-iraq
[60] http://www.aawsat.net/2014/03/article55329926
[61] http://www.aawsat.net/2014/03/article55329926
[62] http://online.wsj.com/articles/u-s-signals-1403137521
[63] http://www.dagbladet.no/2014/06/19/kultur/meninger/leder1/dbmener/irak/33925891/
[64]
Et begrep som omfatter Syria, Libanon, Palestina og Jordan, og som grovt kan
svare til det historske begrepet “Levanten”. ISIS forkortes derfor også ofte
ISIL
[65] http://www.al-monitor.com/pulse/originals/2013/09/isis-syria-rebels-fsa-azaz-aleppo.html#
[66] http://www.aawsat.net/2014/03/article55329926
[67] http://www.bbc.com/news/world-middle-east-29004253
[68] http://www.theatlantic.com/international/archive/2014/06/isis-saudi-arabia-iraq-syria-bandar/373181/
[69] http://www.thedailybeast.com/articles/2014/06/14/america-s-allies-are-funding-isis.html
[70] https://au.news.yahoo.com/world/a/24927031/iraq-mps-poised-for-key-govt-vote-as-obama-vows-strategy/
[71] http://www.vg.no/nyheter/utenriks/syria/syria-angrep-kan-komme-i-loepet-av-kort-tid/a/10134543/
[72]
Seymour Hersh har i ettertid sitert anonyme kilder i CIA som hevder at
gassangrepet var en falsk flagg-operasjon, organisert av tyrkisk etterretning i
samarbeid med Jabhat al-Nusra:
http://www.lrb.co.uk/v36/n08/seymour-m-hersh/the-red-line-and-the-rat-line
[73] http://www.vg.no/nyheter/utenriks/syria/syria-nederlag-for-cameron/a/10134780/
[74] http://www.haaretz.com/news/diplomacy-defense/1.545661
[75] http://www.reuters.com/article/2013/09/17/us-syria-crisis-israel-idUSBRE98G0DR20130917
[76] http://www.christianpost.com/news/polls-more-democrats-than-republicans-support-syria-strike-most-americans-against-intervention-104172/#!
[77] http://swampland.time.com/2014/01/30/syrian-christian-leaders-call-on-us-to-end-support-for-anti-assad-rebels/
[78] http://www.dailymail.co.uk/news/article-2472680/Saudi-Arabia-severs-diplomatic-ties-US-response-conflict-Syria.html
[79] http://www.theguardian.com/world/2014/sep/04/uk-launch-air-strikes-isis-syria-assad-support-pm
[80] http://news.yahoo.com/obama-prepared-authorize-air-strikes-syria-against-islamic-194234725.html
[81] http://news.yahoo.com/gop-rebuffs-obama-call-train-syrian-opposition-152300575--politics.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar